søndag 27. mars 2016

Gneldrebikkje!

Da jeg var lita trodde jeg at en del bikkjer var "gneldrebikkjer", og at det muligens var en egen rase eller egenskap. Jeg kan huske fra min barndom at særlig elghunder sto ved sine hundehus og bjeffet - dagen lang. Enten i kjetting eller i en inngjerding. Etterhvert som jeg kom litt ut i verden oppdaget jeg at flere hunderaser sto og gneldret - konstant. Og jeg forsto at dette ikke var en egen rase, men kanskje en "egenskap" ved hunder? Noen bare var gneldrere. I dag vet jeg heldigvis bedre. Ingen er født gneldrere - de blir gneldrere. Og hvorfor det? Jo, fordi vi som hundeeiere verken lytter eller prøver å ta forstå hva de ønsket i utgangspunktet....

Bjeffing er en naturlig del av hunden språk. Noen raser bruker lyder mer enn andre, og selvsagt fins det også individforskjeller. Andre lyder som også er naturlig er piping, uling, knurring. Andre dyr har også lyder: katter maler og mjauer, marsvin lager pipelyder når de hører lyder som minner om mat eller eiers fottrinn og fugler kvitrer. Sjelden tenker vi at disse lydene er feil - mens en hund som bruker bjeffing i sin kommunikasjon med oss liker vi ikke. Dette er en av de første og største feil vi gjør - vi tillater ikke hunden å bruke ett av sine viktigste kommunikasjonsformer ovenfor oss. Og dermed er hunden nødt til å bruke andre former, feks hopping på døra for å komme inn/ut, "masing" ved å være innpåsliten, knurring for å si "gå litt lengre unna meg akkurat nå, jeg vil være i fred" osv. 

Dersom vi isteden starter med å forsøke å høre etter (forstå!) hva hunden vil når den bjeffer, så vil trolig bjeffingen avta. Dersom vi reagerer første gangen, så trenger den ikke fortsette med bjeffinga. Typisk for gneldrebikkjer er at de er FORLATT utendørs, av sine eiere - og de har startet med å bjeffe for å si at jeg vil inn. . Jeg vil inn sammen med flokken min! Hunden starter med et enkelt bjeff - venter litt for å se om det hjalp, for så å bjeffe igjen - dersom det ikke hjalp første gangen. Etterhvert vil den bjeffe mer og mer, og plutselig opplever den at eieren enten tar den inn ("Oj! Masse bjeffing fungerte!"), eller eieren kommer ut og kjefter på bjeffinga ("Oj! Masse bjeffing gjorde at eieren min kom ut til meg litt. Da var det koseligere enn når eieren ikke var ute!"). Og hva skjer?? Jo, hunden vil selvsagt måtte fortsette med intens bjeffing fordi vi har lært den at det er det som gir en ønsket reaksjon...
Etterhvert vil disse hundene ha blitt så vant til at den må stå uten og gneldre, at det er blitt en godt innlært atferd. Trist!

Chantie og jeg bor på byggefelt, og jeg er derfor veldig bevisst på at når hun er ute "alene" så kan det skje ting. Unger springer forbi, naboer kommer og går, katter sniker seg langs gjerdet. Mye av dette utløser selvsagt bjeffing hos Chantie. Hun bjeffer for å varsle oss om at noen nærmer seg. Hun bjeffer når hun blir ivrig og skulle vært løs for å jage katta, og ikke minst hun bjeffer når hun vil inn. Dvs hun bjeffer ETT BJEFF når hun vil inn. Det har hun nemlig forstått at er nok - fordi vi er alltid klare til å hente henne når hun ikke vil være ute lengre. Chantie er en utehund, så etter hver tur vil hun ligge ute litt. Noen ganger vil hun raskt inn, andre dager kan hun ligge ute i timesvis og snuse og kikke. Men hun skal alltid oppleve å bli hørt, når hun bjeffer. Så dersom hun bjeffer for å varsle, så iler vi til og overtar situasjonen: enten sier vi at "det var bare naboen", eller så tar vi imot besøket dersom noen kommer til oss. Dersom det er ivrig bjeff feks når katta har løpt forbi, så går vi ut og ser, og sier at "det var bare katta, den skal vi ikke jage". På denne måten så viser vi Chantie at joda, vi hører deg hele tida, og vi forsøker å forstå hva du kommuniserer.

Så - dersom du har en hund som ofte står ute og bjeffer - GJØR NOE MED DET! Begynn å lytte til hva hunden forsøker å fortelle deg. Ta den i hvert fall inn ved første bjeff. Det er en god start. Og husk at å endre atferden tar tid, særlig om den fra før av er godt innlært. Det finnes ingen hunder som står ute og bjeffer for moro skyld, men den kan ha lært at det er det den skal gjøre... 





fredag 18. mars 2016

Hva oppfordrer du EGENTLIG hunden til?

Når man skaffer seg hund så er de fleste veldig mottakelig for råd, tips og gode innspill. Og det mangler ikke på det. Noe av det viktigste man lærer er dette med å gi hunden god tilbakemelding. Hunden "belønnes" når den gjør det vi ønsker den skal gjøre feks ved godbiter, ros ("Braaaaa!" - med lys stemme), klapp og lek. Det er ikke noe vanskelig for oss å huske på dette i trenings-situasjoner. Men hva med de tilbakemeldingene vi gir hunden utenom trening? I det daglige. Hvordan oppfører vi oss da? Bedriver vi vranglære?

Tenk på hvordan du selv oppfører deg i noen vanlige situasjoner. Hender det at du snakker til hunden? Feks ved middagsbordet - dersom hunden sitter litt unna, men stirrer og sikler. Eller dersom hunden kommer borttil deg og setter seg inntil. Blir den klappet? Sier du "Du får ikke mat nå" - med mild stemme? Når hunden kommer bort til deg og "maser" på kos, får den kos? Alltid? Eller bare innimellom? Blir du noen ganger irritert når den kommer? Mens andre ganger klapper du?

Når hunden har vært hjemme alene og du kommer hjem. Kommer hunden hoppende mot deg og nesten river deg over ende? Hva gjør du? Ser du på den, koser og klapper og snakker med mild stemme om "stakkar, har du vært aleine hele dagen du da?!". Er vi like glade for den samme oppførselen når vi kommer hjem med tynne strømper, eller hendene fulle av handleposer? 

Husk på at for hver gang hunden får "positiv respons" på en oppførsel, så vil den selvsagt lære at dette er "riktig" oppførsel. Og at dersom den får "positiv respons" på en oppførsel INNIMELLOM, men ikke alltid, så vil den fortsette med oppførselen helt til den igjen oppnår positiv respons. Jmf deg selv og feks Lotto. Man prøver og prøver fordi en gang må den jo gå inn!

Ro-trening

Så: Dersom du ønsker at hunden skal være rolig inne, så husk å kose og rose når den ligger aleina på gulvet og slapper av. Ikke vent til den står opp for å klenge på deg. Gå bort til den og kos og klapp (dersom den liker det da) noen minutter etter at den har roet seg ned, feks etter lek eller et måltid. Gjenta dette flere ganger, men selvsagt ikke når den sover. Kun når den ligger våken og observerer. Slik vil hunden forstå og bli vant til at det vanker kos og god oppmerksomhet når den er rolig. Det MÅ ikke skje noe for at den skal få oppmerksomhet.  
(Easy-peasy 3)

Hvilke situasjoner og hvilken oppførsel "belønner" vi?

Tenk nøye over når du snakker til hunden - hva gjør den, og hva tror du den oppfatter at den får ros for? At den tigger? At den er stressa? At den er redd? At den nettopp har skremt katta? Når den møter noen på tur og anspent? Når det kommer noen og den tar fullstendig av? "Trøster" du når du tenker den ikke har det bra - feks når den er redd tordenvær eller dere snart skal inn til dyrlegen? Lærer den da at den følelsen den har, den reaksjonen er riktig? Muligens.

Selvsagt skal man både snakke til hunden og kose den, men ettersom hunden lærer gjennom assosiasjon - så kan det være lurt å tenke på hva vi faktisk oppfordrer den til i det daglige. 



søndag 6. mars 2016

Mine firbeinte familiemedlemmer

Jeg har fra jeg var lita vært opptatt av dyr og dyras behov. Mitt første helt egne kjæledyr var et marsvin, Buster, som jeg overtok av ei venninne. Siden har det blitt mange. Jeg har hatt ildere, rotter, marsvin, hamster, kaniner, katter, hunder, ørkenrotter chinchilla og deguser. Min interesse består først og fremst i å gi hvert enkelt dyr så gode levevilkår som overhode mulig i fangenskap. Jeg har ikke dyrene primært for min egen del (bortsett fra hunden muligens!), men for å tilby dem et best mulig liv. Derfor har de aller fleste kommet til meg via Dyrebeskyttelsen eller andre som har måtte omplassere sitt kjæledyr. Katta Kos er det barnevernet som har kommet med.

For at dyra skal ha et godt liv må primærbehovene være dekket: riktige boforhold - både størrelse, type bolig og temperatur, riktig mat og riktig stell. Jeg er nok av dem som aldri syns det blir helt bra nok...

Dyra jeg har nå presenteres her:

Kos

Trolig født høsten 2005, dvs han blir 11 år i år. Kos kom til oss via Barnevernet og var liten, ekstremt sulten og kosete da han flyttet inn. Han kom til oss midlertidig, men ble boende ettersom han sjarmerte oss i senk, og ble bestevenner med den hunden vi hadde da. Kos er kastrert og er selvsagt frittgående både inne og ute. Om sommeren er han bare innom og spiser og hilser på et par ganger i døgnet, mens om vinteren trives han best inne.



Chantie

Født i mai 2013 og blanding mellom border collie, labrador, riesenschnauzer og rottweiler, men det er Border Collien som har "slått gjennom" når det gjelder gemytt. Chantie tror jeg de fleste som følger bloggen kjenner til - og trenger ingen videre presentasjon. 


Rina

Chinchillaen Rina er 20 år i år! Hun kom til oss i 2002 da hun var 6 år gammel. Rina har dessverre alltid bodd alene, men hun får mye oppmerksomhet både av meg og nå også av Chantie. Chinchillaene kommer opprinnelig fra Andesfjellene og tilhører haremusfamilien. Chinchillaer har ekstremt mjuk pels og har pga dette blitt jaktet mye på - de er nå utrydningstruet. Disse flotte dyrene er også en del av pelsindustrien. Chinchillaer skal ha god plass til å bevege seg. I det fri kan de hoppe over 1,8 meter opp - så de har ekstremt god spenst. I det fri blir chinchillaer ca 10 år gamle, mens i fangenskap kan "de bli opp mot 20 år" - har jeg lest flere steder. Rina er altså en voksen, gammel dame som vi håper fortsatt vil leve flere år.




Elvira

Marsvinet Elvira kom til oss for omplassering i 2011, og hun er født i 2009 eller 2010. Altså er hun 6 eller 7 år gammel, noe som er en ok alder for et marsvin. Elvira har hatt flere samboere, men har overlevd dem alle. Nå er hun så gammel at jeg ikke ønsker å utsette henne for flere samboerforhold. Marsvin er ekstremt sosiale dyr og skal i utgangspunktet ikke bo alene, men det må selvsagt veies opp mot belastningen med en ny runde med tilvenning. Dessuten vil jo alltid en bli igjen alene. Også Elvira har mye sosial omgang både med meg og med Chantie. Elvira og Rina har bur som vender mot hverandre, så de har også litt "underholdning" i det muligens. 
Nå ser både vi og Elvira fram mot sommeren da det igjen er klart for å flytte ut i sommerboligen.



Syver Sagene og Mille

Mille kom til oss fra Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus i 2o12, mens Syver Sagene kom hit fra samme sted i 2014. Jeg har de siste 15 åra hentet mine kaniner hos DOOA, for på den måten kunne bidra til å hjelpe både kaniner og selve organisasjonen. Der ute i vårt land sitter mange kaniner ensomme og tiltaksløs ute i små bur. De har ingen ting å drive med - og de ender opp apatiske for i det hele tatt å overleve. Jeg anbefaler alle som vurderer å skaffe seg kanin å lese "Den store kaninboka" - skrevet av Marit Emilie Buseth - for å sette seg inn i hvilke behov kaniner virkelig har.