Har du noen gang følt at hunden betrakter deg og vet hva du tenker? At den kjenner hvordan du har det inni deg? At det virker som hunden "forstår deg" på et mentalt plan?
Da har du sikkert også ledd det litt bort, for det er jo umulig. Eller?
"Theory of mind" er navnet på en grunnleggende psykologisk innsikt, som betyr at jeg kan forestille meg hvordan du opplever verden. Dette er en teori, fordi ingen kan vite nøyaktig hvordan andre opplever verden. Teorien dekker evnen til å sette seg inn i andres mentale tilstander, som kunnskap, tanker, tro og følelser. Det er skrevet mange bøker om temaet, og gjort en del forskning - på mennesker. Blant annet har de forsket på når i menneskets utvikling man forstår at andre har en annen mental bevissthet enn seg selv. Og at andre kan handle ut fra andre forutsetninger enn de man selv har.
Ett eksperiment med barn har vært at ett barn og to voksne sitter rundt et bord - og sammen legger man en gjenstand i en boks. Den ene voksne forlater rommet, og den voksne som er igjen samt barnet tar gjenstanden ut av boksen og legger den i en annen boks. Deretter spør man barnet hvor barnet tror den andre voksne vil lete etter gjenstanden når vedkommende kommer tilbake. Barn som er rundt 3 år og yngre sier at han vil lete i den boksen som gjenstanden nå befinner seg i. Fordi barnet tror at alle andre vet det samme som den selv. Den har ingen forståelse for at andre kan vite/tro/tenke andre ting enn det barnet selv gjør. Når forsøket utføres på 4 åringer så svarer så og si alle at den voksne vil lete i den boksen som gjenstanden var i da han forlot rommet. Altså skjer det en "modning" i barnets hjerne i 3-4årsalderen på dette.
Hva så med hundene våre? Vet de at vi opplever verden annerledes enn dem selv?
For å finne ut av dette så er det gjort et ganske fascinerende forsøk. Joseph Call satte en hund i ene enden av et rom, og en person i den andre enden. Deretter plasserte han to "vegger" mellom personen og hunden, en vegg lagd av treverk og en vegg lagd av glass. Den ene veggen kunne altså både hunden og personen se gjennom, mens den andre var ugjennomsiktig. Så ble det lagt en leke på hundens side av hver av "veggene". Altså kunne hunden se to leker, mens personen i andre enden kun kunne se den som var på andre siden av glassveggen.
Personen stirret så på et punkt på veggen rett bak hunden, mens han ba hunden hente leken. Grunnen til at personen stirret på veggen bak hunden var at hunden ikke skulle se av personens blikk hvilken leke den skulle hente. Hunden måtte selv gjøre et valg - hvilken av de to lekene skulle den hente til personen? Den som lå ved treveggen eller ved glassveggen? Forsøket viste at hundene forsto at det var leken foran glassveggen den skulle hente, ettersom det var den personen kunne se. Hundene forsto at personen ikke kunne se leken gjennom treveggen - ergo var det ikke den personen ville ha. Enda hundene så begge lekene like godt. Nesten alltid plukket de leken ved glassveggen.
Tilfeldig, sier du? Neida. De gjorde flere forsøk. I et annet forsøk satt personen med ryggen til begge veggene, og kunne altså ikke se noen av lekene. Hundene ble bedt om å hente leken, og nå viste det seg at det var helt tilfeldig hvilken leke hundene kom med. Og det samme skjedde når personen satt ved siden av hundene (på samme side av veggene) og så begge lekene. Også da plukket hundene tilfeldig en leke.
Dette beviser at hundene er oppmerksomme på at vi ser og opplever ting annerledes enn den selv. Altså er de i hvertfall på nivå med 4åringer når det kommer til "theory of mind".
kilder:
Jensen, Per: Hunden som skäms, 2014
Call, J. et al. 2009. Domestic dogs are sensitive to a human's perspective. Behaviour, 146 (7), pp.979-998.
Corbalis, M. 2015. Our dogs can read our minds.
Viser innlegg med etiketten forskning. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten forskning. Vis alle innlegg
torsdag 30. januar 2020
lørdag 12. januar 2019
Om meg og min kompetanse
Enten man har hatt 4 hunder etter hverandre, eller 4 hunder samtidig - så vil dette være 4 ulike individer - i en ulik ramme/familie, som får ulik påvirkning ut fra eierens livssituasjon, interesser, kompetanse og hendelser.
I 2004 kjøpte jeg golden retrieveren Susie. Da hadde jeg barn på 4 år og 6 år, mann, diverse andre firbeinte venner samt jobbet 80 % ca. Susie var en rolig og behagelig familiehund som var med på mye av det vi gjorde, men hun var også redd for en del ting: glatte steingulv, smell (alt fra torden til klapping!), nye ting som plutselig sto langs veien, ake båt, buss osv. Hun gikk fint i bånd, jaget ikke noe, var en hyggelig hund ovenfor andre hunder og alle mennesker - men sett i ettertid tenker jeg at hun kanskje fikk altfor lite utfordringer og "opplevelser". Jeg visste ikke hvilke fantastiske muligheter det bor i en hund - og hun fikk derfor få oppgaver og lite mental trening. Jeg tror fortsatt at hun hadde et veldig godt liv med oss, men dersom jeg hadde fått henne i dag - så hadde hun nok "blitt" en helt annen hund. Nettopp fordi rammene rundt (barna er voksne og jeg har mye mer tid til hundetrening!), min kunnskap og mine hobbyer har endret seg. Det er jo nettopp dette som er kompetanseheving! At man hele tida søker ny kunnskap - ikke bare om hundetrening, men om hundens språk, dens anatomi, dens evne til læring og problemløsing osv.
Jeg har alltid vært opptatt av dyr, dyrevelferd, dyreetikk, dyrs språk og utvikling. Jeg elsker dyreprogram på TVn: tamme dyr og ville dyr, små dyr og store dyr. Jeg fascineres av forskjelligheten og likheten mellom arter, hvordan dyr utvikler seg over tid - og hvordan noen klarer å trene og samarbeide med dyrene. Og særlig har kommunikasjon vært interessant. Det er kjempeinteressant når det kommer til kommunikasjon mellom mennesker, mellom dyr - og ikke minst mellom mennesker og dyr. Jeg har alltid lest mye om dette - og sett mye programmer om det.
I 2013 kom Chantie inn i mitt liv - og jeg skjønte fort at min kompetanse på hund måtte økes ytterligere for å gi henne et godt liv. Hun var en "krevende" valp, en "slitsom" unghund - og jeg skjønte jo at det bodde mye i henne:) Hun var (og er) en observant hund, hun lærer fort, hermer, assosierer og trekker sine egne slutninger. Også feilslutninger. Så da var det bare å finne ut hvor nærmeste gode hundeskole var - som drev forskningsbasert. Jeg gjorde en del research for å være sikker på at det var kvalitet over undervisningen. At det ikke bare baserte seg på mange års egen erfaring - eller gammel kunnskap som er utdatert. For det er jo slik med all kunnskap - at det alltid går framover. Det forskes, man blir klokere - og det som gjaldt tidligere kan vise seg å være direkte feil. Noen vil steile nå - men dette er jo slik verden går framover! Historien er full av gale slutninger og feil vitenskap. I 1949 fikk den portugisiske legen Egas Moniz Nobelprisen i medisin for å ha utviklet en metode for å løse et stort problem innenfor psykiatrien. Han hadde funnet opp lobotomi. I perioden 1947 til 1957 ble det utført over 2500 lobotomier bare i Norge. Den siste lobotomeringen i Norge skjedde så seint som i 1974. I dag ses denne metoden på som barbarisk og er helt uaktuell. Et annet eksempel er røyking. I mange hundre år trodde man at tobakk var en urt som kunne lege sår og kurere sjukdommer. Det å røyke var også et statussymbol - og kun overklassen snuste og røykte. I dag vet vi at dette er farlig. Faktisk dødelig. På verdensbasis dør årlig 6,5 millioner mennesker av røykrelaterte sjukdommer. Dette er to eksempler på noe vi trodde var bra - men som vi etter flere år oppdaget var skikkelig skadelig. Altså var kunnskapen feil. Slik er det selvsagt med alt. Jo mer vi undersøker og forsker - jo mer lærer vi, og mer endres gamle "regler" og "sannheter". Slik er det også når det kommer til dyr, hunder, forståelse for hundens atferd samt hundetrening.
Jeg har derfor gått flere kurs, deltatt på mange seminarer - samt lest hundrevis av sider (bøker, artikler og forskningsrapporter) for å finne det mest oppdaterte til enhver tid. Det som er basert på ikke bare en hundeeiers mangeårige erfaring, men forskningsbasert kunnskap.
Jeg har vært elev ved Innlandet Hundesenters Hundetrenerutdannelse - hvor atferd, hundens språk og problemløsning var tema. Dette var et kurs bestående av 70 timers varighet.
Deretter har jeg vært på tre helgesamlinger med den britiske veterinæren og atferdsspesialisten Amber Batson. Hennes undervisning hadde aggressiv atferd hos hunder som tema. Dette var utrolig lærerikt og grundig. Det å jobbe med hunder som har aggressiv atferd ble aldri det samme etter dette! Og jeg skulle ønske at alle veterinærer hadde samme kunnskap.
Det siste kurset jeg har vært på var en helgesamling med amerikanske Leslie McDevitt. Hennes seminar omhandlet reaktive hunder. Disse hundene som stresser seg altfor fort opp - og som ikke klarer å avreagere like raskt som andre. Disse hundene som blir sett på som "håpløse" og hvor eierne ofte får høre at de ikke har vært "strenge" eller "tydelige" nok. Her lærte vi mange treningsmetoder og teknikker for å hjelpe disse hundene til å håndtere tilværelsen på en bedre måte. Utrolig lærerikt!
Av andre kurs jeg har fått med meg er selvsagt et par seanser med Turid Rugaas, en dag med belgiske Els Vidts som tok for seg halsbånd versus sele, hørt Anne Lill Kvam snakke om viktigheten av nesearbeid for å nevne noe.
Jeg har deltatt på tre ukeskurs med Lundqvist hundeskole. To ganger med Chantie - og nå sist med Tasja. Vi har gått introkurs og begynnerkurs i nosework (har ikke tatt testen, for vi konkurrerer ikke), introkurs i Smeller samt vært innom litt agility, LP og rallymix (kun på begynnerkurs for å lære innlæringsmetoder og teknikker).
Ellers så har jeg selvsagt opparbeidet meg en ganske stor litteratursamling på feltet.
Det meste har jeg lest, men noe av det har jeg fortsatt til gode.
Og når jeg har fått såpass mye kunnskap - så får jeg et sterkt ønske om å hjelpe andre som sliter med hundeholdet sitt. Eller som ønsker å gjøre noe mer sammen med hunden sin. Eller som bare også har lyst å lære mer! Jeg startet min egen lille hundetreningsgruppe her i Våler for å ha noen å trene med. Dette var ekstremt nyttig for meg - men også veldig lærerikt, for nå fikk jeg jo flere hunder å teste ut kunnskapen min og treningsmetodene på. Samtidig som jeg fikk flere hunder jeg kunne studere språket til. På et tidspunkt så begynte venner og bekjente å spørre om råd. Derfor startet jeg i 2017 enkeltpersonforetaket Tjo-og-hei for å kunne være til hjelp og nytte for andre - for det er enklere å spørre noen om hjelp når man også kan betale litt for det (omtalt i Østlendingen her). Og jeg forsto jo raskt at jeg ville få kapasitetproblemer dersom jeg ikke tok noe betalt, men bare hjalp alle som spurte. For det er mange som sliter med små og store problemer når det gjelder hunden - og familielivet.
Jeg holder også en del småkurs av to eller tre timers varighet. Det kan være lekekurs, innkallingskurs, valpekurs, gå pent i bånd-kurs, eller noe helt annet. Har du et ønske eller et problem - så ta kontakt:)
Målet mitt er ikke å bli rik på dette - men å kunne bidra til at hund og eier får det bedre sammen!
Og øke forståelsen for disse fantastiske skapningene som hundene våre er!
Etiketter:
bøker,
forskning,
hundetrening,
kompetanse,
kurs,
litteratur,
seminarer,
tjo-og-hei
lørdag 2. desember 2017
Hunden elsker sin eier og søker trygghet i oss
Forskning viser at hunder ser på sine eiere på samme måte som barn ser på sine foreldre. Hunder er hengivne og bruker mye av livet sitt på å analysere og tolke oss eiere: feks om er vi glade, sinte, redde eller rolige. Eierens sinnstilstand påvirker hundens velvære og stressnivå (0).
Forskere har benyttet seg av Ainsworths metode på hunder. En metode som psykologer bruker for å måle "styrken" i barnas forhold til foreldre. Foreldre er ikke bare de som bestemmer og kjøper mat, de representerer også tryggheten i livet til barn. Slik er det også for hundene. Selve testen går ut på at man studerer barnets/hundens reaksjon på noe skremmende (feks en ukjent person) når en forelder/hundeeier er tilstede eller ikke. Jo mer beroligende effekt forelderen/eieren har på barnet/hunden - jo sterkere er bindingen mellom dem.
Forskere fra Uppsala (1) undersøkte 20 hunder og eiere i en variant av denne Ainsworthmetoden. Hundenes oppførsel ble studert når de var i et rom der en ukjent kom inn - og der eieren etter en liten stund med samtale med vedkommende forlot rommet - for etter en stund å komme tilbake. Hundens atferd endret seg radikalt når bare den fremmede var i rommet. De lekte og undersøkte mindre og ble mye mer passive. Når eieren så kom tilbake ble denne overøst med gjensynsglede og hunden gjenopptok sin mer aktive oppførsel i rommet.
Ungarske forskere (2) gjorde en liknende test hvor de målte hundenes puls - som er en indikasjon på hvor stresset eller avslappet hunden er i ulike situasjoner. Når eieren ikke var i nærheten og hundene opplevde situasjonen som ubehagelig og kanskje farlig, så økte variasjonen i pulsen deres. Det er et sikkert tegn på at de ble utsatt for stress. Når eieren kom tilbake igjen ble pulsen stabil og normal. Slik vet vi at eieren og bindingen mellom hund og eier er viktig for hundens psykiske helse.
Jeg har alltid tenkt at det er viktig for hunden at jeg er trygg i situasjoner som for den kan være stressende eller skremmende. På lik linje som vi som foreldre tenker at vi ikke skal overføre vår frykt på barna (feks vannskrekk, høydeskrekk, redsel for tordenvær eller edderkopper!). Italienske forskere (3) har undersøkt om hunden sjekker om eieren er redd eller trygg i situasjoner som for hunden virker skremmende. Altså om det spiller noen rolle for hundens stressnivå om vi også er redde eller skremt i situasjonen. Forsøket gikk ut på at i et rom sto en installasjon som lagde lyd og hadde lange blafrende "armer" av papir. I forkant hadde hundeeiere blitt instruert godt om hvordan de skulle oppføre seg. 75 hunder og eiere skulle komme inn i rommet (hundene var løse) og en gruppe skulle nærme seg gradvis installasjonen, sette seg på huk og berøre de flagrende papirremsene samtidig som de snakket rolig og oppmuntrende til hunden. Den andre gruppen skulle sette seg med ryggen mot installasjonen og snakke skremt og opphissende til hunden. Ingen fikk lov til å bruke hundens navn, lokke på den eller bruke noen form for kommando.
Hundene oppfattet selvsagt eierens sinnsstemning og oppførte seg deretter. Hunder som hadde eiere som var rolige og berørte installasjonen - kom selv bort og flere våget til og med å snuse på papirremsene. Mens hunder med "redde" eiere hold seg langt unna installasjonen hele tida.
Det kanskje mest interessante med dette siste eksperimentet var at alle hundene under hele forsøket stadig søkte eiernes blikk. Hundene kikket like mye på eieren som på selve installasjonen. Og hundene som nærmet seg den farlige dingsen brukte bekreftende blikk på eieren som motivasjon for hvert eneste skritt de nærmet seg. Altså dobbeltsjekket de med eieren om dette var riktig eller trygt.
Vi som hundeeier betyr altså særdeles mye for hunden vår sin sinnstilstand og velbefinnende. Er vi som eier "likegyldig" mot hunden vår, så vil vi raskt ende med en hund som ikke har det så bra - fordi den ikke får den helt nødvendige kontakten med oss. Vi er viktigere for hundene våre enn vi kanskje forstår! Dette er et ansvar vi som hundeeiere må ta - på lik linje som vi loser våre barn trygt gjennom livet, uten å bli for overbeskyttende.
Hundeeiere som "avviser" sine hunder - er dermed med på å gi dem en dårligere psykisk helse og et mer utrygt liv.
Referanser:
(0) Jensen, P., (2014). Hunden som skäms. Natur & Kultur. S.32-37.
(1) Rehn, T.et al. 2014. I like my dog, does my dog like me? Applied Animal Behaviour Science, 150, pp. 65-73
http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0168159113002426
(2) Gácsi, M.et al., 2013. Human analogue safe haven affect of the owner: Behavioural and heart rate response to stressful social stimuli in dogs. PLoS ONE, 8(3), p.e58475.
http://journals.plos.org/plosone/article?id=10.1371/journal.pone.0058475
(3) Merola, I., Prato-Previde, E. & Marshall-Pescini,S., 2012. Social referencing in dog-owner dyads? Animal Cognition, 15 (2), pp.175-185.
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21874515
Forskere har benyttet seg av Ainsworths metode på hunder. En metode som psykologer bruker for å måle "styrken" i barnas forhold til foreldre. Foreldre er ikke bare de som bestemmer og kjøper mat, de representerer også tryggheten i livet til barn. Slik er det også for hundene. Selve testen går ut på at man studerer barnets/hundens reaksjon på noe skremmende (feks en ukjent person) når en forelder/hundeeier er tilstede eller ikke. Jo mer beroligende effekt forelderen/eieren har på barnet/hunden - jo sterkere er bindingen mellom dem.
Forskere fra Uppsala (1) undersøkte 20 hunder og eiere i en variant av denne Ainsworthmetoden. Hundenes oppførsel ble studert når de var i et rom der en ukjent kom inn - og der eieren etter en liten stund med samtale med vedkommende forlot rommet - for etter en stund å komme tilbake. Hundens atferd endret seg radikalt når bare den fremmede var i rommet. De lekte og undersøkte mindre og ble mye mer passive. Når eieren så kom tilbake ble denne overøst med gjensynsglede og hunden gjenopptok sin mer aktive oppførsel i rommet.
Ungarske forskere (2) gjorde en liknende test hvor de målte hundenes puls - som er en indikasjon på hvor stresset eller avslappet hunden er i ulike situasjoner. Når eieren ikke var i nærheten og hundene opplevde situasjonen som ubehagelig og kanskje farlig, så økte variasjonen i pulsen deres. Det er et sikkert tegn på at de ble utsatt for stress. Når eieren kom tilbake igjen ble pulsen stabil og normal. Slik vet vi at eieren og bindingen mellom hund og eier er viktig for hundens psykiske helse.
Jeg har alltid tenkt at det er viktig for hunden at jeg er trygg i situasjoner som for den kan være stressende eller skremmende. På lik linje som vi som foreldre tenker at vi ikke skal overføre vår frykt på barna (feks vannskrekk, høydeskrekk, redsel for tordenvær eller edderkopper!). Italienske forskere (3) har undersøkt om hunden sjekker om eieren er redd eller trygg i situasjoner som for hunden virker skremmende. Altså om det spiller noen rolle for hundens stressnivå om vi også er redde eller skremt i situasjonen. Forsøket gikk ut på at i et rom sto en installasjon som lagde lyd og hadde lange blafrende "armer" av papir. I forkant hadde hundeeiere blitt instruert godt om hvordan de skulle oppføre seg. 75 hunder og eiere skulle komme inn i rommet (hundene var løse) og en gruppe skulle nærme seg gradvis installasjonen, sette seg på huk og berøre de flagrende papirremsene samtidig som de snakket rolig og oppmuntrende til hunden. Den andre gruppen skulle sette seg med ryggen mot installasjonen og snakke skremt og opphissende til hunden. Ingen fikk lov til å bruke hundens navn, lokke på den eller bruke noen form for kommando.
Hundene oppfattet selvsagt eierens sinnsstemning og oppførte seg deretter. Hunder som hadde eiere som var rolige og berørte installasjonen - kom selv bort og flere våget til og med å snuse på papirremsene. Mens hunder med "redde" eiere hold seg langt unna installasjonen hele tida.
Det kanskje mest interessante med dette siste eksperimentet var at alle hundene under hele forsøket stadig søkte eiernes blikk. Hundene kikket like mye på eieren som på selve installasjonen. Og hundene som nærmet seg den farlige dingsen brukte bekreftende blikk på eieren som motivasjon for hvert eneste skritt de nærmet seg. Altså dobbeltsjekket de med eieren om dette var riktig eller trygt.
Hundeeiere som "avviser" sine hunder - er dermed med på å gi dem en dårligere psykisk helse og et mer utrygt liv.
Referanser:
(0) Jensen, P., (2014). Hunden som skäms. Natur & Kultur. S.32-37.
(1) Rehn, T.et al. 2014. I like my dog, does my dog like me? Applied Animal Behaviour Science, 150, pp. 65-73
http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0168159113002426
(2) Gácsi, M.et al., 2013. Human analogue safe haven affect of the owner: Behavioural and heart rate response to stressful social stimuli in dogs. PLoS ONE, 8(3), p.e58475.
http://journals.plos.org/plosone/article?id=10.1371/journal.pone.0058475
(3) Merola, I., Prato-Previde, E. & Marshall-Pescini,S., 2012. Social referencing in dog-owner dyads? Animal Cognition, 15 (2), pp.175-185.
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21874515
Etiketter:
ainsworth,
forskning,
kjærlighet,
psykisk helse,
sinnstilstand,
stress,
trygghet
mandag 13. november 2017
Hunden forstår at jeg er lei meg
Mange hundeeiere påstår at hunden deres oppfører seg ulikt ut fra eierens sinnsstemning. Hvis eieren er lei seg eller i dårlig humør, så oppfører hunden seg annerledes enn når eieren er stresset eller glad. Andre derimot sier at hunden verken har følelser eller hjerne til å forstå andres følelser. Dette er selvsagt feil. Forskning har for lenge siden avslørt at alle dyr har følelser - kan kjenne nedstemthet og glede, sinne eller tilfredshet. Selvsagt kan de det. Men kan hunden se hvordan vi mennesker har det?
Hunder kan blant annet se av øynene våre hvordan vi har det! Hunder er gode på å skille på bilder av sinte og glade mennesker. Men forstår de at hvordan ansiktet ser ut - henger sammen med hvordan vi føler oss?
Forskere i Wien tok bilder av ansikter med glade eller nøytrale uttrykk. Bildene ble delt i to - en halvdel med øyne og den andre halvdelen med munnen og haken. Hundene i forsøket fikk godbiter når de pekte med nesa på enten en glad eller en nøytral ansiktsdel. En gruppe hunder fikk altså godbiter når de så en halvdel av "smilende" øyne, en annen gruppe fikk godbiter når de pekte på en smilende munn. Samtidig var det tilsvarende hundegrupper som ble lært opp til å peke på nøytrale halvdeler.
Når hundene hadde forstått hva som ble ventet av dem - så ble de testet på de ansiktsdeler de ikke hadde øvd på. Altså - hunder som hadde blitt trent i å peke på smilende øyne, fikk se bare smilende eller nøytrale munner. Mens de som var trent i å peke på smilende munner - fikk se bare øyne-halvdeler. Dette hadde ingen av hundene problemer med å kople. Det var altså lett for hunder som har øvd på smilende munner - å plukke ut smilende øyne. Og omvendt.
Dette eksperimentet viser tydelig at hunder ikke bare tolker ansiktsuttrykk som abstrakte bilder (helheter), men at de forstår at det er en sammenheng mellom øyne og munn - og hva de uttrykker.
Så neste gang hunden din ser deg dypt inn i øynene - så er den kanskje på utkikk etter å finne ut om du har en god dag eller ikke. Og kanskje er hunder bedre på å lese dette, enn det vi er?
(Kilde: Müller, C.A., et al. (2015). Dogs can discriminate emotional expressions of human faces. Current Biology, 25, 1-6.)
fredag 1. juli 2016
De to viktigste bøkene jeg har lest
Hundetrenerutdanninga
Jeg er nå ferdig med Modul 1 : Grunnkurs i atferd, hundens språk og problemløsning ved Innlandet Hundesenter. Kurset har bestått av 70 timer teori og praksis i en rekke emner, og med en medfølgende pensumliste (samt anbefalt lesning). De resterende modulene av utdannelsen har jeg pr nå ikke tenkt å ta ettersom jeg ikke har noen ambisjoner om å jobbe med hund. Jeg har tatt modul 1 kun fordi jeg hadde lyst til å lære mer om hund - og jeg har bare tenkt at dette skal komme Chantie og meg til gode. Og jeg har lært mye!
Forskningsbasert kunnskap
Jeg har lest alt obligatorisk pensum og litt til. Og vi har blitt presentert for forskningsbasert kunnskap som er etterprøvbar. Det betyr at det vi har lært baserer seg på forskning - og ikke på gamle vaner og gammel tradisjon. Mange oppdrar hund "slik de alltid har gjort det", eller deres hundehold er basert på gamle myter om at "vis at du er sjefen" og "vær dominant". Det spesielle med dette er jo at man ikke har evnet å ta til seg ny forskning og kunnskap som sier at dette er bare tull og tøys. Tenk om vi hadde vært like lite tilhenger av ny vitenskap og forskning når det gjelder indremedisin eller elektronikk??
Turid Rugaas og dempede signaler
Jeg har som sagt lest mye, og bøkene er selvsagt nyttige ut fra hvilket perspektiv man har, hvilken bakgrunnskunnskap man har og hvilke utfordringer man har med sitt eget hundehold. Jeg hadde tidligere lest alt av Turid Rugaas - og har vært en veldig stor tilhenger av hennes måter å forklare hundeatferd og hundespråk på. Filmen hun har gitt ut "Calming signals: what your dog tells you" er en film som viser hundespråket i praksis, og når du først har lært å se signalene så klarer man ikke å slutte! Denne filmen kjøpte jeg for 12-14 år siden, og jeg overraskes stadig over hundeeiere som ikke aner hva hunden deres "sier".
To viktige bøker
Det er spesielt to bøker som har gjort sterkt inntrykk - og som jeg anbefaler ALLE som har hund eller skal skaffe seg hund. Bøkene er lettleste og veldig informative.
Den ene boka er "Kulturkollisjonen mellom hund og menneske", og jeg har tidligere skrevet blogginnlegg basert på denne boka, bl.a. Fra hundens synsvinkel. Denne boka tar for seg alle de logiske problemene som oppstår i kommunikasjonen mellom mennesker og hunder - og viser hvor urealistiske forventninger vi ofte har til hundene våre. Mens den ikke har mulighet til å forstå hva vi forventer at den skal gjøre... Jeg fikk flere skikkelige aha-opplevelser da jeg leste den, og jeg tror jeg må lese den en gang til snart.
Den andre boka som har forandret livet mitt for alltid er "Dyrenes følelsesliv". Jeg har aldri vært i tvil om at dyr har følelser, men mange mennesker liker å tro at dyr ikke kjenner så mye smerte f.eks. Men hvorfor i alle dager skal det være slik at hunder - og andre dyr - ikke har tilsvarende følelsesregister som oss? I tillegg så lyver ikke dyrene. De viser for det meste sine følelser helt åpent, i all offentlighet - det handler bare om at vi må SE dem:) Enhver hundeeier ser at hunden deres blir veldig, veldig glad når eierne kommer hjem etter en arbeidsdag - mens de samme eierne tror ikke at kattemor føler savn når kattungene tas fra henne, eller en elgkalv skytes foran øynene på mora.
Denne boka er skrevet av en som forsker på dyrs følelser - og det er en vidunderlig god bok som alle mennesker burde lese. Enten man er glad i dyr eller ikke. For det handler om å respektere dyrene for deres egenverdi.
Og husk, man kan alltids låne bøkene og filmen fra sitt lokale bibliotek:)
lørdag 16. april 2016
Egenlærte forståsegpåere
Jeg blir så forbanna på alle disse EGENLÆRTE forstå-seg-påerne
når det gjelder hund og hundeoppdragelse. Det som går igjen i deres presentasjoner av
seg selv og sin kunnskap om hund er at de er «selvlærte», «har egen erfaring»
og de sier stadig at det «fins ikke forskning» på området. Det er fordi de
hevder det ikke finnes forskning, at de kan skjule seg bak at deres metoder er de
beste. Og de forteller at så lenge det fungerer for dem, så er det bra.
Huro Hundehjelperen Jim skriver: «Det finnes lite
forskning utført på verdensbasis. Man har forskjellige eksperter, som det har
blitt svært lett å kalle seg, med forskjellige teorier og synspunkter» og «Man
ser i dag at det er et stort flertall av kvinner som arbeider som
hundeinstruktør. En tendens man legger merke til er at hunden er ofte
"vennen deres". At hunden er en erstatning for barn, kjæreste, eller
noe annet i livet.Dette kombinert med rådgivingen fra skolene skaper
farlige hunder uten respekt for egen familie/flokk (forskning foreligger ikke).»
Norsk hundevisker beskriver sin kompetanse slik: «Etter 22 år med hundetrening føler jeg at jeg er klar for å dele min kunnskap med andre hundeeiere.» og «Han følte at hvis han ikke fikk hjelp av noen, måtte han bare lage sin egen teori. […] I 2004 knakk han koden. Da utviklet han en filosofi han kaller Sonetrening.»
Bloggeren Tonje Blomseth beskriver sitt forhold til
forskning slik: «Forskning
eller ikke, jeg synes jeg og Nanook har et flott forhold og samarbeid. […] Dere
kan dra inn så mye psykologi, pedagogikk og forskning dere bare vil! Men når vi
har det bra og ting fungerer som det skal, så ser jeg ingen grunn til å endre
på noe som alt funker.»
En annen forståelse som også er vanskelig å få bukt med, er denne alfa-tankegangen – at DU må
til stadighet vise hunden at du bestemmer. At du må vise at er sjefen ved å bestemme hvor og når den skal
sove, at du må gå foran den til enhver tid osv. (Selvsagt kan det være praktisk at hunden går bak deg, men ikke med begrunnelse at den vil bli sjefen om den går foran!) Opphavsmannen til denne gale
teorien har for lengst vært ute og beklaget og korrigert, men det ser ikke ut
som at alle ønsker å ta til seg at det som ble lansert som en sannhet har blitt
kraftig dementert i ettertid. En filmsnutt om dette kan ses her:
Saken er jo den at også atferd hos dyr er
vitenskap, og heter etologi. På lik linje som andre vitenskaper. Jeg antar at de fleste er glad
for at vi tror på forskning når det kommer til menneskets helse, medisiner,
atferdsforskning, elektronikk, pustende klær og vannavstøtende sko. Hva er det
da som gjør at de samme menneskene ikke anerkjenner forskning som handler om
dyrs følelsesliv, -atferd og –læring?
Ingen er utlært – og takk og
pris for det! Også jeg må eksperimentere for å finne ut hvordan jeg skal få
Chantie til å forstå det jeg vil hun skal gjøre (eventuelt ikke gjøre) – og da
hjelper det mye at jeg har lest meg opp på forskning om dyreatferd, hvordan dyr
lærer og dyrenes kommunikasjon og følelsesliv. Man kan alltids true en skapning
(dyr eller menneske!) til å adlyde, til å gjøre kunster og oppføre seg slik vi
vil – men vi får ikke et lykkelig dyr av det! Tenk bare på elefantene på sirkus
og de treningsmetodene vi etter hvert har blitt kjent med at brukes…
PS! Dette innlegget er
skrevet i affekt :)
Ta gjerne en titt på disse to
linkene for mer info:
Abonner på:
Innlegg (Atom)





