lørdag 17. februar 2018

Bjeffing og aggressiv atferd

Utagerende og aggressiv atferd er noe veldig mange hundeeiere sliter med. Så også jeg. Chantie har alltid likt hunder, men er ikke så nøye på folk. Det vil si hun virker litt redd og engstelig i møte med fremmede, og i noen tilfeller bjeffer hun og gjør utfall for å be mennesket trekke seg litt lengre unna. Særlig er det menn hun reagerer mest på. Dette er ubehagelig for meg som hundeeier, og jeg har vært ganske så fortvilet over dette. For hun virker jo sint for de som ikke "leser hunden", mens hun i virkeligheten er litt engstelig og spent. Hun stivner ikke til, legger ikke ørene bakover, flekker ikke tenner eller knurrer - det er kun voldsom bjeffing og det at hun kan bykse litt framover for å virke truende - kanskje. Noen hunder oppfører seg slik mot folk, andre mot andre hunder. Innimellom kan man se slik atferd dersom det dukker opp gjenstander et sted hvor det før ikke har stått noe. Feks en ny søppeldunk eller en bil på en kjent gå-runde.

Jeg har som sagt vært fortvilet over denne oppførselen hennes, og vi har jobbet og jobbet for å få denne atferden bort. Jeg har tenkt at bare hun får mange nok gode opplevelser med snille menn - så vil hun erfare at menn generelt sett er greie. Så jeg har alliert meg med snille menn, jeg har forklart mennene hvordan de skal oppføre seg og jeg har selvsagt jobbet mye med godis som både lokkemiddel og belønning i situasjoner. Og joda, det går bedre - men det er langt fra fikset.

Så - hvorfor lærer ikke lettlærte hunder fort at noe som har skremt dem tidligere i utgangspunktet er ufarlig? Chantie er border collie-blanding og lærer fort. Hvorfor tilegner hun seg ikke kunnskap om at menn er greie - når hun aldri møter noe slemme menn? Hvorfor lærer hun ikke det like lett som hun lærer seg nye triks?

Jo - det er både kjempeenkelt og litt komplisert å forstå. Og jeg har nettopp lært dette selv ettersom jeg går på en tre-helgers kursrekke med den kjente, britiske veterinæren Amber Batson som har spesialisert seg på aggressiv atferd.


Kort fortalt så lærer hunder på samme måte som oss - dvs hjernen deres er likt oppbygd som andre pattedyr (inkludert oss). Når vi - og hunder - skal lære oss noe nytt, så må vi i nesten alle tilfeller øve på det noen ganger før det sitter.  Altså: Som barn så må vi øve på å lære å gå - deretter så lærer kroppen dette og alt går av seg selv. Vi øver på å lære å sykle, men når vi så kan det så går det automatisk. Det samme med feks touchmetoden, bilkjøring og andre ting vi øver på - lærer - gjentar tilstrekkelig mange ganger og så bare "sitter det". Slik lærer hunder også. Alt må erfares - repeteres - og "automatiseres". Dette handler om hvordan korttidsminnet, arbeidsminnet og langtidsminnet fungerer. Og hvordan impulser/signaler forflytter seg i hjernen. Noen ganger så skal vi utføre noe vi ikke har gjort på lenge - da kan vi "tenke etter" og lete fram riktig informasjon i hjernen vår (minnet).

De fleste av oss har lært ett eller flere fremmedspråk på skolen. Selv så lærte jeg tysk på ungdomsskolen og på videregående. Der og da kunne jeg lese, forstå og snakke litt tysk. Deretter har jeg ikke praktisert dette noe mer - inntil for noen måneder siden da jeg kom over en tysk rockegruppe som jeg likte musikken til. Og etterhvert som jeg lyttet på tekstene deres så dukket også mine tyskkunnskaper fram igjen. Altså - er alt vi har lært en gang lagret i hjernen. Det er bare det at evnen til å finne det fram igjen har blitt så lite brukt, at den forbindelsen liksom er blitt svakere.

Men noen ganger så opplever vi hendelser som er så alvorlig for oss at vi aldri glemmer dem. Vi kan erfare og "lære" noe som er så livsviktig at vi aldri mer trenger å øve på det for å forstå konsekvensen. Tenk på et barn som brenner seg på et stearinlys - barnet trenger aldri mer ta på flammer for å vite at det er veldig vondt. Det lærte barnet ved ett forsøk. Hvis du noengang har blitt skikkelig skremt av en hendelse - så vil du for alltid kjenne på den frykten i seinere situasjoner. Vi får på et vis sånne flashback (plutselige tilbakeblikk) som minner oss på at det som er iferd med å skje er farlig.

Disse minnene som man lærer av etter EN gang - er nesten alltid knyttet til situasjoner som oppfattes som livstruende, smertefulle eller skremmende på et eller annet vis. Det trenger ikke være farlige situasjoner, men den som utsettes for det føler det. Tenk på situasjoner som du selv blir livredd i - de trenger ikke være farlige, men ubehaget for deg er enormt. Når hjernen oppfatter skremmende situasjoner - så går kroppen superkjapt i alarmberedskap og hjernen bruker ikke tid på å lete fram andre, gamle minner eller kunnskap. Signalene går utenom det "rasjonelle" og kriseberedskapen iverksettes. Det er DETTE som skjer i Chantie når vi møter menn...! Og det betyr at det å avlære en "kriseberedskap" er ikke umulig, men ganske vanskelig. Fordi hver gang hun utsettes for en mann - så vil alle alarmklokkene i henne ringe og de vil overdøve alle de gode minnene vi har skapt med snille menn. Altså går hun i "panikk" først - og da er selvsagt stresshormonene allerede utskilt, adrenalinet pumpes rundt og hjertet slår raskt. Hun er klar til fight og flight. Og alt dette skjer uten at hun har tenkt. Det er på et vis en refleks. Og fordi vi stadig møter menn på våre turer - så blir denne forbindelsen hele tida opprettholdt og forsterket. Og hjernen er laget slik at vi agerer på den måten som vi bruker å agere på - dersom vi skal begynne å respondere på en annen måte enn vi bruker, så må vi faktisk anstrenge oss litt. Tenk bare på hvordan du går ut av senga om morgenen...jeg vedder på at det skjer på samme måte hver dag - uten at vi er bevisst det.

Når hunden ut-agerer eller viser aggressiv atferd, så er den allerede i kriseberedskap. Da er den ikke mottakelig for rasjonell informasjon (at vi kjefter, tvinger den til å sitte eller andre ting) og vi bør bare få den vekk og ut av situasjonen. Det å kjefte og smelle da vil bare utsette den for enda mer den ikke evner å håndtere og det vil bare være med på å tilføre den enda mer stress.

Jobben med å forhindre denne atferden er langvarig. I utgangspunktet så må man over tid sørge for at hunden ikke utsettes for det som skremmer den. Og det bør den slippe i flere uker, for på den måten å svekke forbindelsen i hjernen som trigger atferden (dvs forbindelsen mellom "se mann" - "kraftig bjeffing"). Først når denne forbindelsen er svekket fordi den ikke brukes regelmessig - først da kan man begynne å øve på alternativ atferd, det å håndtere situasjoner som likner, skape gode minner etc, men beredskapsatferden vil alltid kunne dukke opp igjen når triggeren er til stede.

Med denne kunnskapen så forstår jeg mye bedre hvorfor Chantie fortsatt er redd for menn - og noen damer. Hun har hatt to ekstremt dårlige opplevelser (for henne) med menn i tidlig alder. Disse to episodene føltes nok livstruende for henne - og alarmen gikk da hun fryktet for livet. Ergo så er det den frykten hun kjenner på hver gang vi møter folk som hun bjeffer på.

Hunden klarer ikke å tenke seg bort fra skrekken sin, like lite som at en med flyskrekk eller redsel for slanger legger fra seg panikken dersom noen forteller at dette slett ikke er farlig...

Denne mannen ble raskt avslørt :D



PS. Ellers så anbefaler jeg på det sterkeste boka "Hjernen er stjernen". Der er det mye lett tilgjengelig kunnskap om hvordan vi fungerer. Rent teknisk.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar