Et lite tankeeksperiment om læring og motivasjon

En dag sier mamma, samboeren, sønnen, bestefar eller noen andre som står deg nær, at du skal lære deg å spille piano. Og ikke bare det, men innen 1 mnd så skal du framføre Mozarts Piano Sonata nr. 11 på en konsert med 300 tilskuere. Du har aldri spilt noe instrument, og heller aldri ønsket å lære det. Du ser uforstående på den som står deg nær (vi kaller vedkommende Eva) som har bestemt dette - og spør hvorfor? Eva svarer ved å heise på skuldrene - og det var det.

Dagen etter bestemmer Eva at du skal øve. Du har litt vondt i hodet, men det spiller ingen rolle. Eva gir deg et noteark - ber deg sette deg ved pianoet og begynne å spille stykket. For å ha bedre kontroll så får du et halsbånd rundt halsen - for på denne måten kan Eva nappe i halsbåndet hver gang du spiller feil. Du ser sjokkert på Eva - for du kan jo ikke noter! Og du aner ikke hvilke noter som hører til hvilke tangenter. Det spiller ingen rolle, sier Eva, for du vil jo erfare til slutt hva som er riktig - fordi hun napper i halsbåndet hver gang du gjør feil. "Sett i gang og spill" sier Eva. Selvsagt blir det masse napping i halsbåndet ettersom du jo aldri er blitt fortalt hvordan man gjør det riktig, men rett og slett må eksperimentere deg fram med hver eneste note. Og etter en halvtime så har du både vondt i hodet og kjempevondt i halsen. Stressnivået er ganske høgt ettersom du jo er ganske fortvilet fordi du ikke ser noen ende på dette. Og heller ingen hensikt. Eva sier etter 1 time at det er nok for i dag - vi fortsetter i mårra. Du er glad du er ferdig, men sjokkert over hvordan Eva har oppført seg mot deg. Hun som du var så glad i er blitt et "monster". Hun påfører deg smerte - og du aner ikke hvordan du skal komme deg ut av situasjonen. Og du gleder deg i hvert fall ikke til i mårra. Når morgendagen kommer og Eva kommer med halsbåndet og befaler deg til pianoet - så er motivasjonen på bånn. Selvtilliten er borte og stressnivået er høgt fordi du vet dette blir en ny time med frustrasjon og smerte. Men - selvsagt lærer du litt mer dag for dag - og innen en mnd så kan du spille på et vis. Dessverre så gir pianoet deg bare dårlige assosiasjoner og gleden er borte. Når du så skal framføre pianostykket for andre dukker det opp enda et stressmoment. Nytt sted. Ny setting - og faren for å gjøre feil blir igjen større...dersom du hadde øvd på samme sted som du siste dagen skulle framføre så ville det trolig gått litt bedre. Tenk etter hvor fort gjort det er å gjøre selv de enkleste ting feil dersom du er redd og utilpass.

Hvor vil jeg med denne historien? Jo - veldig mange bruker denne metoden på hundene sine! For eksempel når de skal lære å gå pent i bånd. I tillegg så klarer ikke vi med ord å fortelle hunden at målet med treninga er å gå inntil meg med slakt bånd. For hunden er dette helt uforståelig og ikke minst ulogisk - og den har heller ingen motivasjon for å ville gå inntil meg. Min jobb som hundeeier blir derfor å motivere hunden til å VILLE være inntil meg, og det gjør jeg ved å BELØNNE når den selv oppsøker meg og TILBYR meg den atferden jeg ønsker. Når hunden så har motivasjon for å gjøre det jeg ønsker - og gjør det - først da SIER jeg ordet jeg vil det skal hete. Feks "FOT" eller "På plass". På denne måten lærer hunden at når jeg går slik så heter det "Fot". Veldig mange hundeeiere henger etter hunden i båndet og roper "NEI - NEI -NEI" og til slutt hanker de hunden inn med makt. Jeg skal vedde på at mange hunder tror at det å slepe med seg eieren sin heter "nei"...For eieren roper det hver gang den gjør det.

Tenk litt på dette - når dere trener! Motiverer du til samarbeid og glede, eller gjør du hunden din bare lei og utrygg?

Før hunden kan "få kjeft" for å ikke gå pent i bånd, så må den har forstått i en hver situasjon hva det å gå pent i bånd innebærer. I tillegg må den ha lært det så godt - og ha så god selvkontroll - at den aldri gjør feil. Selv ikke når den ser noe den har veldig lyst å sjekke ut, når den har vondt i magen, når den er på et sted den syns er skummelt eller den skvetter til av en sterk lyd.... Jeg tror vel at dersom du hadde lært deg å spille piano (feks etter denne rykk-og-napp-metoden), så kunne du fortsatt ha spilt feil når du er sliten, når du er ukonsentrert eller når du er stressa og redd. Det er ikke alltid like lett å gjøre alt rett hele tida - verken for deg eller hunden. Men skal den nødvendigvis straffes for det? Eller kan vi godta at den gjør feil slik som deg og meg - og innse at det faktisk ikke er fordi den ønsker å være vrang og slem?

Del gjerne - så flere kan få seg en aha-opplevelse!

PS: Og hvis noen lurer, så bruker jeg aldri koppel festet til halsbånd på hundene mine. Vi bruker alltid sele - og straffer heller ikke ved å røske i båndet.

Sjalusi og urettferdighet - har hunden slike følelser og tanker?

Jeg har blitt fortalt at hunder ikke kan føle sjalusi, misunnelse eller urettferdighet. Begrunnelsen har vært at hjernen deres ikke er godt nok utviklet til å kunne gjøre slike "resonnementer" eller vurderinger. Men de seinere åra er det blitt forsket mye på hund og det viser seg jo at hunden opplever, føler, tenker og vurderer mye, mye mer enn vi før har trodd. Dersom alle hundeeiere hadde vært oppdatert på nyere forskning, så ville nok mange hunder fått et mye bedre liv. For når vi vet alt de observerer, kommuniserer, forstår og føler så er det klart at vi også må gjøre en revurdering på hvordan vi behandler menneskets beste venn.

Sjalusi er nært beslektet med følelsen misunnelse, som igjen ofte oppstår når man opplever at man blir urettferdig behandlet. Det ble gjennomført et eksperiment i Wien (1) hvor 29 hunder ble trent i "å gi labb". Når hundene behersket dette godt så testet de hvor lenge de fortsatte å gi labb uten å belønne dem. Det viste seg at de fleste gikk lei etter ca 30 "gi labb" uten belønning etter hverandre. Men hvis de fikk litt godis hver gang så kunne de fortsette nesten i det uendelige.
Selve eksperimentet gikk ut på at to og to hunder fikk "gi labb" samtidig. Og så ga man belønning bare til den ene hunden. Da viste det seg at den andre hunden som ikke fikk belønning, men som så at hunden ved siden av fikk belønning, ga opp allerede etter 15-20 kommandoer. Og enda tidligere begynte de å bli trege til å reagere. Normalt trenge man bare si "gi labb" en gang for å få reaksjonen, men nå måtte man si det to, tre ganger - når "partneren" fikk belønning, men selv ikke fikk noe. Underveis tenkte forskerne at hundene kanskje bare gikk lei av å utføre denne meningsløse kommandoen, men neida. Hvis de samme to hundene igjen ble testet i par - og INGEN fikk belønning, så fortsatte de begge 30 ganger på rad. Det samme skjedde om hunden ble testet alene. Hundene sluttet bare å samarbeide når de så at en annen hund fikk belønning for samme atferd som de selv måtte utføre uten godis....  Forskerne gjorde flere kontrollforsøk, med hunder som var helt ukjente for hverandre og hunder som kjente hverandre, hvor lette de var å trene med godis og ikke. Det viste seg at det var følelsen av å bli urettferdig behandlet som slo til og endret atferden til hundene.

Alexandra Horowitz (2) forsket i 2012 på om hunder ville reagere på urettferdighet også om forskjellene ikke var så store. Hva hvis begge hundene belønnes, men den ene får mye mer enn den andre? Vil de reagere på det? Dette testet de ut ved at to og to hunder kom fram til to ulike trenere til forskjellig tid. Begge trenerne kommanderte hundene "sitt", men den ene treneren belønnet alltid begge hundene med like mye godis på et fat, mens den andre treneren alltid ga den ene hunden mer enn den andre. Det var altså en rettferdig trener og en urettferdig trener som hundene ble utsatt for i par. Begge hundene fikk altså alltid belønning, men hos den ene treneren fikk de lik belønning, mens man hos den andre ofte ble urettferdig behandlet. Etter flere slike treningsomganger ble så selve testen utført ved at hundene en og en fikk velge hvilken av de to trenerne de ville gå fram til og utføre sin sitt-kommando. Det viste seg at de fleste hundene valgte den urettferdige treneren som hadde overbelønnet den andre hunden. Hundene hadde selv blitt urettferdig behandlet, men det kan virke som at de allikevel håpet at det denne gangen var deres tur til å få mye belønning! Hundene var altså mer lysten på å satse på at urettferdigheten ville snu i deres favør, enn å gå til en som ga lite til alle.....

Denne forskningen forteller meg at mine hunder faktisk får med seg dersom jeg behandler mine
urettferdig. Dersom Chantie får store godbiter og Tasja bare små godbiter hver gang, så vil de begge oppleve at jeg forskjellsbehandler. Jeg er usikker på om jeg har lyst å fremstå slik...

Det er derfor bevist at hunder kan forstå og oppleve urettferdighet og dermed også en følelse av å bli dårlig behandlet sammenlignet med en annen hund. Det er derfor også en stor mulighet for at hunder opplever sjalusi ut fra hvordan eieren oppfører seg ovenfor andre hunder og sikkert også mennesker. Mange hundeeiere sier at hundene deres er sjalu dersom de koser med en annen hund eller med partneren sin/barna sine. Mange hunder vil reagere fysisk på slikt ved å prøve å gå imellom (splitte), bjeffe eller også hoppe på og til og med småbite. Mange sier at dette handler om at hunder vil unngå konflikt og bråk. At de er redd for at de to som klenger - egentlig skal begynne å sloss. Men denne forskningen viser at det nok også handler om sjalusi og urettferdighet. En hund vil fint kunne kjenne urettferdighet dersom eieren vier for mye oppmerksomhet til en annen. For som vi vet så er det ikke bare godbiter som hunder higer etter og jobber for. Kos og ros er trolig mye viktigere for hundens ve og vel.



(1) Range, F., et al., 2009. The absence of reward induces inequiety aversion in dogs. Proceedings of the National Academy of Siences, 106 (I), pp.340-345

(2) Horowitz, A. 2012. Fair is fine, but more is better: Limits to inequity aversion in the domestic dog. Social Justice Research, 25 (2), pp.195-212.

Og jeg har lest boka: Hunden som skäms av Per Jensen hvor alt dette er gjort rede for:) 

Kjeft vs ros

Hundens hjerne vs menneskets hjerne

Vi kan skille hjernen i to deler - de kognitive funksjonene (som tanker, beregninger, betraktninger, innlæring) og der som følelser skapes. De kognitive prosessene skjer i hjernebarken, dvs den yngre og ytterste delen av hjernen. Hos mennesker er denne velutviklet, og det er fordi vi har en "stor" hjernebark at vi er overlegen andre arter når det kommer til planlegging, det å tenke framover, skape ting osv. Følelser dannes i de innerste delene av hjernen, i det limbiske system. Her fins amygdala som gir sterke følelsesutbrudd når den stimuleres.
En hund har ikke en like velutrustet hjerne som mennesker når det gjelder tankevirksomhet. Den har rett og slett ikke like mye hjernebark. Derimot har den et velutviklet følelsessystem, noe som selvsagt resulterer i at hunden er MER følelsesorientert (les: følelsesstyrt) enn til kognitive reaksjoner. Dette betyr ikke at den ikke tenker, for den tenker mye, lærer mye og assosierer mye, men det betyr at i utfordringer der man kan bruke både tankevirksomhet og/eller følelser for å løse en situasjon - så vinner trolig følelsene.

Dette er nyttig å vite for oss som forsøker å få hundene til å gjøre som vi vil. Alle hunder er jo kjempeflinke til å være hunder, mens vi mennesker gjennom hele hundens levetid forsøker å få den til å "bli" noe annet i tillegg:) Om hunden vår hadde levd vilt i en flokk med andre hunder så hadde gå pent i bånd, ikke tigge, holde seg i nærheten av eieren, være  rolig i bil, ikke hilse på hunder den møter osv ikke vært noe tema...

Hundens måte å lære på

Så - hvordan kan vi best utnytte hundens hjerne? Jo - to ting er viktig å vite:
1. hunden lærer ved assosiasjon.
2. noe som gir hunden noe positivt funker mye bedre enn noe negativt (straff) OG den vil ikke revurdere sitt valg (følelser vinner over tanker).

At hunden lærer ved assosiasjon og ikke ut fra hva vi sier eller tror vi signaliserer, er viktig å vite. Og så må vi i tillegg huske på at den oftest velger ut fra følelser og ikke det vi ønsker den har av fornuftige tanker.
Den lærer ved å erfare at når den gjør sånn - så skjer dette. Feks: når hunden tar mat fra bordet så får den noe kjempegodt å spise og blir mett (positivt), i tillegg så blir eieren sur og sint (negativt). Hunden vil kanskje da fortsette med det som ga en positiv opplevelse (forsyne seg selv med mat) og heller passe på i de øyeblikk som eieren ikke er til stede (unngå det negative aspektet).

Det samme kan skje når hunden går løs og opplever en tiltrekkende duft utenfor tomta (positiv følelse!), mens den kanskje tidligere har forstått at eieren helst vil den ikke skal gå så langt. Her vil hundens hjerne som er mer følelsesstyrt fort trumfe den tanken den har om at dette er feil. Nettopp fordi følelsene vinner fordi dens limbiske system er bedre utviklet enn det kognitive. I tillegg så står kanskje eieren og roper NEI, NEI og er sur, og da er det i hvertfall et lett valg....Man velger ikke å springe tilbake til en sint eier framfor å få kooooose seg med en kjempegod duft i noen sekunder.

Så hva er greia?? 

Jo - vi må vise at vi har en godt utviklet hjernebark og bruke hue når vi skal "lure" hunden vår til å gjøre som vi vil. Vi må spille på lag med hjernen dens som styres av følelser. Det betyr at hunden gjerne velger en blid, lokkende, koselig, pølsefristende eier framfor å bare lukte på en spennende lukt. Eller når den står iferd med å skulle hoppe opp i et deilig gjørmehull, så ikke kjeft! Ikke si NEI og dermed gjør valget lett for hunden, men lokk og gi den et enda bedre tilbud: kos, ros og masse positiv oppmerksomhet.

I alle situasjoner vi kommer opp i med hundene våre, så kan vi velge en positiv løsning. Og det fine med det er at humøret vårt også blir bedre! Jeg vedder på at dersom man har gått tur med hunden i tre kvarter og kjeftet det meste av turen så er man ganske irritert når man kommer hjem. Dersom man isteden velger å rose, gi hunden et bedre valg, sørge for at hunden er glad og lykkelig og ikke nedtrykt og kuet - så er også dagen vår bedre! Vi har kanskje hatt det artig på tur.

Kjeft vs ros

Eksempler a) kjeft vs b) ros:

Hunden drar i bånd mot møtende folk eller hunder.
a) kjeft på hunden og fyr deg opp b) bruk blid stemme og lokk hunden til deg, gi ros!

Hunden har nettopp tatt skoen din og har tenkt å bruke den som tyggeleke
a) kjeft på hunden og riv skoen fra den b) tilby hunden en tyggeleke/tyggebein og ta skoen rolig

Hunden har lagt seg på din plass i sofaen
a) rop fy til hunden og dytt den ned b) sett deg på gulvet og lokk hunden til deg, kos i 2-3 minutter

Ute på tur så har hunden funnet noe "ekkelt" den vil ha med hjem
a) skrik og riv og slit i det hunden har i munnen b) ta fram en neve godbiter og tilby hunden det i bytte for det ekle

Hunden bjeffer på naboen hver gang naboen er ute i hagen
a) rop til hunden at den skal holde kjeft gang, på gang, på gang....(PS.hunden oppfatter at du gneldrer MED den og vil bare fortsette)  b) vær ute sammen med hunden. Når naboen kommer ut så vær i forkant og ros og kos hunden FØR den bjeffer, eventuelt i de sekundene mellom bjeffene. Jeg lover at med litt iherdig trening en dag eller tre - så vil forbedringen være stor! Bruk litt tid intensivt - det er verdt det!

Og slik kan denne lista fortsette! Hvis du velger metode a) så kan det godt være at du får ok resultater for deg, men jeg kan nesten garantere at det ikke gir en lykkelig hund. Du ender opp med en hund som hele tida får kjeft, som hele tida opplever at alt den gjør er negativt og feil. Og jeg tror at mange hundeeiere selv også blir sure og leie av dette. Ved metode b) krever det at vi tar inn over oss at hundene faktisk ikke forstår ordene vi sier - men tolker oss ut fra toneleie, humør, kroppsspråk og hormoner vi utskiller. Og en eier som ER glad, som gir hunden positive opplevelser og følelser - vil fort bli en mye lykkeligere hundeeier som har en lykkelig, nysgjerrig og aktiv hund. En hund som er oppmerksom på hver gang eieren lokker for da vanker det masse gode følelser og lykkehormoner!

(Referanse: Etik och etologi: för ett lyckligt hundliv av Anders Hallgren. AH Books, 2016.)