To knekte tenner - kjempestore smerter

I slutten av forrige uke ville ikke Chantie ha tørket okseøre. Hun tygde litt på det, men lot halvparten ligge igjen. Hun som alltid har vært glad i å tygge. Så da slo det meg at hun har trøbbel i munnen. Vi har jo vært gjennom dette en gang før - for et par år siden. Da merket jeg at hun fikk dårlig ånde og ble roligere. Ikke så leken. Den gangen hadde hun en skadd hjørnetann. Nå hadde jeg ikke merket verken vond lukt eller dårlig matlyst. MEN hun har endret atferd. Hun har blitt surere og mer utagerende. Såpass ille at jeg oppsøkte veterinær og fikk sjekket henne fysisk. Dette var i slutten av april..Tabben er selvsagt at vi ikke tok røntgen av tennene....Veterinæren sjekket tennene visuelt og sa at alt så bra ut - og det har jo jeg sett også.

Så har jeg sjekka tenner i helga - og de ser fine og hvite ut. Lite tannstein er det også. Men mandag - tok jeg en ny runde med lommelykt og tannsjekk og da oppdaget jeg til min forskrekkelse at det var en rød flekk oppi ei tann!!! Og jeg skjønte jo umiddelbart at dette måtte være "nerva"...Og det må jo være ekstremt vondt. Tirsdag morgen var det bare å ringe veterinæren - og vi fikk time med en gang...

Og jeg hadde sett rett - men det var ikke bare en tann som var knekt, men to... Samme tanna på begge sider var skadet. Heldigvis så har Grue tannklinikk ekspertise på tenner - og tar dyrets helse på største alvor, så etter at Chantie ble nøye kartlagt i går og fikk tannrens, så ble det operasjon i dag. Fjerning av begge de skadede tennene.

Slik så Chanties høyre side ut etter tannrensen, men altså med en veldig skadet tann. Det var helt umulig for meg å se at noe var galt her!

Her er det jeg så - den røde prikken oppi tanna! Dette er ekstremt vondt!

Eneste løsning på denne skaden - og smerten - er å operere ut tennene. Hundetennene er veldig lange og kan derfor ikke bare trekkes. For å få de ut så må de deles, og så opereres ut. Jeg har selv fått operert ut flere visdomstenner, så jeg kan alt om hvor vondt det er de første dagene etterpå....Slik har Chantie det nå...

Legg merke til hvor lange røttene er!

Hvorfor har så dette skjedd? Det er ikke godt å si, annet enn at hun har bitt på noe hardt. Noe kjempehardt. Det kan rett og slett være bein, for hun har fått det innimellom. Både digre bein (slike som dyrebutikker selger), samt et par fylte margbein. Som regel spiser hun bare kjøtt, brusk og innhold, men hun har nok tygd på de litt også. Eventuelt så kan det være steintygging. Hun driver ikke mye med det heller, men det har skjedd. Hun har et stort tyggebehov, så det har jeg jo prøvd å hjelpe henne med. Men nå er det selvsagt slutt på alt av ekte bein. Heller ikke grisehaler - for de er det bein inni...Det er godt man kan lære! :) Men jeg har veldig dårlig samvittighet for at jeg ikke forsto dette tidligere. Jeg er også 100% sikker på at atferdsendringen jeg opplevde tidlig i vår kommer av disse knekte tennene og smerten det medfører. Mange av oss har hatt både betennelse i munnen og ødelagte tenner, så vi vet hvor ekstremt smertefullt dette er. Og hunden kjenner den samme smerten...Egentlig er det utrolig at hun ikke har vært sintere.

Røntgenbildene av tanna viser mørke felter rundt rotspissene. Det er betennelse som har ødelagt noe av kjevebeinet. Bakterier er kommet inn i tannen fra den ødelagte kronen (på toppen av tanna, det som er knekt) og vandret ned i rotspissene. Dette gir store smerter...

Etter at Chantie ødela hjørnetanna for to år siden, så har vi vært til kontroll årlig. Jeg kan glatt innrømme at jeg tenkte etter kontrollen i fjor - at "er da dette nødvendig da??". Å måtte dope ned hunden for å sjekke at alt er bra...Men det skal jeg aldri tenke mer! Jeg kjenner hundene mine godt. Jeg kjenner atferdsmønstret dems, jeg pusser tenner og sjekker munnen med mer eller mindre jevne mellomrom. Jeg lukter i både ører og munn. Enda så klarte jeg ikke å fange opp dette før det gikk så lang tid... 

En amerikansk undersøkelse hvor 2 millioner hunder inngår viser at 78% av alle hunder har problemer i munnhulen. Det sies at ca 75% av alle hunder over 2 år har problemer i munnen. Dette er mye folkens! Når fikk du sjekket hundens munn sist? Den mest vanlige "lidelsen" hos hund er munnhuleproblemer.

For - hunden kan ikke fortelle deg at den har ekstreme smerter. Den kan spise litt saktere, tygge på andre siden, eventuelt spise fortere for å få smerten vekk fortere - men den må nødvendigvis ha mat! Og Chantie er så glad i å tygge, at hun har trosset smerter i det lengste...Men før helga var det heldigvis slutt på det. Så da forsto jeg endelig hva hun har slitt med i flere måneder. 

Så - sørg for at veterinær sjekker munnhelsen til hunden din. Jeg har selv en katt som må til pers ganske snart. Men han viser ingen tegn til smerte - så da er det vel ikke noe da? Eller? 

Da er det kun våtfor noen dager, smertestillende - og null leking som innebærer bruk av munnen. Men heldigvis blir det bra:)

Tusen takk til Grue dyreklinikk for god service, god forklaring og fine bilder. 

Det er trygt å ha dyr i nærheten av god ekspertise. 

Godbiter - alfa og omega

I løpet av en treningsøkt så går det med noen godbiter. Og innimellom - når det er skikkelig vanskelige ting som skal trenes på - så trengs skikkelig gode godbiter. Mine hunder er mest glad i fiskepudding, grillpølser, ost og diverse rått kjøtt. En del av dette finner jeg i matbutikkenes tilbudsdisk, noe kan være rester etter middag eller rett og slett noe som har blitt liggende for lenge i kjøleskapet. Innimellom så skjer jo det.

Ofte så kommer jeg litt seint på at jeg trenger godbiter når jeg bestemmer meg for å trene. Det er ganske kjett å da måtte begynne å lete etter noe godt, samt å kanskje begynne å dele det opp i småbiter. Det går fort en halvtimes tid, eller tre kvarter - og det er jo tid jeg hadde tenkt å bruke på andre ting - akkurat da.

Så - derfor har jeg blitt flinkere til å "lage" godbitene når jeg har tid - dvs når de oppstår. Feks så deler jeg opp godbiter av det som blir igjen av middagsrester dersom det er mat som hunder kan få. Når jeg finner noe i kjøledisken på butikken som er kraftig nedsatt pga dato - og jeg selv ikke har tenkt å spise det, så deler jeg det opp med en gang. Det samme med ting og tang som jeg finner i kjøleskapet som jeg ikke lenger vil spise.

Bitene deles opp og fryses ned i dertil egnede bokser. Og det er pga dette at jeg skriver dette lille innlegget. For tidligere brukte jeg plastposer - som jeg kjøpte. Men så begynte jeg heller å bruke hodet - og så på hva jeg kastet av emballasje. Og det viste seg selvsagt at det kastes altfor mye plast som fint kan gjenbrukes.

Så neste gang du spiser kyllingvinger til kvelds - bit av brusken og legg det i en egen skål og beina i en annen. Brusken blir nemlig kjempegode godbiter! Frys de ned i en boks du har hatt saus eller kryddersmør - eller noe helt annet i. For når du så skal trene - så er det bare å ta opp en boks og komme deg ut på tur! Tøm godbitene ut av boksen og spre de utover en tallerken - og vips har de tint i løpet av den tida du bruker å få på deg skoa. Og skal du ikke bruke de med en gang, så er boksen veldig enkel å frakte med seg godbiter i.

Godbitene til trening skal være så små som mulig. Det vil si - så små som du får hunden din til å jobbe for. Men det er selvsagt lov å gi MANGE godbiter når den presterer ekstra godt, trenger en boost, eller bare trenger en vekker... 

Det er nyttig å ha sjekket ut hva hunden faktisk liker av godbiter. Jeg har hatt flere på kurs som sier at hunden ikke liker godbiter. Problemet da er selvsagt at det vi oppfatter som godbiter - er ikke godbiter for hunden. Veldig mange eiere har "bestemt" hva som er godbiter for hundene sine, uten å sjekke.

Jeg er glad i sjokolade, men jeg liker av en eller annen merkelig grunn ikke ren melkesjokolade. Så - en godbit for meg er sjokolade, men IKKE melkesjokolade. Og slik er det for hundene også! De har ulik smak og ulik "lyst". Så derfor må man sjekke ut hva sin hund liker. Og har man to hunder - så liker de garantert ulikt også. 

Det er kjempefestlig å servere Chantie gulrot og agurk, som hun syns er helt OK, mens Tasja bare ser dumt på meg....og tenker: "mener du virkelig at jeg skal smake på det????!!"

Så for å finne ut hva hunden din faktisk liker, så finn fram alle godbiter - penn og papir, og start sammenligningen. Tilby hunden to og to godbiter - feks på en skål med 20 cms avstand, og noter hele tiden hvilken den tar først. Til slutt vil du ha sammenlignet alle med alle - og sitter igjen med en soleklar vinner. Kanskje blir du overrasket over resultatet? 

Jeg kjenner en hund som kan gjøre hva som helst for en agurkbit!!

Dette er selvsagt ingen favoritt, dermed går det fint å trene med denne på nesa!!

Vi er dummere enn hundene våre

Tenk gjennom hvordan du uttrykker sterk, fysisk smerte. For eksempel om du knekker et bein eller har vanvittig ryggvondt. Gråter du? "Surver" du? Sukker og stønner du? Skjærer du grimaser?
Tenk på forrige gang du var skikkelig lei deg, følte sorg over å ha mistet noen eller du har gjort noe som har medført at andre lider. Hvordan uttrykte du det? Gråt du? Gikk du saktere, med lut rygg og kjente på hjelpeløsheten og tomheten innvendig?

Hvordan "ser" menneskene rundt deg at du har skikkelig fysisk smerte dersom det ikke er en gipset arm eller et knekt bein? Har du noen gang vært sjuk på en måte som ikke synes? Deprimert? Lungebetennelse? Migrene? Nakkesmerter som gir skikkelig hodepine? Har du også tenkt - eller sagt - at det er enklere med sjukdom eller skader som vises - nettopp for at andre skal forstå hvordan du har det, eller hvorfor du fungerer dårligere enn ellers?

Hva har så dette med smarte hunder å gjøre?!
Ikke så mye. Men det har alt med "dumme" mennesker å gjøre.

Fordi: Hunder kan ikke gråte. Hunder kan ikke surve, stønne, skjære grimaser eller FORTELLE oss med ord at de har vondt, at de kjenner smerte, at de er lei seg, føler sorg eller av andre årsaker har det helt elendig...Og det vi ikke ser eller forstår - tror vi ikke fins.


Hva er det som gjør at vi mennesker tror at det vi ikke ser, hører eller erfarer - ikke fins? Lenge trodde mennesker at hunder ikke kjente smerte - fordi vi ikke kunne "se" det. At de ikke har et godt, utviklet følelsesliv - fordi vi ikke forstår kommunikasjonen deres. Men det at jeg ikke tar imot signaler på smerte og sorg hos andre levende vesener, betyr selvsagt ikke at det ikke eksisterer i andre... Dessverre viser forskning at også fisk har et godt utviklet system for å kjenne stress og smerte. Tenk litt på det...

Så, hvorfor bruker fortsatt mange hundeeiere halsbånd - og enda verre: strupebånd - på hundene sine? Hensikten, antar jeg, handler om å ha kontroll på hunden sin, ved å styre den med et tau rundt halsen som er en av hundens mest sårbare partier på kroppen. Og det handler selvsagt ene og alene om at vi vil tvinge hunden til å gå pent - ellers så strammer vi til (dvs vi er jo uskyldige - det er hunden selv som strammer til!) og det gjør vondt. Men forstår vi HVOR vondt det gjør?? Mange sier at hunden ikke bryr seg eller tar skade av det. Hvordan kan de si det? Hvordan skulle hunden oppført seg for å få eieren til å innse at dette gjør ulidelig vondt?

Ved å bjeffe? Tipper på at eieren da bare strammer litt ekstra til for å få den til å være rolig.
Ved å glefse? Eieren vil garantert røske til, for nå er jo hunden umulig.
Ved å legge seg ned? Eieren vil dra den opp, for nå er den ulydig og håpløs...
Hvilken atferd forventer du av hunden hvis den skal kunne fortelle deg at dette gjør forferdelig vondt?

Hvordan reagerer du på sterk smerte eller frykt? Jeg har selv opplevd å bli så skremt at jeg har slått (aggressiv atferd) i refleks. Dersom en hund reagerer på sterk smerte (eller frykt) ved en aggresjonsatferd så vil den trolig ikke få sympati og omsorg - som den trenger, men heller straff og kjeft....

Skjønner du hvor jeg vil?

Har du noen gang hatt så magesmerter at du har gått krokete? Eller så mye isjiasvondt at det har vært vanskelig å gå uten å halte? Har du hatt hodepine som viser seg stammer fra en betent skulder eller stram nakke? Hvordan kunne de rundt deg vite hva slags smerter du hadde - og hvor det egentlige problemet var? Jo - du sa det. Eller legen hjalp deg ved å lokalisere problemet ved hjelp av røntgen, blodprøver og samtale.

Når hunden din halter - tenker du da at det er noe feil med beinet, eller forstår du at det kan komme fra ryggen og/eller nakken? Når hunden din knurrer eller nekter å bli med når du vil finne på noe gøy, forstår du da at den kan ha mageknip, tannverk eller nakkevondt? Nå hunden oppfører seg rart mot andre folk og eller dyr - helt uten forvarsel, tenker du da at dette dreier seg om smerte, eller tror du den er "lei"?

Jeg sa en gang til en elgjeger at det verste jeg kan tenke på er at jegere skyter elgkalver mens foreldrene (eller mor) er til stede. I utgangspunktet syns jeg drap på ungdyr er horribelt, og enda verre er det selvsagt at mor er med når det skjer. Elgjegeren svarte da at det gikk greit. Elgen bryr seg så lite for den skriker bare fælt noen minutter og så er den borte... Jeg tør vel påstå at DET er en særdeles dårlig tolkning. Hva skulle elgmor gjort?? Hun har opplevd at barnet blir drept og hun frykter selvsagt også for sitt liv. Hun kan ikke skrike i timesvis rundt den døde elgkalven...Men det at hun blir stille og forlater åstedet betyr ikke at "det gikk over". Det er heller ikke slik med oss mennesker. Om du opplever stor sorg, så kjenner du ikke bare sorg i de øyeblikkene som tårene renner...

Vi mennesker har dessverre veldig liten forståelse og empati for det vi ikke ser. Og for det vi ikke selv enkelt kan forstå. Vi tolker aggressiv atferd hos hund stort sett negativt. At hunden er sint, ustabil eller farlig. Vi er dårlige til å ta inn over oss at hunden har en helt annen måte å kommunisere på enn oss. Og at hunden faktisk mangler mange av våre uttrykksmåter når det kommer til følelser. Det burde vi snart ha begynt å ta inn over oss....Det er fordi vi mennesker er så dårlig på å "kjenne" empati, at vi har måtte utvikle gråt med tårer og lyd for at andre skal forstå det. Hunder har ikke hatt behov for dette - fordi de senser og opplever på en annen måte enn oss.

Dersom hunder kunne felle tårer, så hadde vi nok hatt mye mer forståelse for dyrene våre enn vi har i dag...Det er altså oss det kommer an på.

Tenk litt på det.....Når tror du hunden din "gråt" sist?