Et lite tankeeksperiment om læring og motivasjon

En dag sier mamma, samboeren, sønnen, bestefar eller noen andre som står deg nær, at du skal lære deg å spille piano. Og ikke bare det, men innen 1 mnd så skal du framføre Mozarts Piano Sonata nr. 11 på en konsert med 300 tilskuere. Du har aldri spilt noe instrument, og heller aldri ønsket å lære det. Du ser uforstående på den som står deg nær (vi kaller vedkommende Eva) som har bestemt dette - og spør hvorfor? Eva svarer ved å heise på skuldrene - og det var det.

Dagen etter bestemmer Eva at du skal øve. Du har litt vondt i hodet, men det spiller ingen rolle. Eva gir deg et noteark - ber deg sette deg ved pianoet og begynne å spille stykket. For å ha bedre kontroll så får du et halsbånd rundt halsen - for på denne måten kan Eva nappe i halsbåndet hver gang du spiller feil. Du ser sjokkert på Eva - for du kan jo ikke noter! Og du aner ikke hvilke noter som hører til hvilke tangenter. Det spiller ingen rolle, sier Eva, for du vil jo erfare til slutt hva som er riktig - fordi hun napper i halsbåndet hver gang du gjør feil. "Sett i gang og spill" sier Eva. Selvsagt blir det masse napping i halsbåndet ettersom du jo aldri er blitt fortalt hvordan man gjør det riktig, men rett og slett må eksperimentere deg fram med hver eneste note. Og etter en halvtime så har du både vondt i hodet og kjempevondt i halsen. Stressnivået er ganske høgt ettersom du jo er ganske fortvilet fordi du ikke ser noen ende på dette. Og heller ingen hensikt. Eva sier etter 1 time at det er nok for i dag - vi fortsetter i mårra. Du er glad du er ferdig, men sjokkert over hvordan Eva har oppført seg mot deg. Hun som du var så glad i er blitt et "monster". Hun påfører deg smerte - og du aner ikke hvordan du skal komme deg ut av situasjonen. Og du gleder deg i hvert fall ikke til i mårra. Når morgendagen kommer og Eva kommer med halsbåndet og befaler deg til pianoet - så er motivasjonen på bånn. Selvtilliten er borte og stressnivået er høgt fordi du vet dette blir en ny time med frustrasjon og smerte. Men - selvsagt lærer du litt mer dag for dag - og innen en mnd så kan du spille på et vis. Dessverre så gir pianoet deg bare dårlige assosiasjoner og gleden er borte. Når du så skal framføre pianostykket for andre dukker det opp enda et stressmoment. Nytt sted. Ny setting - og faren for å gjøre feil blir igjen større...dersom du hadde øvd på samme sted som du siste dagen skulle framføre så ville det trolig gått litt bedre. Tenk etter hvor fort gjort det er å gjøre selv de enkleste ting feil dersom du er redd og utilpass.

Hvor vil jeg med denne historien? Jo - veldig mange bruker denne metoden på hundene sine! For eksempel når de skal lære å gå pent i bånd. I tillegg så klarer ikke vi med ord å fortelle hunden at målet med treninga er å gå inntil meg med slakt bånd. For hunden er dette helt uforståelig og ikke minst ulogisk - og den har heller ingen motivasjon for å ville gå inntil meg. Min jobb som hundeeier blir derfor å motivere hunden til å VILLE være inntil meg, og det gjør jeg ved å BELØNNE når den selv oppsøker meg og TILBYR meg den atferden jeg ønsker. Når hunden så har motivasjon for å gjøre det jeg ønsker - og gjør det - først da SIER jeg ordet jeg vil det skal hete. Feks "FOT" eller "På plass". På denne måten lærer hunden at når jeg går slik så heter det "Fot". Veldig mange hundeeiere henger etter hunden i båndet og roper "NEI - NEI -NEI" og til slutt hanker de hunden inn med makt. Jeg skal vedde på at mange hunder tror at det å slepe med seg eieren sin heter "nei"...For eieren roper det hver gang den gjør det.

Tenk litt på dette - når dere trener! Motiverer du til samarbeid og glede, eller gjør du hunden din bare lei og utrygg?

Før hunden kan "få kjeft" for å ikke gå pent i bånd, så må den har forstått i en hver situasjon hva det å gå pent i bånd innebærer. I tillegg må den ha lært det så godt - og ha så god selvkontroll - at den aldri gjør feil. Selv ikke når den ser noe den har veldig lyst å sjekke ut, når den har vondt i magen, når den er på et sted den syns er skummelt eller den skvetter til av en sterk lyd.... Jeg tror vel at dersom du hadde lært deg å spille piano (feks etter denne rykk-og-napp-metoden), så kunne du fortsatt ha spilt feil når du er sliten, når du er ukonsentrert eller når du er stressa og redd. Det er ikke alltid like lett å gjøre alt rett hele tida - verken for deg eller hunden. Men skal den nødvendigvis straffes for det? Eller kan vi godta at den gjør feil slik som deg og meg - og innse at det faktisk ikke er fordi den ønsker å være vrang og slem?

Del gjerne - så flere kan få seg en aha-opplevelse!

PS: Og hvis noen lurer, så bruker jeg aldri koppel festet til halsbånd på hundene mine. Vi bruker alltid sele - og straffer heller ikke ved å røske i båndet.