søndag 13. februar 2022

En rystende opplevelse

 I dag var Tasja og jeg ute i hagen da en mann med en stor (og da mener jeg stor!) hund kom forbi inngjerdinga. Tasja, som syns det meste av ukjente hunder er kjempeskumle, satte i å bjeffe og styrtet mot gjerdet. Og hunden på tur gjorde selvsagt det samme - enten fordi den ble skremt, eller fordi den ville hilse - jeg sto med ryggen til så jeg så ikke "starten".  Mannen dro så alt han kunne - raskt - i båndet så den svære hunden ble røsket bakover etter halsen. Jeg beveget meg rolig mot Tasja mens jeg snakket pent til henne om at "du trenger ikke boffe, den er ikke farlig, den er så søt så" osv... Mannen slapp opp igjen båndet og hunden gjorde nytt utfall mot en bananas Tasja - og den fikk samme behandling en gang til: kjempe-røsk tilbake i halsbåndet, og når den var blitt dratt tilbake til eieren ca 2-3 meter så tok eieren tak i nakken/halsbåndet og jeg hørte hunden klynke. Deretter knurret den høgt mot eieren to ganger, mens eieren hylte "NEI!" tilbake og gjorde ett eller annet i nakke/hoderegionen på hunden som jeg ikke helt klarte å se hva var. Deretter gikk de videre. Og eieren så fornøyd ut med at hunden nå gikk pent ved siden av ham - mens Tasja fortsatt bjeffet febrilsk, og jeg bare sto og måpte....

Jeg tenker at det ikke er så lenge før denne hunden biter, dessverre. 

Denne hunden er bare en unghund og jeg er veldig bekymret for hvordan dette vil utvikle seg. Ikke bare har eieren blitt en som påfører den smerte, men den erfarer nok også at smerte og frykt blir forbundet med hunder den møter på sin vei. Kanskje generelt til alle hunder. Det er fort gjort at den særlig kan kople smerte til Tasja som jo var den som utløste hele seansen, så jeg håper vi ikke møter disse på tur på en trang gangsti i området. Både fordi hundene nå ikke har fått en god relasjon til hverandre, samt at jeg ikke aner hva eieren kan komme til å utsette hunden for neste gang. Hunden erfarte jo nå at knurring, som er et sterkt signal, ikke var et signal eieren tok. Og når hunden ikke har flere verktøy igjen for å si ifra at den har det fælt, så vil den måtte gå høyre opp på aggresjonsstigen for å bli lyttet til...

Jeg håper at du som leser dette kan fortelle alle dere kjenner at uansett hva en hundeeier gjør - så må hen sørge for en god relasjon til hunden sin! Hunden skal være trygg på eieren sin. Hunden skal like å være sammen med eieren sin. Hundens skal ikke utsettes for fysisk eller psykisk smerte av eieren sin. Når hunden opplever noe skummelt, noe overraskende, noe skremmende, noe den ikke forstår - så er det jo hundeeierens rolle å gjøre situasjonen bedre for hunden! Ikke hundre ganger verre...Når det har gått så langt så hunden må knurre til eieren sin, da bør alle varsellamper blinke og det er på tide å kontakte en hundetrener med oppdatert kompetanse. 

Man skaffer seg da ikke en "menneskets beste venn" for så selv å bli "hundens verste fiende!"




mandag 17. januar 2022

Puste!!

 Noen dager er Chantie mer stressa enn andre dager. Og turen blir derfor også bare mas og kjas. Hun drar og stresser hit og dit og hun klarer bare å holde fokus noen få sekunder om gangen. Hun kan selvsagt ikke noe for at hun ikke har det bra - og min jobb på slike dager er å hjelpe henne til å få det bedre. Hvorfor hun har slike dager aner jeg heller ikke. Hun kan ha vondt i nakken, hodet, ryggen, magen. Hun kan ha sovet dårlig i natt. Hun kan ha tenkt mye på noe som bekymrer eller skremmer henne. Hun kan ha spist noe som gjør at kroppen hennes ikke er helt god, eller hun kan være sulten eller bare generelt i dårlig form. 

Mange reagerer dessverre med å bli irritert på hunden sin på slike dager. Og med det gjør eierne dagen for hunden enda verre enn den allerede var. Det er lett å tenke at hunden kan skjerpe seg og at den er umulig - men det er nå engang slik at de færreste levende vesener er onde eller irriterende av natur. Så det beste vi kan gjøre er å prøve å hjelpe hunden å roe seg litt ned om den er superstressa, og være forståelsesfull for at dette allerede er en dårlig dag for hunden. Vi må sørge for at den ikke blir dårligere! 

De to beste metodene våre er søking og pusteøvelser. Det å søke etter godbiter er alltid en suksess, og er alltid beroligende. For det første er det en aktivitet alle hunder kan klare og mestrer. Og de får godbit hver gang de mestrer. Og når de spiser godbit (tygger) så utskiller de lykkehormoner som gjør at de føler seg bedre - og blir roligere. Søking kan gjøres overalt hvor du ferdes! I dag ble det flere små søkestopp - og ett av dem var i en passe porøs snøhaug - som ga litt utfordringer. Jeg bare strør 10-15 godbiter rundt i haugen, og så lar jeg henne få søke til hun mener det er tomt. Det er ofte en god stund etter at jeg vet at det er tomt, men det spiller jo ingen rolle. Det er hun som trenger å roes ned, og da er det bare fint at hun går grundig til verks og sjekker lenge. Også etter at det er tomt. 


Den andre aktiviteten vi bruker ofte når det koker i toppen og går i ball for Chantie er rett og slett en pusteøvelse. Hun skal være rolig og puste gjennom nesa. Chanties default-posisjon er å sitte, så hun vil sitte når hun gjør dette. Og dette er en skikkelig fin øvelse for å få hunden til å være roligere, trekke pusten dypt, noe som igjen er godt for oksygentilførselsen i kroppen. Det blir som når vi er superstressa og må ta noen skikkelige "magadrag". Dette er heller ingen kommando, det er mer en samhandlingsøvelse hvor vi sammen skal fokusere på å puste. Jeg puster også tydelig gjennom hele øvelsen, mens vårt signal for det er at jeg holder pekefingeren foran nesa mi. I starten var dette for å hjelpe henne å fokusere på meg - mens nå har det blitt signalet for at vi roer ned og puster litt sammen. Legg merke til neseborene hennes, hvordan de beveger seg når hun puster godt. 



Hvis du har en litt stressa og hyper hund, så anbefaler jeg Control Unleashed-øvelsene til Leslie McDevitt. De kan søkes opp på Youtube, eller du kan lese om dem i boka hennes "Slipp kontrollen løs". Jeg var så heldig å fikk delta på et helgekurs med henne for noen år siden og har hatt stor glede av hennes øvelser. 

fredag 7. januar 2022

Smerter og muligens nakkeprolaps

 Chantie har hatt nok av utfordringer i livet, og det kommer stadig nye...Hun blir 9 år i mai, og det ser ut som at hun ikke får noe mindre problemer med årene - dessverre. Chantie er en blandingshund og har fått litt av hver rase, tror jeg. Så hun har både trekk-, vakt-, gjete- og apportinstinkt i tillegg til stort pågangsmot og enorm arbeidskapasitet. Og denne blandingen har gitt sine mentale utfordringer, som igjen har gitt mye slitsom atferd. Hun er utrolig morsom å trene med og lære opp, men hun lærer jo like mye på egenhånd, kopler en del feil (feilkjeder) og har en eksplosiv atferd om det skjer noe. Hun er nesten alltid våken og årvåken, og gjør gjerne utfall i hytt og pine. Hun trenger jo lite hvile ettersom hun virkelig er en arbeidshund, så utfordringene dukker jo opp når hun har for lite "jobb å gjøre". 

Onsdag kveld skulle Chantie hoppe opp i sofaen, og da skrek hun til - og brått fikk hun veldig dempende og endret atferd og vi forsto at her er det blitt noe alvorlig galt. Dagen før gikk vi lang tur og hun var helt normal, men jeg hadde tenkt litt et par dager på at jeg syntes hun var litt "varmere" enn normalt i nakken mellom skulderbladene. Men selvom jeg sjekket flere ganger, så kunne jeg ikke være helt sikker. Da hun så skrek til og ble veldig rar etterpå, så var det lett å legge sammen to og to. Chantie fikk tydelig veldig vondt selv, beveget seg tregt, ville ikke spise fra matskåla på gulvet (den ble raskt flyttet opp på en krakk!) og hun viste mange dempende signaler når jeg tok forsiktig på henne. Så torsdag morgen bar det rett til dyrlegen. Og jeg hadde med meg en lang liste med det jeg har observert i tida før og etter skriket:

  • varmere på et punkt mellom skulderbladene
  • økt apetitt (hun har mast mer om mat de siste ukene)
  • slikker seg på framlabbene og på gulvet rundt (tydelig tegn på smerter)
  • gjesper mye (stress-signal)
  • har vært litt mer "klengete" på meg
  • går litt ustøtt onsdag kveld (svimmel)
  • svelget veldig mye onsdag kveld (kvalm)
  • redd for å bli tatt i hode/nakke-området
  • la seg ned når hun skulle spise (vondt å bøye hodet ned)
  • Står mer stille ute i hagen, istedenfor å snuse rundt som normalt
  • Tasja holdt mer avstand og var ikke så masete på Chantie som hun pleier
Veterinæren gjorde sine undersøkelser, i tillegg til utspørring av meg. Og selvom Chantie elsker å komme til veterinæren (får godis og lov til å slikke dem masse i ansiktet) og derfor blir full av adrenalin og glede - så var de små, små signalene hun sendte ut under undersøkelsen nok til at veterinæren er ganske sikker på at dette er snakk om en nakkeprolaps. Heldigvis har Chantie ikke hatt på seg et halsbånd på 7 år, tror jeg. Så jeg slipper å tenke på at dette er noe jeg har bidratt til å framprovosere. Og det er ikke så lett å lete etter årsaken. Chantie har som sagt en eksplosiv atferd, og har derfor drevet litt rovdrift på både muskler og skjelett med mye utagering, hopping, generell herjing, spurt uten oppvarming osv. 

Vi ble sendt hjem fra veterinæren med sterke medisiner, befaling om mest mulig ro (ikke turer, kun ut å gjøre sitt nødvendigste), forsiktig massasje, bruk av varmeflaske og ellers god pleie og mye kjærlighet. Så håper vi at dette ordner seg på sikt. Chantie responderer fint på medisinene og sover mye, eller tusler  lykkeligere rundt nå når smertene er mye mindre. Heldigvis har jeg flere barnegrinder i huset, så det er enkelt å regulerer hvem som er hvor til enhver tid. Slik at Tasja og Chantie er adskilt når energinivået hos Tasja er høgt og må ut!

Og selvsagt får Chantie ligge i senga mi så mye hun vil.