Biting - en helt naturlig atferd hos hund

Hvorfor biter hunden?

Å bite er naturlig og normal hundeatferd. Bitt og trusler er hundens eneste måte å «forsvare» seg på når den ikke kan eller vil flykte. Det er ikke slik at det fins to typer hunder: de snille som aldri biter – og de slemme som kan komme til å bite. Det å bite er helt normal hundeatferd. Det er ved biting, knurring, glefsing den kan løse både små og store problemer. Slik atferd ødelegger ikke forholdet mellom hunder, men i forholdet mellom hund-menneske medfører aggressiv atferd store ødeleggelser og endringer. Dette er en gedigen kulturkollisjon – som vi som mennesker må ta ansvaret for.  Hunder som biter mennesker eller som er redd for folk, oppfører seg som normale dyr (tenkt hvordan elg og rev oppfører seg i møte med deg i skogen – det normale er at de flykter). Standardreaksjonen til et dyr i møte med det ukjente er å ønske å unngå det. Og hunder er som sagt et dyr…

Aggressiv atferd er helt normalt, og livsnødvendig for dyr i det fri for å overleve. Mens tamhunden blir født og adoptert inn i en kultur (menneskekulturen!) intetanende om at denne medfødte atferden er et tillitsbrudd så alvorlig at den ofte straffes med døden. Hunden er forhåndsprogrammert til å håndtere konflikter ved enten flukt eller angrep for å øke den fysiske avstanden til trusselen. Enten det er en annen hund, et menneske eller en truende gjenstand. Hva som hunden oppfatter som truende er det bare den som vet. Personer og situasjoner som for oss er veldig trygge, kan for hunden oppleves livstruende. Vi mennesker må forstå at det er hunden selv som avgjør hva som oppleves som skummelt eller truende for den. Vi er fastlåst i den tro at vår oppførsel som er ment vennligsinnet ovenfor hunden (for eksempel det å strekke seg brått mot den for å klappe) blir forstått av hunden. Det er feil. Vi må forstå at hundens reaksjonsmønster henger sammen med hvordan den oppfatter handlingen (en hånd som truer/skal slå). Om hunden er mest tilbøyelig til flukt eller angrep i truende situasjoner, er avhengig av både dens medfødte anlegg og tidligere læring. Det er også slik at dersom plan A (for eksempel flukt) ikke fungerer eller lar seg gjøre, så slår de umiddelbart over på plan B (angrep). Når «øk avstanden»-alarmen går inni hodet på hunden oppfatter det den som en alvorlig situasjon som må håndteres. Innlært atferd kan være med på å påvirke sannsynligheten for at den velger plan A før plan B.  

Å akseptere aggresjon som normal atferd krever en fundamental endring i vårt syn på familiehunden. Den positive bieffekten av dette vil være at vi fra første dag kan starte bitthemmende trening, for å lære hunden å ikke bite hardt.

Sosialisering

Det å sosialisere hunden betyr å la hunden venne seg til ting i omgivelsene ved bli utsatt for dem. Dette er viktig fordi hunden (dyr!) vil tenke at alt ukjent kan være potensielt farlig. Tidlig i alle dyrs (og menneskers) liv vil det være en sosialiseringsperiode hvor dyret ikke blir så skremt av alt nytt – fordi det er i en innlæringsfase. Denne perioden kalles sosialiseringsvinduet og blir hos hunder regnet fra fødselen og fram til valpen er mellom tre og fem måneder gammel – avhengig av rase og individuelle forskjeller. Det betyr at fram til hunden er 3-5 måneder gammel bør den erfare og utsettes for mest mulig nye impulser, og erfaringene bør helst være bare positive. Etter at sosialiseringsvinduet har lukket seg så krever det mye mer av både hund og eier å venne seg til potensielt skumle ting. Det er derfor viktigere at hunden deltar på valpekurs og omgås mange andre hunder i denne sosialiseringsperioden, enn at den unngår å bli utsatt for smittefarlige omgivelser. Man kan aldri sosialisere en hund for mye! Jo flere ganger en valp kommer i en ny situasjon som den oppfører seg nølende og litt redd, men kommer ut av den med en positiv opplevelse («dette var da ikke skummelt lell» - godbit!) – jo flinkere vil hunden bli til å takle nye situasjoner i framtida. Og du skaper en trygg og selvsikker hund. Og sjeldnere vil den tenke på plan A (flukt) eller plan B (angrep) når nye situasjoner oppstår.

Bitehemming

Hunder er dyr, og dyr er utstyrt med kjever for å kunne drepe, rive i stykker og knekke bein… De er sosiale og skal leve sammen i flokk med andre individer med det samme utstyret. De trenger derfor noen midler for å unngå alvorlige skader på seg selv og andre under sammenstøt. Hunder er ikke født med «myke» bitt, men har evne til å lære å bite uten kraft dersom de får muligheten. Valper er små bitemaskiner med sylskarpe tenner – og de biter både mye og relativt hardt fra første stund. For at de skal lære myke bitt, så er det både normalt og viktig at valper lekebiter og herjer med hverandre, foreldre og oss som deres eiere. Slik lærer de samhandling og hvor hardt det er ok å bite. Å undertrykke valpebiting for tidlig betyr at valpen mister læringa for hvordan bite mykt. Man lærer ikke valpen å bite mykt – ved å straffe biting generelt. Man lærer den myk biting ved å tillate biting og gnaging når det gjøres forsiktig, men avbryter leken ved å rope «Auuu!» og gå unna når det bites for hardt. Slik vil valpen raskt lære seg kontroll over kjevene. Etter hvert når valpen har lært å bite mykt, kan man omdirigere valpen til biteleker når den trenger å få utløp for biting og gnaging. Men det er viktig å holde denne myke bitingen ved like. Dette kan gjøres ved å tillate herjing og bryteleking med hunden, ved å gi godbiter som hunden forsiktig må ta fra fingrene, ved å undersøke og pusse tenner osv. Også apporteringsleking og dralek handler om å kontrollere bitestyrken.

Hunden vil også ha stor glede av lek med andre hunder, og den vil raskt bli korrigert av den andre hunden dersom den biter eller herjer for voldsomt. For valper er det best å treffe andre jevngamle, eller gode, trygge hunder med tydelig språk.

 Det er altså ikke slik at hunden skal straffes for enhver bruk av «bitt», for det er det gripetaket den har! Men vi som eiere må bruke god tid på å lære hunden hva som er grei styrke i bittet i de ulike situasjoner. Hunden må nødvendigvis bite hardere når den tygger tyggebein enn når den bærer avisa, eller når den kosegnager på fingrene mine.

(skrevet etter å ha lest boka Kulturkollisjonen mellom hund og menneske av Jean Donaldson)