Tasja-måten

Jeg vet ikke om det er mynder generelt som som har mye rart for seg, eller om det bare er Tasja spesielt. Uansett - så med Tasja i hus så har jeg fått erfare at "ting" kan gjøres på mange rare måter som jeg aldri før har tenkt på. Hun har en helt spesiell måte å leke på - og kan drive på i nesten timesvis aleina. Og det går for seg! Hun kan løpe runde på runde i hagen - så fort hun kan - for så å komme inn og slenge seg andpusten rett ut. Hun lærer meg lett opp til å forstå om hun vil ha noe godis, være med på biltur eller om hun må ut i hagen, feks for å gjøre fra seg. For å få vært ekstra tydelig med meg på at hun må ut - så drar hun snuta langs verandadøra slik at det kommer en ganske høy gnikkelyd. 

Selv om hun er en hund med høgt energinivå - så er hun også den lateste hunden min. Hun legger seg ganske tidlig til kvelds, og på morgenen så ligger hun alltid i en stol i stua og venter på meg. Hun maser aldri om at jeg skal stå opp - det er det Chantie som gjør. Chantie begynner å trippe utenfor soverommet mitt kanskje allerede fra kl. 5.30-6.00 - og om klokka nærmer seg 6.30-7.00 så bjeffer hun rett og slett. For da bør jeg stå opp, syns hun. Normalt så er jeg jo oppe litt før kl. 6, så dette har hun lært seg. Og det er jo fint at jeg vet at hun vekker meg dersom jeg en dag skulle ha forsovet meg... Men nå når jeg har ferie, så kunne jeg godt tenke meg å få sove feks til kl. 7.30, og våkne helt av meg selv. 

I dag - våknet jeg kl. 6.15 av noen litt rare lyder, nedefra. Jeg lå litt for å prøve å lokalisere hva det var, men ettersom det ikke var noen hund utenfor soverommet mitt - så tenkte jeg at de mot normalt måtte drive å leke litt. Så jeg snudde meg rundt og tenkte at jeg kunne sove litt videre. Men så hørte jeg Chantie komme opp trappa i rasende fart, og hun begynte å pipe utenfor grinda til soverommet. Og jeg hørte at hun var aleina oppe. Og de ubestemmelige lydene var fortsatt nede. Jeg forsto alvoret, fikk på meg brillene og gikk raskt ned. Der sto Tasja foran verandadøra og MÅTTE ut. Hun enset meg ikke. Jeg slapp henne ut - og hun måtte virkelig bæsje...Lenge. Og jeg skjønte jo raskt at hun var dårlig i magen. Veldig dårlig - for hun satte seg ned flere ganger og det tok tid. Først nå kikket jeg litt rundt for å se hva som kunne ha foregått som vekket meg, og da så jeg det: Tasja hadde bitt sund lista der jeg åpner verandadøra. Dvs der døra liksom åpner seg for henne... Hun har altså måtte så fælt ut at hun tenkte løsningen var å komme seg ut selv! Hun har ikke tenkt at hun kunne vekke meg - men det skjønte Chantie. Tasja kunne jo ha bæsjet inne, men det forstår jeg nå er siste mulighet. Før det skjer vil hun heller prøve å bryte seg ut.

Jeg er selvsagt ikke sint på en hund med veldig dårlig mage - og som bare i desperasjon har bitt i stykker lista rundt døra. Men jeg forundres jo stadig over at hun istedenfor å "gi opp og bæsje inne", eller å forsøke å vekke meg - så velger hun å prøve å håndtere problemet selv - nemlig den stengte døra. Det hører jo med til historien at det godt kan hende hun har vært oppe for å varsle meg, men at jeg ikke våknet av det. Hun er jo flink til å ta kontakt ellers. Og så er jeg jo imponert over at Chantie forsto alvoret og klarte å vekke meg. 

Og så håper jeg at jeg er hjemme i åra framover - når Tasja er dårlig i magen, så det ikke blir så mye ødeleggelser ;)

Hører du når hunden snakker til deg?

Tasja og Chantie snakker til meg hele tida. Det gjelder bare å høre etter og være oppmerksom. Og det er kjempemorsomt når vi forstår hverandre. Jeg kjefter nemlig ikke når hundene kommuniserer med meg - jeg prøver å forstå. Kanskje tenker også du at du ikke kjefter, men er du sikker på det? Kan noe av hundens «rare» oppførsel være kommunikasjon? Selvsagt. Hundene er ikke ondskapsfulle og går ikke inn for å gjøre ting vi ikke liker. Den prøver bare å gjøre seg forstått - eller bare gjøre noe den selv har glede av. 

Da det ble varmt i været så sto Chantie plutselig og bjeffet foran kjellerdøra en ettermiddag. Jeg kunne ha kjeftet fordi det var feil og dårlig atferd, men hun ville jo bare ned og legge seg et sted det var kjølig. Jeg slapp henne selvsagt ned og var glad hun tenkte på at det var kaldere i kjelleren, da jeg ikke kom på det selv... Siden har hun ligget i kjelleren nå når det har vært så varmt. 

Ofte etter kveldsmat så har hundene fått en ekstra godbit: dentastiks, griseører eller noen tyggepinner. Jeg ga de ofte det i vinter som en kompensasjon for litt kortere tur på kalde dager. Hundene vet at dette befinner seg høgt oppe i et skap på kjøkkenet. Tasja er litt «sta» så hun begynte raskt å stå på kjøkkenet ved skapet etter kveldsmaten - for å signalisere at hun ville ha desserten. Instinktivt, tror jeg, så tenker jeg da at hun  «krever» og det er jo «dårlig oppførsel» så da skal hun i hvertfall ikke få... Men hvorfor i all verden tenker vi mennesker slik? Hun sier jo bare i fra at «Hey. Du glemte godisen!» Heldigvis kom jeg kjapt på bedre tanker - og ga de godis når de signaliserte at de ville ha, eller jeg sa at «Dessverre er det tomt», for det skjer jo. Og det er ikke alle dager hun er så tydelig på at hun vil ha. Det artige er at hun kjapt også fant en «lyd» hun kunne lage dersom jeg innen rimelig tid ikke oppdager at hun står der. Noen ganger sitter jeg i stua med ryggen til kjøkkenet, og andre ganger (som på filmen) så står jeg ved benken med ryggen til henne. Men som dere ser så har hun funnet løsning på det! 

Godis-skapet er til høyre for henne. Legg merke til hvordan hun snakker med blikket og hodet. Og hvordan Chantie «heier» på henne fra stua. Hun belønnes selvsagt alltid når hun sier ifra så tydelig. Kommunikasjon og samarbeid må gå begge veier. Og jeg vil ha hunder som gidder å snakke med meg, for da ser også de verdien av god kommunikasjon - og de vil gjøre sitt ytterste for å forstå når jeg snakker. 

Dominante hunder - eller dumme eiere?

Hundeeiere er ofte opptatt av om hunden deres er dominant eller om den underkaster seg lett. Noen ganger møter jeg hunder med eiere som raskt kan informere meg om at hunden deres er så dominant. Enten er de rett og slett litt stolt av det, eller de er litt oppgitte fordi hunden deres da ofte glefser, knurrer eller rir på andre hunder. I noen hundemiljø er det viktig og tøft å ha en dominant hund. For da mener man at hunden deres er over andre hunder på rangstigen og dermed er tøff, selvstendig og sterk. Jeg møter ikke så mange som høylydt skryter av at hunden deres er underdannig... 

Det rareste er kanskje menneskenes behov for å rangere hunder etter en form for hierarki. Vi trenger stadig å vite hvem som dominerer hvem av hundene. Jeg har også vært hos veterinærer som er opptatt av hvilken av mine to hunder som er den dominante. Og hvilken som underkaster seg. Vi har en klar ide om at hunder ikke kan være likeverdige i deres verden. Og dette gjelder jo for vår oppfattelse av de fleste dyr, kanskje.

Er Tasja dominant fordi hun her står over Chantie - som ligger på rygg og blotter halsen?

Men tenker vi slik om mennesker også? Tenker vi i enhver relasjon at det er en dominant og en som er underdannig? Tenker du det om kameraten din? Om barna dine? Arbeidskollegene dine? Tenker du at bestemor er den dominante og bestefar den underdannige - sånn generelt? Jeg tror vel egentlig ikke det.

Jeg har i hvertfall aldri skrytt på foreldremøter av at jeg har en så innmari dominant sønn. Eller underdannig, for den saks skyld. Nei, da er vi mer opptatt av å se hele mennesket med alle dens styrker og svakheter. Og vi vet at man kan være kjempeflink i noe, mens man kan håndtere noe annet helt elendig. 

Når jeg møter hundeeiere som snakker om at hunden deres er så dominant, så vet jeg umiddelbart at vedkommende ikke er oppdatert når det kommer til hundehold eller kunnskap om levende vesener generelt. I tillegg så gjetter jeg også på at vedkommende ikke har en generelt dominant hund, men en hund som ikke er så flink til å oppføre seg mot andre hunder. En hund som enten er redd og må forsvare seg, eller bare ikke har helt forstått hvordan den best kan kommunisere med fremmede. 

En hund ER ikke dominant. Den har dominant atferd i spesifikke situasjoner. Det er ikke slik at en hund alltid er flink til alt, alltid er den som leder an, alltid får lange blikk fra andre beundrende hunder. To hunder som bor sammen kan være dominante i ulike situasjoner. Og faktisk kan de veksle på å være dominante i samme situasjon også.

Jeg liker ikke lengre ordet dominant. Det er rett og slett fordi jeg syns det blir misbrukt når det kommer til hund og hundetrening. Så lenge hundeeiere der ute går rundt og tror at hunden deres er dominant og forsøker å klatre på en rangstige - for å overta herredømme over familien, så blir det aldri en god relasjon mellom hund og eier. Jeg ante heller ikke at folk tenkte at det fantes en rangstige i familien. Hvem er det som de anser som familiens overhode da??

Den gammeldagse tankegangen om at ulver hadde en rangstige, og at den mest dominante var øverst - har blitt tilbakevist flere ganger. Ulver lever ikke i et strengt hierarki. De lever i familiegrupper hvor noen har et spesielt nært forhold til hverandre, og de gjør alt de kan for å unngå konflikter. Da er det skikkelig ille at mange hunder bor i hjem hvor de er redd for eieren sin, og for hvordan denne kan oppføre seg for å stadig holde hunden nede på en rangstige som kun fins i hundeeierens hode....

Om du trenger mer info om dominansmytene, så kjøp eller lån boka "Dominans og lederskap : sant og usant" av Barry Eaton.