Jeg er mørkeredd!

Jeg har en bekjennelse å komme med: jeg er snart 48 år og er fortsatt mørkeredd! Jeg har alltid vært mørkeredd. Jeg husker at når jeg var lita og våknet om natta og var redd, så ville jeg inn i senga til mamma og pappa. For å komme fra mitt rom og inn til deres soverom, så måtte jeg gjennom gangen - og den var mørk og hadde ei skummel trapp midt i. Jeg husker at jeg lå lenge hver gang og motet meg opp til å springe så fort jeg kunne forbi "det svarte trappehullet" og fort-fort hoppe oppi senga til mamma og pappa. Jeg tror jeg drev på slik i årevis når jeg var lita. Og selv om jeg visste at det ikke var noe skummelt i førsteetasje, så var jeg like livredd det svarte hullet hver eneste natt....
Da jeg ble litt eldre, kanskje rundt 7-8 år, så syntes jeg selv det var plagsomt at jeg var så innmari mørkeredd. En vinterkveld hadde jeg drevet ute og lekt i snøen og bygd en snøborg. Da det ble mørkt om ettermiddagen, bestemte jeg meg for at jeg skulle kurere mørkeredselen en gang for alle. Så jeg satt ute - i snøborgen - i mørket - og ventet på at jeg skulle slutte å være livredd. Jeg husker ikke hvor lenge jeg holdt ut, men jeg erkjente for meg selv når jeg omsider gikk inn, at det nok ikke hadde hatt noen virkning. Annet enn at jeg hadde erfart at jeg fortsatt var i live.

Jeg vokste opp i Gjesåsen og hadde skogen helt innpå huset på ene sida. Det var den sida der inngangsdøra var. Og innkjørselen vår gikk fra hovedveien og forbi to hus, langs skogkanten - før den kom fram til vårt hus. Da jeg ble ungdom og begynte å farte ute på kveldstid med venner - og kom seint hjem om kvelden, så måtte jeg ofte gå fra hovedveien og opp. I all hovedsak var det selvforskyldt for jeg ville ikke at pappa skulle våkne av at biler snudde rett utenfor soverommet deres. Så jeg ba de jeg satt på med om å slippe meg av ved veien - og måtte da gå noen meter langs skogkanten før jeg kom hjem. Og ikke bare det, men jeg måtte stå stille på trappa og bruke litt tid på å låse opp døra. I mørket - med ryggen mot den beksvarte skogen. Og jeg kan fortsatt huske hvordan jeg tok meg sammen og tenkte rasjonelt for ikke å la panikken ta meg.

Da jeg flyttet til Oslo for å studere så var jeg plutselig kommet til et trygt sted. Der var det lys overalt alltid. Og jeg trengte ikke å være redd. For meg var det mye skumlere å gå 100 meter langs en mørk skogkant, enn å surre rundt i Oslos gater om natta. Og jeg vet at det er irrasjonelt. Det er større sjanse for at et menneske gjør noe galt mot meg, enn noe som kommer ut fra skogen...

Og slik at det fortsatt. Hele livet. Jeg har blitt voksen, fornuftig og rasjonell. Og jeg VET at selve mørket ikke er farlig. Jeg har lært meg å håndtere det. Jeg kan gå tur i mørket langs en landevei, med hodelykt, men jeg jobber intenst for å ikke la panikken gripe tak i meg hele tida. Og særlig når jeg må passere skog. På dagtid går jeg mye i skogen aleine med hund, men så fort det skumrer så må jeg komme meg ut av den. Enda jeg vet at det nok er det samme som lever i skogen om natta som om dagen. Enda jeg VET dette - så kan jeg få panikk. Og skulle jeg først la panikken slippe til og begynne å springe, så klarer jeg ikke å "stoppe" den før jeg er i sikkerhet. Altså inne et sted eller i lyset.
Er det ikke rart?

Hva kunne alle rundt meg gjort annerledes for å kurere mørkeredselen min? Hadde det hjulpet om noen ble sint på meg hver gang jeg fikk panikk som barn og løp inn på rommet til foreldra mine? Dersom jeg en gang løp og kom til stengt dør - og måtte snu igjen, ble avvist feks. Ville jeg sluttet å være redd da? Dersom noen hadde skreket til meg, slått meg, dratt meg hardt i armen eller klypt meg i øret når jeg hadde panikk, ville jeg blitt trygg da? Ville jeg hatt en bedre barndom og oppvekst om alle lo av meg hver gang jeg var livredd? Eller jeg ble nektet kveldsmat om jeg ikke "sluttet å tulle"?
Jeg tror nok ikke det. Jeg tror det ikke ville hjulpet noe som helst på selve redselen, men jeg hadde kanskje sluttet å vise hvor redd og sårbar jeg var. Jeg hadde kanskje grudd meg til noen hadde sett hvordan jeg hadde det, eller forsøkt å bare være redd inni meg og ikke la det synes på utsida. Eller kanskje hadde jeg blitt så fortvilet at jeg hadde hylt og grått og sparket i veggen?
I tillegg til å slite med selve frykten, så ville jeg i tillegg følt meg dum, udugelig og at de rundt meg ikke likte meg...Da hadde jeg fått enda en belastning og enda mer å være redd for...

Hva om jeg isteden fikk en sjokolade hver gang jeg hadde vært skikkelig redd? Hva om jeg fikk en klem og ble strøket på ryggen hver gang jeg hadde hatt panikk? Om noen sa at det er helt ok å være redd, selv om det ikke er noe egentlig å være redd for. Hva om jeg hver natt når jeg våknet og var redd det svarte trappehullet fikk ligge trygt og godt mellom mamma og pappa (det var det jeg fikk!)? Hadde jeg en bedre følelse inni meg da? Ble jeg mer redd av det? Nei. Og i tillegg følte jeg meg ikke udugelig og dum. Jeg følge meg elsket tross den irrasjonelle frykten min. Noe som også har gjort at jeg i dag tør å innrømme at jeg fortsatt er mørkeredd.

Uansett hvor mye jeg har øvd på å ikke være redd, sånn ca i 43 år tenker jeg, så kjenner jeg sneven av panikk hver eneste gang jeg opplever ordentlig mørke. Uansett hvor godt jeg vet at det ikke fins noe som helst å være redd for, så klarer jeg ikke å overstyre følelsene mine som sier "dette er farlig". Følelser trumfer alltid fornuft - men man kan klare å håndtere det noe. Men for å klare å håndtere det, så må man i hvertfall være trygg i seg selv, og trygg på at man er god nok selvom man er redd for noe som andre ikke er redd for.

Og kanskje skjønner du nå hva dette har på en hundeblogg å gjøre?

Jo - for alle hunder som utagerer - gjør det i all hovedsak på grunn av følelser. Og aller oftest pga en fryktfølelse. Det hjelper ikke at reaksjonen er aldri så irrasjonell, for når hunden blir redd eller sint, så har den allerede blitt det. Og da hjelper det ikke å kjefte på den - eller å trampe i bakken. For ved at du oppfører deg som en dust mot en redd eller sint hund, så påfører du den bare enda ett problem, som om den ikke allerede hadde nok med det den slet med.
Det ER bedre å hjelpe hunden så fort som mulig ut av situasjonen - uten å gi den enda mer problemer, og deretter prøve å få den over på positive tanker så kjapt du kan. For om du like etter en utagering kan få den til å skille ut lykkehormoner som kan dempe adrenalinet, så er mye gjort. Da vil gode følelser kunne overta for de negative - og den vil ikke lagre den dårlige opplevelsen like godt. Men årsaken til at den reagerer med frykt, er selvsagt vanskeligere å hjelpe den ut av. Jeg har som sagt drevet på i ca 43 år med å bekjempe mørkeredselen min....;)

Godbiter - alfa og omega

I løpet av en treningsøkt så går det med noen godbiter. Og innimellom - når det er skikkelig vanskelige ting som skal trenes på - så trengs skikkelig gode godbiter. Mine hunder er mest glad i fiskepudding, grillpølser, ost og diverse rått kjøtt. En del av dette finner jeg i matbutikkenes tilbudsdisk, noe kan være rester etter middag eller rett og slett noe som har blitt liggende for lenge i kjøleskapet. Innimellom så skjer jo det.

Ofte så kommer jeg litt seint på at jeg trenger godbiter når jeg bestemmer meg for å trene. Det er ganske kjett å da måtte begynne å lete etter noe godt, samt å kanskje begynne å dele det opp i småbiter. Det går fort en halvtimes tid, eller tre kvarter - og det er jo tid jeg hadde tenkt å bruke på andre ting - akkurat da.

Så - derfor har jeg blitt flinkere til å "lage" godbitene når jeg har tid - dvs når de oppstår. Feks så deler jeg opp godbiter av det som blir igjen av middagsrester dersom det er mat som hunder kan få. Når jeg finner noe i kjøledisken på butikken som er kraftig nedsatt pga dato - og jeg selv ikke har tenkt å spise det, så deler jeg det opp med en gang. Det samme med ting og tang som jeg finner i kjøleskapet som jeg ikke lenger vil spise.

Bitene deles opp og fryses ned i dertil egnede bokser. Og det er pga dette at jeg skriver dette lille innlegget. For tidligere brukte jeg plastposer - som jeg kjøpte. Men så begynte jeg heller å bruke hodet - og så på hva jeg kastet av emballasje. Og det viste seg selvsagt at det kastes altfor mye plast som fint kan gjenbrukes.

Så neste gang du spiser kyllingvinger til kvelds - bit av brusken og legg det i en egen skål og beina i en annen. Brusken blir nemlig kjempegode godbiter! Frys de ned i en boks du har hatt saus eller kryddersmør - eller noe helt annet i. For når du så skal trene - så er det bare å ta opp en boks og komme deg ut på tur! Tøm godbitene ut av boksen og spre de utover en tallerken - og vips har de tint i løpet av den tida du bruker å få på deg skoa. Og skal du ikke bruke de med en gang, så er boksen veldig enkel å frakte med seg godbiter i.

Godbitene til trening skal være så små som mulig. Det vil si - så små som du får hunden din til å jobbe for. Men det er selvsagt lov å gi MANGE godbiter når den presterer ekstra godt, trenger en boost, eller bare trenger en vekker... 

Det er nyttig å ha sjekket ut hva hunden faktisk liker av godbiter. Jeg har hatt flere på kurs som sier at hunden ikke liker godbiter. Problemet da er selvsagt at det vi oppfatter som godbiter - er ikke godbiter for hunden. Veldig mange eiere har "bestemt" hva som er godbiter for hundene sine, uten å sjekke.

Jeg er glad i sjokolade, men jeg liker av en eller annen merkelig grunn ikke ren melkesjokolade. Så - en godbit for meg er sjokolade, men IKKE melkesjokolade. Og slik er det for hundene også! De har ulik smak og ulik "lyst". Så derfor må man sjekke ut hva sin hund liker. Og har man to hunder - så liker de garantert ulikt også. 

Det er kjempefestlig å servere Chantie gulrot og agurk, som hun syns er helt OK, mens Tasja bare ser dumt på meg....og tenker: "mener du virkelig at jeg skal smake på det????!!"

Så for å finne ut hva hunden din faktisk liker, så finn fram alle godbiter - penn og papir, og start sammenligningen. Tilby hunden to og to godbiter - feks på en skål med 20 cms avstand, og noter hele tiden hvilken den tar først. Til slutt vil du ha sammenlignet alle med alle - og sitter igjen med en soleklar vinner. Kanskje blir du overrasket over resultatet? 

Jeg kjenner en hund som kan gjøre hva som helst for en agurkbit!!

Dette er selvsagt ingen favoritt, dermed går det fint å trene med denne på nesa!!

Møte-trening på ukjent sted

Det er ingen hemmelighet at Chantie ikke er en kløpper på å gå pent på tur. Hun er altfor oppvakt og nysgjerrig! Hun er en flittig bruker av luktesansen sin, og som de fleste hundeeiere vet så fungerer ingen andre sanser når lukteorganet brukes maksimalt. Chantie elsker å komme på nye steder hvor det lukter helt andre hunder og mennesker, mens jeg ikke alltid er like komfortabel med det. Så derfor må JEG øve ;) På nye steder bruker Chantie som regel 5 minutter på å ta inn "alt" og disse første minuttene er hun stressa, vimsete og vanskelig å få kontakt med. Og jeg leser det jo også ut fra hennes kroppsspråk for hun rister seg og må også kanskje klø seg en gang eller to. Dette er tydelige stress-symptomer som viser at det blir rett og slett litt mye for henne. Men etter at disse første minuttene er unnagjort så lander hun liksom. Og da kan vi begynne å bevege oss på tur.

I dag tenkte vi å øve på passering og da trenger vi et sted med passe dose fremmede folk og noen hunder. Vi dro derfor til Kongsvinger for å gå langs Strandpromenaden. Lommene mine var som vanlig fylt opp med både tørre lever-godbiter og litt bløtere fiskepudding-biter. Leverbitene fungerer fint som helt grei belønning når hun ikke tar helt av, mens fiskepudding må til når det blir skikkelig vanskelig. Feks når vi møter hunder. Chantie er veldig glad i alle hunder vi har møtt hittils, og har nesten alltid fått lov å hilse også. Dermed har jeg en hund som blir glad når vi ser hunder på avstand og som girer seg opp fram til møtepunktet fordi hun regner med å få hilse. For meg har det vært viktig å la Chantie få hilse på flest mulig hunder, nettopp for at hun skal få utvikle språket sitt - samtidig som hun skal bli god på tolke alle andre hunder. Jeg vil ha en hund som jeg ikke er redd skal provosere andre hunder med usikker oppførsel (de som aldri får hilse blir ofte usikre i møte med andre hunder), og jeg vil at hun selv skal kunne håndtere de fleste hunder hun kan komme til å treffe de gangene hun er løs.
Men jeg har også erfart at en del av de små hunderasene ikke "liker" Chantie så godt ved første øyekast. Dette er kanskje fordi hun er stor og fordi hun er svart. Jeg har hørt en teori om at svarte hunder er litt vanskeligere å "lese" for andre hunder. En del små hunder begynner derfor å bjeffe mot oss på lang avstand og da bjeffer Chantie tilbake. Derfor trengte vi fiskepudding i dag - for å passere disse små hundene som vi møtte uten for mye tullball.

Og jammen må jeg si det var hyggelig å gå langs Strandpromenaden på Kongsvinger. Tror aldri jeg har snakket med så mange, hyggelige hundefolk før - i løpet av en helt vanlig spasertur på halvannen time. Chantie har fått hilse på flere hunder og noen fikk hun også lekt med. Det å møte gående folk uten hunder gikk også strålende, bare en syklist i full fart ble litt skummel.

Selve møtetreninga foregikk som føler: Chantie får lov å lukte og vimse og kose seg når ingen er i nærheten. Når vi så ser at noen kommer imot så ber jeg henne om å "gå pent" og jeg har relativt kort bånd i tilfelle hun gjør utfall. Det ER noen folk hun reagerer kraftig på uten at jeg helt har klart å se fellesnevneren, så derfor tar jeg ingen sjanser. Når vi møter noen så er Chantie sjelden avslappet, men har fullt fokus på de vi møter. Jeg må derfor fore på med godbiter i god tid - slik at jeg ikke "mister" henne. Når en hund ikke tar imot godbit - så er løpet kjørt, da er den for fiksert på faren som truer og det er bare å komme seg fortest mulig ut av situasjonen. Men dersom jeg klarer å fore på med godbiter i god nok tid og passe ofte, så vil hun ikke bli for fiksert på de vi møter. Målet mitt er at hun etterhvert skal forbinde alle folk vi møter med godbit - altså at det er fint å møte folk for da vanker det godbit. Etterhvert som hun fikk ned stressnivået i dag, så ble godbitene litt sjeldnere og belønningen rett etter passeringen ekstra stor - kombinert med masse ros og kos. Chantie og jeg har trent slik i tre år, så ting tar tid - men resultatene kommer heldigvis. Årsaken til at vi drar til Kongsvinger er at det er for vanskelig å øve i Våler der vi kjenner de fleste vi møter. Det blir liksom ikke noe greie på det. Samtidig så må vi trene fordi Chantie syns det er litt skummelt med folk uten hund. Alle som har med seg hund derimot syns hun er kjempekoselig å hilse på. Og jeg er jo litt enig med henne - folk som ikke liker hund KAN være skumle ;)

Turen gikk veldig bra - og det gjorde godt for selvtilliten til Chantie, men kanskje mest for meg. Hun ER en flott hund!

På Tråstad skanse

Turen er over og Chantie demonstrerer at hun ikke vil hjem....