fredag 8. oktober 2021

En liten historie om å ta hundens følelser på alvor

 Jeg har flytta til Larvik sammen med dyrehagen min, og det har selvsagt vært en omveltning for oss alle. De som kanskje har merket overgangen minst er nok chinchillaen og degusene, ettersom de jo fortsatt har burene sine som de bor i. Selv om det ser annerledes utenfor i rommet når de er løse, så er jo "hjemmet" deres likt. Kaninene brukte lengre tid på å bli komfortable, og hundene har selvsagt hatt den største omveltningen. Og det har gitt seg utslag i mye mer stress, mye mer bjeffing i starten og veldig mye mas for å hele tida være på vakt mot alt det rare utenfor. Nå bor vi på et byggefelt, så her er det jo mye folk, dyr og lyder døgnet rundt. Vinduene ble en "fiende" i starten, samtidig som jeg syntes de burde få se ut. Men det ble bjeffing på alt som beveget seg - så ganske raskt gjorde jeg tiltak på de vinduene mot veiene rundt huset. På det ene vinduet er nå persiennene alltid nede når begge hundene er hjemme (de girer jo opp hverandre!!), og ved to av de andre vinduene har jeg satt på dekorativ vindusfolie nederst. I en slik høgde som gjør at hundene på gulvet ikke ser folk som passerer forbi. Mens jeg derimot helt fint ser ut over folien. 
Men det viktigste tiltaket jeg gjorde - var muligens å tillate hunder på soverommet og i senga. De hadde begge et stort behov for trygghet da vi flyttet. Og jeg som aldri har hatt hunder verken i senga eller på soverommet kastet prinsippene på båten for å gi hundene det de trengte. 


Begge lå hos meg de første ukene. Tasja i senga, og gjerne under dyna - hun fikk raskt sin egen dyne slik at jeg kunne ha min i fred. Og Chantie startet alltid kvelden i senga, men forflyttet seg etterhvert til gulvet - fordi det blir for varmt for henne i senga mi. 
Etterhvert som ukene gikk, så begynte også Tasja å ta seg turer ut i stua om natta - der hvor senga hennes står. Og Chantie kunne finne på å gå ned og legge seg under trappa. Da - var tida kommet for å "stenge" tilgangen til soverommet mitt igjen, ettersom jeg sover best alene. Og jeg forsto at hundene nå var trygge på den nye tilværelsen og det nye hjemmet vårt. Første par kveldene, var det litt protest utenfor grinda til soverommet, men det ga seg i løpet av noen minutter. Jeg var nok oppe en gang eller to og fulgte de til sengene sine, bare for å "forklare" at nå skulle de ligge der. Selvsagt ikke i en streng tone, men en veldig blid tone. Jeg vil jo ikke være sint på hundene for at de ønsker at flokken skal ligge sammen. Det er jo et naturlig instinkt - og handler jo om beskyttelse og kjærlighet. Og de aksepterte at vi var tilbake til normalen der jeg sov alene, men med døra åpen - selvsagt. For jeg vil jo høre om det er noe i løpet av natta...

Og det har ikke vært noe mer mas om at de vil inn på soverommet. Men - for noen uker siden merket jeg at Chantie hadde problemer med å gjøre fra seg om ettermiddagen (det var en søndag), og om kvelden da hun igjen måtte bæsje så skrek hun noe helt forferdelig...Og det var tydelig at hun hadde veldig vondt bak. Vi ringte dyrlegen og fikk vite hvilken smertestillende hun kunne få, og ettersom allmenntilstanden hennes var bra, så ville dyrlegen vente til mandag morgen med å se på henne. Den natta fikk hun selvsagt ligge i senga mi med meg. For når man er sjuk, eller har sterke smerter, så hjelper alltid omsorg, nærhet og kjærlighet. Undersøkelsen viste at hun hadde en veldig full analkjertel, så når den ble tømt - så ble hun etterhvert seg selv igjen. Og hun lå kun med meg 3-4 netter. Mens Tasja holdt seg i stua - i senga si - og lå ikke med oss i det heletatt. 

Og igjen har det gått et par uker, hvor jeg har sovet alene - og hundene har sovet på sine plasser. De legger seg dessuten alltid først, så de har jo slått seg til ro før jeg i det heletatt finner senga mi. Men på tirsdag kveld, da jeg skulle legge meg - ville Tasja plutselig være med. Jeg ble med henne til senga si, og sa at hun skulle sove der, og hun la seg ned. Men det gikk ikke mer enn 5-10 minutter før enn hun var tilbake ved grinda mi og dyttet forsiktig i den for å "si ifra" at hun ville inn. Igjen sa jeg til henne at hun skulle legge seg på plassen sin, men det gjorde hun ikke - hun ble stående og dytte i grinda. Så da sto jeg selvsagt opp og åpnet. For det var helt klart at hun hadde et behov for å ligge i senga mi. Ikke fordi hun er trassig, men fordi det er et behov som må dekkes for at hun skal ha det bra. Jeg hentet en egen dyne til henne, og ordnet plass, og hun la seg fornøyd ned - og sovnet. Og hun lå stille hele natta. 

Kvelden etter, og i går kveld, så gikk hun å la seg i senga si når det nærmet seg leggetid. Og hun har ikke mast om å komme inn til meg i det heletatt. Jeg vet ikke hva som var årsaken til at hun trengte trygghet på tirsdagsnatta - men uansett hva det var, så var det i hvertfall veldig viktig for henne. Og at det var en årsak er jo tydelig, ettersom behovet var borte dagen etter. Og jeg er så glad for at jeg tar hundenes behov på alvor - og at jeg lytter til dem. For hvis de ikke har det bra, har vondt et sted eller er redd - så bør jo jeg være den som de kan lene seg på og søke trygghet hos. 

Det er det gode foresatte gjør. 



torsdag 2. september 2021

Bare en kanin, eller?

 


14. juli 2012 dro jeg til Dyrebeskyttelsen i Oslo og Akershus og hentet hjem kaninene Nasse og Mille. De var begge voksne og trengte nytt hjem. Opp gjennom livet har jeg hatt mange DOOA-kaniner, og syns det er flott å kunne gi noen som virkelig trenger det et godt hjem. Nasse levde dessverre ikke mer enn et par år, men det var gode år - og i godt selskap med Mille.


Kaniner må alltid få bo flere sammen, så da flyttet Syver Sagene inn. Også han fra DOOA. Mille var litt skeptisk de første par dagene, men raskt ble også disse to et radarpar. Han døde ganske brått den uka jeg skulle flytte fra Våler til Nes, og Mille ble veldig lei seg. Hun spiste lite og beveget seg minimalt - og det var helt tydelig at hun hadde det fælt.

Så da Mille, jeg og resten av dyrehagen flyttet til Nes i mai 2019, så måtte jeg hente samboer nr 3 til henne fra Dyrebeskyttelsen. Denne gangen var det Bjørn Bygdøy som skulle få bli hennes utvalgte. De første timene var spennende, og jeg lurte jo på om hun ønsket enda en "mann i livet sitt" etter å ha overlevd 2. Og også fordi jeg visste at hun jo måtte begynne å bli en gammel dame. Da jeg hentet henne i 2012 var hun jo godt voksen, så hun var minst 8 år. Men etter et par-tre timer og ingen slossing - kun litt jaging, så skjønte jeg at dette kunne gå bra. Og det gjorde det!

Det har vært litt jobb med Bjørn, for han er en livlig og kreativ krabat. (Her kan du lese om utbrytertrangen hans.) Og han er både omsorgsfull og kjærlig mot Mille. 

Vinteren 2019 var heftig for Mille. Hun fikk en byll i ansiktet, og det ble mange turer til veterinæren - og det endte med flere Osloturer (til kaninekspertene på Storo!) og operasjon. Etter at ingen ting annet hjalp. Hun var gammel så det var risikabelt å legge henne i narkose gjentatte ganger, og kaniner har massevis av viktige nerver i ansiktet som kunne bli skadet i en slik operasjon. Hun ble operert av en av landets beste dyrekirurger, men han var slett ikke overbevist om at det gikk bra. Men det gjorde det! Her kan du lese om det. 

Mange mente det var galskap at jeg brukte både så mye tid og penger, bare på en kanin. Men det er vanskelig å måle liv i kroner. Også kaninliv! Og i ettertid har jeg aldri angret et sekund på det. Og jeg tror Mille i dag, i 2021 - hvor hun hopper rundt i Larvik også er glad for det.


Ingen vet hvor gammel hun er, men hun har bodd hos meg siden juli 2012. Så hun er i hvertfall godt over 10 år. 

Siste året har hun blitt gammel merker jeg, men hun er fortsatt glad og ganske så livlig. Hun har nok blitt svaksynt eller blind, for hun har fått en grå hinne på øynene. Og det å da flytte til ny bolig har vært litt krevende for henne. Denne gangen har jeg bygd inneområdet inne på vaskerommet, og de må gjennom en katteluke for å komme ut i utegården. De var jo vant til luke, men ikke med plastikk-klaff. De første 3 ukene lot jeg luka være helt åpen, og Bjørn taklet den umiddelbart. Men Mille syns nok at det rett og slett er vanskelig å orientere seg - både inne og ute. Og det er jo ikke så rart dersom hun ikke ser noe. Så jeg har "veiledet" henne ut og inn av luka daglig. Og håpet på at hun selv skulle fikse det etterhvert. Og nå når det ble litt kjøligere om natta, så har jeg måtte slippe ned luka, slik at de må dytte på den også. 

Men Mille har ikke vist noe interesse for utgangen i det heletatt, og jeg har ikke sett at hun har vært noe oppe på rampa heller. Som fører til luka. Noen dager har hun vært stillere enn andre, og jeg har ikke "pushet" henne ut da. For jeg vet jo ikke hvordan det er å være en aldrende kanin. Kanskje har man dager man trenger å være mer i ro. Men de siste to-tre dagene har hun igjen vært i "farta". Og i dag tidlig når jeg sto opp - så var de jammen gått ut begge to. 💓


Håper vi får mange sånne øyeblikk framover også, og at Mille henger med en god stund til.





tirsdag 13. juli 2021

Avkjølende, hjemmelagd hunde-is

 Det er varme sommerdager - også for hundene. Og de trenger gjerne noe kaldt å kjøle seg ned med. Tomme drikkekartonger fylles med passe mengde vann og litt godbiter. Alt kan brukes: kjøpte godbiter, tørrfôr, kjøttbiter, fisk - eller en god blanding. Putt alt i fryseren. Om hunden er liten og du vil lage en tynn blokk, så bare bruk halvfull drikkekartong og legg den flatt. Har du større eller tålmodige hunder, så fyll opp hele med mye vann og litt godis. 

Dette er god tidtrøyte på varme dager.