Sladretrening er gull verdt!

 Chantie er en hund som lett utagerer. Særlig mot "litt skumle menn" (hennes målestokk!), men også mot andre som kanskje kommer for brått på eller for nært. Feks kan en møtende jogger være litt problematisk, like etter at vi har møtt på en katt. Som hun har gått bananas mot.... Men heldigvis har vi brukt mye sladretrening og i dag tenkte jeg at jeg ville vise hvordan sladretreninga ser ut i praksis - i en virkelig situasjon. 

Hva er egentlig sladretrening? Jo, det er at hunden skal "sladre til deg" når den ser noe. Og dette noe som vi trener på er nettopp "ting" (=triggere) som hunden kan finne på å utagere på. Dersom hunden utagerer på katter, hunder, folk, biler, gjeter syklister osv så er dette gode objekter å trene inn en god sladring på. Chantie kan veldig mange ord, så jeg bruker litt forskjellige ord. I videoen her hører dere at jeg bytter ord fra "folka" som jeg trodde hun ville respondere på, til "jogger´n" ettersom hun ikke begynte å sladre med en gang. For Chantie er reaktiv- og det betyr at ofte når jeg ber henne om en øvelse, så får hun et adrenalinrush som gjør at hun ikke klarer å samle seg om oppgaven med en gang. Hun trenger ofte noen sekunder på å kople det jeg sier til hva det betyr for henne. Jeg tror rett og slett ikke det spiller noen rolle hvilket ord jeg bruker på triggeren, fordi det er når jeg sier "Ser du..." at hun vet hva øvelsen er. Nemlig at hun skal SE først på det skumle/spesielle/triggeren - og deretter SE på meg. Årsaken til at nettopp dette er en fantastisk øvelse er at jeg vil unngå at hun stirrer - så belønningen kommer først når hun SER på meg etter å ha sett på triggeren. Chantie er en border collie-blanding, noe som gjør at hun har et intenst blikk, og det er mange andre hunder som reagerer på det. Og hvis hun får lov til å stirre lenge på noe, så vet jeg at det blir vanskelig å få henne ut av "transen". Og muligheten for at hun utagerer og gir seg selv en dårlig opplevelse er større. Men det å NEKTE henne å se på det hun aller mest i verden har lyst å se på er ingen løsning. Enten hun vil stirre fordi hun er nysgjerrig, skeptisk, redd eller opphisset - så vil hun føle at hun ikke har kontroll over situasjonen dersom jeg tvinger henne til å ikke se (=avledning). Så når triggeren er ikke så fryktelig ille, og Chanties dagsform er riktig så bra  - så bruker vi oftest sladretrening. Hvis hun har en dårlig dag, det kommer en kjempeskummel mann eller jeg vet at hun har hatt mange stressende situasjoner før i dag som gjør at det er stor sjanse for at dette møtet er det som gjør at hun utagerer, så bruker jeg avledning for alt det er verdt. Nettopp fordi det er BEDRE for Chantie at hun ikke utagerer - enn at hun gjør det. Så da kan jeg ta ibruk alle midler: godbitsøk i grøfta, gå en annen vei, bruke 1-2-3-øvelsen, fore på med godbiter tett i tett mens vi passerer triggeren. Så mye at hun knapt merker det. Hun har ikke lært eller erfart noe, men hun har hatt en hundre ganger bedre opplevelse enn om hun utagerte. For hun har kost seg med godbiter og er lykkelig. Istedenfor å ha fått et negativt adrenalin-stress-rush og bekreftet for seg selv at dette var helt forferdelig....

Så tilbake til sladretreninga. I dag var vi ute og gikk, og møtte en jogger på litt avstand. I god tid før joggeren kom nærme, så begynte jeg med øvelsen. Først på filmen ser dere hvor langt unna joggeren er når jeg starter med "Ser du folka". Og dere ser at hun prøver ikke engang å se noe skummelt, hun snur seg umiddelbart til meg for å få godis :D For hun kan øvelsen, hun vet at godisen kommer etter at hun har tatt kontakt med meg. Men hun så ikke på "noe" først, så hun fikk ikke godbit. Så sier jeg "ser du folka" en gang til og hun slikker seg raskt rundt munnen. Dette er et slikk som kan bety to ting, stresset øker - og/eller hun vil ha godbit. Hun snur seg raskt nå også, uten å ha sett "noe". Så stopper hun opp litt og jeg bytter ord, til joggern for å få henne til å tenke, ettersom hun bare "ba om godbit" først. Jeg tenker at hun nå har rukket å "samle seg litt", og hun ser rett på joggeren. Jeg vil gjerne bekrefte at joda, NÅ ser du det jeg ville du skulle bli oppmerksom på - så jeg sier "der ja!" og hun ser på meg - og får godbit. Så ser dere videre på filmen at hun er veldig fokusert på joggeren. Umiddelbart etter at hun har fått første godbiten og så ser på joggeren, så slikker hun snute (00:23). 

Dette er et tydelig dempende signal til joggeren - om at nå blir det litt intenst/mye her. Men fordi vi nå allerede er i gang med "ser du..."-leken, så takler Chantie dette helt utmerket. Jeg bekrefter også hennes atferd med å si "der ja" idet hun ser, men somler med å gi godbiten - fordi vi da kan roe ned hele situasjonen mens joggeren passerer. Chantie VET at "der ja" betyr godbit kommer.

Joggeren passere på filmen på ca 00:38 og dere ser at Chantie slikker snute, ser på meg, og ser også på joggeren etter at hen har passert. Og selv om hun peser og syns dette var litt mye kanskje (det er ca 20 grader også så det er varmt for henne), så gikk det tusen ganger bedre enn om hun hadde utagert. For hun har virkelig aller mest fokus på meg, leken, og det å få godbit - i stedenfor å ha et stirrende fokus på joggeren...

Om du trenger hjelp til  sladretreninga, så ta gjerne kontakt - så kan jeg komme med noen tips. 

En rystende opplevelse

 I dag var Tasja og jeg ute i hagen da en mann med en stor (og da mener jeg stor!) hund kom forbi inngjerdinga. Tasja, som syns det meste av ukjente hunder er kjempeskumle, satte i å bjeffe og styrtet mot gjerdet. Og hunden på tur gjorde selvsagt det samme - enten fordi den ble skremt, eller fordi den ville hilse - jeg sto med ryggen til så jeg så ikke "starten".  Mannen dro så alt han kunne - raskt - i båndet så den svære hunden ble røsket bakover etter halsen. Jeg beveget meg rolig mot Tasja mens jeg snakket pent til henne om at "du trenger ikke boffe, den er ikke farlig, den er så søt så" osv... Mannen slapp opp igjen båndet og hunden gjorde nytt utfall mot en bananas Tasja - og den fikk samme behandling en gang til: kjempe-røsk tilbake i halsbåndet, og når den var blitt dratt tilbake til eieren ca 2-3 meter så tok eieren tak i nakken/halsbåndet og jeg hørte hunden klynke. Deretter knurret den høgt mot eieren to ganger, mens eieren hylte "NEI!" tilbake og gjorde ett eller annet i nakke/hoderegionen på hunden som jeg ikke helt klarte å se hva var. Deretter gikk de videre. Og eieren så fornøyd ut med at hunden nå gikk pent ved siden av ham - mens Tasja fortsatt bjeffet febrilsk, og jeg bare sto og måpte....

Jeg tenker at det ikke er så lenge før denne hunden biter, dessverre. 

Denne hunden er bare en unghund og jeg er veldig bekymret for hvordan dette vil utvikle seg. Ikke bare har eieren blitt en som påfører den smerte, men den erfarer nok også at smerte og frykt blir forbundet med hunder den møter på sin vei. Kanskje generelt til alle hunder. Det er fort gjort at den særlig kan kople smerte til Tasja som jo var den som utløste hele seansen, så jeg håper vi ikke møter disse på tur på en trang gangsti i området. Både fordi hundene nå ikke har fått en god relasjon til hverandre, samt at jeg ikke aner hva eieren kan komme til å utsette hunden for neste gang. Hunden erfarte jo nå at knurring, som er et sterkt signal, ikke var et signal eieren tok. Og når hunden ikke har flere verktøy igjen for å si ifra at den har det fælt, så vil den måtte gå høyre opp på aggresjonsstigen for å bli lyttet til...

Jeg håper at du som leser dette kan fortelle alle dere kjenner at uansett hva en hundeeier gjør - så må hen sørge for en god relasjon til hunden sin! Hunden skal være trygg på eieren sin. Hunden skal like å være sammen med eieren sin. Hundens skal ikke utsettes for fysisk eller psykisk smerte av eieren sin. Når hunden opplever noe skummelt, noe overraskende, noe skremmende, noe den ikke forstår - så er det jo hundeeierens rolle å gjøre situasjonen bedre for hunden! Ikke hundre ganger verre...Når det har gått så langt så hunden må knurre til eieren sin, da bør alle varsellamper blinke og det er på tide å kontakte en hundetrener med oppdatert kompetanse. 

Man skaffer seg da ikke en "menneskets beste venn" for så selv å bli "hundens verste fiende!"

Puste!!

 Noen dager er Chantie mer stressa enn andre dager. Og turen blir derfor også bare mas og kjas. Hun drar og stresser hit og dit og hun klarer bare å holde fokus noen få sekunder om gangen. Hun kan selvsagt ikke noe for at hun ikke har det bra - og min jobb på slike dager er å hjelpe henne til å få det bedre. Hvorfor hun har slike dager aner jeg heller ikke. Hun kan ha vondt i nakken, hodet, ryggen, magen. Hun kan ha sovet dårlig i natt. Hun kan ha tenkt mye på noe som bekymrer eller skremmer henne. Hun kan ha spist noe som gjør at kroppen hennes ikke er helt god, eller hun kan være sulten eller bare generelt i dårlig form. 

Mange reagerer dessverre med å bli irritert på hunden sin på slike dager. Og med det gjør eierne dagen for hunden enda verre enn den allerede var. Det er lett å tenke at hunden kan skjerpe seg og at den er umulig - men det er nå engang slik at de færreste levende vesener er onde eller irriterende av natur. Så det beste vi kan gjøre er å prøve å hjelpe hunden å roe seg litt ned om den er superstressa, og være forståelsesfull for at dette allerede er en dårlig dag for hunden. Vi må sørge for at den ikke blir dårligere! 

De to beste metodene våre er søking og pusteøvelser. Det å søke etter godbiter er alltid en suksess, og er alltid beroligende. For det første er det en aktivitet alle hunder kan klare og mestrer. Og de får godbit hver gang de mestrer. Og når de spiser godbit (tygger) så utskiller de lykkehormoner som gjør at de føler seg bedre - og blir roligere. Søking kan gjøres overalt hvor du ferdes! I dag ble det flere små søkestopp - og ett av dem var i en passe porøs snøhaug - som ga litt utfordringer. Jeg bare strør 10-15 godbiter rundt i haugen, og så lar jeg henne få søke til hun mener det er tomt. Det er ofte en god stund etter at jeg vet at det er tomt, men det spiller jo ingen rolle. Det er hun som trenger å roes ned, og da er det bare fint at hun går grundig til verks og sjekker lenge. Også etter at det er tomt. 

Den andre aktiviteten vi bruker ofte når det koker i toppen og går i ball for Chantie er rett og slett en pusteøvelse. Hun skal være rolig og puste gjennom nesa. Chanties default-posisjon er å sitte, så hun vil sitte når hun gjør dette. Og dette er en skikkelig fin øvelse for å få hunden til å være roligere, trekke pusten dypt, noe som igjen er godt for oksygentilførselsen i kroppen. Det blir som når vi er superstressa og må ta noen skikkelige "magadrag". Dette er heller ingen kommando, det er mer en samhandlingsøvelse hvor vi sammen skal fokusere på å puste. Jeg puster også tydelig gjennom hele øvelsen, mens vårt signal for det er at jeg holder pekefingeren foran nesa mi. I starten var dette for å hjelpe henne å fokusere på meg - mens nå har det blitt signalet for at vi roer ned og puster litt sammen. Legg merke til neseborene hennes, hvordan de beveger seg når hun puster godt. 

Hvis du har en litt stressa og hyper hund, så anbefaler jeg Control Unleashed-øvelsene til Leslie McDevitt. De kan søkes opp på Youtube, eller du kan lese om dem i boka hennes "Slipp kontrollen løs". Jeg var så heldig å fikk delta på et helgekurs med henne for noen år siden og har hatt stor glede av hennes øvelser.