Bjeffing er en naturlig del av hunden språk. Noen raser bruker lyder mer enn andre, og selvsagt fins det også individforskjeller. Andre lyder som også er naturlig er piping, uling, knurring. Andre dyr har også lyder: katter maler og mjauer, marsvin lager pipelyder når de hører lyder som minner om mat eller eiers fottrinn og fugler kvitrer. Sjelden tenker vi at disse lydene er feil - mens en hund som bruker bjeffing i sin kommunikasjon med oss liker vi ikke. Dette er en av de første og største feil vi gjør - vi tillater ikke hunden å bruke ett av sine viktigste kommunikasjonsformer ovenfor oss. Og dermed er hunden nødt til å bruke andre former, feks hopping på døra for å komme inn/ut, "masing" ved å være innpåsliten, knurring for å si "gå litt lengre unna meg akkurat nå, jeg vil være i fred" osv.
Dersom vi isteden starter med å forsøke å høre etter (forstå!) hva hunden vil når den bjeffer, så vil trolig bjeffingen avta. Dersom vi reagerer første gangen, så trenger den ikke fortsette med bjeffinga. Typisk for gneldrebikkjer er at de er FORLATT utendørs, av sine eiere - og de har startet med å bjeffe for å si at jeg vil inn. . Jeg vil inn sammen med flokken min! Hunden starter med et enkelt bjeff - venter litt for å se om det hjalp, for så å bjeffe igjen - dersom det ikke hjalp første gangen. Etterhvert vil den bjeffe mer og mer, og plutselig opplever den at eieren enten tar den inn ("Oj! Masse bjeffing fungerte!"), eller eieren kommer ut og kjefter på bjeffinga ("Oj! Masse bjeffing gjorde at eieren min kom ut til meg litt. Da var det koseligere enn når eieren ikke var ute!"). Og hva skjer?? Jo, hunden vil selvsagt måtte fortsette med intens bjeffing fordi vi har lært den at det er det som gir en ønsket reaksjon...
Etterhvert vil disse hundene ha blitt så vant til at den må stå uten og gneldre, at det er blitt en godt innlært atferd. Trist!
Chantie og jeg bor på byggefelt, og jeg er derfor veldig bevisst på at når hun er ute "alene" så kan det skje ting. Unger springer forbi, naboer kommer og går, katter sniker seg langs gjerdet. Mye av dette utløser selvsagt bjeffing hos Chantie. Hun bjeffer for å varsle oss om at noen nærmer seg. Hun bjeffer når hun blir ivrig og skulle vært løs for å jage katta, og ikke minst hun bjeffer når hun vil inn. Dvs hun bjeffer ETT BJEFF når hun vil inn. Det har hun nemlig forstått at er nok - fordi vi er alltid klare til å hente henne når hun ikke vil være ute lengre. Chantie er en utehund, så etter hver tur vil hun ligge ute litt. Noen ganger vil hun raskt inn, andre dager kan hun ligge ute i timesvis og snuse og kikke. Men hun skal alltid oppleve å bli hørt, når hun bjeffer. Så dersom hun bjeffer for å varsle, så iler vi til og overtar situasjonen: enten sier vi at "det var bare naboen", eller så tar vi imot besøket dersom noen kommer til oss. Dersom det er ivrig bjeff feks når katta har løpt forbi, så går vi ut og ser, og sier at "det var bare katta, den skal vi ikke jage". På denne måten så viser vi Chantie at joda, vi hører deg hele tida, og vi forsøker å forstå hva du kommuniserer.
Så - dersom du har en hund som ofte står ute og bjeffer - GJØR NOE MED DET! Begynn å lytte til hva hunden forsøker å fortelle deg. Ta den i hvert fall inn ved første bjeff. Det er en god start. Og husk at å endre atferden tar tid, særlig om den fra før av er godt innlært. Det finnes ingen hunder som står ute og bjeffer for moro skyld, men den kan ha lært at det er det den skal gjøre...
