Tallknekking i koronaens tid

Jeg lurer på ganske mye om dagen. Særlig på dette med hvordan alle tallene påvirker oss. Tellingen av antall smittende, innlagte og døde av korona. I Norge og i andre land. Det jeg syns er vanskelig er når vi bare presenteres for et dødstall, eller et smittetall – uten at det sammenlignes med noe annet. Og bare for å si det – jeg følger alle råd og tiltak som gis av Folkehelseinstituttet og av regjeringen. Og jeg tar korona både på alvor og forstår alvoret. Og har stor forståelse for at vi må gjøre en innsats alle for at ikke helsevesenet vårt skal bli overbelastet. Men – når vi kun teller koronatilfeller, så aner jeg jo ikke hvordan det er i forhold til andre sjukdommer. Eller hvor belastende dette er akkurat nå sett opp mot andre sjukdommer som rammer oss i et «normalår».

Jeg har derfor, for min egen del, gjort litt undersøkelser for å ha noe fornuftig å sammenligne dagens situasjon med. Og ja, jeg forstår også at dette vil bli mye verre – også i Norge. Så spørsmålet er hvor fælt er det akkurat nå?

For enkelhets skyld så tar jeg utgangspunkt i 1 år og i 1 måned. Koronaen har påvirket oss i Norge i ca 1 måned nå – derfor «later jeg som» at tallene for smittede, innlagte og døde pr nå er i løpet av 1 måned.

I Dødsårsaksregisteret fins dette:

Hvis jeg tar utgangspunkt i det siste året som er registrert her, og deler antallet på 12 måneder, så får vi et snitt på antall døde av ulike årsaker pr måned. Dette tallet har jeg selv ført inn i kolonnen til høyre.  

Så vidt jeg har forstått, så dør de som dør av korona i stor grad av luftveisproblemer. Dermed er det interessant å sammenligne med et normalår og hvor mange som normalt dør av «sykdommer i åndedrettsorganene». I 2018 døde 4482 menneske i Norge av dette. Det gir et snitt per måned på 374 dødsfall. Altså 12 personer hver eneste dag.

Jeg aner ikke hvor mange av disse som dør på et sjukehus eller på et sjukehjem, eller om de lå i respirator eller ikke. Men tallet har hold seg relativt stabilt, så jeg går ut fra at dette er et antall som man i helsevesenet er vant til å håndtere. Spørsmålet nå er selvsagt om de koronasmittede kommer i tillegg til alle disse, eller om mange av disse er «de samme». Det vet vi ikke.

Men det jeg vet, er at om VG, hadde daglig oppdatert oss på antall innlagte og døde av andre sjukdommer enn bare korona, så ville også det vært skremmende lesning…

Vi skriver i dag 28.mars, og pr nå skal det trolig være 1122 døde av sjukdommer i åndedrettsorganene, dersom korona ikke var kommet til Norge. 

I tillegg har trolig 2520 dødd av hjerte- og karsjukdommer hittil i år.

Da er jeg litt usikker på hvor redd hver enkelt av oss skal være pr i dag ut fra dødstallene som presenteres. Så må vi jo tenke på dette med smittsomhet. Hjerte- og karsjukdommer smitter ikke, så der må hver enkelt av oss gjøre en innsats for egen helse. Vi vet jo hva som er risikofaktorer for å dø av hjerte- og karsjukdommer.

Når det kommer til dødsfall knyttet til sjukdommer i åndedrettsorganene, så dør selvsagt ikke alle her heller av «smittsomme årsaker». Men for den som dør – så vet jeg ikke om det spiller noen stor rolle om den dør av noe den har blitt smittet av, eller noe vedkommende selv kunne, eller kanskje ikke kunne beskyttet seg mot?

Vi vet at det er mye vi gjør daglig som kan drepe. Mange spiser usunt, lever usunt, eller gjør risikofylte ting som å kjøre bil eller faller. I 2017 og 2018 døde det i snitt 2 personer hver dag i fallulykker. Hittil i år vil det derfor trolig ha dødd 220 mennesker pga fall. Visste du det?

Jeg vet at antall døde og sjuke av korona i Norge også vil øke kraftig i ukene framover. Men det er heller ikke helt sunt dersom man går rundt og har angst eller er redd for å dø. Jeg tror at det er bra med noen tiltak for å begrense smitten, men det er ikke sunt for oss å telle dødsfall daglig. Eller antall bekreftet smittede. For disse tallene påvirker oss veldig når de vises på denne måten. Og særlig fordi de er helt løsrevet fra enhver sammenheng! I det minste burde vi kunne få vite hvor mange som har dødd av andre årsaker hittil i år. For det har dødd 19 av korona i Norge, men 10 191 personer allerede har dødd av andre årsaker … Statistisk sett bør det være større sjanse for å dø av noe annet også i framtida!

Så vet vi selvsagt ikke hvor det bærer hen med denne pandemien i Norge. Det er det ingen som vet. Men jeg vil gjerne se litt til Italia som vi nå får daglige skrekkoppdateringer fra. Bare i går ble det registrert 969 dødsfall pga korona. Og hittil i år har 9134 dødd. Det er jo enorme tall. Sammenlignet med våre egne 19 døde.

Vi vet at Italia ligger før oss i løypa, og at tallene vil øke kraftig i Norge. Men så er det dette med tall og sammenligningsgrunnlaget igjen da. I Italia bor det 60,5 millioner innbyggere. I Norge er vi 5, 41 millioner mennesker.

Når det i løpet av 2020 (87 dager) har dødd 9134 mennesker i Italia, så tilsvarer det ca 0,015% av befolkningen. Hvis vi tenker oss samme dødeligheten i Norge så vil dette utgjøre 811 personer. I løpet av de tre første månedene med korona. Hvis det i Norge blir så ille som i Italia. Det er litt færre enn det som i et normalår dør i løpet av tre måneder av sykdommer i åndedrettsorganene. Og det månedlige antallet av døde av hjerte- og karsjukdommer.

Jeg forstår selvsagt at det er viktig å bremse epidemien for å sørge for at helsevesenet ikke blir overbelastet. Det er vel det det handler aller mest om. Og at helsevesenet muligens ikke var helt rigget eller forberedt på dette. Men det er jo en annen diskusjon. En diskusjon som handler om sjukehusstruktur, antall ansatte og hvilket tilbud som skal befinne seg hvor – i landet vårt. Og det tror jeg vil bli diskutert grundig når denne pandemien er ferdig med å herje med oss.

Det jeg også tenker mye på er konsekvensene av tiltakene som nå settes inn. Vi går all-in for å redde koronasmittede og et helsevesen på randen av sammenbrudd – og det går ut over næringsliv, privatøkonomi og vil gi store økonomiske og psykiske konsekvenser på sikt. Uansett hva slags redningspakker staten kommer med. For når mange mennesker blir arbeidsledige, mister inntektsgrunnlaget, må gå fra gård og grunn – så kommer det mange, mange andre problemer. Det blir personlige tragedier vi ikke aner omfanget av. Men som fort kan bli en del av statistikken. Jeg gjetter på at det i 2020 og en del år framover kan bli økning i statistikken for dødsfall forårsaket av psykiske lidelser, rusmidler, ulykker og selvmord. De kommer aldri med i statistikken over hvem koronaen tok livet av… For hva er et liv verdt? Er det å redde en koronasmittet viktigere enn å gi en alvorlig kreftsjuk tilgang til livsviktig medisin? Eller behandlingsopplegg for psykisk syke eller avrusing og behandling av rusmisbrukere? Det er mange grupper som opplever at deres liv ikke var verdt å redde.

Denne personlige analysen er selvsagt ingen ting verdt. Jeg kan lite om pandemier, norsk helsevesen eller sannsynlige scenarier. Men jeg ser folk rundt meg som er redde - og det ut fra tall som blir presentert. Daglig. I alle kanaler. Og det viktigste tallet mangler jo, nemlig tallet på hvor mange som trolig har eller har hatt korona uten at vi vet det. Et par studier nå viser jo at veldig mange, kanskje 70% av de smittede har ingen symptomer i det heletatt. Det kunne jo vært artig å visst hva slags estimat dette er i Norge.

Og det var i den sammenheng jeg fikk et behov, for min egen del, å se hva disse tallene egentlig representerer. Og derigjennom kanskje kunne vurdere hvor bekymrede og redde vi har grunnlag for å være – egentlig, akkurat nå. Kun framtida vil vise det endelige utfallet.

I mellomtida håper jeg at vi klarer å holde hodet kaldt og hendene rene.

God helg!

(PS kildene ligger i linker i teksten)

Tanker i coronaens tid

Venezia, påsken 2017

Har du fått med deg at vannet i kanalene i Venezia er blitt krystallklart? At luftforurensningen i Kina har minket betraktelig? At arrangement vi tidligere trodde var vesentlige, som Birken, fotball EM, Eurovision Song Contest, bare kan avlyses? At utdanning plutselig kan settes på vent? At sydenturer, USAturer og langhelg i Praha ikke er nødvendig?

Det er ganske surrealistisk hvor fort alt som før var å anse som nødvendig – plutselig er helt uvesentlig. Kanskje er dette en viktig vekker for oss alle? Kanskje kan vi etter virusutbruddet faktisk gjøre en ny evaluering av hvordan vi bør leve framover? Hva som egentlig er viktig for deg, meg og ikke minst kloden vår?

Corona har gitt oss noen perspektiver mange av oss hadde glemt. Familie og venner betyr mer enn jobben. Veldig få av de som tjener mest her i landet har en jobb som er viktig når det kommer til liv og død. Vi kan leve godt med mye mindre reiser – både i jobb og privat. Kanskje kan vi revurdere hvor sunt det er å ha en gjennomorganisert fritid som ofte skaper stress og mas? Det private forbruket kan begrenses mye, men det går ut over de som jobber i detaljvarehandelen. For at mange skal kunne få lønn og samfunnet vårt skal gå rundt, så må hjulene holdes i gang. Allikevel kan kjøpefesten vi har hatt de siste åra dempes betraktelig.

Jeg tenker også mye på de som allerede før corona hadde en vanskelig hverdag. De som ukentlig trengte en time hos en eller annen behandler, noen å snakke med, noen som kunne hjelpe dem å holde hodet over vann. Jeg tenker på enslige og familier med ekstremt lav inntekt, som kanskje overlevde fordi de var tilkallingsvikarer eller ekstrahjelper og som tok all den jobben de kunne få. I dag og i ukene framover er muligheten for inntekt lik null. Jeg tenker på alle som livnærer seg på egen virksomhet, som har et enmannsforetak eller en hobby som gir dem all inntekt. Som kanskje også forsørger familien? Nå er alt stoppet i ukesvis, og veldig mange vil ikke klare å få bedriften opp og gå igjen. Fordi det har kostet mye å bygge opp et godt renommé, en solid kundegruppe – men når omsetningen plutselig blir null – så stopper alt raskt av seg selv. Man har jo regninger å betale, og ikke alle kan ta hensyn til situasjonen ved å frafalle utgifter. Dette er jo en spiral av konsekvenser som stadig rammer flere og dypere…

Men det er også tid til å glede seg i disse tider! Jeg gleder meg over at mange viser omsorg og kjærlighet vi bare kunne ha drømt om før. Jeg har også fått tid til å kjenne etter hvem som betyr mye for meg. Jeg har fått reflektert over forbruket mitt og alle de unødvendige reisene jeg har vært på og hadde lyst å ta. Alle har fått kjenne litt på hvor små vi er i den store sammenhengen, og det kan være en nyttig øvelse. Vi ser hvordan mennesker mobiliserer og reagerer når det virkelig gjelder. Og jeg gleder meg over hvordan verden faktisk kan kaste seg rundt når vi må. Kanskje er dette redningen også for jorda vår? Naturen viser hvordan den raskt tilpasser seg, hvordan vannet blir krystallklart i kanalene i Venezia. Og så gleder jeg meg til å se hvordan vi alle ser ut på håret om noen uker! Kanskje heller ikke hårsveisen er så viktig i den store sammenhengen?

Chantie har vondt...

Chantie knurret til Tasja på søndag. Vi satt alle tre i sofaen, noe som normalt er helt uproblematisk. Plutselig merket jeg at det "skjedde noe" kommunikasjon mellom hundene, og Chantie bare så vidt løftet på leppa og ga fra seg et lite knurr. Det var nok til at Tasja ble redd - og angrep. Jeg var kjappere enn lynet - grep tak i Tasja bakfra og fikk løftet henne bakover, snudd henne rundt og bar henne på gangen. Mens hun glefset og bjeffet og var i full angrepsmodus. Mens Chantie selvsagt glefset tilbake...Stuebordet dytta jeg til i unnamanøveren, vannglasset mitt flagret veggimellom og stua var et øyeblikk et lite katastrofeområde. Men jeg klarte å forhindre en slåsskamp. Og stemningen mellom de to var anstrengt resten av kvelden. Dagen etter var det tilsynelatende bra igjen, men de lekte litt mer voldsomt enn normalt, og jeg måtte avbryte leken fordi Chantie tok helt av med bjeffing og herjing og tendenser til riing. Altså full av stressignaler.

Sist uke var sønnen min innom og vi gikk tur med hundene. Tasja gikk normalt, så normalt som  Tasja kan, mens Chantie bare dro i båndet. Hun fikk ikke noe ro i seg på turen, og det var mer slit enn kos. For oss alle. Det var tydelig at hun ikke hadde en fin tur. Hun hang stort sett i enden av koppelet og snuste knapt. Enda vi gikk i et område hvor både hester, hunder, rådyr og elg ferdes.
Så jeg har ant en stund at ting ikke er helt bra. Men Tasja har hatt løpetid, så jeg har vurdert det dit hen at det har noe med det å gjøre. Det er mye hormoner i huset! Men nå er det over, og Tasja er seg selv igjen - det er ikke Chantie...

Jeg har undersøkt henne godt. Gått over tennene (da hun for noen år siden hadde to knekte jeksler så merket jeg humørendringene først, deretter utaggerte hun oftere og så kom aggressiv atferd i mange situasjoner - se egne bloggposter). sjekket analkjertler (hun hadde betennelse i en kjertel i januar, og da var hun også ekstremt sur, selvsagt!) og ellers gått over det jeg kan med mine udrevne hender. Jeg har fulgt med på avføring, tissing og drikking, men alt virker normalt. Men jeg har i lengre tid, helt siden romjula tenkt litt på ryggen hennes. For jeg syns jeg kjenner ryggraden hennes mye tydeligere når jeg stryker henne over ryggen. Og jeg har lurt litt på om hun er blitt ørlite granne krummere i ryggen, at hun ikke lengre virker så høyreist, men mer "flat" liksom...
Og det viser seg at hver gang jeg aner at noe kan være galt, så er det galt - eller blir galt.
Og jeg oppdager det ALLTID først ved endringer i humør og atferd. ALLTID!!

Så i dag dro vi til veterinæren. Og det er så fint å møte kunnskapsrike, lydhøre og undersøkende veterinærer. Jeg fortalte om bekymringene mine, at det jeg har å slå i bordet med er en litt surere hund, en hund med mer aggressiv atferd og en hund som ofte går og legger seg aleine i 2.etasje. Og at jeg har tenkt litt på ryggen hennes. For å gjøre en lang historie kort - dyrlegen sjekket henne godt og konkluderte også med at hun er veldig stiv og stram i ryggsøyla. Tenner, tannkjøtt, analkjertler og annet virket bra. Dersom Chantie har isjias, ryggsmerter, kronisk betennelse, senebetennelse så er det vondt. Konstant vondt. Og går man med smerter over tid - så blir man sur og grinete. Det blir jeg - og det blir de fleste. Det er ikke noe rart at hunder blir det også. Så da ble det smertestillende og bestilling av time til fysioterapi for å finne ut av dette.

I kveld har Chantie og jeg gått tur på jordet her hvor jeg bor. Vi har vært langt unna andre folk og dyr. Ikke møtt på noe som har giret henne opp, allikevel er hun superstressa. Ta en titt på denne videoen, så ser du hvordan en hund med smerter kan se ut: klør seg febrilsk, går med stramt bånd, vimser stresset hit og dit, snuser ikke på bakken, skummer rundt munnen, peser.  Om hunden din ser slik ut på tur - så bør du tenke at den trolig har vondt.

Og så lurer jeg på hvor mange hunder som stadig går rundt med smerter, uten at eierne forstår at de har vondt. Hvor mange hunder som utaggerer og har aggressiv atferd som kommer av konstant smerte? Jeg tror dessverre at det er mange. For så lenge hunden ikke halter eller piper, så forstår vi ikke at det kan være noe galt.
Legg merke til små endringer i hundens atferd. De har alltid en grunn.

Og det beste er at jeg har erfaring med at den blide, glade, aktive, lekne hunden min alltid "dukker opp igjen" bare vi får fjernet smertene. 
Det har jeg nå erfart tre ganger allerede i Chanties 7 årige liv.

Og DEL GJERNE innlegget, så flere får både sett videoen og lest om atferdsendringer som symptom på smerte.