Kastrering

Mye spennende lukter hos veterinæren.

I går ble Chantie kastrert. Dette har jeg vurdert nøye sammen med veterinær - og har kommet fram til at dette var beste "løsning" for henne. Chantie har vært veldig plaget med innbilt svangerskap. Det som startet som bare litt komisk oppførsel første gangen, har utviklet seg til å bli en tre uker lang depresjon for henne ved siste løpetid. Selve løpetida har ikke vært så problematisk for henne. Hun mister matlysten og blir lettere nedstemt, men det har allikevel gått greit. Hovedproblemet har dukket opp 55-65 dager etterpå - når det nærmer seg til for å "føde". Nå sist var hun deprimert og nedstemt i 3 uker. Hun spiste ikke og enda verre drakk ikke for egen maskin på nesten tre uker. Og hver natt i tre uker fant jeg henne forvirret gravende under bordet i stua - nærmest i transe. Dagene tilbrakte hun i sofaen med hodet klint inn i hjørnet - pesende og sturende. Hormonene hennes tok fullstendig overhånd og hele hunden forfalt liksom. Vi måtte håndmate henne og også fore henne med vann for å være sikker på at hun fikk i seg noe. Og kiloene raste av. Første gang dette inntraff var allerede etter første løpetid, men da varte det bare et par tre dager. Deretter har perioden det står på økt jevnt.

Jeg har lest meg opp på fordeler og ulemper ved kastrering, samt diskutert det med veterinær. Og utfallet ble altså at Chantie ble kastrert i går. Dette tok vi samtidig som hun allikevel måtte dopes ned og røntges for etterkontroll av den rotfylte tanna.

Chantie er en fantastisk hund! Til tross for at hun burde ha en del negative erfaringer med å komme til Grue Dyreklinikk (ender jo oftest med neddoping!), så er hun like ivrig på å komme inn. Like glad for å se de som jobber der - og like spent hver gang hun kommer inn på undersøkelsesrommet. Men opp på vekta eller på undersøkelsesbordet er hun ikke like ivrig på lengre.

"Hey! Får jeg komme inn snart eller?!"

  Veterinæren sa etter operasjonen at alt var gått greit. Jeg hentet Chantie etter noen timer, og hun var glad for å se meg. En kastrering er en ganske stor operasjon, så hun er redusert noen dager - og jeg har tatt meg fri fra jobb for å kunne være med henne hele tida. Dessverre så blør såret litt, så vi har vært en ny tur hos veterinærene for å få lagt på kompress. Det kan skje slike ting og veterinæren er ikke så bekymret. Men jeg må jo innrømme at jeg blir litt stresset av blod - så vi satser på at det snart er helt stopp. Jeg gleder meg til vi har kommet oss gjennom de første dagene. Akkurat nå angrer jeg når jeg ser hvordan hun har det - men jeg vet at dette vil gi henne et mye bedre liv i mange år framover - uten sterke depresjoner og stress i forbindelse med løpetid/innbilt svangerskap.

Egenlærte forståsegpåere

Jeg blir så forbanna på alle disse EGENLÆRTE forstå-seg-påerne når det gjelder hund og hundeoppdragelse. Det som går igjen i deres presentasjoner av seg selv og sin kunnskap om hund er at de er «selvlærte», «har egen erfaring» og de sier stadig at det «fins ikke forskning» på området. Det er fordi de hevder det ikke finnes forskning, at de kan skjule seg bak at deres metoder er de beste. Og de forteller at så lenge det fungerer for dem, så er det bra.

Huro Hundehjelperen Jim skriver: «Det finnes lite forskning utført på verdensbasis. Man har forskjellige eksperter, som det har blitt svært lett å kalle seg, med forskjellige teorier og synspunkter» og «Man ser i dag at det er et stort flertall av kvinner som arbeider som hundeinstruktør. En tendens man legger merke til er at hunden er ofte "vennen deres". At hunden er en erstatning for barn, kjæreste, eller noe annet i livet.Dette kombinert med rådgivingen fra skolene skaper farlige hunder uten respekt for egen familie/flokk (forskning foreligger ikke).»

Norsk hundevisker beskriver sin kompetanse slik: «Etter 22 år med hundetrening føler jeg at jeg er klar for å dele min kunnskap med andre hundeeiere.» og «Han følte at hvis han ikke fikk hjelp av noen, måtte han bare lage sin egen teori. […] I 2004 knakk han koden. Da utviklet han en filosofi han kaller Sonetrening.»

Bloggeren Tonje Blomseth beskriver sitt forhold til forskning slik: «Forskning eller ikke, jeg synes jeg og Nanook har et flott forhold og samarbeid. […] Dere kan dra inn så mye psykologi, pedagogikk og forskning dere bare vil! Men når vi har det bra og ting fungerer som det skal, så ser jeg ingen grunn til å endre på noe som alt funker.»

En annen forståelse som også er vanskelig å få bukt med, er denne alfa-tankegangen – at DU må til stadighet vise hunden at du bestemmer. At du må vise at er sjefen ved å bestemme hvor og når den skal sove, at du må gå foran den til enhver tid osv. (Selvsagt kan det være praktisk at hunden går bak deg, men ikke med begrunnelse at den vil bli sjefen om den går foran!) Opphavsmannen til denne gale teorien har for lengst vært ute og beklaget og korrigert, men det ser ikke ut som at alle ønsker å ta til seg at det som ble lansert som en sannhet har blitt kraftig dementert i ettertid. En filmsnutt om dette kan ses her:

Saken er jo den at også atferd hos dyr er vitenskap, og heter etologi. På lik linje som andre vitenskaper. Jeg antar at de fleste er glad for at vi tror på forskning når det kommer til menneskets helse, medisiner, atferdsforskning, elektronikk, pustende klær og vannavstøtende sko. Hva er det da som gjør at de samme menneskene ikke anerkjenner forskning som handler om dyrs følelsesliv, -atferd og –læring?

Ingen er utlært – og takk og pris for det! Også jeg må eksperimentere for å finne ut hvordan jeg skal få Chantie til å forstå det jeg vil hun skal gjøre (eventuelt ikke gjøre) – og da hjelper det mye at jeg har lest meg opp på forskning om dyreatferd, hvordan dyr lærer og dyrenes kommunikasjon og følelsesliv. Man kan alltids true en skapning (dyr eller menneske!) til å adlyde, til å gjøre kunster og oppføre seg slik vi vil – men vi får ikke et lykkelig dyr av det! Tenk bare på elefantene på sirkus og de treningsmetodene vi etter hvert har blitt kjent med at brukes…

PS! Dette innlegget er skrevet i affekt :) 

Ta gjerne en titt på disse to linkene for mer info:

Hundeoppdragelse er vitenskap

Hunder kan vise empati

Tur/retur over kraftstasjon-brua

Dagens treningstur gikk først til Vidarvoll, der det skjedde absolutt ingen ting. Skal jeg få Chantie til å forstå at det ikke alltid skjer noe - så må vi ta turer hvor det faktisk ikke skjer noe. Så vi satt på et par benker, ruslet litt rundt . og satt igjen litt. Og det tok vel ca 20 minutter før Chantie ble fortrolig med det.

Deretter tok vi turen til Damvegen og kraftstasjonen på Braskereidfoss. Her tilbrakte vi rett og slett en del tid ved siden av dammen, før vi tok turen over. På andre sida var det dessuten en geocache som vi fant i samme slengen.

 På tur tilbake tok vi en skikkelig tøff utfordring, nemlig ei skummel trapp! Jeg tror Chantie brukte 2 minutter på å tørre å gå ned trinnene, men til slutt tok hun sjansen. Det er veldig interessant og se hvordan hun vurderer fram og tilbake, gikk litt ut og inn på første trinnet, kikket både ut over kanten og mellom sprinklene for å vurdere tryggheten i dette. Jeg lokket litt på henne i starten, men deretter holdt jeg bare kjeft fordi dette måtte hun jo avgjøre selv.







Endelig helt over, så tok vi oss igjen en hvil, slik at stresset kunne komme under kontroll. Jeg er veldig bevisst på at øktene ikke skal bli for lange - og stressnivået ikke for høgt. Derfor sitter vi rett og slett mye stille. Dvs jeg sitter stille, og Chantie maser litt rundt. Graver litt, lukter litt, ser seg omkring - og maser litt på at det må skje noe. Jeg forholder meg i ro helt til hun slår seg til ro - og enda litt til. Først når vi har vært rooooolige en god stund, så kan vi fortsette litt til.

Det er en del inntrykk bare i å studere elva....

Mens jeg kulern, så følger Chantie med på alt søppelet som flyter i virvler nede i elva....