Tygging - et grunnleggende behov hos hunden

Pappeske

Det er lørdag og mange har sikkert vært på shopping. Kanskje har du kjøpt noe som lå i en pappeske? Eller du har fått en pakke i posten. Dersom du har en passe stor pappeske, så ikke kast den uten at den har kommet til dobbel nytte! En pappeske med litt godbiter i (pølse, ost, fiskepudding, leverposteibit?) vil gi hunden din noen minutter med hjernetrim og tygging. Hjernetrim fordi den må tenke ut HVORDAN den skal få tak i godbiten, og tyggetrening fordi den mest sannsynlig vil tygge filler av pappesken. Chantie har fått kost seg med en stor, solid pappeske i dag. Det holdt henne sysselsatt noen minutter - og på filmen under her viser hun fram et par teknikker for å komme til godbitene. Bjeffing er et must! :)

Tygging

Husk på at tygging er en viktig aktivitet for hunden din. Hunder liker å tygge på ulikt materiale til ulik tid, og alle hunder har et grunnleggende behov for tygging. Når hunden tygger blir den rolig fordi det utskilles endorfiner som gjør at den får det bra. En hund MÅ faktisk tygge jevnlig for å ha det bra. Dette er årsaken til at hunder som har separasjonsangst tygger filler av inventaret: den gjør det for å roe seg ned og for å forsøke å ha det litt bedre. Så dersom en hund har tygget i filler noe fordi den har vært redd og har gjort det eneste den kan for å håndtere situasjonen - så er det ikke bra om eieren i tillegg kjefter. Det gjør vondt verre.

Forslag til ting å tygge på

Hunder klarer fint å skille på ting de har fått lov å tygge på - sett opp mot ting som likner som de ikke får tygge på. Det er derfor ufarlig å gi dem en gammel utgått sko, gamle hølete sokker, en genser som skal kasseres som man kan knyte til en knute. fillete håndklær osv. Chantie har et eget lite gulvteppe som er hennes, og som det er lov å spise på så mye hun vil. De andre gulvteppene i huset er selvsagt forbudt. Alle former for pappesker (melkekartonger, skoesker osv) er digg, det samme er tomme yoghurtbegre dersom man vet at hunden ikke spiser småbiter. Først slikkes begeret, deretter makuleres det.

Noen hunder er dessuten veldig glad i pinner, røtter og annet man kan finne ute i naturen, men vært obs på at de også kan få flis i tannkjøttet, eller pinnene kan kile seg fast på tvers i munnen. De bør derfor holdes under oppsikt ved slike tyggeleker.

Ellers er det mye å få kjøpt: tyggebein, kong (gummileke til å fylle godbit inni), tauknuter og liknende.

Destrueringa har startet!

Godbitene er ute - og noen må rydde!

Chantie puster ut etter kraftanstrengelsen :) 

Hundens eller menneskets tur

Ut å gå tur for hundens del - eller for å dekke eget behov?

Her i landet er vi opptatt av å gå tur, enten vi har hund eller ikke. Mange skaffer seg hund med begrunnelsen at man da i hvert fall kommer seg ut uansett vær og føreforhold. Men det er forskjell på tur og tur. Dersom man går tur for sin egen trenings skyld, så bør denne turen skilles fra en tur som man går for hunden skyld. Hvorfor? Jo fordi mennesket og hunden har helt ulikt utgangspunkt for turen - og en helt forskjellig opplevelse. Mennesket vil gå tur for kondisjonens skyld - altså er hastighet og lengde vesentlig. Hunden går sjelden tur for kondisjonens skyld, men heller for å få masse inntrykk via nesa! Dersom man skal ut å gå tur fordi man ønsker å glede hunden - så må man gå en helt annen tur enn når man selv vil komme i bedre form.

Luktesans

Hundens luktesans overgår vår fatteevne! For oss er det ikke mulig å forstå hvor mye info en hundesnute kan ta inn. For eksempel avgir et menneske ca 300 "luktpartikler" og hver enkelt av oss har vår helt egen kombinasjon. Våre luktpartikler kommer fra svetteporer, hårsekker og kroppskanaler. En hund vil kunne gjenkjenne et fingeravtrykk på ei glassplate, tre uker etter at det er satt! Da kan vi jo bare prøve å forestille oss hvor mye lukt og informasjon det er på en helt ordinær luftetur i nabolaget. Og som varierer hver dag! Så selv om vi syns turen er lik og ensformig - dag etter dag- så er det nok ikke det for vår firbeinte venn.

Ulike turer

Jeg går forskjellige turer i løpet av uka. De aller fleste turene er for Chanties del, og da er det hun som bestemmer tempo og innimellom også retning og lengde. Slike turer er ikke noe stress. Formålet er at hun skal få snuse, følge spor, rulle seg i lukter (antar det er det hun gjør!), lete opp gamle matrester og lignende. Slike turer trenger ikke være kilometervis, men de tar ofte litt tid ettersom hun får snuse så mye hun vil overalt. Og hun er mentalt utslitt etter slike turer og rolig resten av kvelden.

Andre ganger er det jeg som skal ha trim, og da er det på med treningstøy og løpesele. På denne måten vet alltid Chantie om det er løpetur  eller snusetur som er på gang ut fra bekledning. Atter andre ganger kan det være at vi skal gjennomføre en litt lengre treningsøkt med kommandoer i løpet av ettermiddagen - og da er treningsvesten på. Dermed vet hun at det er dette som er fokuset denne gangen.

For meg handler det om å være så tydelig som mulig ovenfor Chantie i hva hun har i vente. Det må jo være frustrerende for en hund å bli kjempeglad og forventningsfull når eieren lover tur, for så å oppleve at man ikke får lov å snuse. Eller at hunden i det ene øyeblikket få snuse, og i det neste øyeblikket bli dratt avgårde fordi eieren MÅ videre. Jeg tror det er viktig for hunden å få snuse seg ferdig, å få bruke den tida det tar å få samlet de inntrykkene som hun ønsker - og deretter gå videre når hun er klar.

Jeg anbefaler derfor alle å tenke seg godt om FØR de skal på tur - hva slags tur er det vi egentlig skal på? Er det min tur og mitt behov som skal dekkes i dag, eller er det hundens tur og hundens behov som skal dekkes? Begge deler er nyttig, men kanskje blir det slitsomt for begge parter dersom dette ikke er "avklart" på forhånd. Da vil man fort ende opp med en hund som prøver å lukte (den aner jo ikke når det er lov og ikke) og som ofte opplever å bli dratt videre av en utålmodig eier - som egentlig er på treningstur for sin egen del....

Chantie legger ofte inn en bade- eller lekeseanse på sine turer:)

Hundens språk kontra menneskespråket

Hunden ønsker seg et rolig og trygt liv som oss. Og den vet at den er totalt avhengig av sine mennesker ettersom det er vi som kommer med maten, det er vi som bestemmer når den får komme ut for å gjøre sitt fornødne og det er vi som bestemmer "humøret" og "stemningen" i hele familien.

Hunder kommuniserer mer med kroppen og kroppslige signaler, og mindre med stemmen. De er derfor mer observante på vårt kroppsspråk, vår mimikk og vår oppførsel, enn vi selv er. Hunder tilbringer mange timer i døgnet med å ligge og observere oss - når vi tror de slapper av.

Vår bruk av talespråk/snakking kommer ofte i veien for kommunikasjonen med hunder. For hunder er kroppsspråket viktigst, og lydene vi lager mindre viktig. Vi må derfor også bruke litt tid på å observere hundene våre - for å sette oss inn i deres språk. Vi skylder dem det - etter alle de timene de bruker daglig på å studere oss. Det er derfor VI som må gjøre en innsats for å forstå hundens måte å kommunisere på.

Når vi opplever at hunden blir verbal (knurrer, piper, bjeffer etc) så har hunden brukt mange andre ikke-verbale signaler først som vi ikke har oppfattet. Hunder kommuniserer ved å se til siden, snu hodet til siden, gjespe, senke hodet, snuse i bakken, gå unna, ved haleføring og masse annet! Disse signalene kan man lese om blant annet i boka "På talefot med hunden" av Turid Rugaas. Poenget er at fordi vi overser disse signalene så må hunden bruke sterkere signaler - og opplever ofte at vi da blir sinte! Og hvor frustrerende er ikke det? Her har hunden over lengre tid forsøkt å si at "jeg er i en ubehagelig situasjon" eller "jeg forstår ikke hva du forventer av meg" - og så ender vi opp med å kjefte og skrike. Det hunden egentlig har gjort er å be oss om å hjelpe den ut av en situasjon den ikke mestrer, og vi reagerer med å bli sint på den... 

Vi skal være glade for at vi har hunder som både knurrer og vrenger i leppa, for det er et veldig tydelig signal for alle mennesker om at vi bør gå unna. Dersom vi straffer hunden for denne oppførselen så vil den seinere ikke gi disse forvarslene i vanskelige situasjoner - og vi kan ende med at den går rett fra frykt/redsel til biting. Vi hører ofte mennesker si at "hunden beit uten forvarsel". Da er det enten mennesket som ikke kan lese signalene som sendes i forkant, eller det er en hund som over tid har blitt straffet hardt for å si ifra, og som på den måten har lært seg å undertrykke alle signalene som den skulle ha sendt i forkant og må gå rett til biting.

Så husk følgende: Hunder bruker kroppsspråket sitt hele tida!! Og vi må gjøre en innsats for å lære og forstå deres måte å kommunisere på. Ved å forstå og respektere dette, så vil hunden bli tryggere i sitt språk og vi vil enklere forstå hvordan hunden har det i enhver setting. Også i stressede omgivelser.