Viser innlegg med etiketten hund. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten hund. Vis alle innlegg

søndag 5. januar 2020

Kastrering av hund

Mange lurer på om de bør kastrere eller sterilisere hunden sin - ut fra atferdsproblemer. Aller først må vi rydde opp i ordbruken: man kastrerer både hanndyr og hunndyr. Kastrering betyr å fjerne testikler eller eggstokker/livmor. Dersom man steriliserer hunden, så fjerner man ingen ting, men bare klipper over eggleder eller sædleder. Ved sterilisering så forsvinner ikke hormonproduksjonen, men det gjør den ved kastrering. Ofte hører jeg at man snakker om kastrering av hanndyr og sterilisering av hunndyr - dette er en vanlig misforståelse. Stort sett er det alltid kastrering det er snakk om.

I Norge er det Lov om dyrevelferd som begrenser muligheten for kastrering av hunder. I Dyrevernlovens §9 står det: "Det skal ikke gjøres operative inngrep eller fjernes kroppsdeler på dyr uten at det foreligger forsvarlig grunn ut fra hensynet til dyrets helse. Det er likevel tillatt å foreta forsvarlig merking av dyr i dyrehold. Avhorning og kastrering er tillatt når det er nødvendig ut fra hensynet til dyrevelferd eller av andre særlige grunner."

Kastrering av dyr er tillatt når det er til det beste for selve dyret - ut fra medisinske og/eller helsemessige årsaker. Har man en tispe som blir sterkt deprimert i forbindelse med løpetid (som slutter å spise, drikke feks) så er det en helsemessig god årsak. En hannhund med en testikkel i bukhulen er også en god grunn fordi det er kjent at denne vil være mer utsatt for kreft.
Men de fleste som lurer på dette med kastrering - gjør det kanskje mest ut fra atferdsproblematikk?
Og da særlig på hannhunder.

Det er riktig at en del hunder kan få atferdsendringer som følge av kastrering - og da fordi man fjerner organer som er viktige i forhold til hormonproduksjon. Men det er jo slik at hormoner som produseres i organene ikke bare har med forplantingsevnen å gjøre. Det bør man ta med i vurderingen. Kjønnshormonene er viktige for individets mentale utvikling, selvtillit, fysisk utvikling osv. Jeg anbefaler å lese denne artikkelen for mer inngående kunnskap og for å forstå kompleksiteten i hormonenes funksjoner. Og det forskes stadig på dette. For eksempel er kjønnshormoner helt vesentlig for vekstsonene i hundenes beinstruktur, og for når disse "lukker" seg. Ofte anbefaler veterinærer at tisper bør kastreres før sin første eller andre løpetid for å forebygge jurkreft. Dessverre har ikke alle veterinærer god nok kjennskap til hormonenes andre funksjoner og vil derfor ikke ta alt med i vurderingen. Dette viser bare hva man bør ha tenkt på før man går til et slikt inngrep. Hunders pels blir også vesentlig dårligere ved kastrering - og den blir ofte mindre vannavstøtende, noe som er dumt dersom du har en hund som er mye i vann. I tillegg vil hunder få lettere for å legge på seg ettersom fordøyelsen i hviletilstand er lavere hos kastrerte hunder enn hos ukastrerte. En matglad hund vil derfor måtte få mye mindre mat, noe som igjen kan være stressende for den - og eieren. Og husk at fedme er skadelig også for hunder.

Hva du bør vurdere før kastrering
Snakk gjerne med en veterinær, men husk at veterinærer ikke er atferdsspesialister. De er utdannet på å forstå hvordan kroppen er bygd opp samt for å kurere sykdom og skade, mens de som har faglig kunnskap om atferd er utdannet etologer. Her finner du en oversikt over utdannede atferdskonsulenter som du kan ta kontakt med for en vurdering.

Er du sikker på at hundens atferd er knyttet til kjønnsdrift? Rir hunden på alt og alle  fordi den er seksuelt frustrert - eller er det pga stress? Stress hos hunder gir seg nemlig utslag i riing...Mange tisper rir også.

Er du sikker på at hundens bjeffing og gneldring mot andre hunder ikke bare handler om at hunden vil hilse, vil skape større avstand, er redd? For om du kastrerer en hund som utaggerer fordi den er redd/bekymret - så vil du ved å fjerne testosteronproduksjonen kunne gjøre den enda mer redd og lite selvsikker, og problemet vil øke.

Er du sikker på at hundens urolige atferd er knyttet til løpetid, andres løpetid - og ikke bare er et uttrykk for at den kjeder seg, er på vakt eller har vondt noe sted?

Kastrering er dessuten et inngrep som også kan gi komplikasjoner som alle andre inngrep.

Jeg har selv en kastrert hund - ut fra medisinske årsaker. Hun verken spiste eller drakk under løpetid, så jeg måtte mate henne med mat og vann flere ganger daglig. Og når løpetida endelig var over, så gikk det et par måneder og så var det på'n igjen fordi kroppen hennes da var i beredskap for å føde. Hun tilbrakte dagene ved å sitte i hjørnet på sofaen og stirre inn i veggen, og vekten raste. Og hun ble verre og verre for hver løpetid. Når hun så hadde tre løpetider i året, bestående av første en måned med selve løpetiden og deretter en måned etterpå med "falske valper", så ble det lite livskvalitet igjen. Det var derfor ingen annen god løsning enn kastrering ifølge veterinæren. Men når jeg spurte om bivirkninger så fikk jeg kun vite om vektøkning, dårligere pels og mulig inkontinens. Jeg spurte spesifikt om det ikke ble andre bivirkninger ettersom en viktig del av hormonproduksjonen ville opphøre - men det kunne ikke veterinæren svare meg på. Derfor har jeg selv lest meg opp på forskning innenfor dette - og det viktigste er vel kanskje å tenke på at dyrene er som mennesker: sammensatte. Ett hormon har ikke bare en funksjon, men mange.

Her kan du lese generelt om kjønnshormoner.











søndag 19. mai 2019

Advarsel!

Det er mye å passe på når man har hund. Man passer på at den ikke rømmer, at den ikke utsettes for noe skummelt og at den ikke spiser noe den ikke tåler. Men jeg har i tillegg opplevd fire skumle hendelser som jeg tror mange andre hundeeiere heller ikke har tenkt på. Og for å forhindre at andre hunder og eiere opplever det samme, så vil jeg her fortelle om det.

1. Tasja festet seg selv til bilburet!

Hunder skal ikke ha på seg koppel/leiebånd når de sitter i bilburet. Allikevel må jeg innrømme at jeg ved noen anledninger har syndet mot dette, feks når vi bare skal kjøre 5 minutter, Eller når jeg bare skal en kjapp tur på butikken. Jeg har tenkt at grunnen til at leiebåndet alltid skal av i bilburet handler om at hunden ikke skal surre seg fast. Tasja og Chantie er veldig rolig i bilen, så det har jeg ikke ansett som et problem - på slike korte turer. 
Men her en dag - da vi hadde vært i skogen - og kjørte hjem (type 5 minutters biltur) og jeg skulle ta Tasja ut - så hadde hun på merkelig vis klart å feste seg selv til bilburet. Hun satt bomfast - med ryggen klistret til bakveggen på bilburet....  DA var jeg glad for at jeg ikke skulle bare 5 minutter inn på butikken. Ser for meg at dette kunne blitt ganske så panikkartet. Jeg skal ALDRI mer la hunder sitte i bilen med koppelet på.










2. Susie hoppet ut med bakbeinet fast i bilburet!

For mange år siden hadde jeg et "tradisjonelt" stålbur til hunden min, Susie. En voksen golden retriever. Susie var av den rolige sorten og det var aldri noe stress inn og ut av bilen. Hun satt rolig og ventet til hun fikk beskjed om å hoppe ut. Men en gang gikk dette fryktelig galt. Når hun skulle hoppe ut så klarte hun å kile ene bakbeinet sitt MELLOM sprinklene under døråpningen på buret MENS hun hoppet ut. Beinet ble hengende fast her, mens resten av hunden "hoppet" ut. Merkelig nok så forsto jeg hva som skjedde, så jeg klarte å ta henne imot, men det var selvsagt så ekstremt vondt idet hun "landet" i armene mine, og beinet vred seg, så hun beit meg ganske hardt. Heldigvis var vi to voksne der, så mens den ene holdt henne fikk den andre ut beinet. Og til tross for at det så dramatisk ut, så gikk dette bra. DET er et under. Hun kunne ha fått beinet ut av ledd eller brukket det!!
Etter dette så ble stålburet byttet ut med et bur som IKKE har denne sprekken foran. Aldri mer bur med sprekk under døra.


3. Chantie ble sittende fast med en grein i halsbåndet!

Mine hunder bruker alltid sele på tur, men de har ofte på seg halsbånd med mitt navn og telefonnr i tillegg. Og tidligere så hadde Chantie på seg halsbånd inne hele dagen. Fordi det er slik hunder har. Nå når mange har blitt flinke til å bruke sele på hundene istedenfor halsbånd, så ser jeg også mange hunder som har på seg sele hele dagen. Fordi det er lettvint for oss - og fordi det føles rart at hunden ikke har på seg noe, kanskje. Det er liksom greit å ha noe å holde i dersom det feks plutselig skulle ringe på døra.
Jeg har opplevd at Chantie i skogen klarte å bli sittende fast ved at en tjukk grein kom inn mellom halsbåndet og "hektet" henne fast. Hun ble ganske desperat, men jeg var jo denne gangen i andre enden av koppelet så det var en smal sak å få henne løs. Jeg fikk meg allikevel en liten vekker. For mange hunder har på seg noe når de er hjemme alene. Hva om hunden hekter seg fast da? Den kan hekte seg fast i et dørhåndtak (feks på kjøkkeninnredningen eller døra om den hopper litt), en spak på en lenestol, bordkant når den hopper ned etc... Og selv om det er selen som hekter seg fast, så vil det fort kunne oppstå en farlig situasjon. Dersom den henger etter halsbåndet i et dørhåndtak, så vil det jo bli fort slutt.....Jeg vet at jeg har lest om en hund som døde etter å ha blitt hengende fast i dørhåndtaket når den hoppet på ytterdøra og eieren var borte.


4. Chantie fikk kvist på tvers inni munnen.

Mange hunder elsker å tygge kvister, og Chantie var en av dem. Lenge fikk hun lov til dette, men etter å ha hatt tre episoder der en ganske tjukk kvist satte seg på tvers inni overmunnen hennes (altså fra jeksel til jeksel tvers over) - med påfølgende panikk hos henne, så er det slutt på å tygge pinner/kvister. Hun prøvde desperat på få kloret den vekk med labbene, men de satt bom fast. Og det var ikke like enkelt for meg heller å få roet henne såpass at jeg fikk knekket de ut. Og de satt godt!! 
Også dette har kun skjedd utendørs med meg i andre enden av båndet - men jeg har jo fått noen opplevelser som gjør at jeg tenker litt mer! Hva om den fliser seg opp og går inn i tannkjøttet? Eller gjennom tunga?


Så - vær føre var!!
Ikke gjør de samme erfaringene som jeg har gjort. 

Ta ALLTID av alt av greier på hunden 
når den er hjemme alene.



lørdag 4. november 2017

Kloklipp av hund

Det å klippe hundens klør er noe som de aller fleste må gjøre jevnlig. Og noen oftere enn andre. Det er derfor helt avgjørende at dette er en ganske ok øvelse for hunden. Tenk på kloklipp som alt annet du trener hunden din til! Det er noe som må assosieres med noe positivt - og det skal være hyggelig for hunden.
De aller fleste oppdrettere har jobbet med å venne valpene til å få klippet klørne, men det er ikke dermed sagt at dette går som en lek heretter. Det må trenes jevnlig - og vi må sørge for at dette blir en god treningsøkt for hunden med masse godis. For hvis du ikke gidder det - hvis du tvangsholder hunden for å bli fortere ferdig, så kan du fort ende med en hund som ikke liker hendene dine, ikke liker å bli holdt og i verste fall ikke liker å være i nærheten av deg....Og som i hvert fall ikke har stor tillit til deg i andre situasjoner heller.

Aller først: hvor ofte skal klørne klippes?
Og svaret er at det er individuelt ut fra hvor aktiv hunden er på underlag som naturlig sliper klørne, om den graver eller klatrer mye - og i det hele tatt hvor fort klørne vokser. Poenget er at når hunden går vanlig, så skal du normalt ikke høre noe særlig "klikking" fra klørne mot underlaget. Hvis du hører klørne veldig godt mot underlaget - så er de for lange.

Spiller det noen rolle om klørne er lange??
JA! Det er smertefullt for hunden å ha lange klør, fordi hver gang den tråkker ned - og du hører klikket fra klørne - så skyves kloa tilbake i neglrota som igjen gir økt press på leddene i tærne og vridning av tåa som har den lange kloa. Og dersom de går lenge med lange klør, så blir denne feilstillingen av tærne permanent, noe som selvsagt er veldig smertefullt og som vil gi belastningsskader andre steder også. 

Hvordan gjøre kloklippen til noe hyggelig?
Enten du har en valp eller en voksen hund som er redd for kloklippinga, så er framgangsmåten lik. Det handler om å gi hunden gode assosiasjoner til alle ledd i en kloklippe-seanse. Det handler om å bli tatt på beina - noe som mange hunder syns er ubehagelig. Det handler om at noen holder fast ett og ett bein. De handler om selve klotanga som er skummel i seg selv - og det handler om at klotanga faktisk skal klippe i kloa - noe som er både et trykk og et hørbart klikk. 

Begynn med trene på at hunden tåler å bli tatt på beina og labbene. Benytt kosestunder og massasjestunder - når du allikevel koser med hunden så bruk den andre hånda til å nærme deg beina. Gjør det til en vane å alltid kose, stryke og klemme litt på labbene også. Ikke lag noe nummer ut av det - gjør det helt naturlig og rolig. Ikke bare TA rett på labben, men følg strykebevegelsen fra ryggen/sida til hunden, ned langs beinet og helt ned til labben. Ofte vil hundene godta det bedre. Om du merker at hunden ikke liker dette, så bruk godbiter og ros fordi den finner seg i det.

Når hunden tåler at du tar på beina og labbene - så fortsett forsiktig med å holde litt fast i labben og ta på klørne. Husk at man starter med bare noen sekunder først, for så å trene hunden til å tåle dette.

Når hunden er komfortabel med å bli tatt på labbene, klørne - samt å bli holdt litt fast, så er det tid for å introdusere klotanga. De hundene som allerede har dårlige erfaringer med tanga, vil trolig bli litt hysteriske bare av synet av den og springe unna. La klotanga ligge framme over tid. Feks på et bord ved siden av sofaen eller godstolen. Ta gjerne tak i tanga noen ganger, men legg den raskt fra deg. Ikke si noe - ikke gjør noe nummer ut av det. La gjerne hunden lukte på den dersom den vil det. 
Målet er at hunden IKKE skal bli stressa og hysterisk når du holder i klotanga. Dette trengs nok godbit-tilvenning. Hold i tanga - gi hunden godbit. Legg tanga fra deg. Repeter dette noen ganger, slik at hunden assosierer mætti gode godbiter med klotanga. Etterhvert vil den kunne komme løpende når klotanga kommer fram :)

Når du har kommet så langt - at hunden syns det er ok å bli tatt på labbene, bli holdt fast i labben - og det at du holder i klotanga - så kommer neste fase: nemlig å kunne klippe klør. Sørg for at dere sitter godt, at hunden er avslappet og at dere koser dere. Det er lurt å øve på dette når hunden har vært på en lang tur og den ikke er full av energi - men overrask den aldri med dette når den sover. 
Kos og klapp hunden, stryk nedover beina til du kommer til labben - gi godbit/ros. Ta klotanga inntil labben og klipp i lufta foran kloa - legg klotanga kjapt bort og gi godbit. Gjør dette raskt og mange ganger - uten å være borti kloa. Så på den 5. eller 6. gangen så kan du trolig klippe bittelitt ytterst på ei klo. Avslutt med et par tre luft-klipp. Gi godis etter hvert klipp. 
Og avslutt alltid før hunden blir stresset og vil bort! Hvis du klarer dette i starten - så vil progresjonen i øvelsen være så mye bedre. For hvis hunden aldri rekker å få panikk eller bli redd - så vil den raskt slå seg til ro med hele seansen og bare vente på godbitene.

Her i huset så er Chantie veldig redd for labbene sine, og vi har brukt lang tid på å komme rundt med kloklippen. Ofte klipper vi bare to-tre klør om gangen - og ikke alltid er disse på samme labb heller. Men hun finner seg i det - og hun ligger ganske rolig. Her fungerer det best å gjøre det rett etter langtur eller lek og at Chantie ligger på siden og er avslappet. Jeg bruker allikevel alltid noe tid på kos og massasje før jeg tar fram tanga. Og etter kloklippen også så avslutter jeg med godis og kos. Ved å avslutte med kos og klapping, så vet hun at det vanker mer kos og stryking når kloklippen er over. Dermed så stikker hun ikke bare av.

Tasja derimot syns kloklipp er helt ok. Hun er ikke redd for labbene sine og ei heller klotanga. Så hun kan jeg klippe alle klørne på i løpet av veldig kort tid, men hun vil gjerne sitte på fanget.

Hvordan skal klørne klippes?
Dette fins det flere fine nettsider på - og youtube-filmer og jeg linker til noen nedenfor her. Det viktigste er å ta bare litt og litt - og være forsiktig så det ikke begynner å blø. Hunder som har lyse negler er lettere å klippe for der ser du nerven. Chantie derimot har svarte klør, så her må jeg følge godt med. Men så lenge jeg hele tida trimmer de så de ikke blir for lange, så har jeg også god kontroll på hvor korte de skal klippes.


Knarvik dyreklinikk har en veldig informativ og god side om kloklipp, med film og tegninger.
Gentofte dyreklinik har en instruktiv film om hvordan klippe når klørne har blitt for lange.

Slik liker Chantie å ligge når klørne klippes :D

Alle mine blogginnlegg kan fritt deles - slik at flere firbeinte kan få en bedre hverdag.



søndag 6. mars 2016

Mine firbeinte familiemedlemmer

Jeg har fra jeg var lita vært opptatt av dyr og dyras behov. Mitt første helt egne kjæledyr var et marsvin, Buster, som jeg overtok av ei venninne. Siden har det blitt mange. Jeg har hatt ildere, rotter, marsvin, hamster, kaniner, katter, hunder, ørkenrotter chinchilla og deguser. Min interesse består først og fremst i å gi hvert enkelt dyr så gode levevilkår som overhode mulig i fangenskap. Jeg har ikke dyrene primært for min egen del (bortsett fra hunden muligens!), men for å tilby dem et best mulig liv. Derfor har de aller fleste kommet til meg via Dyrebeskyttelsen eller andre som har måtte omplassere sitt kjæledyr. Katta Kos er det barnevernet som har kommet med.

For at dyra skal ha et godt liv må primærbehovene være dekket: riktige boforhold - både størrelse, type bolig og temperatur, riktig mat og riktig stell. Jeg er nok av dem som aldri syns det blir helt bra nok...

Dyra jeg har nå presenteres her:

Kos

Trolig født høsten 2005, dvs han blir 11 år i år. Kos kom til oss via Barnevernet og var liten, ekstremt sulten og kosete da han flyttet inn. Han kom til oss midlertidig, men ble boende ettersom han sjarmerte oss i senk, og ble bestevenner med den hunden vi hadde da. Kos er kastrert og er selvsagt frittgående både inne og ute. Om sommeren er han bare innom og spiser og hilser på et par ganger i døgnet, mens om vinteren trives han best inne.



Chantie

Født i mai 2013 og blanding mellom border collie, labrador, riesenschnauzer og rottweiler, men det er Border Collien som har "slått gjennom" når det gjelder gemytt. Chantie tror jeg de fleste som følger bloggen kjenner til - og trenger ingen videre presentasjon. 


Rina

Chinchillaen Rina er 20 år i år! Hun kom til oss i 2002 da hun var 6 år gammel. Rina har dessverre alltid bodd alene, men hun får mye oppmerksomhet både av meg og nå også av Chantie. Chinchillaene kommer opprinnelig fra Andesfjellene og tilhører haremusfamilien. Chinchillaer har ekstremt mjuk pels og har pga dette blitt jaktet mye på - de er nå utrydningstruet. Disse flotte dyrene er også en del av pelsindustrien. Chinchillaer skal ha god plass til å bevege seg. I det fri kan de hoppe over 1,8 meter opp - så de har ekstremt god spenst. I det fri blir chinchillaer ca 10 år gamle, mens i fangenskap kan "de bli opp mot 20 år" - har jeg lest flere steder. Rina er altså en voksen, gammel dame som vi håper fortsatt vil leve flere år.




Elvira

Marsvinet Elvira kom til oss for omplassering i 2011, og hun er født i 2009 eller 2010. Altså er hun 6 eller 7 år gammel, noe som er en ok alder for et marsvin. Elvira har hatt flere samboere, men har overlevd dem alle. Nå er hun så gammel at jeg ikke ønsker å utsette henne for flere samboerforhold. Marsvin er ekstremt sosiale dyr og skal i utgangspunktet ikke bo alene, men det må selvsagt veies opp mot belastningen med en ny runde med tilvenning. Dessuten vil jo alltid en bli igjen alene. Også Elvira har mye sosial omgang både med meg og med Chantie. Elvira og Rina har bur som vender mot hverandre, så de har også litt "underholdning" i det muligens. 
Nå ser både vi og Elvira fram mot sommeren da det igjen er klart for å flytte ut i sommerboligen.



Syver Sagene og Mille

Mille kom til oss fra Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus i 2o12, mens Syver Sagene kom hit fra samme sted i 2014. Jeg har de siste 15 åra hentet mine kaniner hos DOOA, for på den måten kunne bidra til å hjelpe både kaniner og selve organisasjonen. Der ute i vårt land sitter mange kaniner ensomme og tiltaksløs ute i små bur. De har ingen ting å drive med - og de ender opp apatiske for i det hele tatt å overleve. Jeg anbefaler alle som vurderer å skaffe seg kanin å lese "Den store kaninboka" - skrevet av Marit Emilie Buseth - for å sette seg inn i hvilke behov kaniner virkelig har. 









søndag 10. januar 2016

Mental aktivisering



Boka som danner grunnlag for dette notatet er skrevet av Anders Hallgren, utgitt på norsk av Pegasus forlag i 2010 (originalutgivelse 2007). Jeg vil her sammenfatte noe av innholdet i boka slik at jeg selv lettere kan finne tilbake til det som gjorde sterkest inntrykk på meg samt de tipsene til aktiviteter som er enkle å gjøre for alle hundeeiere. Dette notatet er en blanding av det som står i boka, og egne refleksjoner og innspill. Dette kan derfor ikke leses som et fullverdig referat av boka, men mer som en smakebit for å få lyst til å lese hele boka. Boka kan kjøpes i bokhandel eller på nett, og selvsagt lånes på biblioteketJ

Hvorfor er mental aktivisering så viktig (og nyttig)?

Hunder aktiviserer ikke seg selv, de venter på at du skal ta initiativet. Dette er logisk fordi det er vi som dens eier som tar initiativ til det meste som skjer i hundens liv: vi bestemmer når det skal koses, når de får mat, når vi går tur, når de skal inn i bilen etc. Vi lærer derfor hunden fra vi får den til at det ER vi som tar initiativet.  Og hvis vi da glemmer å aktivisere hunden mentalt – så blir den understimulert. Og en understimulert hund «ligger til lading», lagrer energi – og på et tidspunkt må denne energien ut. Enten i form av at den må aktivisere seg selv, noe som fort gjør at den velger seg aktiviteter vi ikke er så fornøyde med – eller den blir rett og slett stresset, apatisk eller deprimert. Og den kaster bort livet sitt med å gjøre ingen ting… Uansett blir den en ulykkelig hund.
I 1977 gjorde forfatteren en liten studie på hvor aktive valper er. 200 hundeeiere svarte på en spørreundersøkelse om hvor mye tid hunden deres brukte på å bevege seg på en normaldag – både inne og utendørs, samt i at de som opplevde at de hadde en form for problemer med sin hund skulle oppgi disse – og alvorlighetsgrad. Her er resultatet:
Timer i hvile pr døgn
Mindre enn 18 timer
18-20 timer pr døgn
Mer enn 20 timer
Fordeling av hunder
34%
27%
39%
Problemer
47%
75%
82%

Ca 1/3 av hundene var aktive 6 timer eller mer pr døgn og ca halvparten av disse hadde atferd som eierne mente var problematiske, men disse problemene ble av eierne stort sett rapportert som små problemer.
Nesten 40% av hundene var aktive bare 4 timer eller mindre i døgnet! Av disse hadde 82% problematisk atferd i disse 4 våkne timene – og problemene ble rapportert av eierne å være alvorlige. Man ser derfor en helt tydelig sammenheng mellom problematferd og hunder i aktivitet. Jo mer hunden blir aktivisert – jo mindre problematisk blir hunden for eieren. Så har du en hund du «sliter med», så kan det tyde på at hunden er understimulert. Noe som er det enkleste i verden å gjøre noe med.
I 1985 gjorde Anders Hallgren en ny studie – nå blant problemhunder. Han utførte en stressanalyse av 342 hunder og resultatet taler for seg:
Timer i hvile pr døgn
Fordeling av hunder med problematferd
Mindre enn 18 timer
2,6%
18-20 timer i døgnet
10,8%
Mer enn 20 timer
86,5%

Dette viser at understimulering er en sterk medvirkende faktor bak hundens problemer! 26,3% av hundene hvilte MER 22 timer eller mer…  Da kan man lure på om hundeeierne burde ha hund! Noen hundeeiere ønsker at hunden skal være mest mulig i ro, og kanskje særlig de som allerede har fått en hund med atferdsutfordringer. Ved å forsøke å få hunder som allerede er understimulerte til å bli enda mer i ro, forsterker man jo bare problemene! Løsningen er altså det motsatteJ Gi hunden mentale utfordringer så den får brukt sine fantastiske evner og du får en lykkeligere hund.
Mange hunder er overaktive og ofte kan dette komme av for mye og for intens fysisk aktivitet. For eksempel det å løpe etter ting som kastes, for mange og lange løpeturer og lignende. Dessuten så er hunderaser også avlet fram med ulike egenskaper. Balansen mellom fysisk og mental trening er nøkkelen til en lykkelig og harmonisk hund.
Ulv og hunder har mange like gener. Både ulv og hund er flokkdyr, så de tar lite initiativ på egenhånd. Ulvene må ute i naturen samarbeide for å nedlegge bytte. De lærer av hverandre, blant annet jaktteknikk, det å følge spor, observere og vurdere hvilket bytte som er det svakeste ledd, overliste det, angripe, stoppe et angrep etc. Og midt i alt dette så må også ulvene holde kontakten med og kommunisere med de andre som deltar i aktiviteten. Dette er synkronisert atferd. Alle flokkdyr må hvile samtidig og være i aktivitet samtidig for å kunne utføre en god jakt. Gruppa er en kraftfull enhet dersom alle er samstemte (synkronisert!). Denne aktiviteten lærer valpene fra de er små, og det er lederne i flokken som koordinerer og igangsetter aktivitetene.
Det er pga denne nedarvetheten at våre hunder hviler når vi legger oss til å hvile. Og de følger oss fra rom til rom når vi beveger oss. Særlig er dette tydelig hos valper, inntil hunden har erfart tilstrekkelig ganger at det ikke skjer noe allikevel… Altså vi lærer den å bli passiv.
Mange hundeeiere liker at hunden er passiv og sover mye. Men er det et godt hundeliv? Den kjeder seg og venter på at noe skal skje. Venter og venter. Og sover og sover. Kroppen vennes til et lavt energibehov, stoffskiftet skrus ned til et minimum og hormonsystemet forandres. Enden på visa er en hund uten initiativ, uten glede og som sover bort hele livet…

Former for mental stimulering

Det å aktivisere hunden krever ikke mye tid eller utfordring av oss eiere, og resultatet ved å få en lykkeligere og mer harmonisk hund viser seg nærmest umiddelbart. Det fins flere kategorier av aktiviteter som kan sorteres i fire grupper som presenteres nedenfor. Hunder er skapt for mentale utfordringer og erfaringer. De vil kjede seg dersom de ikke får brukt hue! Dersom man ikke lar hunden få bruke sine mentale ferdigheter, men bare de fysiske – og i tillegg straffer mye av den fysiske atferden (bjeffing, hopping, graving etc som ofte er et utslag av for mye oppsamlet energi) – så lager vi en problemhund som ikke har det særlig bra. Konstant avstraffelse av hundens «dårlige oppførsel» skaper en passiv, underdanig og redd hund.
Hundene må leve sine liv på våre premisser. Det er derfor vårt ansvar å gi hunden gode levevilkår, og dette kan kun gjøres ved å gi hunden selvtillit og livsglede. Vi kan derfor gjøre dette ved å lage oppgaver og utfordringer som likner på det som ulvene opplever i naturen.
En hund som får tilnærmet lik fysisk og mental trening er mest harmonisk. Så dersom du tenker at du ikke har mer tid å avse sammen med hunden, så kutt ned på den daglige spaserturen, og bruk halve tida på mental aktivisering av hunden.

Læring

Alle individer lærer hele livet. Individer som lever i flokk (som hunder og ulver) lærer seg kommunikasjon med andre individer, de lærer seg underkastelse, dominans og respekt. De lærer jaktteknikk og atferd som belønnes eller «straffes». Utfordringen for hunden er selve innlæringa av aktiviteten, så dersom du synes hunden «skjønner det for dårlig» så husk at den mentale treninga for hunden er det viktigste. Så lenge den forsøker å lære – så er det utfordrende for hunden. Når den har lært aktiviteten knyttet til ordene – så er det kun rutineutførelser, og ikke mentalt utfordrende lengre.

Forslag til aktiviteter

Alle hunder kan både stå, sitte, ligge og gå pent – og enkleste måten å lære de dette på er å si ordene og rose når hunden gjør dette av seg selv. Dette gjelder også mange flere aktiviteter for eksempel å tisse, bæsje, hoppe, gå til høyre og venstre, gå foran, gå bak, kom, riste seg osv. Lær hunden ordene for de aktivitetene den allerede kan! Etter hvert vil man så kunne trene hunden til å gjøre aktiviteten når vi sier ordene. Ros og godbit er et must i all trening.
Andre aktiviteter som hunden kan lære er å krype, ta på halsbånd/sele, hente avisa, slikke seg rundt munnen, spille død hund, rull rundt, gi eieren et kyss, peke på munn, nese og øre, «hviske» noe i øret, bukke, se til høre/venstre, gi venstre/høyre labb, «give-me-five», vinke, trykke på knapper, gå sikksakk mellom beina dine, hoppe over eller gjennom armene dine, apportere, rydde opp for eksempel leker eller papirbiter, rulle ball, «snakke», gjespe og strekke seg. Alle disse aktivitetene forklares i boka hvordan man kan hjelpe hunden å utføre disse.

Problemløsing

Ute i naturen ligger ikke maten servert på et fat. Ofte er maten (byttedyret) både raskere og større, kanskje tyngre og sterkere også, enn rovdyret. Dyrene må derfor bruke sin intelligens for å klare å nedkjempe maten. Dette viser oss at de er smarte, kan lære og kan tenke strategisk. Ulver (og hunder) kan dessuten tenke så langt fram at de kan avskjære byttedyr som springer i bue! Dette forklarer at de har en godt utviklet hjerne og kan løse ganske vanskelige problem. For eksempel vil en hund kunne forutsi hvor en ball havner dersom du spretter den eller triller den i en vegg.

Forslag til aktiviteter

Omvei: still deg opp med en hindring mellom deg og din hund, og la hunden finne ut hvordan den kommer til deg. For eksempel ved et gjerde hvor åpningen er litt bortenfor. Kast en godbit, ball eller pinne over et gjerde, gjennom en «tunnel» - og la hunden selv finne ut hvordan den kommer rundt. Når du er ute og går tur med hunden i bånd skjer det ofte at hunden går på «feil side» av et tre, en lyktestolpe eller noe. La hunden selv være den som ordner opp og kommer seg på riktig side. Dersom hunden er vant til at du ordner opp, så må du de første gangene lokke og hjelpe den rundt –for du har allerede lært den at det er du som fikser og den som bare «venter»… Hunden kan også lære å ordne opp når den har gått seg fast i sitt eget bånd.
Få tak i gjenstandersom ligger oppå noe eller under noe: Ute i naturen kan du legge godbiter eller en leke oppå noe som er umulig å klatre opp på fra en side (der dere står), men tilgjengelig for eksempel fra baksida. Dette kan være en stor stein, et tre som står i en helling eller noe slikt. Eller legg en godbit under et gulvteppe, under et håndkle, under en kopp eller en kjele. Begynn enkelt slik at hunden lærer å stole på deg at problemene du presenterer den for kan løses.
Åpne pappesker: mye vi kjøper ligger i pappesker eller papirposer og man kan bruke tomme dopapirruller. Putt godbit inni og lukk igjen. Dette vil aktivisere hunden noe tid før den får tak i godbiten.
Trekke i snora: Fest en godbit i en ende av ei snor, og gjem godbit-enden for eksempel under sofaen. Hunden vil etter hvert bli så «frustrert» av å ikke få tak i godbiten at den trekker i snora. Den opplever at den får tak i godbiten, samtidig som du roser. Etter noen repetisjoner vil hunden forstå at det er snora som er nøkkelen. Da kan denne snora også benyttes til å få tak i andre ting, eller for eksempel åpne dører etc.
Godbiter inni beholdere, bokser eller flasker: Vis hunden at du putter godbiter inn i en flaske med stor åpning (for eksempel tom ketchupflaske), en boks med et hengslet lokk eller noe tilsvarende. Vis hunden hvordan den kan åpnes – og la den så forsøke selv. Begynn også her med «enkle» beholdere, ellers vil hunden raskt miste interessen.

Nesearbeid

En ulv kan følge spor i timevis, ellers vil den risikere å sulte. Og den må stole på sin fantastiske luktesans. Den må kunne lukte spiselig fra giftig, den kommuniserer via lukt, og den gjenkjenner lukten til enkeltindivider. Dette gjelder selvsagt også hunder! Hunder kan lukte penger, metall og til og med kreftsvulster hos mennesker. Luktesansen er hundens beste sans, og har et sterkt behov for å bruke denne. Dersom du lar hunden følge duftspor, så ikke «korriger» hunden om den springer litt på kryss og tvers og hit og dit, så lenge den er i nærheten av sporet. Duften sprer seg i lufta, så det er logisk at lukten er litt «bredere» enn akkurat der vi mener den skal være.

Forslag til aktiviteter

Finne ting inne og ute: Start med å gjemme godbiter, og bruk en kommando så hunden vet at nå skal den lete. Etter hvert kan man gi hunden noe å lukte på som den så skal finne (for eksempel te-poser, sjokoladepapir og andre ting som lukter spesielt). For å finne spesielle ting så må hunden først ha lært hva det heter. Innlæring av slikt kan gjøres ved å legge gjenstanden (for eksempel nøkler eller båndet dens) på gulvet inne med en godbit oppå – og si «finne nøkler». Hunden vil finne nøklene pga godbiten, mens man etter hvert legger godbiten under – og til slutt fjerner godbiten men heller gir den umiddelbart når nøklene er funnet. Man kan også trene hunden til å hente hansker eller andre ting du mister når du går tur.
Sporing: Du og hunden kan følge et spor som du for eksempel gikk en halvtime tidligere. Og du la også igjen noen godbiter underveis. Det er avgjørende at det i innlæringa ikke er noen forstyrrende lukter i området. Lengden på strekningen økes etter hvert, og det bør alltid være en skikkelig god belønning til slutt.
Sporing innendørs: Like før gulvvasken kan man også legge spor inne. Sporet kan lages ved for eksempel å dra en pølsebit eller kjøttbit langs gulvet. I enden på sporet ligger selve biten.
Lete etter familiemedlemmer eller andre: Ute på tur så kan man la et familiemedlem springe og gjemme seg mens man holder igjen hunden. Eller man gjemmer seg dersom hunden springer ute av syne et øyeblikk.
Peke på gjenstander som du har tatt på: Dersom man planlegger litt kan man for eksempel ha gjenstander som ser like ut, og der tre er uberørt av deg (bruk plasthansker eller pølseklype!) mens den siste har du tatt på. Du kan lære hunden å peke på den som lukter deg. Du må ha laget et lite merke på den som lukter deg, slik at du kan belønne hunden når den finner riktig. I starten vil det trolig bli tilfeldig dersom hunden ikke kjenner «pek-kommandoen», men etter hvert vil den forstå sammenhengen. Også her kan treningen start med å legge godbit under den rette gjenstanden for å få hunden interessert.

Balanse

Hunden har arvet veldig god kroppskontroll fra sine ville forfedre. En hund kan springe i full fart i ulendt terreng (om natta!) uten å skade seg. Men når vi går tur med hunden velger vi ofte langs gater og veier uten fysiske utfordringer for hunden. Den delen av hunden hjerne som styrer fysisk kontroll og balanse, lillehjernen, er veldig godt utviklet for å være i stand til nettopp slike fysiske utfordringer.
Hunder bør allikevel også trene balanse, kroppskontroll og bli bevisst at de har både en frampart og en bakpart. Ved dette vil de bli enda tryggere og mer selvsikre nå de utfordres fysisk. Ved slik trening er det spesielt viktig at hunden er trygg på at du ikke ber den gjøre noe som virkelig kan skade eller skremme den. Begynn derfor enkelt og med øvelser som hunden er trygg på.
Hinderløype: lag din egen hinderløype: innendørs, utendørs eller bruk det du finner der du er. Det er mye som kan hoppes over, hoppes opp på, krype gjennom eller under, eller balanseres på. All trening må gjøres ved ros og godbiter og positivitet. Tving, dytt eller dra aldri hunden gjennom et hinder den ikke vil. La den ta egne valg. Dersom den stoler på deg, vil den etter hvert tørre. Dette er også lurt for å bygge opp tilliten og relasjonen mellom deg og din hund. Innendørs kan stoler, krakker, esker, tepper som rulles være enkle hindre. Utendørs kan man bruke steiner, kvister, tømmerstokker, stubber. I parken fins det sittebenker, bord, lave murer og lignende.

Ta hunden med!

Det er lett å sette hunden igjen hjemme – for oss som eiere. Men for hunden vil det være fin mental aktivisering å få være med. Skal du på besøk (spør på forhånd, og hunden kan holdes i bånd hele tida) til noen så vil det lukte annerledes, det vil være nye folk, nytt sted og du oppfører deg annerledes på besøk enn hjemme. Alle synsinntrykk og duftinntrykk er mental aktivisering for hunden. Skal du en kjapp tur på butikken med bil, så la hunden bli med (om det ikke er for varmt) – det er mye å se på for den. Ta den gjerne med ut på parkeringsplassen og la den snuse. Også på steder hvor det har vært mye folk (etter mart´n, 17.mai) er det massevis av lukter og inntrykk. La hunden få snuse og kose seg, mens du ser på hvordan nesa jobber. Har du langt bånd, så kan du jo sette deg ned og slappe av imensJ. Og du vil ha en lykkelig og mentalt fornøyd hund resten av kvelden.



Stress, angst og aggresjon hos hunder




Boka som dette innlegget er basert på er skrevet av Anders Hallgren - Pegasus forlag, 2014. Originalutgivelse i 2012.

Mennesker og hunder er fysiologisk veldig like og våre stressreaksjoner er ofte identiske. Det er derfor ganske lett å gjenkjenne stress hos hunder dersom man er bevisst og har tenkt gjennom hvordan stress påvirker oss i hverdagen.

Stress

Stress er et fantastisk system! Ofte blir det assosiert med noe negativt, men stress er livsnødvendig for alle levende vesener. Stress er til stede fra vi blir født til vi dør – i enhver situasjon og særlig i enhver forandring. Stress er hode og kropp som jobber sammen – også uavhengig av fornuften.
Stress-funksjonen gjør at vi alltid er riktig tilpasset enhver situasjon. Kropp og sinn er alltid beredt til det vi står ovenfor. Denne mekanismen gjør at vi får ekstra energi, ekstra krefter, større konsentrasjon, ekstra hurtighet når vi trenger det, eller i alle fall når vi tror vi trenger det. Stress kommer til uttrykk gjennom raskere hjerteslag, kortere pust og pupillene utvider seg litt. Dette skjer umiddelbart, og uten at man selv kan styre det. For eksempel når du skal holde foredrag for en ukjent gruppe, skal inn til tannlegen, når du og din hund møter en stor, løs hund etc. Så fort du blir bevisst situasjonen så inntrer disse symptomene. Det er det samme hos mennesker og dyr. Det blir derfor veldig feil når man ofte skal kurrere symptomene uten at man har funnet årsaken. Den enkleste måten å få en hund (og et menneske!) mindre stresset – er selvsagt å fjerne årsaken til stresset, eller å øve forsiktig på det som utløser stresset.
Stressmekanismen er fysiologisk og livsnødvendig for å kunne overleve, men den kan også bli skadelig dersom den blir «konstant». Et menneske eller et dyr som går med et forhøyet stressnivå over lengre tid blir skadet. Alle tåler en viss mengde stress, men det er krevende for kroppen hele tida gå for fullt. Å hele tida være fullt skjerpet, ha høg puls og være årvåken konstant. Etter at man har hatt en stressopplevelse så har man forbrukt mye energi, og kroppen må ha hvile for å bli restituert. All kroppens reserver av næringsstoffer er tømt, og disse må bygges opp igjen. Derfor er ikke bare hvile nok, man må spise godt og riktig og la lagrene få fylles. I vårt moderne samfunn utsettes både vi og hundene for mye mer stress enn det kroppene våre er bygd for å tåle. Mengden stressede situasjoner har økt både for folk og dyr. Hvis en hund (eller et menneske) utsettes for flere mindre stressfaktorer over lengre tid, kan den få symptomer på at den totale belastningen er for stor. Hver for seg er ofte ikke den enkelte stressituasjon skadelig, men totalen blir farlig. Pattedyr er utstyrt for å klare sporadiske vanskelige situasjoner – ikke sammenhengende problemer over lang tid. Tenk bare på hvordan du selv har det i en stressende hverdag, store krav på jobben, konstant dårlig samvittighet for barn og dyr, nabokrangler eller dersom man ligger i konflikt med noen nær. Mennesker får magesår – og det kan også hunden din få.
Positivt stress oppstår når man er opprømt og glad for eksempel over en fysisk prestasjon, en god runde på agilitybanen eller man har lykkes med en oppgave man har jobbet lenge med. Det handler om entusiasme og mestringsfølelse.
Hvordan man mestrer situasjonen man er oppe i, er det som avgjør om det er positivt eller skadelig stress. Derfor vil en hund som har god selvtillit, mestrer hundespråket godt, er vant til å få tenke selv og løse problemer – bli mindre stresset i de fleste situasjoner. En hund som er «hardt dressert» og som ikke er vant til å få ta egne valg, vil fortere havne i trøbbel. En slik hund har ikke fått lov til å tenke selv og løse problemer, men har blitt lært at noen andre skal ta alle avgjørelser for den.

Er hunden stresset?

Hunder er som mennesker veldig ulike. Både på rase-nivå og individnivå. Ofte vil stressede hunder være hyperaktive, overreagere på forskjellige ting (for eksempel blir helt fra seg av glede når noen kommer, bjeffer hopper og snurrer når man skal på tur etc), ha lav impulskontroll, bjeffe mye og drømme mye. Alle disse handlingene er måter hunden blir kvitt sin overskuddsenergi på. En hund som er veldig nervøs, usikker, lettskremt er også stresset. Den er alltid på vakt. Også hunder som gjør utfall mot andre hunder eller mennesker (for eksempel barn!) har et for høgt stressnivå. En stressreaksjon opptrer vanligvis for å forberede kroppen på flukt, forsvar eller noe annet som krever muskulær styrke. Alt dette er symptomer for en stresset hund. En stresset hund vil ha mye kortere lunte før «det smeller».  Hunder som er hyperaktive og som nesten ikke har tid til å slappe av, som uler og tygger på ting, løper rundt og rundt, bjeffer, trekker i båndet konstant og alltid snur seg etter hver minste lyd – er trolig stresset. Særlig gjeterhunder er utsatt for slik oppførsel og krever ekstra trening for å få ned stressnivået. En del hunder er også utålmodige, har lav impulskontroll. Disse vil for eksempel være urolige og bråkete dersom de blir bundet mens eieren forbereder agilitybanen, har høg fart i alt de gjør – og man tenker at denne hunden haster det fælt for.  Stressede hunder har ofte mageproblemer, drikker mye, spiser mye gress og også kvister. De kan også fordrive tida med å slikke på tepper. Stressede hunder får ofte infeksjoner og muskelskader. De hopper ut av bilen så fort den har stoppet og løper altfor fort i ulendt terreng uten oppvarming. Har du en slik hund? Ja, da bør du lese denne boka.

Stressets fysiologi

Hva skjer i kroppen når en stressreaksjon oppstår? En slik reaksjon opptrer på tre plan: det autonome nervesystemet, det indre hormonelle systemet og følelsesdelen i hjernen (limbiske system). Det som skjer når en uventet og «uhåndterbar» situasjon oppstår er som en tretrinnsrakett og det skjer hurtig og uten at man får tenkt seg om:
Trinn 1: Det autonome nervesystemet reagerer (dette er UTENFOR viljens kontroll)
Det kjennes som et elektrisk støt i kroppen. Man blir redd/skremt. Hjertet slår umiddelbart fortere og hardere, blodtilførselen øker og næringsstoffene transporteres raskere rundt. Alle muskler spennes tvert! Og vi gjør oss klar for flukt eller kamp.
Trinn 2: Hormonene skilles ut
Det autonome nervesystemet har sendt beskjed til binyrene om å utskille adrenalin og noradrenalin som nå «overtar» styringa og igjen øker hjertets slag ytterligere. Og som igjen øker lungekapasiteten.  Oksygenopptaket øker, leveren frigir sukker (ekstra energireserve!), blodet omdirigeres fra huden (man blir blek!), mage og tarm. Dette blodet sendes til musklene slik at man faktisk blir sterkere og raskere. Blodtrykket stiger, pupillene utvides og håret reiser seg (man ser større ut). Resultatet av alt dette er at muskelstyrken mangedobles, man blir mer årvåken, beredskapen er på topp!
Dersom situasjonen som utløste dette raskt avtar, så koples ikke trinn tre inn, men det vil fortsatt ta litt tid før man roer seg ned.
Trinn 3: Hormonet kortisol utskilles
Kortisol skilles ut ca 30 sekunder etter at stressreaksjonen oppstår. Kortisol forsterkere stressreaksjonen ved blant annet å påvirke fett-depoter rundt i kroppen til å frigjøre fett ut i blodet, et effektivt næringsdepot som ytterligere styrker muskelkraften. Dette gjør at hunden nå på veldig kort tid har økt sin evne til å kunne slåss hardere eller flykte kjappere –avhengig av hva som er den beste strategien i denne situasjonen.
Hele denne tretrinnsreaksjonen skjer i løpet av 30 sekunder… Man har derfor ikke så mye tid til å avverge en situasjon om den skulle oppstå.

Type A- og B-mennesker og  -hunder

Type A-mennesker er handlekraftige, arbeider fort og hardt, mens type B-mennesker er rolige, tålmodige og arbeider langsomt og nøye. Dette er selvsagt en veldig forenklet inndeling, men den kan på et vis overføres til hunder. På både rase-nivå og individnivå. Type A-hunder er for eksempel gjeterhundraser, mens type B-hunder er store tunge hunder som new foundland og sankt bernardshund. A-typer er høy-adrenalinhunder, mens B-typer er roligere individer. Man bør derfor tenke nøye gjennom hvilke aktiviteter man sysselsetter sine A-typehunder med. Disse girer seg raskt opp og blir der oppe – lenge. Noe som fort er skadelig. Selv om hunden din elsker å løpe etter pinner og baller, så bør denne aktiviteten innskrenkes til et minimum pga at den kanskje gir hunden din et forhøyet stressnivå over tid. Kanskje kan man heller GJEMME pinner og baller. Da vil hundens søkeoppgave bli minst like utfordrende og morsom, men ikke stressende.

Hjernens stressreaksjon

Hjernen jobber hele tida for å oppnå likevekt og balanse i kroppen, slik at vi reagerer, men ikke overreagerer. At vi hele tida tilpasser vår reaksjon til omgivelsene. At vi øker stresset til riktig nivå, og at vi roer ned når situasjonen er over. I noen situasjoner setter stressreaksjonen fart på det fysiske, slik at man blir opphisset, blir «blokkert» og opptrer følelsesmessig.  I andre situasjoner hemmes og bremses stressreaksjonen og vi begynner å tenke klart og logisk igjen. Det er viktig at man kan både «gi gass» og «bremse ned» - for å overleve. Disse kontrollsystemene må virke sammen, og balanseres i hver enkelt situasjon. Dette er selvsagt framstilt veldig forenklet her.
Det autonome nervesystemet er utenfor viljens kontroll og regulerer slikt som svetting, ulike kjertler og hva de skiller ut, hjerteaktivitet, blodtrykk, pust etc. Det autonome nervesystem g består av det sympatiske (som «gasser opp») og det parasympatiske (som «bremser ned») nervesystemet.
Hjernehalvdelene våre oppfatter informasjon på litt ulik måte. Den høyre hjernehalvdel kontrollerer det følelsesmessige (opprørt, sint, redd, nytelse, glede) og handler raskt, mens den venstre hjernehalvdel kontrollerer det logiske, kognitive (utregninger, tanker, planlegging) og opptrer langsommere.
Det limbiske system er hvor følelsene våre oppstår i hjernen, og dette styres fra amygdalakjernen. Takket være forbindelser mellom hjernebarken (hjernehalvdelene) så kan følelser påvirkes av fornuften – og fornuften påvirkes av følelser. Når man er rolig og sindig, er det lett å fundere, resonere og tenke. Mens når man er opphisset, redd eller sint – så blokkeres fornuftsprosessene og man reagerer instinktivt og følelsesmessig. Det er derfor det er umulig å få en person – eller hund – til å opptre fornuftig og rasjonelt når man er lei seg, redd eller opprørt. Dette fungerer også motsatt ved at man ved dyp konsentrasjon kan blokkerer for følelser. For eksempel når hunden jobber hardt med en oppgave (følger et duftspor) så blir den ikke distrahert av en katt som brått dukker opp. Den enser den ikke. Det virker som om hunden er både døv og blind – når nesa jobber intenst.

Stressfaktorer hos hund

Individer (mennesker og hunder) reagerer ulikt på belastninger og stressituasjoner vi utsettes for. Vi har ulik toleranse for stress, ulik toleranse for det ukjente, og vi har ulike fobier og ting som gjør oss glad eller redd. Dette er avhengig av både gener, miljø og tidligere erfaringer. Og også evnen til opptak av B-vitaminer. Alt dette vil påvirke hvordan individets personlighet er og utvikler seg. Mye er medfødt og mye kan læres.
Stressmaskineriet vårt påvirkes av både ytre og indre impulser. Hvis vi tenker på noe fælt eller skremmende som kan skje i nær framtid, så kan det framprovosere en stressreaksjon. På lik linje kan vi håndtere til en viss grad noe stress og uro – ved positiv tenkning. Dette gjelder også for hunder. Vi kan hjelpe hunden til å tenke på eller oppleve en situasjon mindre skremmende. Alt som kan utløse merkbare stressreaksjoner kalles stressfaktorer.
Når det gjelder hunder er det mye som kan gjøres for å dempe stresset, blant annet å venne hunden gradvis til ulike stressfaktorer. Her kan nevnes tidlig påvirkning, båndtrening, positive opplevelser knyttet til kloklipp etc, sosialisering, miljøtilpassing, næring og det å huske på at hunden kan ha en dårlig dag (psykisk eller fysisk).  Vi som hundeeiere er dessuten rollemodeller for våre hunder og det betyr at det antageligvis fins en sammenheng mellom autoritære og straffende hundeeiere og aggressivitet hos hunder. Hvis vi lærer opp hunden ved hjelp av undertrykking og fysisk avstraffelse, så vil vår hund føre dette videre i sitt møte med andre hunder. Det er slik den har lært at man skal oppføre seg mot dem man ønsker å posisjonere seg overfor.

Overstimulering

Hunden blir overstimulert når den utsettes for mer og flere intense opplevelser enn den klarer å håndtere. For eksempel dersom hunder leker lenge og ofte med hverandre, så kan dette forårsake negativt stress – selv om opplevelsen i seg selv burde være positiv. Det samme gjelder hente- pinne-leker, stadige kampleker og dra-leking. Alt dette vil over lang tid (og ofte gjentakelser!) medføre negativt stress.
Også overdreven fysisk aktivitet, spesielt med høg hastighet som galopp og kraftig akselerasjon, vil aktivisere stressmaskineriet for å øke styrken i kroppen. Selvsagt jaktet hundens forfedre både fort og intenst, men ikke hver dag! De har også hviledager hvor de henter seg inn igjen. Hunden er programmert gjennom arv til å ikke anstrenge kroppen for mye, maks en gang eller to i uka. Enkelte jakt- og gjeter-raser er spesielt følsomme for overdreven løping i høy fart og kan få symptomer på stress om de holder på for ofte og for intenst.

Understimulering

En vanlig familiehund vil ofte være understimulert noe som gir seg utslag i tristhet, for lite å gjøre. Hunden stammer fra aktive og jagende dyr, som måtte bruke både kroppens styrke og intelligens for å få tak i mat. De samordnet også bevegelsene sine slik at de jaget i flokk, spiste i flokk og når de hvilte så lå de sammen i grupper. Dagens familiehund har det ikke slik. En valp vil fotfølge oss fra rom til rom i den tro at det snart skal skje noe, men etter å ha erfart at det ikke skjer noe som helst – så slutter den med det, og blir heller liggende tiltaksløs på plassen sin. Maten trenger man ikke å jakte på, lete etter, den serveres i matskåla til faste tider. Er hunden heldig vil den få en spasertur daglig, rundt kvartalet, men har man en dominant eier så får den ikke engang lov til å lukte og snuse på denne turen, men må gå pent på plass. Da fratar man den muligheten til å bruke sin fantastiske nese for å få de impulsene som ligger rett rundt hjørnet.
Dette blir altfor lite stimuli for et intelligent vesen som hunden din er! Hunden trenger ikke bare en luftetur for å bevege musklene sine, men den trenger også å bruke sin intelligens for å ta egne valg, løse problemer og snuse seg fram til godbiter i grøftekanten.
I tillegg trenger hunden fysisk kontakt og selskap av flokken sin – oss. Forskning viser også at hunder som sover nesten 24 timer i døgnet (pga kjedsomhet) også er de som har mest problematferd (definert fra vårt ståsted). Mye problematferd oppstår fordi hunden selv må finne på aktiviteter, og mye kan unngås om man bruker hundens intelligens noen minutter daglig.
Kjedsomhet er ofte koplet til stresshormonet kortisol. Og medfører en mental spenning og en følelse av ubehag. Så selv om hunden ligger avslappet og tilsynelatende sover hele tida (sover regelrett bort livet sitt!!), så bygger den opp en kapasitet til å handle, og som kan sammenlignes med en vulkan som venter på et nytt utbrudd.
Løsningen er enkel: kroppslig og mental stimulans. Hvis du mener du ikke har tid til mental stimulans, så kutt ned på tida du bruker på turen rundt kvartalet…

Usikkerhet

En hund som føler usikkerhet og utrygghet har ingen kontroll over situasjonen den er i. Hvis man ikke gir hunden forutsigbarhet i hverdagen, så blir den usikker. Noen hunder blir stresset pga usikkerheten, særlig de som har en uforutsigbar eier – som svinger i humør og sitt reaksjonsmønster. Hvis man styrer hunden sin med straff og forbud, så vil hunden miste sin følelse av kontroll over situasjoner den stilles ovenfor. For at hunden skal bli trygg må den gis tillit og mulighet til å ta egne valg, og ikke sette den i situasjoner den ikke kan håndtere. Ei heller hvor store krav man stiller til den i trening.
En hund forstår ikke spøk. Den forstår ikke at den noen ganger får være i sofaen, mens andre ikke. Den forstår ikke hvorfor man ler av den og peker når den springer til døra om man roper «kom inn» uten at det kommer noen. Alt dette er bare med på å gjøre den usikker – og heve dens stressreaksjon. Den må alltid være på vakt.
For hunden er det viktig at man har gode rutiner, som alltid følges: Man går på tur når man sier man skal på tur, man gir alltid mat når man har hentet matskåla og det er mat-tid. Etc. Hunden vil aldri kunne forstå at den får kjeft når man kommer når man blir ropt på – men at man kommer for sakte. For hunden fins ikke noe begrep om å komme fort eller sakte. Hunden vil heller ikke forstå hvorfor den får kjeft ene dagen når den drar i båndet, men ikke den andre (kanskje eier har hatt en dårlig dag?). Hunden forstår ikke at du sier at i dag er lunta mi kort… Den bare blir ekstremt utrygg fordi du opptrer uforutsigbart fra dag til dag.

Egen avslutning

Etter å ha lest denne boka, sitter jeg igjen med mye kunnskap om stress hos både mennesker og dyr. Mye av det har jeg lest og fått visst tidligere, mens andre ting var helt nye. Det var spesielt spennende å lese om stressreaksjoner som fysiologisk fenomen. Dersom man klarer å ta dette inn over seg så bør man forstå at det ikke hjelper å kjefte på en hund som er stresset – i selve situasjonen. Det vi kan gjøre er å hjelpe hunden til ikke å havne i slike situasjoner. Og å få den ut av situasjonen så fort som mulig. Jeg har også lest en del andre bøker som er med på å prege meg som hundeeier. Også denne boka her underbygger mye av det samme: det er viktig med riktig fysiske utfordringer, de må bruke hue, hunder er gode problemløsere når de får muligheten til å tenke selv, de reagerer instinktiv – og sist men kanskje viktigst av alt: det er jeg som hundeeier som må ta initiativet for at min hund skal ha et godt og verdig hundeliv.
Jeg har i dette sammendraget kun tatt med en liten del av det som står i boka «Stress, angst og aggresjon hos hunder». Noen tema har jeg ikke skrevet om i det heletatt, men det betyr ikke at det ikke er viktig. Og jeg har skrevet dette i hovedsak for at jeg selv skal lære dette enda bedre.



                                                                                                              Monica Skybakmoen