Slitne muskler, stiv kropp og hodepine

 Jeg har mye stillesittende arbeid på jobb, mer nå enn før, og det merkes selvsagt på nakke, skuldre og rygg spesielt. Jeg blir stiv, får litt spenninger og når det blir ekstra ille så kan jeg få spenningshodepine. I tillegg merker jeg også at når jeg har gjort noe litt krevende fysisk, så blir jeg mer støl og stiv enn jeg gjorde da jeg var yngre. Enten er dette fordi jeg sjeldnere utfordrer kroppen hardt, ellers så kanskje det rett og slett er slik at vi blir stivere og stølere med alderen. Og om ikke det er nok, så har jeg alltid hatt en litt kranglete rygg som gjør at jeg i perioder kjenner på litt isjiassmerter som stråler nedover i beinet og som gjør at jeg da tar meg ekstra sammen og både gjør mer øvelser og er oppmerksom på hva jeg gjør - til jeg har fått has på dette. Men det som er sikkert er at om jeg ignorerer alle signalene som kroppen sender meg på at noe er galt, noe er i ferd med å bli skjevt, at jeg overbelaster eller feilbelaster - så blir det bare verre. Min løsning er derfor todelt når jeg forstår at de kroppslige problemene er iferd med å sette seg: a) jeg skjerper meg og gjør mer styrkeøvelser av kjernemuskulatur og noen spesialøvelser for problemområdet og b) jeg søker hjelp hos fysioterapeut/muskelterapeut for å få dypere massasje, få blodomløpet igang, få punktbehandling osv. I perioder går jeg ukentlig og blir massert. Og ved å kombinere disse to "løsningene" så kommer bevegeligheten tilbake og smertene forsvinner. Jeg er ganske sikker på at jeg selv helt alene ikke hadde klart å får bukt med dette - selvom jeg inderlig godt vet hva som skal til! 

Så hva har dette på en hundeblogg å gjøre? Jo - hundene våre får også slitne muskler, stiv kropp, feilbelastninger og hodepine. Men de kan verken si ifra til oss, ta seg en ibux når smertene blir for store eller bestille time hos terapeut...Det eneste de kan gjøre er å prøve å bite i seg smerten, endre atferd (halte litt, gå saktere eller raskere) og bli aggressiv (for eksempel for å få være i fred når hodepinen er sterk!). Og hva gjør hundeeieren når hunden endrer atferd? Kanskje tar man den til en veterinær fordi den halter - og veterinæren undersøker beinet uten å finne noe galt. Kanskje blir eieren sint på hunden ettersom den har begynt å utagere/knurre fordi den har veldig vondt og smerteterskelen er nådd? Det er mye som går galt her...Les gjerne mer her om de små signalene som vi som hundeeier må plukke opp.

Chantie nærmer seg 10 år og har i flere år allerede hatt muskel- og skjelettplager. Hun har alltid hatt en eksplosiv atferd og det er mye brå bevegelser uten oppvarming. Da vi bodde i Nes fant vi en fantastisk behandler som ga henne både massasje og laserbehandling - og både hun og jeg kunne kjenne på musklene at hun hadde godt av dette. I tillegg merket jo jeg det må ganglag, tempo og humør at hun hadde veldig stort utbytte av dette.  Nå som vi bor i Larvik så var jeg jo spent på om det fantes noen som kunne hjelpe oss med dette også her, og det gjør det heldigvis! Vi har funnet en utrolig dyktig og tillitsfull hundemassør ved Larvik smådyrklinikk - og hun gjør underverker med Chantie. Etter bare 2 behandlinger så kjenner jeg når jeg stryker over ryggen hennes at hun er blitt mindre "taggete" og kromrygget blant annet. Og selvom Chantie ikke kan fortelle meg at hun har veldig vondt, at hun har spenningshodepine eller at hun har isjiassmerter - så tilsier kroppen hennes at hun har veldig vondt. Og det er viktig at vi som hundeeiere forstår at hundenes kropp, muskler og smerter oppfører seg akkurat som hos oss. Forskjellen er bare at hunden ikke kan fortelle oss det - og vi må derfor være ekstra oppmerksomme.

Jeg er jo klar over at jeg nå har en godt voksen hund - men håper jo at jeg har henne noen år til. Og da må jeg i hvertfall sørge for at disse årene blir så smertefri som mulige, for Chantie.

Det er så man mister trua på menneskerasen...

Hva er det med folk??!! Hva er det som gjør at voksne - forhåpentligvis ganske intelligente - folk mishandler hundene sine når hundene ikke oppfører som eieren ønsker????!! Hva er det som bor i mennesker som først tyr til smerte for å prøve å kontrollere et annet individ??! Jeg blir skremt, lei meg og sint... Nå nettopp gikk Chantie og jeg tur, og møtte et voksen par - ca i 30-åra, vil jeg tro. De hadde to små hunder i bånd, altså en hver. Så fort de fikk øye på Chantie begynte de å bjeffe febrilsk. De er jo avlet fram for å varsle, så det er en helt naturlig atferd for slike små hunder. Kvinnen tok med seg hunden sin raskt forbi oss, og selvom den bjeffet mot oss så gikk det jo egentlig helt greit. Mannen derimot, valgte en annen metode: heiste hunden opp etter halsbåndet, la den på rygg i armkroken og skrek "nei" gjentatte ganger i ansiktet på den. Aner ikke om han gjorde noe annet fysisk, for det var begynt å bli skumt, og jeg ville jo avverge hele opptrinnet så jeg gikk raskt videre med Chantie. Når han så satte hunden ned igjen, så bjeffet den selvsagt mot oss igjen - for om dette er det den opplever hver gang den møter andre hunder, så skjønner jeg at hundens værste mareritt er andre hunder.... Og hva gjorde eieren?? Han bare løftet båndet så høgt opp at hunden hans dinglet etter halsen 50 cm over bakken mens han gikk videre!! Jeg klarer ikke å forestille meg den smerten denne hunden opplever - sikkert mange ganger hver eneste dag på tur. Hunder har jo anatomisk en hals som er ganske så lik vår. Hvordan hadde du hatt det om du ble heist opp kun etter et halsbånd som er la oss si 3 cm bredt? Tror du at du kunne blitt skadet? At halsen din, pusterøret, nakkevirvler, nerver tar skade av slik behandling? I tillegg kan tungebeinet knekke. Det beinet som er festet for en del av svelg- og halsmuskulaturen. Og det gir enorm smerte. Også skjoldbruskkjertelen skades av å bli hengt...

Hvorfor har ikke en voksen mann, på la oss si 80 kg, en bedre måte å håndtere sitt kjæledyr på - på maks 4 kg?? Hvordan reagerer slike mennesker i andre situasjoner hvor de ønsker å utøve makt over andre levende vesner?! Hvorfor har slike mennesker dyr i det hele tatt? Og hvor mange hunder er det som flere ganger daglig opplever dette? Jeg innrømmer at tårene rant da sjokket la seg 😭😭😭 - og bildet av den snurrende, dinglende pomeranianen har brent seg fast på netthinna mi...

Snøkaos og vennlighet

 

Etter å ha bodd i Larvik i en og en halv vinter, så har jeg nå skjønt at de få gangene det snør – så snør det til gjengjeld mye. På tre dager nå så har det kommet 60 cm her i Nordlia hvor jeg bor. Midt i en liten bakke på et byggefelt litt nord for Larvik sentrum. Jeg føler jeg har vunnet i Lotto ettersom jeg fant et hus i gangavstand til jobb da jeg var på husjakt våren 2021. Og særlig slike dager hvor snøen laver ned er det supert å bare gå på jobb, bakse seg hjem igjen, spise middag - for deretter først om kvelden måtte ut og begynne å skuffe bort snøen. I går kom det ca 40 – 45 cm i løpet av dagen. Og jeg skjønner jo at de som brøyter snø også har mer enn nok å gjøre, for på store deler av byggefeltet mitt var det ikke brøytet noe i løpet av dagen, og biler sto litt her og der – og folk måkte og freste (med snøfres, altså) overalt når jeg gikk hjem. Jeg har selvsagt full forståelse for at det er mye å brøyte for brøytemannskapene, men det skaper jo litt ekstra utfordringer for alle så lenge det ikke er brøytet noe som helst, og man bare må kjøre flere hundre meter og håpe man ikke møter noen i de samme hjulsporene. 

I går kveld da jeg drev ute og måkte innkjørselen min, så var vi jo mange i samme situasjon. Flere måtte bare gå fra bilen sin midt i veien, mens de måkte som gale for å få vekk snøen og få kjørt inn på tomta si. Jeg reflekterte ikke så mye over de ulike bilene, men så ropte en mann til meg og lurte på om jeg kunne hjelpe ham. Det kunne jeg selvsagt. Det viste seg at han hadde kjørt seg fast og blitt stående litt på tvers, etter hvert som han hadde prøvd å komme seg ut av grøfta. Han hadde selv prøvd å grave den løs, samt lagt noen matter under hjulene for å få feste, men de skled bare unna, og bilen bare spant seg lengre og lengre nedi snøen... Vi forsøkte oss med planker under hjulene for å gi dem feste, vi gravde og jeg dyttet, men bilen sto fast. Imens dukket brøytebilen opp, og oppdaget at han sto fast, så da dyttet han bare snøen midt i veien helt fram til der bilen sto, og dro videre. Og så dukket det selvsagt opp en og annen bil som skulle ha vært forbi, men som så hva som pågikk – så de snudde og forsvant... Det kom en bil med ungdommer, som vi ropte til og spurte om kunne hjelpe til å dytte, og det kunne de i ca 5 minutter, men så måtte de dra videre på trening. En eldre mann gikk forbi og ropte at vi måtte putte mer snø under hjulene for at bilen skulle få feste – og gikk videre. En annen dame i nabolaget måkte sin innkjørsel, og kom bort og hjalp til å dytte hver gang vi hadde måkt mer, flytta på plankene osv. Så dukka brøytebilen opp igjen, nå på veien foran oss, og la igjen en liten haug der også, og forsvant igjen. Det var jo for såvidt bra, for da var det i hvert fall mulig å kunne kjøre ned bakken, bare vi fikk løs bilen og fikk fjernet den nye snøhaugen som nå var lagt foran bilen. Så etter å ha hakket, dyttet og måkt vekk all snøen under bilen, som hadde pakket seg der, all snøen fra grøfta foran bilen, veien foran samt den nye snøhaugen som var lagt foran bilen så klarte vi etter ca 3 kvarter å få den løs. Da hadde det også dukket opp en annen nabo med snøskuffe som heller ikke kom seg hjem pga snøhaugen i veien bak bilen. 

Etter at naboen hadde fått kjørt bilen ned bakken og rundt byggefeltet og hjem igjen – og jeg hadde gjenopptatt måkinga i min innkjørsel, så kom han gående til meg. Han takket veldig (med håndtrykk) for at jeg var den eneste som hadde gjort en skikkelig innsats for å hjelpe ham i den fortvilte og irriterende situasjonen han hadde havnet i. Mens andre bare hadde hastet videre. Som takk ble han med og måkte innkjørselen min. Og sa at jeg bare måtte si ifra om jeg trengte noe hjelp i framtida,- og at nå visste han hvor han kom til å ringe på om han trengte hjelp en annen gang også. Det at jeg ikke bare hadde gått igjen når vi ikke fikk løs bilen på første forsøk, men at jeg var med ham helt til problemet hans var løst var det han syntes var så unikt. Jeg ble rørt av dette, ettersom det for meg er en selvfølge å hjelpe folk som trenger det, om så bare å være der med dem, men innser jo at det kanskje ikke er like naturlig for alle. Og at dette kanskje er noe vi har blitt dårligere på de siste åra? Det er kanskje lettere å se vekk enn å hjelpe noen som trenger det? 

Som nyinnflyttet til et ukjent nabolag, i en ukjent kommune – helt uten nettverk – så er jeg jo avhengig av at det fins hjelpsomme og hyggelige mennesker rundt meg. Og i går kveld fikk jeg heldigvis enda en ny person i mitt nettverk. 💛 Så med denne lille historien så vil jeg oppfordre andre til å se seg litt rundt - og se om det er noen i ditt nærområde som kanskje trenger å ha deg i sitt nettverk.