Kastrering

Mye spennende lukter hos veterinæren.

I går ble Chantie kastrert. Dette har jeg vurdert nøye sammen med veterinær - og har kommet fram til at dette var beste "løsning" for henne. Chantie har vært veldig plaget med innbilt svangerskap. Det som startet som bare litt komisk oppførsel første gangen, har utviklet seg til å bli en tre uker lang depresjon for henne ved siste løpetid. Selve løpetida har ikke vært så problematisk for henne. Hun mister matlysten og blir lettere nedstemt, men det har allikevel gått greit. Hovedproblemet har dukket opp 55-65 dager etterpå - når det nærmer seg til for å "føde". Nå sist var hun deprimert og nedstemt i 3 uker. Hun spiste ikke og enda verre drakk ikke for egen maskin på nesten tre uker. Og hver natt i tre uker fant jeg henne forvirret gravende under bordet i stua - nærmest i transe. Dagene tilbrakte hun i sofaen med hodet klint inn i hjørnet - pesende og sturende. Hormonene hennes tok fullstendig overhånd og hele hunden forfalt liksom. Vi måtte håndmate henne og også fore henne med vann for å være sikker på at hun fikk i seg noe. Og kiloene raste av. Første gang dette inntraff var allerede etter første løpetid, men da varte det bare et par tre dager. Deretter har perioden det står på økt jevnt.

Jeg har lest meg opp på fordeler og ulemper ved kastrering, samt diskutert det med veterinær. Og utfallet ble altså at Chantie ble kastrert i går. Dette tok vi samtidig som hun allikevel måtte dopes ned og røntges for etterkontroll av den rotfylte tanna.

Chantie er en fantastisk hund! Til tross for at hun burde ha en del negative erfaringer med å komme til Grue Dyreklinikk (ender jo oftest med neddoping!), så er hun like ivrig på å komme inn. Like glad for å se de som jobber der - og like spent hver gang hun kommer inn på undersøkelsesrommet. Men opp på vekta eller på undersøkelsesbordet er hun ikke like ivrig på lengre.

"Hey! Får jeg komme inn snart eller?!"

  Veterinæren sa etter operasjonen at alt var gått greit. Jeg hentet Chantie etter noen timer, og hun var glad for å se meg. En kastrering er en ganske stor operasjon, så hun er redusert noen dager - og jeg har tatt meg fri fra jobb for å kunne være med henne hele tida. Dessverre så blør såret litt, så vi har vært en ny tur hos veterinærene for å få lagt på kompress. Det kan skje slike ting og veterinæren er ikke så bekymret. Men jeg må jo innrømme at jeg blir litt stresset av blod - så vi satser på at det snart er helt stopp. Jeg gleder meg til vi har kommet oss gjennom de første dagene. Akkurat nå angrer jeg når jeg ser hvordan hun har det - men jeg vet at dette vil gi henne et mye bedre liv i mange år framover - uten sterke depresjoner og stress i forbindelse med løpetid/innbilt svangerskap.