Problematferd hos hund

Har du en hund som hopper opp på folk? 

En hund som tigger ved matbordet, eller kanskje forsyner seg selv fra bordet? 

En hund som bjeffer intenst på alt og alle? 

En som regjerer i sofaen og godstolen til tross for mange beskjeder om at det ikke er greit? 

En hund som graver i blomsterbedet? 

Som stjeler ting og som ødelegger? 

Som drar i båndet og ikke forstår noe av disse gå pent i bånd-greiene, men heller vil saumfare grøftekantene? 

Som vokter maten sin og senga si?

Som ikke takler å være alene hjemme uten å ule og bite på listene? 

Som ødelegger sko og puter?

Ja, da har du en problemhund.

Eller kanskje en hund med problematferd?

Eller kanskje en hund med problemer?

Eller kanskje en hund med helt naturlig hundeatferd?

Atferd som vil være livsnødvendig dersom den skulle klare seg alene ute i verden.

Den måtte ha kunne skaffe seg mat; og da må den kunne grave, bite, stjele, lete høgt og lavt...
Og den måtte ha passet på maten sin mot andre i dårlige tider, ved å vokte og forsvare.
Denne måtte kunne komme seg unna det den var redd; ved å bjeffe, knurre, hoppe på, skremme bort, være spenstig, kunne flykte kjapt over stokk og stein...
Den måtte kunne rømme og komme seg ut dersom den ble fanget; bite, ødelegge, bruke list...
Og når i all verden skulle en hund måtte kunne gå pent i bånd ved siden av et annet vesen - uten å snuse, uten å undersøke det som ligger i grøftekanten og frister...
Og den må ha god kroppsbeherskelse - enten den er vill eller tam. Og alle krumspring den gjør i oppveksten er med på å lære dette.


Hunder er sosiale og er gode på kommunikasjon seg imellom. De er avlet fram for å være vår beste venn, og derigjennom har de tilegnet seg en del kunnskap om hvordan VI kommuniserer. Men hva med oss? Har vi tilegnet oss nok kunnskap om hvordan hunden kommuniserer? Med ører, øyne, hode og haleføring, bevegelse, lyd osv?
Har du tenkt over at hunden kommuniserer neste bare uten lyd?? Mens vi kommuniserer nesten bare med lyd? Hvor vanskelig er det ikke for en skapning å skulle forstå all kommunikasjon via lyd (fra oss), når den ikke kommuniserer slik nesten i det hele tatt?
Og er det rettferdig at det er den som må lære seg vårt språk, mens vi gir blaffen i alt den forsøker å fortelle oss?
Og for å løse det vi mennesker kaller for problematferd hos hund, så må vi være tålmodige og ta inn over oss at vi må sørge for at hunden forstår det vi vil kommunisere....

Jeg tør påstå at det ikke fins så mange hunder med problematferd der ute. De er simpelthen helt vanlige hunder med nødvendig hundeatferd. Det er vi som kaller det problematferd når hunden oppfører seg som en "ekte hund". Når den graver, hopper, biter, bjeffer osv. Som den må for å lære, utvikle seg, forstå hvordan resten av verden henger sammen.


Hvis du vil ha en lykkelig hund, en hund som syns at den har det godt, trygt og et begivenhetsrikt liv, så må du slutte å tenke at den har problematferd. At hunden er problemet fordi den oppfører seg som en hund. Det er rett og slett vi som prøver å plukke av den mest mulig av det som er medfødt og naturlig for den!

Og det kan vi selvsagt gjøre. Men vi må gjøre det på en måte som ikke skader forholdet mellom hund og eier. Som ikke tar fra hunden dens oppdagelseslyst, trygghet og glede i livet.

For i bunn og grunn så er det ikke hunden som har problematferd, det er vi som kaller det det når hunden ikke oppfører seg som et voksent menneske....Og det er jo ekstremt dårlig gjort å forvente det.

Har du skaffet deg hund - så husk på at det er en hund du får:) 

Ødelegging av inventar

Mange opplever en eller flere ganger (noen mye oftere!) at hunden ødelegger møbler, sko, senga si, dørkarmer, puter - eller at den gnager og gnager på ting. Vi mennesker er jo rasjonelle vesener, så nå hunden vår begynner å tygge på ting eller ødelegge - så responderer vi ved å fjerne det den ødelegger. Og dette er jo forsåvidt greit - for å "redde" inventaret, men man sitter kanskje raskt igjen med et strippet rom, hunden får fjernet alt den kunne sysselsatt seg med - og vi har ikke gjort noe som helst med selve årsaken til ødeleggelsene. Altså HVORFOR ødelegger hunden?

Dersom det dreier seg om en valp, så er det flere ting som spiller inn. Valpen er selvsagt mest av alt redd for å bli igjen aleina. Bli forlatt. For oss mennesker er det liksom helt logisk at en liten valp, som altså er som et barn å regne, skal klare seg alene hjemme litt fra ganske så tidlig alder. Bare det i seg selv er ganske hjerteskjærende. Hvis vi ser til villhunder, så danner disse familieflokker som består av kanskje 10-15 individer. Det er foreldre, besteforeldre og barn. Det er ikke slik at valpene forlater slekten umiddelbart når de blir 8 uker - eller 12 uker - for så å måtte stå på egne bein. Mens vi tenker at valpen er gammel nok til å klare seg selv i flere timer fra de er bare noen få måneder gamle. Er det noe rart de får panikk og ødelegger?

Alle hunder har også et medfødt tyggebehov. Når de tygger så skiller de ut beroligende hormoner, så tyggeaktiviteter er noe de aller fleste hunder har stor glede av. I tillegg så er det noen som bruker det aktivt for å roe seg selv ned når de kjenner de blir stressa. Feks i en situasjon hvor de er litt bekymret eller redd. Eller rett og slett ikke har noe annet å finne på. Feks i et relativt tomt bur i timesvis. Da er det god tidtrøyte å tygge opp madrassen sin - og jeg vil nesten si at det skulle da bare mangle!! Hunder er ikke som oss som sover alt vi trenger i en lang periode i døgnet. Hunder sover i mange kortere perioder i løpet av dagen. Derfor er det ikke bra for hunden å måtte tilbringe timesvis i et bur. De må ha mulighet til å tusle litt rundt, drikke litt, titte litt ut, legge seg mjukt, legge seg hardt, rulle litt, stelle seg litt og kanskje også tygge litt. Dette bør den kunne gjøre både på natta og også på dagen når vi eventuelt er på jobb.

Dersom hunden din er blitt trygg på å være aleina hjemme, og du så kommer hjem en dag til at noe er ødelagt - så håper jeg at du forstår at den ikke har sittet og pønsket ut noe faenskap for å irritere deg! Kanskje har den aldri blitt helt fortrolig med å være aleina? Veldig, veldig mange hunder blir aldri det. Hunder har gjennom generasjoner bodd sammen med andre individer - og er ikke avlet fram for ensomhet. Eller for å trives mutters aleina. Derfor gjør de heller ikke det. Hunder er avlet fram for å være sosiale, for å være menneskets beste venn - og for å samhandle fantastisk godt med oss. Det er derfor helt naturlig at de mistrives sterkt aleina! Og at de faktisk kan synes det er såpass ubehagelig at de må tygge litt for å roe seg ned, eller de prøver å bite seg ut av huset....Som Tasja prøvde på på søndag....

Tasja har aldri likt å bli igjen aleina hjemme. Hun takler fint å være alene i en etasje, mens jeg sover i 2.etasje og Chantie feks sover i kjelleren. Det går fint om jeg drar bort, så lenge Chantie er igjen hjemme. Men hun syns det er vanskelig at jeg og Chantie drar, selv om en av gutta feks er hjemme. Det er liksom ikke godt nok. Hun har alltid pepet og vandret en del rundt da, men har liksom klart å "håndtere" det. Og jeg har jo selvsagt sakte vennet henne til å være litt aleina. Jeg har gått lang tur med henne, latt henne fått roe seg ned når vi kommer hjem, deretter har hun feks fått en Kong (gummiting) med frosset kjøttdeig/leverpostei i når Chantie og jeg har gått tur. Dette for at hun da skal ha noe kjempegodt å drive med, som samtidig er tygging og virker beroligende - og så har jeg jo utvidet bortetida sakte, men sikkert. Og det har gått rimelig greit. Jeg ser jo at hun noen ganger har vært oppå bordet eller benken, men hun har nesten aldri tatt noe eller ødelagt noe. Som jo er bra for meg. Og jeg har listet meg innpå huset for å høre om hun uler. Noen ganger har hun gjort det - andre ganger ikke. Uling er jo at hun kaller på flokken sin - fordi hun er skikkelig forlatt.

Men søndag hadde hun ikke en god periode hjemme alene. Hun fikk to Konger, og vi var ikke lengre borte enn vi pleier. Allikevel så har stakkars Tasja hatt fryktelige minutter hjemme alene. Hun har bitt og klort opp dørkarmen - så den har fliset seg skikkelig. Og jeg kan bare tenke meg hvor redd og desperat hun må ha vært. Kanskje har hun hørt noe, kanskje har hun feilkoplet noen tanker, og i hvert fall så har hun bare hatt det forferdelig!

Hun får selvsagt ikke kjeft etter en slik opplevelse. Kun trøst. Og forsikring om at hun aldri skal bli forlatt for godt.
Det vil nå gå en god del tid før jeg igjen begynner helt på starten igjen med hjemme alene trening. For når hun nå har hatt en panikkopplevelse, så må jeg sørge for at den ikke oppstår igjen. Og det er ganske stor sjanse for at hun vil få panikk neste gang også, så lenge hun hadde det sist. For hun husker jo selvsagt den dårlige følelsen hun hadde da. Jeg må derfor endre på følelsene hennes knyttet til det å være aleine. Og det er ikke gjort på en uke. Men kanskje på 10 uker. Det viktigste nå er at hun får tilbake troen på at vi er en familie og vi hører sammen - for alltid.

Og til alle som blir irriterte når hunden ødelegger noe: Det er jo bare materielle greier. Alt kan fikses eller erstattes. Men en hunds redsel eller sorg over å bli forlatt - kan ikke "tuktes" bort eller fjernes ved å hindre den i å tygge/ødelegge.

Sliten Tasja etter å ha vært aleina hjemme.....

Og hvordan kan vi avhjelpe separasjonsangst? Ta en titt på denne. 

Lov kontra ikke-lov

Mange hundeeiere lever i den tro at hunden deres ikke kan forstå nyanser av regler. Veldig mange tror at dersom hunden får lov å være i en stol eller sofa, så vil den erobre alle stoler og sofaer i hele huset. Dersom den får lov å leke med en kassert sokk, så vil den stjele alle sokker heretter. Dersom den får lov å ødelegge en eske eller bamse - så vil den ødelegge alt den kommer over av esker eller kosedyr, eller puter for den del...Dette stemmer selvsagt ikke.

Mange hunder har et iboende behov for en del atferder, feks graving (=grave opp/ned "mat"), kraftig risting (= for å drepe byttet), ødelegging av ting (=partering av bytte), tygging (=spising av rått kjøtt).
Dette er atferder som ligger godt nedplantet i hundene våre, og noen har sterkere behov for de ulike gjøremålene enn andre. En hund som har et sterkt "parteringsbehov", vil jo bli roligere dersom den får utløp for dette innimellom, i kontrollerte former. Det samme med en hund som trenger å jakte, apportere, løpe etc. Men vi mennesker liker ikke en del av disse iboende behovene som hundene våre har. Og derfor nekter vi dem ofte utløp for mange av disse...Som raskt kan medføre at de må begynne med atferdene i det skjulte. Feks når de er alene hjemme, i bilen, i hagen eller de må stjele ting for å få utløp for det.
Det er derfor smartere av oss eiere - dersom vi oppdager at vi har en hund med et sterkt behov, å gi hunden tilgang til å utøvde atferden et sted/eller på noe den får lov til. Hunden vil elske deg! 

Chantie har både grave-, riste- og destrueringsbehov. Dermed har jeg laget et eget sted i hagen hvor hun får lov å grave. Nettopp fordi jeg ikke vil hun skal grave overalt! Og hun får innimellom noen avdankede bamser som hun kan destruere. Til stor lykke og glede!

I tillegg har hundene mine et billig IKEA-gulvteppe, som alltid ligger på gulvet, og som det er lov å tygge på/ødelegge. Når hundene var små og tygde på alt de fant, så førte jeg de til gulvteppet - og viste de at det er HER du skal tygge. Og det fungerer også helt fint. Jeg har flere gulvtepper av samme slag, men det er kun dette ene det er lov å ødelegge. Hundene har aldri tygd på de andre - etter at de fikk dette ene de kunne tygge på.

Det samme gjelder med liggeplasser. Noen hunder liker å ligge høyt (for å få oversikt kanskje?), andre liker å ligge mer "gjemt" (mer trygt muligens). En hund som har et iboende behov for å ligge høyt vil alltid prøve å finne seg en liggeplass opp fra gulvet. Det er nok ikke slik at den tenker at nå skal jeg jammen gå å legge meg i sofaen, men den vil kjenne at den har et behov for å ligge der. Og hunder som da stadig "trosser" eierne sine med å ligge i sofaen, stolen eller også på bordet - så fort eieren ikke ser det, gjør ikke dette fordi den er slem, men fordi dens iboende behov forteller den at det er der den "må" ligge. Løsningen er selvsagt å gi hunden en egen liggeplass høgt. Gi den en egen stol - og den vil ikke lengre ha behov for å snike seg til å ligge på ulovlige plasser. Og du vil få en lykkeligere hund fordi en av konfliktene dere har blir borte.

Noen hundeeiere tror de hele tida må demonstrere for hunden sin at de er sjefen - og at hundens ve og vel ikke betyr noe. De snakker om at de må dominere hunden og hele tiden "kue" den for at den skal forstå den er nederst på rangstigen. Til alle dere som fortsatt tror det (og forsåvidt alle andre som ønsker å lære litt mer!), ta en titt på denne:
Ønsker hunden å dominere over mennesket - eller være "flokkleder"?