Jeg har flytta til Larvik sammen med dyrehagen min, og det har selvsagt vært en omveltning for oss alle. De som kanskje har merket overgangen minst er nok chinchillaen og degusene, ettersom de jo fortsatt har burene sine som de bor i. Selv om det ser annerledes utenfor i rommet når de er løse, så er jo "hjemmet" deres likt. Kaninene brukte lengre tid på å bli komfortable, og hundene har selvsagt hatt den største omveltningen. Og det har gitt seg utslag i mye mer stress, mye mer bjeffing i starten og veldig mye mas for å hele tida være på vakt mot alt det rare utenfor. Nå bor vi på et byggefelt, så her er det jo mye folk, dyr og lyder døgnet rundt. Vinduene ble en "fiende" i starten, samtidig som jeg syntes de burde få se ut. Men det ble bjeffing på alt som beveget seg - så ganske raskt gjorde jeg tiltak på de vinduene mot veiene rundt huset. På det ene vinduet er nå persiennene alltid nede når begge hundene er hjemme (de girer jo opp hverandre!!), og ved to av de andre vinduene har jeg satt på dekorativ vindusfolie nederst. I en slik høgde som gjør at hundene på gulvet ikke ser folk som passerer forbi. Mens jeg derimot helt fint ser ut over folien.
Men det viktigste tiltaket jeg gjorde - var muligens å tillate hunder på soverommet og i senga. De hadde begge et stort behov for trygghet da vi flyttet. Og jeg som aldri har hatt hunder verken i senga eller på soverommet kastet prinsippene på båten for å gi hundene det de trengte.
Begge lå hos meg de første ukene. Tasja i senga, og gjerne under dyna - hun fikk raskt sin egen dyne slik at jeg kunne ha min i fred. Og Chantie startet alltid kvelden i senga, men forflyttet seg etterhvert til gulvet - fordi det blir for varmt for henne i senga mi.
Etterhvert som ukene gikk, så begynte også Tasja å ta seg turer ut i stua om natta - der hvor senga hennes står. Og Chantie kunne finne på å gå ned og legge seg under trappa. Da - var tida kommet for å "stenge" tilgangen til soverommet mitt igjen, ettersom jeg sover best alene. Og jeg forsto at hundene nå var trygge på den nye tilværelsen og det nye hjemmet vårt. Første par kveldene, var det litt protest utenfor grinda til soverommet, men det ga seg i løpet av noen minutter. Jeg var nok oppe en gang eller to og fulgte de til sengene sine, bare for å "forklare" at nå skulle de ligge der. Selvsagt ikke i en streng tone, men en veldig blid tone. Jeg vil jo ikke være sint på hundene for at de ønsker at flokken skal ligge sammen. Det er jo et naturlig instinkt - og handler jo om beskyttelse og kjærlighet. Og de aksepterte at vi var tilbake til normalen der jeg sov alene, men med døra åpen - selvsagt. For jeg vil jo høre om det er noe i løpet av natta...
Og det har ikke vært noe mer mas om at de vil inn på soverommet. Men - for noen uker siden merket jeg at Chantie hadde problemer med å gjøre fra seg om ettermiddagen (det var en søndag), og om kvelden da hun igjen måtte bæsje så skrek hun noe helt forferdelig...Og det var tydelig at hun hadde veldig vondt bak. Vi ringte dyrlegen og fikk vite hvilken smertestillende hun kunne få, og ettersom allmenntilstanden hennes var bra, så ville dyrlegen vente til mandag morgen med å se på henne. Den natta fikk hun selvsagt ligge i senga mi med meg. For når man er sjuk, eller har sterke smerter, så hjelper alltid omsorg, nærhet og kjærlighet. Undersøkelsen viste at hun hadde en veldig full analkjertel, så når den ble tømt - så ble hun etterhvert seg selv igjen. Og hun lå kun med meg 3-4 netter. Mens Tasja holdt seg i stua - i senga si - og lå ikke med oss i det heletatt.
Og igjen har det gått et par uker, hvor jeg har sovet alene - og hundene har sovet på sine plasser. De legger seg dessuten alltid først, så de har jo slått seg til ro før jeg i det heletatt finner senga mi. Men på tirsdag kveld, da jeg skulle legge meg - ville Tasja plutselig være med. Jeg ble med henne til senga si, og sa at hun skulle sove der, og hun la seg ned. Men det gikk ikke mer enn 5-10 minutter før enn hun var tilbake ved grinda mi og dyttet forsiktig i den for å "si ifra" at hun ville inn. Igjen sa jeg til henne at hun skulle legge seg på plassen sin, men det gjorde hun ikke - hun ble stående og dytte i grinda. Så da sto jeg selvsagt opp og åpnet. For det var helt klart at hun hadde et behov for å ligge i senga mi. Ikke fordi hun er trassig, men fordi det er et behov som må dekkes for at hun skal ha det bra. Jeg hentet en egen dyne til henne, og ordnet plass, og hun la seg fornøyd ned - og sovnet. Og hun lå stille hele natta.
Kvelden etter, og i går kveld, så gikk hun å la seg i senga si når det nærmet seg leggetid. Og hun har ikke mast om å komme inn til meg i det heletatt. Jeg vet ikke hva som var årsaken til at hun trengte trygghet på tirsdagsnatta - men uansett hva det var, så var det i hvertfall veldig viktig for henne. Og at det var en årsak er jo tydelig, ettersom behovet var borte dagen etter. Og jeg er så glad for at jeg tar hundenes behov på alvor - og at jeg lytter til dem. For hvis de ikke har det bra, har vondt et sted eller er redd - så bør jo jeg være den som de kan lene seg på og søke trygghet hos.
Det er det gode foresatte gjør.
