Snøkaos og vennlighet

 

Etter å ha bodd i Larvik i en og en halv vinter, så har jeg nå skjønt at de få gangene det snør – så snør det til gjengjeld mye. På tre dager nå så har det kommet 60 cm her i Nordlia hvor jeg bor. Midt i en liten bakke på et byggefelt litt nord for Larvik sentrum. Jeg føler jeg har vunnet i Lotto ettersom jeg fant et hus i gangavstand til jobb da jeg var på husjakt våren 2021. Og særlig slike dager hvor snøen laver ned er det supert å bare gå på jobb, bakse seg hjem igjen, spise middag - for deretter først om kvelden måtte ut og begynne å skuffe bort snøen. I går kom det ca 40 – 45 cm i løpet av dagen. Og jeg skjønner jo at de som brøyter snø også har mer enn nok å gjøre, for på store deler av byggefeltet mitt var det ikke brøytet noe i løpet av dagen, og biler sto litt her og der – og folk måkte og freste (med snøfres, altså) overalt når jeg gikk hjem. Jeg har selvsagt full forståelse for at det er mye å brøyte for brøytemannskapene, men det skaper jo litt ekstra utfordringer for alle så lenge det ikke er brøytet noe som helst, og man bare må kjøre flere hundre meter og håpe man ikke møter noen i de samme hjulsporene. 

I går kveld da jeg drev ute og måkte innkjørselen min, så var vi jo mange i samme situasjon. Flere måtte bare gå fra bilen sin midt i veien, mens de måkte som gale for å få vekk snøen og få kjørt inn på tomta si. Jeg reflekterte ikke så mye over de ulike bilene, men så ropte en mann til meg og lurte på om jeg kunne hjelpe ham. Det kunne jeg selvsagt. Det viste seg at han hadde kjørt seg fast og blitt stående litt på tvers, etter hvert som han hadde prøvd å komme seg ut av grøfta. Han hadde selv prøvd å grave den løs, samt lagt noen matter under hjulene for å få feste, men de skled bare unna, og bilen bare spant seg lengre og lengre nedi snøen... Vi forsøkte oss med planker under hjulene for å gi dem feste, vi gravde og jeg dyttet, men bilen sto fast. Imens dukket brøytebilen opp, og oppdaget at han sto fast, så da dyttet han bare snøen midt i veien helt fram til der bilen sto, og dro videre. Og så dukket det selvsagt opp en og annen bil som skulle ha vært forbi, men som så hva som pågikk – så de snudde og forsvant... Det kom en bil med ungdommer, som vi ropte til og spurte om kunne hjelpe til å dytte, og det kunne de i ca 5 minutter, men så måtte de dra videre på trening. En eldre mann gikk forbi og ropte at vi måtte putte mer snø under hjulene for at bilen skulle få feste – og gikk videre. En annen dame i nabolaget måkte sin innkjørsel, og kom bort og hjalp til å dytte hver gang vi hadde måkt mer, flytta på plankene osv. Så dukka brøytebilen opp igjen, nå på veien foran oss, og la igjen en liten haug der også, og forsvant igjen. Det var jo for såvidt bra, for da var det i hvert fall mulig å kunne kjøre ned bakken, bare vi fikk løs bilen og fikk fjernet den nye snøhaugen som nå var lagt foran bilen. Så etter å ha hakket, dyttet og måkt vekk all snøen under bilen, som hadde pakket seg der, all snøen fra grøfta foran bilen, veien foran samt den nye snøhaugen som var lagt foran bilen så klarte vi etter ca 3 kvarter å få den løs. Da hadde det også dukket opp en annen nabo med snøskuffe som heller ikke kom seg hjem pga snøhaugen i veien bak bilen. 

Etter at naboen hadde fått kjørt bilen ned bakken og rundt byggefeltet og hjem igjen – og jeg hadde gjenopptatt måkinga i min innkjørsel, så kom han gående til meg. Han takket veldig (med håndtrykk) for at jeg var den eneste som hadde gjort en skikkelig innsats for å hjelpe ham i den fortvilte og irriterende situasjonen han hadde havnet i. Mens andre bare hadde hastet videre. Som takk ble han med og måkte innkjørselen min. Og sa at jeg bare måtte si ifra om jeg trengte noe hjelp i framtida,- og at nå visste han hvor han kom til å ringe på om han trengte hjelp en annen gang også. Det at jeg ikke bare hadde gått igjen når vi ikke fikk løs bilen på første forsøk, men at jeg var med ham helt til problemet hans var løst var det han syntes var så unikt. Jeg ble rørt av dette, ettersom det for meg er en selvfølge å hjelpe folk som trenger det, om så bare å være der med dem, men innser jo at det kanskje ikke er like naturlig for alle. Og at dette kanskje er noe vi har blitt dårligere på de siste åra? Det er kanskje lettere å se vekk enn å hjelpe noen som trenger det? 

Som nyinnflyttet til et ukjent nabolag, i en ukjent kommune – helt uten nettverk – så er jeg jo avhengig av at det fins hjelpsomme og hyggelige mennesker rundt meg. Og i går kveld fikk jeg heldigvis enda en ny person i mitt nettverk. 💛 Så med denne lille historien så vil jeg oppfordre andre til å se seg litt rundt - og se om det er noen i ditt nærområde som kanskje trenger å ha deg i sitt nettverk.