søndag 21. november 2021

Når hunden utagerer og det ikke hjelper å være streng og bestemt

 
Har du en hund som utagerer? Mot andre hunder? Mot andre mennesker? Eller mot syklister, sparkesykler eller noe annet? Da gjetter jeg på at du har prøvd ganske mye for å få bukt med atferden...

Aller først så må vi definere "utagering". En hund som utagerer vil ofte gjøre utfall, bjeffe, glefse, hoppe mot noe. Og i det heletatt virke ganske så skremmende. De som ikke har kompetanse på hund, forveksler utagerende atferd med at hunden er sint. At hunden vi ta den den bjeffer og bråker mot. Det er ikke riktig. Hunder som utagerer kan ha mange årsaker, men den mest vanlige er at den utagerende hunden er redd - og prøver å skape avstand til det den er redd for. Ved å skremme det skumle bort. Altså: når du møter en hund som bjeffer og bråker mot deg, så er det beste du kan gjøre å ikke stirre på hunden, ikke gå brått rett mot den, men heller ta et skritt til siden, se bort og komme deg raskest mulig forbi. Da vil den utagerende hunden oppfatte deg som mindre truende.

Som eier til en utagerende hund, så er det ganske så ubehagelig å henge i andre enden av koppelet når hunden går bananas. Vår automatiske reaksjon på noe som er vanskelig og ubehagelig er dessverre oftest å bli morsk og sint på hunden - for å få den til å høre på oss, - og å slutte å bråke! Og noen tyr også til voldelige midler som napping i båndet, klyping, risting og holding over snuten... Hundeeiers refleks-handling er nok å få hunden stille - med alle midler. Vi er i situasjonen null interessert i hvorfor hunden oppfører seg som den gjør. Og kanskje vil vi ovenfor de vi møter demonstrere at vi tar denne fæle atferden på alvor? Vi viser at vi er sjefen i situasjonen. 

Har denne måten å håndtere situasjonen på virket? 

Neppe.

Og årsaken til at det ikke virker at vi blir sinte og morske, er at vi bare tilfører hunden mer problemer i en allerede problematisk situasjon. Trolig er du med på å gjøre hunden din enda mer utagerende...Og jeg skal forklare hvorfor.

Det vi gjør er å sensitivisere. Altså vi gjør situasjonen mer vanskelig for hunden. Begrepet senitivisering betyr at gjentatte stimuli gir stadig større respons. Altså: når hunden er redd noe - og stadig utsettes for det - så vil den reagere mer og mer. Dette er velkjent teori! Dersom du lever i et samboerskap hvor ektefellen ofte blir sint og utagerende etter å ha drukket en del alkohol, så vil du etter hvert bli mer og mer på vakt når det første vinglasset blir drukket. Kanskje blir du stressa allerede når det nærmer seg helga - fordi du vet hva som vil komme? Kanskje blir du mer stressa, mer på vakt og lunta di er kortere allerede ved middagsbordet på fredag? Hvordan utviklet følelsen din seg om du som liten på vei til skolen alltid måtte gå forbi en hage med en bjeffende og utagerende stor hund i? Ble du mindre redd for hver gang du kom deg forbi uten at hunden slet seg? Eller grudde du deg mer og mer fordi du erfarte at den nesten alltid var der og skremte deg? Vi sier jo ofte at "Øvelse gjør mester" - og det er det prinsippet vi jobber etter når vi stadig utsetter hunden for det den syns er vanskelig. Vi tenker at jo mer den øver på å møte hunder som den utagerer mot, jo større er sjansen for at den erfarer at det ikke er farlig. Men Øvelse gjør ikke nødvendigvis mester - når frykt er innblandet! Når kroppen går i alarmberedskap. Øvelse gjør mester når kroppen er i balanse. Når det man øver på ikke er skremmende. Det vi i realiteten utsetter hunden for er MER frykt. Og de aller fleste hundene vil bare bli verre og verre. Kanskje kan du skremme de fra å utagere så mye som de vil i situasjonen - men de vil være minst like redde inni seg...

For å lese mer om fenomenet sensitivisering - så anbefaler jeg denne artikkelen. Den handler om mennesker og smerte, men prinsippene er helt like. Og selv om det er en medisinsk artikkel, så er den god og ganske grei å forstå i hovedsak. 

Men hvordan skal du håndtere en utagerende hund da?

Jo, du må snu på ditt eget tankesett:) Du må erkjenne at hunden utagerer fordi den er redd og vil skape avstand til det den reagerer mot. Altså må dere gjøre to ting:

1. Øve på det skumle når hunden IKKE er i en stress-situasjon (med stor nok avstand!)
2. Når hunden utagerer så må du ikke tilføre hunden MER problemer, men heller sørge for at dere kommer dere raskest mulig ut av situasjonen

Måten å få bukt med sensitivisering - er desensitivisering. Desensitivisering betyr en gradvis tilnærming til angstutløsende stimulus (det hunden reagerer på). For eksempel vil en skuddredd hund ikke bli kurert ved å bli tatt med på en skytebane under konkurranseskyting (da vil den heller gå i "frys" - og bli apatisk!), men kanskje heller ved å være 2-500 meter unna og gjøre noe gøy sammen med eieren sin. Og så kan man gradvis komme seg nærmere skytebanen. Men går man for fort fram, så vil effekten bli motsatt. 

Desensitivisering er en velkjent og mye brukt metode for frykt- og fobibehandling. Og en hund som utagerer er oftest redd det den bråker mot. 

Jeg anbefaler også at du leser dette blogginnlegget, som omhandler frykt hos hund - og hos meg:)



tirsdag 2. november 2021

Nysing og snufsing - og manglende luktesans


 I slutten av forrige uke begynte plutselig begge hundene å nyse og snørre. Helt på likt - faktisk. Og vi mistenker selvsagt at dette er kennelhoste. Som det går ganske mye av i området nå, ifølge veterinæren. Begge er vaksinerte, men det er jo ingen garanti for at de ikke blir smittet og får symptomer. 
De første to døgnene var desidert verst. Tasja fikk også flere anfall av "innover nysing", reverse sneezing. Det ser ganske dramatisk ut, og Tasja syntes nok også at det var ganske så ubehagelig - men det er ikke farlig. Man bør allikevel følge godt med, for anfallene skal ikke vare for lenge. Og - det kvalifiserer selvsagt til å sove i senga mi.



Når hunder har fått kennelhoste, så skal de "sjukemeldes" og være mest mulig i ro. For de bør ikke anstrenge seg for mye, for det kan utvikles til lungebetennelse. De skal heller ikke gå tur eller omgås andre hunder - ettersom det smitter lett. Og da bør det gå over innen en ukes tid. 

Etter to-tre dager var de begge mye bedre, men de har mistet luktesansen begge to - og det er faktisk litt rart å oppleve Jeg har jo hunder som elsker å søke, og de kan lukte mat på mange meters avstand. Men ikke nå! For å sysselsette de litt i går, så gjemte jeg litt pølsebiter - men det var virkelig ikke en stor suksess. De fant jo alle pølsebitene de fikk øye på, mens det var helt tydelig at luktesansen er helt borte. Om ikke luktesansen kommer tilbake snart, så må nok jeg på pølsejakt. For jeg ser fortsatt pølser både her og der som ikke hundene har klart å oppdage. Heldigvis er også dette et velkjent symptom på kennelhoste, så vi krysser fingre for at de er seg selv igjen ganske snart.


Her kaster jeg først en godbit som Chantie ser, og mens hun spiser den så kaster jeg en til som lander ved hennes venstre labb. Men den var neimen ikke lett å finne…


Tasja er supergod på snusing til vanlig, og normalt er hun også kjapp når det er godis å finne rundt omkring. Nå lukter ikke engang pølse noen centimeter unna…




fredag 8. oktober 2021

En liten historie om å ta hundens følelser på alvor

 Jeg har flytta til Larvik sammen med dyrehagen min, og det har selvsagt vært en omveltning for oss alle. De som kanskje har merket overgangen minst er nok chinchillaen og degusene, ettersom de jo fortsatt har burene sine som de bor i. Selv om det ser annerledes utenfor i rommet når de er løse, så er jo "hjemmet" deres likt. Kaninene brukte lengre tid på å bli komfortable, og hundene har selvsagt hatt den største omveltningen. Og det har gitt seg utslag i mye mer stress, mye mer bjeffing i starten og veldig mye mas for å hele tida være på vakt mot alt det rare utenfor. Nå bor vi på et byggefelt, så her er det jo mye folk, dyr og lyder døgnet rundt. Vinduene ble en "fiende" i starten, samtidig som jeg syntes de burde få se ut. Men det ble bjeffing på alt som beveget seg - så ganske raskt gjorde jeg tiltak på de vinduene mot veiene rundt huset. På det ene vinduet er nå persiennene alltid nede når begge hundene er hjemme (de girer jo opp hverandre!!), og ved to av de andre vinduene har jeg satt på dekorativ vindusfolie nederst. I en slik høgde som gjør at hundene på gulvet ikke ser folk som passerer forbi. Mens jeg derimot helt fint ser ut over folien. 
Men det viktigste tiltaket jeg gjorde - var muligens å tillate hunder på soverommet og i senga. De hadde begge et stort behov for trygghet da vi flyttet. Og jeg som aldri har hatt hunder verken i senga eller på soverommet kastet prinsippene på båten for å gi hundene det de trengte. 


Begge lå hos meg de første ukene. Tasja i senga, og gjerne under dyna - hun fikk raskt sin egen dyne slik at jeg kunne ha min i fred. Og Chantie startet alltid kvelden i senga, men forflyttet seg etterhvert til gulvet - fordi det blir for varmt for henne i senga mi. 
Etterhvert som ukene gikk, så begynte også Tasja å ta seg turer ut i stua om natta - der hvor senga hennes står. Og Chantie kunne finne på å gå ned og legge seg under trappa. Da - var tida kommet for å "stenge" tilgangen til soverommet mitt igjen, ettersom jeg sover best alene. Og jeg forsto at hundene nå var trygge på den nye tilværelsen og det nye hjemmet vårt. Første par kveldene, var det litt protest utenfor grinda til soverommet, men det ga seg i løpet av noen minutter. Jeg var nok oppe en gang eller to og fulgte de til sengene sine, bare for å "forklare" at nå skulle de ligge der. Selvsagt ikke i en streng tone, men en veldig blid tone. Jeg vil jo ikke være sint på hundene for at de ønsker at flokken skal ligge sammen. Det er jo et naturlig instinkt - og handler jo om beskyttelse og kjærlighet. Og de aksepterte at vi var tilbake til normalen der jeg sov alene, men med døra åpen - selvsagt. For jeg vil jo høre om det er noe i løpet av natta...

Og det har ikke vært noe mer mas om at de vil inn på soverommet. Men - for noen uker siden merket jeg at Chantie hadde problemer med å gjøre fra seg om ettermiddagen (det var en søndag), og om kvelden da hun igjen måtte bæsje så skrek hun noe helt forferdelig...Og det var tydelig at hun hadde veldig vondt bak. Vi ringte dyrlegen og fikk vite hvilken smertestillende hun kunne få, og ettersom allmenntilstanden hennes var bra, så ville dyrlegen vente til mandag morgen med å se på henne. Den natta fikk hun selvsagt ligge i senga mi med meg. For når man er sjuk, eller har sterke smerter, så hjelper alltid omsorg, nærhet og kjærlighet. Undersøkelsen viste at hun hadde en veldig full analkjertel, så når den ble tømt - så ble hun etterhvert seg selv igjen. Og hun lå kun med meg 3-4 netter. Mens Tasja holdt seg i stua - i senga si - og lå ikke med oss i det heletatt. 

Og igjen har det gått et par uker, hvor jeg har sovet alene - og hundene har sovet på sine plasser. De legger seg dessuten alltid først, så de har jo slått seg til ro før jeg i det heletatt finner senga mi. Men på tirsdag kveld, da jeg skulle legge meg - ville Tasja plutselig være med. Jeg ble med henne til senga si, og sa at hun skulle sove der, og hun la seg ned. Men det gikk ikke mer enn 5-10 minutter før enn hun var tilbake ved grinda mi og dyttet forsiktig i den for å "si ifra" at hun ville inn. Igjen sa jeg til henne at hun skulle legge seg på plassen sin, men det gjorde hun ikke - hun ble stående og dytte i grinda. Så da sto jeg selvsagt opp og åpnet. For det var helt klart at hun hadde et behov for å ligge i senga mi. Ikke fordi hun er trassig, men fordi det er et behov som må dekkes for at hun skal ha det bra. Jeg hentet en egen dyne til henne, og ordnet plass, og hun la seg fornøyd ned - og sovnet. Og hun lå stille hele natta. 

Kvelden etter, og i går kveld, så gikk hun å la seg i senga si når det nærmet seg leggetid. Og hun har ikke mast om å komme inn til meg i det heletatt. Jeg vet ikke hva som var årsaken til at hun trengte trygghet på tirsdagsnatta - men uansett hva det var, så var det i hvertfall veldig viktig for henne. Og at det var en årsak er jo tydelig, ettersom behovet var borte dagen etter. Og jeg er så glad for at jeg tar hundenes behov på alvor - og at jeg lytter til dem. For hvis de ikke har det bra, har vondt et sted eller er redd - så bør jo jeg være den som de kan lene seg på og søke trygghet hos. 

Det er det gode foresatte gjør.