Hunden er sjefen!

 

På et eller annet tidspunkt har det gått veldig feil i manges oppfatning av hvordan man skal være mot "menneskets beste venn". Vi har glemt at hunden er et dyr som har en sterk iboende, medfødt trang til å samarbeide med flokken sin, til å unngå konflikter og til å gå gjennom ild og vann for alle den er glad i! Det er en grunn til at hunder (eller ulver som det var da) er det første husdyret til menneskene. Allerede for trolig 50 000 år siden begynte mennesker å se fordelen av ulvenes instinkter og egenskaper - og ulven dro nytte av menneskene ved å få lettere tilgang til mat og varme. De tammeste ulvene kunne bo sammen med mennesker og varslet feks ved fare, kunne etterhvert bidra både i jakt og i gjeting av andre tamdyr. I mange hundre, kanskje tusenvis av år, samarbeidet ulver/hunder og mennesker og hadde gjensidig nytte av det! Mens i dag har vi ikke bare avlet fram akkurat de individene vi ønsker, men vi jobber også hardt med å "dominere" dem og undertrykke dem... Hvordan kunne det gå så galt?! Når sluttet MENNESKENE å samarbeide med hundene?

Jeg vil derfor slå et slag for at vi husker på at hunden må få være sjefen! Hunden må få være sjef i eget liv. Kun hunden vet hvordan hunden har det. Kun hunden vet hvilke frykter, gleder, sorger, bekymringer og andre følelser den til enhver tid har. Kun hunden vet hva den "vil" i en situasjon - og den eneste måten den kan fortelle OSS om dens ønske er å VISE oss. Og da må vi lytte. Vi må lese hundens signaler. Vi må være mottakelige når hunden forsøker å fortelle oss noe; enten det er ved å dra i båndet, bjeffe, krype sammen, slikke oss eller hente ting.

Jeg ønsker at hundeeiere fokuserer på å bli kjent med sin egen hunds følelser og tanker - som er det som ligger bak enhver atferd - istedenfor å fokusere på å "dressere" hunden...

***

Jeg ønsker at hundeeiere responderer på hundenes initiativ; på det hunden uttrykker at den vil, istedenfor å mene det er viktig at hunden aldri får det som den ønsker...

***

Jeg ønsker at hundeeiere senker egne krav til valp og unghund - og heller legger planer for samhandlingen når hunden er ferdig med denne perioden hvor hverken hode eller kropp er i vater...

***

Jeg ønsker at hundeeiere skal være mindre opptatt av å bestemme over hunden, og heller tenke at de skal gjøre livet dens så godt som mulig! Det er hundene som er best på å "være hund", mens vi hundeeiere derimot er best på å være menneske. 

***

Mange hunder lever i dag utilfredsstillende liv. Det fins gjeterhunder uten noe å gjete (og som får kjeft når de gjeter det de kommer over som kan gjetes feks syklister!), det fins varsler-hunder som får kjeft når de varsler (står i vindu og bjeffer på alt og alle!), det fins jakthunder som aldri får jakte (og som får kjeft om de rømmer og sporer!), det fins apporterende hunder som ikke får ros når de henter pinner, sko, bader i myrhøl osv. Det er ikke så lett å være hunder hos oss i dag. Mange hunder er dessuten alene store deler av døgnet (8 timer om natta + 8 timers arbeidsdag) - og da er det ikke rart at instinktene kan ta overhånd på den halvannen times turen som hundeeieren ønsker seg en rolig rusletur uten noe trekking i båndet, bjeffing, jakting eller intens sniffing i grøfta.

Hvis du nå fikk lyst til å endre din måte å være mot "din beste venn på", så kan du begynne med å endre måten du går tur med hunden på. Dersom det er du som skal ha en trimtur, så kan du i all hovedsak bare la hunden være hjemme - med mindre du har en hund som er avlet fram for å løpe fort og langt (greyhound feks). For når du skal gå tur med hunden - så skal fokuset være på hundens behov. Og hundens behov er å snuse, markere, grave, rulle, spore, lete etter noe å spise, jakte, apportere osv. Dette betyr at det ikke er sikkert at det er den ruta du har tenkt å gå som er mest interessant for hunden. Ei heller at den tar så kort tid som du har planlagt. Mange er veldig opptatt av at hunden ikke skal få lov til å ha stramt bånd under noen omstendighet - men hvordan skal hunden da få fortalt deg hvor den vil? Hvor det lukter ekstremt godt? Hvor rådyret eller nabohunden har gått eller tisset? Jeg klarer ikke å se at det er noe galt i at hunden drar i båndet for å vise meg hvor den vil, og jo fortere jeg responderer - jo kortere tid trenger den å dra. Det er jeg som må være tydelig i min respons på at jeg har oppfattet hva den vil. Og hvis jeg har litt lengde på koppelet, så er det enkelt å gi den de metrene den må ha for å komme dit den vil - og jeg trenger ikke bli sur for at jeg må gå 2 meter ned i grøfta. 

Det er litt rart, for vi vil jo at hunden skal gå til døra for å varsle at den må ut å tisse, men vi vil ikke tillate at den henter en leke for å si ifra om at den har lyst til å leke litt. Vi vil at hunden skal gå litt inn i skogen (vekk fra stien) når den skal bæsje så vi slipper å plukke opp, men vi vil ikke at den skal trekke oss litt ut av stien for å snuse på harebæsj for å få tilfredsstilt sine snusebehov. Jeg tenker at vi ikke gjør det så lett for hundene våre dersom vi lager mange "begrensinger" for hva den skal kommunisere til oss om. Det blir utrygge hunder av slikt! Jeg mener det heller er vi som må bli flinkere til å lytte til hunden og respondere raskere. Det er vi som må forstå at den må få lov til å være sjef i eget liv - og det er vi som må legge oss i selen for å forstå mest mulig, gi hunden kreditt og feedback for å forsøke å få oss til å forstå. Og hundene føler nok stor mestring og lykke i at vi faktisk forstår hva den "sier" til oss. Og jo mer vi forstår og responderer positivt på hundens ønsker - jo mer vil hunden kommunisere med oss. For da vet den at det funker å "snakke" til oss. Og den vil bli mindre frustrert, og også bli flinkere til å lytte til våre behov. Vinn-vinn, altså.

I videoen over her ser dere hvordan Chantie først gjør en vurdering, og så viser at hun vil til høyre...💜 

Og da ble det høyre.

Mens litt seinere på turen måtte jeg bestemme, og da er det viktig at jeg gir beskjed i god til - slik at hun vet at nå er det jeg som bestemmer retningen. Og selvom hun nok sikkert kunne tenke seg å gå til høyre her også, slik at turen ble lengre, så var det ingen "protester" mot det.

Sladretrening er gull verdt!

 Chantie er en hund som lett utagerer. Særlig mot "litt skumle menn" (hennes målestokk!), men også mot andre som kanskje kommer for brått på eller for nært. Feks kan en møtende jogger være litt problematisk, like etter at vi har møtt på en katt. Som hun har gått bananas mot.... Men heldigvis har vi brukt mye sladretrening og i dag tenkte jeg at jeg ville vise hvordan sladretreninga ser ut i praksis - i en virkelig situasjon. 

Hva er egentlig sladretrening? Jo, det er at hunden skal "sladre til deg" når den ser noe. Og dette noe som vi trener på er nettopp "ting" (=triggere) som hunden kan finne på å utagere på. Dersom hunden utagerer på katter, hunder, folk, biler, gjeter syklister osv så er dette gode objekter å trene inn en god sladring på. Chantie kan veldig mange ord, så jeg bruker litt forskjellige ord. I videoen her hører dere at jeg bytter ord fra "folka" som jeg trodde hun ville respondere på, til "jogger´n" ettersom hun ikke begynte å sladre med en gang. For Chantie er reaktiv- og det betyr at ofte når jeg ber henne om en øvelse, så får hun et adrenalinrush som gjør at hun ikke klarer å samle seg om oppgaven med en gang. Hun trenger ofte noen sekunder på å kople det jeg sier til hva det betyr for henne. Jeg tror rett og slett ikke det spiller noen rolle hvilket ord jeg bruker på triggeren, fordi det er når jeg sier "Ser du..." at hun vet hva øvelsen er. Nemlig at hun skal SE først på det skumle/spesielle/triggeren - og deretter SE på meg. Årsaken til at nettopp dette er en fantastisk øvelse er at jeg vil unngå at hun stirrer - så belønningen kommer først når hun SER på meg etter å ha sett på triggeren. Chantie er en border collie-blanding, noe som gjør at hun har et intenst blikk, og det er mange andre hunder som reagerer på det. Og hvis hun får lov til å stirre lenge på noe, så vet jeg at det blir vanskelig å få henne ut av "transen". Og muligheten for at hun utagerer og gir seg selv en dårlig opplevelse er større. Men det å NEKTE henne å se på det hun aller mest i verden har lyst å se på er ingen løsning. Enten hun vil stirre fordi hun er nysgjerrig, skeptisk, redd eller opphisset - så vil hun føle at hun ikke har kontroll over situasjonen dersom jeg tvinger henne til å ikke se (=avledning). Så når triggeren er ikke så fryktelig ille, og Chanties dagsform er riktig så bra  - så bruker vi oftest sladretrening. Hvis hun har en dårlig dag, det kommer en kjempeskummel mann eller jeg vet at hun har hatt mange stressende situasjoner før i dag som gjør at det er stor sjanse for at dette møtet er det som gjør at hun utagerer, så bruker jeg avledning for alt det er verdt. Nettopp fordi det er BEDRE for Chantie at hun ikke utagerer - enn at hun gjør det. Så da kan jeg ta ibruk alle midler: godbitsøk i grøfta, gå en annen vei, bruke 1-2-3-øvelsen, fore på med godbiter tett i tett mens vi passerer triggeren. Så mye at hun knapt merker det. Hun har ikke lært eller erfart noe, men hun har hatt en hundre ganger bedre opplevelse enn om hun utagerte. For hun har kost seg med godbiter og er lykkelig. Istedenfor å ha fått et negativt adrenalin-stress-rush og bekreftet for seg selv at dette var helt forferdelig....

Så tilbake til sladretreninga. I dag var vi ute og gikk, og møtte en jogger på litt avstand. I god tid før joggeren kom nærme, så begynte jeg med øvelsen. Først på filmen ser dere hvor langt unna joggeren er når jeg starter med "Ser du folka". Og dere ser at hun prøver ikke engang å se noe skummelt, hun snur seg umiddelbart til meg for å få godis :D For hun kan øvelsen, hun vet at godisen kommer etter at hun har tatt kontakt med meg. Men hun så ikke på "noe" først, så hun fikk ikke godbit. Så sier jeg "ser du folka" en gang til og hun slikker seg raskt rundt munnen. Dette er et slikk som kan bety to ting, stresset øker - og/eller hun vil ha godbit. Hun snur seg raskt nå også, uten å ha sett "noe". Så stopper hun opp litt og jeg bytter ord, til joggern for å få henne til å tenke, ettersom hun bare "ba om godbit" først. Jeg tenker at hun nå har rukket å "samle seg litt", og hun ser rett på joggeren. Jeg vil gjerne bekrefte at joda, NÅ ser du det jeg ville du skulle bli oppmerksom på - så jeg sier "der ja!" og hun ser på meg - og får godbit. Så ser dere videre på filmen at hun er veldig fokusert på joggeren. Umiddelbart etter at hun har fått første godbiten og så ser på joggeren, så slikker hun snute (00:23). 

Dette er et tydelig dempende signal til joggeren - om at nå blir det litt intenst/mye her. Men fordi vi nå allerede er i gang med "ser du..."-leken, så takler Chantie dette helt utmerket. Jeg bekrefter også hennes atferd med å si "der ja" idet hun ser, men somler med å gi godbiten - fordi vi da kan roe ned hele situasjonen mens joggeren passerer. Chantie VET at "der ja" betyr godbit kommer.

Joggeren passere på filmen på ca 00:38 og dere ser at Chantie slikker snute, ser på meg, og ser også på joggeren etter at hen har passert. Og selv om hun peser og syns dette var litt mye kanskje (det er ca 20 grader også så det er varmt for henne), så gikk det tusen ganger bedre enn om hun hadde utagert. For hun har virkelig aller mest fokus på meg, leken, og det å få godbit - i stedenfor å ha et stirrende fokus på joggeren...

Om du trenger hjelp til  sladretreninga, så ta gjerne kontakt - så kan jeg komme med noen tips. 

En rystende opplevelse

 I dag var Tasja og jeg ute i hagen da en mann med en stor (og da mener jeg stor!) hund kom forbi inngjerdinga. Tasja, som syns det meste av ukjente hunder er kjempeskumle, satte i å bjeffe og styrtet mot gjerdet. Og hunden på tur gjorde selvsagt det samme - enten fordi den ble skremt, eller fordi den ville hilse - jeg sto med ryggen til så jeg så ikke "starten".  Mannen dro så alt han kunne - raskt - i båndet så den svære hunden ble røsket bakover etter halsen. Jeg beveget meg rolig mot Tasja mens jeg snakket pent til henne om at "du trenger ikke boffe, den er ikke farlig, den er så søt så" osv... Mannen slapp opp igjen båndet og hunden gjorde nytt utfall mot en bananas Tasja - og den fikk samme behandling en gang til: kjempe-røsk tilbake i halsbåndet, og når den var blitt dratt tilbake til eieren ca 2-3 meter så tok eieren tak i nakken/halsbåndet og jeg hørte hunden klynke. Deretter knurret den høgt mot eieren to ganger, mens eieren hylte "NEI!" tilbake og gjorde ett eller annet i nakke/hoderegionen på hunden som jeg ikke helt klarte å se hva var. Deretter gikk de videre. Og eieren så fornøyd ut med at hunden nå gikk pent ved siden av ham - mens Tasja fortsatt bjeffet febrilsk, og jeg bare sto og måpte....

Jeg tenker at det ikke er så lenge før denne hunden biter, dessverre. 

Denne hunden er bare en unghund og jeg er veldig bekymret for hvordan dette vil utvikle seg. Ikke bare har eieren blitt en som påfører den smerte, men den erfarer nok også at smerte og frykt blir forbundet med hunder den møter på sin vei. Kanskje generelt til alle hunder. Det er fort gjort at den særlig kan kople smerte til Tasja som jo var den som utløste hele seansen, så jeg håper vi ikke møter disse på tur på en trang gangsti i området. Både fordi hundene nå ikke har fått en god relasjon til hverandre, samt at jeg ikke aner hva eieren kan komme til å utsette hunden for neste gang. Hunden erfarte jo nå at knurring, som er et sterkt signal, ikke var et signal eieren tok. Og når hunden ikke har flere verktøy igjen for å si ifra at den har det fælt, så vil den måtte gå høyre opp på aggresjonsstigen for å bli lyttet til...

Jeg håper at du som leser dette kan fortelle alle dere kjenner at uansett hva en hundeeier gjør - så må hen sørge for en god relasjon til hunden sin! Hunden skal være trygg på eieren sin. Hunden skal like å være sammen med eieren sin. Hundens skal ikke utsettes for fysisk eller psykisk smerte av eieren sin. Når hunden opplever noe skummelt, noe overraskende, noe skremmende, noe den ikke forstår - så er det jo hundeeierens rolle å gjøre situasjonen bedre for hunden! Ikke hundre ganger verre...Når det har gått så langt så hunden må knurre til eieren sin, da bør alle varsellamper blinke og det er på tide å kontakte en hundetrener med oppdatert kompetanse. 

Man skaffer seg da ikke en "menneskets beste venn" for så selv å bli "hundens verste fiende!"