lørdag 28. januar 2023

Det er så man mister trua på menneskerasen...

Hva er det med folk??!! Hva er det som gjør at voksne - forhåpentligvis ganske intelligente - folk mishandler hundene sine når hundene ikke oppfører som eieren ønsker????!! Hva er det som bor i mennesker som først tyr til smerte for å prøve å kontrollere et annet individ??! Jeg blir skremt, lei meg og sint... Nå nettopp gikk Chantie og jeg tur, og møtte et voksen par - ca i 30-åra, vil jeg tro. De hadde to små hunder i bånd, altså en hver. Så fort de fikk øye på Chantie begynte de å bjeffe febrilsk. De er jo avlet fram for å varsle, så det er en helt naturlig atferd for slike små hunder. Kvinnen tok med seg hunden sin raskt forbi oss, og selvom den bjeffet mot oss så gikk det jo egentlig helt greit. Mannen derimot, valgte en annen metode: heiste hunden opp etter halsbåndet, la den på rygg i armkroken og skrek "nei" gjentatte ganger i ansiktet på den. Aner ikke om han gjorde noe annet fysisk, for det var begynt å bli skumt, og jeg ville jo avverge hele opptrinnet så jeg gikk raskt videre med Chantie. Når han så satte hunden ned igjen, så bjeffet den selvsagt mot oss igjen - for om dette er det den opplever hver gang den møter andre hunder, så skjønner jeg at hundens værste mareritt er andre hunder.... Og hva gjorde eieren?? Han bare løftet båndet så høgt opp at hunden hans dinglet etter halsen 50 cm over bakken mens han gikk videre!! Jeg klarer ikke å forestille meg den smerten denne hunden opplever - sikkert mange ganger hver eneste dag på tur. Hunder har jo anatomisk en hals som er ganske så lik vår. Hvordan hadde du hatt det om du ble heist opp kun etter et halsbånd som er la oss si 3 cm bredt? Tror du at du kunne blitt skadet? At halsen din, pusterøret, nakkevirvler, nerver tar skade av slik behandling? I tillegg kan tungebeinet knekke. Det beinet som er festet for en del av svelg- og halsmuskulaturen. Og det gir enorm smerte. Også skjoldbruskkjertelen skades av å bli hengt...

Hvorfor har ikke en voksen mann, på la oss si 80 kg, en bedre måte å håndtere sitt kjæledyr på - på maks 4 kg?? Hvordan reagerer slike mennesker i andre situasjoner hvor de ønsker å utøve makt over andre levende vesner?! Hvorfor har slike mennesker dyr i det hele tatt? Og hvor mange hunder er det som flere ganger daglig opplever dette? Jeg innrømmer at tårene rant da sjokket la seg 😭😭😭 - og bildet av den snurrende, dinglende pomeranianen har brent seg fast på netthinna mi...

lørdag 7. januar 2023

Snøkaos og vennlighet

 

Etter å ha bodd i Larvik i en og en halv vinter, så har jeg nå skjønt at de få gangene det snør – så snør det til gjengjeld mye. På tre dager nå så har det kommet 60 cm her i Nordlia hvor jeg bor. Midt i en liten bakke på et byggefelt litt nord for Larvik sentrum. Jeg føler jeg har vunnet i Lotto ettersom jeg fant et hus i gangavstand til jobb da jeg var på husjakt våren 2021. Og særlig slike dager hvor snøen laver ned er det supert å bare gå på jobb, bakse seg hjem igjen, spise middag - for deretter først om kvelden måtte ut og begynne å skuffe bort snøen. I går kom det ca 40 – 45 cm i løpet av dagen. Og jeg skjønner jo at de som brøyter snø også har mer enn nok å gjøre, for på store deler av byggefeltet mitt var det ikke brøytet noe i løpet av dagen, og biler sto litt her og der – og folk måkte og freste (med snøfres, altså) overalt når jeg gikk hjem. Jeg har selvsagt full forståelse for at det er mye å brøyte for brøytemannskapene, men det skaper jo litt ekstra utfordringer for alle så lenge det ikke er brøytet noe som helst, og man bare må kjøre flere hundre meter og håpe man ikke møter noen i de samme hjulsporene.
 

I går kveld da jeg drev ute og måkte innkjørselen min, så var vi jo mange i samme situasjon. Flere måtte bare gå fra bilen sin midt i veien, mens de måkte som gale for å få vekk snøen og få kjørt inn på tomta si. Jeg reflekterte ikke så mye over de ulike bilene, men så ropte en mann til meg og lurte på om jeg kunne hjelpe ham. Det kunne jeg selvsagt. Det viste seg at han hadde kjørt seg fast og blitt stående litt på tvers, etter hvert som han hadde prøvd å komme seg ut av grøfta. Han hadde selv prøvd å grave den løs, samt lagt noen matter under hjulene for å få feste, men de skled bare unna, og bilen bare spant seg lengre og lengre nedi snøen... Vi forsøkte oss med planker under hjulene for å gi dem feste, vi gravde og jeg dyttet, men bilen sto fast. Imens dukket brøytebilen opp, og oppdaget at han sto fast, så da dyttet han bare snøen midt i veien helt fram til der bilen sto, og dro videre. Og så dukket det selvsagt opp en og annen bil som skulle ha vært forbi, men som så hva som pågikk – så de snudde og forsvant... Det kom en bil med ungdommer, som vi ropte til og spurte om kunne hjelpe til å dytte, og det kunne de i ca 5 minutter, men så måtte de dra videre på trening. En eldre mann gikk forbi og ropte at vi måtte putte mer snø under hjulene for at bilen skulle få feste – og gikk videre. En annen dame i nabolaget måkte sin innkjørsel, og kom bort og hjalp til å dytte hver gang vi hadde måkt mer, flytta på plankene osv. Så dukka brøytebilen opp igjen, nå på veien foran oss, og la igjen en liten haug der også, og forsvant igjen. Det var jo for såvidt bra, for da var det i hvert fall mulig å kunne kjøre ned bakken, bare vi fikk løs bilen og fikk fjernet den nye snøhaugen som nå var lagt foran bilen. Så etter å ha hakket, dyttet og måkt vekk all snøen under bilen, som hadde pakket seg der, all snøen fra grøfta foran bilen, veien foran samt den nye snøhaugen som var lagt foran bilen så klarte vi etter ca 3 kvarter å få den løs. Da hadde det også dukket opp en annen nabo med snøskuffe som heller ikke kom seg hjem pga snøhaugen i veien bak bilen. 

Etter at naboen hadde fått kjørt bilen ned bakken og rundt byggefeltet og hjem igjen – og jeg hadde gjenopptatt måkinga i min innkjørsel, så kom han gående til meg. Han takket veldig (med håndtrykk) for at jeg var den eneste som hadde gjort en skikkelig innsats for å hjelpe ham i den fortvilte og irriterende situasjonen han hadde havnet i. Mens andre bare hadde hastet videre. Som takk ble han med og måkte innkjørselen min. Og sa at jeg bare måtte si ifra om jeg trengte noe hjelp i framtida,- og at nå visste han hvor han kom til å ringe på om han trengte hjelp en annen gang også. Det at jeg ikke bare hadde gått igjen når vi ikke fikk løs bilen på første forsøk, men at jeg var med ham helt til problemet hans var løst var det han syntes var så unikt. Jeg ble rørt av dette, ettersom det for meg er en selvfølge å hjelpe folk som trenger det, om så bare å være der med dem, men innser jo at det kanskje ikke er like naturlig for alle. Og at dette kanskje er noe vi har blitt dårligere på de siste åra? Det er kanskje lettere å se vekk enn å hjelpe noen som trenger det? 

Som nyinnflyttet til et ukjent nabolag, i en ukjent kommune – helt uten nettverk – så er jeg jo avhengig av at det fins hjelpsomme og hyggelige mennesker rundt meg. Og i går kveld fikk jeg heldigvis enda en ny person i mitt nettverk. 💛 Så med denne lille historien så vil jeg oppfordre andre til å se seg litt rundt - og se om det er noen i ditt nærområde som kanskje trenger å ha deg i sitt nettverk.

søndag 30. oktober 2022

Hunden er sjefen!

 




På et eller annet tidspunkt har det gått veldig feil i manges oppfatning av hvordan man skal være mot "menneskets beste venn". Vi har glemt at hunden er et dyr som har en sterk iboende, medfødt trang til å samarbeide med flokken sin, til å unngå konflikter og til å gå gjennom ild og vann for alle den er glad i! Det er en grunn til at hunder (eller ulver som det var da) er det første husdyret til menneskene. Allerede for trolig 50 000 år siden begynte mennesker å se fordelen av ulvenes instinkter og egenskaper - og ulven dro nytte av menneskene ved å få lettere tilgang til mat og varme. De tammeste ulvene kunne bo sammen med mennesker og varslet feks ved fare, kunne etterhvert bidra både i jakt og i gjeting av andre tamdyr. I mange hundre, kanskje tusenvis av år, samarbeidet ulver/hunder og mennesker og hadde gjensidig nytte av det! Mens i dag har vi ikke bare avlet fram akkurat de individene vi ønsker, men vi jobber også hardt med å "dominere" dem og undertrykke dem... Hvordan kunne det gå så galt?! Når sluttet MENNESKENE å samarbeide med hundene?

Jeg vil derfor slå et slag for at vi husker på at hunden må få være sjefen! Hunden må få være sjef i eget liv. Kun hunden vet hvordan hunden har det. Kun hunden vet hvilke frykter, gleder, sorger, bekymringer og andre følelser den til enhver tid har. Kun hunden vet hva den "vil" i en situasjon - og den eneste måten den kan fortelle OSS om dens ønske er å VISE oss. Og da må vi lytte. Vi må lese hundens signaler. Vi må være mottakelige når hunden forsøker å fortelle oss noe; enten det er ved å dra i båndet, bjeffe, krype sammen, slikke oss eller hente ting.

Jeg ønsker at hundeeiere fokuserer på å bli kjent med sin egen hunds følelser og tanker - som er det som ligger bak enhver atferd - istedenfor å fokusere på å "dressere" hunden...

***

Jeg ønsker at hundeeiere responderer på hundenes initiativ; på det hunden uttrykker at den vil, istedenfor å mene det er viktig at hunden aldri får det som den ønsker...

***

Jeg ønsker at hundeeiere senker egne krav til valp og unghund - og heller legger planer for samhandlingen når hunden er ferdig med denne perioden hvor hverken hode eller kropp er i vater...

***

Jeg ønsker at hundeeiere skal være mindre opptatt av å bestemme over hunden, og heller tenke at de skal gjøre livet dens så godt som mulig! Det er hundene som er best på å "være hund", mens vi hundeeiere derimot er best på å være menneske. 

***

Mange hunder lever i dag utilfredsstillende liv. Det fins gjeterhunder uten noe å gjete (og som får kjeft når de gjeter det de kommer over som kan gjetes feks syklister!), det fins varsler-hunder som får kjeft når de varsler (står i vindu og bjeffer på alt og alle!), det fins jakthunder som aldri får jakte (og som får kjeft om de rømmer og sporer!), det fins apporterende hunder som ikke får ros når de henter pinner, sko, bader i myrhøl osv. Det er ikke så lett å være hunder hos oss i dag. Mange hunder er dessuten alene store deler av døgnet (8 timer om natta + 8 timers arbeidsdag) - og da er det ikke rart at instinktene kan ta overhånd på den halvannen times turen som hundeeieren ønsker seg en rolig rusletur uten noe trekking i båndet, bjeffing, jakting eller intens sniffing i grøfta.

Hvis du nå fikk lyst til å endre din måte å være mot "din beste venn på", så kan du begynne med å endre måten du går tur med hunden på. Dersom det er du som skal ha en trimtur, så kan du i all hovedsak bare la hunden være hjemme - med mindre du har en hund som er avlet fram for å løpe fort og langt (greyhound feks). For når du skal gå tur med hunden - så skal fokuset være på hundens behov. Og hundens behov er å snuse, markere, grave, rulle, spore, lete etter noe å spise, jakte, apportere osv. Dette betyr at det ikke er sikkert at det er den ruta du har tenkt å gå som er mest interessant for hunden. Ei heller at den tar så kort tid som du har planlagt. Mange er veldig opptatt av at hunden ikke skal få lov til å ha stramt bånd under noen omstendighet - men hvordan skal hunden da få fortalt deg hvor den vil? Hvor det lukter ekstremt godt? Hvor rådyret eller nabohunden har gått eller tisset? Jeg klarer ikke å se at det er noe galt i at hunden drar i båndet for å vise meg hvor den vil, og jo fortere jeg responderer - jo kortere tid trenger den å dra. Det er jeg som må være tydelig i min respons på at jeg har oppfattet hva den vil. Og hvis jeg har litt lengde på koppelet, så er det enkelt å gi den de metrene den må ha for å komme dit den vil - og jeg trenger ikke bli sur for at jeg må gå 2 meter ned i grøfta. 

Det er litt rart, for vi vil jo at hunden skal gå til døra for å varsle at den må ut å tisse, men vi vil ikke tillate at den henter en leke for å si ifra om at den har lyst til å leke litt. Vi vil at hunden skal gå litt inn i skogen (vekk fra stien) når den skal bæsje så vi slipper å plukke opp, men vi vil ikke at den skal trekke oss litt ut av stien for å snuse på harebæsj for å få tilfredsstilt sine snusebehov. Jeg tenker at vi ikke gjør det så lett for hundene våre dersom vi lager mange "begrensinger" for hva den skal kommunisere til oss om. Det blir utrygge hunder av slikt! Jeg mener det heller er vi som må bli flinkere til å lytte til hunden og respondere raskere. Det er vi som må forstå at den må få lov til å være sjef i eget liv - og det er vi som må legge oss i selen for å forstå mest mulig, gi hunden kreditt og feedback for å forsøke å få oss til å forstå. Og hundene føler nok stor mestring og lykke i at vi faktisk forstår hva den "sier" til oss. Og jo mer vi forstår og responderer positivt på hundens ønsker - jo mer vil hunden kommunisere med oss. For da vet den at det funker å "snakke" til oss. Og den vil bli mindre frustrert, og også bli flinkere til å lytte til våre behov. Vinn-vinn, altså.



I videoen over her ser dere hvordan Chantie først gjør en vurdering, og så viser at hun vil til høyre...💜 
Og da ble det høyre.

Mens litt seinere på turen måtte jeg bestemme, og da er det viktig at jeg gir beskjed i god til - slik at hun vet at nå er det jeg som bestemmer retningen. Og selvom hun nok sikkert kunne tenke seg å gå til høyre her også, slik at turen ble lengre, så var det ingen "protester" mot det.