Godbiter - alfa og omega

I løpet av en treningsøkt så går det med noen godbiter. Og innimellom - når det er skikkelig vanskelige ting som skal trenes på - så trengs skikkelig gode godbiter. Mine hunder er mest glad i fiskepudding, grillpølser, ost og diverse rått kjøtt. En del av dette finner jeg i matbutikkenes tilbudsdisk, noe kan være rester etter middag eller rett og slett noe som har blitt liggende for lenge i kjøleskapet. Innimellom så skjer jo det.

Ofte så kommer jeg litt seint på at jeg trenger godbiter når jeg bestemmer meg for å trene. Det er ganske kjett å da måtte begynne å lete etter noe godt, samt å kanskje begynne å dele det opp i småbiter. Det går fort en halvtimes tid, eller tre kvarter - og det er jo tid jeg hadde tenkt å bruke på andre ting - akkurat da.

Så - derfor har jeg blitt flinkere til å "lage" godbitene når jeg har tid - dvs når de oppstår. Feks så deler jeg opp godbiter av det som blir igjen av middagsrester dersom det er mat som hunder kan få. Når jeg finner noe i kjøledisken på butikken som er kraftig nedsatt pga dato - og jeg selv ikke har tenkt å spise det, så deler jeg det opp med en gang. Det samme med ting og tang som jeg finner i kjøleskapet som jeg ikke lenger vil spise.

Bitene deles opp og fryses ned i dertil egnede bokser. Og det er pga dette at jeg skriver dette lille innlegget. For tidligere brukte jeg plastposer - som jeg kjøpte. Men så begynte jeg heller å bruke hodet - og så på hva jeg kastet av emballasje. Og det viste seg selvsagt at det kastes altfor mye plast som fint kan gjenbrukes.

Så neste gang du spiser kyllingvinger til kvelds - bit av brusken og legg det i en egen skål og beina i en annen. Brusken blir nemlig kjempegode godbiter! Frys de ned i en boks du har hatt saus eller kryddersmør - eller noe helt annet i. For når du så skal trene - så er det bare å ta opp en boks og komme deg ut på tur! Tøm godbitene ut av boksen og spre de utover en tallerken - og vips har de tint i løpet av den tida du bruker å få på deg skoa. Og skal du ikke bruke de med en gang, så er boksen veldig enkel å frakte med seg godbiter i.

Godbitene til trening skal være så små som mulig. Det vil si - så små som du får hunden din til å jobbe for. Men det er selvsagt lov å gi MANGE godbiter når den presterer ekstra godt, trenger en boost, eller bare trenger en vekker... 

Det er nyttig å ha sjekket ut hva hunden faktisk liker av godbiter. Jeg har hatt flere på kurs som sier at hunden ikke liker godbiter. Problemet da er selvsagt at det vi oppfatter som godbiter - er ikke godbiter for hunden. Veldig mange eiere har "bestemt" hva som er godbiter for hundene sine, uten å sjekke.

Jeg er glad i sjokolade, men jeg liker av en eller annen merkelig grunn ikke ren melkesjokolade. Så - en godbit for meg er sjokolade, men IKKE melkesjokolade. Og slik er det for hundene også! De har ulik smak og ulik "lyst". Så derfor må man sjekke ut hva sin hund liker. Og har man to hunder - så liker de garantert ulikt også. 

Det er kjempefestlig å servere Chantie gulrot og agurk, som hun syns er helt OK, mens Tasja bare ser dumt på meg....og tenker: "mener du virkelig at jeg skal smake på det????!!"

Så for å finne ut hva hunden din faktisk liker, så finn fram alle godbiter - penn og papir, og start sammenligningen. Tilby hunden to og to godbiter - feks på en skål med 20 cms avstand, og noter hele tiden hvilken den tar først. Til slutt vil du ha sammenlignet alle med alle - og sitter igjen med en soleklar vinner. Kanskje blir du overrasket over resultatet? 

Jeg kjenner en hund som kan gjøre hva som helst for en agurkbit!!

Dette er selvsagt ingen favoritt, dermed går det fint å trene med denne på nesa!!

Vi er dummere enn hundene våre

Tenk gjennom hvordan du uttrykker sterk, fysisk smerte. For eksempel om du knekker et bein eller har vanvittig ryggvondt. Gråter du? "Surver" du? Sukker og stønner du? Skjærer du grimaser?
Tenk på forrige gang du var skikkelig lei deg, følte sorg over å ha mistet noen eller du har gjort noe som har medført at andre lider. Hvordan uttrykte du det? Gråt du? Gikk du saktere, med lut rygg og kjente på hjelpeløsheten og tomheten innvendig?

Hvordan "ser" menneskene rundt deg at du har skikkelig fysisk smerte dersom det ikke er en gipset arm eller et knekt bein? Har du noen gang vært sjuk på en måte som ikke synes? Deprimert? Lungebetennelse? Migrene? Nakkesmerter som gir skikkelig hodepine? Har du også tenkt - eller sagt - at det er enklere med sjukdom eller skader som vises - nettopp for at andre skal forstå hvordan du har det, eller hvorfor du fungerer dårligere enn ellers?

Hva har så dette med smarte hunder å gjøre?!
Ikke så mye. Men det har alt med "dumme" mennesker å gjøre.

Fordi: Hunder kan ikke gråte. Hunder kan ikke surve, stønne, skjære grimaser eller FORTELLE oss med ord at de har vondt, at de kjenner smerte, at de er lei seg, føler sorg eller av andre årsaker har det helt elendig...Og det vi ikke ser eller forstår - tror vi ikke fins.


Hva er det som gjør at vi mennesker tror at det vi ikke ser, hører eller erfarer - ikke fins? Lenge trodde mennesker at hunder ikke kjente smerte - fordi vi ikke kunne "se" det. At de ikke har et godt, utviklet følelsesliv - fordi vi ikke forstår kommunikasjonen deres. Men det at jeg ikke tar imot signaler på smerte og sorg hos andre levende vesener, betyr selvsagt ikke at det ikke eksisterer i andre... Dessverre viser forskning at også fisk har et godt utviklet system for å kjenne stress og smerte. Tenk litt på det...

Så, hvorfor bruker fortsatt mange hundeeiere halsbånd - og enda verre: strupebånd - på hundene sine? Hensikten, antar jeg, handler om å ha kontroll på hunden sin, ved å styre den med et tau rundt halsen som er en av hundens mest sårbare partier på kroppen. Og det handler selvsagt ene og alene om at vi vil tvinge hunden til å gå pent - ellers så strammer vi til (dvs vi er jo uskyldige - det er hunden selv som strammer til!) og det gjør vondt. Men forstår vi HVOR vondt det gjør?? Mange sier at hunden ikke bryr seg eller tar skade av det. Hvordan kan de si det? Hvordan skulle hunden oppført seg for å få eieren til å innse at dette gjør ulidelig vondt?

Ved å bjeffe? Tipper på at eieren da bare strammer litt ekstra til for å få den til å være rolig.
Ved å glefse? Eieren vil garantert røske til, for nå er jo hunden umulig.
Ved å legge seg ned? Eieren vil dra den opp, for nå er den ulydig og håpløs...
Hvilken atferd forventer du av hunden hvis den skal kunne fortelle deg at dette gjør forferdelig vondt?

Hvordan reagerer du på sterk smerte eller frykt? Jeg har selv opplevd å bli så skremt at jeg har slått (aggressiv atferd) i refleks. Dersom en hund reagerer på sterk smerte (eller frykt) ved en aggresjonsatferd så vil den trolig ikke få sympati og omsorg - som den trenger, men heller straff og kjeft....

Skjønner du hvor jeg vil?

Har du noen gang hatt så magesmerter at du har gått krokete? Eller så mye isjiasvondt at det har vært vanskelig å gå uten å halte? Har du hatt hodepine som viser seg stammer fra en betent skulder eller stram nakke? Hvordan kunne de rundt deg vite hva slags smerter du hadde - og hvor det egentlige problemet var? Jo - du sa det. Eller legen hjalp deg ved å lokalisere problemet ved hjelp av røntgen, blodprøver og samtale.

Når hunden din halter - tenker du da at det er noe feil med beinet, eller forstår du at det kan komme fra ryggen og/eller nakken? Når hunden din knurrer eller nekter å bli med når du vil finne på noe gøy, forstår du da at den kan ha mageknip, tannverk eller nakkevondt? Nå hunden oppfører seg rart mot andre folk og eller dyr - helt uten forvarsel, tenker du da at dette dreier seg om smerte, eller tror du den er "lei"?

Jeg sa en gang til en elgjeger at det verste jeg kan tenke på er at jegere skyter elgkalver mens foreldrene (eller mor) er til stede. I utgangspunktet syns jeg drap på ungdyr er horribelt, og enda verre er det selvsagt at mor er med når det skjer. Elgjegeren svarte da at det gikk greit. Elgen bryr seg så lite for den skriker bare fælt noen minutter og så er den borte... Jeg tør vel påstå at DET er en særdeles dårlig tolkning. Hva skulle elgmor gjort?? Hun har opplevd at barnet blir drept og hun frykter selvsagt også for sitt liv. Hun kan ikke skrike i timesvis rundt den døde elgkalven...Men det at hun blir stille og forlater åstedet betyr ikke at "det gikk over". Det er heller ikke slik med oss mennesker. Om du opplever stor sorg, så kjenner du ikke bare sorg i de øyeblikkene som tårene renner...

Vi mennesker har dessverre veldig liten forståelse og empati for det vi ikke ser. Og for det vi ikke selv enkelt kan forstå. Vi tolker aggressiv atferd hos hund stort sett negativt. At hunden er sint, ustabil eller farlig. Vi er dårlige til å ta inn over oss at hunden har en helt annen måte å kommunisere på enn oss. Og at hunden faktisk mangler mange av våre uttrykksmåter når det kommer til følelser. Det burde vi snart ha begynt å ta inn over oss....Det er fordi vi mennesker er så dårlig på å "kjenne" empati, at vi har måtte utvikle gråt med tårer og lyd for at andre skal forstå det. Hunder har ikke hatt behov for dette - fordi de senser og opplever på en annen måte enn oss.

Dersom hunder kunne felle tårer, så hadde vi nok hatt mye mer forståelse for dyrene våre enn vi har i dag...Det er altså oss det kommer an på.

Tenk litt på det.....Når tror du hunden din "gråt" sist?

Fra aggressiv til rolig hund - på 8 uker

Chantie har siden hun ble unghund hatt en tendens til å utagere når hun møter noen mennesker og noen hunder. Menneskene har jeg aldri klart å finne noen fellesnevner på, annet enn at hun utagerer oftere mot menn enn kvinner. Når det kommer til hunder, så har det blitt verre og verre med tida. I utgangspunktet likte hun alle hunder, men på et tidspunkt ble hun litt "lei" de små som ofte bjeffer mot oss. Når hun utagerte mot folk så var det oftest i møtesituasjoner, og hun kunne da dra i båndet mot dem, bjeffe og hoppe mot dem, for så å trekke seg tilbake. Det har vært intens bjeffing. Jeg har tolket det dithen at hun egentlig er redd. Chantie har aldri vært overstrømmende glad for å møte nye mennesker. Hun elsker de hun kjenner godt, mens fremmede er hun nok rett og slett litt redd... Når det har kommet til hunder, så har hun fått hilse på de fleste som vi har møtt. Det har vært et bevisst valg, for jeg vil at hun skal kjenne alle hunder i nærområdet - i tilfelle hun eller en av de andre hundene rømmer. Da er det alltid lurt å kjenne de man møter på😃. Det siste året har jeg derimot opplevd at hun ikke alltid virker glad og munter i møte med alle hunder. Hun er det i 99% av tilfellene, men så dukker det opp en og annen som hun rett og slett virker sint på...De fleste av disse har vært mindre, bjeffete hunder, men også en og annen litt større. Jeg er klar over at Chantie nok virker skummel på noen hunder ettersom hun er svart i ansiktet (noen sier at hunder har vanskeligere for å "lese" svarte hunder), hun stirrer (gjeting), senker ofte hodet i møte med andre (kan oppleves som truende, men dette er også gjeting!) og går saktere. Ofte begynner den andre hunden å bjeffe lenge før Chantie, og lenge før vi møtes - men det kan godt være at det er Chanties oppførsel som trigger det. I hvertfall så har dette gitt meg mye å jobbe med....Det ER ikke morsomt å ha en hund som utagerer mot folk og dyr. Og i vår ble dette bare verre og verre.

Trolig hang det sammen med flere ting: jeg har hatt altfor mye å gjøre på jobb, noe som selvsagt har resultert i at jeg har hatt for lite overskudd til å trene Chantie. Chantie er jo en hund som trenger mye hjernetrim for ikke å rett og slett bli gal. Hun er smart, oppvakt og må "jobbe" for å bli mentalt sliten. Dette har jeg slurvet mye med i vinter og vår. Såpass mye at det for det meste har vært gåturer og kanskje litt trening en gang eller to i uka... Men jeg håpte på at Tasja kunne overta jobben for meg. Det var selvsagt litt urettferdig å overlate treninga av Chantie til en valp, men jeg tok sjansen på at deres lek, herjing og kommunisering skulle være godt nok. Det var det ikke.
Over noen uker, kanskje måneder - så ble Chantie surere. Tasja og Chantie kunne godt jage og leke i lang tid, men så plutselig fikk Chantie nok og satte Tasja på plass (ved å bjeffe/glefse). Og når det ble for voldsomt så avbrøt jeg selvsagt leken. Ofte fikk de seg en time-out. Men de var jo alene på dagtid - i hele huset, og mer enn en gang var det mye som ble ommøblert mens vi var borte. Noe som vitner om mye herjing.

Så - ved et par, tre anledninger opplevde vi at Tasja og Chantie "slåss". Det var i forbindelse med tyggebein eller spesielt god mat. To ganger gikk Chantie rett bort for å ta det som Tasja hadde, og hun forsvarte selvsagt ressursen sin alt hun kunne. Alle gangene gikk sønnen min og jeg i mellom og fikk avbrutt det. Men vi var inne i et dårlig spor - ettersom klinsjene så til å skje oftere og oftere. Så en fredag jeg var kommet hjem fra jobb, så skulle jeg ta noe kyllingfileter opp av fryseren og legge de til tining i kjøleskapet. Chantie satt litt unna og fulgte med - og idet jeg tok kyllingen fra benken til kjøleskapet så kom Tasja i full fart. Chantie trodde nok at hun kom for å ta kyllingen og gikk til angrep, mens Tasja forsvarte seg skikkelig. Det ble en brudulje som det føltes som en evighet før jeg fikk avbrutt, men det tok kanskje 20 sekunder. Jeg oppfatter at de sloss skikkelig - og ingen ville gi seg. Jeg tok tak i Chantie og holdt henne unna, men da kom Tasja fortsatt etter, så jeg var nødt til å få løftet Tasja ut av hele situasjonen for å få stoppet det. Etter basketaket så hadde Tasja fått to skinnsår (ikke djupe) på brystet, mens Chanties pels nok har vernet henne mer.

Dette var i starten av april - og verden raste litt sammen for meg....Jeg satt nå med to hunder som ikke hadde det bra sammen, Chantie hadde blitt verre enn noen gang, Tasja viste heller ingen vilje til å komme seg ut av situasjonen - og jeg ante ikke helt hva jeg skulle gjøre nå. Det vil si - jeg tenkte ganske raskt at slik kan jeg ikke ha det. Jeg kan ikke ha en hund som Chantie som angriper uten å varsle først. Som har vært en stor utfordring hele tida. Som nå er blitt irritert og sur - og som i tillegg lar det gå ut over Tasja - som jeg skaffet for at Chantie skulle får selskap. Jeg ville jo ha to hunder for at de skulle ha det fint sammen, i steden så endte jeg opp med to som jeg ikke kunne stole på at ikke sloss om de var alene.... Tida for selvransakelse begynte her. Hvor hadde det gått galt? Hva var løsningen videre? Vi dro til veterinær for å sjekke om det kunne være noe galt med Chantie. Humøret hadde jo forverret seg over tid. Hun ble helsjekket med diverse tester, blodprøver og røntgen - uten at de fant noe. Veterinæren konkluderte med at dette nok var rangordningskonflikt. Det er jeg helt uenig i, fordi jeg har ikke sett noe av at de utfordrer hverandre på den måten. Dessverre så er det en for lettvint løsning å skylde på det. Heldigvis for Chantie så skulle jeg på helgekurs (den siste av tre helger) med den britiske veterinæren og atferdskonsulenten Amber Batson og kunne da få satt det som hadde skjedd inn i en riktig ramme. For det er jo nettopp slike problemer jeg har lært om og som jeg har kompetanse til å jobbe med. Så etter siste undervisningsdag om aggressiv atferd hos hund, så tenkte jeg at dette skal vi få til! Amber har nemlig aldri opplevd en aggressiv hund som det ikke går an å "kurere"!

For å gjøre en lang historie kort: Nå - ca 8 uker etter slåsskampen, som ga meg en skikkelig øyeåpner, så er Chantie finere og mer stabil enn noen gang! Humøret er bra - og jeg har fått tilbake den glade hunden hun var for ett år siden. Den aggressive atferden har vi ikke sett noe til de siste par ukene, enda vi møter både små, gneldrete hunder, skumle menn - for ikke å snakke om katter som ligger på lur under biler og bak busker når vi går tur.

I kveld gikk vi til Glomma for at hun skulle få bade og avkjøle seg, og vi passerte to katter under biler, en hund som sto bundet utenfor et hus som bjeffet og knurret og hoppet mot oss, en veldig, veldig liten hund i hagen med eieren sin som vimset hit og dit og bjeffet masse mot oss (på 4 meters avstand) - og til sist en hund på tur som gjorde skikkelig utfall mot oss, mens Chantie bare så på den og fulgte meg videre. Selvsagt fikk hun masse ros/godbit/klapp etter alle disse situasjonene, og hadde det vært for 2-3 mnd siden så hadde hun både bjeffet, knurret og gjort utfall mot alle disse.

Så - jeg har virkelig forstått og lært hvordan hundens hjerne og kropp fungerer. Og jeg har evnet å bruke kunnskapen jeg har tilegnet meg og faktisk fått testet ut veldig mye av det på egen hund. Og det fungerer! Og til alle som lurer: svaret er IKKE mer straff, mer grenser, mer kjeft eller mer dressur. Men det handler om å forstå kroppens fysiske og psykiske behov - og gi hunden livskvaliteten tilbake.