Smerter og muligens nakkeprolaps

 Chantie har hatt nok av utfordringer i livet, og det kommer stadig nye...Hun blir 9 år i mai, og det ser ut som at hun ikke får noe mindre problemer med årene - dessverre. Chantie er en blandingshund og har fått litt av hver rase, tror jeg. Så hun har både trekk-, vakt-, gjete- og apportinstinkt i tillegg til stort pågangsmot og enorm arbeidskapasitet. Og denne blandingen har gitt sine mentale utfordringer, som igjen har gitt mye slitsom atferd. Hun er utrolig morsom å trene med og lære opp, men hun lærer jo like mye på egenhånd, kopler en del feil (feilkjeder) og har en eksplosiv atferd om det skjer noe. Hun er nesten alltid våken og årvåken, og gjør gjerne utfall i hytt og pine. Hun trenger jo lite hvile ettersom hun virkelig er en arbeidshund, så utfordringene dukker jo opp når hun har for lite "jobb å gjøre". 

Onsdag kveld skulle Chantie hoppe opp i sofaen, og da skrek hun til - og brått fikk hun veldig dempende og endret atferd og vi forsto at her er det blitt noe alvorlig galt. Dagen før gikk vi lang tur og hun var helt normal, men jeg hadde tenkt litt et par dager på at jeg syntes hun var litt "varmere" enn normalt i nakken mellom skulderbladene. Men selvom jeg sjekket flere ganger, så kunne jeg ikke være helt sikker. Da hun så skrek til og ble veldig rar etterpå, så var det lett å legge sammen to og to. Chantie fikk tydelig veldig vondt selv, beveget seg tregt, ville ikke spise fra matskåla på gulvet (den ble raskt flyttet opp på en krakk!) og hun viste mange dempende signaler når jeg tok forsiktig på henne. Så torsdag morgen bar det rett til dyrlegen. Og jeg hadde med meg en lang liste med det jeg har observert i tida før og etter skriket:

• varmere på et punkt mellom skulderbladene
• økt apetitt (hun har mast mer om mat de siste ukene)
• slikker seg på framlabbene og på gulvet rundt (tydelig tegn på smerter)
• gjesper mye (stress-signal)
• har vært litt mer "klengete" på meg
• går litt ustøtt onsdag kveld (svimmel)
• svelget veldig mye onsdag kveld (kvalm)
• redd for å bli tatt i hode/nakke-området
• la seg ned når hun skulle spise (vondt å bøye hodet ned)
• Står mer stille ute i hagen, istedenfor å snuse rundt som normalt
• Tasja holdt mer avstand og var ikke så masete på Chantie som hun pleier

Veterinæren gjorde sine undersøkelser, i tillegg til utspørring av meg. Og selvom Chantie elsker å komme til veterinæren (får godis og lov til å slikke dem masse i ansiktet) og derfor blir full av adrenalin og glede - så var de små, små signalene hun sendte ut under undersøkelsen nok til at veterinæren er ganske sikker på at dette er snakk om en nakkeprolaps. Heldigvis har Chantie ikke hatt på seg et halsbånd på 7 år, tror jeg. Så jeg slipper å tenke på at dette er noe jeg har bidratt til å framprovosere. Og det er ikke så lett å lete etter årsaken. Chantie har som sagt en eksplosiv atferd, og har derfor drevet litt rovdrift på både muskler og skjelett med mye utagering, hopping, generell herjing, spurt uten oppvarming osv. 

Vi ble sendt hjem fra veterinæren med sterke medisiner, befaling om mest mulig ro (ikke turer, kun ut å gjøre sitt nødvendigste), forsiktig massasje, bruk av varmeflaske og ellers god pleie og mye kjærlighet. Så håper vi at dette ordner seg på sikt. Chantie responderer fint på medisinene og sover mye, eller tusler  lykkeligere rundt nå når smertene er mye mindre. Heldigvis har jeg flere barnegrinder i huset, så det er enkelt å regulerer hvem som er hvor til enhver tid. Slik at Tasja og Chantie er adskilt når energinivået hos Tasja er høgt og må ut!

Og selvsagt får Chantie ligge i senga mi så mye hun vil.

Når hunden utagerer og det ikke hjelper å være streng og bestemt

 
Har du en hund som utagerer? Mot andre hunder? Mot andre mennesker? Eller mot syklister, sparkesykler eller noe annet? Da gjetter jeg på at du har prøvd ganske mye for å få bukt med atferden...

Aller først så må vi definere "utagering". En hund som utagerer vil ofte gjøre utfall, bjeffe, glefse, hoppe mot noe. Og i det heletatt virke ganske så skremmende. De som ikke har kompetanse på hund, forveksler utagerende atferd med at hunden er sint. At hunden vi ta den den bjeffer og bråker mot. Det er ikke riktig. Hunder som utagerer kan ha mange årsaker, men den mest vanlige er at den utagerende hunden er redd - og prøver å skape avstand til det den er redd for. Ved å skremme det skumle bort. Altså: når du møter en hund som bjeffer og bråker mot deg, så er det beste du kan gjøre å ikke stirre på hunden, ikke gå brått rett mot den, men heller ta et skritt til siden, se bort og komme deg raskest mulig forbi. Da vil den utagerende hunden oppfatte deg som mindre truende.

Som eier til en utagerende hund, så er det ganske så ubehagelig å henge i andre enden av koppelet når hunden går bananas. Vår automatiske reaksjon på noe som er vanskelig og ubehagelig er dessverre oftest å bli morsk og sint på hunden - for å få den til å høre på oss, - og å slutte å bråke! Og noen tyr også til voldelige midler som napping i båndet, klyping, risting og holding over snuten... Hundeeiers refleks-handling er nok å få hunden stille - med alle midler. Vi er i situasjonen null interessert i hvorfor hunden oppfører seg som den gjør. Og kanskje vil vi ovenfor de vi møter demonstrere at vi tar denne fæle atferden på alvor? Vi viser at vi er sjefen i situasjonen. 

Har denne måten å håndtere situasjonen på virket? 

Neppe.

Og årsaken til at det ikke virker at vi blir sinte og morske, er at vi bare tilfører hunden mer problemer i en allerede problematisk situasjon. Trolig er du med på å gjøre hunden din enda mer utagerende...Og jeg skal forklare hvorfor.

Det vi gjør er å sensitivisere. Altså vi gjør situasjonen mer vanskelig for hunden. Begrepet senitivisering betyr at gjentatte stimuli gir stadig større respons. Altså: når hunden er redd noe - og stadig utsettes for det - så vil den reagere mer og mer. Dette er velkjent teori! Dersom du lever i et samboerskap hvor ektefellen ofte blir sint og utagerende etter å ha drukket en del alkohol, så vil du etter hvert bli mer og mer på vakt når det første vinglasset blir drukket. Kanskje blir du stressa allerede når det nærmer seg helga - fordi du vet hva som vil komme? Kanskje blir du mer stressa, mer på vakt og lunta di er kortere allerede ved middagsbordet på fredag? Hvordan utviklet følelsen din seg om du som liten på vei til skolen alltid måtte gå forbi en hage med en bjeffende og utagerende stor hund i? Ble du mindre redd for hver gang du kom deg forbi uten at hunden slet seg? Eller grudde du deg mer og mer fordi du erfarte at den nesten alltid var der og skremte deg? Vi sier jo ofte at "Øvelse gjør mester" - og det er det prinsippet vi jobber etter når vi stadig utsetter hunden for det den syns er vanskelig. Vi tenker at jo mer den øver på å møte hunder som den utagerer mot, jo større er sjansen for at den erfarer at det ikke er farlig. Men Øvelse gjør ikke nødvendigvis mester - når frykt er innblandet! Når kroppen går i alarmberedskap. Øvelse gjør mester når kroppen er i balanse. Når det man øver på ikke er skremmende. Det vi i realiteten utsetter hunden for er MER frykt. Og de aller fleste hundene vil bare bli verre og verre. Kanskje kan du skremme de fra å utagere så mye som de vil i situasjonen - men de vil være minst like redde inni seg...

For å lese mer om fenomenet sensitivisering - så anbefaler jeg denne artikkelen. Den handler om mennesker og smerte, men prinsippene er helt like. Og selv om det er en medisinsk artikkel, så er den god og ganske grei å forstå i hovedsak. 

Men hvordan skal du håndtere en utagerende hund da?

Jo, du må snu på ditt eget tankesett:) Du må erkjenne at hunden utagerer fordi den er redd og vil skape avstand til det den reagerer mot. Altså må dere gjøre to ting:

1. Øve på det skumle når hunden IKKE er i en stress-situasjon (med stor nok avstand!)
2. Når hunden utagerer så må du ikke tilføre hunden MER problemer, men heller sørge for at dere kommer dere raskest mulig ut av situasjonen

Måten å få bukt med sensitivisering - er desensitivisering. Desensitivisering betyr en gradvis tilnærming til angstutløsende stimulus (det hunden reagerer på). For eksempel vil en skuddredd hund ikke bli kurert ved å bli tatt med på en skytebane under konkurranseskyting (da vil den heller gå i "frys" - og bli apatisk!), men kanskje heller ved å være 2-500 meter unna og gjøre noe gøy sammen med eieren sin. Og så kan man gradvis komme seg nærmere skytebanen. Men går man for fort fram, så vil effekten bli motsatt. 

Desensitivisering er en velkjent og mye brukt metode for frykt- og fobibehandling. Og en hund som utagerer er oftest redd det den bråker mot. 

Jeg anbefaler også at du leser dette blogginnlegget, som omhandler frykt hos hund - og hos meg:)

Nysing og snufsing - og manglende luktesans

 I slutten av forrige uke begynte plutselig begge hundene å nyse og snørre. Helt på likt - faktisk. Og vi mistenker selvsagt at dette er kennelhoste. Som det går ganske mye av i området nå, ifølge veterinæren. Begge er vaksinerte, men det er jo ingen garanti for at de ikke blir smittet og får symptomer. 

De første to døgnene var desidert verst. Tasja fikk også flere anfall av "innover nysing", reverse sneezing. Det ser ganske dramatisk ut, og Tasja syntes nok også at det var ganske så ubehagelig - men det er ikke farlig. Man bør allikevel følge godt med, for anfallene skal ikke vare for lenge. Og - det kvalifiserer selvsagt til å sove i senga mi.

Når hunder har fått kennelhoste, så skal de "sjukemeldes" og være mest mulig i ro. For de bør ikke anstrenge seg for mye, for det kan utvikles til lungebetennelse. De skal heller ikke gå tur eller omgås andre hunder - ettersom det smitter lett. Og da bør det gå over innen en ukes tid. 

Etter to-tre dager var de begge mye bedre, men de har mistet luktesansen begge to - og det er faktisk litt rart å oppleve Jeg har jo hunder som elsker å søke, og de kan lukte mat på mange meters avstand. Men ikke nå! For å sysselsette de litt i går, så gjemte jeg litt pølsebiter - men det var virkelig ikke en stor suksess. De fant jo alle pølsebitene de fikk øye på, mens det var helt tydelig at luktesansen er helt borte. Om ikke luktesansen kommer tilbake snart, så må nok jeg på pølsejakt. For jeg ser fortsatt pølser både her og der som ikke hundene har klart å oppdage. Heldigvis er også dette et velkjent symptom på kennelhoste, så vi krysser fingre for at de er seg selv igjen ganske snart.

Her kaster jeg først en godbit som Chantie ser, og mens hun spiser den så kaster jeg en til som lander ved hennes venstre labb. Men den var neimen ikke lett å finne…

Tasja er supergod på snusing til vanlig, og normalt er hun også kjapp når det er godis å finne rundt omkring. Nå lukter ikke engang pølse noen centimeter unna…