Hva om vi har misforstått?

Mennesket er unikt fordi vi er det eneste levende vesen som har en tydelig selvbevissthet - hevdes det. Vi sier at vi kan tenke tilbake på fortid, leve i nuet og planlegge for framtida. At vi tenker hvordan vi selv framstår, hvordan vi er - og kan gjøre noe med det, endre atferd og tenke oss til et bedre liv - eller større problemer. Denne evnen gjør oss spesielle. Det mener vi nemlig at ingen andre levende vesener kan. Derfor er vi øverst i hierarkiet på jorda...

Men hvordan VET vi det?
Hvordan VET vi har hunden vår ikke tenker på gårsdagen? Alt den opplevde? Alt den lærte? At den aldri lurer på hva skjer i morgen? Eller til sommeren?

For kan det være slik at det er vi som misforstår?

For bare noen tiår siden var det greit å fysisk straffe ulydige eller uoppdragne barn. Både foreldre og lærere kunne rise ungene for å ha oppført seg dårlig. Lærerne måtte riktignok etter 1889 nedskrive all straff i en straffeprotokoll, men det var fortsatt lov - og en del av det alle mente var riktig oppdragelse. Og hensikten var garantert god: barna skulle bli fornuftige voksne av dette. I dag vet vi selvsagt bedre. Nå er alle enige om at skolebarn skal oppmuntres og hjelpes til å mestre. De skal kjenne læringslyst og livsglede. Og vi kan mye om hvilke læringsmetoder som fungerer på sikt. Og det er ikke de som fokuserer på straff eller frykt. Verken for barn, voksne - eller hunder.

Fram til 2002 var det lov å kastrere smågriser uten bedøvelse. Mange bønder var i harnisk når loven om at hanngriser skal bedøves før kastrering ble vedtatt i 2002. Mest fordi det ville gi de økonomisk tap, deretter fordi de "alltid har gjort det". Og utsagn om at "Grisen skriker uansett" hva du gjør med den skulle rettferdiggjøre kastrering uten bedøvelse. For den er så ung at den kanskje ikke føler smerte. I hvert fall går det fort over. I dag vet vi selvsagt bedre. Forskning viser entydig at grisunger, også under 7 dager gamle, kjenner sterke smerter ved kastrering uten bedøvelse.

Inntil for få år siden mente kanskje de fleste nordmenn at fisk ikke kjente smerte. Vi har fisket til alle tider, revet sluken ut av fiskekjeften og er fisken for liten så har vi slengt den uti igjen. For at den skal få vokse seg større. Fisk som fiskes i større kvanta trekkes opp fra havet og kveles langsomt mens den spreller febrilsk...Hva med all fisk som går tett i tett i fiskeoppdrett - kan den tenke, føle, bli stresset? Ja. I dag vet vi at fisk både føler smerte, har et forhold til smerten - og blir stresset og dårlig av det.

Disse tre eksemplene viser hvordan vi mennesker har "tenkt feil" - i mange hundre år, og også helt opp til vår egen tid. Og hvordan vi sakte, men sikkert endrer vår atferd og holdning til andre levende vesener når vi faktisk forstår dem bedre. Forstår barn bedre. Griser bedre. Fisk bedre. Hunder bedre.

Så hva med selvbevisstheten? Kan det være at vi tar feil også her? At hunder - og andre levende vesener både har en bevissthet om seg selv, sine nærmeste venner og slektninger, om tida som har gått og om tida som vil komme? Kan de grue seg? Glede seg? Lure på om andre har det bra? Tenke på noe fælt eller fint de har opplevd? Selvsagt. For om de ikke hadde det - hvordan kan da to elefanter vise så stor gjensynsglede etter 22 år fra hverandre? Og hunder viser enorm glede over å se igjen sin eier etter to år adskilt.

Enda så lurer vi på om hunder har et eget følelsesregister når det kommer til feks frykt, eller om alt er lært? I disse dager er det lange diskusjoner på facebook som omhandler hunder som er redd for fyrverkeri. Noen mener at hunder kan være redd kraftige smell og blink helt uten å ha blitt skremt før - mens andre mener at det er eierne som har påført hundene denne frykten. Noen mener at hunder kan være født skuddredde, mens andre mener det har oppstått fordi en vag redsel er blitt forsterket. At de er født fryktløse i utgangspunktet. At de er maskiner som blir programmert av omgivelsene.

Hunder er ikke maskiner. De er levende - med en hjerne som kan tolke alle typer inntrykk. Og de er født med ulik personlighet, ulike egenskaper og instinkter. Jeg syns ikke det er rart at noen hunder er redde, mens andre ikke er det. At noen blir reddere og reddere, mens andre blir mindre redd med årene. Slik er det bare :) Slik er det med folk også! Og selv om vi kan SI til mennesker at det ikke er noe å være redd for - de kan endog erfare og forstå at det er relativt ufarlig - men de er redde allikevel. Tenk på de med flyskrekk. Som flyr jevnlig. Noen blir bedre, noen blir aldri fortrolige med det - og andre setter seg ikke mer oppi et fly. Enda alle VET at det er ganske trygt og noen har til og med erfart at det går bra.
Tenk videre på de som er redd for slanger, mus, edderkopper, hunder, ulv, åpne plasser, store forsamlinger, trange rom, tunneler, holde taler, kjøre heis osv! VI er irrasjonelle - og så er vi overrasket over at hunder kan være det? Enda vi er de som er smartest på jordkloden og har en så godt utviklet selvbevissthet?

Jeg har ett nyttårsønske for 2020. Jeg ønsker at alle mennesker skal forstå at alle levende individer har en egenverdi, en egen bevissthet, egne følelser og egne tanker. Kanskje "fungerer" de på en helt annen måte enn oss - men de er like unike som oss. Enten de går på to, fire eller seks bein - eller ikke har bein i det hele tatt.

Og alle fortjener å bli behandlet som det unike individet de er❤️.

Godt nytt år!

Vet du hvordan hunden har det inni seg?

Vi mennesker er litt rare. For vi tror at dersom noen ikke gråter - så er de ikke så lei seg, egentlig. Eller om noen sitter rolige, så slapper de av. De har ikke et kaos inni seg om vi ikke ser det utenpå. Når noen skvetter, så forstår vi at de er blitt skremt - men i det sekund vedkommende har pustet lettet ut, så tenker vi at alt er bra igjen. 
Hvordan virker du selv? Kan du grue deg fælt til noe - uten at de rundt deg vet det? Kan du være veldig bekymret for et barn eller en forelder og samtidig fungere sånn nogenlunde på jobb?
Dersom du kjører i 80 km/t på en landevei og bilen du møter plutselig skjener litt mot deg - har du da opplevd å bli skikkelig redd? Så redd at du kanskje må parkere bilen litt for å roe deg? Og hvordan er resten av kvelden når du kommer hjem da? Spilles nær-døden-opplevelsen for ditt indre øye gang etter gang i timene etterpå?

For ikke å snakke om smerter. Hvor godt vises det utenpå deg om du har skikkelig tannverk, en dundrende hodepine eller feks isjias eller muskelsmerter? Trolig vil ikke alle du møter på din vei se at du har kjempevondt. Men hva gjør det med humøret ditt? Konsentrasjonsevnen? Yteevnen? Evnen til å lære nye ting eller gjøre gode rasjonelle vurderinger?

Like etter at du har vært i en nestenulykke - kunne du da ha gjort en litt avansert utregning, fattet en veloverveid beslutning eller besvart en litt krevende oppgave fra sjefen din? Dersom du på åpen gate blir forsøkt ranet, men kommer deg unna - hvordan ville det da være om sjefen din ba deg om å roe deg ned og heller forberede en powerpoint til møtet om en time?

Og hva om du ikke en gang kunne fortelle sjefen din at dette ikke går fordi du har sterke smerter, har tanker som går i ball etter en fæl opplevelse eller ikke klarer å tenke på annet enn barnet ditt som akkurat nå er inne på sjukehuset til en litt alvorlig operasjon...?

Hva hvis hundene våre også har følelser, tanker og stressreaksjoner? Og vi ikke tar hensyn til det?

Selvsagt har hunder alt dette. I tillegg har de en kommunikasjonsform som ikke vi forstår - og vi kommuniserer på et språk de ikke forstår. Her ligger dessverre roten til mye misforståelser, manglende hensynstaking fra vår side - samt roten til mange problemer innenfor hundehold.

For når hunden din har hatt en stressreaksjon - feks når den har måtte bjeffe og utagere mot noe(n) på gata, så er ikke hunden din i vater igjen 1 minutt etter at den har sluttet å utagere. Neida. Adrenalinet pumper gjennom kroppen, den har hatt en "slåss eller røm"-opplevelse som henger i lenge. Lenge! For når adrenalin pumpes gjennom kroppen, så opphører det ikke så fort faren er over. Det fortsetter å virke i hvertfall i halvtime, og hos noen mye, mye lengre. Så når hunden din har fått sin første reaksjon på tur - så er alarmberedskapen satt igang. Den er på tå hev - og klar til å reagere enda fortere ved neste mulige fare. Dette er årsaken til at hunder som utagerer mot noe - bare blir verre og verre utover turen. Første gangen vil det koste litt å sette igang systemet, men når det først er aktivert - så er det lett å reagere neste gang. Akkurat som når vi har vært i en nestenulykke. Resten av kjøreturen er vi ekstra på vakt - og kanskje i dagene etterpå!

Dette forklarer også hvorfor vi IKKE kan stille strenge eller store krav til hunder når de har hatt en stressreaksjon. Hunden vil ikke være kapabel til å mestre - og ved at vi i en ekstremt krevende situasjon for den, skal kreve ekstremt vanskelige ting av hunden, så er vi bare med på å gjøre livet vanskelig for både hund og eier. Tenk på det neste gang du opplever en hund som utagerer. Enten det er din egen hund - eller noen andres. Om eieren kjefter på en hund som reagerer, så gjør det bare vondt verre... For man kan ikke nekte hunden å ha vondt, være redd, fortvilet eller sint. På lik linje som vi ikke kan nekte mennesker å føle. Det bare er.

En redd hund, eller en hund med smerter - trenger ikke kjeft eller vanskelige oppgaver; den trenger eiere som gir den trygghet og kjærlighet i en allerede vanskelig hverdag.  

Problematferd hos hund

Har du en hund som hopper opp på folk? 

En hund som tigger ved matbordet, eller kanskje forsyner seg selv fra bordet? 

En hund som bjeffer intenst på alt og alle? 

En som regjerer i sofaen og godstolen til tross for mange beskjeder om at det ikke er greit? 

En hund som graver i blomsterbedet? 

Som stjeler ting og som ødelegger? 

Som drar i båndet og ikke forstår noe av disse gå pent i bånd-greiene, men heller vil saumfare grøftekantene? 

Som vokter maten sin og senga si?

Som ikke takler å være alene hjemme uten å ule og bite på listene? 

Som ødelegger sko og puter?

Ja, da har du en problemhund.

Eller kanskje en hund med problematferd?

Eller kanskje en hund med problemer?

Eller kanskje en hund med helt naturlig hundeatferd?

Atferd som vil være livsnødvendig dersom den skulle klare seg alene ute i verden.

Den måtte ha kunne skaffe seg mat; og da må den kunne grave, bite, stjele, lete høgt og lavt...
Og den måtte ha passet på maten sin mot andre i dårlige tider, ved å vokte og forsvare.
Denne måtte kunne komme seg unna det den var redd; ved å bjeffe, knurre, hoppe på, skremme bort, være spenstig, kunne flykte kjapt over stokk og stein...
Den måtte kunne rømme og komme seg ut dersom den ble fanget; bite, ødelegge, bruke list...
Og når i all verden skulle en hund måtte kunne gå pent i bånd ved siden av et annet vesen - uten å snuse, uten å undersøke det som ligger i grøftekanten og frister...
Og den må ha god kroppsbeherskelse - enten den er vill eller tam. Og alle krumspring den gjør i oppveksten er med på å lære dette.


Hunder er sosiale og er gode på kommunikasjon seg imellom. De er avlet fram for å være vår beste venn, og derigjennom har de tilegnet seg en del kunnskap om hvordan VI kommuniserer. Men hva med oss? Har vi tilegnet oss nok kunnskap om hvordan hunden kommuniserer? Med ører, øyne, hode og haleføring, bevegelse, lyd osv?
Har du tenkt over at hunden kommuniserer neste bare uten lyd?? Mens vi kommuniserer nesten bare med lyd? Hvor vanskelig er det ikke for en skapning å skulle forstå all kommunikasjon via lyd (fra oss), når den ikke kommuniserer slik nesten i det hele tatt?
Og er det rettferdig at det er den som må lære seg vårt språk, mens vi gir blaffen i alt den forsøker å fortelle oss?
Og for å løse det vi mennesker kaller for problematferd hos hund, så må vi være tålmodige og ta inn over oss at vi må sørge for at hunden forstår det vi vil kommunisere....

Jeg tør påstå at det ikke fins så mange hunder med problematferd der ute. De er simpelthen helt vanlige hunder med nødvendig hundeatferd. Det er vi som kaller det problematferd når hunden oppfører seg som en "ekte hund". Når den graver, hopper, biter, bjeffer osv. Som den må for å lære, utvikle seg, forstå hvordan resten av verden henger sammen.


Hvis du vil ha en lykkelig hund, en hund som syns at den har det godt, trygt og et begivenhetsrikt liv, så må du slutte å tenke at den har problematferd. At hunden er problemet fordi den oppfører seg som en hund. Det er rett og slett vi som prøver å plukke av den mest mulig av det som er medfødt og naturlig for den!

Og det kan vi selvsagt gjøre. Men vi må gjøre det på en måte som ikke skader forholdet mellom hund og eier. Som ikke tar fra hunden dens oppdagelseslyst, trygghet og glede i livet.

For i bunn og grunn så er det ikke hunden som har problematferd, det er vi som kaller det det når hunden ikke oppfører seg som et voksent menneske....Og det er jo ekstremt dårlig gjort å forvente det.

Har du skaffet deg hund - så husk på at det er en hund du får:) 

Trassalder hos tenåringen

Aller først - overskrifta er kun for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Vi har vel alle for lengst gått bort fra tanken om at barn og hunder gjør dustete ting fordi de vil irritere oss eller gjøre oss sinte. Heldigvis så har vi forstått at det er bakenforliggende årsaker - og det er selvsagt dette vi må ha fokus på.
I gamledager så snakket vi om at hunden forsøkte å bli sjefen i huset, den ville klatre på rangstigen, den unnlot å gjør det vi kommanderte den til fordi den ville vise at den drev og tok over regien i familien. Veldig mange hunder har hatt ekstremt dårlige opplevelser med eierne sine pga at vi tenkte på denne måten, og tilla hunden tanker, egenskaper og handlinger vi i dag vet at den ikke har.

Like fullt så opplever mange hundeeiere at hunden deres blir helt dust i en periode når den er mellom 1,5 år og 2,5 år ca. Når denne perioden inntreffer er selvsagt individuelt. Det kommer an på hunderase og også innenfor hver rase så kan det være store forskjeller. Hundene er jo ikke laget på fabrikk, så de er like individuelle som deg og meg. Eller som søsken som vokser opp i samme hjem - og enda vil være veldig, veldig ulike helt fra tidlig alder....

Her i huset er det Tasja som er "problemet" om dagen.... Hun er blitt 2 år og 2 mnd - og alt har gått i ball for henne. Hun  - som har vært så enkel å trene med - er plutselig blitt helt umulig å få kontakt med. Før når jeg fant fram godis og kanskje klikkeren, så var hun klar og bare sirklet rundt meg. Men så kan jeg både vise fram godisen og prøve å lokke på henne - mens hun isteden bare springer runde på runde i hagen. Helt "lost" for denne verden.

Som forrige blogginnlegg viste, så har hun plutselig sluttet å takle å være hjemme alene. Det gikk hardt utover listverket. Og også i bilen klarer hun ikke å være i ro dersom hun blir forlatt. Nå har hun gnagd på både bilbur og madrass - samt klart å fiske inn et pledd som lå på siden av buret.

Og hun piper - og bjeffer. Hun piper når vi går tur eller bare ute i hagen. Eller inne i stua. Hun herjer og drar opp Chantie flere titalls ganger hver dag. Og hun bjeffer på alt som beveger seg ute - enten det er folk eller dyr.

Og hun er oppå bordet, på benken - og jammen har hun ikke begynt å rote i seksjonen også...Dette er verre enn valpetida!

De fleste som har gått på valpekurs og unghundkurs - har fått vite at denne perioden kommer. Den perioden når hunden glemmer ALT den har lært, mister fokus, er full av energi, ødelegger, stjeler, drar i båndet og jager alt den ser. En blir alltid rådet til å legge ned mye energi i trening FØR denne fasen inntreffer, for så å ta en god pause fra alle krav - mens dette står på. Det kan være en fordel at den har trent en del før dette, så kan det jo være at noe fortsatt fungerer - men det gjør det ikke her altså.

Det funker heller ikke med godbiter nå på Tasja. Da må det i såfall være biff tror jeg. Vanlige hundegodbiter, pølser, ost eller skinke enser hun ikke når alt allerede har gått i ball. Hun kan i nøden sveipe borti hånda mi for så å bare spytte det ut. Jeg tror ikke hun enser at det er godbiter en gang, men en innlært refleks på at det jeg har i hånda skal hun ha i munnen - for hun tygger to tygg og så bare faller det ut av munnen hennes igjen - og så fortsetter hun å fokusere på det bare hun kan se langt framme...Hun har konsentrasjonsevne som en ert!

Tasja er en prøvelse for både Chantie og meg nå. Og helt sikker for henne selv også. For jeg tror ikke hun heller syns dette er en "god" periode. Men hun må nok bare gjennom det før voksenlivet kan begynne på ordentlig.

Jeg tenker jo at det må være fint å gå tur for å tenke på noe annet og få impulser, men når hun bare drar det meste av turen, fanger opp et rådyrspor eller en sau - og klikker fullstendig i vinkel - med bjeffing, piping, hopping, biting i båndet, rygging osv - så er det ikke noe gøy. Verken for hun eller meg. Og det hjelper jo ikke hva jeg gjør - jeg VET jo det!! Men jeg klarer jo ikke helt å la være å prøve. Og så blir jeg jo oppgitt - mest på meg selv. Som ikke klarer å ta inn over meg det jeg forteller alle andre:
Slapp av - det går over!
Snart.....

(Og hører dere godt etter, så hører dere at jeg fniser på denne filmen. Ikke lett å holde seg alvorlig med slik atferd....)

Ødelegging av inventar

Mange opplever en eller flere ganger (noen mye oftere!) at hunden ødelegger møbler, sko, senga si, dørkarmer, puter - eller at den gnager og gnager på ting. Vi mennesker er jo rasjonelle vesener, så nå hunden vår begynner å tygge på ting eller ødelegge - så responderer vi ved å fjerne det den ødelegger. Og dette er jo forsåvidt greit - for å "redde" inventaret, men man sitter kanskje raskt igjen med et strippet rom, hunden får fjernet alt den kunne sysselsatt seg med - og vi har ikke gjort noe som helst med selve årsaken til ødeleggelsene. Altså HVORFOR ødelegger hunden?

Dersom det dreier seg om en valp, så er det flere ting som spiller inn. Valpen er selvsagt mest av alt redd for å bli igjen aleina. Bli forlatt. For oss mennesker er det liksom helt logisk at en liten valp, som altså er som et barn å regne, skal klare seg alene hjemme litt fra ganske så tidlig alder. Bare det i seg selv er ganske hjerteskjærende. Hvis vi ser til villhunder, så danner disse familieflokker som består av kanskje 10-15 individer. Det er foreldre, besteforeldre og barn. Det er ikke slik at valpene forlater slekten umiddelbart når de blir 8 uker - eller 12 uker - for så å måtte stå på egne bein. Mens vi tenker at valpen er gammel nok til å klare seg selv i flere timer fra de er bare noen få måneder gamle. Er det noe rart de får panikk og ødelegger?

Alle hunder har også et medfødt tyggebehov. Når de tygger så skiller de ut beroligende hormoner, så tyggeaktiviteter er noe de aller fleste hunder har stor glede av. I tillegg så er det noen som bruker det aktivt for å roe seg selv ned når de kjenner de blir stressa. Feks i en situasjon hvor de er litt bekymret eller redd. Eller rett og slett ikke har noe annet å finne på. Feks i et relativt tomt bur i timesvis. Da er det god tidtrøyte å tygge opp madrassen sin - og jeg vil nesten si at det skulle da bare mangle!! Hunder er ikke som oss som sover alt vi trenger i en lang periode i døgnet. Hunder sover i mange kortere perioder i løpet av dagen. Derfor er det ikke bra for hunden å måtte tilbringe timesvis i et bur. De må ha mulighet til å tusle litt rundt, drikke litt, titte litt ut, legge seg mjukt, legge seg hardt, rulle litt, stelle seg litt og kanskje også tygge litt. Dette bør den kunne gjøre både på natta og også på dagen når vi eventuelt er på jobb.

Dersom hunden din er blitt trygg på å være aleina hjemme, og du så kommer hjem en dag til at noe er ødelagt - så håper jeg at du forstår at den ikke har sittet og pønsket ut noe faenskap for å irritere deg! Kanskje har den aldri blitt helt fortrolig med å være aleina? Veldig, veldig mange hunder blir aldri det. Hunder har gjennom generasjoner bodd sammen med andre individer - og er ikke avlet fram for ensomhet. Eller for å trives mutters aleina. Derfor gjør de heller ikke det. Hunder er avlet fram for å være sosiale, for å være menneskets beste venn - og for å samhandle fantastisk godt med oss. Det er derfor helt naturlig at de mistrives sterkt aleina! Og at de faktisk kan synes det er såpass ubehagelig at de må tygge litt for å roe seg ned, eller de prøver å bite seg ut av huset....Som Tasja prøvde på på søndag....

Tasja har aldri likt å bli igjen aleina hjemme. Hun takler fint å være alene i en etasje, mens jeg sover i 2.etasje og Chantie feks sover i kjelleren. Det går fint om jeg drar bort, så lenge Chantie er igjen hjemme. Men hun syns det er vanskelig at jeg og Chantie drar, selv om en av gutta feks er hjemme. Det er liksom ikke godt nok. Hun har alltid pepet og vandret en del rundt da, men har liksom klart å "håndtere" det. Og jeg har jo selvsagt sakte vennet henne til å være litt aleina. Jeg har gått lang tur med henne, latt henne fått roe seg ned når vi kommer hjem, deretter har hun feks fått en Kong (gummiting) med frosset kjøttdeig/leverpostei i når Chantie og jeg har gått tur. Dette for at hun da skal ha noe kjempegodt å drive med, som samtidig er tygging og virker beroligende - og så har jeg jo utvidet bortetida sakte, men sikkert. Og det har gått rimelig greit. Jeg ser jo at hun noen ganger har vært oppå bordet eller benken, men hun har nesten aldri tatt noe eller ødelagt noe. Som jo er bra for meg. Og jeg har listet meg innpå huset for å høre om hun uler. Noen ganger har hun gjort det - andre ganger ikke. Uling er jo at hun kaller på flokken sin - fordi hun er skikkelig forlatt.

Men søndag hadde hun ikke en god periode hjemme alene. Hun fikk to Konger, og vi var ikke lengre borte enn vi pleier. Allikevel så har stakkars Tasja hatt fryktelige minutter hjemme alene. Hun har bitt og klort opp dørkarmen - så den har fliset seg skikkelig. Og jeg kan bare tenke meg hvor redd og desperat hun må ha vært. Kanskje har hun hørt noe, kanskje har hun feilkoplet noen tanker, og i hvert fall så har hun bare hatt det forferdelig!

Hun får selvsagt ikke kjeft etter en slik opplevelse. Kun trøst. Og forsikring om at hun aldri skal bli forlatt for godt.
Det vil nå gå en god del tid før jeg igjen begynner helt på starten igjen med hjemme alene trening. For når hun nå har hatt en panikkopplevelse, så må jeg sørge for at den ikke oppstår igjen. Og det er ganske stor sjanse for at hun vil få panikk neste gang også, så lenge hun hadde det sist. For hun husker jo selvsagt den dårlige følelsen hun hadde da. Jeg må derfor endre på følelsene hennes knyttet til det å være aleine. Og det er ikke gjort på en uke. Men kanskje på 10 uker. Det viktigste nå er at hun får tilbake troen på at vi er en familie og vi hører sammen - for alltid.

Og til alle som blir irriterte når hunden ødelegger noe: Det er jo bare materielle greier. Alt kan fikses eller erstattes. Men en hunds redsel eller sorg over å bli forlatt - kan ikke "tuktes" bort eller fjernes ved å hindre den i å tygge/ødelegge.

Sliten Tasja etter å ha vært aleina hjemme.....

Og hvordan kan vi avhjelpe separasjonsangst? Ta en titt på denne. 

Problematferd kureres med triks og andre øvelser

Mange hundeeiere sliter med at hundeholdet ikke ble som tenkt. Mange har full jobb og lever ganske aktive liv - og så har de hund i tillegg. Hundene får seg en tur om morgenen, en liten luftetur før middag - for så å få en skikkelig langtur til kvelds. Ellers så ønsker eierne at hunden skal være i ro eller "drive med sitt". Og "drive med sitt" skal ikke være bjeffing, graving, kasting av ting, løping, hopping, gnaging eller no' slik ødeleggende. Kanskje det helst skal være ligge i ro?
Men hunden har ligget i ro hele natta (8-9 timer) og hele arbeidsdagen (8-9 timer), samt når eieren er på badet, spiser, ser TV/data, trener osv...i det store og hele så er det helt unaturlig for hunden å gjøre ingenting så store deler av tida! Og hva må den gjøre for å ikke bli helt apatisk eller tiltaksløs? Jo - den må finne på noe selv. Og det er nettopp da den finner på de tingene den ikke skal gjøre, som vi fort kaller for problematferd...Graving, tygging, biting, bjeffing og herjing!

En hund som har fått brukt hodet og kroppen en god del gjennom hele dagen - trenger ikke å finne på alle disse greiene selv. Så jobben vår for å få bort en del av problematferden er rett og slett å gi hunden noe å bryne seg på. Særlig mentalt. For en gåtur - kanskje den samme gåturen dag ut og dag inn - er ikke nok opplevelser! I bestefall får du en veldig sprek hund. :D

Og i tillegg må du sørge for at hunden har god selvtillit. En hund som er trygg selv, trygg på deg - og trygg i ulike situasjoner, vil heller ikke ha behov for å vise aggressiv atferd så mye. Nettopp fordi den ikke har så mye å "skremme unna".

Så om du har en hund som du syns ødelegger litt mye, så slutt å kjefte på den i situasjonen som den tygger/biter/river filler av ting - og ta den med deg og gi den noen mentale utfordringer. For det meste av det vi kaller problematferd - er hunder som prøver å sysselsette seg selv.

Og jeg snakker av erfaring! De dagene jeg ikke har nok tid til noe annet enn en gåtur (mest fordi jeg selv elsker å gå tur!), så har Chantie mye lettere for å utagere om vi møter noen! Dersom jeg har trent med henne en halvtimes tid i forkant av turen, så er hun mye mer stabil og rolig til sinns - og møtene går mye, mye bedre. Dersom jeg ikke får trent henne på to, tre dager, så tar det meg tre, fire dager med treninger for å få henne rolig til sinns igjen... Og det vil uansett ikke hjelpe å kjefte på henne eller å trene henne på de vanskelige møte situasjonene.

Men det ER vanskelig å hele tida finne på hva man skal gjøre med hunden. Hver dag. Man ender fort i et mønster, og det dumme for oss er at hunder er veldig, veldig lettlærte og smarte. Så om du har funnet en oppgave eller en øvelse som du merker hunden blir sliten av - så funker den jo bare nøyaktig så lenge som den er utfordrende for hunden. Når hunden først har lært oppgaven, så bruker den ikke lengre noe energi eller tankevirksomhet til å utføre den, og "virkningen" avtar.


For å hjelpe hundeeiere med å finne nok utfordrende og stimulerende øvelser, så har jeg utviklet et konsept jeg kaller for "Personlig treningsprogram for deg og din hund". Når jeg har innhentet opplysninger om hunden og deg - så skreddersyr jeg et ukesprogram med to treningsøkter hver dag. Øvelsene tar hensyn til hund og eiers ståsted og gemytt. Samt eventuell problematferd. Øvelsene kommer ofte med forslag til vanskeligere variasjoner, slik at programmet kan brukes lengre og utvikles over tid.

Og jeg har fått veldig gode tilbakemeldinger på dette! Flere av de som har prøvd det ut, sier at hunden og de har fått et bedre samspill, en gladere og roligere hund - og ikke minst en artigere og bedre hverdag. Hunden er fornøyd - og eieren er fornøyd med at hunden er fornøyd:)

Dette er bevis nok for meg for at trening og samspill er en helt essensiell del av et lykkelig hundehold.Og man må ikke trene i timesvis hver dag, men treningen må være riktig og variert. Og det er kun en som kan bedømme om du treffer - nemlig hunden.

Om du vil lese mer om Personlig treningsprogram, så ta en titt på facebooksida mi. Det kan også bestilles via facebooksida mi.

Stressa eier - stressa hund

Det har i den seinere tid blitt publisert en undersøkelse som viser at stress "smitter" - også fra menneske til hund. Det er jo helt logisk at det "smitter" mellom mennesker. Vi har alle kjent på at vi kan bli slitne dersom vi omgås noen med et høgt stressnivå, at vi påvirkes av hvordan de rundt oss har det og hvordan de oppfører seg.
Nå har svenske forskere funnet ut at det er sannsynlig at også hundene blir påvirket når eierne er stresset. De har undersøkt langvarig høgt stressnivå hos eiere og hunder og funnet et samsvar der. Det som jeg syns er litt synd - er at de har undersøkt kun kvinnelige eiere, og kun to hunderaser shetland sheepdog og border collie...
Jeg er en kvinnelig hundeeier, som til tider har hatt et usunt, høgt stressnivå - og Chantie er en blandingshund med veldig mye border collie i seg... Ergo er det lett å trekke slutningen at en del av problemene som Chantie strir med - kan jeg være årsak til.

Men jeg kjøper ikke helt den konklusjonen. For jeg har i en tidligere fase hatt det like travelt, vært mer stresset og selv hatt det dårligere - og den hunden jeg hadde da var en av de roligste jeg noen gang har vært borte i... Og jeg ser jo at Tasja ikke er en så stressa hund som Chantie er. Så hun blir i hvert fall ikke påvirket av mine travle dager.

Allikevel er jeg glad for forskningen som sier at hundene speiler eierne sine! Selvsagt gjør de det. De bruker jo hele dagen på å vente på at vi skal komme hjem fra jobb, hele ettermiddagen på å vente på at vi skal gjøre noe sammen, og hele kvelden på at vi skal falle til ro og kose sammen....De studerer oss - og dersom jeg er lei meg, så er de kosete og omsorgsfulle. Dersom jeg er irritert og har kort lunte, så holder de avstand. Dersom jeg stresser rundt og maser hit og dit, så henger de med og maser med! Det er jo slik det er å være en familie:)

Jeg må jo innrømme at jeg som småbarnsmor også mer enn en gang tenke at hvorfor er det MITT humør som skal bestemme hvordan familien har det? For ofte følte jeg det slik. Det er ikke sikkert det var slik, men når en i familien - enten det er to- eller firbeinte er sur og i dårlig humør - så smitter det.

Men jeg tror ikke at det kun er eiernes stressnivå eller humør som bestemmer hundens stressnivå og humør. Jeg tror at også de er individuelle individer - med ulik toleranse for stress, ulik toleranse og behov for aktiviteter - samt ulikt reaksjonsmønster ovenfor det de blir redd av, glad for og i det hele tatt at vi føler og reagerer ulikt i samme situasjoner.

Så - det jeg egentlig vil si - er at jeg tar ikke på meg all skyld for at Chantie har sitt å stri med. Hun er en hund med mye indre uro, som reagerer altfor raskt med utagering (bjeffing, knurring, hopping) i situasjoner hvor de aller fleste hunder ville avventet - men det er jo nyttig for meg å vite at mitt stressnivå og mine følelser også er medvirkende. Og kanskje da kommer i tillegg og oppå hennes allerede høye stressnivå.

Så neste gang jeg har en stressende periode - så kan jeg vurdere om vi ikke skal gjøre oss ekstra flid med å velge turområde og aktiviseringsøvelser. For har jeg kort lunte - så har den nok smittet over på Chantie for lengst.....

Og du - neste gang du ser en eier som strir med en hund som gjør utfall og herjer og bråker, så ikke tenkt at det er en dårlig eier. Du aner ikke hva verken hund eller eier har det. Hunder er like ulike som oss mennesker, og jeg vet om mennesker som både "bjeffer", "biter" og "knurrer". Og respekter eiere som forsøker å unngå å møte deg - eller som ikke ønsker at hunden skal hilse. Ikke alle hunder har like godt utbytte av det - nemlig!

Advarsel!

Det er mye å passe på når man har hund. Man passer på at den ikke rømmer, at den ikke utsettes for noe skummelt og at den ikke spiser noe den ikke tåler. Men jeg har i tillegg opplevd fire skumle hendelser som jeg tror mange andre hundeeiere heller ikke har tenkt på. Og for å forhindre at andre hunder og eiere opplever det samme, så vil jeg her fortelle om det.

1. Tasja festet seg selv til bilburet!

Hunder skal ikke ha på seg koppel/leiebånd når de sitter i bilburet. Allikevel må jeg innrømme at jeg ved noen anledninger har syndet mot dette, feks når vi bare skal kjøre 5 minutter, Eller når jeg bare skal en kjapp tur på butikken. Jeg har tenkt at grunnen til at leiebåndet alltid skal av i bilburet handler om at hunden ikke skal surre seg fast. Tasja og Chantie er veldig rolig i bilen, så det har jeg ikke ansett som et problem - på slike korte turer. 

Men her en dag - da vi hadde vært i skogen - og kjørte hjem (type 5 minutters biltur) og jeg skulle ta Tasja ut - så hadde hun på merkelig vis klart å feste seg selv til bilburet. Hun satt bomfast - med ryggen klistret til bakveggen på bilburet....  DA var jeg glad for at jeg ikke skulle bare 5 minutter inn på butikken. Ser for meg at dette kunne blitt ganske så panikkartet. Jeg skal ALDRI mer la hunder sitte i bilen med koppelet på.

2. Susie hoppet ut med bakbeinet fast i bilburet!

For mange år siden hadde jeg et "tradisjonelt" stålbur til hunden min, Susie. En voksen golden retriever. Susie var av den rolige sorten og det var aldri noe stress inn og ut av bilen. Hun satt rolig og ventet til hun fikk beskjed om å hoppe ut. Men en gang gikk dette fryktelig galt. Når hun skulle hoppe ut så klarte hun å kile ene bakbeinet sitt MELLOM sprinklene under døråpningen på buret MENS hun hoppet ut. Beinet ble hengende fast her, mens resten av hunden "hoppet" ut. Merkelig nok så forsto jeg hva som skjedde, så jeg klarte å ta henne imot, men det var selvsagt så ekstremt vondt idet hun "landet" i armene mine, og beinet vred seg, så hun beit meg ganske hardt. Heldigvis var vi to voksne der, så mens den ene holdt henne fikk den andre ut beinet. Og til tross for at det så dramatisk ut, så gikk dette bra. DET er et under. Hun kunne ha fått beinet ut av ledd eller brukket det!!

Etter dette så ble stålburet byttet ut med et bur som IKKE har denne sprekken foran. Aldri mer bur med sprekk under døra.

3. Chantie ble sittende fast med en grein i halsbåndet!

Mine hunder bruker alltid sele på tur, men de har ofte på seg halsbånd med mitt navn og telefonnr i tillegg. Og tidligere så hadde Chantie på seg halsbånd inne hele dagen. Fordi det er slik hunder har. Nå når mange har blitt flinke til å bruke sele på hundene istedenfor halsbånd, så ser jeg også mange hunder som har på seg sele hele dagen. Fordi det er lettvint for oss - og fordi det føles rart at hunden ikke har på seg noe, kanskje. Det er liksom greit å ha noe å holde i dersom det feks plutselig skulle ringe på døra.

Jeg har opplevd at Chantie i skogen klarte å bli sittende fast ved at en tjukk grein kom inn mellom halsbåndet og "hektet" henne fast. Hun ble ganske desperat, men jeg var jo denne gangen i andre enden av koppelet så det var en smal sak å få henne løs. Jeg fikk meg allikevel en liten vekker. For mange hunder har på seg noe når de er hjemme alene. Hva om hunden hekter seg fast da? Den kan hekte seg fast i et dørhåndtak (feks på kjøkkeninnredningen eller døra om den hopper litt), en spak på en lenestol, bordkant når den hopper ned etc... Og selv om det er selen som hekter seg fast, så vil det fort kunne oppstå en farlig situasjon. Dersom den henger etter halsbåndet i et dørhåndtak, så vil det jo bli fort slutt.....Jeg vet at jeg har lest om en hund som døde etter å ha blitt hengende fast i dørhåndtaket når den hoppet på ytterdøra og eieren var borte.

4. Chantie fikk kvist på tvers inni munnen.

Mange hunder elsker å tygge kvister, og Chantie var en av dem. Lenge fikk hun lov til dette, men etter å ha hatt tre episoder der en ganske tjukk kvist satte seg på tvers inni overmunnen hennes (altså fra jeksel til jeksel tvers over) - med påfølgende panikk hos henne, så er det slutt på å tygge pinner/kvister. Hun prøvde desperat på få kloret den vekk med labbene, men de satt bom fast. Og det var ikke like enkelt for meg heller å få roet henne såpass at jeg fikk knekket de ut. Og de satt godt!! 

Også dette har kun skjedd utendørs med meg i andre enden av båndet - men jeg har jo fått noen opplevelser som gjør at jeg tenker litt mer! Hva om den fliser seg opp og går inn i tannkjøttet? Eller gjennom tunga?

Så - vær føre var!!

Ikke gjør de samme erfaringene som jeg har gjort. 

Ta ALLTID av alt av greier på hunden 

når den er hjemme alene.

"Så sint hund du har!!"

Er det noe du har fått høre? Eller noe du er redd for å få høre? Har du kanskje selv tenkt at du har en aggressiv hund?
Da kan jeg si at det er FEIL! Jeg har ingen aggressiv hund og det har heller ikke du😛.

Fordi: ingen hunder ER aggressive. Like lite som at mennesker ER aggressive. Men både mennesker og hunder - og de aller fleste levende skapninger - har situasjonsbetinget aggressiv atferd. Det betyr enkelt forklart at man framviser sinne/aggresjon i en bestemt situasjon. Eller flere.
Gir det mening?

Hunden din går ikke rundt og framviser aggressiv atferd hele tida - i enhver sammenheng: inne, ute, med familie, alene, med en gang den våkner, når den leker osv. Men den aggressive atferden dukker opp i spesifikke situasjoner.
Feks er det noen hunder som framviser aggressiv atferd om noen kommer i nærheten når den skal spise, dersom en annen hund kommer for nærme - eller det dukker opp noen mennesker på tur som for hunden ser skumle ut, syklister, noen som tar etter eieren, tar fra den en leke.

Og da er vi ved den neste viktige opplysningen når det kommer til "sinte" hunder: Aggressiv atferd er en reaksjonsform som hunden framviser når den er: REDD! Den kan være redd for å bli angrepet, redd for å få (mer) vondt, for å bli fratatt noe den har veldig lyst på (mat, soveplass osv).

For å komme seg unna det som hunden er redd for så har den tre muligheter:
-flykte unna
-"fryse" og ikke gjøre noe og derigjennom håpe at "fienden" gir seg
-kjempe/angripe - for å skremme unna
(Dette er de tre F-ene: fight, flight, freeze)

Og det er de hundene som har lett for å velge den siste strategien som blir omtalt som "sinte hunder".
Er det rettferdig?
Nei.

Og hvordan blir mange rådet til å håndtere "sinte hunder"??
Dessverre fins det fortsatt mange som gir råd om å tukte, bruke tvang, vise hvem som er sjefen, rive og røske i båndet osv.... Tror du at det hjelper på frykt og redsel?!
Nei.
Men man kan tvinge hunden til å "fryse", gi opp, bli enda mer livredd i stedenfor å forsøke å skremme unna....
Får hunden det bedre??!
Blir den kvitt frykten sin??
NEI!

Dessverre så har den nå fått enda en ny frykt: nemlig eieren sin....som påfører den enda mer smerte og redsel.

Så - hva bør du heller gjøre?
Du må lete etter ÅRSAKEN til den aggressive atferden og begynne der.
Sørge for at hunden slipper å utsettes for det som hele tida gir den en så kraftig reaksjon.
Gi hunden mulighet til å få slappe av og restituere - og gi slipp på bekymringen den har slitt med over tid.
Deretter - når den har fått roet seg skikkelig. I flere uker. Først da kan du begynne med desensitivisering. Som betyr å nærme seg det som hunden er redd, men på så lang avstand, i så liten grad - at hunden ikke går i svart. Deretter sakte, men sikkert nærme seg mer og mer. Samtidig som man nå gir den positive assosiasjoner til det som tidligere skremte. For eksempel ved hjelp av kos, leker eller godis.

Dette tar tid - og krever tålmodighet. Men skal du hjelpe hunden over frykten så må denne metoden brukes. Først da kan du få en hund som ikke lengre er redd - og ikke lengre trenger å bruke den strategien den tidligere valgte: nemlig bjeffing, hopping, glefsing og i verste fall biting.

Så neste gang noen snakker om "sinte eller aggressive hunder", så vær så snill å si:
"Det fins ikke aggressive hunder, kun hunder med situasjonsbetinget aggressiv atferd."



Ps: Det er helt ok å dele innleggene mine.

Og vil du lese mer om dette temaet, så har jeg skrevet en del om det før. Link fins her.

Og følg meg gjerne på Facebook. 

Enkeltpersonforetaket mitt heter Tjo-og-hei.

"Så bra at bikkja di setter bikkja mi på plass!! Da lærer den å oppføre seg."

Har du hørt dette? Har du kanskje til og med sagt det? Jeg hører det ofte - så det er ikke uvanlig. Og jeg kan godt innrømme at jeg på et tidspunkt for flere år siden også trodde det var slik hunder ble oppdratt.

Men er det slik du oppdrar barna dine? Er det slik du tenker at ungene lærer å bli greie og omgjengelige voksne mennesker? Å bli utsatt for slemme klassekamerater? Få litt juling?
Vil du at barna dine skal bli "satt på plass" av fremmede gang etter gang - for da lærer de å bli trygge, rolige, ikke-kranglete, fornuftige voksne?
Tror ikke det....

Så hvorfor mener vi at valpen vår "fortjener" å få juling? Eller at den lærer at andre hunder skal vi oppføre oss pent og snilt mot - når de selv opplever at det er farlig og skremmende?

Dette henger dessverre veldig hardt i i en del hundemiljø som fortsatt sverger til teorien om at hunden vil prøve å overta huset ditt, jobben din og bilen din dersom du ikke hele tida "holder den nede" på rangstigen. Noen tror fortsatt at hunden har en misjon i livet - og det er å bli herre over hus og heim. Eller sjef over alt og alle. Dette er FEIL FEIL FEIL!!!


Hunder er ekstremt gode på samhandling og samarbeid - og veldig konfliktsky. Hunder som lever vilt eller i sydligere strøk der det er vanlig at de streifer løs i gatene - er sjelden i konflikt med hverandre. De har alt sitt hundespråk i behold - og kan derfor kommunisere godt med hverandre slik at uoverensstemmelser ikke oppstår. Så hvorfor opplever vi at så mange av våre hunder har aggressiv atferd mot andre? Trolig handler det om at de lever i en litt kunstig setting. De går alltid i bånd med oss på halvannen meters avstand. Vi tvinger dem stadig inn i vanskelige situasjoner med møter med andre som de helst vil unngå. De har ikke fått "snakket språket sitt nok" med andre hunder. De har ikke samhandlet nok med andre hunder i naturlige og frie omgivelser osv.

Hunden hjerne og følelsesliv er skrudd sammen likt som oss. Det er gjort mye forskning de seinere åra som viser at det har et rikt følelsesliv - og at de tenker og planlegger veldig mye. Så hva skjer i hjernen på en valp - som glad og lykkelig ser en artsfrende og løper mot den - når det viser seg at den er bøllete og "setter den på plass"?
Jo - amygdala-kjertelen slår inn for fullt og iverksetter øyeblikkelig en fryktreaksjon. Som hunden responderer på ved flukt, sloss eller frys. Akkurat som vi gjør når vi blir livredde. Og de fleste valper reagerer ved å "fryse" eller hive seg på rygg. Altså blotter strupen og sier "bare drep meg!". Dette er en veldig, veldig skremmende situasjon for valpen - og oppi alt dette står altså vi som eiere og "heier" på den som skremmer livskiten ut av hunden vår....Vi som skal ønsker at hunden skal ha tillit til oss!


Så et slikt møte kan ødelegge mye både for hunden din sitt forhold til andre hunder - men også forholdet til deg. Tillit er ikke noe man kan kreve, men noe man gjør seg fortjent til.


Så neste gang du ser en bøllete hund som "tar" en annen hund - så vær så snill og heller si ifra at dette er høyst ugreit! Det er veldig usunt for hunden som får en skremmende opplevelse, men også dumt for den hunden som oppfører seg bøllete. For den øver jo på å fortsette med sin dårlige oppførsel!

Og vi ønsker vel alle at verken vår hund - eller andre hunder - skal oppføre seg slik?

Noen av oss har hunder som har dårlig oppførsel mot andre hunder. Da må vi jobbe med egen hund - og i hvertfall ikke utsette andres hunder for våre bøller...Det er mange måter å ta tak i dette på, men punkt en er i hvert fall å sørge for at de slutter å øve på dårlig atferd!
Som plageåndene på skolen - som vi ergrer oss over at ingen tar tak i - men som gjør livet surt for andre...

Det er så lett for oss å straffe hunden

Jeg undres stadig over hvorfor vi mennesker har så lett for å ty til "straff" når vi skal samhandle med vår beste venn, hunden. Når hunden ikke gjør det vi har TENKT den skal gjøre - så tyr vi raskt til "NEI", holder fast hunden eller dytter den unna. Dessverre er det fortsatt mange som også bruker verre fysiske straffemetoder.

For eksempel:

1) Hunden bjeffer intenst når det kommer noen. Vi kjefter og smeller og dytter hunden unna. Hunden får en negativ opplevelse både med det at det kommer noen, den som kommer - og med oss som "straffer" den. Kanskje lærer hunden av dette at når det kommer noen så blir det dårlig stemning, matmor blir sint og voldelig - og det er i det hele tatt ikke fint at noen kommer. Mens det som utløste det i første omgang er hundens medfødte "varslerinstinkt". Den gjorde bare jobben sin - og trodde selvsagt at det var bra. For dyr varsler jo hverandre om eventuelle farer for å ta vare på hverandre!
Og enhver som skaffer seg hund VET nok at hunder bjeffer og varsler. Dermed er det ganske urettferdig ovenfor hunden som gjør det den kan best - å bli straffet!

Hva kunne vi ha gjort? Jo, tenkt ut hvordan vil jeg hunden skal oppføre seg når det ringer på døra? Jeg vil den skal bjeffe litt, deretter gå og sette seg på plassen sin. Og vente der til jeg sier versego' og lar den få hilse på den som kommer.
Ja - da må jeg selvsagt legge inn energien min her - og klare å motivere hunden til denne atferden i steden. Altså målrettet trening:)
Ved å tenke slik - så unngår du å gå i konflikt med hunden (helt uten grunn!), og hunden vil få en positiv opplevelse både med situasjonen, den som kommer og ikke minst med deg.



2) Hunden "hører" ikke når vi kaller den inn feks om den er løs ute. Hvor mange ganger roper du på hunden FØR du blir sint i stemmen og litt irritert? Og hvor gammel er hunden første gang du forventer at den kommer når du roper? Hvis du tenker etter, så er det ganske surrealistisk hva vi forventer av hunden vår - og hvor tidlig. Har du noen gang ropt på tenåringsbarna og sagt det er mat - uten at de innfinner seg øyeblikkelig? Samboeren din? Mens hunden vår - som er et litt mindre intelligent vesen, men som isteden tar inn mange flere sanseinntrykk som vi ikke får med oss - forlanger vi mer av enn av barna våre og samboeren vår.
I tillegg så er hunder ekstremt konfliktsky, så med en gang den senser (hører, ser og lukter) at du er litt irritert, så vil den automatisk begynne å gå saktere, snuse i bakken, snu hodet vekk fra deg - for å fortelle deg at du må roe deg ned litt.
Dessuten forlanger vi at den kommer til oss på innkalling uten å nødvendigvis ha lært hunden det i den situasjonen den er i nå. Kanskje har vi bare øvd hjemme i hagen - og da forstår ikke hunden at det også skal være slik i skogen eller i hundeparken. Det må øves inn også der. Midt oppi alt kommer hundens fysiske utvikling - med hormoner i fri flyt og en konsentrasjonsevne som i et par, tre perioder (mellom 4 mnd og 22 mnd) er tilnærmet lik null pga utviklingen til hunden.

3) Hunden river og røsker i båndet på tur - og vi river og røsker tilbake. Kjefter og smeller, og straffer og ødelegger hele den koselige turen for både oss selv og hunden. Enda vi kanskje innerst inne vet at dette har vi ikke øvd nok på, eller vi har muligens øvd feil - dersom framgangen uteblir. For hunder er det å gå med slakt bånd noe av det vanskeligste de kan lære. Nettopp fordi de ikke så lett forstår at du henger fast i andre enden av båndet - og at alt ditt fokus er på det jævla båndet, mens hunden har sitt fulle fokus på alle de spennende duftene i grøfta, alle menneskene man møter og alle hundene den lukter og ser... For hunden så spiller nok ikke dette båndet noen hovedrolle på turen i det heletatt. Og de færreste hunder lærer å gå pent i bånd ved å bli dratt hit og dit og kjeftet på. Hva skal man gjøre da?
Det er flere måter å gå fram på - men to måter som er velbrukt og godt utprøvd er å bevege seg kun når båndet er slakt - eller å lære hunden å gå inntil deg. Den første metoden (å kun gå når båndet er slakt) fungerer på allerede rolige hunder, men er ekstremt vanskelig å lære hunder som er viltre og litt kjappe i alle bevegelsene sine. Mens inntil-metoden fungerer på alle, men krever litt mer av eieren.
a) Kun gå framover når båndet er slakt: betyr nettopp det. Når hunden strammer båndet, så stopper du og står bare helt rolig - HELT til hunden selv løser opp det stramme båndet. Med en gang båndet er blitt løst, så beveger dere dere igjen framover. Noen hunder tar dette veldig raskt, mens andre forstår det aldri...
b) Lære inn en kommando for når hunden er innafor en viss avstand fra deg. Feks "gå pent" eller "inntil". Selve innlæringa foregår alle andre steder enn på tur - først inne, så ute i hagen, ute på veien, i skogen osv. Du belønner hunden for å være nær deg - og setter etterhvert kommandoen på atferden. Dette trenger hunden ikke bånd på seg for å lære. Og tanken er jo at hunden ikke lærer å gå pent i bånd, men den lærer å holde seg i nærheten av deg. Båndet er jo bare en sikkerhetslenke i tilfelle den skulle finne på å stikke av.


Så hva er årsaken til at vi mennesker så fort faller for fristelsen til å kjefte, smelle og straffe når hunden ikke forstår hva vi vil den skal gjøre? Er det hundens feil - eller er det noe i oss som gjør at vi med en gang ender der?

Jeg er nok fristet til å si det siste. Det er noe i oss. Uansett så er det i hvert fall vårt ansvar som har anskaffet en hund - å gidde å lære hunden alt vi i ettertid forventer av den. Og vi må sørge for at det er morsomt for hunden å lære, at den liker å være sammen med oss - og at den har det fint med oss. På den måten kan en hund lære nesten hva som helst - fordi den VIL. Ikke fordi den frykter oss....

De vanskelige møte-situasjonene

Veldig mange hundeeiere sliter med ulike møtesituasjoner. Noen hunder er veldig ivrige og vil gjerne hilse på alt og alle (logring, bjeffing, hopping), andre hunder er engstelige og møter utfordringene ved å knurre og bjeffe - for å skape avstand til det som måtte nærme seg. For oss som henger i andre enden av båndet er begge deler like flaut og frustrerende - og det hjelper ikke akkurat på selve situasjonen.

Grunnen til at vi reagerer dumt og rart - ofte ved kjefting, stramming i båndet, høg skulderføring og rask gange - er at vi føler vi har mislyktes som hundeeiere når hunden oppfører seg slik.

Grunnen til at hunden oppfører seg slik kan være mange! Og aller minst at vi har gjort noe galt... Utagerende atferd er styrt av følelser - ikke fornuft. Hunden tenker ikke at "hm...hva gjør jeg nå? Jeg tror jeg velger knurring". Nei, den reagerer instinktivt (amygdala i hjernen krever reaksjon!) på feks frykt, smerte eller glede. Og vi kan tenke oss at for Chantie som er redd en god del mennesker, så både oppdager hun disse farene i god tid - og holder fullt fokus på dem helt til de eventuelt er så nærme at hun bare MÅ bjeffe for å prøve å få de litt lengre unna.

Dersom jeg, som hundeeier, på Chanties frykt - reagerer med sinne, så blir jo alt bare enda verre for henne. Hun handler på instinkt - ut fra at hun selv er redd. Da føles det ganske vondt at jeg som burde være der for henne i en vanskelig situasjon, i tillegg er sint, røsker i selen og kjefter... Mens jeg burde ha medfølelse med henne og bistå til at hun ikke var så redd.

Hva kan man heller gjøre??
Jo - på kurs med Leslie McDewitt lærte vi masse om det hun kaller  "pattern games". Vi kan kalle det mønstertrening eller gjentakende øvelser. Og det fins massevis av muligheter!

Hele hensikten er å lære inn et mønster for hunden som den mestrer 100%, som er ekstremt gjentakende og forutsigbar - og som gjelder alltid. Og som blir automatisert. På lik linje som vi feks tråkker inn clutchen på bilen når vi skal gire. Vi trenger ikke lengre tenke at vi må huske på det - det bare skjer.



Eksempel 1:
Lær hunden at å se på noe skummelt - og så se på deg - er bra - det gir godbit. Og dermed utskillelse av gode hormoner som gir en bedre følelse enn det adrenalin gjør. På sikt vil dette føre til at det skumle istedenfor å framkalle en fryktfølelse, vil framkalle en forventning om noe bra.
Innlæringa består av å belønne hunden for å se på "noe" og så se tilbake på deg.

Eksempel 2:
Lær hunden å oppsøke deg - og ta kontakt med deg, feks ved å touche hånda di / ta blikk-kontakt - gir godbit. Sett på en kommando etterhvert som den mestrer det. Dermed vil du kunne leke denne kontaktøvelseleken når noe skummelt oppstår.

Eksempel 3:
Snute mot hånda di lenge gir godbit. Lær hunden å ta snuta si i hånda di - og holde kontakten der. Dette er en fin og trygg måte å lede hunden din forbi hindringer. Ved at den har fysisk kontakt med hånda di forbi alt.

Eksempel 4: Dette er min favoritt i forhold til Chantie. Vi teller!
Jeg sier "en - to - tre" og så gir jeg godbit. Og repeterer. Etter å ha gjort dette over tid - så blir det automatisert, og hun reagerer instinktivt på 1 - 2 - 3 med å bli glad, med at forventningen til at jeg fortsetter å telle er stor,  fordi hun vet det alltid kommer godbit etter at jeg har sagt "tre". Og hunder hører jo godt - så vi kan telle ganske lavt i situasjoner. Men selvsagt må vi begynne får vi "mister" hunden. Amygdala bestemmer ut fra frykt, smerte og glede om hundens reptilhjerne må iverksette flukt, frys eller kamp. Og alt dette går så fort - at tenkehjernen ikke klarer å overstyre det. Men automatisert atferd kan trenge gjennom mye!

Nå neste gang du møter Chantie og meg - og du ser meg gå med en hund som har fullt fokus på meg - så vil du garantert høre meg hviske "en - to - tre".


For alle med litt reaktive, stressa og hypere hunder - så anbefaler jeg varmt denne boka her:

Ellers så anbefales lesestoff om hjernen til pattedyr - som både gjelder hunden og oss. Feks disse:
Hjerne under ombygging/
Var sitter våldet?
Om angst
Pattern game - up and downs (film)
Intervju med Leslie om pattern games

Om meg og min kompetanse

Hvem som helst kan holde hundekurs, veilede og være hundetrener. Det er ingen "beskyttet" tittel eller noen som sjekker at den som bedriver kursing og veiledning har noe som helst faglig kompetanse. Alle kan skrive blogg, alle kan ta betalt for å hjelpe noen - og alle kan hevde de kan best og har masse erfaring. Jeg følger noen hundegrupper på facebook - og det er overraskende mange som har svar på ganske så kompliserte problemer ut fra kun egen erfaring.  Jeg er av de som er skeptisk når noen kun henviser til egen erfaring... For vi har alle mye erfaring, men det betyr ikke at det er en riktig erfaring å gi videre til andre. Fordi hver enkelts erfaring er veldig begrenset.
Enten man har hatt 4 hunder etter hverandre, eller 4 hunder samtidig - så vil dette være 4 ulike individer - i en ulik ramme/familie, som får ulik påvirkning ut fra eierens livssituasjon, interesser, kompetanse og hendelser.

I 2004 kjøpte jeg golden retrieveren Susie. Da hadde jeg barn på 4 år og 6 år, mann, diverse andre firbeinte venner samt jobbet 80 % ca. Susie var en rolig og behagelig familiehund som var med på mye av det vi gjorde, men hun var også redd for en del ting: glatte steingulv, smell (alt fra torden til klapping!), nye ting som plutselig sto langs veien, ake båt, buss osv. Hun gikk fint i bånd, jaget ikke noe, var en hyggelig hund ovenfor andre hunder og alle mennesker - men sett i ettertid tenker jeg at hun kanskje fikk altfor lite utfordringer og "opplevelser". Jeg visste ikke hvilke fantastiske muligheter det bor i en hund - og hun fikk derfor få oppgaver og lite mental trening. Jeg tror fortsatt at hun hadde et veldig godt liv med oss, men dersom jeg hadde fått henne i dag - så hadde hun nok "blitt" en helt annen hund. Nettopp fordi rammene rundt (barna er voksne og jeg har mye mer tid til hundetrening!), min kunnskap og mine hobbyer har endret seg. Det er jo nettopp dette som er kompetanseheving! At man hele tida søker ny kunnskap - ikke bare om hundetrening, men om hundens språk, dens anatomi, dens evne til læring og problemløsing osv.

Jeg har alltid vært opptatt av dyr, dyrevelferd, dyreetikk, dyrs språk og utvikling. Jeg elsker dyreprogram på TVn: tamme dyr og ville dyr, små dyr og store dyr. Jeg fascineres av forskjelligheten og likheten mellom arter, hvordan dyr utvikler seg over tid - og hvordan noen klarer å trene og samarbeide med dyrene. Og særlig har kommunikasjon vært interessant. Det er kjempeinteressant når det kommer til kommunikasjon mellom mennesker, mellom dyr - og ikke minst mellom mennesker og dyr. Jeg har alltid lest mye om dette - og sett mye programmer om det.

I 2013 kom Chantie inn i mitt liv - og jeg skjønte fort at min kompetanse på hund måtte økes ytterligere for å gi henne et godt liv. Hun var en "krevende" valp, en "slitsom" unghund - og jeg skjønte jo at det bodde mye i henne:) Hun var (og er) en observant hund, hun lærer fort, hermer, assosierer og trekker sine egne slutninger. Også feilslutninger. Så da var det bare å finne ut hvor nærmeste gode hundeskole var - som drev forskningsbasert. Jeg gjorde en del research for å være sikker på at det var kvalitet over undervisningen. At det ikke bare baserte seg på mange års egen erfaring - eller gammel kunnskap som er utdatert. For det er jo slik med all kunnskap - at det alltid går framover. Det forskes, man blir klokere - og det som gjaldt tidligere kan vise seg å være direkte feil. Noen vil steile nå - men dette er jo slik verden går framover! Historien er full av gale slutninger og feil vitenskap. I 1949 fikk den portugisiske legen Egas Moniz Nobelprisen i medisin for å ha utviklet en metode for å løse et stort problem innenfor psykiatrien. Han hadde funnet opp lobotomi. I perioden 1947 til 1957 ble det utført over 2500 lobotomier bare i Norge. Den siste lobotomeringen i Norge skjedde så seint som i 1974. I dag ses denne metoden på som barbarisk og er helt uaktuell. Et annet eksempel er røyking. I mange hundre år trodde man at tobakk var en urt som kunne lege sår og kurere sjukdommer. Det å røyke var også et statussymbol - og kun overklassen snuste og røykte. I dag vet vi at dette er farlig. Faktisk dødelig. På verdensbasis dør årlig 6,5 millioner mennesker av røykrelaterte sjukdommer. Dette er to eksempler på noe vi trodde var bra - men som vi etter flere år oppdaget var skikkelig skadelig. Altså var kunnskapen feil. Slik er det selvsagt med alt. Jo mer vi undersøker og forsker - jo mer lærer vi, og mer endres gamle "regler" og "sannheter". Slik er det også når det kommer til dyr, hunder, forståelse for hundens atferd samt hundetrening.

Jeg har derfor gått flere kurs, deltatt på mange seminarer - samt lest hundrevis av sider (bøker, artikler og forskningsrapporter) for å finne det mest oppdaterte til enhver tid. Det som er basert på ikke bare en hundeeiers mangeårige erfaring, men forskningsbasert kunnskap.
Jeg har vært elev ved Innlandet Hundesenters Hundetrenerutdannelse - hvor atferd, hundens språk og problemløsning var tema. Dette var et kurs bestående av 70 timers varighet.

Deretter har jeg vært på tre helgesamlinger med den britiske veterinæren og atferdsspesialisten Amber Batson. Hennes undervisning hadde aggressiv atferd hos hunder som tema. Dette var utrolig lærerikt og grundig. Det å jobbe med hunder som har aggressiv atferd ble aldri det samme etter dette! Og jeg skulle ønske at alle veterinærer hadde samme kunnskap.

Det siste kurset jeg har vært på var en helgesamling med amerikanske Leslie McDevitt. Hennes seminar omhandlet reaktive hunder. Disse hundene som stresser seg altfor fort opp - og som ikke klarer å avreagere like raskt som andre. Disse hundene som blir sett på som "håpløse" og hvor eierne ofte får høre at de ikke har vært "strenge" eller "tydelige" nok. Her lærte vi mange treningsmetoder og teknikker for å hjelpe disse hundene til å håndtere tilværelsen på en bedre måte. Utrolig lærerikt!

Av andre kurs jeg har fått med meg er selvsagt et par seanser med Turid Rugaas, en dag med belgiske Els Vidts som tok for seg halsbånd versus sele, hørt Anne Lill Kvam snakke om viktigheten av nesearbeid for å nevne noe.

Jeg har deltatt på tre ukeskurs med Lundqvist hundeskole. To ganger med Chantie - og nå sist med Tasja. Vi har gått introkurs og begynnerkurs i nosework (har ikke tatt testen, for vi konkurrerer ikke), introkurs i Smeller samt vært innom litt agility, LP og rallymix (kun på begynnerkurs for å lære innlæringsmetoder og teknikker).

Ellers så har jeg selvsagt opparbeidet meg en ganske stor litteratursamling på feltet.
Det meste har jeg lest, men noe av det har jeg fortsatt til gode.

 Og når jeg har fått såpass mye kunnskap - så får jeg et sterkt ønske om å hjelpe andre som sliter med hundeholdet sitt. Eller som ønsker å gjøre noe mer sammen med hunden sin. Eller som bare også har lyst å lære mer! Jeg startet min egen lille hundetreningsgruppe her i Våler for å ha noen å trene med. Dette var ekstremt nyttig for meg - men også veldig lærerikt, for nå fikk jeg jo flere hunder å teste ut kunnskapen min og treningsmetodene på. Samtidig som jeg fikk flere hunder jeg kunne studere språket til. På et tidspunkt så begynte venner og bekjente å spørre om råd. Derfor startet jeg i 2017 enkeltpersonforetaket Tjo-og-hei for å kunne være til hjelp og nytte for andre - for det er enklere å spørre noen om hjelp når man også kan betale litt for det (omtalt i Østlendingen her). Og jeg forsto jo raskt at jeg ville få kapasitetproblemer dersom jeg ikke tok noe betalt, men bare hjalp alle som spurte. For det er mange som sliter med små og store problemer når det gjelder hunden - og familielivet.

Jeg holder også en del småkurs av to eller tre timers varighet. Det kan være lekekurs, innkallingskurs, valpekurs, gå pent i bånd-kurs, eller noe helt annet. Har du et ønske eller et problem - så ta kontakt:) 

Målet mitt er ikke å bli rik på dette - men å kunne bidra til at hund og eier får det bedre sammen! 

Og øke forståelsen for disse fantastiske skapningene som hundene våre er!

 

Lov kontra ikke-lov

Mange hundeeiere lever i den tro at hunden deres ikke kan forstå nyanser av regler. Veldig mange tror at dersom hunden får lov å være i en stol eller sofa, så vil den erobre alle stoler og sofaer i hele huset. Dersom den får lov å leke med en kassert sokk, så vil den stjele alle sokker heretter. Dersom den får lov å ødelegge en eske eller bamse - så vil den ødelegge alt den kommer over av esker eller kosedyr, eller puter for den del...Dette stemmer selvsagt ikke.

Mange hunder har et iboende behov for en del atferder, feks graving (=grave opp/ned "mat"), kraftig risting (= for å drepe byttet), ødelegging av ting (=partering av bytte), tygging (=spising av rått kjøtt).
Dette er atferder som ligger godt nedplantet i hundene våre, og noen har sterkere behov for de ulike gjøremålene enn andre. En hund som har et sterkt "parteringsbehov", vil jo bli roligere dersom den får utløp for dette innimellom, i kontrollerte former. Det samme med en hund som trenger å jakte, apportere, løpe etc. Men vi mennesker liker ikke en del av disse iboende behovene som hundene våre har. Og derfor nekter vi dem ofte utløp for mange av disse...Som raskt kan medføre at de må begynne med atferdene i det skjulte. Feks når de er alene hjemme, i bilen, i hagen eller de må stjele ting for å få utløp for det.
Det er derfor smartere av oss eiere - dersom vi oppdager at vi har en hund med et sterkt behov, å gi hunden tilgang til å utøvde atferden et sted/eller på noe den får lov til. Hunden vil elske deg! 

Chantie har både grave-, riste- og destrueringsbehov. Dermed har jeg laget et eget sted i hagen hvor hun får lov å grave. Nettopp fordi jeg ikke vil hun skal grave overalt! Og hun får innimellom noen avdankede bamser som hun kan destruere. Til stor lykke og glede!

I tillegg har hundene mine et billig IKEA-gulvteppe, som alltid ligger på gulvet, og som det er lov å tygge på/ødelegge. Når hundene var små og tygde på alt de fant, så førte jeg de til gulvteppet - og viste de at det er HER du skal tygge. Og det fungerer også helt fint. Jeg har flere gulvtepper av samme slag, men det er kun dette ene det er lov å ødelegge. Hundene har aldri tygd på de andre - etter at de fikk dette ene de kunne tygge på.

Det samme gjelder med liggeplasser. Noen hunder liker å ligge høyt (for å få oversikt kanskje?), andre liker å ligge mer "gjemt" (mer trygt muligens). En hund som har et iboende behov for å ligge høyt vil alltid prøve å finne seg en liggeplass opp fra gulvet. Det er nok ikke slik at den tenker at nå skal jeg jammen gå å legge meg i sofaen, men den vil kjenne at den har et behov for å ligge der. Og hunder som da stadig "trosser" eierne sine med å ligge i sofaen, stolen eller også på bordet - så fort eieren ikke ser det, gjør ikke dette fordi den er slem, men fordi dens iboende behov forteller den at det er der den "må" ligge. Løsningen er selvsagt å gi hunden en egen liggeplass høgt. Gi den en egen stol - og den vil ikke lengre ha behov for å snike seg til å ligge på ulovlige plasser. Og du vil få en lykkeligere hund fordi en av konfliktene dere har blir borte.

Noen hundeeiere tror de hele tida må demonstrere for hunden sin at de er sjefen - og at hundens ve og vel ikke betyr noe. De snakker om at de må dominere hunden og hele tiden "kue" den for at den skal forstå den er nederst på rangstigen. Til alle dere som fortsatt tror det (og forsåvidt alle andre som ønsker å lære litt mer!), ta en titt på denne:
Ønsker hunden å dominere over mennesket - eller være "flokkleder"?