I går var dagen kommet da vi måtte ta farvel med Chantie - for alltid. ♡ Det var vondt og trist, men samtidig godt fordi det var det beste for henne. Akkurat da. Det har røynet på med henne den siste tida. Og vi har vært forberedt på at dagen rykket stadig nærmere. I litt over 11 år har vi fått ha deg i livene våre.
Chantie har vært en reaktiv hund med dramatisk atferd, som en veterinær så godt beskrev henne for mange år siden. Helt fra hun var valp var hun en håndfull, - og mer enn det. Jeg husker en periode da ungene gjerne ville sitte i sofaen og se på TV om kvelden, mens Chantie satt mellom dem og TV´n og bjeffet - konstant. Fordi hun ville herje - eller ha oppmerksomhet, eller bare ikke visste helt hva hun skulle gjøre. Den første sommeren vi hadde henne så kunne vi ikke gå i shorts, ettersom så fort noen gikk over gulvet inne i huset så satte hun tenna i leggene på oss - og hun syntes det var kjempegøy. Mens vi etter beste evne forsøkte å ignorere den glefsende valpen... Vi forsto jo fort at vi hadde fått en valp med altfor mye energi, arbeidsvilje, pågangsmot og med minimalt behov for hvile. En gang vi så på TV, så gnagde hun tapetet av veggen!
Hun var jo en eventyrblanding (border collie, labrador, riesenschnauzer og rottweiler) som helt sikkert gjorde det vanskelig for henne - og hun hadde garantert mye å stri med oppe i hodet sitt. Men for en læringevne og læringsvilje! Det var ikke den øvelse hun ikke mestret ganske så raskt, men å finjustere atferden - eller prestere når hodet kokte klarte hun ikke. Hun kunne ha de kuleste oppvisninger av triks når hun var "på", mens i hverdagssituasjoner kunne hun freake helt ut og utagere om hun fant det for godt.
Chanties litt ville og uvørne atferd har gitt henne en god del skader opp gjennom. Flere knekte tenner (hjørnetanna måtte tidlig rotfylles pga brist..), to øyeskader (en fra lek med Tasja, og en fra herjing i skogen), angrepet av to hunder (en schæfer som sto i bånd som hun sprang bort til for å hilse - og som ikke syntes det var noe stas, og en rottweiler som bare løp rett ut av en hage når vi passerte og beit henne) og generelt en del muskelproblematikk. I tillegg har hun hatt depresjoner i forbindelse med løpetid (endte med at veterinæren anbefalte kastrering), blodøre, analkjertelbetennelse, nakkeprolaps, utvekst på beinet som sprakk, muskelsvinn i bakparten - samt noen epilepsianfall oppgjennom. Men til tross for mange-mange veterinærturer (takk til Gjensidige for fantastisk hundeforsikring!) så var hun en glad og lykkelig hund! Hun var overlykkelig hver eneste gang jeg kom inn døra, enten jeg hadde vært borte en halvtime eller 3 dager. Og til tross for stiv nakke og rygg, så logret hun alltid så fælt så hun var helt i bue.
Chanties noe krevende treningsbehov og ekstreme læringslyst gjorde at jeg selv tok hundetrenerutdannelse hos Innlandet hundesenter for å kunne bli en enda bedre hundeeier for henne. Deretter har det blitt flere kurs om hunder med utfordrende atferd - eller bare kurs for å ha noe å drive med (nosework, smeller, agility, valpekurs, unghundkurs, hverdagslydighet ++) og flere ukeskurs på Skeikampen med Lundquist hundeskole som virkelig lærte oss hva lykken i livet egentlig er: nesearbeid!! Alt fra rundering, til sporsøk og feltsøk var lykken for Chantie - og jammen gjorde hun ikke stor suksess som vannredningshund også!
Pga Chantie så har livet mitt blitt noe helt annet - enn det ville vært uten. Jeg har fått venner for livet gjennom alle aktiviteter jeg har gjort for eller med henne, eller som en følge av min kompetanse på hund. Jeg har holdt mange kurs med med fokus på at hunden skal ha det gøy og mestre! Hverdagslekekurs. Og jeg har gitt ut bok om aktivisering av hund. Jeg har også endt opp med å jobbe for Huldra forlag som eies av to av de beste hundetrenerne som fins: Turid Rugaas og Anne Lill Kvam. Ingen ting av dette hadde skjedd uten Chantie!
Chantie og jeg har hatt suksess - og vi har hatt tøffe tider. Det er heller ikke til å stikke under en stol at det har vært krevende og slitsomt. På et tidspunkt skjønte jeg jo at jeg ikke klarte å gi Chantie "nok" å bryne hodet sitt på, så lenge jeg var i full jobb - så løsningen ble å skaffe en selskapshund: Tasja. Tasja og Chantie hadde det fint sammen, men det var også ganske ulike - noe som har bydd på utfordringer. Blant annet så har jeg jo ikke kunnet gått tur alene med de sammen; - da Chantie dessverre har syntes en del mennesker har vært skumle (som kan ha gjort at hun mot noen utagerte på tur), mens Tasja etterhvert som hun vokste opp bestemte seg for å synes hunder - alt av hunder! - var nærmest livsfarlige. Så det har blitt mange kilometer på meg hver dag; først med den ene og så med den andre...
Og nå når vi måtte ta farvel med Chantie - i går, så var det med visshet om at hun har en helt spesiell plass i manges hjerter for alltid! ♡
De siste åra har Chantie mistet mer og mer muskulatur - særlig i bakparten. I tillegg har det dukket opp flere og flere kuler under huden og under musklene. Hun har de siste årene gått jevnlig og fått massasje (takk til Gry hos Årnes dyreklinikk og Trine hos Hansons & Larvik smådyreklinikk) - noe som jeg med sikkerhet kan si har gitt henne flere måneder ekstra. Det siste halve året har vi derimot lagt merke til at hun har hatt mer og mer trøbbel med bakparten, og særlig høyre bakbein. Hun kunne snuble litt på tur og noen dager var verre enn andre. Men vi tilpasset turlengden og terrenget - for Chanties største lidenskap (bortsett fra MAT) var tur. Det å få gå langt, lukte mye, rulle og bade i enhver sølepytt eller bekk. Så vi har alltid visst at den dagen det var helt slutt på tur - så er det over. Vi kan ikke ta med Tasja på tur - og ikke gå med Chantie.
Lørdag kveld skjønte vi på Chantie at smerten hadde økt, og at det var problematisk. Samtidig oppdaget vi at hun hadde begynt å slikke seg på siden; og under pelsen kunne vi se svarte flekker i huden - som nok var smertefulle. Og som var begynt å bli hårløse. For to måneder siden opplevde vi at det vi trodde var en vorte hun hadde på labben sprakk, og som måtte opereres bort. Veterinæren var da tydelig på at dette ikke var et godt tegn, men at vi kunne håpe på at det tok tid før det kom tilbake... Lørdag og søndag fikk hun litt ekstra smertestillende, var ute i hagen litt, men ville ikke leke med Tasja, naturlig nok. Og vi merket at hun hadde vondt. Hun ville være inntil oss, eller sove i kjelleren under trappa. Natt til mandag ville hun sove i senga mi (hundene mine får alltid lov til det når de er sjuke eller har behov for det, men i det daglige vil jeg helst ligge aleina), og det ble en litt urolig natt. Det var tydelig hun hadde vondt, også når hun lå.
 |
| Den siste turen |
Så - mandag fikk hun sin siste gåtur (utrolig hvordan adrenalin er smertedempende!), masse kos og omsorg når hun ville det, godis og mat - og når jeg sa vi skulle dra til dyrlegen så jogget hun logrende til bilen. For hennes erfaring med å dra til veterinæren er bare positiv: godis, snille folk og hvis hun har vondter - så fikser de det ♡.
Chantie sovnet inn med Benjamin, Karen og meg rundt seg - og hun spiste godis til det siste.
Takk for at vi fikk deg i livene våre, Chantie!
For alt du har lært oss.
Og for all kjærlighet du ga oss.
R.I.P.
