Slitne muskler, stiv kropp og hodepine

 Jeg har mye stillesittende arbeid på jobb, mer nå enn før, og det merkes selvsagt på nakke, skuldre og rygg spesielt. Jeg blir stiv, får litt spenninger og når det blir ekstra ille så kan jeg få spenningshodepine. I tillegg merker jeg også at når jeg har gjort noe litt krevende fysisk, så blir jeg mer støl og stiv enn jeg gjorde da jeg var yngre. Enten er dette fordi jeg sjeldnere utfordrer kroppen hardt, ellers så kanskje det rett og slett er slik at vi blir stivere og stølere med alderen. Og om ikke det er nok, så har jeg alltid hatt en litt kranglete rygg som gjør at jeg i perioder kjenner på litt isjiassmerter som stråler nedover i beinet og som gjør at jeg da tar meg ekstra sammen og både gjør mer øvelser og er oppmerksom på hva jeg gjør - til jeg har fått has på dette. Men det som er sikkert er at om jeg ignorerer alle signalene som kroppen sender meg på at noe er galt, noe er i ferd med å bli skjevt, at jeg overbelaster eller feilbelaster - så blir det bare verre. Min løsning er derfor todelt når jeg forstår at de kroppslige problemene er iferd med å sette seg: a) jeg skjerper meg og gjør mer styrkeøvelser av kjernemuskulatur og noen spesialøvelser for problemområdet og b) jeg søker hjelp hos fysioterapeut/muskelterapeut for å få dypere massasje, få blodomløpet igang, få punktbehandling osv. I perioder går jeg ukentlig og blir massert. Og ved å kombinere disse to "løsningene" så kommer bevegeligheten tilbake og smertene forsvinner. Jeg er ganske sikker på at jeg selv helt alene ikke hadde klart å får bukt med dette - selvom jeg inderlig godt vet hva som skal til! 

Så hva har dette på en hundeblogg å gjøre? Jo - hundene våre får også slitne muskler, stiv kropp, feilbelastninger og hodepine. Men de kan verken si ifra til oss, ta seg en ibux når smertene blir for store eller bestille time hos terapeut...Det eneste de kan gjøre er å prøve å bite i seg smerten, endre atferd (halte litt, gå saktere eller raskere) og bli aggressiv (for eksempel for å få være i fred når hodepinen er sterk!). Og hva gjør hundeeieren når hunden endrer atferd? Kanskje tar man den til en veterinær fordi den halter - og veterinæren undersøker beinet uten å finne noe galt. Kanskje blir eieren sint på hunden ettersom den har begynt å utagere/knurre fordi den har veldig vondt og smerteterskelen er nådd? Det er mye som går galt her...Les gjerne mer her om de små signalene som vi som hundeeier må plukke opp.

Chantie nærmer seg 10 år og har i flere år allerede hatt muskel- og skjelettplager. Hun har alltid hatt en eksplosiv atferd og det er mye brå bevegelser uten oppvarming. Da vi bodde i Nes fant vi en fantastisk behandler som ga henne både massasje og laserbehandling - og både hun og jeg kunne kjenne på musklene at hun hadde godt av dette. I tillegg merket jo jeg det må ganglag, tempo og humør at hun hadde veldig stort utbytte av dette.  Nå som vi bor i Larvik så var jeg jo spent på om det fantes noen som kunne hjelpe oss med dette også her, og det gjør det heldigvis! Vi har funnet en utrolig dyktig og tillitsfull hundemassør ved Larvik smådyrklinikk - og hun gjør underverker med Chantie. Etter bare 2 behandlinger så kjenner jeg når jeg stryker over ryggen hennes at hun er blitt mindre "taggete" og kromrygget blant annet. Og selvom Chantie ikke kan fortelle meg at hun har veldig vondt, at hun har spenningshodepine eller at hun har isjiassmerter - så tilsier kroppen hennes at hun har veldig vondt. Og det er viktig at vi som hundeeiere forstår at hundenes kropp, muskler og smerter oppfører seg akkurat som hos oss. Forskjellen er bare at hunden ikke kan fortelle oss det - og vi må derfor være ekstra oppmerksomme.

Jeg er jo klar over at jeg nå har en godt voksen hund - men håper jo at jeg har henne noen år til. Og da må jeg i hvertfall sørge for at disse årene blir så smertefri som mulige, for Chantie.

Smerter og muligens nakkeprolaps

 Chantie har hatt nok av utfordringer i livet, og det kommer stadig nye...Hun blir 9 år i mai, og det ser ut som at hun ikke får noe mindre problemer med årene - dessverre. Chantie er en blandingshund og har fått litt av hver rase, tror jeg. Så hun har både trekk-, vakt-, gjete- og apportinstinkt i tillegg til stort pågangsmot og enorm arbeidskapasitet. Og denne blandingen har gitt sine mentale utfordringer, som igjen har gitt mye slitsom atferd. Hun er utrolig morsom å trene med og lære opp, men hun lærer jo like mye på egenhånd, kopler en del feil (feilkjeder) og har en eksplosiv atferd om det skjer noe. Hun er nesten alltid våken og årvåken, og gjør gjerne utfall i hytt og pine. Hun trenger jo lite hvile ettersom hun virkelig er en arbeidshund, så utfordringene dukker jo opp når hun har for lite "jobb å gjøre". 

Onsdag kveld skulle Chantie hoppe opp i sofaen, og da skrek hun til - og brått fikk hun veldig dempende og endret atferd og vi forsto at her er det blitt noe alvorlig galt. Dagen før gikk vi lang tur og hun var helt normal, men jeg hadde tenkt litt et par dager på at jeg syntes hun var litt "varmere" enn normalt i nakken mellom skulderbladene. Men selvom jeg sjekket flere ganger, så kunne jeg ikke være helt sikker. Da hun så skrek til og ble veldig rar etterpå, så var det lett å legge sammen to og to. Chantie fikk tydelig veldig vondt selv, beveget seg tregt, ville ikke spise fra matskåla på gulvet (den ble raskt flyttet opp på en krakk!) og hun viste mange dempende signaler når jeg tok forsiktig på henne. Så torsdag morgen bar det rett til dyrlegen. Og jeg hadde med meg en lang liste med det jeg har observert i tida før og etter skriket:

• varmere på et punkt mellom skulderbladene
• økt apetitt (hun har mast mer om mat de siste ukene)
• slikker seg på framlabbene og på gulvet rundt (tydelig tegn på smerter)
• gjesper mye (stress-signal)
• har vært litt mer "klengete" på meg
• går litt ustøtt onsdag kveld (svimmel)
• svelget veldig mye onsdag kveld (kvalm)
• redd for å bli tatt i hode/nakke-området
• la seg ned når hun skulle spise (vondt å bøye hodet ned)
• Står mer stille ute i hagen, istedenfor å snuse rundt som normalt
• Tasja holdt mer avstand og var ikke så masete på Chantie som hun pleier

Veterinæren gjorde sine undersøkelser, i tillegg til utspørring av meg. Og selvom Chantie elsker å komme til veterinæren (får godis og lov til å slikke dem masse i ansiktet) og derfor blir full av adrenalin og glede - så var de små, små signalene hun sendte ut under undersøkelsen nok til at veterinæren er ganske sikker på at dette er snakk om en nakkeprolaps. Heldigvis har Chantie ikke hatt på seg et halsbånd på 7 år, tror jeg. Så jeg slipper å tenke på at dette er noe jeg har bidratt til å framprovosere. Og det er ikke så lett å lete etter årsaken. Chantie har som sagt en eksplosiv atferd, og har derfor drevet litt rovdrift på både muskler og skjelett med mye utagering, hopping, generell herjing, spurt uten oppvarming osv. 

Vi ble sendt hjem fra veterinæren med sterke medisiner, befaling om mest mulig ro (ikke turer, kun ut å gjøre sitt nødvendigste), forsiktig massasje, bruk av varmeflaske og ellers god pleie og mye kjærlighet. Så håper vi at dette ordner seg på sikt. Chantie responderer fint på medisinene og sover mye, eller tusler  lykkeligere rundt nå når smertene er mye mindre. Heldigvis har jeg flere barnegrinder i huset, så det er enkelt å regulerer hvem som er hvor til enhver tid. Slik at Tasja og Chantie er adskilt når energinivået hos Tasja er høgt og må ut!

Og selvsagt får Chantie ligge i senga mi så mye hun vil.

Laserbehandling av slitne muskler

Det har gått en måned siden Chantie var hos dyrlegen og hos fysioterapeut på grunn av mulige ryggsmerter. Forrige bloggpost om hva som skjedde kan leses her. Chantie har vært tre turer hos fysioterapeut, som har sjekket henne grundig. Hun kjente første gangen at Chantie var veldig stiv i ryggmuskulaturen, at hun var "pløsete" i nakkemusklene og at musklene ellers var fulle av arrvev. Det virket som at hun hadde dårlig bevegelse i nakken, og at hun var svakere i ryggen et par steder. Dette kunne komme av spondylose, altså sammenvoksninger i ryggsøyla, noe som er smertefullt - og dessverre ganske vanlig. Chantie har et veldig eksplosivt reaksjonsmønster, og hun kaster seg opp i full utaggering flere ganger daglig. Gjerne fra liggende stilling. Det er nok at hun hører nabohunden bjeffe, en bildør som slår igjen, en bil som tuter - eller en som går forbi på rulleski. Innimellom hører hun syner også. Og ofte er det full styrt til vinduet. Også om hun er ute i hagen så er en katt eller en skjære nok til at det bråløpes hit og dit - i vill fart. Så hun utsetter kroppen sin og musklene sine for sterk belastning, ettersom hun sjelden varmer opp... Og slik har hun alltid vært! Enda så mye vi har trent, enda så mye radio jeg har på - så er ikke dette blitt borte, nei. Hun fikk derfor smertestillende og betennelsesdempende, for å se om det ville hjelpe på humøret. Neste gang bestilte jeg derfor også røntgen, for å få vite om det kunne være noe feil med ryggsøyla og/eller nakken.

Chantie stresser og maser også når vi kommer til dyrlegen. Det er pusting og pesing, draing i båndet hit og dit, kløing og innimellom også litt bjeffing. Så når jeg ba om å få røntge henne uten bedøvelse, så var nok veterinæren mer enn litt skeptisk. Men vi har gjort det før, så jeg visste at vi kunne få det til! Og det gjorde vi. Chantie kan å ligge musestille på en røntgenmaskin når hun får beskjed om det - og jeg holder henne trygt i labben. Jeg tror det ble tatt 4 bilder av henne, og hun lå heeeelt stille. På siden. Til og med hodet kunne veterinæren justere til riktig stilling. Litt motvillig var hun riktignok på siste bildet, ettersom hun trodde hun var ferdig og hadde fått gått ned fra bordet - men ene bildet var overeksponert, så det ble en runde to. Men det gikk det og! Det er slike øyeblikk jeg blir superstolt av hunden min!
Bildene viste - heldigvis - en helt fin og frisk ryggsøyle og nakke. Også hoftene så greie ut, ut fra de bildene som var tatt. Altså var det ikke spondylose eller noe annet galt med skjelettet. Dermed var i hvertfall noe utelukket. Og vi ble enige om å konsentrere oss videre om muskulatur og sener.

Chantie har nå fått laserbehandling på nakke og rygg 3 ganger - og det er er store forandringer i muskulatur og i humør. Fysioterapeuten sier at hun har respondert kjempefint på laserbehandlingen og at musklene er mye bedre. Hun forklarte meg også at når Chantie 5-10 ganger om dagen fra hvileposisjon er oppe i full spurt, så sliter det selvsagt på muskler og sener. Og det igjen kan jo gi andre symptomer og vondter. Vi fikk også i hjemmelekse å gå enda mer i skogsterreng, samt trene balanse og øvelser som styrker ryggen. Det har vi gjort - og da vi var til sjekk på fredag var det store endringer å kjenne i musklene langs nakke og rygg. Jeg ser også at hun er blitt mer høyreist med hodet, og humøret er mye, mye bedre. Hun har begynt å leke igjen, og hun er ikke sur.

Jeg er allikevel ikke helt overbevist om at dette var hele problemet. Chantie har på mange måter blitt litt mer "krevende" enn før. Krevende som i at hun forlanger mer og raskere respons. Når hun skal ut - og hun mener at Tasja også skal være med - så blir hun stående på verandaen og bjeffe, for at jeg skal slippe ut Tasja. Hun utaggerer fortsatt litt raskere enn vanlig på mennesker (særlig menn), og jeg merker når vi trener ulike øvelser at hun ikke klarer å konsentrere seg om øvelsene - kun har fokus på godisen. Det er akkurat som at det "kortslutter" kjappere i toppen. Hun velger også å være mye alene. Hun ligger mye i 2.etasjen, og de siste ukene har hun forlangt å få ligge på gjesterommet oppe. Det er akkurat som at hun trekker seg lengre og lengre unna oss - når det ikke skjer noe. Og det bekymrer meg. Men enn så lenge klarer vi ikke å finne noe annet galt.

Uansett så har hun det i hvertfall mye bedre - nå når ryggen og musklene er blitt bra. Så stiv som hun var der - så var nok det vondt. Men om det var hovedproblemet, eller om det fins noe mer, får vi bare vente og se. Jeg skulle virkelig ønske at hunder kunne snakke!