Ødelegging av inventar

Mange opplever en eller flere ganger (noen mye oftere!) at hunden ødelegger møbler, sko, senga si, dørkarmer, puter - eller at den gnager og gnager på ting. Vi mennesker er jo rasjonelle vesener, så nå hunden vår begynner å tygge på ting eller ødelegge - så responderer vi ved å fjerne det den ødelegger. Og dette er jo forsåvidt greit - for å "redde" inventaret, men man sitter kanskje raskt igjen med et strippet rom, hunden får fjernet alt den kunne sysselsatt seg med - og vi har ikke gjort noe som helst med selve årsaken til ødeleggelsene. Altså HVORFOR ødelegger hunden?

Dersom det dreier seg om en valp, så er det flere ting som spiller inn. Valpen er selvsagt mest av alt redd for å bli igjen aleina. Bli forlatt. For oss mennesker er det liksom helt logisk at en liten valp, som altså er som et barn å regne, skal klare seg alene hjemme litt fra ganske så tidlig alder. Bare det i seg selv er ganske hjerteskjærende. Hvis vi ser til villhunder, så danner disse familieflokker som består av kanskje 10-15 individer. Det er foreldre, besteforeldre og barn. Det er ikke slik at valpene forlater slekten umiddelbart når de blir 8 uker - eller 12 uker - for så å måtte stå på egne bein. Mens vi tenker at valpen er gammel nok til å klare seg selv i flere timer fra de er bare noen få måneder gamle. Er det noe rart de får panikk og ødelegger?

Alle hunder har også et medfødt tyggebehov. Når de tygger så skiller de ut beroligende hormoner, så tyggeaktiviteter er noe de aller fleste hunder har stor glede av. I tillegg så er det noen som bruker det aktivt for å roe seg selv ned når de kjenner de blir stressa. Feks i en situasjon hvor de er litt bekymret eller redd. Eller rett og slett ikke har noe annet å finne på. Feks i et relativt tomt bur i timesvis. Da er det god tidtrøyte å tygge opp madrassen sin - og jeg vil nesten si at det skulle da bare mangle!! Hunder er ikke som oss som sover alt vi trenger i en lang periode i døgnet. Hunder sover i mange kortere perioder i løpet av dagen. Derfor er det ikke bra for hunden å måtte tilbringe timesvis i et bur. De må ha mulighet til å tusle litt rundt, drikke litt, titte litt ut, legge seg mjukt, legge seg hardt, rulle litt, stelle seg litt og kanskje også tygge litt. Dette bør den kunne gjøre både på natta og også på dagen når vi eventuelt er på jobb.

Dersom hunden din er blitt trygg på å være aleina hjemme, og du så kommer hjem en dag til at noe er ødelagt - så håper jeg at du forstår at den ikke har sittet og pønsket ut noe faenskap for å irritere deg! Kanskje har den aldri blitt helt fortrolig med å være aleina? Veldig, veldig mange hunder blir aldri det. Hunder har gjennom generasjoner bodd sammen med andre individer - og er ikke avlet fram for ensomhet. Eller for å trives mutters aleina. Derfor gjør de heller ikke det. Hunder er avlet fram for å være sosiale, for å være menneskets beste venn - og for å samhandle fantastisk godt med oss. Det er derfor helt naturlig at de mistrives sterkt aleina! Og at de faktisk kan synes det er såpass ubehagelig at de må tygge litt for å roe seg ned, eller de prøver å bite seg ut av huset....Som Tasja prøvde på på søndag....

Tasja har aldri likt å bli igjen aleina hjemme. Hun takler fint å være alene i en etasje, mens jeg sover i 2.etasje og Chantie feks sover i kjelleren. Det går fint om jeg drar bort, så lenge Chantie er igjen hjemme. Men hun syns det er vanskelig at jeg og Chantie drar, selv om en av gutta feks er hjemme. Det er liksom ikke godt nok. Hun har alltid pepet og vandret en del rundt da, men har liksom klart å "håndtere" det. Og jeg har jo selvsagt sakte vennet henne til å være litt aleina. Jeg har gått lang tur med henne, latt henne fått roe seg ned når vi kommer hjem, deretter har hun feks fått en Kong (gummiting) med frosset kjøttdeig/leverpostei i når Chantie og jeg har gått tur. Dette for at hun da skal ha noe kjempegodt å drive med, som samtidig er tygging og virker beroligende - og så har jeg jo utvidet bortetida sakte, men sikkert. Og det har gått rimelig greit. Jeg ser jo at hun noen ganger har vært oppå bordet eller benken, men hun har nesten aldri tatt noe eller ødelagt noe. Som jo er bra for meg. Og jeg har listet meg innpå huset for å høre om hun uler. Noen ganger har hun gjort det - andre ganger ikke. Uling er jo at hun kaller på flokken sin - fordi hun er skikkelig forlatt.

Men søndag hadde hun ikke en god periode hjemme alene. Hun fikk to Konger, og vi var ikke lengre borte enn vi pleier. Allikevel så har stakkars Tasja hatt fryktelige minutter hjemme alene. Hun har bitt og klort opp dørkarmen - så den har fliset seg skikkelig. Og jeg kan bare tenke meg hvor redd og desperat hun må ha vært. Kanskje har hun hørt noe, kanskje har hun feilkoplet noen tanker, og i hvert fall så har hun bare hatt det forferdelig!

Hun får selvsagt ikke kjeft etter en slik opplevelse. Kun trøst. Og forsikring om at hun aldri skal bli forlatt for godt.
Det vil nå gå en god del tid før jeg igjen begynner helt på starten igjen med hjemme alene trening. For når hun nå har hatt en panikkopplevelse, så må jeg sørge for at den ikke oppstår igjen. Og det er ganske stor sjanse for at hun vil få panikk neste gang også, så lenge hun hadde det sist. For hun husker jo selvsagt den dårlige følelsen hun hadde da. Jeg må derfor endre på følelsene hennes knyttet til det å være aleine. Og det er ikke gjort på en uke. Men kanskje på 10 uker. Det viktigste nå er at hun får tilbake troen på at vi er en familie og vi hører sammen - for alltid.

Og til alle som blir irriterte når hunden ødelegger noe: Det er jo bare materielle greier. Alt kan fikses eller erstattes. Men en hunds redsel eller sorg over å bli forlatt - kan ikke "tuktes" bort eller fjernes ved å hindre den i å tygge/ødelegge.

Sliten Tasja etter å ha vært aleina hjemme.....

Og hvordan kan vi avhjelpe separasjonsangst? Ta en titt på denne.