Trassalder hos tenåringen

Aller først - overskrifta er kun for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Vi har vel alle for lengst gått bort fra tanken om at barn og hunder gjør dustete ting fordi de vil irritere oss eller gjøre oss sinte. Heldigvis så har vi forstått at det er bakenforliggende årsaker - og det er selvsagt dette vi må ha fokus på.
I gamledager så snakket vi om at hunden forsøkte å bli sjefen i huset, den ville klatre på rangstigen, den unnlot å gjør det vi kommanderte den til fordi den ville vise at den drev og tok over regien i familien. Veldig mange hunder har hatt ekstremt dårlige opplevelser med eierne sine pga at vi tenkte på denne måten, og tilla hunden tanker, egenskaper og handlinger vi i dag vet at den ikke har.

Like fullt så opplever mange hundeeiere at hunden deres blir helt dust i en periode når den er mellom 1,5 år og 2,5 år ca. Når denne perioden inntreffer er selvsagt individuelt. Det kommer an på hunderase og også innenfor hver rase så kan det være store forskjeller. Hundene er jo ikke laget på fabrikk, så de er like individuelle som deg og meg. Eller som søsken som vokser opp i samme hjem - og enda vil være veldig, veldig ulike helt fra tidlig alder....

Her i huset er det Tasja som er "problemet" om dagen.... Hun er blitt 2 år og 2 mnd - og alt har gått i ball for henne. Hun  - som har vært så enkel å trene med - er plutselig blitt helt umulig å få kontakt med. Før når jeg fant fram godis og kanskje klikkeren, så var hun klar og bare sirklet rundt meg. Men så kan jeg både vise fram godisen og prøve å lokke på henne - mens hun isteden bare springer runde på runde i hagen. Helt "lost" for denne verden.

Som forrige blogginnlegg viste, så har hun plutselig sluttet å takle å være hjemme alene. Det gikk hardt utover listverket. Og også i bilen klarer hun ikke å være i ro dersom hun blir forlatt. Nå har hun gnagd på både bilbur og madrass - samt klart å fiske inn et pledd som lå på siden av buret.

Og hun piper - og bjeffer. Hun piper når vi går tur eller bare ute i hagen. Eller inne i stua. Hun herjer og drar opp Chantie flere titalls ganger hver dag. Og hun bjeffer på alt som beveger seg ute - enten det er folk eller dyr.

Og hun er oppå bordet, på benken - og jammen har hun ikke begynt å rote i seksjonen også...Dette er verre enn valpetida!

De fleste som har gått på valpekurs og unghundkurs - har fått vite at denne perioden kommer. Den perioden når hunden glemmer ALT den har lært, mister fokus, er full av energi, ødelegger, stjeler, drar i båndet og jager alt den ser. En blir alltid rådet til å legge ned mye energi i trening FØR denne fasen inntreffer, for så å ta en god pause fra alle krav - mens dette står på. Det kan være en fordel at den har trent en del før dette, så kan det jo være at noe fortsatt fungerer - men det gjør det ikke her altså.

Det funker heller ikke med godbiter nå på Tasja. Da må det i såfall være biff tror jeg. Vanlige hundegodbiter, pølser, ost eller skinke enser hun ikke når alt allerede har gått i ball. Hun kan i nøden sveipe borti hånda mi for så å bare spytte det ut. Jeg tror ikke hun enser at det er godbiter en gang, men en innlært refleks på at det jeg har i hånda skal hun ha i munnen - for hun tygger to tygg og så bare faller det ut av munnen hennes igjen - og så fortsetter hun å fokusere på det bare hun kan se langt framme...Hun har konsentrasjonsevne som en ert!

Tasja er en prøvelse for både Chantie og meg nå. Og helt sikker for henne selv også. For jeg tror ikke hun heller syns dette er en "god" periode. Men hun må nok bare gjennom det før voksenlivet kan begynne på ordentlig.

Jeg tenker jo at det må være fint å gå tur for å tenke på noe annet og få impulser, men når hun bare drar det meste av turen, fanger opp et rådyrspor eller en sau - og klikker fullstendig i vinkel - med bjeffing, piping, hopping, biting i båndet, rygging osv - så er det ikke noe gøy. Verken for hun eller meg. Og det hjelper jo ikke hva jeg gjør - jeg VET jo det!! Men jeg klarer jo ikke helt å la være å prøve. Og så blir jeg jo oppgitt - mest på meg selv. Som ikke klarer å ta inn over meg det jeg forteller alle andre:
Slapp av - det går over!
Snart.....

(Og hører dere godt etter, så hører dere at jeg fniser på denne filmen. Ikke lett å holde seg alvorlig med slik atferd....)

Ødelegging av inventar

Mange opplever en eller flere ganger (noen mye oftere!) at hunden ødelegger møbler, sko, senga si, dørkarmer, puter - eller at den gnager og gnager på ting. Vi mennesker er jo rasjonelle vesener, så nå hunden vår begynner å tygge på ting eller ødelegge - så responderer vi ved å fjerne det den ødelegger. Og dette er jo forsåvidt greit - for å "redde" inventaret, men man sitter kanskje raskt igjen med et strippet rom, hunden får fjernet alt den kunne sysselsatt seg med - og vi har ikke gjort noe som helst med selve årsaken til ødeleggelsene. Altså HVORFOR ødelegger hunden?

Dersom det dreier seg om en valp, så er det flere ting som spiller inn. Valpen er selvsagt mest av alt redd for å bli igjen aleina. Bli forlatt. For oss mennesker er det liksom helt logisk at en liten valp, som altså er som et barn å regne, skal klare seg alene hjemme litt fra ganske så tidlig alder. Bare det i seg selv er ganske hjerteskjærende. Hvis vi ser til villhunder, så danner disse familieflokker som består av kanskje 10-15 individer. Det er foreldre, besteforeldre og barn. Det er ikke slik at valpene forlater slekten umiddelbart når de blir 8 uker - eller 12 uker - for så å måtte stå på egne bein. Mens vi tenker at valpen er gammel nok til å klare seg selv i flere timer fra de er bare noen få måneder gamle. Er det noe rart de får panikk og ødelegger?

Alle hunder har også et medfødt tyggebehov. Når de tygger så skiller de ut beroligende hormoner, så tyggeaktiviteter er noe de aller fleste hunder har stor glede av. I tillegg så er det noen som bruker det aktivt for å roe seg selv ned når de kjenner de blir stressa. Feks i en situasjon hvor de er litt bekymret eller redd. Eller rett og slett ikke har noe annet å finne på. Feks i et relativt tomt bur i timesvis. Da er det god tidtrøyte å tygge opp madrassen sin - og jeg vil nesten si at det skulle da bare mangle!! Hunder er ikke som oss som sover alt vi trenger i en lang periode i døgnet. Hunder sover i mange kortere perioder i løpet av dagen. Derfor er det ikke bra for hunden å måtte tilbringe timesvis i et bur. De må ha mulighet til å tusle litt rundt, drikke litt, titte litt ut, legge seg mjukt, legge seg hardt, rulle litt, stelle seg litt og kanskje også tygge litt. Dette bør den kunne gjøre både på natta og også på dagen når vi eventuelt er på jobb.

Dersom hunden din er blitt trygg på å være aleina hjemme, og du så kommer hjem en dag til at noe er ødelagt - så håper jeg at du forstår at den ikke har sittet og pønsket ut noe faenskap for å irritere deg! Kanskje har den aldri blitt helt fortrolig med å være aleina? Veldig, veldig mange hunder blir aldri det. Hunder har gjennom generasjoner bodd sammen med andre individer - og er ikke avlet fram for ensomhet. Eller for å trives mutters aleina. Derfor gjør de heller ikke det. Hunder er avlet fram for å være sosiale, for å være menneskets beste venn - og for å samhandle fantastisk godt med oss. Det er derfor helt naturlig at de mistrives sterkt aleina! Og at de faktisk kan synes det er såpass ubehagelig at de må tygge litt for å roe seg ned, eller de prøver å bite seg ut av huset....Som Tasja prøvde på på søndag....

Tasja har aldri likt å bli igjen aleina hjemme. Hun takler fint å være alene i en etasje, mens jeg sover i 2.etasje og Chantie feks sover i kjelleren. Det går fint om jeg drar bort, så lenge Chantie er igjen hjemme. Men hun syns det er vanskelig at jeg og Chantie drar, selv om en av gutta feks er hjemme. Det er liksom ikke godt nok. Hun har alltid pepet og vandret en del rundt da, men har liksom klart å "håndtere" det. Og jeg har jo selvsagt sakte vennet henne til å være litt aleina. Jeg har gått lang tur med henne, latt henne fått roe seg ned når vi kommer hjem, deretter har hun feks fått en Kong (gummiting) med frosset kjøttdeig/leverpostei i når Chantie og jeg har gått tur. Dette for at hun da skal ha noe kjempegodt å drive med, som samtidig er tygging og virker beroligende - og så har jeg jo utvidet bortetida sakte, men sikkert. Og det har gått rimelig greit. Jeg ser jo at hun noen ganger har vært oppå bordet eller benken, men hun har nesten aldri tatt noe eller ødelagt noe. Som jo er bra for meg. Og jeg har listet meg innpå huset for å høre om hun uler. Noen ganger har hun gjort det - andre ganger ikke. Uling er jo at hun kaller på flokken sin - fordi hun er skikkelig forlatt.

Men søndag hadde hun ikke en god periode hjemme alene. Hun fikk to Konger, og vi var ikke lengre borte enn vi pleier. Allikevel så har stakkars Tasja hatt fryktelige minutter hjemme alene. Hun har bitt og klort opp dørkarmen - så den har fliset seg skikkelig. Og jeg kan bare tenke meg hvor redd og desperat hun må ha vært. Kanskje har hun hørt noe, kanskje har hun feilkoplet noen tanker, og i hvert fall så har hun bare hatt det forferdelig!

Hun får selvsagt ikke kjeft etter en slik opplevelse. Kun trøst. Og forsikring om at hun aldri skal bli forlatt for godt.
Det vil nå gå en god del tid før jeg igjen begynner helt på starten igjen med hjemme alene trening. For når hun nå har hatt en panikkopplevelse, så må jeg sørge for at den ikke oppstår igjen. Og det er ganske stor sjanse for at hun vil få panikk neste gang også, så lenge hun hadde det sist. For hun husker jo selvsagt den dårlige følelsen hun hadde da. Jeg må derfor endre på følelsene hennes knyttet til det å være aleine. Og det er ikke gjort på en uke. Men kanskje på 10 uker. Det viktigste nå er at hun får tilbake troen på at vi er en familie og vi hører sammen - for alltid.

Og til alle som blir irriterte når hunden ødelegger noe: Det er jo bare materielle greier. Alt kan fikses eller erstattes. Men en hunds redsel eller sorg over å bli forlatt - kan ikke "tuktes" bort eller fjernes ved å hindre den i å tygge/ødelegge.

Sliten Tasja etter å ha vært aleina hjemme.....

Og hvordan kan vi avhjelpe separasjonsangst? Ta en titt på denne. 

Problematferd kureres med triks og andre øvelser

Mange hundeeiere sliter med at hundeholdet ikke ble som tenkt. Mange har full jobb og lever ganske aktive liv - og så har de hund i tillegg. Hundene får seg en tur om morgenen, en liten luftetur før middag - for så å få en skikkelig langtur til kvelds. Ellers så ønsker eierne at hunden skal være i ro eller "drive med sitt". Og "drive med sitt" skal ikke være bjeffing, graving, kasting av ting, løping, hopping, gnaging eller no' slik ødeleggende. Kanskje det helst skal være ligge i ro?
Men hunden har ligget i ro hele natta (8-9 timer) og hele arbeidsdagen (8-9 timer), samt når eieren er på badet, spiser, ser TV/data, trener osv...i det store og hele så er det helt unaturlig for hunden å gjøre ingenting så store deler av tida! Og hva må den gjøre for å ikke bli helt apatisk eller tiltaksløs? Jo - den må finne på noe selv. Og det er nettopp da den finner på de tingene den ikke skal gjøre, som vi fort kaller for problematferd...Graving, tygging, biting, bjeffing og herjing!

En hund som har fått brukt hodet og kroppen en god del gjennom hele dagen - trenger ikke å finne på alle disse greiene selv. Så jobben vår for å få bort en del av problematferden er rett og slett å gi hunden noe å bryne seg på. Særlig mentalt. For en gåtur - kanskje den samme gåturen dag ut og dag inn - er ikke nok opplevelser! I bestefall får du en veldig sprek hund. :D

Og i tillegg må du sørge for at hunden har god selvtillit. En hund som er trygg selv, trygg på deg - og trygg i ulike situasjoner, vil heller ikke ha behov for å vise aggressiv atferd så mye. Nettopp fordi den ikke har så mye å "skremme unna".

Så om du har en hund som du syns ødelegger litt mye, så slutt å kjefte på den i situasjonen som den tygger/biter/river filler av ting - og ta den med deg og gi den noen mentale utfordringer. For det meste av det vi kaller problematferd - er hunder som prøver å sysselsette seg selv.

Og jeg snakker av erfaring! De dagene jeg ikke har nok tid til noe annet enn en gåtur (mest fordi jeg selv elsker å gå tur!), så har Chantie mye lettere for å utagere om vi møter noen! Dersom jeg har trent med henne en halvtimes tid i forkant av turen, så er hun mye mer stabil og rolig til sinns - og møtene går mye, mye bedre. Dersom jeg ikke får trent henne på to, tre dager, så tar det meg tre, fire dager med treninger for å få henne rolig til sinns igjen... Og det vil uansett ikke hjelpe å kjefte på henne eller å trene henne på de vanskelige møte situasjonene.

Men det ER vanskelig å hele tida finne på hva man skal gjøre med hunden. Hver dag. Man ender fort i et mønster, og det dumme for oss er at hunder er veldig, veldig lettlærte og smarte. Så om du har funnet en oppgave eller en øvelse som du merker hunden blir sliten av - så funker den jo bare nøyaktig så lenge som den er utfordrende for hunden. Når hunden først har lært oppgaven, så bruker den ikke lengre noe energi eller tankevirksomhet til å utføre den, og "virkningen" avtar.


For å hjelpe hundeeiere med å finne nok utfordrende og stimulerende øvelser, så har jeg utviklet et konsept jeg kaller for "Personlig treningsprogram for deg og din hund". Når jeg har innhentet opplysninger om hunden og deg - så skreddersyr jeg et ukesprogram med to treningsøkter hver dag. Øvelsene tar hensyn til hund og eiers ståsted og gemytt. Samt eventuell problematferd. Øvelsene kommer ofte med forslag til vanskeligere variasjoner, slik at programmet kan brukes lengre og utvikles over tid.

Og jeg har fått veldig gode tilbakemeldinger på dette! Flere av de som har prøvd det ut, sier at hunden og de har fått et bedre samspill, en gladere og roligere hund - og ikke minst en artigere og bedre hverdag. Hunden er fornøyd - og eieren er fornøyd med at hunden er fornøyd:)

Dette er bevis nok for meg for at trening og samspill er en helt essensiell del av et lykkelig hundehold.Og man må ikke trene i timesvis hver dag, men treningen må være riktig og variert. Og det er kun en som kan bedømme om du treffer - nemlig hunden.

Om du vil lese mer om Personlig treningsprogram, så ta en titt på facebooksida mi. Det kan også bestilles via facebooksida mi.