La hunden snuse!

Mange skaffer seg hund fordi de ønsker seg en turkamerat. Eller de liker tanken på daglige gåturer med hunden. Mange legger ned timevis med trening for å lære hunden å gå pent i bånd. Mange trener hele gåturen på at hunden skal gå inntil foten - uten å trekke i båndet, uten å snuse i grøfta. Jeg ser mange hunder som er superflinke til å gå tur - uten å oppleve noe. Uten å snuse. Uten å bruke sin viktigste og mest velutviklede sans. Og jeg ser stolte hundeeiere som har fått veloppdratte hunder som går lydig inntil eierens venstre bein i kilometer etter kilometer. Og det gjør meg bare trist. For disse hundene som alltid går pent inntil eierens fot har ikke lengre noe glede av den sansen de har som er så utrolig velutviklet. Som kan snuse seg fram til bortkomne folk og ting, som kan varsle om kreftceller eller lavt blodsukker, som kan navigere etter jordas magnetfelt - og faktisk lukte en magnet! Nesa deres virker også som et varmesøkende kamera og de ikke bare lukter mus i grøfta, men de kjenner også varmen av den. Ingen ting av dette får disse lydige hundene oppleve på sine daglige turer. Turer som ofte går i parker eller byområder hvor det er tusenvis av spennende lukter for hundene våre. Lukter etter andre hunder som forteller hvem de er, hvor gamle de er, om de er stressede, avslappede, sjuke eller har løpetid. Alt dette vil din hund ha interesse av å sjekke ut! Hvis den får lov. Mange hundeeiere er også litt lei seg for at de ikke får aktivisert hunden sin nok. Mange går bare to turer daglig med hunden sin, og det er det. Om hunden i det minste på disse to turene får lukte og erfare så mye de selv vil - så vil turen ha vært hundre ganger mer givende for hunden. Og mange ganger mer utmattende, faktisk. Og du vil ha en mer fornøyd og rolig hund hjemme. Ettersom den har fått brukt hodet og sansene sine masse. For den ikke bare lukter, men den tolker selvsagt også alle luktsignalene. Og det er krevende. Som om de som elsker matte har klart å knekke en skikkelig nøtt, eller den som elsker kryssord endelig klarte de siste ordene. Det er både krevende - og gir en vanvittig mestringsfølelse. Og det gjør snusinga for hundene våre også. De blir lykkeligere av å få gjøre noe de mestrer godt. Med en sans som er skapt for denne aktiviteten.

En hunds hjerne er ca en tiendedel av vår i størrelse, mens luktesenteret deres er 40 ganger større en vårt! Vi har ca 6 millioner lukt-reseptorer, mens hundene har ca 300 millioner! Vi har ikke sjans til å forstå hvilket luktbilde hundene våre har. Og som vi dessverre gjennom hele dens oppvekst trener den til å IKKE være fascinert av. Fordi vi vil den ikke skal lukte og bruke tid på tur til å gå grøftelangs og erfare... Ta en titt på denne filmen her, så får du mer kunnskap om hundens fantastiske nese.

Hvis du har lyst til å gi hunden din en bedre hverdag, så slutt å gå DIN tur - men gå heller hundens tur. La hunden få snuse der den vil - så lenge den vil! Jeg lover deg, den kommer til å bli lykkeligere og mer sliten etterpå. Mange sier at hunden deres aldri kommer til å gå videre om ikke vi nekter den å snuse, drar den med oss vekk fra det den snuser på - det er selvsagt bare tull. Begge mine hunder får alltid snuse seg ferdig. På alt de vil! Og de blir alltid ferdig:) Men - en hund som ikke har fått lov å snuse før, vil selvsagt enten ikke tørre å begynne å snuse, eller den vil de første gangene den faktisk får lov å snuse så lenge den vil - bli snusende ganske så lenge. Bare fordi den endelig får lov! 

Se på denne videosnutten, og lytt til hvordan Chantie "jobber" med snuta. 

Har du en hund som ikke snuser, sier du? Da har du nok dessverre lært den av med å bruke sin viktigste sans...og du må starte med å motivere den til å snuse igjen. Du må kanskje ta med deg noen gode pølsebiter og slenge fra deg i veikanten der du vet andre har gått, slik at hunden får snuse etter pølsebitene og samtidig får snuse på alt det andre. Og om du gjentar dette på diverse steder hvor du vet det lukter av mye spennende, så vil det garantert ta seg opp. Alle hunder som har snute - kan snuse. Alle hunder har 300 millioner reseptorer som venter på å bli aktivert - og et stort senter i hjernen sin som igjen må få impulser.

Her ser dere hvordan Chantie og jeg går tur. Jeg tusler bak og observerer og koser meg, og tenker på hva slags spennende inntrykk hun får. Det hun snuser inn på halvannen times tur - skal jo være like givende som når jeg leser bok, surrer på nettet eller ser på TV.  

Og til sist: jeg sier ikke at dere skal slutte å lære hunder å gå pent i bånd. Hunder bør selvsagt kunne gå inntil eieren i korte perioder. Når dere passerer andre. Når dere går langs en sterkt trafikkert vei. Eller når du har med deg hunden fra A til B fordi dere må forflytte dere raskt. Men når dere skal gå tur, når hunden skal luftes og få SIN daglige opplevelse - da skal den få snuse. Så mye som mulig. Ikke bestem deg for hvor langt dere skal gå. Eller bestem hvor kort tid dere skal bruke på en viss strekning. La hunden bestemme tempoet, så får heller turen blir på færre kilometer - men vare like lenge. Og om det er du som skal ha din trimtur, så kan du jo ta den etter at hunden har fått gjort sin tur.
Og hvis du misliker å følge med hunden hit og dit når den snuser, så bruk lengre leiebånd. Langline er supert, ellers så får man kjøpt leiebånd som er 3-4 meter lange. Eller du kan kople sammen to stk korte. 

God snusetur:)

Chantie har epilepsi

 

Hunder kan ha mange av de samme sjukdommene og helseutfordringer som vi mennesker kan ha. Men fordi hundene ikke kan fortelle oss verken at de har vondt i hodet, er kvalme, svimle eller føler seg uvel - så vet vi ikke at de er sjuke. Muskel og skjelettskader oppdager vi ofte når hunden blir halt, ikke vil være med på tur, piper når den blir løftet eller skal gå trapp - eller viser på andre måter at den vegrer seg for en spesiell bevegelse. Ofte har hunden hatt problemer i lengre tid før vi klarer å fange opp problemet. En svensk undersøkelse viser at 79% av hunder som utagerer har rygg- og/eller nakkeplager! Lavt stoffskifte (hypothyreose) er også relativt vanlig hos hunder, og symptomene er ofte de samme som vi forbinder med endringer fordi hunden begynner å bli eldre. Ofte oppstår problemene også idet hunden er å regne som senior, og mange eiere fanger derfor ikke opp at det er sjukdom som endrer atferden - og ikke bare generelt alderen. Mange av sjukdommene kan selvsagt kureres eller holdes i sjakk med riktig behandling og/eller medisinering - så dersom hunden din endrer atferd, så oppsøk alltid en flink veterinær. Veldig mye kan sjekkes ved blodprøver, røntgen og ultralyd. Og det er verdt hver krone - om det kan gi din beste venn en smertefri tilværelse og god livskvalitet.

Chantie har altså epilepsi. Første gang jeg så hun hadde anfall var hun nok 2-3 år gammel, og jeg forsto ikke helt hva som skjedde. Hun satt og liksom "snappet etter luft" - i noen sekunder. Før hun var helt som før igjen. Dette skjedde med ujevne mellomrom - kanskje 1 gang annenhver måned - og varte veldig kort. Chantie virket helt normal både før og etter - så jeg ble ikke så veldig bekymret. Bare syntes det var litt rart. Jeg tok det opp med veterinæren og forsøkte å forklare hvordan det "så ut", og hun trodde hun bare "dro inn snørr". Hunder gjør også det om de er litt snufsete, feks om de har gravd mye og fått mye jord i nesa. Det hørtes jo litt logisk ut, samtidig som det kanskje ikke stemte helt - men så lenge Chantie virket helt ok hele tida, så gjorde jeg ikke noe mer med det. Og det skjedde som sagt ganske sjelden - og varte kort. 

Etterhvert skjedde det også sjeldnere og sjeldnere - og etter at vi flytta til Årnes så har jeg ikke sett det i det heletatt. Før enn en morgen jeg skulle på jobb. Da fikk hun plutselig et slikt anfall - og det varte i flere minutter. Når det står på så setter jeg meg ofte med henne og stryker henne og sier "går det bra" med rolig stemme. Like mye for å roe ned meg - som henne. Denne gangen kom jeg på å filme det - for å kunne vise det til veterinæren. Og ettersom jeg helga etter skulle delta på helgekurs med Amber Batson (britisk atferdsspesialist og veterinær) om uvanlig atferd hos hunder - så tenkte jeg at jeg kanskje fikk svar på det da. Og - jeg må jo innrømme at jeg også tidligere hadde tenkt at dette ligner på et epileptisk anfall.

I løpet av den helga lærte jeg masse om blant annet epilepsi hos hunder - som kan arte seg på like mange måter som hos mennesker. Også hunder kan ha anfall hvor de er bevisst hele tida, anfall som rammer kun en kroppsdel eller anfall som man nesten ikke ser. Epilepsi er rett og slett når nerveceller i hjernen blir overaktive og de sender ut signaler som gir "rare" konsekvenser for individet. Det skilles mellom fokale eller generaliserte anfall, hvor fokale betyr at kun en kroppsdel er berørt, mens med generaliserte anfall så er hele kroppen påvirket. Epilepsi som er genetisk heter idiopatisk, og er mest vanlig. Dette syndromet rammer 1-2% av hundene og oppstår oftest når hunden er mellom 1 og 5 år. Dette er det som Chantie lider av. Hun har trolig genetisk epilepsi, og det rammer kun en del av kroppen - og vises altså i at hun "snapper etter luft". Jeg har drøftet dette både med lokale veterinærer og Amber Batson - og vi mener at dette høyst sannsynlig er fokale anfall med bevart bevissthet. Hun er helt våken og "svarer" når jeg snakker med henne, men rykningene fortsetter. Og hun virker ganske normal både før og etter. Hun har bare hatt dette ene lange anfallet siste året - bortsett fra at hun hadde et bittelite anfall (kanskje 10 sek) på venteværelset hos veterinæren. Jeg tenker at Chantie generelt har et liv som ikke er så stressende for henne her hvor jeg bor nå, sammenlignet med tidligere. Der jeg bodde før var det mye gangtrafikk hun kunne se fra stuevinduet, mange biler som kjørte til og fra naboer, mye lyder - og vi bodde med en katt, som også stresset henne veldig. Her vi bor nå så bor vi mer "øde" - og hun stresser mye mindre i det daglige. Jeg vet ikke, men tror at det kan gi færre anfall. Men jeg følger med - for blir det oftere og lengre anfall, så må hun jo utredes og muligens medisineres. 

Uansett så må hunder som har epilepsi følges opp - og vi som eiere må ha forståelse for at et anfall ikke er normalt. Trolig merker hun det jo før det skjer, og kanskje er hun utslitt etterpå. Kanskje har hun vondt i hodet - og kanskje klarer hun ikke å konsentrere seg. Mennesker som har epilepsi kan si hvordan de har det - det kan ikke Chantie...

Kjære Jon Almaas

 Kjære Jon

Jeg har vært en stor fan av deg i alle år! Du har vært morsom, alltid hatt en kjapp replikk og etterhvert viste du også at du var både lettlært, intelligent og ikke minst likte å tilegne deg kunnskap. Og best av alt: du har satt deg fore å opplyse den norske befolkning! Både gjennom bøker og via TVprogrammer. Riktignok har du også framstått som en besserwisser og en som elsker å belære andre, men også det har jeg syntes var greit, for når sant skal sies så har du jo ofte rett.

Det var derfor veldig trist, og faktisk ganske så sjokkerende, å høre deg på P4 denne uka - hvor du snakket om din holdning til hundeoppdragelse. Der du fortalte at du hadde valgt å holde deg unna ekspertene og heller bruker metoder som du selv finner for godt! Som føles riktige for deg. Hva i all verden er det som gjør at du tenker det ikke er nyttig med forskningsbasert kunnskap når det kommer til å forholde seg til levende vesener?? Du som har vært opptatt av forskning når det kommer til smått og stort som du har lært det norske folk feks gjennom "Praktisk info"? Du har jo til og med hatt en av de dyktigste atferdsbiologene og hundeekspertene, Emma Mary Gartland, på besøk i programmet ditt. Enda så bruker du ikke all den forskningsbaserte kunnskapen som fins på hennes hjemmeside i ditt eget hundehold?? 

For med din status som hele Norges praktiker og besserwisser, han som kan lære seg hva som helst bare ved å bestemme seg for det og lese seg opp og øve intenst - så burde du jo også være interessert i å vite hvordan dette flotte dyret du har skaffet deg "virker". Hvordan er hundens utvikling? Hvordan fungerer dens sanser? Hva er instinkter og hva er lært? Hvordan blir samarbeidet mellom hund og eier ved bruk av gammeldagse metoder og straff, kontra belønningsbaserte metoder, lek og utforsking? Hvilke følelser har hunden? Hvor forskjellig er hundens hjerne fra vår? Har hunden tidsbegrep? Kan den planlegge? Hvordan kommuniserer den? Hva er de mest vanlige nonverbale signalene som hunden bruker når den kommuniserer med deg?

Ja visst fins det mange hundeeksperter rundt om kring. Og man gjør rett i å velge hvem man skal høre på. Men det er forsket masse på hund de siste 10-15 årene og det kan man lese seg opp på helt selv. Det er rett og slett livsviktig for at hunden skal få et så godt liv som mulig. Ellers så kan man jo finne ekspertise som har forskningsbasert kunnskap som sin kilde. Og ikke bare hundetrenere som bruker metoder de har arvet eller tilegnet seg helt selv. 

Jeg ble såpass skuffet da jeg hørte deg på radioen, Jon, at jeg vurderte om jeg var ferdig med deg for godt. Men - så kom jeg til å tenke på at du kanskje bare ikke vet bedre? Kanskje du ikke har tenkt på at også hundetrening og hundehelse blir forsket på? I såfall så håper jeg at du raskt kommer på bedre tanker. For din egen del, men aller mest for hunden din sin del. Den fortjener en oppdatert eier!

Mvh

Monica

Hvor ble de bortvalgte mulighetene av?

I mai 2008 var jeg i Tromsø på en konferanse og tok et SAS-fly tilbake til Gardermoen. I setelommen fant jeg SAS Norge magasinet og bladde litt i det. Bladet var fylt med diverse reisereportasjer og mye reklame, men litt langt bak dukket det opp en artikkel som fanget min nysgjerrighet: "Alt vi ikke ble". Ingressen var som følger:

"Av alle de mulighetene som livet byr på, velger vi et lite utsnitt. Hva skjer med resten? Dør mulighetene hen? Plages vi av ulevd potensial? Blir det til lengsler og drømmer, eller råstoff til bruk i et fremtidig liv?"

Våren 2008 hadde vært en krevende vår for meg personlig. Det var den våren min eks-mann og jeg brukte for å finne ut om forholdet vårt, familien vår, skulle fortsette å bo sammen, eller om det var best for alle at vi skilte lag... Det var en langvarig og følelsesladet prosess denne våren, men vi var så ulike i holdninger, prioriteringer, meninger, vurderinger og væremåte - at samlivet vårt var vanskelig for oss alle. Og det valget vi skulle ta - ville jo ikke bare påvirke min mann og meg, men selvsagt barna våre og familien rundt oss. Et samlivsbrudd er aldri enkelt. Hva ville foreldrene våre, venner og lokalsamfunnet tenke om oss hvis vi nå ga opp? Etter 14 år. Og hvordan ville livene våre bli - uten den andre? For man har samlet mye felles, viktig historie gjennom så mange år - og til tross for at vi var ekstremt ulike, så var vi jo hverandres nærmeste også.

Da jeg så satt på dette SASflyet - en ettermiddag i mai i 2008 - og kom over denne artikkelen, så var det som om mye falt på plass for meg. Jeg hadde strevet mye med tanker om at det var feigt å "gi opp". At det valget jeg tok - vi tok - i 1994, om å være et par, var det for seint å gjøre noe med nå. Man får stå for sine valg. I gode og onde dager, som det så fint heter. Men denne artikkelen pirket nettopp borti dette! Hva med alt man har valgt bort? Er det virkelig borte for alltid? Er de valgene jeg har tatt så absolutte at man er låst i de for alltid? Hva hvis jeg nå aktivt valgte en annen retning på nytt? Vil jeg få det bedre i morgen - enn jeg har det i dag? Og hvem er ansvarlig for at jeg har det bra eller ikke? Kan jeg forsvare ovenfor meg selv, barna mine, vennene og familien min, at jeg skal forbli den Monica som jeg valgte å bli i 1994 - for alltid? Skal jeg ikke kunne utvikle meg og bli en annen? Finne andre verdier? Andre gleder?

Da jeg gikk av flyet på Gardermoen, så kan jeg enda den dag i dag - huske at jeg var blitt en annen. Tankene mine som hadde kretset rundt at jeg ga opp, at jeg var ansvarlig for at familien gikk i oppløsning, at jeg måtte stå for det valget jeg hadde tatt for mange år siden - og som viste seg å ikke være så bra i det lange løp - plutselig hadde noe i meg snudd. Jeg tenkte at jeg kan jo bare velge på nytt! Jeg kan glede meg over de åra vi hadde hatt sammen, og den flotte familietida vi tross alt hadde hatt - og så kunne vi begge velge annerledes for framtida. Man må ikke sitte fast i fortidas valg. Det som er riktig når man er 22 år, trenger slett ikke å være riktig når man er blitt 36. For om det ikke var slik, så ville man jo heller ikke kunne utvikle seg, tilegne seg ny kunnskap og erfaring - bli klokere og ha det like gøy.

Den våren - bestemte vi oss for å skille lag. Men vi har forblitt gode venner. I mange år bodde vi bare to gater bortenfor hverandre på samme byggefelt. Og vi tilbringer den dag i dag en del tid sammen og min eksmann er fortsatt en av mine aller nærmeste. For ikke å snakke om at hans nye kone er blitt en veldig god venninne. Det valget vi tok i 2008 har ikke ødelagt en familie - men skapt en enda større familie. Nå bosatt i to hus og med flere familiemedlemmer.

Og artikkelen har fulgt meg gjennom alle år etterpå. For det er jo ikke bare valget om samlivsbrudd som er en viktig beslutning, men også valg av jobb, bosted, kjøp av eiendom, valg av utdanning, venner, involvering og investering i andre mennesker osv som er med på å forme oss. Vi tar valg hele tida! Valg som kan gjøre at noe annet utelukkes. Men man kan nesten alltid snu - og velge igjen. Det er det nok mange som glemmer i en del situasjoner. Noen ganger bør man dessuten bare stoppe opp og gjøre opp litt status over eget liv - og de valg som har ført en dit en er. Bør man ta noen nye utslagsgivende veivalg? 

Jeg kan nok ikke takke artikkelforfatteren for alt dette, men artikkelen var så utslagsgivende at jeg i ettertid tok kontakt med SAS og fikk tilsendt bladet. Og jeg kikker på det innimellom.

I dag har jeg dessuten tatt kontakt med artikkelforfatteren, Arne Selvik, og fått lov til å publisere den i sin helhet her. Jeg sier bare les - og tenkt gjennom: Hva vil du?

(Kvaliteten på bildene er ikke så god, men artikkelen fins også i boka "Flyvetanker. Oppturer og dypdykk i liv og ledelse" fra 2012.)

 

Tasja-måten

Jeg vet ikke om det er mynder generelt som som har mye rart for seg, eller om det bare er Tasja spesielt. Uansett - så med Tasja i hus så har jeg fått erfare at "ting" kan gjøres på mange rare måter som jeg aldri før har tenkt på. Hun har en helt spesiell måte å leke på - og kan drive på i nesten timesvis aleina. Og det går for seg! Hun kan løpe runde på runde i hagen - så fort hun kan - for så å komme inn og slenge seg andpusten rett ut. Hun lærer meg lett opp til å forstå om hun vil ha noe godis, være med på biltur eller om hun må ut i hagen, feks for å gjøre fra seg. For å få vært ekstra tydelig med meg på at hun må ut - så drar hun snuta langs verandadøra slik at det kommer en ganske høy gnikkelyd. 

Selv om hun er en hund med høgt energinivå - så er hun også den lateste hunden min. Hun legger seg ganske tidlig til kvelds, og på morgenen så ligger hun alltid i en stol i stua og venter på meg. Hun maser aldri om at jeg skal stå opp - det er det Chantie som gjør. Chantie begynner å trippe utenfor soverommet mitt kanskje allerede fra kl. 5.30-6.00 - og om klokka nærmer seg 6.30-7.00 så bjeffer hun rett og slett. For da bør jeg stå opp, syns hun. Normalt så er jeg jo oppe litt før kl. 6, så dette har hun lært seg. Og det er jo fint at jeg vet at hun vekker meg dersom jeg en dag skulle ha forsovet meg... Men nå når jeg har ferie, så kunne jeg godt tenke meg å få sove feks til kl. 7.30, og våkne helt av meg selv. 

I dag - våknet jeg kl. 6.15 av noen litt rare lyder, nedefra. Jeg lå litt for å prøve å lokalisere hva det var, men ettersom det ikke var noen hund utenfor soverommet mitt - så tenkte jeg at de mot normalt måtte drive å leke litt. Så jeg snudde meg rundt og tenkte at jeg kunne sove litt videre. Men så hørte jeg Chantie komme opp trappa i rasende fart, og hun begynte å pipe utenfor grinda til soverommet. Og jeg hørte at hun var aleina oppe. Og de ubestemmelige lydene var fortsatt nede. Jeg forsto alvoret, fikk på meg brillene og gikk raskt ned. Der sto Tasja foran verandadøra og MÅTTE ut. Hun enset meg ikke. Jeg slapp henne ut - og hun måtte virkelig bæsje...Lenge. Og jeg skjønte jo raskt at hun var dårlig i magen. Veldig dårlig - for hun satte seg ned flere ganger og det tok tid. Først nå kikket jeg litt rundt for å se hva som kunne ha foregått som vekket meg, og da så jeg det: Tasja hadde bitt sund lista der jeg åpner verandadøra. Dvs der døra liksom åpner seg for henne... Hun har altså måtte så fælt ut at hun tenkte løsningen var å komme seg ut selv! Hun har ikke tenkt at hun kunne vekke meg - men det skjønte Chantie. Tasja kunne jo ha bæsjet inne, men det forstår jeg nå er siste mulighet. Før det skjer vil hun heller prøve å bryte seg ut.

Jeg er selvsagt ikke sint på en hund med veldig dårlig mage - og som bare i desperasjon har bitt i stykker lista rundt døra. Men jeg forundres jo stadig over at hun istedenfor å "gi opp og bæsje inne", eller å forsøke å vekke meg - så velger hun å prøve å håndtere problemet selv - nemlig den stengte døra. Det hører jo med til historien at det godt kan hende hun har vært oppe for å varsle meg, men at jeg ikke våknet av det. Hun er jo flink til å ta kontakt ellers. Og så er jeg jo imponert over at Chantie forsto alvoret og klarte å vekke meg. 

Og så håper jeg at jeg er hjemme i åra framover - når Tasja er dårlig i magen, så det ikke blir så mye ødeleggelser ;)

Hører du når hunden snakker til deg?

Tasja og Chantie snakker til meg hele tida. Det gjelder bare å høre etter og være oppmerksom. Og det er kjempemorsomt når vi forstår hverandre. Jeg kjefter nemlig ikke når hundene kommuniserer med meg - jeg prøver å forstå. Kanskje tenker også du at du ikke kjefter, men er du sikker på det? Kan noe av hundens «rare» oppførsel være kommunikasjon? Selvsagt. Hundene er ikke ondskapsfulle og går ikke inn for å gjøre ting vi ikke liker. Den prøver bare å gjøre seg forstått - eller bare gjøre noe den selv har glede av. 

Da det ble varmt i været så sto Chantie plutselig og bjeffet foran kjellerdøra en ettermiddag. Jeg kunne ha kjeftet fordi det var feil og dårlig atferd, men hun ville jo bare ned og legge seg et sted det var kjølig. Jeg slapp henne selvsagt ned og var glad hun tenkte på at det var kaldere i kjelleren, da jeg ikke kom på det selv... Siden har hun ligget i kjelleren nå når det har vært så varmt. 

Ofte etter kveldsmat så har hundene fått en ekstra godbit: dentastiks, griseører eller noen tyggepinner. Jeg ga de ofte det i vinter som en kompensasjon for litt kortere tur på kalde dager. Hundene vet at dette befinner seg høgt oppe i et skap på kjøkkenet. Tasja er litt «sta» så hun begynte raskt å stå på kjøkkenet ved skapet etter kveldsmaten - for å signalisere at hun ville ha desserten. Instinktivt, tror jeg, så tenker jeg da at hun  «krever» og det er jo «dårlig oppførsel» så da skal hun i hvertfall ikke få... Men hvorfor i all verden tenker vi mennesker slik? Hun sier jo bare i fra at «Hey. Du glemte godisen!» Heldigvis kom jeg kjapt på bedre tanker - og ga de godis når de signaliserte at de ville ha, eller jeg sa at «Dessverre er det tomt», for det skjer jo. Og det er ikke alle dager hun er så tydelig på at hun vil ha. Det artige er at hun kjapt også fant en «lyd» hun kunne lage dersom jeg innen rimelig tid ikke oppdager at hun står der. Noen ganger sitter jeg i stua med ryggen til kjøkkenet, og andre ganger (som på filmen) så står jeg ved benken med ryggen til henne. Men som dere ser så har hun funnet løsning på det! 

Godis-skapet er til høyre for henne. Legg merke til hvordan hun snakker med blikket og hodet. Og hvordan Chantie «heier» på henne fra stua. Hun belønnes selvsagt alltid når hun sier ifra så tydelig. Kommunikasjon og samarbeid må gå begge veier. Og jeg vil ha hunder som gidder å snakke med meg, for da ser også de verdien av god kommunikasjon - og de vil gjøre sitt ytterste for å forstå når jeg snakker. 

Dominante hunder - eller dumme eiere?

Hundeeiere er ofte opptatt av om hunden deres er dominant eller om den underkaster seg lett. Noen ganger møter jeg hunder med eiere som raskt kan informere meg om at hunden deres er så dominant. Enten er de rett og slett litt stolt av det, eller de er litt oppgitte fordi hunden deres da ofte glefser, knurrer eller rir på andre hunder. I noen hundemiljø er det viktig og tøft å ha en dominant hund. For da mener man at hunden deres er over andre hunder på rangstigen og dermed er tøff, selvstendig og sterk. Jeg møter ikke så mange som høylydt skryter av at hunden deres er underdannig... 

Det rareste er kanskje menneskenes behov for å rangere hunder etter en form for hierarki. Vi trenger stadig å vite hvem som dominerer hvem av hundene. Jeg har også vært hos veterinærer som er opptatt av hvilken av mine to hunder som er den dominante. Og hvilken som underkaster seg. Vi har en klar ide om at hunder ikke kan være likeverdige i deres verden. Og dette gjelder jo for vår oppfattelse av de fleste dyr, kanskje.

Er Tasja dominant fordi hun her står over Chantie - som ligger på rygg og blotter halsen?

Men tenker vi slik om mennesker også? Tenker vi i enhver relasjon at det er en dominant og en som er underdannig? Tenker du det om kameraten din? Om barna dine? Arbeidskollegene dine? Tenker du at bestemor er den dominante og bestefar den underdannige - sånn generelt? Jeg tror vel egentlig ikke det.

Jeg har i hvertfall aldri skrytt på foreldremøter av at jeg har en så innmari dominant sønn. Eller underdannig, for den saks skyld. Nei, da er vi mer opptatt av å se hele mennesket med alle dens styrker og svakheter. Og vi vet at man kan være kjempeflink i noe, mens man kan håndtere noe annet helt elendig. 

Når jeg møter hundeeiere som snakker om at hunden deres er så dominant, så vet jeg umiddelbart at vedkommende ikke er oppdatert når det kommer til hundehold eller kunnskap om levende vesener generelt. I tillegg så gjetter jeg også på at vedkommende ikke har en generelt dominant hund, men en hund som ikke er så flink til å oppføre seg mot andre hunder. En hund som enten er redd og må forsvare seg, eller bare ikke har helt forstått hvordan den best kan kommunisere med fremmede. 

En hund ER ikke dominant. Den har dominant atferd i spesifikke situasjoner. Det er ikke slik at en hund alltid er flink til alt, alltid er den som leder an, alltid får lange blikk fra andre beundrende hunder. To hunder som bor sammen kan være dominante i ulike situasjoner. Og faktisk kan de veksle på å være dominante i samme situasjon også.

Jeg liker ikke lengre ordet dominant. Det er rett og slett fordi jeg syns det blir misbrukt når det kommer til hund og hundetrening. Så lenge hundeeiere der ute går rundt og tror at hunden deres er dominant og forsøker å klatre på en rangstige - for å overta herredømme over familien, så blir det aldri en god relasjon mellom hund og eier. Jeg ante heller ikke at folk tenkte at det fantes en rangstige i familien. Hvem er det som de anser som familiens overhode da??

Den gammeldagse tankegangen om at ulver hadde en rangstige, og at den mest dominante var øverst - har blitt tilbakevist flere ganger. Ulver lever ikke i et strengt hierarki. De lever i familiegrupper hvor noen har et spesielt nært forhold til hverandre, og de gjør alt de kan for å unngå konflikter. Da er det skikkelig ille at mange hunder bor i hjem hvor de er redd for eieren sin, og for hvordan denne kan oppføre seg for å stadig holde hunden nede på en rangstige som kun fins i hundeeierens hode....

Om du trenger mer info om dominansmytene, så kjøp eller lån boka "Dominans og lederskap : sant og usant" av Barry Eaton.

Om å tolke virkeligheten

Ta en titt på bildet. Hva ser du?

Hva føler du om det du ser?

Du ser 14 fugler på den øverste raden, og en på den under. Stopper du å tenke med det? 

Hva tror du har skjedd forut for bildet? Hvorfor sitter fuglene slik?

Tenker du at stakkars den fuglen som må sitte alene? Det er ingen som vil sitte med den. Tror du at den er utstøtt fra flokken? 

Eller tenker du så tøff og modig den fuglen er som har valgt seg sin egen tråd - og ikke må dilte etter de andre? Tenker du kanskje at den er smart som skjønte den ville få bedre plass ved å sitte aleina?

Betyr det noe at de andre sitter over den ensomme? Eller den som sitter alene? Betyr det noe om den er alene eller ensom?

Tror du det er tilfeldig at de sitter slik? Eller har de alle hatt en plan eller årsak? Og det er grått og trist vær, så kanskje sitter de alle og fryser?

Svarene på de siste spørsmålene får vi aldri vite. Og vi får heller aldri vite om fuglen kjenner seg ensom eller utstøtt, eller om den koser seg der den sitter på tråden. Men bildets mening vil være veldig ulikt ut fra hva hver enkelt av oss leser inn i det. Og vi tolker selvsagt ut fra våre egne tanker, følelser og erfaringer. På en god dag så ser jeg en smart og selvstendig fugl som går sine egne veier. På en dårlig dag ser jeg en fugl som er utstøtt fra flokken...

Ta en titt på dette bildet. Hva ser du her?

Jeg ser sommer. Jeg ser frodig åker og blå himmel. Og jeg ser 4 bjørker i litt ulik forfatning. Jeg ser en som er mye større enn de andre. En som er livskraftig og frodig, og som har vokst seg stor og fin. Så er det to litt mindre, og en skikkelig pjuskete en. Hvorfor i all verden har ikke eieren byttet ut den pistrete bjørka? Den må jo være sjuk? Uansett tenker jeg at den aldri kommer til å bli like fin og frodig som den til venstre. Men hvorfor er de fire trærne så ulike? Alle står langs en bilvei. Jordsmonnet er sikkert ca like bra, og de har nøyaktig likt med sol og vind. Kanskje er det gener? Eller kanskje er jorda litt mer næringsrik eller fuktig kanskje, der den største står. 

Noen ganger syns jeg til og med litt synd på slike pjuskete trær eller vekster. Jeg føler rett og slett litt omsorg for dem. Jeg tror de er skjørere enn de andre. Mer utsatt for påvirkning og kanskje litt problemer med næringsopptaket. Stakkars den vesle, pjuskete, skrantne bjørka. Kanskje like greit å bare hogge den ned...

Hva om jeg sier at for en del år siden så slo lynet ned i den bjørka som i dag er pjuskete. Den var like frodig og fin som den andre før det, men lynet gikk rett ned gjennom den og lagde en diger splintre i hele treet. Flere greiner falt av. Men selv om den ble kraftig kvestet av lyn og uvær, så har den ikke gitt opp! Den karrer til seg næring og lever videre. Den er en skikkelig fighter! Den skal i hvertfall ikke hugges ned når den overlevde dette! 

Hva tenker du nå?

Kjenner du hvordan jeg - og du selv - manipulerer tankene dine om det du ser? Hvordan du kan tenke så ulikt om to bilder? Hvor lett det er å lese sine egne tanker og følelser inn i både trær og fugler?

Det er helt normalt:) Og vi leter konstant etter årsaker. Vi vil vite hvorfor fuglene sitter slik, hvorfor trærne har blitt så ulike. Og vi "finner på" egne historier som passer. Vi lager på et vis vårt eget kart over terrenget. Og så tror vi fullt og helt på det. Fordi vi ikke alltid klarer å tenke at det også kan være helt motsatt....

Og slik "tenker" vi også hundene våres ve og vel. Vi ser noe - så tenker vi hva vi mener er årsaken - og så blir det sannheten for oss. For vi har uansett ikke mulighet med å sjekke med hunden. Den må bare finne seg i at vi tenker og tenker hvordan verden og hendelsene er.

For eksempel:

Når hunden din drar og drar i båndet, så er det lett for oss å tenke at den drar fordi den "ikke kan gå pent", eller "fordi den ikke bryr seg om at vi vil den skal gå pent", "den gidder ikke høre" eller den stresser seg så fælt opp at den blokker helt ut.  Alle disse tankene vil gi oss en negativ relasjon til hunden fordi vi tillegger hunden tanker og atferd som vi tenker den bevisst bruker "mot" oss. Den velger å oppføre seg slik mot bedre vitende. For det vet vi!

Hva om det er feil? Hva om hunden aldri har forstått det med å gå med slakt bånd? Hva om den er superstressa og bare vil komme seg fort hjem igjen og i sikkerhet? Hva om den drar fordi den er så innmari lykkelig for å gå på tur at den ikke kan få kommet seg fort nok framover? Hva om den drar fordi halsbåndet er så innmari vondt å ha på og bli dratt i? 

Vil du tenke annerledes om hunden din da?

Når hunden din utaggerer mot fremmede hunder dere møter på tur, så er det lett å tenke at "min hund er så sint, - den liker ikke andre hunder. Og den vil gjerne drepe den om den kan! Slem hund!!". Eller at "hunden min er så dum at den bjeffer på alt og alle". Eller at "hunden min hater alle andre hunder". Hvordan vil jeg håndtere min hund i slike situasjoner dersom jeg tror den bevisst velger å utaggere, og  at den er sint på alt og alle?Vi du håndtere hunden på en annen måte om du visste at den er livredd andre hunder, og føler på en reell frykt hver gang den ser en annen hund. At når den utaggerer så er det for å skremme den andre bort for å føle seg trygg. 

I løpet av en dag så har vi som mennesker tatt mange beslutninger og gjort ekstremt mange vurderinger om andre - på feil grunnlag. Vi "dømmer" ut fra alt vi ser, men vi aner ikke noe om den reelle virkeligheten. For hver enkelt av oss kan kun vite hva en selv tenker og føler - alt annet vi tenker og tror om andre kan være helt feil...enten det er om hunden, gullfisken, grisen, barna dine, samboeren eller arbeidskollegene dine. 

Tenk litt på det, du. Neste gang du merker at du "dømmer" eller "tolker" noen, så tar du en liten pause, og så tenker du: Hva om jeg tar feil? Hva om det er helt motsatt?

Is til hund på varme dager

Det er spådd varmt framover, og med en hund som har tjukk, svart pels så er det ikke så godt! Chantie blir fort varm og da er det alltid hyggelig å kunne dra fram en hjemmelaget is til henne både for å kjøle ned bittelitt, men også for å gi henne noe å kose seg med for å få ned stressnivået hennes. For når hun blir varm, så blir hun også stressa - og når hun er stressa så blir hun mer utaggerende og "sur". Slik som vi mennesker kan bli.

Hjemmelaget is er enkelt og det er kun fantasien som setter grenser. Jeg bruker feks en tom melkekartong som er skikkelig rengjort. Putter oppi litt tørrfor, litt av favorittgodbitene, litt kjøtt/fisk, ris og kanskje også gulrotbiter. Alt som kan spises av hund - og fryses - går fint. Når melkekartongen er ca 1/3 -1/2 full, så fyller jeg i vann, skrur igjen korken og putter den liggende i fryseren. Og vips blir denne delikate isen til!

Det er dessuten fin syssel for hunder som stresser å ha noe å tygge på og slikke på. Så her er det kun vinn-vinn. Alt av former som kan fryses kan brukes, men tenk på hundens størrelse når du lager is. Samt at den ikke skal være usunn. Dette kan jo godt være hundens middagsmåltid.

Dårlig oppdratt ungdom og ulydige hunder!

Klokka nærmer seg 12, og jeg sitter her og irriterer meg. Jeg har nemlig en avtale med ene sønnen min om at han skal komme og være med å gå langtur med hundene. Og avtalen var at han skulle komme tidlig, for jeg liker å gå tur tidlig – og gå langt. Og i dag er det fridag, sol og det vil være en fin dag for langtur med hunder….

Normalt er jeg oppe ganske tidlig. Rundt kl. 6. I dag sov jeg overraskende lenge, helt til 8. Ca kl. 9.30 sendte jeg melding til sønnen min om at han må si ifra når han drar, for da vet jeg sånn ca når han kommer. Sønnen min bor halvannen time unna. Og jeg har enda ikke fått beskjed om at han har dratt….Enda avtalen var at han skulle komme tidlig.

Jeg har vurdert om jeg skal ringe og mase. Kanskje konfrontere ham med at han ikke forholder seg til avtalen vår. Men hva vil jeg oppnå med det?

Jeg vil få ut min irritasjon, men jeg blir sjelden i bedre humør ved å kjefte på andre.
I tillegg vil jeg sørge for at sønnen min også blir sur, og kanskje ikke engang gidder å komme. For hvorfor skal han nå komme hit når han bare vil møte en sur mamma og kanskje utsette seg for enda mer kjeft? Trolig vil ikke turen bli bra i det heletatt da – når vi begge starter med et surt utgangspunkt…

Så om jeg lar være å ringe, så er det i hvertfall bare jeg som er irritert, og han er fortsatt lykkelig uvitende om det. Og er forhåpentligvis i godt humør og gleder seg til tur med meg og hundene i finværet.

Men hva så når han da endelig dukker opp? Bør jeg konfrontere ham da? For han er jo definitivt sein og vi hadde en avtale om tidlig? Det er ganske vanskelig å ikke la irritasjonen og surheta mi skinne gjennom uansett….Vil da turen og besøket allikevel bli bra? Tror dessverre ikke det. Vi kjenner hverandre så godt, så han vil merke at noe er galt, og uansett hvor mye jeg later som ingen ting – så vil det bli dårlig stemning. Det har vi jo begge erfart før – så om starten er dårlig, så skal det mye til at turen blir veldig lystig og hyggelig.

Hvordan håndterer man når andre bryter avtaler? Når noen skuffer? Når noen ikke gjør det vi har blitt enige om? Og kanskje heller ikke engang vet at de bryter avtaler og skuffer? Og kanskje viktigst: har jeg mislyktes i «barneoppdragelsen» når dette er utfallet? Er han «ulydig» og/eller trassig? Sta, kanskje?

Og kan det være at det er JEG som tar feil? Kan det være at det er jeg som har feil forventninger? At det er jeg som har tenkt noe annet enn det vi faktisk kan si vi er blitt enige om?

Det kan det…. For vi ble enige om at han skulle komme tidlig, men ingen definerte tidlig. Begrepet «tidlig» betyr nok muligens ikke det samme for en mamma på snart 48 år som for en ungdom på 20 år. Og «tidlig» i forhold til hva? Jeg tror at 90% av turene sønnen min har vært med på oppgjennom har vært på ettermiddag og kveld. Så trolig vil enhver tur før kl. 15.00 kunne defineres som tidlig. Og det kan jeg faktisk være litt enig i. Det er også fridag i dag, så når jeg står opp tidlig på en fridag, så er det kl. 6 eller 7. Men hvis ungdommene står opp tidlig på en fridag, så gjetter jeg på at det kanskje er alt før kl. 11.

Poenget er at det er JEG som føler skuffelse og irritasjon – og det bør jeg virkelig ikke påføre andre. Det har liten hensikt at vi er to som er irriterte, når det beste vil være om ingen er irriterte. Jeg bør kanskje være såpass voksen at jeg tar ansvar for å ikke gi andre en dårlig dag? Og kanskje best av alt, så kan jeg prøve å ikke ha en dårlig dag selv? 😊

 

Kan dette overføres til hundehold? Ja, selvsagt kan det det. Jeg spør ofte folk som sier de har «umulige hunder», «hunder som ikke hører eller som trasser» - om de tror hundene er smartere enn barna deres? De færreste tror det. Deretter spør jeg om de tror hundene deres kan lese tanker? Om de forventer at hundene deres forstår dem bedre enn kollegaen, sjefen, kona eller bestevennen? Det tror de heller ikke. Og da kommer jo selvsagt det siste spørsmålet: har det noen gang hendt at noen har misforstått deg? At noen ikke har forstått hva du mener selv om det står klinkende klart for deg? Og om hvem sitt ansvar det er om DU føler skuffelse? Hvem bør stå ansvarlig for dine følelser?

Og viktigst av alt: ønsker du at hunden din også skal få en dårlig dag? En dårlig følelse? Og rett og slett ikke syns det er noe trivelig å være sammen med deg…? For det er overraskende lett å påføre andre en dårlig dag. Og det er mitt valg om jeg vil gjøre det eller ikke.

 

Så her sitter jeg da – og gleder meg masse til sønnen min kommer!! 😉

 

 

 

 

 

 

Hunders forunderlige verden

Hvordan ser verden ut for en dyphavsfisk? Eller for en bille eller flue? Det er lett for oss å forstå at deres verden er veldig ulik vår, nettopp fordi de selv er så ulik oss. Det er heller ikke så vanskelig å tro at de både ser, lukter, føler eller hører andre "ting" enn oss, ettersom de allerede i utgangspunktet er så ulike eller lever så ulikt. Hva så med våre nærmeste husdyr? Er det like lett å forstå og tro på at katten, kaninen, kua eller hunden opplever verden helt annerledes enn vi gjør? 

Det er ganske fascinerende hvordan vi bruker våre egne preferanser, erfaringer og inntrykk til å definere hva hunden opplever. Hvor ofte møter vi ikke hundeeiere som definerer hunder kun etter kjønn? I møtesituasjoner kan dette typisk høres som "Har du tispe eller hanne? Åja, tispe går bra." Eller når en hund utaggerer innimellom på møtende hunder - da leter vi etter fellestrekk på vår måte: kjønn, farge på hund, størrelse, bjeffenivå eller kanskje også rase. "Min hun er redd store hunder" eller "Min hund er sint på små hunder som bjeffer mye". Men har du tenkt på at hundene oppfatter så mye, mye mer?

Vi lar oss stadig imponere over alt hunder kan trenes til å lukte. Tidlig ble hunder brukt for å spore opp savnede mennesker, enten det var noen som hadde gått seg bort eller noen som var på rømmen fra politiet. Deretter kom narkohundene, og vi var imponert over hvordan hunder kunne finne narkotika godt gjemt i biler eller på folk på flyplasser. Etterhvert har dette utvidet seg til at hunder kan spore opp penger, kreftceller, blodsukkernivå (kan varsle før noen får føling) og for eksempel innhold i mat som eieren er allergisk mot. Og det er faktisk ikke til å fatte for oss at det er mulig! Det vi glemmer er dessuten at hundene ikke læres til å lukte disse spesielle "tingene", men til å markere på en spesiell lukt. Det betyr at alle hunder kjenner alle disse luktene, men de har ikke blitt lært opp til å plukke ut en spesiell lukt for å fortelle oss at den fins her. Det er fascinerende! 

I mange år har vi som trener hunder visst at hundene reagerer veldig på eiernes sinnsstemning og feks stressnivå. Har eieren en dårlig dag, så vil hunden oppføre seg helt annerledes enn om dagen er som alle andre. Jeg erfarte tidlig at mine hunder ble urolig og bjeffete når jeg visste at noen skulle komme snart. Når jeg begynner å vente på at jeg skal høre en bil i oppkjørselen eller steg på trappa, så begynner hundene å lytte og være på vakt også. Enda jeg kanskje har sittet og jobbet på PCn hele tida. Men jeg kjenner jo på min kropp at den får en uro i seg, og den kan hundene sense. Enten lukter de mine hormonforandringer, eller så merker de noe annet. Det er i hvertfall helt sikkert at de snapper opp noe - for det slår aldri feil. 

Hunder oppfatter også jordens magnetfelt. Når jordens magnetfelt er stabilt (noe der er ca 20% av tida) så orienterer de fleste hunder seg  nord-sør når de skal gjøre fra seg. Dette klarer jo ikke vi å oppfatte ettersom vi ikke aner når magnetfeltet er rolig eller urolig, men det er faktisk forsket på. Det betyr at hunder, som fugler og en del andre dyr, oppfatter denne svake magnetismen og sikkert bruker den til noe. Feks å navigere.

Forskere syntes dette var såpass interessant at de gjorde forsøk med å lære hunder å markere på en fysisk magnetbit, for så å sjekke om den faktisk kan "finne" magneter. Og ikke overraskende så kan altså hunder sense magneter. Vi vet ikke helt hvordan det kjennes, å føle at her er det magneter, men det gjør altså hundene våre! Så magnetsamlinga di på kjøleskapet kan hunden din kjenne at er der. 

Og helt ny forskning viser nå at hunder også kan oppfatte varmeforskjeller i omgivelsene. Mange har lurt på hvorfor hundens nese er så kald. Den er stort sett ca 10-12 grader kaldere enn kroppen, og nå viser forskning at nesa kan føle svak, termisk stråling. Altså som et varmesøkende kamera. Er ikke det fantastisk? Tidligere når jeg gikk på skogstur og hunden plutselig kastet seg over et kratt hvor jeg gjetter på at det fantes en mus, så trodde jeg at den enten hadde hørt den eller luktet den. Nå vet jeg at den kanskje rett og slett kjenner kroppsvarmen dens. 

Tenk hvor enormt mye informasjon hundene våre får inn - som vi går glipp av. Tenk hvor mye mer hundene oppfatter av andre hunder, mennesker og omgivelser som vi ikke "ser". Det betyr at når vi leter etter fellesnevnere hos mennesker eller hunder som hunden vår utaggerer mot - så kan vi kun lete etter fellestrekk i utseende og atferd, mens hundene våre i tillegg kjenner lukt (hormoner, blodsukkernivå, sjukdommer, eventuelt hva hunden har spist, medisiner), kroppsvarme (er den møtende hunden veldig varm eller veldig kald, har den betennelser/skader osv) og magnetisme om det har noe å si. Aner ikke. Det betyr at når vi med våre begrensede evner forsøker å trene hundene våre på triggere (det som utløser aggressiv atferd), så er det stor sjanse for at vi bommer fullstendig. Det hjelper ikke å kle ut en person for å se ut som en trigger, dersom det er lukt hunden bruker for å avgjøre om noe er skummelt eller ikke.

For hundene våre er det enorme mengder inntrykk når vi går i byen eller skogen. Mens vi bare ser det fysiske, hører biler eller fuglekvitter - samt kanskje lukter et gatekjøkken eller våt myr...Jeg er mye i skogen med hundene, og den ene hunden min liker ikke å bli våt på beina. Hun er ekspert i å gå utenom våte områder. Jeg har jo gjennom mange år lært meg hvordan det ser ut der det kan være vått: gjørmete, litt mørkere jord enn rundt, vekster som trives der det er rått, i feks traktorspor kan det være bløtere enn mellom sporene osv. Mens Tasja så ut til å beherske dette uten å ha trent i mange år på å gå i skogen. Jeg skjønner jo nå at hun feks kan sense at det er rått eller feks kaldere der det er bløtt. Ikke vet jeg, men hun leder meg i hvertfall trygt over bløte partier - ved å finne de tørreste veiene.

Og jo mer forskeren finner ut om hundenes sanseapparat - jo mer forstår jeg at vi ikke forstår. For tenk på alt vi enda ikke har tenkt på at hunder kan sense! Vi kan jo bare forske på det vi selv kan forstå. Og ikke på sanser vi ikke vet eksisterer.

Så neste gang du går tur med hunden din, eller hunden din ser ut til å oppfatte noe - så vit at den senser mye, mye mer enn oss. Og slutt å tenke at hunden din tuller eller surrer på tur eller når den reagerer på noe. Den har mye bedre oversikt over den sanselige verden enn vi har! 

For det handler ikke om hva vi trener hunder til å markere på eller å finne, alle hunder oppfatter alt, men de har ikke lært at de skal vise oss deres forunderlige verden. Vi må selv være lydhøre for hundenes små signaler. Først da kan vi ane hva hunder opplever.

Og du - hunden din aner ikke at du ikke oppfatter noe av dette. Den tror sikkert av vi oppfatter det samme som den, slik som vi tror hunden bare kjenner til vår begrensede verden...Tenk litt på det, du! 

Fellestrekk hos problemhunder

Når jeg snakker med hundeeiere som sliter med hunden sin, så er en av hovedutfordringene jeg ser at mange av hundene har et veldig, veldig høgt stressnivå. Så kan vi jo bare lure på om stressinga er årsak eller virkning - det er vanskeligere å vite. Men det som er helt sikkert er at et høgt stressnivå hos hunden gjør at hunden får veldig mange overslagshandlinger og atferd som vi syns er vanskelig å håndtere. Signalene som viser at hunden stresser mye er:

- mye bjeffing

- raske bevegelser

- peser

- veldig på vakt

- våkner lett 

- forflytter seg ofte når de hviler

- spiser raskt, eller veldig ujevnt

- har det travelt på tur og snuser lite

- utagerer eller jager mye

- elsker kasteleker (kaste ball eller pinner feks)

Når jeg kommer inn i bildet, så er det ofte fordi hunden utagerer ("angriper" og bjeffer fælt) eller at den ikke går pent i bånd. Når jeg så skal hjelpe til med disse to problemene, så starter selvsagt jeg med en helhetsvurdering av hunden. Hvordan spiser den? Hvor ofte og hvor lenge sover den skikkelig godt (altså så den ikke våkner om du beveger deg i nærheten)? Hvordan ser en normal tur ut? Hvordan liker den å leke? Klarer den å slutte å leke umiddelbart når du sier stopp? I hvilke situasjoner utagerer den? Er den verre på ettermiddagen enn på morgenen? Er det en hund som bjeffer (varsler) mye? osv. Og så observerer jeg selvsagt. Jeg syns det er absolutt best å dra hjem til hunden - i de omgivelsene som hunden tross alt er tryggest. Jeg liker at det første møtet varer i minst to timer, for da rekker hunden å "bli seg selv" på den tida jeg er der. Og det viser seg at mange av hundene endrer seg mye på disse timene! Jeg har mange ganger observert noe når jeg kommer, som viser seg å være noe helt annet etter to timer. En hund som virker tillitsfull og normalt nysgjerrig, kan være full av stress-atferd to timer etterpå, når den har blitt vant til at jeg er der og nysgjerrigheten på meg har lagt seg... Da ser jeg innimellom stereotypisk atferd; feks at hunden har et fast "jagemønster" hvor den stadig sjekker vinduer og hva som foregår utendørs - som etter et godt innarbeidet mønster, jaging av egen hale, stadig henter ball for at den skal kastes.

De aller fleste hundeeiere er flinke til å gå turer med hundene sine, og det er veldig bra. Men om du har en hund med utfordringer - så kan det jo hende at denne turen ikke bare er god for hunden. 

Hunder som snuser, går rolig og sjekker alle spennende lukter langs veien har en fin tur. Har du derimot en hund som hele tida drar framover, som knapt snuser, som virrer hit og dit, fram og tilbake - så er turen faktisk ikke et positivt innslag i hundens hverdag. Den blir bare mer stresset av turen, og den nyter den ikke - men er på vakt og kroppen er i beredskap. Noe som er veldig stressende og selvsagt utmattende for hunden. Så om den sovner etter turen, så er jo spørsmålet om den sovner fordi den er utslitt etter en superstressende tur, eller fordi den har luktet på mange deilige lukter og fått positive inntrykk?

Det å begynne å jobbe med de enkelte utfordringene på veldig stressede hunder - er liten vits. For når adrenalinet fosser gjennom kroppen mange ganger daglig, så gir det kroppslige konsekvenser. Tålmodigheten og lunta blir kort. Man spiser dårligere og sover dårligere. Man blir trøttere, som igjen gjør at humøret blir dårligere. Man blir mer utrygg generelt - og hvordan oppfører man seg når man har hatt et høgt stressnivå over tid? Er det da tida er inne for å kose seg og nyte livet? Lære seg en ny hobby? Omgås folk? Tåler man konflikter godt og ser løsninger? Eller kan det hende at man både feiltolker, bjeffer til en kollega og i hvertfall ikke bør ha hovedansvar for store, kostbare prosjekter?

Jepp. Du forstår nok hvor jeg vil. En stresset hund kan man ikke forvente stort av. For når stresset er høgt så er konsentrasjon og tålmodighet minimal. Og det man gjør - er ofte det man er avlet for å gjøre. Nedarvede egenskaper slår igjennom: gjeterhunder gjeter, vokterhunder vokter, jakthunder jager osv. Og de blir ekstreme i atferden sin. 

All atferd beskrevet i strekpunktene ovenfor her er atferd som genererer mer stress. En hund som bjeffer ofte, blir ikke avslappet etter hver gang den har bjeffet - den blir mer giret. En hund som jager, spiser dårlig, sover dårlig eller går fort, får ikke et lavere stressnivå i kroppen.

Så - før vi kan fikse atferdsproblemene, så må stressnivået ned! Det er helt essensielt. Og selvsagt vil dette være utfordrende både for hund og eier. Eieren har ofte tenkt at ballkasting eller turgåing er bra for hunden elsker å jage ball og blir helt vill når de skal på tur. Og hunden har jo en godt innarbeidet rutine i begge deler. Så å slutte med dette - og finne andre mer givende aktiviteter er ofte vanskelig. Og ofte nesten en sorgprosess. For først må man jo erkjenne at man har tenkt og gjort feil, deretter må man legge om rutiner, for så å etablere andre rutiner som kanskje ikke føles like artige. Og hunden protesterer selvsagt i starten. For den vet jo ikke sitt eget beste. Den blir jo avhengig av disse adrenalin-kickene - og tror den trenger mer av det!

Så - om du har en hund med noen atferdsutfordringer, så tenk gjennom strekpunktene ovenfor. Om hunden din passer til de fleste punktene her, så er det på tide å foreta endringer. For dette går garantert ikke over av seg selv.

Men den gode nyheten er at når stressnivået i hunden går ned, så går ofte også problematferden ned - og i noen tilfeller forsvinner den faktisk totalt! 

Chantie snuser på tur - med slakt bånd ♥

Tips til mer info: Intervju med Torill Moseng om hunder behov

Søking - hundenes medfødte talent

Har du lyst til å lære hunden din å søke? Å få den til å gå spor? Få hunden din til å finne gjenstander eller mat? Surprise: Den kan alt dette allerede!!

Alle hunder har en fantastisk luktesans - og om de får lov så bruker de den over alt og i mange, mange sammenhenger hver eneste dag. Det som er litt rart, og dumt, er at det er vi som hundens eiere som ofte avlærer hunden å bruke snuten. Mange hunder har nesten helt sluttet å snuse, fordi de har blitt "straffet" for det, fordi de har fått beskjed om at det er feil - og fordi deres snusing er en av de første atferdene vi som eiere prøver å plukke av dem. Nå tenker du sikkert at "Nei! Det kan ikke stemme..."  Og jeg skulle ønske det var så vel, men:

Når man skaffer seg hund, for eksempel en valp, så vil vi som eiere raskt at den skal tilpasse seg vårt regime: den skal gå inntil oss på turer og ikke surre rundt i grøfta, ikke dra i båndet, ikke bestemme hvor vi skal gå, ikke følge etter katten, ikke gå utenfor stien. Ganske raskt bruker vi mye tid og krefter på at hunden skal følge oss - og ikke tenke selv eller bruke sine ferdigheter for å finne sine veier å gå. Altså avlærer vi hunden å bruke snuten på turer. Kanskje blir vi til og med irritert på den?

Når hunder kommer til nye steder, feks på besøk hos svigermor, så vil hunder undersøke dette nye stedet ved hjelp av blant annet snuten. De vil raskt inn og sveipe over rommene for å sjekke ut hvem som bor her, hvem som har vært på besøk, om det har skjedd noe spennende her, om det fins noe godt her osv. Men lar vi de få lov til det? Neida, når vi tar med hunden på besøk, så skal den være rolig inntil oss hele tida, og aller helst være rolig og være usynlig. Fordi når vi sjekker ut rommet, så gjør vi det med øynene våre - og det får holde. Altså lærer vi hunden at på nye steder skal du heller ikke bruke snuten og den fantastiske sansen du har til å utforske.

 

I filmen her ser man hvordan Chantie følger et spor. Det går raskt, for hun er godt vant til å spore fordi hun alltid har fått lov til det. Og jeg blir selvsagt ikke sur når hun ikke kan komme fort nok fram fordi jeg ikke klarer å henge med. Det er jo min feil :) Legg merke til at hun følger spor selvom snuta er ganske så høgt over bakken.

I møte med andre folk, er det også mange som ikke liker at hunden kommer fram for å snuse. Også her skal hunden holdes tett inntil eier og være i ro. Vi gir hunden beskjed om at dens trang til å sjekke ut vedkommendes helsetilstand, aktivitetsnivå, hormonbalanse og hvem vedkommende har vært i kontakt med og hvor - ikke er ønskelig. Vi har kontrollen over situasjonen, og hundens behov for å sjekke ut er unødvendig.

Så - blir hunden halvannet til to år, og eieren tenker at nå må vi finne på en aktivitet for hunden. Kanskje søking er tingen?! Da skal eier liksom i gang med å lære hunden å søke. Noen vi nå har brukt like langt tid på å få hunden til å forstå er feil atferd.... Lykke til med det!! :P

Hundens nese er fantastisk, og det er helt utrolig hva den kan oppdage! Hunder kan ikke bare finne mistede gjenstander, men de kan også lukte når eier om en stund vil besvime eller få føling om vedkommende har diabetes. Hunder lukter kreft og jeg er helt sikker på at de også kan skille på mennesker med gode og dårlige hensikter. I tillegg så er søking en aktivitet de mestrer og de kan jo underholde seg selv i timevis på nye steder om de får lov å bruke snuten for å utforske. Jeg mener det er ganske så slemt å ta fra hundene denne aktiviteten. Og da blir det også litt dust å tro at du etterpå skal lære hunden å søke. Hunden KAN søke. Men kanskje må du jobbe ekstra for at den skal få tillit til deg - om at det nå er i orden å plutselig bruke snuten igjen.

Ta en titt på filmen her. Dette var ute på tur i går. Vi går på en sti, men plutselig drar Chantie rett til skogs. Jeg henger på så godt jeg kan, for jeg forstår jo at hun har en plan og har ferten av noe. Vi går ca 8-10 meter inn i skogen, og der finner hun superraskt det hun kjente lukten av 10 meter unna: noe tørt, lite og spiselig. Jeg aner ikke hva det var, men er imponert av at DETTE luktet hun på lang avstand.

Vi som eiere trenger ikke lære hunden å søke, om du ikke har fratatt den muligheten i utgangpunktet. Men vi må anerkjenne den for det og la den få lov å følge spor, finne spennende ting, lukte på ting vi syns er ekkelt - og henge på når de virkelig har funnet et spor den mener det er verdt å følge! Du trenger altså ikke å legge ut et spor, gjemme gjenstander eller bruke mye tid på tilrettelegging, det holder å la hunden få bestemme tempo, vei - og se hvor ferden går:) Og du vil ha en fornøyd og sliten hund når dere kommer hjem. Og du, la den få utforske både garasje, vedskjul og gjerne også hos venner og bekjente. Eller arealene i en park, ved et gatekjøkken eller andre steder hvor folk og dyr ferdes.

Til slutt en liten historie fra i høst. Chantie og jeg var på tur i et skogsområde som er et etablert turområde her i Nes. Da vi nærmet oss parkeringsplassen hørte vi at der var det mange folk og mange hunder. Jeg har sett at det trenes med redningshunder/sporhunder i området jevnlig, så jeg tenkte at det sikkert var disse som var på plass. Chantie blir stresset og utrygg av en del mennesker, så jeg tenkte at disse gidder vi ikke å møte på, så isteden for å følge stien ned til dem så tok vi inn til høyre gjennom skogen i retning der jeg visste at bilen min sto. Den sto på en annen parkering enn der alle folka var. Etter bare 15-20 meter så fant Chantie et spor hun ville følge, og ettersom det gikk "riktig vei" i forhold til dit vi skulle, så lot jeg henne følge sporet. Det gikk ganske fort i 40-50 meter, før hun bråstoppet ved et veltet tre og begynte å bjeffe. Skikkelig. Jeg så ingen ting, og ba henne om å være rolig, noe hun ikke gadd å høre på - hun fortsatte å bjeffe, litt sånn usikkert og varslende. "Slutt, nå - det er ingen ting her. Kom vi går" sa jeg igjen, litt høyere nå. Da hørte jeg en stemme fra buskaset som sa "Joda, jeg er her - men jeg gjemmer meg fordi det skal komme en søkshund for å finne meg". Jeg ble skikkelig overraska - beklaget forstyrrelsen, og fikk dratt med meg Chantie vekk fra markøren. Og så roste jeg selvsagt Chantie masse, for hun hadde jo virkelig gjort en god jobb! :)

Slike hendelser vil jeg ikke få - om jeg ikke lot henne få bruke nesa der hun vil! Hun har selvsagt funnet både fugler, lemmen, padder og mus - samt ulike hi på denne måten. Hun gir meg mange flotte opplevelser på tur. Bare litt unna stien hvor alle andre tråkker!

Jeg er mørkeredd!

Jeg har en bekjennelse å komme med: jeg er snart 48 år og er fortsatt mørkeredd! Jeg har alltid vært mørkeredd. Jeg husker at når jeg var lita og våknet om natta og var redd, så ville jeg inn i senga til mamma og pappa. For å komme fra mitt rom og inn til deres soverom, så måtte jeg gjennom gangen - og den var mørk og hadde ei skummel trapp midt i. Jeg husker at jeg lå lenge hver gang og motet meg opp til å springe så fort jeg kunne forbi "det svarte trappehullet" og fort-fort hoppe oppi senga til mamma og pappa. Jeg tror jeg drev på slik i årevis når jeg var lita. Og selv om jeg visste at det ikke var noe skummelt i førsteetasje, så var jeg like livredd det svarte hullet hver eneste natt....
Da jeg ble litt eldre, kanskje rundt 7-8 år, så syntes jeg selv det var plagsomt at jeg var så innmari mørkeredd. En vinterkveld hadde jeg drevet ute og lekt i snøen og bygd en snøborg. Da det ble mørkt om ettermiddagen, bestemte jeg meg for at jeg skulle kurere mørkeredselen en gang for alle. Så jeg satt ute - i snøborgen - i mørket - og ventet på at jeg skulle slutte å være livredd. Jeg husker ikke hvor lenge jeg holdt ut, men jeg erkjente for meg selv når jeg omsider gikk inn, at det nok ikke hadde hatt noen virkning. Annet enn at jeg hadde erfart at jeg fortsatt var i live.

Jeg vokste opp i Gjesåsen og hadde skogen helt innpå huset på ene sida. Det var den sida der inngangsdøra var. Og innkjørselen vår gikk fra hovedveien og forbi to hus, langs skogkanten - før den kom fram til vårt hus. Da jeg ble ungdom og begynte å farte ute på kveldstid med venner - og kom seint hjem om kvelden, så måtte jeg ofte gå fra hovedveien og opp. I all hovedsak var det selvforskyldt for jeg ville ikke at pappa skulle våkne av at biler snudde rett utenfor soverommet deres. Så jeg ba de jeg satt på med om å slippe meg av ved veien - og måtte da gå noen meter langs skogkanten før jeg kom hjem. Og ikke bare det, men jeg måtte stå stille på trappa og bruke litt tid på å låse opp døra. I mørket - med ryggen mot den beksvarte skogen. Og jeg kan fortsatt huske hvordan jeg tok meg sammen og tenkte rasjonelt for ikke å la panikken ta meg.

Da jeg flyttet til Oslo for å studere så var jeg plutselig kommet til et trygt sted. Der var det lys overalt alltid. Og jeg trengte ikke å være redd. For meg var det mye skumlere å gå 100 meter langs en mørk skogkant, enn å surre rundt i Oslos gater om natta. Og jeg vet at det er irrasjonelt. Det er større sjanse for at et menneske gjør noe galt mot meg, enn noe som kommer ut fra skogen...

Og slik at det fortsatt. Hele livet. Jeg har blitt voksen, fornuftig og rasjonell. Og jeg VET at selve mørket ikke er farlig. Jeg har lært meg å håndtere det. Jeg kan gå tur i mørket langs en landevei, med hodelykt, men jeg jobber intenst for å ikke la panikken gripe tak i meg hele tida. Og særlig når jeg må passere skog. På dagtid går jeg mye i skogen aleine med hund, men så fort det skumrer så må jeg komme meg ut av den. Enda jeg vet at det nok er det samme som lever i skogen om natta som om dagen. Enda jeg VET dette - så kan jeg få panikk. Og skulle jeg først la panikken slippe til og begynne å springe, så klarer jeg ikke å "stoppe" den før jeg er i sikkerhet. Altså inne et sted eller i lyset.
Er det ikke rart?

Hva kunne alle rundt meg gjort annerledes for å kurere mørkeredselen min? Hadde det hjulpet om noen ble sint på meg hver gang jeg fikk panikk som barn og løp inn på rommet til foreldra mine? Dersom jeg en gang løp og kom til stengt dør - og måtte snu igjen, ble avvist feks. Ville jeg sluttet å være redd da? Dersom noen hadde skreket til meg, slått meg, dratt meg hardt i armen eller klypt meg i øret når jeg hadde panikk, ville jeg blitt trygg da? Ville jeg hatt en bedre barndom og oppvekst om alle lo av meg hver gang jeg var livredd? Eller jeg ble nektet kveldsmat om jeg ikke "sluttet å tulle"?
Jeg tror nok ikke det. Jeg tror det ikke ville hjulpet noe som helst på selve redselen, men jeg hadde kanskje sluttet å vise hvor redd og sårbar jeg var. Jeg hadde kanskje grudd meg til noen hadde sett hvordan jeg hadde det, eller forsøkt å bare være redd inni meg og ikke la det synes på utsida. Eller kanskje hadde jeg blitt så fortvilet at jeg hadde hylt og grått og sparket i veggen?
I tillegg til å slite med selve frykten, så ville jeg i tillegg følt meg dum, udugelig og at de rundt meg ikke likte meg...Da hadde jeg fått enda en belastning og enda mer å være redd for...

Hva om jeg isteden fikk en sjokolade hver gang jeg hadde vært skikkelig redd? Hva om jeg fikk en klem og ble strøket på ryggen hver gang jeg hadde hatt panikk? Om noen sa at det er helt ok å være redd, selv om det ikke er noe egentlig å være redd for. Hva om jeg hver natt når jeg våknet og var redd det svarte trappehullet fikk ligge trygt og godt mellom mamma og pappa (det var det jeg fikk!)? Hadde jeg en bedre følelse inni meg da? Ble jeg mer redd av det? Nei. Og i tillegg følte jeg meg ikke udugelig og dum. Jeg følge meg elsket tross den irrasjonelle frykten min. Noe som også har gjort at jeg i dag tør å innrømme at jeg fortsatt er mørkeredd.

Uansett hvor mye jeg har øvd på å ikke være redd, sånn ca i 43 år tenker jeg, så kjenner jeg sneven av panikk hver eneste gang jeg opplever ordentlig mørke. Uansett hvor godt jeg vet at det ikke fins noe som helst å være redd for, så klarer jeg ikke å overstyre følelsene mine som sier "dette er farlig". Følelser trumfer alltid fornuft - men man kan klare å håndtere det noe. Men for å klare å håndtere det, så må man i hvertfall være trygg i seg selv, og trygg på at man er god nok selvom man er redd for noe som andre ikke er redd for.

Og kanskje skjønner du nå hva dette har på en hundeblogg å gjøre?

Jo - for alle hunder som utagerer - gjør det i all hovedsak på grunn av følelser. Og aller oftest pga en fryktfølelse. Det hjelper ikke at reaksjonen er aldri så irrasjonell, for når hunden blir redd eller sint, så har den allerede blitt det. Og da hjelper det ikke å kjefte på den - eller å trampe i bakken. For ved at du oppfører deg som en dust mot en redd eller sint hund, så påfører du den bare enda ett problem, som om den ikke allerede hadde nok med det den slet med.
Det ER bedre å hjelpe hunden så fort som mulig ut av situasjonen - uten å gi den enda mer problemer, og deretter prøve å få den over på positive tanker så kjapt du kan. For om du like etter en utagering kan få den til å skille ut lykkehormoner som kan dempe adrenalinet, så er mye gjort. Da vil gode følelser kunne overta for de negative - og den vil ikke lagre den dårlige opplevelsen like godt. Men årsaken til at den reagerer med frykt, er selvsagt vanskeligere å hjelpe den ut av. Jeg har som sagt drevet på i ca 43 år med å bekjempe mørkeredselen min....;)

Laserbehandling av slitne muskler

Det har gått en måned siden Chantie var hos dyrlegen og hos fysioterapeut på grunn av mulige ryggsmerter. Forrige bloggpost om hva som skjedde kan leses her. Chantie har vært tre turer hos fysioterapeut, som har sjekket henne grundig. Hun kjente første gangen at Chantie var veldig stiv i ryggmuskulaturen, at hun var "pløsete" i nakkemusklene og at musklene ellers var fulle av arrvev. Det virket som at hun hadde dårlig bevegelse i nakken, og at hun var svakere i ryggen et par steder. Dette kunne komme av spondylose, altså sammenvoksninger i ryggsøyla, noe som er smertefullt - og dessverre ganske vanlig. Chantie har et veldig eksplosivt reaksjonsmønster, og hun kaster seg opp i full utaggering flere ganger daglig. Gjerne fra liggende stilling. Det er nok at hun hører nabohunden bjeffe, en bildør som slår igjen, en bil som tuter - eller en som går forbi på rulleski. Innimellom hører hun syner også. Og ofte er det full styrt til vinduet. Også om hun er ute i hagen så er en katt eller en skjære nok til at det bråløpes hit og dit - i vill fart. Så hun utsetter kroppen sin og musklene sine for sterk belastning, ettersom hun sjelden varmer opp... Og slik har hun alltid vært! Enda så mye vi har trent, enda så mye radio jeg har på - så er ikke dette blitt borte, nei. Hun fikk derfor smertestillende og betennelsesdempende, for å se om det ville hjelpe på humøret. Neste gang bestilte jeg derfor også røntgen, for å få vite om det kunne være noe feil med ryggsøyla og/eller nakken.

Chantie stresser og maser også når vi kommer til dyrlegen. Det er pusting og pesing, draing i båndet hit og dit, kløing og innimellom også litt bjeffing. Så når jeg ba om å få røntge henne uten bedøvelse, så var nok veterinæren mer enn litt skeptisk. Men vi har gjort det før, så jeg visste at vi kunne få det til! Og det gjorde vi. Chantie kan å ligge musestille på en røntgenmaskin når hun får beskjed om det - og jeg holder henne trygt i labben. Jeg tror det ble tatt 4 bilder av henne, og hun lå heeeelt stille. På siden. Til og med hodet kunne veterinæren justere til riktig stilling. Litt motvillig var hun riktignok på siste bildet, ettersom hun trodde hun var ferdig og hadde fått gått ned fra bordet - men ene bildet var overeksponert, så det ble en runde to. Men det gikk det og! Det er slike øyeblikk jeg blir superstolt av hunden min!
Bildene viste - heldigvis - en helt fin og frisk ryggsøyle og nakke. Også hoftene så greie ut, ut fra de bildene som var tatt. Altså var det ikke spondylose eller noe annet galt med skjelettet. Dermed var i hvertfall noe utelukket. Og vi ble enige om å konsentrere oss videre om muskulatur og sener.

Chantie har nå fått laserbehandling på nakke og rygg 3 ganger - og det er er store forandringer i muskulatur og i humør. Fysioterapeuten sier at hun har respondert kjempefint på laserbehandlingen og at musklene er mye bedre. Hun forklarte meg også at når Chantie 5-10 ganger om dagen fra hvileposisjon er oppe i full spurt, så sliter det selvsagt på muskler og sener. Og det igjen kan jo gi andre symptomer og vondter. Vi fikk også i hjemmelekse å gå enda mer i skogsterreng, samt trene balanse og øvelser som styrker ryggen. Det har vi gjort - og da vi var til sjekk på fredag var det store endringer å kjenne i musklene langs nakke og rygg. Jeg ser også at hun er blitt mer høyreist med hodet, og humøret er mye, mye bedre. Hun har begynt å leke igjen, og hun er ikke sur.

Jeg er allikevel ikke helt overbevist om at dette var hele problemet. Chantie har på mange måter blitt litt mer "krevende" enn før. Krevende som i at hun forlanger mer og raskere respons. Når hun skal ut - og hun mener at Tasja også skal være med - så blir hun stående på verandaen og bjeffe, for at jeg skal slippe ut Tasja. Hun utaggerer fortsatt litt raskere enn vanlig på mennesker (særlig menn), og jeg merker når vi trener ulike øvelser at hun ikke klarer å konsentrere seg om øvelsene - kun har fokus på godisen. Det er akkurat som at det "kortslutter" kjappere i toppen. Hun velger også å være mye alene. Hun ligger mye i 2.etasjen, og de siste ukene har hun forlangt å få ligge på gjesterommet oppe. Det er akkurat som at hun trekker seg lengre og lengre unna oss - når det ikke skjer noe. Og det bekymrer meg. Men enn så lenge klarer vi ikke å finne noe annet galt.

Uansett så har hun det i hvertfall mye bedre - nå når ryggen og musklene er blitt bra. Så stiv som hun var der - så var nok det vondt. Men om det var hovedproblemet, eller om det fins noe mer, får vi bare vente og se. Jeg skulle virkelig ønske at hunder kunne snakke!

Uavklarte hodesmerter i månedsvis

Jeg er bekymret. Bekymret for sønnen min på 20 år som nå har vært sjukemeldt i snart 2 måneder pga sterke, uavklarte hodesmerter - som kommer og går flere ganger hvert eneste døgn. Og han blir ikke prioritert for undersøkelser på sjukehuset nå i disse koronatider.

Han har så vondt at han ikke klarer å jobbe i barnehagen hvor han er lærling. Smertene er ikke konstante, men kommer og går. De varierer både i styrke og hyppighet, men hver eneste dag har han så vondt at han ikke klarer å fungere normalt. Han har skikkelig vondt 3-7 ganger daglig, og det varer i alt fra noen minutter til noen timer.

Han har vært hos legen jevnlig - for å fornye sjukemelding, samt har prøvd både migrenemedisin (Zomig Nasal) og betennelsedempende medisiner (indometacin), uten at noe har gitt noe bedring. Han har blitt henvist til MR, øyepoliklinikk og nevrologisk avdeling. MR kom han raskt på og resultatene der viste ikke noe unormalt. Han ble henvist til fysioterapeut, men de er jo stengt inntil videre. Så nå venter han på å komme til nevrologisk og til øyeavdelingen. Og det tar tid.  På nevrologisk er det estimert at han kan få time i uke 21 (18.-22.mai), mens på øyeavdelingen har han fått time 20.august. Han har ringt sjukehuset og sagt han kan komme på kort varsel og at han har vondt hver eneste dag, men fått til svar at det er et minimum med undersøkelser nå og at de nok ikke kommer til å ringe ham selvom noen avbestiller en tidligere time. Han har også spurt legen om han kan be sjukehuset om å prioritere han, men fått negativt svar på det. Imens må han bare være sjukemeldt og ha sterke, uavklarte smerter. Hvis "svaret" kan finnes etter undersøkelsen 20.august, så betyr det at han skal gå slik i 4 måneder til før han kan få riktig behandling eller hjelp. Dessverre for oss, så er også optikere stengt pga smittefare, så han kan heller ikke få sjekket synet/øynene mens han venter på timen i august.

Han har hatt veldig lite fravær på skole og jobb opp gjennom tidene, så å plutselig bli 100% sjukemeldt pga sterke smerter er ikke en god tilværelse for en aktiv 20-åring. Og særlig ikke når det blir stillstand i undersøkelsene. I 4 måneder til. Og sjukeperioden har allerede vart i nesten to måneder, uten noen form for forbedring i tilstanden hans.

Og det bekymrer selvsagt meg som mamma. For når man har så sterke smerter i hodet at man ikke klarer å være på en jobb man trives med, så er det noe skikkelig galt. Og jeg er jo bekymra for hvor mye tid han mister nå i ventetida dersom smertene krever en form for behandling eller operasjon.
Jeg aner ikke om han måtte ha ventet like lenge på undersøkelser om det ikke var for korona, men uansett er jeg overrasket over at en 20åring med sterke hodesmerter ikke blir mer prioritert. For jeg er jo redd for at tilstanden hans både kan forverres ettersom ukene går, og at smertene kan ha årsaker som burde blitt behandlet raskt.

Jeg frykter at dette kan bli lange og vonde sommermåneder.

Sydney, juli 2019

(Skrevet med tillatelse fra sønnen min)

Tallknekking i koronaens tid

Jeg lurer på ganske mye om dagen. Særlig på dette med hvordan alle tallene påvirker oss. Tellingen av antall smittende, innlagte og døde av korona. I Norge og i andre land. Det jeg syns er vanskelig er når vi bare presenteres for et dødstall, eller et smittetall – uten at det sammenlignes med noe annet. Og bare for å si det – jeg følger alle råd og tiltak som gis av Folkehelseinstituttet og av regjeringen. Og jeg tar korona både på alvor og forstår alvoret. Og har stor forståelse for at vi må gjøre en innsats alle for at ikke helsevesenet vårt skal bli overbelastet. Men – når vi kun teller koronatilfeller, så aner jeg jo ikke hvordan det er i forhold til andre sjukdommer. Eller hvor belastende dette er akkurat nå sett opp mot andre sjukdommer som rammer oss i et «normalår».

Jeg har derfor, for min egen del, gjort litt undersøkelser for å ha noe fornuftig å sammenligne dagens situasjon med. Og ja, jeg forstår også at dette vil bli mye verre – også i Norge. Så spørsmålet er hvor fælt er det akkurat nå?

For enkelhets skyld så tar jeg utgangspunkt i 1 år og i 1 måned. Koronaen har påvirket oss i Norge i ca 1 måned nå – derfor «later jeg som» at tallene for smittede, innlagte og døde pr nå er i løpet av 1 måned.

I Dødsårsaksregisteret fins dette:

Hvis jeg tar utgangspunkt i det siste året som er registrert her, og deler antallet på 12 måneder, så får vi et snitt på antall døde av ulike årsaker pr måned. Dette tallet har jeg selv ført inn i kolonnen til høyre.  

Så vidt jeg har forstått, så dør de som dør av korona i stor grad av luftveisproblemer. Dermed er det interessant å sammenligne med et normalår og hvor mange som normalt dør av «sykdommer i åndedrettsorganene». I 2018 døde 4482 menneske i Norge av dette. Det gir et snitt per måned på 374 dødsfall. Altså 12 personer hver eneste dag.

Jeg aner ikke hvor mange av disse som dør på et sjukehus eller på et sjukehjem, eller om de lå i respirator eller ikke. Men tallet har hold seg relativt stabilt, så jeg går ut fra at dette er et antall som man i helsevesenet er vant til å håndtere. Spørsmålet nå er selvsagt om de koronasmittede kommer i tillegg til alle disse, eller om mange av disse er «de samme». Det vet vi ikke.

Men det jeg vet, er at om VG, hadde daglig oppdatert oss på antall innlagte og døde av andre sjukdommer enn bare korona, så ville også det vært skremmende lesning…

Vi skriver i dag 28.mars, og pr nå skal det trolig være 1122 døde av sjukdommer i åndedrettsorganene, dersom korona ikke var kommet til Norge. 

I tillegg har trolig 2520 dødd av hjerte- og karsjukdommer hittil i år.

Da er jeg litt usikker på hvor redd hver enkelt av oss skal være pr i dag ut fra dødstallene som presenteres. Så må vi jo tenke på dette med smittsomhet. Hjerte- og karsjukdommer smitter ikke, så der må hver enkelt av oss gjøre en innsats for egen helse. Vi vet jo hva som er risikofaktorer for å dø av hjerte- og karsjukdommer.

Når det kommer til dødsfall knyttet til sjukdommer i åndedrettsorganene, så dør selvsagt ikke alle her heller av «smittsomme årsaker». Men for den som dør – så vet jeg ikke om det spiller noen stor rolle om den dør av noe den har blitt smittet av, eller noe vedkommende selv kunne, eller kanskje ikke kunne beskyttet seg mot?

Vi vet at det er mye vi gjør daglig som kan drepe. Mange spiser usunt, lever usunt, eller gjør risikofylte ting som å kjøre bil eller faller. I 2017 og 2018 døde det i snitt 2 personer hver dag i fallulykker. Hittil i år vil det derfor trolig ha dødd 220 mennesker pga fall. Visste du det?

Jeg vet at antall døde og sjuke av korona i Norge også vil øke kraftig i ukene framover. Men det er heller ikke helt sunt dersom man går rundt og har angst eller er redd for å dø. Jeg tror at det er bra med noen tiltak for å begrense smitten, men det er ikke sunt for oss å telle dødsfall daglig. Eller antall bekreftet smittede. For disse tallene påvirker oss veldig når de vises på denne måten. Og særlig fordi de er helt løsrevet fra enhver sammenheng! I det minste burde vi kunne få vite hvor mange som har dødd av andre årsaker hittil i år. For det har dødd 19 av korona i Norge, men 10 191 personer allerede har dødd av andre årsaker … Statistisk sett bør det være større sjanse for å dø av noe annet også i framtida!

Så vet vi selvsagt ikke hvor det bærer hen med denne pandemien i Norge. Det er det ingen som vet. Men jeg vil gjerne se litt til Italia som vi nå får daglige skrekkoppdateringer fra. Bare i går ble det registrert 969 dødsfall pga korona. Og hittil i år har 9134 dødd. Det er jo enorme tall. Sammenlignet med våre egne 19 døde.

Vi vet at Italia ligger før oss i løypa, og at tallene vil øke kraftig i Norge. Men så er det dette med tall og sammenligningsgrunnlaget igjen da. I Italia bor det 60,5 millioner innbyggere. I Norge er vi 5, 41 millioner mennesker.

Når det i løpet av 2020 (87 dager) har dødd 9134 mennesker i Italia, så tilsvarer det ca 0,015% av befolkningen. Hvis vi tenker oss samme dødeligheten i Norge så vil dette utgjøre 811 personer. I løpet av de tre første månedene med korona. Hvis det i Norge blir så ille som i Italia. Det er litt færre enn det som i et normalår dør i løpet av tre måneder av sykdommer i åndedrettsorganene. Og det månedlige antallet av døde av hjerte- og karsjukdommer.

Jeg forstår selvsagt at det er viktig å bremse epidemien for å sørge for at helsevesenet ikke blir overbelastet. Det er vel det det handler aller mest om. Og at helsevesenet muligens ikke var helt rigget eller forberedt på dette. Men det er jo en annen diskusjon. En diskusjon som handler om sjukehusstruktur, antall ansatte og hvilket tilbud som skal befinne seg hvor – i landet vårt. Og det tror jeg vil bli diskutert grundig når denne pandemien er ferdig med å herje med oss.

Det jeg også tenker mye på er konsekvensene av tiltakene som nå settes inn. Vi går all-in for å redde koronasmittede og et helsevesen på randen av sammenbrudd – og det går ut over næringsliv, privatøkonomi og vil gi store økonomiske og psykiske konsekvenser på sikt. Uansett hva slags redningspakker staten kommer med. For når mange mennesker blir arbeidsledige, mister inntektsgrunnlaget, må gå fra gård og grunn – så kommer det mange, mange andre problemer. Det blir personlige tragedier vi ikke aner omfanget av. Men som fort kan bli en del av statistikken. Jeg gjetter på at det i 2020 og en del år framover kan bli økning i statistikken for dødsfall forårsaket av psykiske lidelser, rusmidler, ulykker og selvmord. De kommer aldri med i statistikken over hvem koronaen tok livet av… For hva er et liv verdt? Er det å redde en koronasmittet viktigere enn å gi en alvorlig kreftsjuk tilgang til livsviktig medisin? Eller behandlingsopplegg for psykisk syke eller avrusing og behandling av rusmisbrukere? Det er mange grupper som opplever at deres liv ikke var verdt å redde.

Denne personlige analysen er selvsagt ingen ting verdt. Jeg kan lite om pandemier, norsk helsevesen eller sannsynlige scenarier. Men jeg ser folk rundt meg som er redde - og det ut fra tall som blir presentert. Daglig. I alle kanaler. Og det viktigste tallet mangler jo, nemlig tallet på hvor mange som trolig har eller har hatt korona uten at vi vet det. Et par studier nå viser jo at veldig mange, kanskje 70% av de smittede har ingen symptomer i det heletatt. Det kunne jo vært artig å visst hva slags estimat dette er i Norge.

Og det var i den sammenheng jeg fikk et behov, for min egen del, å se hva disse tallene egentlig representerer. Og derigjennom kanskje kunne vurdere hvor bekymrede og redde vi har grunnlag for å være – egentlig, akkurat nå. Kun framtida vil vise det endelige utfallet.

I mellomtida håper jeg at vi klarer å holde hodet kaldt og hendene rene.

God helg!

(PS kildene ligger i linker i teksten)