Ødelegging av inventar

Mange opplever en eller flere ganger (noen mye oftere!) at hunden ødelegger møbler, sko, senga si, dørkarmer, puter - eller at den gnager og gnager på ting. Vi mennesker er jo rasjonelle vesener, så nå hunden vår begynner å tygge på ting eller ødelegge - så responderer vi ved å fjerne det den ødelegger. Og dette er jo forsåvidt greit - for å "redde" inventaret, men man sitter kanskje raskt igjen med et strippet rom, hunden får fjernet alt den kunne sysselsatt seg med - og vi har ikke gjort noe som helst med selve årsaken til ødeleggelsene. Altså HVORFOR ødelegger hunden?

Dersom det dreier seg om en valp, så er det flere ting som spiller inn. Valpen er selvsagt mest av alt redd for å bli igjen aleina. Bli forlatt. For oss mennesker er det liksom helt logisk at en liten valp, som altså er som et barn å regne, skal klare seg alene hjemme litt fra ganske så tidlig alder. Bare det i seg selv er ganske hjerteskjærende. Hvis vi ser til villhunder, så danner disse familieflokker som består av kanskje 10-15 individer. Det er foreldre, besteforeldre og barn. Det er ikke slik at valpene forlater slekten umiddelbart når de blir 8 uker - eller 12 uker - for så å måtte stå på egne bein. Mens vi tenker at valpen er gammel nok til å klare seg selv i flere timer fra de er bare noen få måneder gamle. Er det noe rart de får panikk og ødelegger?

Alle hunder har også et medfødt tyggebehov. Når de tygger så skiller de ut beroligende hormoner, så tyggeaktiviteter er noe de aller fleste hunder har stor glede av. I tillegg så er det noen som bruker det aktivt for å roe seg selv ned når de kjenner de blir stressa. Feks i en situasjon hvor de er litt bekymret eller redd. Eller rett og slett ikke har noe annet å finne på. Feks i et relativt tomt bur i timesvis. Da er det god tidtrøyte å tygge opp madrassen sin - og jeg vil nesten si at det skulle da bare mangle!! Hunder er ikke som oss som sover alt vi trenger i en lang periode i døgnet. Hunder sover i mange kortere perioder i løpet av dagen. Derfor er det ikke bra for hunden å måtte tilbringe timesvis i et bur. De må ha mulighet til å tusle litt rundt, drikke litt, titte litt ut, legge seg mjukt, legge seg hardt, rulle litt, stelle seg litt og kanskje også tygge litt. Dette bør den kunne gjøre både på natta og også på dagen når vi eventuelt er på jobb.

Dersom hunden din er blitt trygg på å være aleina hjemme, og du så kommer hjem en dag til at noe er ødelagt - så håper jeg at du forstår at den ikke har sittet og pønsket ut noe faenskap for å irritere deg! Kanskje har den aldri blitt helt fortrolig med å være aleina? Veldig, veldig mange hunder blir aldri det. Hunder har gjennom generasjoner bodd sammen med andre individer - og er ikke avlet fram for ensomhet. Eller for å trives mutters aleina. Derfor gjør de heller ikke det. Hunder er avlet fram for å være sosiale, for å være menneskets beste venn - og for å samhandle fantastisk godt med oss. Det er derfor helt naturlig at de mistrives sterkt aleina! Og at de faktisk kan synes det er såpass ubehagelig at de må tygge litt for å roe seg ned, eller de prøver å bite seg ut av huset....Som Tasja prøvde på på søndag....

Tasja har aldri likt å bli igjen aleina hjemme. Hun takler fint å være alene i en etasje, mens jeg sover i 2.etasje og Chantie feks sover i kjelleren. Det går fint om jeg drar bort, så lenge Chantie er igjen hjemme. Men hun syns det er vanskelig at jeg og Chantie drar, selv om en av gutta feks er hjemme. Det er liksom ikke godt nok. Hun har alltid pepet og vandret en del rundt da, men har liksom klart å "håndtere" det. Og jeg har jo selvsagt sakte vennet henne til å være litt aleina. Jeg har gått lang tur med henne, latt henne fått roe seg ned når vi kommer hjem, deretter har hun feks fått en Kong (gummiting) med frosset kjøttdeig/leverpostei i når Chantie og jeg har gått tur. Dette for at hun da skal ha noe kjempegodt å drive med, som samtidig er tygging og virker beroligende - og så har jeg jo utvidet bortetida sakte, men sikkert. Og det har gått rimelig greit. Jeg ser jo at hun noen ganger har vært oppå bordet eller benken, men hun har nesten aldri tatt noe eller ødelagt noe. Som jo er bra for meg. Og jeg har listet meg innpå huset for å høre om hun uler. Noen ganger har hun gjort det - andre ganger ikke. Uling er jo at hun kaller på flokken sin - fordi hun er skikkelig forlatt.

Men søndag hadde hun ikke en god periode hjemme alene. Hun fikk to Konger, og vi var ikke lengre borte enn vi pleier. Allikevel så har stakkars Tasja hatt fryktelige minutter hjemme alene. Hun har bitt og klort opp dørkarmen - så den har fliset seg skikkelig. Og jeg kan bare tenke meg hvor redd og desperat hun må ha vært. Kanskje har hun hørt noe, kanskje har hun feilkoplet noen tanker, og i hvert fall så har hun bare hatt det forferdelig!

Hun får selvsagt ikke kjeft etter en slik opplevelse. Kun trøst. Og forsikring om at hun aldri skal bli forlatt for godt.
Det vil nå gå en god del tid før jeg igjen begynner helt på starten igjen med hjemme alene trening. For når hun nå har hatt en panikkopplevelse, så må jeg sørge for at den ikke oppstår igjen. Og det er ganske stor sjanse for at hun vil få panikk neste gang også, så lenge hun hadde det sist. For hun husker jo selvsagt den dårlige følelsen hun hadde da. Jeg må derfor endre på følelsene hennes knyttet til det å være aleine. Og det er ikke gjort på en uke. Men kanskje på 10 uker. Det viktigste nå er at hun får tilbake troen på at vi er en familie og vi hører sammen - for alltid.

Og til alle som blir irriterte når hunden ødelegger noe: Det er jo bare materielle greier. Alt kan fikses eller erstattes. Men en hunds redsel eller sorg over å bli forlatt - kan ikke "tuktes" bort eller fjernes ved å hindre den i å tygge/ødelegge.

Sliten Tasja etter å ha vært aleina hjemme.....

Og hvordan kan vi avhjelpe separasjonsangst? Ta en titt på denne. 

Problematferd kureres med triks og andre øvelser

Mange hundeeiere sliter med at hundeholdet ikke ble som tenkt. Mange har full jobb og lever ganske aktive liv - og så har de hund i tillegg. Hundene får seg en tur om morgenen, en liten luftetur før middag - for så å få en skikkelig langtur til kvelds. Ellers så ønsker eierne at hunden skal være i ro eller "drive med sitt". Og "drive med sitt" skal ikke være bjeffing, graving, kasting av ting, løping, hopping, gnaging eller no' slik ødeleggende. Kanskje det helst skal være ligge i ro?
Men hunden har ligget i ro hele natta (8-9 timer) og hele arbeidsdagen (8-9 timer), samt når eieren er på badet, spiser, ser TV/data, trener osv...i det store og hele så er det helt unaturlig for hunden å gjøre ingenting så store deler av tida! Og hva må den gjøre for å ikke bli helt apatisk eller tiltaksløs? Jo - den må finne på noe selv. Og det er nettopp da den finner på de tingene den ikke skal gjøre, som vi fort kaller for problematferd...Graving, tygging, biting, bjeffing og herjing!

En hund som har fått brukt hodet og kroppen en god del gjennom hele dagen - trenger ikke å finne på alle disse greiene selv. Så jobben vår for å få bort en del av problematferden er rett og slett å gi hunden noe å bryne seg på. Særlig mentalt. For en gåtur - kanskje den samme gåturen dag ut og dag inn - er ikke nok opplevelser! I bestefall får du en veldig sprek hund. :D

Og i tillegg må du sørge for at hunden har god selvtillit. En hund som er trygg selv, trygg på deg - og trygg i ulike situasjoner, vil heller ikke ha behov for å vise aggressiv atferd så mye. Nettopp fordi den ikke har så mye å "skremme unna".

Så om du har en hund som du syns ødelegger litt mye, så slutt å kjefte på den i situasjonen som den tygger/biter/river filler av ting - og ta den med deg og gi den noen mentale utfordringer. For det meste av det vi kaller problematferd - er hunder som prøver å sysselsette seg selv.

Og jeg snakker av erfaring! De dagene jeg ikke har nok tid til noe annet enn en gåtur (mest fordi jeg selv elsker å gå tur!), så har Chantie mye lettere for å utagere om vi møter noen! Dersom jeg har trent med henne en halvtimes tid i forkant av turen, så er hun mye mer stabil og rolig til sinns - og møtene går mye, mye bedre. Dersom jeg ikke får trent henne på to, tre dager, så tar det meg tre, fire dager med treninger for å få henne rolig til sinns igjen... Og det vil uansett ikke hjelpe å kjefte på henne eller å trene henne på de vanskelige møte situasjonene.

Men det ER vanskelig å hele tida finne på hva man skal gjøre med hunden. Hver dag. Man ender fort i et mønster, og det dumme for oss er at hunder er veldig, veldig lettlærte og smarte. Så om du har funnet en oppgave eller en øvelse som du merker hunden blir sliten av - så funker den jo bare nøyaktig så lenge som den er utfordrende for hunden. Når hunden først har lært oppgaven, så bruker den ikke lengre noe energi eller tankevirksomhet til å utføre den, og "virkningen" avtar.


For å hjelpe hundeeiere med å finne nok utfordrende og stimulerende øvelser, så har jeg utviklet et konsept jeg kaller for "Personlig treningsprogram for deg og din hund". Når jeg har innhentet opplysninger om hunden og deg - så skreddersyr jeg et ukesprogram med to treningsøkter hver dag. Øvelsene tar hensyn til hund og eiers ståsted og gemytt. Samt eventuell problematferd. Øvelsene kommer ofte med forslag til vanskeligere variasjoner, slik at programmet kan brukes lengre og utvikles over tid.

Og jeg har fått veldig gode tilbakemeldinger på dette! Flere av de som har prøvd det ut, sier at hunden og de har fått et bedre samspill, en gladere og roligere hund - og ikke minst en artigere og bedre hverdag. Hunden er fornøyd - og eieren er fornøyd med at hunden er fornøyd:)

Dette er bevis nok for meg for at trening og samspill er en helt essensiell del av et lykkelig hundehold.Og man må ikke trene i timesvis hver dag, men treningen må være riktig og variert. Og det er kun en som kan bedømme om du treffer - nemlig hunden.

Om du vil lese mer om Personlig treningsprogram, så ta en titt på facebooksida mi. Det kan også bestilles via facebooksida mi.

Stressa eier - stressa hund

Det har i den seinere tid blitt publisert en undersøkelse som viser at stress "smitter" - også fra menneske til hund. Det er jo helt logisk at det "smitter" mellom mennesker. Vi har alle kjent på at vi kan bli slitne dersom vi omgås noen med et høgt stressnivå, at vi påvirkes av hvordan de rundt oss har det og hvordan de oppfører seg.
Nå har svenske forskere funnet ut at det er sannsynlig at også hundene blir påvirket når eierne er stresset. De har undersøkt langvarig høgt stressnivå hos eiere og hunder og funnet et samsvar der. Det som jeg syns er litt synd - er at de har undersøkt kun kvinnelige eiere, og kun to hunderaser shetland sheepdog og border collie...
Jeg er en kvinnelig hundeeier, som til tider har hatt et usunt, høgt stressnivå - og Chantie er en blandingshund med veldig mye border collie i seg... Ergo er det lett å trekke slutningen at en del av problemene som Chantie strir med - kan jeg være årsak til.

Men jeg kjøper ikke helt den konklusjonen. For jeg har i en tidligere fase hatt det like travelt, vært mer stresset og selv hatt det dårligere - og den hunden jeg hadde da var en av de roligste jeg noen gang har vært borte i... Og jeg ser jo at Tasja ikke er en så stressa hund som Chantie er. Så hun blir i hvert fall ikke påvirket av mine travle dager.

Allikevel er jeg glad for forskningen som sier at hundene speiler eierne sine! Selvsagt gjør de det. De bruker jo hele dagen på å vente på at vi skal komme hjem fra jobb, hele ettermiddagen på å vente på at vi skal gjøre noe sammen, og hele kvelden på at vi skal falle til ro og kose sammen....De studerer oss - og dersom jeg er lei meg, så er de kosete og omsorgsfulle. Dersom jeg er irritert og har kort lunte, så holder de avstand. Dersom jeg stresser rundt og maser hit og dit, så henger de med og maser med! Det er jo slik det er å være en familie:)

Jeg må jo innrømme at jeg som småbarnsmor også mer enn en gang tenke at hvorfor er det MITT humør som skal bestemme hvordan familien har det? For ofte følte jeg det slik. Det er ikke sikkert det var slik, men når en i familien - enten det er to- eller firbeinte er sur og i dårlig humør - så smitter det.

Men jeg tror ikke at det kun er eiernes stressnivå eller humør som bestemmer hundens stressnivå og humør. Jeg tror at også de er individuelle individer - med ulik toleranse for stress, ulik toleranse og behov for aktiviteter - samt ulikt reaksjonsmønster ovenfor det de blir redd av, glad for og i det hele tatt at vi føler og reagerer ulikt i samme situasjoner.

Så - det jeg egentlig vil si - er at jeg tar ikke på meg all skyld for at Chantie har sitt å stri med. Hun er en hund med mye indre uro, som reagerer altfor raskt med utagering (bjeffing, knurring, hopping) i situasjoner hvor de aller fleste hunder ville avventet - men det er jo nyttig for meg å vite at mitt stressnivå og mine følelser også er medvirkende. Og kanskje da kommer i tillegg og oppå hennes allerede høye stressnivå.

Så neste gang jeg har en stressende periode - så kan jeg vurdere om vi ikke skal gjøre oss ekstra flid med å velge turområde og aktiviseringsøvelser. For har jeg kort lunte - så har den nok smittet over på Chantie for lengst.....

Og du - neste gang du ser en eier som strir med en hund som gjør utfall og herjer og bråker, så ikke tenkt at det er en dårlig eier. Du aner ikke hva verken hund eller eier har det. Hunder er like ulike som oss mennesker, og jeg vet om mennesker som både "bjeffer", "biter" og "knurrer". Og respekter eiere som forsøker å unngå å møte deg - eller som ikke ønsker at hunden skal hilse. Ikke alle hunder har like godt utbytte av det - nemlig!