Jeg blir så forbanna på alle disse EGENLÆRTE forstå-seg-påerne
når det gjelder hund og hundeoppdragelse. Det som går igjen i deres presentasjoner av
seg selv og sin kunnskap om hund er at de er «selvlærte», «har egen erfaring»
og de sier stadig at det «fins ikke forskning» på området. Det er fordi de
hevder det ikke finnes forskning, at de kan skjule seg bak at deres metoder er de
beste. Og de forteller at så lenge det fungerer for dem, så er det bra.
Huro Hundehjelperen Jim skriver: «Det finnes lite
forskning utført på verdensbasis. Man har forskjellige eksperter, som det har
blitt svært lett å kalle seg, med forskjellige teorier og synspunkter» og «Man
ser i dag at det er et stort flertall av kvinner som arbeider som
hundeinstruktør. En tendens man legger merke til er at hunden er ofte
"vennen deres". At hunden er en erstatning for barn, kjæreste, eller
noe annet i livet.Dette kombinert med rådgivingen fra skolene skaper
farlige hunder uten respekt for egen familie/flokk (forskning foreligger ikke).»
Norsk hundevisker beskriver sin kompetanse slik: «Etter 22 år med hundetrening føler jeg at jeg er klar for å dele min kunnskap med andre hundeeiere.» og «Han følte at hvis han ikke fikk hjelp av noen, måtte han bare lage sin egen teori. […] I 2004 knakk han koden. Da utviklet han en filosofi han kaller Sonetrening.»
Bloggeren Tonje Blomseth beskriver sitt forhold til
forskning slik: «Forskning
eller ikke, jeg synes jeg og Nanook har et flott forhold og samarbeid. […] Dere
kan dra inn så mye psykologi, pedagogikk og forskning dere bare vil! Men når vi
har det bra og ting fungerer som det skal, så ser jeg ingen grunn til å endre
på noe som alt funker.»
En annen forståelse som også er vanskelig å få bukt med, er denne alfa-tankegangen – at DU må
til stadighet vise hunden at du bestemmer. At du må vise at er sjefen ved å bestemme hvor og når den skal
sove, at du må gå foran den til enhver tid osv. (Selvsagt kan det være praktisk at hunden går bak deg, men ikke med begrunnelse at den vil bli sjefen om den går foran!) Opphavsmannen til denne gale
teorien har for lengst vært ute og beklaget og korrigert, men det ser ikke ut
som at alle ønsker å ta til seg at det som ble lansert som en sannhet har blitt
kraftig dementert i ettertid. En filmsnutt om dette kan ses her:
Saken er jo den at også atferd hos dyr er
vitenskap, og heter etologi. På lik linje som andre vitenskaper. Jeg antar at de fleste er glad
for at vi tror på forskning når det kommer til menneskets helse, medisiner,
atferdsforskning, elektronikk, pustende klær og vannavstøtende sko. Hva er det
da som gjør at de samme menneskene ikke anerkjenner forskning som handler om
dyrs følelsesliv, -atferd og –læring?
Ingen er utlært – og takk og
pris for det! Også jeg må eksperimentere for å finne ut hvordan jeg skal få
Chantie til å forstå det jeg vil hun skal gjøre (eventuelt ikke gjøre) – og da
hjelper det mye at jeg har lest meg opp på forskning om dyreatferd, hvordan dyr
lærer og dyrenes kommunikasjon og følelsesliv. Man kan alltids true en skapning
(dyr eller menneske!) til å adlyde, til å gjøre kunster og oppføre seg slik vi
vil – men vi får ikke et lykkelig dyr av det! Tenk bare på elefantene på sirkus
og de treningsmetodene vi etter hvert har blitt kjent med at brukes…
PS! Dette innlegget er
skrevet i affekt :)
Ta gjerne en titt på disse to
linkene for mer info:
Ja, det er som om oppegående mennesker man tror har empati, plutselig begynner å trene hund, og plutselig forsvinnger både logikk og empati. Frustrerende å lese om!
SvarSlett