Søking - hundenes medfødte talent

Har du lyst til å lære hunden din å søke? Å få den til å gå spor? Få hunden din til å finne gjenstander eller mat? Surprise: Den kan alt dette allerede!!

Alle hunder har en fantastisk luktesans - og om de får lov så bruker de den over alt og i mange, mange sammenhenger hver eneste dag. Det som er litt rart, og dumt, er at det er vi som hundens eiere som ofte avlærer hunden å bruke snuten. Mange hunder har nesten helt sluttet å snuse, fordi de har blitt "straffet" for det, fordi de har fått beskjed om at det er feil - og fordi deres snusing er en av de første atferdene vi som eiere prøver å plukke av dem. Nå tenker du sikkert at "Nei! Det kan ikke stemme..."  Og jeg skulle ønske det var så vel, men:

Når man skaffer seg hund, for eksempel en valp, så vil vi som eiere raskt at den skal tilpasse seg vårt regime: den skal gå inntil oss på turer og ikke surre rundt i grøfta, ikke dra i båndet, ikke bestemme hvor vi skal gå, ikke følge etter katten, ikke gå utenfor stien. Ganske raskt bruker vi mye tid og krefter på at hunden skal følge oss - og ikke tenke selv eller bruke sine ferdigheter for å finne sine veier å gå. Altså avlærer vi hunden å bruke snuten på turer. Kanskje blir vi til og med irritert på den?

Når hunder kommer til nye steder, feks på besøk hos svigermor, så vil hunder undersøke dette nye stedet ved hjelp av blant annet snuten. De vil raskt inn og sveipe over rommene for å sjekke ut hvem som bor her, hvem som har vært på besøk, om det har skjedd noe spennende her, om det fins noe godt her osv. Men lar vi de få lov til det? Neida, når vi tar med hunden på besøk, så skal den være rolig inntil oss hele tida, og aller helst være rolig og være usynlig. Fordi når vi sjekker ut rommet, så gjør vi det med øynene våre - og det får holde. Altså lærer vi hunden at på nye steder skal du heller ikke bruke snuten og den fantastiske sansen du har til å utforske.

 

I filmen her ser man hvordan Chantie følger et spor. Det går raskt, for hun er godt vant til å spore fordi hun alltid har fått lov til det. Og jeg blir selvsagt ikke sur når hun ikke kan komme fort nok fram fordi jeg ikke klarer å henge med. Det er jo min feil :) Legg merke til at hun følger spor selvom snuta er ganske så høgt over bakken.

I møte med andre folk, er det også mange som ikke liker at hunden kommer fram for å snuse. Også her skal hunden holdes tett inntil eier og være i ro. Vi gir hunden beskjed om at dens trang til å sjekke ut vedkommendes helsetilstand, aktivitetsnivå, hormonbalanse og hvem vedkommende har vært i kontakt med og hvor - ikke er ønskelig. Vi har kontrollen over situasjonen, og hundens behov for å sjekke ut er unødvendig.

Så - blir hunden halvannet til to år, og eieren tenker at nå må vi finne på en aktivitet for hunden. Kanskje søking er tingen?! Da skal eier liksom i gang med å lære hunden å søke. Noen vi nå har brukt like langt tid på å få hunden til å forstå er feil atferd.... Lykke til med det!! :P

Hundens nese er fantastisk, og det er helt utrolig hva den kan oppdage! Hunder kan ikke bare finne mistede gjenstander, men de kan også lukte når eier om en stund vil besvime eller få føling om vedkommende har diabetes. Hunder lukter kreft og jeg er helt sikker på at de også kan skille på mennesker med gode og dårlige hensikter. I tillegg så er søking en aktivitet de mestrer og de kan jo underholde seg selv i timevis på nye steder om de får lov å bruke snuten for å utforske. Jeg mener det er ganske så slemt å ta fra hundene denne aktiviteten. Og da blir det også litt dust å tro at du etterpå skal lære hunden å søke. Hunden KAN søke. Men kanskje må du jobbe ekstra for at den skal få tillit til deg - om at det nå er i orden å plutselig bruke snuten igjen.

Ta en titt på filmen her. Dette var ute på tur i går. Vi går på en sti, men plutselig drar Chantie rett til skogs. Jeg henger på så godt jeg kan, for jeg forstår jo at hun har en plan og har ferten av noe. Vi går ca 8-10 meter inn i skogen, og der finner hun superraskt det hun kjente lukten av 10 meter unna: noe tørt, lite og spiselig. Jeg aner ikke hva det var, men er imponert av at DETTE luktet hun på lang avstand.

Vi som eiere trenger ikke lære hunden å søke, om du ikke har fratatt den muligheten i utgangpunktet. Men vi må anerkjenne den for det og la den få lov å følge spor, finne spennende ting, lukte på ting vi syns er ekkelt - og henge på når de virkelig har funnet et spor den mener det er verdt å følge! Du trenger altså ikke å legge ut et spor, gjemme gjenstander eller bruke mye tid på tilrettelegging, det holder å la hunden få bestemme tempo, vei - og se hvor ferden går:) Og du vil ha en fornøyd og sliten hund når dere kommer hjem. Og du, la den få utforske både garasje, vedskjul og gjerne også hos venner og bekjente. Eller arealene i en park, ved et gatekjøkken eller andre steder hvor folk og dyr ferdes.

Til slutt en liten historie fra i høst. Chantie og jeg var på tur i et skogsområde som er et etablert turområde her i Nes. Da vi nærmet oss parkeringsplassen hørte vi at der var det mange folk og mange hunder. Jeg har sett at det trenes med redningshunder/sporhunder i området jevnlig, så jeg tenkte at det sikkert var disse som var på plass. Chantie blir stresset og utrygg av en del mennesker, så jeg tenkte at disse gidder vi ikke å møte på, så isteden for å følge stien ned til dem så tok vi inn til høyre gjennom skogen i retning der jeg visste at bilen min sto. Den sto på en annen parkering enn der alle folka var. Etter bare 15-20 meter så fant Chantie et spor hun ville følge, og ettersom det gikk "riktig vei" i forhold til dit vi skulle, så lot jeg henne følge sporet. Det gikk ganske fort i 40-50 meter, før hun bråstoppet ved et veltet tre og begynte å bjeffe. Skikkelig. Jeg så ingen ting, og ba henne om å være rolig, noe hun ikke gadd å høre på - hun fortsatte å bjeffe, litt sånn usikkert og varslende. "Slutt, nå - det er ingen ting her. Kom vi går" sa jeg igjen, litt høyere nå. Da hørte jeg en stemme fra buskaset som sa "Joda, jeg er her - men jeg gjemmer meg fordi det skal komme en søkshund for å finne meg". Jeg ble skikkelig overraska - beklaget forstyrrelsen, og fikk dratt med meg Chantie vekk fra markøren. Og så roste jeg selvsagt Chantie masse, for hun hadde jo virkelig gjort en god jobb! :)

Slike hendelser vil jeg ikke få - om jeg ikke lot henne få bruke nesa der hun vil! Hun har selvsagt funnet både fugler, lemmen, padder og mus - samt ulike hi på denne måten. Hun gir meg mange flotte opplevelser på tur. Bare litt unna stien hvor alle andre tråkker!

Jeg er mørkeredd!

Jeg har en bekjennelse å komme med: jeg er snart 48 år og er fortsatt mørkeredd! Jeg har alltid vært mørkeredd. Jeg husker at når jeg var lita og våknet om natta og var redd, så ville jeg inn i senga til mamma og pappa. For å komme fra mitt rom og inn til deres soverom, så måtte jeg gjennom gangen - og den var mørk og hadde ei skummel trapp midt i. Jeg husker at jeg lå lenge hver gang og motet meg opp til å springe så fort jeg kunne forbi "det svarte trappehullet" og fort-fort hoppe oppi senga til mamma og pappa. Jeg tror jeg drev på slik i årevis når jeg var lita. Og selv om jeg visste at det ikke var noe skummelt i førsteetasje, så var jeg like livredd det svarte hullet hver eneste natt....
Da jeg ble litt eldre, kanskje rundt 7-8 år, så syntes jeg selv det var plagsomt at jeg var så innmari mørkeredd. En vinterkveld hadde jeg drevet ute og lekt i snøen og bygd en snøborg. Da det ble mørkt om ettermiddagen, bestemte jeg meg for at jeg skulle kurere mørkeredselen en gang for alle. Så jeg satt ute - i snøborgen - i mørket - og ventet på at jeg skulle slutte å være livredd. Jeg husker ikke hvor lenge jeg holdt ut, men jeg erkjente for meg selv når jeg omsider gikk inn, at det nok ikke hadde hatt noen virkning. Annet enn at jeg hadde erfart at jeg fortsatt var i live.

Jeg vokste opp i Gjesåsen og hadde skogen helt innpå huset på ene sida. Det var den sida der inngangsdøra var. Og innkjørselen vår gikk fra hovedveien og forbi to hus, langs skogkanten - før den kom fram til vårt hus. Da jeg ble ungdom og begynte å farte ute på kveldstid med venner - og kom seint hjem om kvelden, så måtte jeg ofte gå fra hovedveien og opp. I all hovedsak var det selvforskyldt for jeg ville ikke at pappa skulle våkne av at biler snudde rett utenfor soverommet deres. Så jeg ba de jeg satt på med om å slippe meg av ved veien - og måtte da gå noen meter langs skogkanten før jeg kom hjem. Og ikke bare det, men jeg måtte stå stille på trappa og bruke litt tid på å låse opp døra. I mørket - med ryggen mot den beksvarte skogen. Og jeg kan fortsatt huske hvordan jeg tok meg sammen og tenkte rasjonelt for ikke å la panikken ta meg.

Da jeg flyttet til Oslo for å studere så var jeg plutselig kommet til et trygt sted. Der var det lys overalt alltid. Og jeg trengte ikke å være redd. For meg var det mye skumlere å gå 100 meter langs en mørk skogkant, enn å surre rundt i Oslos gater om natta. Og jeg vet at det er irrasjonelt. Det er større sjanse for at et menneske gjør noe galt mot meg, enn noe som kommer ut fra skogen...

Og slik at det fortsatt. Hele livet. Jeg har blitt voksen, fornuftig og rasjonell. Og jeg VET at selve mørket ikke er farlig. Jeg har lært meg å håndtere det. Jeg kan gå tur i mørket langs en landevei, med hodelykt, men jeg jobber intenst for å ikke la panikken gripe tak i meg hele tida. Og særlig når jeg må passere skog. På dagtid går jeg mye i skogen aleine med hund, men så fort det skumrer så må jeg komme meg ut av den. Enda jeg vet at det nok er det samme som lever i skogen om natta som om dagen. Enda jeg VET dette - så kan jeg få panikk. Og skulle jeg først la panikken slippe til og begynne å springe, så klarer jeg ikke å "stoppe" den før jeg er i sikkerhet. Altså inne et sted eller i lyset.
Er det ikke rart?

Hva kunne alle rundt meg gjort annerledes for å kurere mørkeredselen min? Hadde det hjulpet om noen ble sint på meg hver gang jeg fikk panikk som barn og løp inn på rommet til foreldra mine? Dersom jeg en gang løp og kom til stengt dør - og måtte snu igjen, ble avvist feks. Ville jeg sluttet å være redd da? Dersom noen hadde skreket til meg, slått meg, dratt meg hardt i armen eller klypt meg i øret når jeg hadde panikk, ville jeg blitt trygg da? Ville jeg hatt en bedre barndom og oppvekst om alle lo av meg hver gang jeg var livredd? Eller jeg ble nektet kveldsmat om jeg ikke "sluttet å tulle"?
Jeg tror nok ikke det. Jeg tror det ikke ville hjulpet noe som helst på selve redselen, men jeg hadde kanskje sluttet å vise hvor redd og sårbar jeg var. Jeg hadde kanskje grudd meg til noen hadde sett hvordan jeg hadde det, eller forsøkt å bare være redd inni meg og ikke la det synes på utsida. Eller kanskje hadde jeg blitt så fortvilet at jeg hadde hylt og grått og sparket i veggen?
I tillegg til å slite med selve frykten, så ville jeg i tillegg følt meg dum, udugelig og at de rundt meg ikke likte meg...Da hadde jeg fått enda en belastning og enda mer å være redd for...

Hva om jeg isteden fikk en sjokolade hver gang jeg hadde vært skikkelig redd? Hva om jeg fikk en klem og ble strøket på ryggen hver gang jeg hadde hatt panikk? Om noen sa at det er helt ok å være redd, selv om det ikke er noe egentlig å være redd for. Hva om jeg hver natt når jeg våknet og var redd det svarte trappehullet fikk ligge trygt og godt mellom mamma og pappa (det var det jeg fikk!)? Hadde jeg en bedre følelse inni meg da? Ble jeg mer redd av det? Nei. Og i tillegg følte jeg meg ikke udugelig og dum. Jeg følge meg elsket tross den irrasjonelle frykten min. Noe som også har gjort at jeg i dag tør å innrømme at jeg fortsatt er mørkeredd.

Uansett hvor mye jeg har øvd på å ikke være redd, sånn ca i 43 år tenker jeg, så kjenner jeg sneven av panikk hver eneste gang jeg opplever ordentlig mørke. Uansett hvor godt jeg vet at det ikke fins noe som helst å være redd for, så klarer jeg ikke å overstyre følelsene mine som sier "dette er farlig". Følelser trumfer alltid fornuft - men man kan klare å håndtere det noe. Men for å klare å håndtere det, så må man i hvertfall være trygg i seg selv, og trygg på at man er god nok selvom man er redd for noe som andre ikke er redd for.

Og kanskje skjønner du nå hva dette har på en hundeblogg å gjøre?

Jo - for alle hunder som utagerer - gjør det i all hovedsak på grunn av følelser. Og aller oftest pga en fryktfølelse. Det hjelper ikke at reaksjonen er aldri så irrasjonell, for når hunden blir redd eller sint, så har den allerede blitt det. Og da hjelper det ikke å kjefte på den - eller å trampe i bakken. For ved at du oppfører deg som en dust mot en redd eller sint hund, så påfører du den bare enda ett problem, som om den ikke allerede hadde nok med det den slet med.
Det ER bedre å hjelpe hunden så fort som mulig ut av situasjonen - uten å gi den enda mer problemer, og deretter prøve å få den over på positive tanker så kjapt du kan. For om du like etter en utagering kan få den til å skille ut lykkehormoner som kan dempe adrenalinet, så er mye gjort. Da vil gode følelser kunne overta for de negative - og den vil ikke lagre den dårlige opplevelsen like godt. Men årsaken til at den reagerer med frykt, er selvsagt vanskeligere å hjelpe den ut av. Jeg har som sagt drevet på i ca 43 år med å bekjempe mørkeredselen min....;)

Laserbehandling av slitne muskler

Det har gått en måned siden Chantie var hos dyrlegen og hos fysioterapeut på grunn av mulige ryggsmerter. Forrige bloggpost om hva som skjedde kan leses her. Chantie har vært tre turer hos fysioterapeut, som har sjekket henne grundig. Hun kjente første gangen at Chantie var veldig stiv i ryggmuskulaturen, at hun var "pløsete" i nakkemusklene og at musklene ellers var fulle av arrvev. Det virket som at hun hadde dårlig bevegelse i nakken, og at hun var svakere i ryggen et par steder. Dette kunne komme av spondylose, altså sammenvoksninger i ryggsøyla, noe som er smertefullt - og dessverre ganske vanlig. Chantie har et veldig eksplosivt reaksjonsmønster, og hun kaster seg opp i full utaggering flere ganger daglig. Gjerne fra liggende stilling. Det er nok at hun hører nabohunden bjeffe, en bildør som slår igjen, en bil som tuter - eller en som går forbi på rulleski. Innimellom hører hun syner også. Og ofte er det full styrt til vinduet. Også om hun er ute i hagen så er en katt eller en skjære nok til at det bråløpes hit og dit - i vill fart. Så hun utsetter kroppen sin og musklene sine for sterk belastning, ettersom hun sjelden varmer opp... Og slik har hun alltid vært! Enda så mye vi har trent, enda så mye radio jeg har på - så er ikke dette blitt borte, nei. Hun fikk derfor smertestillende og betennelsesdempende, for å se om det ville hjelpe på humøret. Neste gang bestilte jeg derfor også røntgen, for å få vite om det kunne være noe feil med ryggsøyla og/eller nakken.

Chantie stresser og maser også når vi kommer til dyrlegen. Det er pusting og pesing, draing i båndet hit og dit, kløing og innimellom også litt bjeffing. Så når jeg ba om å få røntge henne uten bedøvelse, så var nok veterinæren mer enn litt skeptisk. Men vi har gjort det før, så jeg visste at vi kunne få det til! Og det gjorde vi. Chantie kan å ligge musestille på en røntgenmaskin når hun får beskjed om det - og jeg holder henne trygt i labben. Jeg tror det ble tatt 4 bilder av henne, og hun lå heeeelt stille. På siden. Til og med hodet kunne veterinæren justere til riktig stilling. Litt motvillig var hun riktignok på siste bildet, ettersom hun trodde hun var ferdig og hadde fått gått ned fra bordet - men ene bildet var overeksponert, så det ble en runde to. Men det gikk det og! Det er slike øyeblikk jeg blir superstolt av hunden min!
Bildene viste - heldigvis - en helt fin og frisk ryggsøyle og nakke. Også hoftene så greie ut, ut fra de bildene som var tatt. Altså var det ikke spondylose eller noe annet galt med skjelettet. Dermed var i hvertfall noe utelukket. Og vi ble enige om å konsentrere oss videre om muskulatur og sener.

Chantie har nå fått laserbehandling på nakke og rygg 3 ganger - og det er er store forandringer i muskulatur og i humør. Fysioterapeuten sier at hun har respondert kjempefint på laserbehandlingen og at musklene er mye bedre. Hun forklarte meg også at når Chantie 5-10 ganger om dagen fra hvileposisjon er oppe i full spurt, så sliter det selvsagt på muskler og sener. Og det igjen kan jo gi andre symptomer og vondter. Vi fikk også i hjemmelekse å gå enda mer i skogsterreng, samt trene balanse og øvelser som styrker ryggen. Det har vi gjort - og da vi var til sjekk på fredag var det store endringer å kjenne i musklene langs nakke og rygg. Jeg ser også at hun er blitt mer høyreist med hodet, og humøret er mye, mye bedre. Hun har begynt å leke igjen, og hun er ikke sur.

Jeg er allikevel ikke helt overbevist om at dette var hele problemet. Chantie har på mange måter blitt litt mer "krevende" enn før. Krevende som i at hun forlanger mer og raskere respons. Når hun skal ut - og hun mener at Tasja også skal være med - så blir hun stående på verandaen og bjeffe, for at jeg skal slippe ut Tasja. Hun utaggerer fortsatt litt raskere enn vanlig på mennesker (særlig menn), og jeg merker når vi trener ulike øvelser at hun ikke klarer å konsentrere seg om øvelsene - kun har fokus på godisen. Det er akkurat som at det "kortslutter" kjappere i toppen. Hun velger også å være mye alene. Hun ligger mye i 2.etasjen, og de siste ukene har hun forlangt å få ligge på gjesterommet oppe. Det er akkurat som at hun trekker seg lengre og lengre unna oss - når det ikke skjer noe. Og det bekymrer meg. Men enn så lenge klarer vi ikke å finne noe annet galt.

Uansett så har hun det i hvertfall mye bedre - nå når ryggen og musklene er blitt bra. Så stiv som hun var der - så var nok det vondt. Men om det var hovedproblemet, eller om det fins noe mer, får vi bare vente og se. Jeg skulle virkelig ønske at hunder kunne snakke!

Uavklarte hodesmerter i månedsvis

Jeg er bekymret. Bekymret for sønnen min på 20 år som nå har vært sjukemeldt i snart 2 måneder pga sterke, uavklarte hodesmerter - som kommer og går flere ganger hvert eneste døgn. Og han blir ikke prioritert for undersøkelser på sjukehuset nå i disse koronatider.

Han har så vondt at han ikke klarer å jobbe i barnehagen hvor han er lærling. Smertene er ikke konstante, men kommer og går. De varierer både i styrke og hyppighet, men hver eneste dag har han så vondt at han ikke klarer å fungere normalt. Han har skikkelig vondt 3-7 ganger daglig, og det varer i alt fra noen minutter til noen timer.

Han har vært hos legen jevnlig - for å fornye sjukemelding, samt har prøvd både migrenemedisin (Zomig Nasal) og betennelsedempende medisiner (indometacin), uten at noe har gitt noe bedring. Han har blitt henvist til MR, øyepoliklinikk og nevrologisk avdeling. MR kom han raskt på og resultatene der viste ikke noe unormalt. Han ble henvist til fysioterapeut, men de er jo stengt inntil videre. Så nå venter han på å komme til nevrologisk og til øyeavdelingen. Og det tar tid.  På nevrologisk er det estimert at han kan få time i uke 21 (18.-22.mai), mens på øyeavdelingen har han fått time 20.august. Han har ringt sjukehuset og sagt han kan komme på kort varsel og at han har vondt hver eneste dag, men fått til svar at det er et minimum med undersøkelser nå og at de nok ikke kommer til å ringe ham selvom noen avbestiller en tidligere time. Han har også spurt legen om han kan be sjukehuset om å prioritere han, men fått negativt svar på det. Imens må han bare være sjukemeldt og ha sterke, uavklarte smerter. Hvis "svaret" kan finnes etter undersøkelsen 20.august, så betyr det at han skal gå slik i 4 måneder til før han kan få riktig behandling eller hjelp. Dessverre for oss, så er også optikere stengt pga smittefare, så han kan heller ikke få sjekket synet/øynene mens han venter på timen i august.

Han har hatt veldig lite fravær på skole og jobb opp gjennom tidene, så å plutselig bli 100% sjukemeldt pga sterke smerter er ikke en god tilværelse for en aktiv 20-åring. Og særlig ikke når det blir stillstand i undersøkelsene. I 4 måneder til. Og sjukeperioden har allerede vart i nesten to måneder, uten noen form for forbedring i tilstanden hans.

Og det bekymrer selvsagt meg som mamma. For når man har så sterke smerter i hodet at man ikke klarer å være på en jobb man trives med, så er det noe skikkelig galt. Og jeg er jo bekymra for hvor mye tid han mister nå i ventetida dersom smertene krever en form for behandling eller operasjon.
Jeg aner ikke om han måtte ha ventet like lenge på undersøkelser om det ikke var for korona, men uansett er jeg overrasket over at en 20åring med sterke hodesmerter ikke blir mer prioritert. For jeg er jo redd for at tilstanden hans både kan forverres ettersom ukene går, og at smertene kan ha årsaker som burde blitt behandlet raskt.

Jeg frykter at dette kan bli lange og vonde sommermåneder.

Sydney, juli 2019

(Skrevet med tillatelse fra sønnen min)