Tvserien "Fra bølle til bestevenn" episode 2

Etter å ha sett episode 1 sist uke, så var jeg spent på hvordan resten av serien ville være. Jeg hadde noen innvendinger etter første episode, men håpet at påfølgende episode ville vise at det kun skulle brukes positive metoder - og at hundene skulle få trenes ved god motivasjon, arbeidsglede og forsterke forholdet mellom hund og eiere. For når hundeeiere og hunder har kjørt seg fast i et negativt/dårlig spor, så er samarbeidet ofte blitt dårlig også. Og man er i ferd med å grave seg ned i problemene - istedenfor å jobbe seg opp.
Dessverre ble håpet mitt om en god episode, positive og glade hunder og eiere borte ganske så raskt...Applausen jeg delte ut til Maren og NRK har stilnet, og jeg skal forklare hvorfor.

Tittelen

Da jeg så episode 1 tenkte jeg at tittelen på serien var som den var fordi den var litt humoristisk og fordi både bølle og bestevenn begynner på "b" og derfor gir det en slående tittel. Etter å ha sett episode 2, så tror jeg ikke lengre den er humoristisk ment. Man mener faktisk at hundene er bøller - og at de har et bevisst forhold til sin egen atferd. At de velger å være bøllete og vanskelige. Og det er dette Maren spiller videre på - hun forutsetter at hundene lar være å høre fordi de er sta og selv vil bestemme. Ikke fordi de handler etter nedarvede instinkter, ut fra frykt eller ut fra smerte. Hun kjenner kanskje ikke til hvordan hjernen til pattedyr fungerer - og hvordan amygdala overstyrer alt av styrt vilje. Enten man vil eller ikke. Jeg mener derfor at ordet bølle er feil - og er med på å fortelle både eiere og oss som ser på at hunden din er en dust. Det gir ikke et videre godt utgangspunkt for jobbing sammen.

Veterinærsjekk

I min forrige bloggpost om serien nevnte jeg at jeg regnet med at alle hunder er godt sjekket av veterinær før de ble plukket ut til å delta. Når hunder med utfordrende atferd skal samles og trenes intensivt, så må de være 100% friske. For bare hele settingen de er i er superkrevende for hundene. Ettersom veterinæren kom på besøk i episode 2, så tok jeg nok feil her. Alle hunder med store atferdsutfordringer må undersøkes skikkelig av veterinær før man starter med intensiv trening. Det er ikke tilstrekkelig med en tannsjekk og litt klemming, man bør også ta blodprøver og røntgen. Dette fordi hunden kan ha skader eller sykdom som eieren ikke har fanget opp, eller har hatt mulighet til å fange opp. Man "ser" ikke at en hund har lavt stoffskifte, sprekte jeksler, ryggskader, stiv nakke, knekt tungebein, ømme ledd, er lys- eller lydømfintlig, konstant hodepine, eller andre usynlige problemer. Dersom du lider av noe av dette, så vet du at omgivelsene ikke ser det på deg når du er på butikken og gjør dine nødvendige ærend. Men jeg kan garantere at humøret er dårlig, lunta er kort, og du unngår bevegelser og øvelser som gir sterke smerter. Kanskje kan du sogar komme til å bjeffe irritert til en samboer som velmenende maser litt mye?
Det var fint at veterinæren kom og at denne undersøkte dyrene. Men den undersøkelsen vi så, var langt fra god nok til å oppdage alle problemer. Og enda hun oppdaget at Anton, newfoundland, hadde vondt i beinet - og han pep når hun tok på det, så var det ingen som sa at dette gjør vondt for ham når han beveger seg. Selvsagt vil en hund med smerter forsøke å bevege seg minst mulig! Og i flere av øvelsene ser man tydelig at han halter og er stiv.
Så vil jo noen si hvorfor hører han da på den mannlige eieren, og ikke den kvinnelige eieren? Det vet vi rett og slett ikke, men det kan være at han har et nærere forhold til mannen. At han "alltid" har hørt på han og derfor bare har fortsatt med det. At han har erfart at han bør prøve å gjøre det som mannen vil - fordi det lønner seg. Kanskje har han en gang fått særdeles sterke smerter i foten eller ryggen når han var sammen med den kvinnelige eieren, eller har opplevd noe skummelt (et smell, noe som skremte han) som han deretter forbinder med kvinnen. Dette trenger ikke å være rasjonelt, men er like fullt gyldig for Anton. Det eneste som er sikkert er at han ikke ligger og opponerer for å være vanskelig! Det er en årsak bak. Og smerter vil kanskje være en del av svaret.

Kontakt-trening

Av en eller annen merkelig grunn så har ikke Maren fokus på kontakt-trening. Så vidt jeg ser så er det ingen av disse hundeeierne som har en veldig god "kontakt" med hunden sin. De har ingen kontaktlyd eller en kommando som gjør at hunden raskt vender sin oppmerksomhet mot eieren. Det kan jo være at noen har det, men at det ikke vises i serien. De som trener hunder vet jo at det er helt avgjørende at hunden er oppmerksom på eieren når vi vil trene noe. Og for å få opparbeidet en god kontakt mellom hund og eier, så må hunden ville være sammen med eieren sin. Den må vite at det er fint, trygt, morsomt, godt å være med eieren og samhandle med denne. Og for å komme dit så må man jo ha det fint, trygt, morsomt og godt sammen. Tilliten må være til stede. Det er derfor lurt å først øve inn en kontaktlyd eller kommando - som betyr "hei, se her, nå skjer det noe snart". Og det som kan skje videre er enten en ny kommando, noe morsomt eller noe godt.  Når Maren ikke legger vekt på dette, så vil det jo også bli vanskeligere alt annet de skal trene på som innebærer å "høre på" eieren.

Triggere

Jeg stusser også på at Maren starter all sin trening rett på det som trigger hundene mest. En trigger er det som gjør at hunden i brøkdelen av et sekund skiller ut adrenalin - og den går over i en modus hvor alt annet blokkeres. Jeg mener det ville være enklere og mer hensiktsmessig å trent inn ønsket atferd UTEN triggere først, for så å nære meg triggerne så sakte at det er mulig å mestre. For vi - og hundene - lærer bedre når vi mestrer, enn når vi stadig mislykkes. Da øker bare frustrasjonen, stressnivået - og vi blir sure og sinte... Og når vi er stressa, sure, sinte og frustrerte - så har de fleste av oss erfart at det er fort gjort å gjøre feil, knuse noe eller løse en oppgave på en dårligere måte. Presisjonen forsvinner. Og selvtilliten forsvinner også - jo mer vi feiler...

Gjeting - utagering

Når Iris, border collien, går bananas mot alt med hjul fordi gjeterinstinktet er så sterkt, så ville jeg ha jobbet inn en god kontaktkommando, deretter kanskje en positiv øvelse som hun syntes var morsom, men beroligende (altså ikke noe med fart i) - og deretter brukt sladretrening (kindereggmetoden) på lang avstand på en sykkel i ro. Deretter sladretrening på lang avstand med en sykkel som beveger seg saaakte, for så å øke tempo på sykkel og komme sakte nærmere. Da vil hunden mestre situasjonen, forbinde sykkelen med masse godbiter og positive følelser, kanskje en artig øvelse innimellom - samtidig som eieren ville oppleve raske framskritt, og dermed selv bli mindre stresset og negativ. Iris har nok et vedvarende høgt stressnivå og dermed er lunta for å reagere blitt veldig kort.

Maren velger å begynne rett på "sykkel i bevegelse", hun velger å trampe/kjefte - og dette fyrer bare mer oppunder alt det negative i situasjonen for Iris. Selvsagt vil det kunne fungere med å skremme hunden til å undertrykke uttrykket sitt, men jeg er slett ikke overbevist om at det fungerer i en situasjon hvor eieren ikke er i andre enden av båndet....For Iris har ikke valgt en annen atferd, men blir tvunget til det. 

Border collier en en arbeidsmaskin og har en enorm utholdenhet. Hun må derfor få lov til å trene mye positivt, ha mange oppgaver å utføre og få omdirigert all energien sin til positive arbeidsoppgaver. Da vil også gjetingen bli mindre framtredende om hun har mye annet å faktisk bruke hodet sitt på. 

Med Nicko er det også gjeterinstinkter som slår inn når familien går på tur. Den gjør alt den kan for å samle familien. Da ville ikke jeg startet treningen med å spre flokken - men heller med å øve først inn en god kontakt, så på å gå pent uten å dra i båndet. Og først når dette sitter så kan man sakte øve på å la ett familiemedlem gå litt i fra, for så å komme raskt tilbake til flokken. Nicko må lære seg at det ikke er farlig at noen går ifra - og at han kan jobbe med det andre han kan når det blir vanskelig for ham at flokken splittes. Mens Marens løsning er å umiddelbart la barna springe ifra - og sette på Nicko en antitrekksele... Det er det nok ikke all verdens læring i. I tillegg vil en hund som trekker mye med antitrekksele kunne få belastningsskader fordi ryggen stadig får en unaturlig "knekk". 

Ressursforsvar 

Medo, australsk cobberdog, tar alt han kommer over og nekter å slippe. Maren starter treningen av "slipp" - ved å gi Medo noe å forsvare. For en hund med lite ressursforsvar så vil det nok hjelpe å bytte med halvpasselig gode godbiter, mens for en hund med sterkt ressursforsvar - så må du nok i såfall dra opp biffen!

Medo slipper ikke ringene i bytte for noen små godbiter. Dersom jeg hadde tro på denne metoden med en hund med så sterkt ressursforsvar, så måtte vi i hvertfall ha visst hva som er det beste i verden for Medo. Det er i hvertfall ikke de godbitene han blir tilbudt her. Og når det ikke fungerer - så prøver Maren heller å vri hodet til Medo såpass rundt at han skal slippe for ikke å knekke nakken...DET gir garantert ikke Medo en god opplevelse. Og han får ingen god relasjon verken til Maren eller eierne sine som ikke griper inn. Og istedenfor å prøve å få hunden ut av en negativ og farlig modus og over i en positiv og lettere modus -så blir situasjonen farlig. Jeg anbefaler INGEN å gjøre som Maren gjør her. For på et tidspunkt har ikke Medo noe annet å gjøre enn å bite for å løse situasjonen. For om det å slippe var en god løsning i hans hode, så hadde han ikke hatt ressursforsvar. 

Det er (minst) to ting som er viktig å vite når man skal lære en hund å gi fra seg noe den helst vil beholde. Det ene er at man må lære inn en slippkommando når hunden IKKE har noe i munnen. Det andre er at du må få snudd en veldig negativ følelse i hunden (noen prøver å ta fra meg det jeg har) til å bli positiv og ikke anspent.

Jeg øver inn "slipp" ved at når vi går tur, så plutselig slipper jeg ned på bakken 5-6 godbiter i en "smell" og sier "slipp". Og hunden går og spiser. Dette gjentar jeg flere ganger - over litt tid. Da lærer jeg hunden at "slipp" betyr "her har du en haug med deilige godbiter - væsjego". Etterhvert så sier jeg "slipp" og venter to-tre sekunder før jeg slipper godbitene. Da rekker hunden å forvente at det kommer godbiter - og det gjør det. Samtidig som hunden spiser godbitene så bøyer jeg meg ned og roter litt i godbitene eller helt i nærheten. Dette fordi at hunden skal bli vant til at jeg sier slipp, det regner godbiter og jeg bøyer meg ned og har hånda helt i nærheten av hundens munn (godbiter og det den har sluppet). Så - når alt dette sitter og er ok. Hunden har bare gode, positive assosiasjoner til ordet "slipp", så kan jeg begynne å øve inn med en gjenstand. Og da begynner jeg med en ekstremt kjedelig og lite interessant gjenstand for hunden. En gjenstand hunden egentlig ikke liker å ta. Som en flaske, en kjedelig leke den aldri leker med, sammenrullet avis osv. Og så følger jeg med på når hunden er iferd med å gå lei tingen - og så sier jeg "slipp", helt idet hunden slipper av seg selv - og lar det regne godbiter. Husk å bøye deg ned for å rote litt i godbitene og ta tingen forsiktig opp. Hvis du tror hunden kan komme til å kaste seg rundt og ta tingen, så vær klar med ekstremt gode godbiter og dytt det mot ham idet den snur seg. Slik at det blir mer godbiter. Hensikten er å gjøre "slipp" til noe positivt. Og ikke lengre forbindes med stress, frykt eller kamp med eieren. Og hvis du får til dette, så gir du selvsagt tingen raskt tilbake til hunden, slik at den lærer at den heller ikke blir borte hver gang du tar den.

Biting

Nicko, schäferen, har også en utfordring med biting. Han liker å leie folk - ved å bite over feks hånda til de som kommer på besøk. Hvorfor han gjør det er ikke godt å si, men mange hunder roer seg selv ned ved å bite og ha noe i munnen. Det kan derfor hende at Nicko har lagt seg til denne uvanen med å leie/bite folk fordi han blir veldig stressa, giret når det kommer noen. Her må det også avledning til - dvs lære inn en annen atferd isteden. Det enkleste vil være å lære han å være på en spesiell plass når det ringer på døra. En plass hvor han kan se hvem som kommer, men hvor han skal vente til gjesten(e) har kommet inn og feks satt seg. I tillegg kan man lære Nicko å ta med seg noe, en leke, til eieren før han får gå til gjesten. På denne måten vil Nicko ha fått senket sitt stressnivå betydelig før han kommer i kontakt med gjesten. 

Nickos biting for å "holde" oppfattes selvsagt som skummel og må trenes bort.

Mali, amerikansk bulldog/Ca de bou, er 1,5 år og i sin verste alder. Hun hopper og biter eier når hun blir overstressa. Marens taktikk med å holde god kontakt med hunden - samt å få den i sitt, er jo god. Problemet er at Mali har et vedvarende høgt stressnivå og dermed bikker det fort over. Hun har derfor også dårlig konsentrasjon - så jeg ville nok tenkt at Mali over en 5-8 ukers periode måtte fått ned sitt stressnivå. Det betyr nok mat, nok hvile, ikke så mye negative opplevelser eller tilbakemeldinger fra eier, men heller bruke hodet enn fartsfylte øvelser. Hun er så urolig og stressa at det å bruke "harde" metoder vil kunne bli farlig på sikt. Jeg ville fokusert på å få bygget opp et godt forhold mellom hund og eier - for det er ikke bra nå. Det er blitt en negativ relasjon. Hvor begge mislykkes.

Bjeffing - utagering

Pippilotta, Shih tzu/Poleranian, er en bekymret varslerhund. Vi må huske på at hun er avlet fram for å sitte i vindusposten for å varsle når det kommer inntrengere. Så når hun bjeffer og bråker, så gjør hun det hun kan best. Og når matmor bjeffer og bråker med, så kan det jo hende Pippilotta syns de er et godt team.

I tillegg er Pippilotta engstelig, så da må hun i tillegg til å varsle at noe nærmer seg, så må hun også forsøke å skremme det litt lengre unna. Og da blir det selvsagt enda mer bråk.

Hvordan skal man klare å få en hund som er engstelig til å ikke prøve å få det skumle lengre unna? Jeg ville umiddelbart tenkt at det vil være bra å jobbe med hundens selvtillit. For en hund som mestrer en del, vil ha mye mer selvtillit til å mestre også det som er skummelt. Og i tillegg til å gjøre øvelser som øker selvtilliten (snuseøvelser feks) så ville jeg brukt sladretrening (se lengre opp). Startet med god avstand til det det er verdt å bjeffe mot og så bruke masse godbiter for å på sikt få endret fra en umiddelbar fryktfølelse når man ser noe - til en umiddelbar godfølelse. Det å jobbe bort fryktfølelse er vanskelig og tidkrevende, for man må jobbe med selve følelsen (det amygdala oppfatter) og ikke bare nekte hunden å varsle/bjeffe. Da er ikke frykten fjernet, kun muligheten for å få utløp for den.

Maren tenker at løsningen er at eieren tar med seg en bærbar hule, slik at den får et trygt sted å gjemme seg. Det er i hvertfall bedre enn ingen ting, men terskelen for å varsle blir ikke nødvendigvis noe høyere. 

 Generelt

Generelt er jeg skuffet over at det brukes mye tvang, at man utfordrer rett på de sterkeste triggerne - og at det ikke er noe fokus på bakgrunnen for hundenes atferd. Det bør jo arbeides med frykt, med medfødte instinkter og med godt innlært atferd. Og så må man arbeide med å endre atferden/uttrykket til noe som blir positivt for både hund og eier. Dersom eier klarer å tenke "hva kan vi gjøre isteden!" - så vil mye være gjort. Altså ikke bare terpe på at hunden skal slutte med en atferd, men gi den en ny atferd isteden. 

Det er alltid lettere å lære inn en ny atferd - enn å forsøke å få den til å bare slutte med noe  innarbeidet som har fungert for hunden inntil nå.

Jeg er skuffet over at man ikke er tydelig på at man bør ha flere typer godbiter, og mer og bedre godbiter dersom de man har ikke fungerer. For det er så mye enklere og mer motiverende når man kan tilby hunden noe fint - istedenfor noe ubehagelig.

Jeg syns det er leit at stressproblematikk hos hunder ikke er en del av fokuset, samt at unghunder er i en rivende hormonell utvikling som faktisk gjør at det går litt ekstra i ball hos noen. Atferden skal selvsagt jobbes med, men man må vite hvordan en hund full av cortisol virker, og hvordan man over tid kan få ned det generelle stressnivået. 

Jeg tror fortsatt at det er fordi dette er en TVserie som skal løse store problemer på ekstremt kort tid, at det blir så mye å sette fingeren på her. Kanskje foregår det mye vi ikke ser som er vesentlig. Men det jeg syns er verst er at man helt glemmer hundens reaksjonsmønster i dette her. Det vises liten forståelse for hva som ligger bak. Dersom det kun er tillært atferd, så kan det enklere endres, men om det er følelser/instinkter inne i bilde så må det jobbet lenge og systematisk for å endre godt satte reaksjonsmønstre i hjernen. Reaksjoner som kommer instinktivt, for eksempel som at jeg får hjerteklapp når en bil kommer over i feil kjørebane og rett mot meg. Jeg klarer ikke å velge å ikke få en raskere hjerterytme, trekk pusten kjapt og kanskje utstøte et hyl. Det blir som å tvinge noen med flyskrekk til å ikke være redd lengre...Man kan sikkert tukte folk til å holde frykten for seg selv - men de slutter ikke å være redde selv om du for eksempel gir dem en kjeftskur hver gang de skvetter eller skjelver. 

Til sist vil jeg bare minne om Mattilsynets faktaartikkel om hva som er lov i forbindelse med trening av hund. Jeg er ikke i tvil om at Maren vil få til resultater med de fleste hundene i løpet av denne serien, men om de er gode for hundene er jeg mer i tvil om. Og om det er varige endringer får vi kanskje aldri vite. 

Jeg kjenner at jeg er usikker på om jeg orker å se mer av denne serien.