Det er så lett for oss å straffe hunden

Jeg undres stadig over hvorfor vi mennesker har så lett for å ty til "straff" når vi skal samhandle med vår beste venn, hunden. Når hunden ikke gjør det vi har TENKT den skal gjøre - så tyr vi raskt til "NEI", holder fast hunden eller dytter den unna. Dessverre er det fortsatt mange som også bruker verre fysiske straffemetoder.

For eksempel:

1) Hunden bjeffer intenst når det kommer noen. Vi kjefter og smeller og dytter hunden unna. Hunden får en negativ opplevelse både med det at det kommer noen, den som kommer - og med oss som "straffer" den. Kanskje lærer hunden av dette at når det kommer noen så blir det dårlig stemning, matmor blir sint og voldelig - og det er i det hele tatt ikke fint at noen kommer. Mens det som utløste det i første omgang er hundens medfødte "varslerinstinkt". Den gjorde bare jobben sin - og trodde selvsagt at det var bra. For dyr varsler jo hverandre om eventuelle farer for å ta vare på hverandre!
Og enhver som skaffer seg hund VET nok at hunder bjeffer og varsler. Dermed er det ganske urettferdig ovenfor hunden som gjør det den kan best - å bli straffet!

Hva kunne vi ha gjort? Jo, tenkt ut hvordan vil jeg hunden skal oppføre seg når det ringer på døra? Jeg vil den skal bjeffe litt, deretter gå og sette seg på plassen sin. Og vente der til jeg sier versego' og lar den få hilse på den som kommer.
Ja - da må jeg selvsagt legge inn energien min her - og klare å motivere hunden til denne atferden i steden. Altså målrettet trening:)
Ved å tenke slik - så unngår du å gå i konflikt med hunden (helt uten grunn!), og hunden vil få en positiv opplevelse både med situasjonen, den som kommer og ikke minst med deg.



2) Hunden "hører" ikke når vi kaller den inn feks om den er løs ute. Hvor mange ganger roper du på hunden FØR du blir sint i stemmen og litt irritert? Og hvor gammel er hunden første gang du forventer at den kommer når du roper? Hvis du tenker etter, så er det ganske surrealistisk hva vi forventer av hunden vår - og hvor tidlig. Har du noen gang ropt på tenåringsbarna og sagt det er mat - uten at de innfinner seg øyeblikkelig? Samboeren din? Mens hunden vår - som er et litt mindre intelligent vesen, men som isteden tar inn mange flere sanseinntrykk som vi ikke får med oss - forlanger vi mer av enn av barna våre og samboeren vår.
I tillegg så er hunder ekstremt konfliktsky, så med en gang den senser (hører, ser og lukter) at du er litt irritert, så vil den automatisk begynne å gå saktere, snuse i bakken, snu hodet vekk fra deg - for å fortelle deg at du må roe deg ned litt.
Dessuten forlanger vi at den kommer til oss på innkalling uten å nødvendigvis ha lært hunden det i den situasjonen den er i nå. Kanskje har vi bare øvd hjemme i hagen - og da forstår ikke hunden at det også skal være slik i skogen eller i hundeparken. Det må øves inn også der. Midt oppi alt kommer hundens fysiske utvikling - med hormoner i fri flyt og en konsentrasjonsevne som i et par, tre perioder (mellom 4 mnd og 22 mnd) er tilnærmet lik null pga utviklingen til hunden.

3) Hunden river og røsker i båndet på tur - og vi river og røsker tilbake. Kjefter og smeller, og straffer og ødelegger hele den koselige turen for både oss selv og hunden. Enda vi kanskje innerst inne vet at dette har vi ikke øvd nok på, eller vi har muligens øvd feil - dersom framgangen uteblir. For hunder er det å gå med slakt bånd noe av det vanskeligste de kan lære. Nettopp fordi de ikke så lett forstår at du henger fast i andre enden av båndet - og at alt ditt fokus er på det jævla båndet, mens hunden har sitt fulle fokus på alle de spennende duftene i grøfta, alle menneskene man møter og alle hundene den lukter og ser... For hunden så spiller nok ikke dette båndet noen hovedrolle på turen i det heletatt. Og de færreste hunder lærer å gå pent i bånd ved å bli dratt hit og dit og kjeftet på. Hva skal man gjøre da?
Det er flere måter å gå fram på - men to måter som er velbrukt og godt utprøvd er å bevege seg kun når båndet er slakt - eller å lære hunden å gå inntil deg. Den første metoden (å kun gå når båndet er slakt) fungerer på allerede rolige hunder, men er ekstremt vanskelig å lære hunder som er viltre og litt kjappe i alle bevegelsene sine. Mens inntil-metoden fungerer på alle, men krever litt mer av eieren.
a) Kun gå framover når båndet er slakt: betyr nettopp det. Når hunden strammer båndet, så stopper du og står bare helt rolig - HELT til hunden selv løser opp det stramme båndet. Med en gang båndet er blitt løst, så beveger dere dere igjen framover. Noen hunder tar dette veldig raskt, mens andre forstår det aldri...
b) Lære inn en kommando for når hunden er innafor en viss avstand fra deg. Feks "gå pent" eller "inntil". Selve innlæringa foregår alle andre steder enn på tur - først inne, så ute i hagen, ute på veien, i skogen osv. Du belønner hunden for å være nær deg - og setter etterhvert kommandoen på atferden. Dette trenger hunden ikke bånd på seg for å lære. Og tanken er jo at hunden ikke lærer å gå pent i bånd, men den lærer å holde seg i nærheten av deg. Båndet er jo bare en sikkerhetslenke i tilfelle den skulle finne på å stikke av.


Så hva er årsaken til at vi mennesker så fort faller for fristelsen til å kjefte, smelle og straffe når hunden ikke forstår hva vi vil den skal gjøre? Er det hundens feil - eller er det noe i oss som gjør at vi med en gang ender der?

Jeg er nok fristet til å si det siste. Det er noe i oss. Uansett så er det i hvert fall vårt ansvar som har anskaffet en hund - å gidde å lære hunden alt vi i ettertid forventer av den. Og vi må sørge for at det er morsomt for hunden å lære, at den liker å være sammen med oss - og at den har det fint med oss. På den måten kan en hund lære nesten hva som helst - fordi den VIL. Ikke fordi den frykter oss....