Viser innlegg med etiketten atferd. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten atferd. Vis alle innlegg

tirsdag 5. mai 2020

Fellestrekk hos problemhunder

Når jeg snakker med hundeeiere som sliter med hunden sin, så er en av hovedutfordringene jeg ser at mange av hundene har et veldig, veldig høgt stressnivå. Så kan vi jo bare lure på om stressinga er årsak eller virkning - det er vanskeligere å vite. Men det som er helt sikkert er at et høgt stressnivå hos hunden gjør at hunden får veldig mange overslagshandlinger og atferd som vi syns er vanskelig å håndtere. Signalene som viser at hunden stresser mye er:
- mye bjeffing
- raske bevegelser
- peser
- veldig på vakt
- våkner lett 
- forflytter seg ofte når de hviler
- spiser raskt, eller veldig ujevnt
- har det travelt på tur og snuser lite
- utagerer eller jager mye
- elsker kasteleker (kaste ball eller pinner feks)

Når jeg kommer inn i bildet, så er det ofte fordi hunden utagerer ("angriper" og bjeffer fælt) eller at den ikke går pent i bånd. Når jeg så skal hjelpe til med disse to problemene, så starter selvsagt jeg med en helhetsvurdering av hunden. Hvordan spiser den? Hvor ofte og hvor lenge sover den skikkelig godt (altså så den ikke våkner om du beveger deg i nærheten)? Hvordan ser en normal tur ut? Hvordan liker den å leke? Klarer den å slutte å leke umiddelbart når du sier stopp? I hvilke situasjoner utagerer den? Er den verre på ettermiddagen enn på morgenen? Er det en hund som bjeffer (varsler) mye? osv. Og så observerer jeg selvsagt. Jeg syns det er absolutt best å dra hjem til hunden - i de omgivelsene som hunden tross alt er tryggest. Jeg liker at det første møtet varer i minst to timer, for da rekker hunden å "bli seg selv" på den tida jeg er der. Og det viser seg at mange av hundene endrer seg mye på disse timene! Jeg har mange ganger observert noe når jeg kommer, som viser seg å være noe helt annet etter to timer. En hund som virker tillitsfull og normalt nysgjerrig, kan være full av stress-atferd to timer etterpå, når den har blitt vant til at jeg er der og nysgjerrigheten på meg har lagt seg... Da ser jeg innimellom stereotypisk atferd; feks at hunden har et fast "jagemønster" hvor den stadig sjekker vinduer og hva som foregår utendørs - som etter et godt innarbeidet mønster, jaging av egen hale, stadig henter ball for at den skal kastes.
De aller fleste hundeeiere er flinke til å gå turer med hundene sine, og det er veldig bra. Men om du har en hund med utfordringer - så kan det jo hende at denne turen ikke bare er god for hunden. 
Hunder som snuser, går rolig og sjekker alle spennende lukter langs veien har en fin tur. Har du derimot en hund som hele tida drar framover, som knapt snuser, som virrer hit og dit, fram og tilbake - så er turen faktisk ikke et positivt innslag i hundens hverdag. Den blir bare mer stresset av turen, og den nyter den ikke - men er på vakt og kroppen er i beredskap. Noe som er veldig stressende og selvsagt utmattende for hunden. Så om den sovner etter turen, så er jo spørsmålet om den sovner fordi den er utslitt etter en superstressende tur, eller fordi den har luktet på mange deilige lukter og fått positive inntrykk?

Det å begynne å jobbe med de enkelte utfordringene på veldig stressede hunder - er liten vits. For når adrenalinet fosser gjennom kroppen mange ganger daglig, så gir det kroppslige konsekvenser. Tålmodigheten og lunta blir kort. Man spiser dårligere og sover dårligere. Man blir trøttere, som igjen gjør at humøret blir dårligere. Man blir mer utrygg generelt - og hvordan oppfører man seg når man har hatt et høgt stressnivå over tid? Er det da tida er inne for å kose seg og nyte livet? Lære seg en ny hobby? Omgås folk? Tåler man konflikter godt og ser løsninger? Eller kan det hende at man både feiltolker, bjeffer til en kollega og i hvertfall ikke bør ha hovedansvar for store, kostbare prosjekter?

Jepp. Du forstår nok hvor jeg vil. En stresset hund kan man ikke forvente stort av. For når stresset er høgt så er konsentrasjon og tålmodighet minimal. Og det man gjør - er ofte det man er avlet for å gjøre. Nedarvede egenskaper slår igjennom: gjeterhunder gjeter, vokterhunder vokter, jakthunder jager osv. Og de blir ekstreme i atferden sin. 

All atferd beskrevet i strekpunktene ovenfor her er atferd som genererer mer stress. En hund som bjeffer ofte, blir ikke avslappet etter hver gang den har bjeffet - den blir mer giret. En hund som jager, spiser dårlig, sover dårlig eller går fort, får ikke et lavere stressnivå i kroppen.

Så - før vi kan fikse atferdsproblemene, så må stressnivået ned! Det er helt essensielt. Og selvsagt vil dette være utfordrende både for hund og eier. Eieren har ofte tenkt at ballkasting eller turgåing er bra for hunden elsker å jage ball og blir helt vill når de skal på tur. Og hunden har jo en godt innarbeidet rutine i begge deler. Så å slutte med dette - og finne andre mer givende aktiviteter er ofte vanskelig. Og ofte nesten en sorgprosess. For først må man jo erkjenne at man har tenkt og gjort feil, deretter må man legge om rutiner, for så å etablere andre rutiner som kanskje ikke føles like artige. Og hunden protesterer selvsagt i starten. For den vet jo ikke sitt eget beste. Den blir jo avhengig av disse adrenalin-kickene - og tror den trenger mer av det!

Så - om du har en hund med noen atferdsutfordringer, så tenk gjennom strekpunktene ovenfor. Om hunden din passer til de fleste punktene her, så er det på tide å foreta endringer. For dette går garantert ikke over av seg selv.
Men den gode nyheten er at når stressnivået i hunden går ned, så går ofte også problematferden ned - og i noen tilfeller forsvinner den faktisk totalt! 


Chantie snuser på tur - med slakt bånd ♥



Tips til mer info: Intervju med Torill Moseng om hunder behov

søndag 5. januar 2020

Kastrering av hund

Mange lurer på om de bør kastrere eller sterilisere hunden sin - ut fra atferdsproblemer. Aller først må vi rydde opp i ordbruken: man kastrerer både hanndyr og hunndyr. Kastrering betyr å fjerne testikler eller eggstokker/livmor. Dersom man steriliserer hunden, så fjerner man ingen ting, men bare klipper over eggleder eller sædleder. Ved sterilisering så forsvinner ikke hormonproduksjonen, men det gjør den ved kastrering. Ofte hører jeg at man snakker om kastrering av hanndyr og sterilisering av hunndyr - dette er en vanlig misforståelse. Stort sett er det alltid kastrering det er snakk om.

I Norge er det Lov om dyrevelferd som begrenser muligheten for kastrering av hunder. I Dyrevernlovens §9 står det: "Det skal ikke gjøres operative inngrep eller fjernes kroppsdeler på dyr uten at det foreligger forsvarlig grunn ut fra hensynet til dyrets helse. Det er likevel tillatt å foreta forsvarlig merking av dyr i dyrehold. Avhorning og kastrering er tillatt når det er nødvendig ut fra hensynet til dyrevelferd eller av andre særlige grunner."

Kastrering av dyr er tillatt når det er til det beste for selve dyret - ut fra medisinske og/eller helsemessige årsaker. Har man en tispe som blir sterkt deprimert i forbindelse med løpetid (som slutter å spise, drikke feks) så er det en helsemessig god årsak. En hannhund med en testikkel i bukhulen er også en god grunn fordi det er kjent at denne vil være mer utsatt for kreft.
Men de fleste som lurer på dette med kastrering - gjør det kanskje mest ut fra atferdsproblematikk?
Og da særlig på hannhunder.

Det er riktig at en del hunder kan få atferdsendringer som følge av kastrering - og da fordi man fjerner organer som er viktige i forhold til hormonproduksjon. Men det er jo slik at hormoner som produseres i organene ikke bare har med forplantingsevnen å gjøre. Det bør man ta med i vurderingen. Kjønnshormonene er viktige for individets mentale utvikling, selvtillit, fysisk utvikling osv. Jeg anbefaler å lese denne artikkelen for mer inngående kunnskap og for å forstå kompleksiteten i hormonenes funksjoner. Og det forskes stadig på dette. For eksempel er kjønnshormoner helt vesentlig for vekstsonene i hundenes beinstruktur, og for når disse "lukker" seg. Ofte anbefaler veterinærer at tisper bør kastreres før sin første eller andre løpetid for å forebygge jurkreft. Dessverre har ikke alle veterinærer god nok kjennskap til hormonenes andre funksjoner og vil derfor ikke ta alt med i vurderingen. Dette viser bare hva man bør ha tenkt på før man går til et slikt inngrep. Hunders pels blir også vesentlig dårligere ved kastrering - og den blir ofte mindre vannavstøtende, noe som er dumt dersom du har en hund som er mye i vann. I tillegg vil hunder få lettere for å legge på seg ettersom fordøyelsen i hviletilstand er lavere hos kastrerte hunder enn hos ukastrerte. En matglad hund vil derfor måtte få mye mindre mat, noe som igjen kan være stressende for den - og eieren. Og husk at fedme er skadelig også for hunder.

Hva du bør vurdere før kastrering
Snakk gjerne med en veterinær, men husk at veterinærer ikke er atferdsspesialister. De er utdannet på å forstå hvordan kroppen er bygd opp samt for å kurere sykdom og skade, mens de som har faglig kunnskap om atferd er utdannet etologer. Her finner du en oversikt over utdannede atferdskonsulenter som du kan ta kontakt med for en vurdering.

Er du sikker på at hundens atferd er knyttet til kjønnsdrift? Rir hunden på alt og alle  fordi den er seksuelt frustrert - eller er det pga stress? Stress hos hunder gir seg nemlig utslag i riing...Mange tisper rir også.

Er du sikker på at hundens bjeffing og gneldring mot andre hunder ikke bare handler om at hunden vil hilse, vil skape større avstand, er redd? For om du kastrerer en hund som utaggerer fordi den er redd/bekymret - så vil du ved å fjerne testosteronproduksjonen kunne gjøre den enda mer redd og lite selvsikker, og problemet vil øke.

Er du sikker på at hundens urolige atferd er knyttet til løpetid, andres løpetid - og ikke bare er et uttrykk for at den kjeder seg, er på vakt eller har vondt noe sted?

Kastrering er dessuten et inngrep som også kan gi komplikasjoner som alle andre inngrep.

Jeg har selv en kastrert hund - ut fra medisinske årsaker. Hun verken spiste eller drakk under løpetid, så jeg måtte mate henne med mat og vann flere ganger daglig. Og når løpetida endelig var over, så gikk det et par måneder og så var det på'n igjen fordi kroppen hennes da var i beredskap for å føde. Hun tilbrakte dagene ved å sitte i hjørnet på sofaen og stirre inn i veggen, og vekten raste. Og hun ble verre og verre for hver løpetid. Når hun så hadde tre løpetider i året, bestående av første en måned med selve løpetiden og deretter en måned etterpå med "falske valper", så ble det lite livskvalitet igjen. Det var derfor ingen annen god løsning enn kastrering ifølge veterinæren. Men når jeg spurte om bivirkninger så fikk jeg kun vite om vektøkning, dårligere pels og mulig inkontinens. Jeg spurte spesifikt om det ikke ble andre bivirkninger ettersom en viktig del av hormonproduksjonen ville opphøre - men det kunne ikke veterinæren svare meg på. Derfor har jeg selv lest meg opp på forskning innenfor dette - og det viktigste er vel kanskje å tenke på at dyrene er som mennesker: sammensatte. Ett hormon har ikke bare en funksjon, men mange.

Her kan du lese generelt om kjønnshormoner.











torsdag 7. juni 2018

Vi er dummere enn hundene våre

Tenk gjennom hvordan du uttrykker sterk, fysisk smerte. For eksempel om du knekker et bein eller har vanvittig ryggvondt. Gråter du? "Surver" du? Sukker og stønner du? Skjærer du grimaser?
Tenk på forrige gang du var skikkelig lei deg, følte sorg over å ha mistet noen eller du har gjort noe som har medført at andre lider. Hvordan uttrykte du det? Gråt du? Gikk du saktere, med lut rygg og kjente på hjelpeløsheten og tomheten innvendig?

Hvordan "ser" menneskene rundt deg at du har skikkelig fysisk smerte dersom det ikke er en gipset arm eller et knekt bein? Har du noen gang vært sjuk på en måte som ikke synes? Deprimert? Lungebetennelse? Migrene? Nakkesmerter som gir skikkelig hodepine? Har du også tenkt - eller sagt - at det er enklere med sjukdom eller skader som vises - nettopp for at andre skal forstå hvordan du har det, eller hvorfor du fungerer dårligere enn ellers?

Hva har så dette med smarte hunder å gjøre?!
Ikke så mye. Men det har alt med "dumme" mennesker å gjøre.

Fordi: Hunder kan ikke gråte. Hunder kan ikke surve, stønne, skjære grimaser eller FORTELLE oss med ord at de har vondt, at de kjenner smerte, at de er lei seg, føler sorg eller av andre årsaker har det helt elendig...Og det vi ikke ser eller forstår - tror vi ikke fins.


Hva er det som gjør at vi mennesker tror at det vi ikke ser, hører eller erfarer - ikke fins? Lenge trodde mennesker at hunder ikke kjente smerte - fordi vi ikke kunne "se" det. At de ikke har et godt, utviklet følelsesliv - fordi vi ikke forstår kommunikasjonen deres. Men det at jeg ikke tar imot signaler på smerte og sorg hos andre levende vesener, betyr selvsagt ikke at det ikke eksisterer i andre... Dessverre viser forskning at også fisk har et godt utviklet system for å kjenne stress og smerte. Tenk litt på det...

Så, hvorfor bruker fortsatt mange hundeeiere halsbånd - og enda verre: strupebånd - på hundene sine? Hensikten, antar jeg, handler om å ha kontroll på hunden sin, ved å styre den med et tau rundt halsen som er en av hundens mest sårbare partier på kroppen. Og det handler selvsagt ene og alene om at vi vil tvinge hunden til å gå pent - ellers så strammer vi til (dvs vi er jo uskyldige - det er hunden selv som strammer til!) og det gjør vondt. Men forstår vi HVOR vondt det gjør?? Mange sier at hunden ikke bryr seg eller tar skade av det. Hvordan kan de si det? Hvordan skulle hunden oppført seg for å få eieren til å innse at dette gjør ulidelig vondt?

Ved å bjeffe? Tipper på at eieren da bare strammer litt ekstra til for å få den til å være rolig.
Ved å glefse? Eieren vil garantert røske til, for nå er jo hunden umulig.
Ved å legge seg ned? Eieren vil dra den opp, for nå er den ulydig og håpløs...
Hvilken atferd forventer du av hunden hvis den skal kunne fortelle deg at dette gjør forferdelig vondt?

Hvordan reagerer du på sterk smerte eller frykt? Jeg har selv opplevd å bli så skremt at jeg har slått (aggressiv atferd) i refleks. Dersom en hund reagerer på sterk smerte (eller frykt) ved en aggresjonsatferd så vil den trolig ikke få sympati og omsorg - som den trenger, men heller straff og kjeft....

Skjønner du hvor jeg vil?

Har du noen gang hatt så magesmerter at du har gått krokete? Eller så mye isjiasvondt at det har vært vanskelig å gå uten å halte? Har du hatt hodepine som viser seg stammer fra en betent skulder eller stram nakke? Hvordan kunne de rundt deg vite hva slags smerter du hadde - og hvor det egentlige problemet var? Jo - du sa det. Eller legen hjalp deg ved å lokalisere problemet ved hjelp av røntgen, blodprøver og samtale.

Når hunden din halter - tenker du da at det er noe feil med beinet, eller forstår du at det kan komme fra ryggen og/eller nakken? Når hunden din knurrer eller nekter å bli med når du vil finne på noe gøy, forstår du da at den kan ha mageknip, tannverk eller nakkevondt? Nå hunden oppfører seg rart mot andre folk og eller dyr - helt uten forvarsel, tenker du da at dette dreier seg om smerte, eller tror du den er "lei"?

Jeg sa en gang til en elgjeger at det verste jeg kan tenke på er at jegere skyter elgkalver mens foreldrene (eller mor) er til stede. I utgangspunktet syns jeg drap på ungdyr er horribelt, og enda verre er det selvsagt at mor er med når det skjer. Elgjegeren svarte da at det gikk greit. Elgen bryr seg så lite for den skriker bare fælt noen minutter og så er den borte... Jeg tør vel påstå at DET er en særdeles dårlig tolkning. Hva skulle elgmor gjort?? Hun har opplevd at barnet blir drept og hun frykter selvsagt også for sitt liv. Hun kan ikke skrike i timesvis rundt den døde elgkalven...Men det at hun blir stille og forlater åstedet betyr ikke at "det gikk over". Det er heller ikke slik med oss mennesker. Om du opplever stor sorg, så kjenner du ikke bare sorg i de øyeblikkene som tårene renner...

Vi mennesker har dessverre veldig liten forståelse og empati for det vi ikke ser. Og for det vi ikke selv enkelt kan forstå. Vi tolker aggressiv atferd hos hund stort sett negativt. At hunden er sint, ustabil eller farlig. Vi er dårlige til å ta inn over oss at hunden har en helt annen måte å kommunisere på enn oss. Og at hunden faktisk mangler mange av våre uttrykksmåter når det kommer til følelser. Det burde vi snart ha begynt å ta inn over oss....Det er fordi vi mennesker er så dårlig på å "kjenne" empati, at vi har måtte utvikle gråt med tårer og lyd for at andre skal forstå det. Hunder har ikke hatt behov for dette - fordi de senser og opplever på en annen måte enn oss.

Dersom hunder kunne felle tårer, så hadde vi nok hatt mye mer forståelse for dyrene våre enn vi har i dag...Det er altså oss det kommer an på.

Tenk litt på det.....Når tror du hunden din "gråt" sist?




lørdag 16. april 2016

Egenlærte forståsegpåere

Jeg blir så forbanna på alle disse EGENLÆRTE forstå-seg-påerne når det gjelder hund og hundeoppdragelse. Det som går igjen i deres presentasjoner av seg selv og sin kunnskap om hund er at de er «selvlærte», «har egen erfaring» og de sier stadig at det «fins ikke forskning» på området. Det er fordi de hevder det ikke finnes forskning, at de kan skjule seg bak at deres metoder er de beste. Og de forteller at så lenge det fungerer for dem, så er det bra.

Huro Hundehjelperen Jim skriver: «Det finnes lite forskning utført på verdensbasis. Man har forskjellige eksperter, som det har blitt svært lett å kalle seg, med forskjellige teorier og synspunkter» og «Man ser i dag at det er et stort flertall av kvinner som arbeider som hundeinstruktør. En tendens man legger merke til er at hunden er ofte "vennen deres". At hunden er en erstatning for barn, kjæreste, eller noe annet i livet.Dette kombinert med rådgivingen fra skolene skaper farlige hunder uten respekt for egen familie/flokk (forskning foreligger ikke).»

Norsk hundevisker beskriver sin kompetanse slik: «Etter 22 år med hundetrening føler jeg at jeg er klar for å dele min kunnskap med andre hundeeiere.» og «Han følte at hvis han ikke fikk hjelp av noen, måtte han bare lage sin egen teori. […] I 2004 knakk han koden. Da utviklet han en filosofi han kaller Sonetrening.»


Bloggeren Tonje Blomseth beskriver sitt forhold til forskning slik: «Forskning eller ikke, jeg synes jeg og Nanook har et flott forhold og samarbeid. […] Dere kan dra inn så mye psykologi, pedagogikk og forskning dere bare vil! Men når vi har det bra og ting fungerer som det skal, så ser jeg ingen grunn til å endre på noe som alt funker.»

En annen forståelse som også er vanskelig å få bukt med, er denne alfa-tankegangen – at DU må til stadighet vise hunden at du bestemmer. At du må vise at er sjefen ved å bestemme hvor og når den skal sove, at du må gå foran den til enhver tid osv. (Selvsagt kan det være praktisk at hunden går bak deg, men ikke med begrunnelse at den vil bli sjefen om den går foran!) Opphavsmannen til denne gale teorien har for lengst vært ute og beklaget og korrigert, men det ser ikke ut som at alle ønsker å ta til seg at det som ble lansert som en sannhet har blitt kraftig dementert i ettertid. En filmsnutt om dette kan ses her:


Saken er jo den at også atferd hos dyr er vitenskap, og heter etologi. På lik linje som andre vitenskaper. Jeg antar at de fleste er glad for at vi tror på forskning når det kommer til menneskets helse, medisiner, atferdsforskning, elektronikk, pustende klær og vannavstøtende sko. Hva er det da som gjør at de samme menneskene ikke anerkjenner forskning som handler om dyrs følelsesliv, -atferd og –læring?

Ingen er utlært – og takk og pris for det! Også jeg må eksperimentere for å finne ut hvordan jeg skal få Chantie til å forstå det jeg vil hun skal gjøre (eventuelt ikke gjøre) – og da hjelper det mye at jeg har lest meg opp på forskning om dyreatferd, hvordan dyr lærer og dyrenes kommunikasjon og følelsesliv. Man kan alltids true en skapning (dyr eller menneske!) til å adlyde, til å gjøre kunster og oppføre seg slik vi vil – men vi får ikke et lykkelig dyr av det! Tenk bare på elefantene på sirkus og de treningsmetodene vi etter hvert har blitt kjent med at brukes…


PS! Dette innlegget er skrevet i affekt :) 


Ta gjerne en titt på disse to linkene for mer info:



søndag 17. januar 2016

Rovdyratferder i lek med hunden

Medfødte atferder

Hunder er sosiale rovdyr. Men de er ikke utelukkende rovdyr, ettersom de også kan spise og fordøye en rekke grønnsaker. De er også åtseldyr. Selv hundrevis av generasjoners selektiv avl har ikke klart å fjerne rovdyratferden hos hunder. De er og blir rovdyr. Jaktatferd som fins hos både ulv og hund er:

1. Søke (finne bytte hovedsakelig med nesen)
2. Snike seg innpå
3. Styrte mot (bevege seg raskt mot byttet)
4. Jage – dersom byttet flykter
5. Gripe/holde/riste/drepe
6. Dissekere og spise
7. Gnaging og forsvar av mat

Gnaging er for rovdyr en livsnødvendig aktivitet. Det holder kjevene i god stand (noe den trenger for å få tak i mat!), holder tennene i god stand – samt gjør hunden i stand til å spise bein som i naturen er en del av kostholdet. For rovdyr er det særlig energikrevende å få tak i mat, noe som gjør at de også forsvarer sin del av byttet fordi det ikke er godt å vite hvor lenge det blir til neste måltid. Alle disse medfødte atferdene finnes i hundene våre. Uansett hvor lett tilgang familiehunden vår har på mat, så vil hunden være programmert til å reagere med matforsvar i visse sammenhenger. Det meste kan trenes på – og uønsket medfødt atferd kan også dempes ved riktig trening og belønning for den motsatte atferd. Det er vanskelig å få en hund til å forstå at den skal slutte med en atferd (dvs belønne «ingen» atferd), men enklere å lære inn en motsatt atferd – eller ny atferd.

Rovdyratferder i lek

For hunden er det viktig å få utløp for medfødte atferder. På denne måten får man en harmonisk hund som ikke bare ligger og samler opp uforløst energi og «lysten» til å jage. Hunder er ulike – og har ofte sine favoritter blant de medfødte atferdene. Noen elsker å søke, noen jager mens andre elsker å rive ting i filler. Her kommer noen tips til hvordan du og hunden din kan bruke disse atferdene på en positiv måte:
Leke gjemsel: ble hunden bli sittende (eventuelt få noen til å holde den), mens du gjemmer deg. Dette kan gjøres både innendørs og utendørs. Her trigges søke-atferden. Begynn enkelt og ros masse/gi godbit når hunden finner deg. Etter hvert kan dette gjøres vanskeligere og vanskeligere. For eksempel på steder med mange lukter. Man kan også la hunden lete etter favorittleken sin – eller en kong med godbiter inni. Det kan være lurt å ha en spesiell leke som gjemmes, slik at hunden vet hva den leter etter. Den vil kunne lukte sin spesielle leke, så etter hvert kan den gjemmes ganske avansert. Om hunden gir opp – så har du startet for vanskelig, eller med en for lite interessant leke. Rykk tilbake til et enklere stadium! Om hunden virrer rundt, men ER interessert, så ikke hjelp til. Dersom hunden venner seg til at du løser oppgaven for den, så LÆRER den at den raskere kommer i mål om den forholder seg passiv.

Apportering: Alle hunder har nok i seg atferden med å apportere, men noen har denne sterkere i seg enn andre. For eksempel apporterende hunderaser som er avlet for å hente byttet som jegeren har skutt. De hundene som viser liten interesse for apportering må man jobbe mer med for å få «vekket» lysten. Mange hunder er dessuten blitt redd for å bære på ting, fordi eieren ofte (alltid??) har straffet den og blitt sint så fort den har noe i munnen: en sokk, fjernkontrollen, en sko, en blyant eller noe annet. Eieren har blitt sint og kjeftet – og det hunden lærte var at man ikke skal bære noe. Den vet jo ikke at en sokk er verdifull og skal ikke has i munnen… Dersom man ønsker å unngå å straffe hunden for bæring av objekter, så er selvsagt løsningen å alltid rettlede til at det den bærer er sine egne leker, eller noe annet som er ok (båndet sitt, matskåla, avisa).

Øve på avlevering: For å unngå situasjoner hvor eier er sint når hunden har tatt noe den ikke viste var ulovlig – er å lære hunden å avlevere den det har i munnen. Som i alle andre øvelser gjelder det her å følge nøye med på når hunden gjør den atferden jeg ønsker å forsterke. Altså – slippe/gi meg leken. I starten kan man «bytte» med hunden – dvs når den har noe i munnen som du vil den skal slippe, så finn fram en ekstremt god godbit og hold den foran hunden. I det sekund du ser at hunden løsner taket for å heller ta godbiten så si «slipp» og gi godbiten. Etter gjentatte øvelser vil hunden forstå hva slipp betyr. Det er dessuten best om hunden ofte opplever at den får tilbake det den slapp også. På den måten forstår den at det ikke alltid dreier seg om å tape det den hadde. Denne kommandoen er fin å ha lært den dagen bikkja tar en 500-lapp eller et annet verdipapir som ikke bør rives i filler…

Kaisa (t.v) og Chantie leker drakamp

Drakamp: Mange hundetrenere advarte tidligere mot å ha drakamper eller «herje» med hunden din med begrunnelse at dette ville lære den jaktatferd, gjøre den dominant og aggressiv. Hunden din ER allerede et rovdyr med medfødt jaktatferd! Poenget med å benytte disse atferdene i lek er at hunden får utløp for sine medfødte atferder SAMTIDIG som den lærer å håndtere dem. Og den får utløp for masse energi og gir godt samspill mellom hund og eier. Løsningen er selvsagt kontrollert lek, og det å lære hunden kontroll over hvor hardt (løst!) den kan bite uten å skade. Kamplek er krevende: krever masse konsentrasjon og bevegelse hele tida. Og når hunden og du leker drakamp så jobber dere på lag. Ulver og andre villhunder nedfeller byttet sammen ved å dra i forskjellige deler av byttet. Det å leke slik med hunden er derfor med på å forsterke båndene mellom dere. Men det er alltid du som eier som skal kunne starte og avslutte leken. Og det bør gjøres før den blir altfor ivrig.

Drakamp-regler:
1. Hunden slipper på kommando
2. Hunden skal ikke ta kampleken uten invitasjon
3. Hyppige lydighetspauser underveis
4. Nulltoleranse for ulykker

Sportrening: Det å lære hunden å gå spor, handler ikke om å lære hunden å lukte (den har en fantastisk luktesans!), men å motivere hunden til å følge sporet til sporleggeren. Til å ikke distraheres av andre lukter som finnes i nærheten. Begynn med bittesmå godbiter med jevne mellomrom og øk vanskelighetsgraden underveis. Noen hunder følger spor den finner ute helt av seg selv – og da «kopler den bare ut ørene» og er døv for kommandoer. Ikke straff denne atferden neste gang, bli heller med hunden og se hvor sporet fører hen! Det finnes ikke noe mer spennende enn å følge et ukjent sport – og å se hvor lett hunden følger et spor som er usynlig for oss!


Dissekering: Noen hunder elsker å dissekere, dvs rive i filler ting isteden for pent å pyntelig å åpne eller gnage. Chantie er en dissekerer! Jeg har ikke tall på hvor mange typer leker jeg har gitt henne til ulike formål – men alle ender i biter. Vi har prøvd baller som skal trilles slik at godbiter faller ut, bokser som kan åpnes, «intelligente leker» som skal dyttes/rulles eller løftes på – Chanties teknikk er å hoppe på, bjeffe og så ødelegge! En slik «destruktiv» hund krever mye aktivisering – og blir like lykkelig for et par gamle hullete sokker, som en dyr knuteleke. Gi den utslitte håndklær som er knytt knuter på, gamle sokker, t-skjorter, pappesker eller annet som uansett skal kastes. Men følg med på at den ikke spiser noe av det. Etterpå kan den læres til å rydde opp bitene i en egen boks. (Se tidligere utlagt film hvor Chantie rydder papirbiter for første gang.)



(Innlegget er skrevet basert på kapittel 2 i boka Kulturkollisjonen mellom hund og menneske av Jean Donaldson, Canis forlag, 2007)