Hører du når hunden snakker til deg?

Tasja og Chantie snakker til meg hele tida. Det gjelder bare å høre etter og være oppmerksom. Og det er kjempemorsomt når vi forstår hverandre. Jeg kjefter nemlig ikke når hundene kommuniserer med meg - jeg prøver å forstå. Kanskje tenker også du at du ikke kjefter, men er du sikker på det? Kan noe av hundens «rare» oppførsel være kommunikasjon? Selvsagt. Hundene er ikke ondskapsfulle og går ikke inn for å gjøre ting vi ikke liker. Den prøver bare å gjøre seg forstått - eller bare gjøre noe den selv har glede av. 

Da det ble varmt i været så sto Chantie plutselig og bjeffet foran kjellerdøra en ettermiddag. Jeg kunne ha kjeftet fordi det var feil og dårlig atferd, men hun ville jo bare ned og legge seg et sted det var kjølig. Jeg slapp henne selvsagt ned og var glad hun tenkte på at det var kaldere i kjelleren, da jeg ikke kom på det selv... Siden har hun ligget i kjelleren nå når det har vært så varmt. 

Ofte etter kveldsmat så har hundene fått en ekstra godbit: dentastiks, griseører eller noen tyggepinner. Jeg ga de ofte det i vinter som en kompensasjon for litt kortere tur på kalde dager. Hundene vet at dette befinner seg høgt oppe i et skap på kjøkkenet. Tasja er litt «sta» så hun begynte raskt å stå på kjøkkenet ved skapet etter kveldsmaten - for å signalisere at hun ville ha desserten. Instinktivt, tror jeg, så tenker jeg da at hun  «krever» og det er jo «dårlig oppførsel» så da skal hun i hvertfall ikke få... Men hvorfor i all verden tenker vi mennesker slik? Hun sier jo bare i fra at «Hey. Du glemte godisen!» Heldigvis kom jeg kjapt på bedre tanker - og ga de godis når de signaliserte at de ville ha, eller jeg sa at «Dessverre er det tomt», for det skjer jo. Og det er ikke alle dager hun er så tydelig på at hun vil ha. Det artige er at hun kjapt også fant en «lyd» hun kunne lage dersom jeg innen rimelig tid ikke oppdager at hun står der. Noen ganger sitter jeg i stua med ryggen til kjøkkenet, og andre ganger (som på filmen) så står jeg ved benken med ryggen til henne. Men som dere ser så har hun funnet løsning på det! 

Godis-skapet er til høyre for henne. Legg merke til hvordan hun snakker med blikket og hodet. Og hvordan Chantie «heier» på henne fra stua. Hun belønnes selvsagt alltid når hun sier ifra så tydelig. Kommunikasjon og samarbeid må gå begge veier. Og jeg vil ha hunder som gidder å snakke med meg, for da ser også de verdien av god kommunikasjon - og de vil gjøre sitt ytterste for å forstå når jeg snakker. 

Dominante hunder - eller dumme eiere?

Hundeeiere er ofte opptatt av om hunden deres er dominant eller om den underkaster seg lett. Noen ganger møter jeg hunder med eiere som raskt kan informere meg om at hunden deres er så dominant. Enten er de rett og slett litt stolt av det, eller de er litt oppgitte fordi hunden deres da ofte glefser, knurrer eller rir på andre hunder. I noen hundemiljø er det viktig og tøft å ha en dominant hund. For da mener man at hunden deres er over andre hunder på rangstigen og dermed er tøff, selvstendig og sterk. Jeg møter ikke så mange som høylydt skryter av at hunden deres er underdannig... 

Det rareste er kanskje menneskenes behov for å rangere hunder etter en form for hierarki. Vi trenger stadig å vite hvem som dominerer hvem av hundene. Jeg har også vært hos veterinærer som er opptatt av hvilken av mine to hunder som er den dominante. Og hvilken som underkaster seg. Vi har en klar ide om at hunder ikke kan være likeverdige i deres verden. Og dette gjelder jo for vår oppfattelse av de fleste dyr, kanskje.

Er Tasja dominant fordi hun her står over Chantie - som ligger på rygg og blotter halsen?

Men tenker vi slik om mennesker også? Tenker vi i enhver relasjon at det er en dominant og en som er underdannig? Tenker du det om kameraten din? Om barna dine? Arbeidskollegene dine? Tenker du at bestemor er den dominante og bestefar den underdannige - sånn generelt? Jeg tror vel egentlig ikke det.

Jeg har i hvertfall aldri skrytt på foreldremøter av at jeg har en så innmari dominant sønn. Eller underdannig, for den saks skyld. Nei, da er vi mer opptatt av å se hele mennesket med alle dens styrker og svakheter. Og vi vet at man kan være kjempeflink i noe, mens man kan håndtere noe annet helt elendig. 

Når jeg møter hundeeiere som snakker om at hunden deres er så dominant, så vet jeg umiddelbart at vedkommende ikke er oppdatert når det kommer til hundehold eller kunnskap om levende vesener generelt. I tillegg så gjetter jeg også på at vedkommende ikke har en generelt dominant hund, men en hund som ikke er så flink til å oppføre seg mot andre hunder. En hund som enten er redd og må forsvare seg, eller bare ikke har helt forstått hvordan den best kan kommunisere med fremmede. 

En hund ER ikke dominant. Den har dominant atferd i spesifikke situasjoner. Det er ikke slik at en hund alltid er flink til alt, alltid er den som leder an, alltid får lange blikk fra andre beundrende hunder. To hunder som bor sammen kan være dominante i ulike situasjoner. Og faktisk kan de veksle på å være dominante i samme situasjon også.

Jeg liker ikke lengre ordet dominant. Det er rett og slett fordi jeg syns det blir misbrukt når det kommer til hund og hundetrening. Så lenge hundeeiere der ute går rundt og tror at hunden deres er dominant og forsøker å klatre på en rangstige - for å overta herredømme over familien, så blir det aldri en god relasjon mellom hund og eier. Jeg ante heller ikke at folk tenkte at det fantes en rangstige i familien. Hvem er det som de anser som familiens overhode da??

Den gammeldagse tankegangen om at ulver hadde en rangstige, og at den mest dominante var øverst - har blitt tilbakevist flere ganger. Ulver lever ikke i et strengt hierarki. De lever i familiegrupper hvor noen har et spesielt nært forhold til hverandre, og de gjør alt de kan for å unngå konflikter. Da er det skikkelig ille at mange hunder bor i hjem hvor de er redd for eieren sin, og for hvordan denne kan oppføre seg for å stadig holde hunden nede på en rangstige som kun fins i hundeeierens hode....

Om du trenger mer info om dominansmytene, så kjøp eller lån boka "Dominans og lederskap : sant og usant" av Barry Eaton.

Om å tolke virkeligheten

Ta en titt på bildet. Hva ser du?

Hva føler du om det du ser?

Du ser 14 fugler på den øverste raden, og en på den under. Stopper du å tenke med det? 

Hva tror du har skjedd forut for bildet? Hvorfor sitter fuglene slik?

Tenker du at stakkars den fuglen som må sitte alene? Det er ingen som vil sitte med den. Tror du at den er utstøtt fra flokken? 

Eller tenker du så tøff og modig den fuglen er som har valgt seg sin egen tråd - og ikke må dilte etter de andre? Tenker du kanskje at den er smart som skjønte den ville få bedre plass ved å sitte aleina?

Betyr det noe at de andre sitter over den ensomme? Eller den som sitter alene? Betyr det noe om den er alene eller ensom?

Tror du det er tilfeldig at de sitter slik? Eller har de alle hatt en plan eller årsak? Og det er grått og trist vær, så kanskje sitter de alle og fryser?

Svarene på de siste spørsmålene får vi aldri vite. Og vi får heller aldri vite om fuglen kjenner seg ensom eller utstøtt, eller om den koser seg der den sitter på tråden. Men bildets mening vil være veldig ulikt ut fra hva hver enkelt av oss leser inn i det. Og vi tolker selvsagt ut fra våre egne tanker, følelser og erfaringer. På en god dag så ser jeg en smart og selvstendig fugl som går sine egne veier. På en dårlig dag ser jeg en fugl som er utstøtt fra flokken...

Ta en titt på dette bildet. Hva ser du her?

Jeg ser sommer. Jeg ser frodig åker og blå himmel. Og jeg ser 4 bjørker i litt ulik forfatning. Jeg ser en som er mye større enn de andre. En som er livskraftig og frodig, og som har vokst seg stor og fin. Så er det to litt mindre, og en skikkelig pjuskete en. Hvorfor i all verden har ikke eieren byttet ut den pistrete bjørka? Den må jo være sjuk? Uansett tenker jeg at den aldri kommer til å bli like fin og frodig som den til venstre. Men hvorfor er de fire trærne så ulike? Alle står langs en bilvei. Jordsmonnet er sikkert ca like bra, og de har nøyaktig likt med sol og vind. Kanskje er det gener? Eller kanskje er jorda litt mer næringsrik eller fuktig kanskje, der den største står. 

Noen ganger syns jeg til og med litt synd på slike pjuskete trær eller vekster. Jeg føler rett og slett litt omsorg for dem. Jeg tror de er skjørere enn de andre. Mer utsatt for påvirkning og kanskje litt problemer med næringsopptaket. Stakkars den vesle, pjuskete, skrantne bjørka. Kanskje like greit å bare hogge den ned...

Hva om jeg sier at for en del år siden så slo lynet ned i den bjørka som i dag er pjuskete. Den var like frodig og fin som den andre før det, men lynet gikk rett ned gjennom den og lagde en diger splintre i hele treet. Flere greiner falt av. Men selv om den ble kraftig kvestet av lyn og uvær, så har den ikke gitt opp! Den karrer til seg næring og lever videre. Den er en skikkelig fighter! Den skal i hvertfall ikke hugges ned når den overlevde dette! 

Hva tenker du nå?

Kjenner du hvordan jeg - og du selv - manipulerer tankene dine om det du ser? Hvordan du kan tenke så ulikt om to bilder? Hvor lett det er å lese sine egne tanker og følelser inn i både trær og fugler?

Det er helt normalt:) Og vi leter konstant etter årsaker. Vi vil vite hvorfor fuglene sitter slik, hvorfor trærne har blitt så ulike. Og vi "finner på" egne historier som passer. Vi lager på et vis vårt eget kart over terrenget. Og så tror vi fullt og helt på det. Fordi vi ikke alltid klarer å tenke at det også kan være helt motsatt....

Og slik "tenker" vi også hundene våres ve og vel. Vi ser noe - så tenker vi hva vi mener er årsaken - og så blir det sannheten for oss. For vi har uansett ikke mulighet med å sjekke med hunden. Den må bare finne seg i at vi tenker og tenker hvordan verden og hendelsene er.

For eksempel:

Når hunden din drar og drar i båndet, så er det lett for oss å tenke at den drar fordi den "ikke kan gå pent", eller "fordi den ikke bryr seg om at vi vil den skal gå pent", "den gidder ikke høre" eller den stresser seg så fælt opp at den blokker helt ut.  Alle disse tankene vil gi oss en negativ relasjon til hunden fordi vi tillegger hunden tanker og atferd som vi tenker den bevisst bruker "mot" oss. Den velger å oppføre seg slik mot bedre vitende. For det vet vi!

Hva om det er feil? Hva om hunden aldri har forstått det med å gå med slakt bånd? Hva om den er superstressa og bare vil komme seg fort hjem igjen og i sikkerhet? Hva om den drar fordi den er så innmari lykkelig for å gå på tur at den ikke kan få kommet seg fort nok framover? Hva om den drar fordi halsbåndet er så innmari vondt å ha på og bli dratt i? 

Vil du tenke annerledes om hunden din da?

Når hunden din utaggerer mot fremmede hunder dere møter på tur, så er det lett å tenke at "min hund er så sint, - den liker ikke andre hunder. Og den vil gjerne drepe den om den kan! Slem hund!!". Eller at "hunden min er så dum at den bjeffer på alt og alle". Eller at "hunden min hater alle andre hunder". Hvordan vil jeg håndtere min hund i slike situasjoner dersom jeg tror den bevisst velger å utaggere, og  at den er sint på alt og alle?Vi du håndtere hunden på en annen måte om du visste at den er livredd andre hunder, og føler på en reell frykt hver gang den ser en annen hund. At når den utaggerer så er det for å skremme den andre bort for å føle seg trygg. 

I løpet av en dag så har vi som mennesker tatt mange beslutninger og gjort ekstremt mange vurderinger om andre - på feil grunnlag. Vi "dømmer" ut fra alt vi ser, men vi aner ikke noe om den reelle virkeligheten. For hver enkelt av oss kan kun vite hva en selv tenker og føler - alt annet vi tenker og tror om andre kan være helt feil...enten det er om hunden, gullfisken, grisen, barna dine, samboeren eller arbeidskollegene dine. 

Tenk litt på det, du. Neste gang du merker at du "dømmer" eller "tolker" noen, så tar du en liten pause, og så tenker du: Hva om jeg tar feil? Hva om det er helt motsatt?

Is til hund på varme dager

Det er spådd varmt framover, og med en hund som har tjukk, svart pels så er det ikke så godt! Chantie blir fort varm og da er det alltid hyggelig å kunne dra fram en hjemmelaget is til henne både for å kjøle ned bittelitt, men også for å gi henne noe å kose seg med for å få ned stressnivået hennes. For når hun blir varm, så blir hun også stressa - og når hun er stressa så blir hun mer utaggerende og "sur". Slik som vi mennesker kan bli.

Hjemmelaget is er enkelt og det er kun fantasien som setter grenser. Jeg bruker feks en tom melkekartong som er skikkelig rengjort. Putter oppi litt tørrfor, litt av favorittgodbitene, litt kjøtt/fisk, ris og kanskje også gulrotbiter. Alt som kan spises av hund - og fryses - går fint. Når melkekartongen er ca 1/3 -1/2 full, så fyller jeg i vann, skrur igjen korken og putter den liggende i fryseren. Og vips blir denne delikate isen til!

Det er dessuten fin syssel for hunder som stresser å ha noe å tygge på og slikke på. Så her er det kun vinn-vinn. Alt av former som kan fryses kan brukes, men tenk på hundens størrelse når du lager is. Samt at den ikke skal være usunn. Dette kan jo godt være hundens middagsmåltid.