Om å lære hunden de rette tingene

 Som hundeeier har man et ansvar for å gi hunden et godt liv. I tillegg har man ansvar for at hunden ikke er til ulempe for andre. Og sist men ikke minst har jo vi som hundeeiere et ansvar for at hunden fungerer i familien sin. Det er altså ikke hunden som er håpløs eller umulig - den ER bare en hund! Og hunder gjør det som lønner seg for dem. De er ikke kalkulerte og utspekulerte. De prøver ikke å irritere, skremme eller plage noen. De gjør bare rett og slett det som lønner seg for dem for å kortvarig få det slik de ønsker. Dersom hunden er "umulig" og "ulydig", så er den det fordi den har erfart at det er det smarteste å gjøre - eller fordi den ikke forstå hvilket alternativ vi mener den har.
Det er altså vi som eiere som har feilet i vårt forsøk på å "forklare" hunden hvordan vi vil den skal oppføre seg.

For å kunne lære en hund noe vi vil den skal gjøre - en atferd vi ønsker - så må vi forstå dette:

1. Hunder kommuniserer i hovedsak ikke gjennom ord og lyder, så deres første utfordring blir å forstå at vi mennesker kommuniserer i stor grad med lyder og ord. Det som kommer ut av munnen vår er det det skal bry seg om, ikke blikket vårt, armstillingen, om vi står med ett bein fram, om vi sitter eller går...Mange hunder vil derfor ikke først være opptatt av hva vi sier, men feks hvilke fakter vi bruker. Derfor kan det i noen sammenhenger være fint å lære hunden både ord og bevegelser/håndtegn. Men det er viktig å forstå at noen også kan bli forvirret.

2. Hunder gjør det som lønner seg! Det betyr at dersom det ligger ei steik på kjøkkenbenken og hunden har valget mellom å a) hoppe opp på benken og belønne seg selv med hele steika b) sitte og se lengselsfullt på steika og bare oppleve at den forsvinner inn i steikovnen - så er valget ganske lett. Det er derfor det er så viktig at vi BELØNNER hunder når de ikke stjeler. Belønn masse!! Hver eneste gang det går bra - for da vil den erfare at dersom man faktisk sitter rolig og venter så kommer godbiten til den. Og derfor er det viktig at det kommer store, gode godbiter i slike viktige settinger.

3. Hunder er ikke så flinke til å forstå at det som gjelder ett sted - nødvendigvis gjelder flere steder. Eller at det vi øvde på inne, også gjelder ute. Eksempler på dette hører vi ofte om - og det er hver gang en hundeeier sier "Jammen hunden min KAN jo dette!!!" Da er det ofte at man har øvd på feks "dekk-bli" hjemme eller i hagen og hunden gjør det hver gang. Men feks ikke i byen eller på fotballbana. Greia er ikke at hunden ikke kan det, men den har ikke skjønt at "dekk-bli" gjelder uavhengig av omgivelsene. Det er pga dette at vi sier at du må øve på alle kommandoer over alt - til det plutselig går opp et lys for hunden og den innser at kommandoen ikke er knyttet til stedet - men bare til handlingen.

4. Hunder er av natur konfliktsky. Hunder liker ikke sinne og ubehageligheter. Den liker heller ikke at eieren er sint. Når en hund opplever at eieren er sint og kjefter så vil hunden automatisk forsøke å senke tempo, bevege seg sakte, gjerne litt vekk fra eieren, den vil slikke seg og ofte se litt vekk. Alt dette er dempede signaler som hunden viser for å DEMPE og roe ned situasjonen. Den sier med hele seg til eieren at eieren skal roe seg ned og slutte å være sint... Det er da ekstra ille dersom eieren fortsetter å være sint og kanskje tolker hunden signaler som trass og fornekting av kommandoer...Dette er de verste situasjonene jeg ser - for jeg får vondt langt inn i hjertet mitt når jeg ser hvordan hunden jobber for å løse konflikten, mens eieren totalt misforstår! Som hundeeier er det VI som har ansvar for å FORSTÅ hunden - ikke motsatt.

Så til hva jeg mener en hundeeier bør lære hunden sin. En frisk og lykkelig hund er en hund med initiativ, nysgjerrighet og oppfinnsomhet. Jeg mener derfor ikke at de beste hundeeierne er de som har de "lydigste" og tafatteste (??!!) hundene. Jeg respekterer de hundeeierne som har forstått at de har en HUND og ikke et menneskeliggjort vesen eller en levende dukke på fire bein. En hund skal derfor få lov til å være hund, men det er noe som er greit å være enige om.

a) Å kunne være i ro. Alle hunder har godt av å trene på å være i ro, også når det skjer ting rundt. Ta gjerne med hunden når du skal på butikken og la den vente i bilen mens du handler. Ta den med på fotballbanen og la den ligge ved beina dine når du ser på kampen. Ta den med på besøk til naboen, og hold den i bånd inne dersom det er behov for det. La hunden roe seg ned av seg selv. Overse den så lenge den herjer og stresser, mens når den roer seg så gir du ros, klapp og gjerne godbit. Øv på dette jevnlig. Den vil raskt forstå at det er når den roer seg at den får godbit og ros. Ikke la den lure deg til å gi godbit dersom den har lagt seg ned, men ikke er rolig. Vent gjerne til den ligger på sida. Har du en stressa hund, så må du de første gangene belønne bare ved sitt, og så øke vanskelighetsgraden etterhvert.

b) Å ikke bjeffe ute i bånd/løpegård eller feks i bilen. Dette må også trenes på. Hunder som står ute og bjeffer uten mål og mening har ofte lært at dersom den bare bjeffer lenge nok så kommer noen og henter meg/roser (muligens er det egentlig kjeft, men...), den har lært at den må bjeffe LENGE før det kommer respons eller den rett og slett kjeder seg og bjeffer for å fortelle hele verden hvor fælt den har det. For å få bukt med dette, så må den belønnes for å være stille. Det betyr at du må følge med!! Du må ta hunden inn/gi godis før bjeffinga starter. I starten på treninga så er kanskje løsningen å ikke gå fra hunden i det heletatt, men være ute med den - rose og snakke litt til den, og så gå inn sammen. Deretter neste gang kan du øve på å gå inn døra, lukke, gå ut igjen - ros/gi godbit og gjenta.

c) Å ikke dra armene av eieren sin på tur. Det å gå pent i bånd er ikke det samme som å gå fot. En hund på tur skal ha såpass langt bånd at den kan snuse og vimse litt hit og dit - uten at båndet strammer. Jeg bruker alltid ca 3 meter bånd på Chantie og selvsagt sele. Når vi går tur så stopper vi mye så hun får snuse og vimse, men hun får ikke lov å dra meg avgårde. I hvertfall ikke så mye :) Om å gå pent i bånd er det skrevet mye, og jeg kan anbefale boka "HVa gjør jeg når hunden drar?" av Turid Rugaas.

d) Å kunne sitte på kommando. Dette er en viktig øvelse å trene inn, nettopp fordi man trenger det i mange situasjoner. Feks når man plukker opp bæsj, må ta telefonen, henter posten, møter noen og liknende. Men ikke misbruk denne kommandoen! Ingen hunder syns det er godt å sitte rolig for lenge. En sitt-kommando skal være relativt kortvarig. Dersom det du egentlig vil er at hunden skal være rolig mens du snakker med noen du møter på gata, så er det like fint å bare la hunden roe seg selv. Og så fort den setter seg/legger seg så stikker du til en godbit;) (se punkt a)).

e) Hit-kommando. Dette er for meg en kommando jeg bruker sjelden, men øver mye på. Det er en kommando som betyr "kom hit med en eneste gang fort!" og skal være en kommando som brukes feks når det dukker opp en katt eller et rådyr på tur, hunden er iferd med å løpe ut i veien, eller andre "farlige" situasjoner. Jeg har andre ord jeg bruker når jeg bare vil at hun skal bli ferdig med å snuse og vi skal gå videre, eller mens vi surrer ute i hagen og jeg lurer på hvor hun er og kaller henne til meg. Da bruker jeg "Kom". For å øve inn en kjapp Hit-kommando så er det to viktige elementer: det er fart (det skal skje umiddelbart! og hunden skal løpe til meg) og det skal skje instinktivt, Det betyr at hun skal slippe alt hun holder på med og komme stormene til meg - uten at hun egentlig selv forsto hva som skjedde. Dette krever mye trening. Og det tar tid å bli gode. Men øvelse gjør mester!
Jeg har altså flere typer innkallingskommandoer, og Chantie forstår det helt fint :)


Sånn. Da er det bare å gå i gang med treninga! Og husk alltid å stoppe treninga FØR det går galt! Dersom du stopper før det går galt, så vil hunden "lagre" den gode opplevelsen, og treninga går enda bedre neste gang. Og dersom vi som eieren ikke har fokus på hver gang det går litt dårlig, men heller klapper oss selv og hunden på skuldra hver gang det går litt bedre enn sist - så kommer framgangen mye raskere! Lykke til!

En hund er ikke bare en hund....

Hunder er forskjellige - som vi mennesker er forskjellige. Noen er vimsete, mens andre er mer målrettet. Noen er rolige, andre er aktive. Noen er forsiktige, andre er nysgjerrige. Noen er avlet fram med helt spesielle arbeidsoppgaver i tankene, men andre ikke er det. Og uansett så fins det selvsagt store individuelle variasjoner. Noen skaffer seg en renraset jakthund - og så viser det seg at den ikke er interessert i jakt eller feks er skuddredd. Andre går til anskaffelse av en "rolig familiehund" og ender opp med en aktiv hund som har altfor mye "indre energi" som må ut. Selv så skaffet jeg meg første gang en golden retriever fordi den skulle være en rolig familiehund som ikke så lett ble stresset eller kavet seg opp - og den kunne brukes på turer både til kløv og trekking. Susie var en aldelse rolig og fin hund, men dessverre hadde hun HD noe som gjorde at hun ikke kunne trekke eller bære. I tillegg var hun litt pysete som gjorde at mye ble skummelt for henne: høgder (fjellturer!), smell (bare å oppleve klapping var skummelt! For ikke å snakke om torden....), store "ting" som lastebiler, kontainere skremte henne. For ikke å snakke om glatte gulv... Noe kan selvsagt trenes på, men andre ting ble bare verre over tid. Som frykten for raketter og torden.

Så da jeg gikk til anskaffelse av Chantie var jeg veldig obs på hvilke egenskaper jeg ønsket meg (noe man selvsagt ikke er garantert å få!) og hvordan jeg skulle jobbe tidlig med henne for å få henne så trygg og "fin" som mulig - ut fra mitt liv og ønske om hva vi skal gjøre sammen. Chantie er blanding av border collie (fra moren) og labrador (i begge foreldrene). I tillegg til at faren er halvt riesenschnauzer. Valpene var resultat av at foreldrene  - som eies av en mor og sønn - hadde klart å parre seg i et litt uoppmerksomt øyeblikk. Altså ikke planlagt avl. Men når "skaden" alt er skjedd så mener jeg at friske valper ikke skal avlives. Jeg har dessuten ikke noen plan om verken konkurranser eller utstilling, så for meg å ha en eventyrblanding som familiehund er helt fint. Jeg er jo generelt opptatt av at alle dyr har livets rett for sin egen del - de har en egenverdi i seg selv.

Jeg tenkte også at en blanding av smart border collie og rolig labrador ville kunne resultere i en rolig, smart hund. Så feil kan man ta :D

Også denne gangen endte jeg med en fantastisk hund - og et hundehold som ikke ble som planlagt! Chantie ER smart, men hun er også smart på de tingene som jeg ikke vil hun skal være smart på. Hun vet feks veldig godt forskjell på når vi trener og når vi ikke trener. Dermed så kan hun gå pent i bånd når det trenes på det og det vanker godbiter, men hun gir totalt blaffen og vimser og drar så fort jeg ikke har fullt treningsfokus. 

Chantie lærer triks og kommandoer kjapt og lett, men hun lærer like kjapt og lett ting som jeg ikke vil hun skal lære/kunne. Dvs hun assosierer noe en dag, og så har det blitt et mønster allerede dag to. Hun skjønte kjapt at dersom jeg står opp, spiser og pusser tenner - så skal jeg nok dra og hun skal være hjemme. Noe som resulterer i at hun "forsvinner". Dersom jeg tar i bilnøklene, så forsvinner hun også - for de aller fleste gangene så skal jeg jo på jobb - og hun skal være hjemme. Dermed er det litt vanskeligere de gangene jeg faktisk skal på tur og ha henne med. For hun vil ikke - tror hun. 

I tillegg så er Chantie ikke spesielt glad i folk. Hun syns de fleste kan være litt skumle, og bjeffer gjerne på dem for å få de til å gå litt unna oss. Samtidig så har hun lyst å lukte og si ifra at HUN er snill. Men etter å ha bjeffet på folk - så er ikke folk så interessert i å hilse på henne... Det at hun er skeptisk til fremmede er jo i og for seg greit, men det er ikke morsomt å ha en hund som plutselig kan finne på å bjeffe på folk vi passerer på gata. Fordi hun syns de ser spesielt skumle ut...

Det jeg kanskje syns er kjedeligst med Chantie er at hun gjerne vil springe etter alt som springer eller beveger seg fort..være seg noe som blåser bortover, katter, baller eller lavtflyvende fugler. Hun har et jakt/apportinstinkt som vi ikke har klart å "temme". Til tross for at hun bor med katt! Og at vi øver og øver på selvkontroll. Så drømmen om å ha en hund som kan gå løs ved siden av meg i tettbygd strøk kan jeg bare glemme!

Det samme kan jeg nok med å få en hund som aldri strammer i båndet...Hun rykker til så fort hun ser bevegelse eller noe annet interessant, feks som VANN. Chantie elsker vann! Hun elsker å bade og å knuse is for å komme gjennom og ned i vannet. Å løpe på tynne ishinner på sølepytter eller i vannfylte grøfter er noe av det morsomste hun vet.

Så hvor vil jeg med dette innlegget da?? Jo - jeg vil fortelle at hundeholdet kanskje sjelden blir som man tror da man anskaffer seg hund. Og at det ikke er eieren som kan definere og bestemme personligheten til hunden. Når man skaffer seg hund så tar man ansvar for et annet levende vesen: med sine egenskaper, personligheter og særegenheter. Uansett hva man har tenkt - så blir det sjelden slik! Som med livet ellers. Det eneste som er sikkert når man skaffer seg hund - er at man påtar seg et stort ansvar og at det må investeres både tid, penger og masse kjærlighet i forholdet. Enhver hund fortjener å utvikle seg fra SITT potensiale. Og det finner man bare ut av etterhvert som den vokser opp.

Med Chantie fikk jeg en usedvanlig oppvakt og artig hund - som krever mye, mye mer av meg enn jeg noen gang hadde drømt om. Det har gjort at jeg har tatt hundetrenerutdanning, har gått på flere kurs og har fått mange nye bekjentskaper! Faktisk en helt ny hobby ♥

Sitt! Bli! Ligg! Dekk! Nei! Fy! Bra! Hit! Kom!

Innimellom spør noen meg om hvordan de kan lære hunden sin å sitte og å ligge. Da svarer jeg selvsagt at alle hunder kan sitte og ligge. Det de ikke vet er at når vi sier ordet Sitt så vil vi at de skal sette seg akkurat da. Og at når vi sier ordet Ligg (eller Dekk) så vil vi at de skal legge seg ned akkurat da. Det magiske er derfor ikke å få hunden til å sitte eller ligge, men å forstå at ett spesielt ord betyr en spesiell "oppførsel". Altså skal du lære hunden at når den setter seg så er det "Sitt" den gjør, og når den legger seg så er det "Ligg" den gjør. Og det kan den lære så enkelt som at når du ser den setter seg helt naturlig - så sier du "Sitt" i det øyeblikk den setter rompa i bakken - feks så mange ganger du kan i løpet av et par, tre dager. Og det samme med "Ligg" (dekk) når den naturlig legger seg ned. Og vips så har hunden forstått at denne oppførselen har et eget navn! Og etterhvert så vil du kunne teste ut om den tilbyr riktig oppførsel til riktig ord.

På denne måten har jeg lært Chantie bl.a. Sitt, Ligg, Riste seg, Hit, Tisse, Bæsje og sikkert enda mer. Det blir jo det samme som at de aller fleste hunder ganske kjapt kopler "Skal vi gå tur?" og blir veldig glade og ivrige. Det er jo fordi de har erfart at når vi sier denne rekken av ord, så skal vi ut og være ute en stund i kanskje nye omgivelser.

Tisse og Bæsje er også greit at hunden vet hva betyr, men man må vokte seg vel for at man ikke får en hund som MÅ ha en kommando for å gjøre fra seg. Men det er praktisk å kunne fortelle hunden når man er på reise, kurs eller annet at akkurat HER og NÅ er stedet og tida for tissing og eventuell bæsjing. Noen hunder liker å gjøre fra seg på fast plass, og nettopp for disse vil det være frustererende å være på fremmede steder. De vil derfor ha nytte av å bli fortalt at her kan du gjøre fra deg. 

Andre ord man vil at hunden skal kople en spesiell atferd til er et par forskjellige innkallingsord. Jeg trodde at Kom var et bra innkallingsord, helt til jeg oppdaget at jeg sier Kom i annenhver setning når vi er ute og går...Når jeg vil ha Chantie med meg i en spesiell retning eller hun står helt fast og stirrer på en katt - så sier jeg "Kom nå! Kom-kom!" når jeg egentlig bare vil at hun skal bli ferdig med det hun driver med og luske videre med meg. Jeg sier "Kom hit!" når hun allerede er på vei mot meg og jeg bare vil snakke til henne på en koselig måte og jeg sier "Kom!" når vi er ute i skogen og hun løper fri og jeg syns hun er på vei litt langt bort fra meg. Dermed egner ikke Kom seg som innkallingskommando, En innkallingskommando skal være ett ord som på sikt får hunden til å forlate alt annet og haste til deg. Den skal kunne det så godt så den reagerer på refleks. Jeg skiftet derfor innkallingsord til Hit! - og det har fungert mye bedre. Jeg husker også på å bruke ordet Hit! når det haster å få kallet henne til meg. Dermed har jeg flere kommandoer for tilnærmet samme atferd, men med ulik "alvorlighetsgrad". Og det skiller Chantie helt fint på.

Og det blir mange ord etterhvert - for hunden å forholde seg til. det er lurt å tenke gjennom hvilke ord man velger seg å bruke som kommando, og hvilke ord man bruker uten at man tenker på det. En hund som har lært kommandoen Sitt vil ikke forstå når du sier "Nå må du sette deg". Det er ingen logisk sammenheng mellom de to kommandoene for en hund som ikke kan bøye verb...En hund som har lært at du alltid sier navnet på den før en  kommando "Chantie, sitt"  vil trolig ikke forstå bare "Sitt", fordi den har lært "chantiesitt". Dette er ikke alltid like logisk for oss - og så ender vi med å bli frustrert på hunden - enda det er vi som gjør feil.

Det er viktig å tenke gjennom hvor mange kommandoer man vil at hunden skal mestre. Noen klarer seg godt med 5-6, mens andre takler å lære godt over 50. Det kommer ann på hunden og eieren og det faktiske behovet. Bruk i allefall litt tid på å tenke gjennom hvilke kommandoer du bruker, hva som er naturlig for deg å si, og hva du sier hele tida.... Ordet Nei er lett å bruke mot hunden når den gjør noe du ikke vil den skal gjøre, samtidig som Nei er et ord vi bruker hele tida: "Nei, nå går vi oss en tur", "Nei, nå tror jeg jeg skal gå å legge meg", "Nei kom hit litt da!". Er det rart hunden blir forvirra????

Det er også en god øvelse å tenke gjennom hvor mange negative beskjeder du gir hunden - og hvor mange ganger den får ros i løpet av en dag. Dessverre er vi mennesker ofte bedre på å kjefte og smelle, enn å rose. Og ingen lærer godt av å bare få vite hva de ikke skal gjøre. De må også få vite alt den gjør som er riktig og bra. Så tommelfingerregelen er Ros den hver gang hunden tilbyr riktig atferd - og overse når den gjør noe du ikke liker. Hunden vil da kjapt forstå hva du liker og hva du ikke bryr deg om. Men da MÅ du huske å ROSE og GODBIT når den tilbyr riktig atferd for hvis du overser alt, så lærer den jo ingen ting. 

Og husk for all del å rose umiddelbart etter at den har sluttet med noe du ikke liker at den gjør. Dvs tygger den på sofaen og du stormer til for å ta den vekk - og den stopper å tygge når du stormer til - så ros fordi den sluttet å tygge. Og gi den noe annet å tygge på, leke med. Den var jo flink som avbrøt atferden! Dessverre så ser jeg altfor mange hundeeiere som fortsetter å kjefte også når hunden tilbyr riktig atferd: når den har sluttet å tygge på skoen, når en rømt hund kommer tilbake mot eieren sin, når den har sluttet å jage katta. ROS!! 

Chantie som valp....