14. juli 2012 dro jeg til Dyrebeskyttelsen i Oslo og Akershus og hentet hjem kaninene Nasse og Mille. De var begge voksne og trengte nytt hjem. Opp gjennom livet har jeg hatt mange DOOA-kaniner, og syns det er flott å kunne gi noen som virkelig trenger det et godt hjem. Nasse levde dessverre ikke mer enn et par år, men det var gode år - og i godt selskap med Mille.
Kaniner må alltid få bo flere sammen, så da flyttet Syver Sagene inn. Også han fra DOOA. Mille var litt skeptisk de første par dagene, men raskt ble også disse to et radarpar. Han døde ganske brått den uka jeg skulle flytte fra Våler til Nes, og Mille ble veldig lei seg. Hun spiste lite og beveget seg minimalt - og det var helt tydelig at hun hadde det fælt.
Så da Mille, jeg og resten av dyrehagen flyttet til Nes i mai 2019, så måtte jeg hente samboer nr 3 til henne fra Dyrebeskyttelsen. Denne gangen var det Bjørn Bygdøy som skulle få bli hennes utvalgte. De første timene var spennende, og jeg lurte jo på om hun ønsket enda en "mann i livet sitt" etter å ha overlevd 2. Og også fordi jeg visste at hun jo måtte begynne å bli en gammel dame. Da jeg hentet henne i 2012 var hun jo godt voksen, så hun var minst 8 år. Men etter et par-tre timer og ingen slossing - kun litt jaging, så skjønte jeg at dette kunne gå bra. Og det gjorde det!
Det har vært litt jobb med Bjørn, for han er en livlig og kreativ krabat. (Her kan du lese om utbrytertrangen hans.) Og han er både omsorgsfull og kjærlig mot Mille.
Vinteren 2019 var heftig for Mille. Hun fikk en byll i ansiktet, og det ble mange turer til veterinæren - og det endte med flere Osloturer (til kaninekspertene på Storo!) og operasjon. Etter at ingen ting annet hjalp. Hun var gammel så det var risikabelt å legge henne i narkose gjentatte ganger, og kaniner har massevis av viktige nerver i ansiktet som kunne bli skadet i en slik operasjon. Hun ble operert av en av landets beste dyrekirurger, men han var slett ikke overbevist om at det gikk bra. Men det gjorde det! Her kan du lese om det.
Mange mente det var galskap at jeg brukte både så mye tid og penger, bare på en kanin. Men det er vanskelig å måle liv i kroner. Også kaninliv! Og i ettertid har jeg aldri angret et sekund på det. Og jeg tror Mille i dag, i 2021 - hvor hun hopper rundt i Larvik også er glad for det.
Ingen vet hvor gammel hun er, men hun har bodd hos meg siden juli 2012. Så hun er i hvertfall godt over 10 år.
Siste året har hun blitt gammel merker jeg, men hun er fortsatt glad og ganske så livlig. Hun har nok blitt svaksynt eller blind, for hun har fått en grå hinne på øynene. Og det å da flytte til ny bolig har vært litt krevende for henne. Denne gangen har jeg bygd inneområdet inne på vaskerommet, og de må gjennom en katteluke for å komme ut i utegården. De var jo vant til luke, men ikke med plastikk-klaff. De første 3 ukene lot jeg luka være helt åpen, og Bjørn taklet den umiddelbart. Men Mille syns nok at det rett og slett er vanskelig å orientere seg - både inne og ute. Og det er jo ikke så rart dersom hun ikke ser noe. Så jeg har "veiledet" henne ut og inn av luka daglig. Og håpet på at hun selv skulle fikse det etterhvert. Og nå når det ble litt kjøligere om natta, så har jeg måtte slippe ned luka, slik at de må dytte på den også.
Men Mille har ikke vist noe interesse for utgangen i det heletatt, og jeg har ikke sett at hun har vært noe oppe på rampa heller. Som fører til luka. Noen dager har hun vært stillere enn andre, og jeg har ikke "pushet" henne ut da. For jeg vet jo ikke hvordan det er å være en aldrende kanin. Kanskje har man dager man trenger å være mer i ro. Men de siste to-tre dagene har hun igjen vært i "farta". Og i dag tidlig når jeg sto opp - så var de jammen gått ut begge to. 💓
Håper vi får mange sånne øyeblikk framover også, og at Mille henger med en god stund til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar