Fra hundens synsvinkel

Verden er full av tyggeleker og tissesteder

En hund ser vår verden fra sitt perspektiv – selvfølgelig! Nesten alle naturlige hundeatferder blir sett på som problem-atferder av mennesker: tygging, bjeffing, voldsom lek, jaging, spise mat innen rekkevidde, hopping for å komme opp i ansiktet, knurring, tissing på mjukt underlag, trekking i bånd etc. Og disse atferdene er for hunden selvsagte og flere oppleves som livsnødvendige (for å unngå å bli drept, sulte ihjæl etc). Det er derfor en dårlig løsning å forsøke å straffe de bort! Det er bedre å forsøke å LÆRE hunden at en annen atferd heller lønner seg – dvs man får godbit og ros dersom man velger å tisse utendørs. Når man tisser inne får man ingen respons. Altså det LØNNER seg å klare å holde seg litt ekstra for å få godbit og ros utendørs, enn å bare tømme blæra (som i seg selv sikkert er deilig) innendørs. Man kan ikke straffe en hund fordi den har full blære… Må man så må man.

Til sammenligning vil ikke hunden automatisk forstå at en sko er noe mennesket må ha på beinet, mens en tyggeknute er noe jeg skal bruke å tygge på. For den vil begge deler kunne være gode tyggeleker.

Her ser man eksempler på menneskets og hundens ulike syn på de samme tingene:  

Hunden vil ikke forstå at en bok ikke skal tygges på fordi den er mer verdifull for mennesket enn den tiltenkte tyggeleken. Og dersom den får vanvittig med kjeft og straff vil den fortsatt ikke automatisk kople at det var bokas verdi som utløste straffen, men kanskje det at den tygget (hundeatferd). Kanskje vil hunden etter gjentatte prøving og feiling (bok- tygge – straff, sko –tygge- straff, bordbein – tygge - straff = tygging fører til straff) lære at tygging fører til straff. Men tygging er en sterk hundeatferd som den bare MÅ gjøre, så ergo bør man tygge når eier er borte. Det at hunden så kryper og ser skyldbetynget ut når eier kommer hjem, er fordi den også har lært at når eier kommer hjem er han sint og straffer. Det fins ingen forståelse hos hunden at det er koplet til noe den har gjort instinktivt. Men hunden vil kanskje være redd eieren sin for all framtid. Dette kan selvsagt også gjelde valper som tisser eller bæsjer inne og får skjenn for det.  

Eiere tar for gitt at hunder kan lære å skille rett fra galt, mens det hunden faktisk lærer er å skille trygt fra utrygt.

Dersom man skal lære hunden hvordan VI ønsker den skal oppføre seg, så er det tre regler som gjelder:

1. Gi hunden tilbakemelding på det den gjør riktig til rett tid. Det betyr ha alltid godbiter i lomma, bruk snill stemme og vær alltid til stede i situasjonen.

2. Vær den snille eieren mesteparten av tida! Ikke gjør hunden redd deg eller hendene dine.

3. Forhindre ulykker innendørs. Bruk gjerne stengsler i starten, fjern tepper og forhindre tilgang til sko, bøker og menneskemat til hunden har forståelse for «nei»-kommando og kan slipp-kommando og bitehemming.

Chantie 8 mnd - har funnet noe å tygge på. 

Og husk: det er aldri for seint å korrigere atferd med riktig trening. Men det trengs mye tålmodighet for at både hund og eier skal lykkes.

Pysete bikkje

Redsel og frykt hos hund

Man kan ofte allerede hos valper se om en hund er utadvendt eller litt mer pysete og forsiktig. I utgangspunktet vil alle ha en trygg, logrende og kontaktsøkende hund, men noen må også ende opp med mer forsiktige og "pysete" hunder. Så fort man oppdager at man har fått en valp/hund som ikke er utadvendt, så bør man starte jobbinga for å få på plass mest mulig før sosialiseringsvinduet er over (3-5 mnd alder). Det er aldri for seint å trene en hund på å bli tryggere, men det krever adskillig mer tid og tålmodighet med en voksen hund. 

Chantie 4 måneder gammel. Trygt å ha gjerde i mellom....

Oppdager man at hunden er skeptisk/redd ovenfor mennesker eller noen "typer" mennesker, så må man ta affære umiddelbart. Det går sjelden over av seg selv, så man kan like godt starte så raskt som mulig. Chantie er ikke en hund som springer helt bort til fremmede mennesker umiddelbart. Hun viser med hele seg at hun gjerne vil hilse, men er litt engstelig for å komme helt inntil. Særlig ser jeg at dette er rettet mot menn, men ikke alle. Jeg har enda ikke klart å finne ut hva som skiller de "trygge" mennene fra de "skumle". Og det er også noen damer hun reagerer på. Ofte reagerer hun med å komme galopperende borttil - bråstopper når det er ca 1-2 meter igjen - og starter å bjeffe. Og på dette tidspunkt blir JEG stresset og føler ganske stort ubehag over situasjonen. Dette fordi jeg tror at de vi møter kan bli redd en hund som kommer stormende mot, for så å stoppe og begynne å bjeffe... Ettersom jeg bor på et lite sted, så er det begrenset hvor mange fremmede menn vi møter på våre turer, og det er heller ikke så enkelt å bare be fremmede menn om å komme på besøk fordi jeg trenger å trene bikkja. Og det er heller ikke alle situasjoner jeg er like forberedt på at skal oppstå. Så jeg kan alt om at dette ikke er enkelt!

Andre hunder kan være redd smell (klapping, raketter osv), trapper, søppeldunker eller andre ting som plutselig står et sted det aldri før har stått noe. Hunder kan også være høgderedde eller bare generelt engstelige over alt nytt og fremmed. Men måten å overvinne det på er i utgangspunktet likt for alle "frykter": passiv sosialisering sammen med motbetinging i hundens eget tempo.

Dette betyr i praksis at man skal la hunden nærme seg det som er skummelt i sitt eget tempo, og ved godbiter for hvert eneste skritt i riktig retning. Det aller viktigste med øvinga er at det er hunden selv som bestemmer tempoet for hvordan man nærmer seg. Dersom vi pusher hunden for fort fram (ved tvang) så vil hunden assosiere den sterke fryktreaksjonen vi framprovoserer med personen eller tingen som hunden er redd. Og vi er bare med på å forsterke frykten. Tenk deg at noen du er utrygge på kommer springende mot deg med en øks høgt hevet - også vi ville da bli redde!! Men hvis øksa lå stille på bakken, og personen satt rolig ved siden av - så ville vi nok tørre å gå borttil øksa og personen... Det er så enkelt som det! I teorien :)

Den store fordelen med passiv sosialisering, er at eieren kun trenger å legge til rette for treningssituasjonen. Deretter er det fullt og helt opp til hunden hvor raskt (eller seint) framskrittet tas. Man kan som hundeeier bare konsentrere seg om å belønne hunden for hver meter den nærmer seg. Og ikke gi opp! Husk at slik trening er utmattende for både hund og eier, men resultatet er en hund med mer selvsikkerhet og et bedre selvbilde - som igjen gir en tryggere og roligere hund.

Biting - en helt naturlig atferd hos hund

Hvorfor biter hunden?

Å bite er naturlig og normal hundeatferd. Bitt og trusler er hundens eneste måte å «forsvare» seg på når den ikke kan eller vil flykte. Det er ikke slik at det fins to typer hunder: de snille som aldri biter – og de slemme som kan komme til å bite. Det å bite er helt normal hundeatferd. Det er ved biting, knurring, glefsing den kan løse både små og store problemer. Slik atferd ødelegger ikke forholdet mellom hunder, men i forholdet mellom hund-menneske medfører aggressiv atferd store ødeleggelser og endringer. Dette er en gedigen kulturkollisjon – som vi som mennesker må ta ansvaret for.  Hunder som biter mennesker eller som er redd for folk, oppfører seg som normale dyr (tenkt hvordan elg og rev oppfører seg i møte med deg i skogen – det normale er at de flykter). Standardreaksjonen til et dyr i møte med det ukjente er å ønske å unngå det. Og hunder er som sagt et dyr…

Aggressiv atferd er helt normalt, og livsnødvendig for dyr i det fri for å overleve. Mens tamhunden blir født og adoptert inn i en kultur (menneskekulturen!) intetanende om at denne medfødte atferden er et tillitsbrudd så alvorlig at den ofte straffes med døden. Hunden er forhåndsprogrammert til å håndtere konflikter ved enten flukt eller angrep for å øke den fysiske avstanden til trusselen. Enten det er en annen hund, et menneske eller en truende gjenstand. Hva som hunden oppfatter som truende er det bare den som vet. Personer og situasjoner som for oss er veldig trygge, kan for hunden oppleves livstruende. Vi mennesker må forstå at det er hunden selv som avgjør hva som oppleves som skummelt eller truende for den. Vi er fastlåst i den tro at vår oppførsel som er ment vennligsinnet ovenfor hunden (for eksempel det å strekke seg brått mot den for å klappe) blir forstått av hunden. Det er feil. Vi må forstå at hundens reaksjonsmønster henger sammen med hvordan den oppfatter handlingen (en hånd som truer/skal slå). Om hunden er mest tilbøyelig til flukt eller angrep i truende situasjoner, er avhengig av både dens medfødte anlegg og tidligere læring. Det er også slik at dersom plan A (for eksempel flukt) ikke fungerer eller lar seg gjøre, så slår de umiddelbart over på plan B (angrep). Når «øk avstanden»-alarmen går inni hodet på hunden oppfatter det den som en alvorlig situasjon som må håndteres. Innlært atferd kan være med på å påvirke sannsynligheten for at den velger plan A før plan B.  

Å akseptere aggresjon som normal atferd krever en fundamental endring i vårt syn på familiehunden. Den positive bieffekten av dette vil være at vi fra første dag kan starte bitthemmende trening, for å lære hunden å ikke bite hardt.

Sosialisering

Det å sosialisere hunden betyr å la hunden venne seg til ting i omgivelsene ved bli utsatt for dem. Dette er viktig fordi hunden (dyr!) vil tenke at alt ukjent kan være potensielt farlig. Tidlig i alle dyrs (og menneskers) liv vil det være en sosialiseringsperiode hvor dyret ikke blir så skremt av alt nytt – fordi det er i en innlæringsfase. Denne perioden kalles sosialiseringsvinduet og blir hos hunder regnet fra fødselen og fram til valpen er mellom tre og fem måneder gammel – avhengig av rase og individuelle forskjeller. Det betyr at fram til hunden er 3-5 måneder gammel bør den erfare og utsettes for mest mulig nye impulser, og erfaringene bør helst være bare positive. Etter at sosialiseringsvinduet har lukket seg så krever det mye mer av både hund og eier å venne seg til potensielt skumle ting. Det er derfor viktigere at hunden deltar på valpekurs og omgås mange andre hunder i denne sosialiseringsperioden, enn at den unngår å bli utsatt for smittefarlige omgivelser. Man kan aldri sosialisere en hund for mye! Jo flere ganger en valp kommer i en ny situasjon som den oppfører seg nølende og litt redd, men kommer ut av den med en positiv opplevelse («dette var da ikke skummelt lell» - godbit!) – jo flinkere vil hunden bli til å takle nye situasjoner i framtida. Og du skaper en trygg og selvsikker hund. Og sjeldnere vil den tenke på plan A (flukt) eller plan B (angrep) når nye situasjoner oppstår.

Bitehemming

Hunder er dyr, og dyr er utstyrt med kjever for å kunne drepe, rive i stykker og knekke bein… De er sosiale og skal leve sammen i flokk med andre individer med det samme utstyret. De trenger derfor noen midler for å unngå alvorlige skader på seg selv og andre under sammenstøt. Hunder er ikke født med «myke» bitt, men har evne til å lære å bite uten kraft dersom de får muligheten. Valper er små bitemaskiner med sylskarpe tenner – og de biter både mye og relativt hardt fra første stund. For at de skal lære myke bitt, så er det både normalt og viktig at valper lekebiter og herjer med hverandre, foreldre og oss som deres eiere. Slik lærer de samhandling og hvor hardt det er ok å bite. Å undertrykke valpebiting for tidlig betyr at valpen mister læringa for hvordan bite mykt. Man lærer ikke valpen å bite mykt – ved å straffe biting generelt. Man lærer den myk biting ved å tillate biting og gnaging når det gjøres forsiktig, men avbryter leken ved å rope «Auuu!» og gå unna når det bites for hardt. Slik vil valpen raskt lære seg kontroll over kjevene. Etter hvert når valpen har lært å bite mykt, kan man omdirigere valpen til biteleker når den trenger å få utløp for biting og gnaging. Men det er viktig å holde denne myke bitingen ved like. Dette kan gjøres ved å tillate herjing og bryteleking med hunden, ved å gi godbiter som hunden forsiktig må ta fra fingrene, ved å undersøke og pusse tenner osv. Også apporteringsleking og dralek handler om å kontrollere bitestyrken.

Hunden vil også ha stor glede av lek med andre hunder, og den vil raskt bli korrigert av den andre hunden dersom den biter eller herjer for voldsomt. For valper er det best å treffe andre jevngamle, eller gode, trygge hunder med tydelig språk.

 Det er altså ikke slik at hunden skal straffes for enhver bruk av «bitt», for det er det gripetaket den har! Men vi som eiere må bruke god tid på å lære hunden hva som er grei styrke i bittet i de ulike situasjoner. Hunden må nødvendigvis bite hardere når den tygger tyggebein enn når den bærer avisa, eller når den kosegnager på fingrene mine.

(skrevet etter å ha lest boka Kulturkollisjonen mellom hund og menneske av Jean Donaldson)