Kjære Jon Almaas

 Kjære Jon

Jeg har vært en stor fan av deg i alle år! Du har vært morsom, alltid hatt en kjapp replikk og etterhvert viste du også at du var både lettlært, intelligent og ikke minst likte å tilegne deg kunnskap. Og best av alt: du har satt deg fore å opplyse den norske befolkning! Både gjennom bøker og via TVprogrammer. Riktignok har du også framstått som en besserwisser og en som elsker å belære andre, men også det har jeg syntes var greit, for når sant skal sies så har du jo ofte rett.

Det var derfor veldig trist, og faktisk ganske så sjokkerende, å høre deg på P4 denne uka - hvor du snakket om din holdning til hundeoppdragelse. Der du fortalte at du hadde valgt å holde deg unna ekspertene og heller bruker metoder som du selv finner for godt! Som føles riktige for deg. Hva i all verden er det som gjør at du tenker det ikke er nyttig med forskningsbasert kunnskap når det kommer til å forholde seg til levende vesener?? Du som har vært opptatt av forskning når det kommer til smått og stort som du har lært det norske folk feks gjennom "Praktisk info"? Du har jo til og med hatt en av de dyktigste atferdsbiologene og hundeekspertene, Emma Mary Gartland, på besøk i programmet ditt. Enda så bruker du ikke all den forskningsbaserte kunnskapen som fins på hennes hjemmeside i ditt eget hundehold?? 

For med din status som hele Norges praktiker og besserwisser, han som kan lære seg hva som helst bare ved å bestemme seg for det og lese seg opp og øve intenst - så burde du jo også være interessert i å vite hvordan dette flotte dyret du har skaffet deg "virker". Hvordan er hundens utvikling? Hvordan fungerer dens sanser? Hva er instinkter og hva er lært? Hvordan blir samarbeidet mellom hund og eier ved bruk av gammeldagse metoder og straff, kontra belønningsbaserte metoder, lek og utforsking? Hvilke følelser har hunden? Hvor forskjellig er hundens hjerne fra vår? Har hunden tidsbegrep? Kan den planlegge? Hvordan kommuniserer den? Hva er de mest vanlige nonverbale signalene som hunden bruker når den kommuniserer med deg?

Ja visst fins det mange hundeeksperter rundt om kring. Og man gjør rett i å velge hvem man skal høre på. Men det er forsket masse på hund de siste 10-15 årene og det kan man lese seg opp på helt selv. Det er rett og slett livsviktig for at hunden skal få et så godt liv som mulig. Ellers så kan man jo finne ekspertise som har forskningsbasert kunnskap som sin kilde. Og ikke bare hundetrenere som bruker metoder de har arvet eller tilegnet seg helt selv. 

Jeg ble såpass skuffet da jeg hørte deg på radioen, Jon, at jeg vurderte om jeg var ferdig med deg for godt. Men - så kom jeg til å tenke på at du kanskje bare ikke vet bedre? Kanskje du ikke har tenkt på at også hundetrening og hundehelse blir forsket på? I såfall så håper jeg at du raskt kommer på bedre tanker. For din egen del, men aller mest for hunden din sin del. Den fortjener en oppdatert eier!

Mvh

Monica

Hvor ble de bortvalgte mulighetene av?

I mai 2008 var jeg i Tromsø på en konferanse og tok et SAS-fly tilbake til Gardermoen. I setelommen fant jeg SAS Norge magasinet og bladde litt i det. Bladet var fylt med diverse reisereportasjer og mye reklame, men litt langt bak dukket det opp en artikkel som fanget min nysgjerrighet: "Alt vi ikke ble". Ingressen var som følger:

"Av alle de mulighetene som livet byr på, velger vi et lite utsnitt. Hva skjer med resten? Dør mulighetene hen? Plages vi av ulevd potensial? Blir det til lengsler og drømmer, eller råstoff til bruk i et fremtidig liv?"

Våren 2008 hadde vært en krevende vår for meg personlig. Det var den våren min eks-mann og jeg brukte for å finne ut om forholdet vårt, familien vår, skulle fortsette å bo sammen, eller om det var best for alle at vi skilte lag... Det var en langvarig og følelsesladet prosess denne våren, men vi var så ulike i holdninger, prioriteringer, meninger, vurderinger og væremåte - at samlivet vårt var vanskelig for oss alle. Og det valget vi skulle ta - ville jo ikke bare påvirke min mann og meg, men selvsagt barna våre og familien rundt oss. Et samlivsbrudd er aldri enkelt. Hva ville foreldrene våre, venner og lokalsamfunnet tenke om oss hvis vi nå ga opp? Etter 14 år. Og hvordan ville livene våre bli - uten den andre? For man har samlet mye felles, viktig historie gjennom så mange år - og til tross for at vi var ekstremt ulike, så var vi jo hverandres nærmeste også.

Da jeg så satt på dette SASflyet - en ettermiddag i mai i 2008 - og kom over denne artikkelen, så var det som om mye falt på plass for meg. Jeg hadde strevet mye med tanker om at det var feigt å "gi opp". At det valget jeg tok - vi tok - i 1994, om å være et par, var det for seint å gjøre noe med nå. Man får stå for sine valg. I gode og onde dager, som det så fint heter. Men denne artikkelen pirket nettopp borti dette! Hva med alt man har valgt bort? Er det virkelig borte for alltid? Er de valgene jeg har tatt så absolutte at man er låst i de for alltid? Hva hvis jeg nå aktivt valgte en annen retning på nytt? Vil jeg få det bedre i morgen - enn jeg har det i dag? Og hvem er ansvarlig for at jeg har det bra eller ikke? Kan jeg forsvare ovenfor meg selv, barna mine, vennene og familien min, at jeg skal forbli den Monica som jeg valgte å bli i 1994 - for alltid? Skal jeg ikke kunne utvikle meg og bli en annen? Finne andre verdier? Andre gleder?

Da jeg gikk av flyet på Gardermoen, så kan jeg enda den dag i dag - huske at jeg var blitt en annen. Tankene mine som hadde kretset rundt at jeg ga opp, at jeg var ansvarlig for at familien gikk i oppløsning, at jeg måtte stå for det valget jeg hadde tatt for mange år siden - og som viste seg å ikke være så bra i det lange løp - plutselig hadde noe i meg snudd. Jeg tenkte at jeg kan jo bare velge på nytt! Jeg kan glede meg over de åra vi hadde hatt sammen, og den flotte familietida vi tross alt hadde hatt - og så kunne vi begge velge annerledes for framtida. Man må ikke sitte fast i fortidas valg. Det som er riktig når man er 22 år, trenger slett ikke å være riktig når man er blitt 36. For om det ikke var slik, så ville man jo heller ikke kunne utvikle seg, tilegne seg ny kunnskap og erfaring - bli klokere og ha det like gøy.

Den våren - bestemte vi oss for å skille lag. Men vi har forblitt gode venner. I mange år bodde vi bare to gater bortenfor hverandre på samme byggefelt. Og vi tilbringer den dag i dag en del tid sammen og min eksmann er fortsatt en av mine aller nærmeste. For ikke å snakke om at hans nye kone er blitt en veldig god venninne. Det valget vi tok i 2008 har ikke ødelagt en familie - men skapt en enda større familie. Nå bosatt i to hus og med flere familiemedlemmer.

Og artikkelen har fulgt meg gjennom alle år etterpå. For det er jo ikke bare valget om samlivsbrudd som er en viktig beslutning, men også valg av jobb, bosted, kjøp av eiendom, valg av utdanning, venner, involvering og investering i andre mennesker osv som er med på å forme oss. Vi tar valg hele tida! Valg som kan gjøre at noe annet utelukkes. Men man kan nesten alltid snu - og velge igjen. Det er det nok mange som glemmer i en del situasjoner. Noen ganger bør man dessuten bare stoppe opp og gjøre opp litt status over eget liv - og de valg som har ført en dit en er. Bør man ta noen nye utslagsgivende veivalg? 

Jeg kan nok ikke takke artikkelforfatteren for alt dette, men artikkelen var så utslagsgivende at jeg i ettertid tok kontakt med SAS og fikk tilsendt bladet. Og jeg kikker på det innimellom.

I dag har jeg dessuten tatt kontakt med artikkelforfatteren, Arne Selvik, og fått lov til å publisere den i sin helhet her. Jeg sier bare les - og tenkt gjennom: Hva vil du?

(Kvaliteten på bildene er ikke så god, men artikkelen fins også i boka "Flyvetanker. Oppturer og dypdykk i liv og ledelse" fra 2012.)

 

Tasja-måten

Jeg vet ikke om det er mynder generelt som som har mye rart for seg, eller om det bare er Tasja spesielt. Uansett - så med Tasja i hus så har jeg fått erfare at "ting" kan gjøres på mange rare måter som jeg aldri før har tenkt på. Hun har en helt spesiell måte å leke på - og kan drive på i nesten timesvis aleina. Og det går for seg! Hun kan løpe runde på runde i hagen - så fort hun kan - for så å komme inn og slenge seg andpusten rett ut. Hun lærer meg lett opp til å forstå om hun vil ha noe godis, være med på biltur eller om hun må ut i hagen, feks for å gjøre fra seg. For å få vært ekstra tydelig med meg på at hun må ut - så drar hun snuta langs verandadøra slik at det kommer en ganske høy gnikkelyd. 

Selv om hun er en hund med høgt energinivå - så er hun også den lateste hunden min. Hun legger seg ganske tidlig til kvelds, og på morgenen så ligger hun alltid i en stol i stua og venter på meg. Hun maser aldri om at jeg skal stå opp - det er det Chantie som gjør. Chantie begynner å trippe utenfor soverommet mitt kanskje allerede fra kl. 5.30-6.00 - og om klokka nærmer seg 6.30-7.00 så bjeffer hun rett og slett. For da bør jeg stå opp, syns hun. Normalt så er jeg jo oppe litt før kl. 6, så dette har hun lært seg. Og det er jo fint at jeg vet at hun vekker meg dersom jeg en dag skulle ha forsovet meg... Men nå når jeg har ferie, så kunne jeg godt tenke meg å få sove feks til kl. 7.30, og våkne helt av meg selv. 

I dag - våknet jeg kl. 6.15 av noen litt rare lyder, nedefra. Jeg lå litt for å prøve å lokalisere hva det var, men ettersom det ikke var noen hund utenfor soverommet mitt - så tenkte jeg at de mot normalt måtte drive å leke litt. Så jeg snudde meg rundt og tenkte at jeg kunne sove litt videre. Men så hørte jeg Chantie komme opp trappa i rasende fart, og hun begynte å pipe utenfor grinda til soverommet. Og jeg hørte at hun var aleina oppe. Og de ubestemmelige lydene var fortsatt nede. Jeg forsto alvoret, fikk på meg brillene og gikk raskt ned. Der sto Tasja foran verandadøra og MÅTTE ut. Hun enset meg ikke. Jeg slapp henne ut - og hun måtte virkelig bæsje...Lenge. Og jeg skjønte jo raskt at hun var dårlig i magen. Veldig dårlig - for hun satte seg ned flere ganger og det tok tid. Først nå kikket jeg litt rundt for å se hva som kunne ha foregått som vekket meg, og da så jeg det: Tasja hadde bitt sund lista der jeg åpner verandadøra. Dvs der døra liksom åpner seg for henne... Hun har altså måtte så fælt ut at hun tenkte løsningen var å komme seg ut selv! Hun har ikke tenkt at hun kunne vekke meg - men det skjønte Chantie. Tasja kunne jo ha bæsjet inne, men det forstår jeg nå er siste mulighet. Før det skjer vil hun heller prøve å bryte seg ut.

Jeg er selvsagt ikke sint på en hund med veldig dårlig mage - og som bare i desperasjon har bitt i stykker lista rundt døra. Men jeg forundres jo stadig over at hun istedenfor å "gi opp og bæsje inne", eller å forsøke å vekke meg - så velger hun å prøve å håndtere problemet selv - nemlig den stengte døra. Det hører jo med til historien at det godt kan hende hun har vært oppe for å varsle meg, men at jeg ikke våknet av det. Hun er jo flink til å ta kontakt ellers. Og så er jeg jo imponert over at Chantie forsto alvoret og klarte å vekke meg. 

Og så håper jeg at jeg er hjemme i åra framover - når Tasja er dårlig i magen, så det ikke blir så mye ødeleggelser ;)