Da jeg ble litt eldre, kanskje rundt 7-8 år, så syntes jeg selv det var plagsomt at jeg var så innmari mørkeredd. En vinterkveld hadde jeg drevet ute og lekt i snøen og bygd en snøborg. Da det ble mørkt om ettermiddagen, bestemte jeg meg for at jeg skulle kurere mørkeredselen en gang for alle. Så jeg satt ute - i snøborgen - i mørket - og ventet på at jeg skulle slutte å være livredd. Jeg husker ikke hvor lenge jeg holdt ut, men jeg erkjente for meg selv når jeg omsider gikk inn, at det nok ikke hadde hatt noen virkning. Annet enn at jeg hadde erfart at jeg fortsatt var i live.
Jeg vokste opp i Gjesåsen og hadde skogen helt innpå huset på ene sida. Det var den sida der inngangsdøra var. Og innkjørselen vår gikk fra hovedveien og forbi to hus, langs skogkanten - før den kom fram til vårt hus. Da jeg ble ungdom og begynte å farte ute på kveldstid med venner - og kom seint hjem om kvelden, så måtte jeg ofte gå fra hovedveien og opp. I all hovedsak var det selvforskyldt for jeg ville ikke at pappa skulle våkne av at biler snudde rett utenfor soverommet deres. Så jeg ba de jeg satt på med om å slippe meg av ved veien - og måtte da gå noen meter langs skogkanten før jeg kom hjem. Og ikke bare det, men jeg måtte stå stille på trappa og bruke litt tid på å låse opp døra. I mørket - med ryggen mot den beksvarte skogen. Og jeg kan fortsatt huske hvordan jeg tok meg sammen og tenkte rasjonelt for ikke å la panikken ta meg.
Da jeg flyttet til Oslo for å studere så var jeg plutselig kommet til et trygt sted. Der var det lys overalt alltid. Og jeg trengte ikke å være redd. For meg var det mye skumlere å gå 100 meter langs en mørk skogkant, enn å surre rundt i Oslos gater om natta. Og jeg vet at det er irrasjonelt. Det er større sjanse for at et menneske gjør noe galt mot meg, enn noe som kommer ut fra skogen...
Og slik at det fortsatt. Hele livet. Jeg har blitt voksen, fornuftig og rasjonell. Og jeg VET at selve mørket ikke er farlig. Jeg har lært meg å håndtere det. Jeg kan gå tur i mørket langs en landevei, med hodelykt, men jeg jobber intenst for å ikke la panikken gripe tak i meg hele tida. Og særlig når jeg må passere skog. På dagtid går jeg mye i skogen aleine med hund, men så fort det skumrer så må jeg komme meg ut av den. Enda jeg vet at det nok er det samme som lever i skogen om natta som om dagen. Enda jeg VET dette - så kan jeg få panikk. Og skulle jeg først la panikken slippe til og begynne å springe, så klarer jeg ikke å "stoppe" den før jeg er i sikkerhet. Altså inne et sted eller i lyset.
Er det ikke rart?
Hva kunne alle rundt meg gjort annerledes for å kurere mørkeredselen min? Hadde det hjulpet om noen ble sint på meg hver gang jeg fikk panikk som barn og løp inn på rommet til foreldra mine? Dersom jeg en gang løp og kom til stengt dør - og måtte snu igjen, ble avvist feks. Ville jeg sluttet å være redd da? Dersom noen hadde skreket til meg, slått meg, dratt meg hardt i armen eller klypt meg i øret når jeg hadde panikk, ville jeg blitt trygg da? Ville jeg hatt en bedre barndom og oppvekst om alle lo av meg hver gang jeg var livredd? Eller jeg ble nektet kveldsmat om jeg ikke "sluttet å tulle"?
Jeg tror nok ikke det. Jeg tror det ikke ville hjulpet noe som helst på selve redselen, men jeg hadde kanskje sluttet å vise hvor redd og sårbar jeg var. Jeg hadde kanskje grudd meg til noen hadde sett hvordan jeg hadde det, eller forsøkt å bare være redd inni meg og ikke la det synes på utsida. Eller kanskje hadde jeg blitt så fortvilet at jeg hadde hylt og grått og sparket i veggen?
I tillegg til å slite med selve frykten, så ville jeg i tillegg følt meg dum, udugelig og at de rundt meg ikke likte meg...Da hadde jeg fått enda en belastning og enda mer å være redd for...
Hva om jeg isteden fikk en sjokolade hver gang jeg hadde vært skikkelig redd? Hva om jeg fikk en klem og ble strøket på ryggen hver gang jeg hadde hatt panikk? Om noen sa at det er helt ok å være redd, selv om det ikke er noe egentlig å være redd for. Hva om jeg hver natt når jeg våknet og var redd det svarte trappehullet fikk ligge trygt og godt mellom mamma og pappa (det var det jeg fikk!)? Hadde jeg en bedre følelse inni meg da? Ble jeg mer redd av det? Nei. Og i tillegg følte jeg meg ikke udugelig og dum. Jeg følge meg elsket tross den irrasjonelle frykten min. Noe som også har gjort at jeg i dag tør å innrømme at jeg fortsatt er mørkeredd.
Uansett hvor mye jeg har øvd på å ikke være redd, sånn ca i 43 år tenker jeg, så kjenner jeg sneven av panikk hver eneste gang jeg opplever ordentlig mørke. Uansett hvor godt jeg vet at det ikke fins noe som helst å være redd for, så klarer jeg ikke å overstyre følelsene mine som sier "dette er farlig". Følelser trumfer alltid fornuft - men man kan klare å håndtere det noe. Men for å klare å håndtere det, så må man i hvertfall være trygg i seg selv, og trygg på at man er god nok selvom man er redd for noe som andre ikke er redd for.
Og kanskje skjønner du nå hva dette har på en hundeblogg å gjøre?
Jo - for alle hunder som utagerer - gjør det i all hovedsak på grunn av følelser. Og aller oftest pga en fryktfølelse. Det hjelper ikke at reaksjonen er aldri så irrasjonell, for når hunden blir redd eller sint, så har den allerede blitt det. Og da hjelper det ikke å kjefte på den - eller å trampe i bakken. For ved at du oppfører deg som en dust mot en redd eller sint hund, så påfører du den bare enda ett problem, som om den ikke allerede hadde nok med det den slet med.
Det ER bedre å hjelpe hunden så fort som mulig ut av situasjonen - uten å gi den enda mer problemer, og deretter prøve å få den over på positive tanker så kjapt du kan. For om du like etter en utagering kan få den til å skille ut lykkehormoner som kan dempe adrenalinet, så er mye gjort. Da vil gode følelser kunne overta for de negative - og den vil ikke lagre den dårlige opplevelsen like godt. Men årsaken til at den reagerer med frykt, er selvsagt vanskeligere å hjelpe den ut av. Jeg har som sagt drevet på i ca 43 år med å bekjempe mørkeredselen min....;)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar