Det er mange hunder som omplasseres, - og heldigvis er det mange som gjerne ønsker seg en voksen hund også. Men hvordan sørger man for at matchen er god? Og at den voksne hunden som skifter hjem får en god opplevelse?
Den siste måneden har jeg snakket med flere som har tatt til seg en voksen hund, og det som slår meg er at det fins veldig lite litteratur og god informasjon om det å skaffe seg en voksen hund. En hund som har en historie. Som har gode, men også noen dårlige erfaringer. Som har levd sammen med mennesker eller andre hunder den ikke gikk så godt overens med. Eller som har hatt det helt fantastisk bra, og plutselig opplever å skulle flytte fra til et nytt hjem. Med nye mennesker. Nye lukter. Nye regler og ikke minst en helt annen måte å kommunisere på.
Når man kjøper en valp, så får man i større grad en hund man kan forme selv, fordi valpen vokser til i den nye familien. Og det fins informasjon i haugevis om hva man skal og ikke skal gjør de første ukene og månedene med valp. Men hva gjelder når man får en voksen hund i hus? Hvordan legger man best til rette for at omplasseringen skal bli vellykket?
Når man henter hjem en voksen hund, så er det lett å tro at dette er en god opplevelse for hunden. For de fleste hunder finner seg rolig i både å bli fjernet fra hjemmet sitt, bilturen og den er kanskje til og med ganske nysgjerrig på de nye menneskene og det nye stedet den kommer til. Kanskje har den vært vant til å bli satt bort på kennel eller til venner i helger når eierne har vært borte? Men - de fleste hunder vil nok synes dette er en litt rar og ubehagelig opplevelse. De ser og lukter at senga, matskål og lekene dens blir med - og den lurer jo selvsagt på hva i all verden er det som skjer. Og hvem er disse folka som både lukter rart og prater rart?
Hunder bruker mye av sin våkne tid på å studere familiemedlemmene sine. Hunder er ikke verbale, så det tar litt tid for den å forstå alle ordene vi bruker, men den forstår raskt kroppsspråket og handlingene våre: at tannpuss betyr enten å bli alene hjemme eller at det er sovetid, at sykkelbukse betyr at mor blir borte en stund, at pensko betyr alene hjemme i 8 timer, mens joggesko betyr tur osv. I tillegg er hunder veldig vare på stemmeleiet vårt og kryper fort unna om noen hever stemmen, mens de følger oppmerksomt med om vi snakker med lys stemme. Slik som vi ofte gjør til babyer. Om hunden har opplevd mye krangling og kjefting, så vil den selvsagt være ekstra oppmerksom og bekymret om du hever stemmen. Og feks om den plutselig har kommet inn i en familie med høgt konfliktnivå eller bare engasjement. Hunden vil ikke så lett høre forskjell på det.
En voksen hund har også med seg alt den har erfart i sitt liv - inn i en ny familie. Og den vil bruke sin erfaring fra sin gamle familie for å tolke det som skjer i den nye. Og her er det grunnlag for mange feilslutninger! Dersom hunden kommer fra et hjem hvor den sov i sofaen, så vil det være helt uforståelig for hunden å bli holdt nede fra sofaen i sitt nye hjem. Den vil kanskje få kjeft for å gjøre noe den alltid har gjort før - og som tidligere var knyttet til kos og nærhet til eieren... Og hunden vil nå bli utrygg og føle seg avvist. Andre typiske problemområder er om hunden får være i alle rom, om den får være i nærheten når familien spiser, om den får lov å leke inne, trekking i bånd på tur, rutiner rundt mat osv. Det er superviktig at den nye familien tar seg god tid til å la hunden bli trygg og ikke bruker de første ukene til ny grensesetting. Grensene kan man alltids lære inn etterpå, men ikke samtidig som at hele hundens tilværelse er snudd på hode. Det er nemlig krevende nok for den. Og den har mer enn nok kaos i livet sitt ved å ha måtte flytte til et fremmed hjem - med totalt fremmede personer....
Mange får også lov å ha hunden på prøve. Det kan være en god ide, men den kan også være helt bortkastet...Fordi hunder som omplasseres vil ikke "bli seg selv" før enn det har gått minst 8 uker. De aller fleste som skaffer seg en voksen hund opplever at de første 2 ukene går som en drøm, mens fra uke 3-4 og noen uker framover dukker det ene problemet etter det andre opp. Nå har nemlig hunden begynt å tilpasse seg, og dens personlighet - kombinert med altfor mye stress - er i ferd med å dukke opp. Den har funnet ut at den får mat, at den får en trygg soveplass - og den har fått igjen troen på at dette kan bli et bra sted å være. De første par-tre ukene vil den allikevel vente på at den skal "hjem igjen", men etter hvert som tida går så faller den til ro med at dette er den nye tilværelsen. Og da har den begynt å bli så trygg og fornøyd med sin nye, fine familie at den begynner å mene noe om forskjellige ting. Kanskje begynner den plutselig å tigge ved bordet, bjeffe mer på lyder ute, ikke ville slippe sokken den har funnet, stjeler fra bordet, bjeffer på barna som leker for nær når den slapper av osv. Og det er på dette tidspunkt at den nye familien begynner å angre. Og ofte er vår respons på at hunden tør opp og begynner å kommunisere mer med oss - at vi strammer til grensene, blir mer opptatt av lydighet, av at den ikke skal uttrykke seg osv. Og så er man raskt inne i en ond sirkel hvor man "kriger mot" hunden sin, istedenfor å være en god veileder og læremester!
Jeg erfarer at mange som tar imot en omplasseringshund - dessverre vet lite om dens historie og tidligere erfaringer. Det vil være greit å vite om den har vært utsatt for mye negativ tilbakemelding, om den takler å kjøre bil, være aleine hjemme, omgås barn/katter/hunder, hvordan den er i møtesituasjoner, om den er vant til biltrafikk/syklister osv.
I tillegg må man være kjent med rasens iboende instinkter og behov: en jakthund vil nødvendigvis jage, en vokterhund må man ikke bli overrasket om den bjeffer eller "vokter", en gjeterhund vil gjete og en hihund vil feks elske å grave etter rotter, mus og rev! Om man ikke takler bjeffing, så må man sørge for å ikke skaffe seg en hund som er avlet for å vokte eller varsle. Om man ønsker rolige turer i skogen, så er det ekstremt dumt å gå for en jakthund! Og uansett om man gjør det - så skal i hvert fall ikke hunden få kjeft for at den gjør nettopp den atferden den mestrer best og er avlet fram for å bedrive.
Så - hva skal man gjøre når man får en voksen omplasseringshund i hus?
- sett av 8 uker (minst) på at hunden blir trygg og komfortabel i nytt hjem. I disse 8 ukene bør hunden få oppleve og gjøre alt i sitt eget tempo og man bør sette minst mulig grenser. Disse 8 ukene skal du være verdens beste observatør og veileder! Og du skal bygge tillit! Et godt forhold mellom hund og eier er helt essensielt for et godt samliv videre. Disse første 8 ukene bør hunden ha nok mat, nok søvn/hvile og trygghet. Det er en stor - også fysisk - påkjenning for hunden å flytte. Stressnivået vil være høgt selv om du ikke ser det utenpå. Så ikke kjeft eller vær opptatt av den oppførselen den har som du ikke liker. Husk på at den bare gjør det den alltid har gjort. Atferden kan du trene bort etterpå når relasjonen deres er blitt god. Da vil det også være mye enklere å endre. Det er ikke bare hunden som skal tilpasse seg i et nytt hjem, dere skal også tilpasse dere hundens behov.
- i disse første 8 ukene bør hunden få gå rolige turer på steder hvor den ikke utsettes for så mange nye inntrykk. Velg skog/park med lite folk og andre hunder. Eller gå i sentrum på tider hvor det er lite folk ute. Om den ikke liker bilkjøring, så la være. Ikke la mange folk komme og hilse på nå, heller ikke mange andre hunder. Dersom du har en familie eller en annen hund som dere omgås mye, så er det helt ok at disse introduseres tidlig.
- ikke lek leker som stresser/girer opp hunden i disse ukene. Ikke kast ball/pinner. Ikke dra på løpeturer/sykkelturer. (Med mindre det er en husky eller løpshund.) Grunnen til dette er at den allerede har å mye stress i seg etter å ha byttet hjem, så den kan fort "tippe over" i andre situasjoner dersom man øker adrenalinnivået/cortisolnivået ytterligere.
- når den nye hunden din skal hilse på andre hunder, så er det lurt om du avtaler å gå en tur sammen første gang. Ikke bare slipp hunden din bort til en annen hund, for du aner virkelig ikke hva som kan skje! Selv om den forrige eieren sa at hundemøter gikk knirkefritt, så hadde ikke jeg stolt på det. Og i hvert fall ikke nå når hunden har flyttet og tilværelsen dens er snudd på hode. Avtal en gåtur og møt hverandre med litt avstand. Deretter går dere i samme retning med hundene. I starten vil de kanskje herje og bråke og vil bort til hverandre, men dette avtar garantert ganske raskt. Det er vi mennesker som syns at hunder skal "hilse" snute mot snute, mens hundene har mye bedre av å få en relasjon til en hund de går rolig tur sammen med.
Om du overtar en omplasseringshund med mye atferdsproblemer, så tenk på at hunden er ekspert på å være hund. Og at hunden er et resultat av både gener og egne erfaringer. Det er ganske urettferdig å kjefte på noen fordi den er født sånn og blitt sånn! Men vi kan hjelpe hunden til å håndtere ganske mye på en bedre måte - både for oss og for den selv. Og for at vi skal få til det, så må du og hunden din ha en god relasjon. Hunden din må like å være sammen med deg - og den må stole på at du er grei. Om du kjefter og smeller mye, så er du faktisk ikke spesielt hyggelig å være sammen med. Og om hunden utagerer og er livredd i en møtesituasjon, så er du bare med på å gi den enda et problem om du kjefter på den i tillegg... Tenk litt på det.
Hunder er avlet gjennom årtusener for å samarbeide med oss mennesker. Og de gjør hva som helst for deg dersom du er til å stole på, og de vet at du ikke utsetter den for smerte eller sterk frykt. Dette er det du skal satse på med en ny hund i hus! Og - når hunden da etter noen uker i nytt hjem begynner å kommunisere og mene noe, så lytt og lær. Tenk at endelig er den blitt så trygg på dere at den tør å vise sin personlighet. Det er først da du kan begynne å bli kjent med din nye bestevenn.
Til sist det viktigste rådet: VÆR GREI! (link til Hun om Hunds fantastiske plakat)
