Vet du hvordan hunden har det inni seg?

Vi mennesker er litt rare. For vi tror at dersom noen ikke gråter - så er de ikke så lei seg, egentlig. Eller om noen sitter rolige, så slapper de av. De har ikke et kaos inni seg om vi ikke ser det utenpå. Når noen skvetter, så forstår vi at de er blitt skremt - men i det sekund vedkommende har pustet lettet ut, så tenker vi at alt er bra igjen. 
Hvordan virker du selv? Kan du grue deg fælt til noe - uten at de rundt deg vet det? Kan du være veldig bekymret for et barn eller en forelder og samtidig fungere sånn nogenlunde på jobb?
Dersom du kjører i 80 km/t på en landevei og bilen du møter plutselig skjener litt mot deg - har du da opplevd å bli skikkelig redd? Så redd at du kanskje må parkere bilen litt for å roe deg? Og hvordan er resten av kvelden når du kommer hjem da? Spilles nær-døden-opplevelsen for ditt indre øye gang etter gang i timene etterpå?

For ikke å snakke om smerter. Hvor godt vises det utenpå deg om du har skikkelig tannverk, en dundrende hodepine eller feks isjias eller muskelsmerter? Trolig vil ikke alle du møter på din vei se at du har kjempevondt. Men hva gjør det med humøret ditt? Konsentrasjonsevnen? Yteevnen? Evnen til å lære nye ting eller gjøre gode rasjonelle vurderinger?

Like etter at du har vært i en nestenulykke - kunne du da ha gjort en litt avansert utregning, fattet en veloverveid beslutning eller besvart en litt krevende oppgave fra sjefen din? Dersom du på åpen gate blir forsøkt ranet, men kommer deg unna - hvordan ville det da være om sjefen din ba deg om å roe deg ned og heller forberede en powerpoint til møtet om en time?

Og hva om du ikke en gang kunne fortelle sjefen din at dette ikke går fordi du har sterke smerter, har tanker som går i ball etter en fæl opplevelse eller ikke klarer å tenke på annet enn barnet ditt som akkurat nå er inne på sjukehuset til en litt alvorlig operasjon...?

Hva hvis hundene våre også har følelser, tanker og stressreaksjoner? Og vi ikke tar hensyn til det?

Selvsagt har hunder alt dette. I tillegg har de en kommunikasjonsform som ikke vi forstår - og vi kommuniserer på et språk de ikke forstår. Her ligger dessverre roten til mye misforståelser, manglende hensynstaking fra vår side - samt roten til mange problemer innenfor hundehold.

For når hunden din har hatt en stressreaksjon - feks når den har måtte bjeffe og utagere mot noe(n) på gata, så er ikke hunden din i vater igjen 1 minutt etter at den har sluttet å utagere. Neida. Adrenalinet pumper gjennom kroppen, den har hatt en "slåss eller røm"-opplevelse som henger i lenge. Lenge! For når adrenalin pumpes gjennom kroppen, så opphører det ikke så fort faren er over. Det fortsetter å virke i hvertfall i halvtime, og hos noen mye, mye lengre. Så når hunden din har fått sin første reaksjon på tur - så er alarmberedskapen satt igang. Den er på tå hev - og klar til å reagere enda fortere ved neste mulige fare. Dette er årsaken til at hunder som utagerer mot noe - bare blir verre og verre utover turen. Første gangen vil det koste litt å sette igang systemet, men når det først er aktivert - så er det lett å reagere neste gang. Akkurat som når vi har vært i en nestenulykke. Resten av kjøreturen er vi ekstra på vakt - og kanskje i dagene etterpå!

Dette forklarer også hvorfor vi IKKE kan stille strenge eller store krav til hunder når de har hatt en stressreaksjon. Hunden vil ikke være kapabel til å mestre - og ved at vi i en ekstremt krevende situasjon for den, skal kreve ekstremt vanskelige ting av hunden, så er vi bare med på å gjøre livet vanskelig for både hund og eier. Tenk på det neste gang du opplever en hund som utagerer. Enten det er din egen hund - eller noen andres. Om eieren kjefter på en hund som reagerer, så gjør det bare vondt verre... For man kan ikke nekte hunden å ha vondt, være redd, fortvilet eller sint. På lik linje som vi ikke kan nekte mennesker å føle. Det bare er.

En redd hund, eller en hund med smerter - trenger ikke kjeft eller vanskelige oppgaver; den trenger eiere som gir den trygghet og kjærlighet i en allerede vanskelig hverdag.  

Problematferd hos hund

Har du en hund som hopper opp på folk? 

En hund som tigger ved matbordet, eller kanskje forsyner seg selv fra bordet? 

En hund som bjeffer intenst på alt og alle? 

En som regjerer i sofaen og godstolen til tross for mange beskjeder om at det ikke er greit? 

En hund som graver i blomsterbedet? 

Som stjeler ting og som ødelegger? 

Som drar i båndet og ikke forstår noe av disse gå pent i bånd-greiene, men heller vil saumfare grøftekantene? 

Som vokter maten sin og senga si?

Som ikke takler å være alene hjemme uten å ule og bite på listene? 

Som ødelegger sko og puter?

Ja, da har du en problemhund.

Eller kanskje en hund med problematferd?

Eller kanskje en hund med problemer?

Eller kanskje en hund med helt naturlig hundeatferd?

Atferd som vil være livsnødvendig dersom den skulle klare seg alene ute i verden.

Den måtte ha kunne skaffe seg mat; og da må den kunne grave, bite, stjele, lete høgt og lavt...
Og den måtte ha passet på maten sin mot andre i dårlige tider, ved å vokte og forsvare.
Denne måtte kunne komme seg unna det den var redd; ved å bjeffe, knurre, hoppe på, skremme bort, være spenstig, kunne flykte kjapt over stokk og stein...
Den måtte kunne rømme og komme seg ut dersom den ble fanget; bite, ødelegge, bruke list...
Og når i all verden skulle en hund måtte kunne gå pent i bånd ved siden av et annet vesen - uten å snuse, uten å undersøke det som ligger i grøftekanten og frister...
Og den må ha god kroppsbeherskelse - enten den er vill eller tam. Og alle krumspring den gjør i oppveksten er med på å lære dette.


Hunder er sosiale og er gode på kommunikasjon seg imellom. De er avlet fram for å være vår beste venn, og derigjennom har de tilegnet seg en del kunnskap om hvordan VI kommuniserer. Men hva med oss? Har vi tilegnet oss nok kunnskap om hvordan hunden kommuniserer? Med ører, øyne, hode og haleføring, bevegelse, lyd osv?
Har du tenkt over at hunden kommuniserer neste bare uten lyd?? Mens vi kommuniserer nesten bare med lyd? Hvor vanskelig er det ikke for en skapning å skulle forstå all kommunikasjon via lyd (fra oss), når den ikke kommuniserer slik nesten i det hele tatt?
Og er det rettferdig at det er den som må lære seg vårt språk, mens vi gir blaffen i alt den forsøker å fortelle oss?
Og for å løse det vi mennesker kaller for problematferd hos hund, så må vi være tålmodige og ta inn over oss at vi må sørge for at hunden forstår det vi vil kommunisere....

Jeg tør påstå at det ikke fins så mange hunder med problematferd der ute. De er simpelthen helt vanlige hunder med nødvendig hundeatferd. Det er vi som kaller det problematferd når hunden oppfører seg som en "ekte hund". Når den graver, hopper, biter, bjeffer osv. Som den må for å lære, utvikle seg, forstå hvordan resten av verden henger sammen.


Hvis du vil ha en lykkelig hund, en hund som syns at den har det godt, trygt og et begivenhetsrikt liv, så må du slutte å tenke at den har problematferd. At hunden er problemet fordi den oppfører seg som en hund. Det er rett og slett vi som prøver å plukke av den mest mulig av det som er medfødt og naturlig for den!

Og det kan vi selvsagt gjøre. Men vi må gjøre det på en måte som ikke skader forholdet mellom hund og eier. Som ikke tar fra hunden dens oppdagelseslyst, trygghet og glede i livet.

For i bunn og grunn så er det ikke hunden som har problematferd, det er vi som kaller det det når hunden ikke oppfører seg som et voksent menneske....Og det er jo ekstremt dårlig gjort å forvente det.

Har du skaffet deg hund - så husk på at det er en hund du får:) 

Trassalder hos tenåringen

Aller først - overskrifta er kun for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Vi har vel alle for lengst gått bort fra tanken om at barn og hunder gjør dustete ting fordi de vil irritere oss eller gjøre oss sinte. Heldigvis så har vi forstått at det er bakenforliggende årsaker - og det er selvsagt dette vi må ha fokus på.
I gamledager så snakket vi om at hunden forsøkte å bli sjefen i huset, den ville klatre på rangstigen, den unnlot å gjør det vi kommanderte den til fordi den ville vise at den drev og tok over regien i familien. Veldig mange hunder har hatt ekstremt dårlige opplevelser med eierne sine pga at vi tenkte på denne måten, og tilla hunden tanker, egenskaper og handlinger vi i dag vet at den ikke har.

Like fullt så opplever mange hundeeiere at hunden deres blir helt dust i en periode når den er mellom 1,5 år og 2,5 år ca. Når denne perioden inntreffer er selvsagt individuelt. Det kommer an på hunderase og også innenfor hver rase så kan det være store forskjeller. Hundene er jo ikke laget på fabrikk, så de er like individuelle som deg og meg. Eller som søsken som vokser opp i samme hjem - og enda vil være veldig, veldig ulike helt fra tidlig alder....

Her i huset er det Tasja som er "problemet" om dagen.... Hun er blitt 2 år og 2 mnd - og alt har gått i ball for henne. Hun  - som har vært så enkel å trene med - er plutselig blitt helt umulig å få kontakt med. Før når jeg fant fram godis og kanskje klikkeren, så var hun klar og bare sirklet rundt meg. Men så kan jeg både vise fram godisen og prøve å lokke på henne - mens hun isteden bare springer runde på runde i hagen. Helt "lost" for denne verden.

Som forrige blogginnlegg viste, så har hun plutselig sluttet å takle å være hjemme alene. Det gikk hardt utover listverket. Og også i bilen klarer hun ikke å være i ro dersom hun blir forlatt. Nå har hun gnagd på både bilbur og madrass - samt klart å fiske inn et pledd som lå på siden av buret.

Og hun piper - og bjeffer. Hun piper når vi går tur eller bare ute i hagen. Eller inne i stua. Hun herjer og drar opp Chantie flere titalls ganger hver dag. Og hun bjeffer på alt som beveger seg ute - enten det er folk eller dyr.

Og hun er oppå bordet, på benken - og jammen har hun ikke begynt å rote i seksjonen også...Dette er verre enn valpetida!

De fleste som har gått på valpekurs og unghundkurs - har fått vite at denne perioden kommer. Den perioden når hunden glemmer ALT den har lært, mister fokus, er full av energi, ødelegger, stjeler, drar i båndet og jager alt den ser. En blir alltid rådet til å legge ned mye energi i trening FØR denne fasen inntreffer, for så å ta en god pause fra alle krav - mens dette står på. Det kan være en fordel at den har trent en del før dette, så kan det jo være at noe fortsatt fungerer - men det gjør det ikke her altså.

Det funker heller ikke med godbiter nå på Tasja. Da må det i såfall være biff tror jeg. Vanlige hundegodbiter, pølser, ost eller skinke enser hun ikke når alt allerede har gått i ball. Hun kan i nøden sveipe borti hånda mi for så å bare spytte det ut. Jeg tror ikke hun enser at det er godbiter en gang, men en innlært refleks på at det jeg har i hånda skal hun ha i munnen - for hun tygger to tygg og så bare faller det ut av munnen hennes igjen - og så fortsetter hun å fokusere på det bare hun kan se langt framme...Hun har konsentrasjonsevne som en ert!

Tasja er en prøvelse for både Chantie og meg nå. Og helt sikker for henne selv også. For jeg tror ikke hun heller syns dette er en "god" periode. Men hun må nok bare gjennom det før voksenlivet kan begynne på ordentlig.

Jeg tenker jo at det må være fint å gå tur for å tenke på noe annet og få impulser, men når hun bare drar det meste av turen, fanger opp et rådyrspor eller en sau - og klikker fullstendig i vinkel - med bjeffing, piping, hopping, biting i båndet, rygging osv - så er det ikke noe gøy. Verken for hun eller meg. Og det hjelper jo ikke hva jeg gjør - jeg VET jo det!! Men jeg klarer jo ikke helt å la være å prøve. Og så blir jeg jo oppgitt - mest på meg selv. Som ikke klarer å ta inn over meg det jeg forteller alle andre:
Slapp av - det går over!
Snart.....

(Og hører dere godt etter, så hører dere at jeg fniser på denne filmen. Ikke lett å holde seg alvorlig med slik atferd....)