Et lite tankeeksperiment om læring og motivasjon

En dag sier mamma, samboeren, sønnen, bestefar eller noen andre som står deg nær, at du skal lære deg å spille piano. Og ikke bare det, men innen 1 mnd så skal du framføre Mozarts Piano Sonata nr. 11 på en konsert med 300 tilskuere. Du har aldri spilt noe instrument, og heller aldri ønsket å lære det. Du ser uforstående på den som står deg nær (vi kaller vedkommende Eva) som har bestemt dette - og spør hvorfor? Eva svarer ved å heise på skuldrene - og det var det.

Dagen etter bestemmer Eva at du skal øve. Du har litt vondt i hodet, men det spiller ingen rolle. Eva gir deg et noteark - ber deg sette deg ved pianoet og begynne å spille stykket. For å ha bedre kontroll så får du et halsbånd rundt halsen - for på denne måten kan Eva nappe i halsbåndet hver gang du spiller feil. Du ser sjokkert på Eva - for du kan jo ikke noter! Og du aner ikke hvilke noter som hører til hvilke tangenter. Det spiller ingen rolle, sier Eva, for du vil jo erfare til slutt hva som er riktig - fordi hun napper i halsbåndet hver gang du gjør feil. "Sett i gang og spill" sier Eva. Selvsagt blir det masse napping i halsbåndet ettersom du jo aldri er blitt fortalt hvordan man gjør det riktig, men rett og slett må eksperimentere deg fram med hver eneste note. Og etter en halvtime så har du både vondt i hodet og kjempevondt i halsen. Stressnivået er ganske høgt ettersom du jo er ganske fortvilet fordi du ikke ser noen ende på dette. Og heller ingen hensikt. Eva sier etter 1 time at det er nok for i dag - vi fortsetter i mårra. Du er glad du er ferdig, men sjokkert over hvordan Eva har oppført seg mot deg. Hun som du var så glad i er blitt et "monster". Hun påfører deg smerte - og du aner ikke hvordan du skal komme deg ut av situasjonen. Og du gleder deg i hvert fall ikke til i mårra. Når morgendagen kommer og Eva kommer med halsbåndet og befaler deg til pianoet - så er motivasjonen på bånn. Selvtilliten er borte og stressnivået er høgt fordi du vet dette blir en ny time med frustrasjon og smerte. Men - selvsagt lærer du litt mer dag for dag - og innen en mnd så kan du spille på et vis. Dessverre så gir pianoet deg bare dårlige assosiasjoner og gleden er borte. Når du så skal framføre pianostykket for andre dukker det opp enda et stressmoment. Nytt sted. Ny setting - og faren for å gjøre feil blir igjen større...dersom du hadde øvd på samme sted som du siste dagen skulle framføre så ville det trolig gått litt bedre. Tenk etter hvor fort gjort det er å gjøre selv de enkleste ting feil dersom du er redd og utilpass.

Hvor vil jeg med denne historien? Jo - veldig mange bruker denne metoden på hundene sine! For eksempel når de skal lære å gå pent i bånd. I tillegg så klarer ikke vi med ord å fortelle hunden at målet med treninga er å gå inntil meg med slakt bånd. For hunden er dette helt uforståelig og ikke minst ulogisk - og den har heller ingen motivasjon for å ville gå inntil meg. Min jobb som hundeeier blir derfor å motivere hunden til å VILLE være inntil meg, og det gjør jeg ved å BELØNNE når den selv oppsøker meg og TILBYR meg den atferden jeg ønsker. Når hunden så har motivasjon for å gjøre det jeg ønsker - og gjør det - først da SIER jeg ordet jeg vil det skal hete. Feks "FOT" eller "På plass". På denne måten lærer hunden at når jeg går slik så heter det "Fot". Veldig mange hundeeiere henger etter hunden i båndet og roper "NEI - NEI -NEI" og til slutt hanker de hunden inn med makt. Jeg skal vedde på at mange hunder tror at det å slepe med seg eieren sin heter "nei"...For eieren roper det hver gang den gjør det.

Tenk litt på dette - når dere trener! Motiverer du til samarbeid og glede, eller gjør du hunden din bare lei og utrygg?

Før hunden kan "få kjeft" for å ikke gå pent i bånd, så må den har forstått i en hver situasjon hva det å gå pent i bånd innebærer. I tillegg må den ha lært det så godt - og ha så god selvkontroll - at den aldri gjør feil. Selv ikke når den ser noe den har veldig lyst å sjekke ut, når den har vondt i magen, når den er på et sted den syns er skummelt eller den skvetter til av en sterk lyd.... Jeg tror vel at dersom du hadde lært deg å spille piano (feks etter denne rykk-og-napp-metoden), så kunne du fortsatt ha spilt feil når du er sliten, når du er ukonsentrert eller når du er stressa og redd. Det er ikke alltid like lett å gjøre alt rett hele tida - verken for deg eller hunden. Men skal den nødvendigvis straffes for det? Eller kan vi godta at den gjør feil slik som deg og meg - og innse at det faktisk ikke er fordi den ønsker å være vrang og slem?

Del gjerne - så flere kan få seg en aha-opplevelse!

PS: Og hvis noen lurer, så bruker jeg aldri koppel festet til halsbånd på hundene mine. Vi bruker alltid sele - og straffer heller ikke ved å røske i båndet.

Trening for å kunne gå forbi både folk og dyr

Denne våren har jeg bestemt meg for å få orden på dette med passeringer. Dette er noe veldig mange hundeeiere sliter med - og egentlig er det ganske logisk at dette blir problematisk. Mange hundeeiere vil bare "ha en hund" og legger ikke ned veldig mye trening i det daglige. Hjemme og innendørs er jo mange hunder helt ok, dvs de oppfører seg slik vi vil de skal gjøre og det stilles ikke nødvendigvis så mye krav til dem. Mange syns også det er uproblematisk at hunden ikke alltid går pent i bånd. Mange bruker fleksibånd på hundene og lar de få lov til å vimse og surre hit og dit på tur. Og det er jo et helt ok hundeliv og hundehold så lenge det er ok for alle parter.

Hva som skjer i møtesituasjoner

Men så skjer det jo at man møter folk på tur. Og man møter folk med andre hunder. I DEN situasjonen så vil gjerne alle at hunden skal gå pent ved siden av eieren, ikke dra - ikke bjeffe - ikke gjøre utfall - men gå forbi, gjerne helt inntil foten...og det går selvsagt ofte veldig dårlig når den i utgangspunktet ikke kan denne atferden. Den har ikke lært å gå inntil foten til eier, den har ikke lært å styre sine lyster - og eier har ingen innlært måte å få kontakt med hunden sin på. Og ikke minst - hunden har opplevd mange dårlige møter med rykk og stramt bånd, en eier som kjefter og stresser og har faktisk etter en del slike repetisjoner lært at det er slik vi møter andre folk og dyr.
Så - når man skal ta tak i dette konkrete møte-problemet så må man vite at man faktisk skal i gang med ganske mye trening: ikke bare skal hunden lære seg hvordan den SKAL oppføre seg, men den skal også AVLÆRE en atferd den har øvd på i kanskje flere år....

Hvorfor gjør hunden som den gjør

Så hvordan angriper man denne treninga da. Jo, aller først så må vi vite noe om hva som trolig skjer i hunden ved slike møter. Hunder som reagerer får økt stress, økt puls, økt utskillelse av adrenalin og kroppen dens går på et vis inn i en form for "på vakt"-fase. Den gjør seg klar til hva som enn måtte komme - enten den er hoppende glad for å se andre, eller den er skeptisk og litt redd. Den handler ut fra tidligere erfaringer og medfødte instinkter.
Det er derfor viktig at vi forstår at det skjer noe fysisk i hunden - den utaggerer ikke mot andre fordi den tenker den skal være slem og vrang, men fordi det oppstår en situasjon som den tror den må håndtere på hunders vis. Og hva kan vi gjøre? Jo - vi må sørge for at hundens stressnivå ikke blir for høyt, at den har god nok avstand til det som den møter så den ikke må reagere mot den og vi må hjelpe hunden å motstå sine instinkter. Og vi må ha en måte å tilkalle hundens oppmerksomhet på og få formidlet til den at nå skal du ha fokuset på eier og gå pent inntil meg.

Forberedende øvelser man gjør alene

Det krever MYE selvkontroll å sitte med ost på nesa!

Helt konkret så kan man øve på alle deler av passeringa helt alene. Dersom eier og hund ikke kan noen av disse "elementene" nedenfor, så blir passeringer nesten alltid vanskelig. Fordi eier kan ikke formidle til hunden at nå skal den få beskjed om type atferd, nå skal hunden ikke gjøre det som hele kroppen dens sier den bør gjøre - og eier kan ikke be hunden gå ved sin side.

Kontaktlyd - man må ha en måte å få hunden til å komme til oss og å forstå at nå kommer det straks en konkret beskjed om hvordan den skal oppføre seg.

Selvkontroll - hunden må øve på å motstå å gjøre det som instinktivt faller den inn først. Dette er rett og slett trening i "å vente". Vente på å få maten sin/godbiten du har kastet på gulvet inntil den får lov å ta den. Vente med å hoppe ut av bilen til man får lov. Vente med å ta en godbit - så får man heller to.  Godbit på snuten. Ikke springe etter ball når den kastes osv.

Inntil - det å øve på at hunden i kortere perioder befinner seg helt inntil eieren og har fokuset sitt rettet fullt og helt på eier.

Hvordan trene med andre

Enten eieren har øvd inn disse tre delene over eller ikke, så kan man trene passering sammen med andre. Men mangler hunden og eier trening i kontaktlyd, selvkontroll og inntill, så er det enda mer krevende å få det til med andre. Det er alltid fint å ha sine egne treningskamerater fordi man da kan ha fullt fokus på seg og sin hund, man kan teste ut når går det galt og når går det fint - og man trenger ikke tenke på at andre syns man er en håpløs hundeeier eller oppfører seg særdeles spesielt.

Men det er lurt å snakke sammen slik at man vet hva den andre strever med - slik at man ikke forstyrrer hverandres trening.

1. Hold så god avstand til andre at hunden ikke "kopler ut". En hund som har koplet ut lærer ingen ting. Og det funker heller ikke å kjefte. Kanskje må du ha 10 meter til nærmeste hund i starten - og kanskje kan dere ikke gå mot hverandre i det hele tatt, men heller bare være i utkanten av hverandre.

2. Bruk lokkemiddel (godbit/leke/deg selv) som fungerer for å beholde hundens fokus på deg gjennom hele "passeringen" og sørg for at "situasjonen" ikke varer lengre enn hunden kan mestre. I starten går det selvsagt med veldig mye godbit/lokking - for så å kunne trappe sakte ned når det er mulig.

3. Forstå at dette tar tid, men legg merke  til at når hunden er "koplet på deg" så kan avstanden ganske raskt reduseres. Husk at hunden også forstår at dette er en form for trening, og at om du på trening med venner kan passere med 2 meters avstand, så vil en møtesituasjon dagen etter med fremmede på et annet sted være en litt tilbake-til-start-opplevelse for hunden.

4. Tren ofte, men kort. Avslutt treningen når det går BRA! Husk at hunden påvirkes av at også vi blir stresset. Når vi tenker at "Ah...nå møter vi noen, nå blir det et helv...." Så oppfatter hunden det ut fra vårt kroppsspråk, vår utskillelse av stresshormoner, vår bittelille endring i stemmen, at vi holder båndet litt strammere - og hunden blir klar til å "gå i krigen" med oss.

5. Vær bevisst egen væremåte. Senk skuldrene, ha all fokus på egen hund. Lær deg å "lese" hunden så ser du raskt signalene på om møtet vil gå greit eller om du står i fare for å "miste den". Avbryt passeringen ved å snu eller skifte retning om du tror det blir for vanskelig for hunden.

Chantie og meg

Chantie er en border collie-blanding med mye energi og som stresser seg veldig fort opp. Det betyr at jeg også raskt "mister" henne når det koker i toppen. Vi har trent veldig mye selvkontroll og ro-trening, samt en del kontaktlyd og litt for lite inntil-trening. Dvs på et tidspunkt hadde vi en ganske god "inntil"-kommando, men jeg brukte den for lite i treningssituasjoner alene, og for mye bare i situasjoner hvor vi møtte noen. Noe som raskt gjorde at Chantie nå tror kommandoen "på plass" betyr "nå møter vi noen nå må vi være på vakt..." :D Så vi tar ett skritt tilbake i treninga og begynner med ny innlæring og etterhvert et nytt ord for atferden jeg vil ha.

Vi er så heldige å ha en egen treningsgjeng her i Våler - som kan være med oss slik at vi har noen å trene sammen med og trene på. Så jeg ser fram til mange gode treningstimer framover.

Takk for 2017

2017 er snart omme og det har vært et år med mange opplevelser og hendelser. Av de største hunde-hendelsene så er det at Tasja har kommet til verden og til oss, at jeg har fått min egen hundegjeng å trene med her i Våler - og at jeg har startet Tjo-og-hei for å kunne bedrive litt råd og vink om
hundetrening og hundens måte å lære på til de som ønsker litt info. Jeg har lest flere, nye bøker basert på forskning om hund og har fått mye ny kunnskap og innsikt. Jeg har skrevet flere blogginnlegg og et par av dem er til og med publisert i medlemsblad (Berner'n og Harehunden).

 I tillegg så må jeg trekke fram både Nosework-kurs ved Artaio hundeskole og Lundqvist hundeskoles ukeskurs som usedvanlig fine opplevelser. Det viser seg at Chantie har både en god nese og er en fantastisk vannredningshund!

Når jeg nå ser tilbake på året som har vært, så er det jammen mye jeg ikke ante skulle skje! Det vil si - ingen ting av dette jeg har nevnt over her visste jeg om ved utgangen av 2016. Og det er jo det som er så bra! At årene og livet fylles med hendelser og erfaringer man ikke vet om før man er der.

På grunn av hundene har jeg fått mange nye to- og firbeinte venner! Noen har jeg truffet på kurs, mens andre har jeg blitt kjent med på tur, i Våler eller gjennom Tjo-og-hei.

Men livet med hunder er selvsagt ikke bare rosenrødt! Hele årsaken til denne store hundeinteressen har jo kommet fordi jeg for 4 år siden hentet Chantie hjem - og Chantie skulle vise seg å være en hund med mye pågangsmot, stort oppfinnsomhet, stor motivasjon for fart og utfordringer - men ikke for lydighet og perfeksjon. Chantie er fortsatt en hund som kjeder seg lett (muligens litt som sin eier...?) og som lett "faller ut" når hun mister interessen. Hun har et høgt stressnivå og girer seg fort opp. Hun er oppvakt og veldig "på", og er dårlig på å stresse ned og å være avslappet i situasjoner hvor det er noe som helst som beveger seg....Chantie trives best når hun får brukt hodet og kropp, men utfordringen min er å sørge for at hun ikke får overtenning. Hun er nå 4,5 år og jeg syns vi begynner å bli et godt team og at hun nå er i ferd med å bli litt roligere og mer avbalansert. Det har krevd mye trening - og vi må fortsette å jobbe med både kontakt og selvkontroll for at dette skal bli bra. Men hadde det ikke vært for utfordringene jeg opplever med Chantie - så hadde nok 2017 sett helt annerledes ut. Drømmen om en ekstremt lydig og rolig hund som kan gå løs overalt og fotfølge meg er knust, men slik er det vel ofte med drømmer. Drømmer må justeres etter virkeligheten og etter hva man selv har tid og ressurser til å gjøre.

Ideen om enda en hund kom da jeg skulle på ferie i sommer og måtte fysisk dytte Chantie inn i båsen på hundehotellet. Hun var desperat for å ikke bli forlatt - og det var vondt å dra fra henne slik. Enda jeg vet hun hadde det helt strålende hele uka på hundehotellet. Jeg bestemte meg der og da for at dette skulle jeg aldri gjøre mer - sette Chantie igjen alene. Løsningen ble derfor å tenke ut hva slags hundepartner vil jeg ha til Chantie, hva slags hund ser jeg for meg at hund nr 2 bør være - og valget etter mye lesing falt på en mynde: Tasja. Så Tasja er i utgangspunktet anskaffet for å være "selskapshund" for Chantie. Også på dagtid når alle er borte på jobb og skole. 

Tasja har innfridd! Tasja var den roligste (og kanskje minste?) i et kull bestående av 12 valper. Tasja er nå 6 mnd gammel, måler 66 cm mankehøgde (sånn ca) og veier 19 kg. Hun trives både innendørs og utendørs, kan sitte og bli på kommando - og ringer i bjella når hun vil ut. Hun er glad i folk, men litt skeptisk til hunder hun ikke kjenner. Fordelen for Tasja er at hun aldri er alene ettersom enten vi eller Chantie er med henne. Vi må selvsagt øve på at hun takler å være helt alene, men foreløpig har det begrenset seg til bilen og det å være ute i hagen alene. Det er ikke alt jeg har tid til å øve nok på. Til tross for at jeg vet at jeg burde. Og selvsagt innser jeg at det er dumt. Noen ganger føler jeg meg som en elendig hundeeier med altfor lite tid til dem - mens andre ganger er jeg verdensmester. Sånn er nok hverdagen til de fleste av oss. Også det må jeg leve med.
Ellers så har jeg fått enda en ny hobby: det å gjøre om gamle klær og pledd til Tasja-klær under merkenavnet "The Tasja Way" (Takk, Anita!) 😀.

Hva 2018 vil bringe er det ingen som vet enda. For min egen del så håper jeg å kunne bidra til at flere hunder får et bedre hundeliv og at flere hundeeiere blir bevisst nyere forskning for hvordan hunder er "skrudd" sammen. Jeg har ingen ambisjon om at hundene mine skal gå perfekt i bånd, skal gjennomføre verken konkurranser eller utstillinger, men at hundene mine skal ha et godt hundeliv på sine premisser. I det så ligger det selvsagt både forventninger til meg og til dem. Jeg skal gi dem trygghet og utfordringer, men ikke være urealistisk ut fra hva jeg har klart å gi dem forutsetninger for å mestre.

Men noe jeg gleder meg til i 2018, er et 6 dagers kurs om aggresjon hos hunder med den britiske veterinæren Amber Batson! Dette kan jeg veldig lite om, og ser fram til å lære mye.

Da gjenstår det bare å ønske alle mine venner, både to- og firbente, og andre som måtte følge bloggen min - et godt nyttår. Og mange gode ønsker for 2018! 

Og husk å passe godt på alle dyr på nyttårsaften - for mange er veldig, veldig redde.