Fellestrekk hos problemhunder

Når jeg snakker med hundeeiere som sliter med hunden sin, så er en av hovedutfordringene jeg ser at mange av hundene har et veldig, veldig høgt stressnivå. Så kan vi jo bare lure på om stressinga er årsak eller virkning - det er vanskeligere å vite. Men det som er helt sikkert er at et høgt stressnivå hos hunden gjør at hunden får veldig mange overslagshandlinger og atferd som vi syns er vanskelig å håndtere. Signalene som viser at hunden stresser mye er:

- mye bjeffing

- raske bevegelser

- peser

- veldig på vakt

- våkner lett 

- forflytter seg ofte når de hviler

- spiser raskt, eller veldig ujevnt

- har det travelt på tur og snuser lite

- utagerer eller jager mye

- elsker kasteleker (kaste ball eller pinner feks)

Når jeg kommer inn i bildet, så er det ofte fordi hunden utagerer ("angriper" og bjeffer fælt) eller at den ikke går pent i bånd. Når jeg så skal hjelpe til med disse to problemene, så starter selvsagt jeg med en helhetsvurdering av hunden. Hvordan spiser den? Hvor ofte og hvor lenge sover den skikkelig godt (altså så den ikke våkner om du beveger deg i nærheten)? Hvordan ser en normal tur ut? Hvordan liker den å leke? Klarer den å slutte å leke umiddelbart når du sier stopp? I hvilke situasjoner utagerer den? Er den verre på ettermiddagen enn på morgenen? Er det en hund som bjeffer (varsler) mye? osv. Og så observerer jeg selvsagt. Jeg syns det er absolutt best å dra hjem til hunden - i de omgivelsene som hunden tross alt er tryggest. Jeg liker at det første møtet varer i minst to timer, for da rekker hunden å "bli seg selv" på den tida jeg er der. Og det viser seg at mange av hundene endrer seg mye på disse timene! Jeg har mange ganger observert noe når jeg kommer, som viser seg å være noe helt annet etter to timer. En hund som virker tillitsfull og normalt nysgjerrig, kan være full av stress-atferd to timer etterpå, når den har blitt vant til at jeg er der og nysgjerrigheten på meg har lagt seg... Da ser jeg innimellom stereotypisk atferd; feks at hunden har et fast "jagemønster" hvor den stadig sjekker vinduer og hva som foregår utendørs - som etter et godt innarbeidet mønster, jaging av egen hale, stadig henter ball for at den skal kastes.

De aller fleste hundeeiere er flinke til å gå turer med hundene sine, og det er veldig bra. Men om du har en hund med utfordringer - så kan det jo hende at denne turen ikke bare er god for hunden. 

Hunder som snuser, går rolig og sjekker alle spennende lukter langs veien har en fin tur. Har du derimot en hund som hele tida drar framover, som knapt snuser, som virrer hit og dit, fram og tilbake - så er turen faktisk ikke et positivt innslag i hundens hverdag. Den blir bare mer stresset av turen, og den nyter den ikke - men er på vakt og kroppen er i beredskap. Noe som er veldig stressende og selvsagt utmattende for hunden. Så om den sovner etter turen, så er jo spørsmålet om den sovner fordi den er utslitt etter en superstressende tur, eller fordi den har luktet på mange deilige lukter og fått positive inntrykk?

Det å begynne å jobbe med de enkelte utfordringene på veldig stressede hunder - er liten vits. For når adrenalinet fosser gjennom kroppen mange ganger daglig, så gir det kroppslige konsekvenser. Tålmodigheten og lunta blir kort. Man spiser dårligere og sover dårligere. Man blir trøttere, som igjen gjør at humøret blir dårligere. Man blir mer utrygg generelt - og hvordan oppfører man seg når man har hatt et høgt stressnivå over tid? Er det da tida er inne for å kose seg og nyte livet? Lære seg en ny hobby? Omgås folk? Tåler man konflikter godt og ser løsninger? Eller kan det hende at man både feiltolker, bjeffer til en kollega og i hvertfall ikke bør ha hovedansvar for store, kostbare prosjekter?

Jepp. Du forstår nok hvor jeg vil. En stresset hund kan man ikke forvente stort av. For når stresset er høgt så er konsentrasjon og tålmodighet minimal. Og det man gjør - er ofte det man er avlet for å gjøre. Nedarvede egenskaper slår igjennom: gjeterhunder gjeter, vokterhunder vokter, jakthunder jager osv. Og de blir ekstreme i atferden sin. 

All atferd beskrevet i strekpunktene ovenfor her er atferd som genererer mer stress. En hund som bjeffer ofte, blir ikke avslappet etter hver gang den har bjeffet - den blir mer giret. En hund som jager, spiser dårlig, sover dårlig eller går fort, får ikke et lavere stressnivå i kroppen.

Så - før vi kan fikse atferdsproblemene, så må stressnivået ned! Det er helt essensielt. Og selvsagt vil dette være utfordrende både for hund og eier. Eieren har ofte tenkt at ballkasting eller turgåing er bra for hunden elsker å jage ball og blir helt vill når de skal på tur. Og hunden har jo en godt innarbeidet rutine i begge deler. Så å slutte med dette - og finne andre mer givende aktiviteter er ofte vanskelig. Og ofte nesten en sorgprosess. For først må man jo erkjenne at man har tenkt og gjort feil, deretter må man legge om rutiner, for så å etablere andre rutiner som kanskje ikke føles like artige. Og hunden protesterer selvsagt i starten. For den vet jo ikke sitt eget beste. Den blir jo avhengig av disse adrenalin-kickene - og tror den trenger mer av det!

Så - om du har en hund med noen atferdsutfordringer, så tenk gjennom strekpunktene ovenfor. Om hunden din passer til de fleste punktene her, så er det på tide å foreta endringer. For dette går garantert ikke over av seg selv.

Men den gode nyheten er at når stressnivået i hunden går ned, så går ofte også problematferden ned - og i noen tilfeller forsvinner den faktisk totalt! 

Chantie snuser på tur - med slakt bånd ♥

Tips til mer info: Intervju med Torill Moseng om hunder behov

Jeg er mørkeredd!

Jeg har en bekjennelse å komme med: jeg er snart 48 år og er fortsatt mørkeredd! Jeg har alltid vært mørkeredd. Jeg husker at når jeg var lita og våknet om natta og var redd, så ville jeg inn i senga til mamma og pappa. For å komme fra mitt rom og inn til deres soverom, så måtte jeg gjennom gangen - og den var mørk og hadde ei skummel trapp midt i. Jeg husker at jeg lå lenge hver gang og motet meg opp til å springe så fort jeg kunne forbi "det svarte trappehullet" og fort-fort hoppe oppi senga til mamma og pappa. Jeg tror jeg drev på slik i årevis når jeg var lita. Og selv om jeg visste at det ikke var noe skummelt i førsteetasje, så var jeg like livredd det svarte hullet hver eneste natt....
Da jeg ble litt eldre, kanskje rundt 7-8 år, så syntes jeg selv det var plagsomt at jeg var så innmari mørkeredd. En vinterkveld hadde jeg drevet ute og lekt i snøen og bygd en snøborg. Da det ble mørkt om ettermiddagen, bestemte jeg meg for at jeg skulle kurere mørkeredselen en gang for alle. Så jeg satt ute - i snøborgen - i mørket - og ventet på at jeg skulle slutte å være livredd. Jeg husker ikke hvor lenge jeg holdt ut, men jeg erkjente for meg selv når jeg omsider gikk inn, at det nok ikke hadde hatt noen virkning. Annet enn at jeg hadde erfart at jeg fortsatt var i live.

Jeg vokste opp i Gjesåsen og hadde skogen helt innpå huset på ene sida. Det var den sida der inngangsdøra var. Og innkjørselen vår gikk fra hovedveien og forbi to hus, langs skogkanten - før den kom fram til vårt hus. Da jeg ble ungdom og begynte å farte ute på kveldstid med venner - og kom seint hjem om kvelden, så måtte jeg ofte gå fra hovedveien og opp. I all hovedsak var det selvforskyldt for jeg ville ikke at pappa skulle våkne av at biler snudde rett utenfor soverommet deres. Så jeg ba de jeg satt på med om å slippe meg av ved veien - og måtte da gå noen meter langs skogkanten før jeg kom hjem. Og ikke bare det, men jeg måtte stå stille på trappa og bruke litt tid på å låse opp døra. I mørket - med ryggen mot den beksvarte skogen. Og jeg kan fortsatt huske hvordan jeg tok meg sammen og tenkte rasjonelt for ikke å la panikken ta meg.

Da jeg flyttet til Oslo for å studere så var jeg plutselig kommet til et trygt sted. Der var det lys overalt alltid. Og jeg trengte ikke å være redd. For meg var det mye skumlere å gå 100 meter langs en mørk skogkant, enn å surre rundt i Oslos gater om natta. Og jeg vet at det er irrasjonelt. Det er større sjanse for at et menneske gjør noe galt mot meg, enn noe som kommer ut fra skogen...

Og slik at det fortsatt. Hele livet. Jeg har blitt voksen, fornuftig og rasjonell. Og jeg VET at selve mørket ikke er farlig. Jeg har lært meg å håndtere det. Jeg kan gå tur i mørket langs en landevei, med hodelykt, men jeg jobber intenst for å ikke la panikken gripe tak i meg hele tida. Og særlig når jeg må passere skog. På dagtid går jeg mye i skogen aleine med hund, men så fort det skumrer så må jeg komme meg ut av den. Enda jeg vet at det nok er det samme som lever i skogen om natta som om dagen. Enda jeg VET dette - så kan jeg få panikk. Og skulle jeg først la panikken slippe til og begynne å springe, så klarer jeg ikke å "stoppe" den før jeg er i sikkerhet. Altså inne et sted eller i lyset.
Er det ikke rart?

Hva kunne alle rundt meg gjort annerledes for å kurere mørkeredselen min? Hadde det hjulpet om noen ble sint på meg hver gang jeg fikk panikk som barn og løp inn på rommet til foreldra mine? Dersom jeg en gang løp og kom til stengt dør - og måtte snu igjen, ble avvist feks. Ville jeg sluttet å være redd da? Dersom noen hadde skreket til meg, slått meg, dratt meg hardt i armen eller klypt meg i øret når jeg hadde panikk, ville jeg blitt trygg da? Ville jeg hatt en bedre barndom og oppvekst om alle lo av meg hver gang jeg var livredd? Eller jeg ble nektet kveldsmat om jeg ikke "sluttet å tulle"?
Jeg tror nok ikke det. Jeg tror det ikke ville hjulpet noe som helst på selve redselen, men jeg hadde kanskje sluttet å vise hvor redd og sårbar jeg var. Jeg hadde kanskje grudd meg til noen hadde sett hvordan jeg hadde det, eller forsøkt å bare være redd inni meg og ikke la det synes på utsida. Eller kanskje hadde jeg blitt så fortvilet at jeg hadde hylt og grått og sparket i veggen?
I tillegg til å slite med selve frykten, så ville jeg i tillegg følt meg dum, udugelig og at de rundt meg ikke likte meg...Da hadde jeg fått enda en belastning og enda mer å være redd for...

Hva om jeg isteden fikk en sjokolade hver gang jeg hadde vært skikkelig redd? Hva om jeg fikk en klem og ble strøket på ryggen hver gang jeg hadde hatt panikk? Om noen sa at det er helt ok å være redd, selv om det ikke er noe egentlig å være redd for. Hva om jeg hver natt når jeg våknet og var redd det svarte trappehullet fikk ligge trygt og godt mellom mamma og pappa (det var det jeg fikk!)? Hadde jeg en bedre følelse inni meg da? Ble jeg mer redd av det? Nei. Og i tillegg følte jeg meg ikke udugelig og dum. Jeg følge meg elsket tross den irrasjonelle frykten min. Noe som også har gjort at jeg i dag tør å innrømme at jeg fortsatt er mørkeredd.

Uansett hvor mye jeg har øvd på å ikke være redd, sånn ca i 43 år tenker jeg, så kjenner jeg sneven av panikk hver eneste gang jeg opplever ordentlig mørke. Uansett hvor godt jeg vet at det ikke fins noe som helst å være redd for, så klarer jeg ikke å overstyre følelsene mine som sier "dette er farlig". Følelser trumfer alltid fornuft - men man kan klare å håndtere det noe. Men for å klare å håndtere det, så må man i hvertfall være trygg i seg selv, og trygg på at man er god nok selvom man er redd for noe som andre ikke er redd for.

Og kanskje skjønner du nå hva dette har på en hundeblogg å gjøre?

Jo - for alle hunder som utagerer - gjør det i all hovedsak på grunn av følelser. Og aller oftest pga en fryktfølelse. Det hjelper ikke at reaksjonen er aldri så irrasjonell, for når hunden blir redd eller sint, så har den allerede blitt det. Og da hjelper det ikke å kjefte på den - eller å trampe i bakken. For ved at du oppfører deg som en dust mot en redd eller sint hund, så påfører du den bare enda ett problem, som om den ikke allerede hadde nok med det den slet med.
Det ER bedre å hjelpe hunden så fort som mulig ut av situasjonen - uten å gi den enda mer problemer, og deretter prøve å få den over på positive tanker så kjapt du kan. For om du like etter en utagering kan få den til å skille ut lykkehormoner som kan dempe adrenalinet, så er mye gjort. Da vil gode følelser kunne overta for de negative - og den vil ikke lagre den dårlige opplevelsen like godt. Men årsaken til at den reagerer med frykt, er selvsagt vanskeligere å hjelpe den ut av. Jeg har som sagt drevet på i ca 43 år med å bekjempe mørkeredselen min....;)

Chantie har vondt...

Chantie knurret til Tasja på søndag. Vi satt alle tre i sofaen, noe som normalt er helt uproblematisk. Plutselig merket jeg at det "skjedde noe" kommunikasjon mellom hundene, og Chantie bare så vidt løftet på leppa og ga fra seg et lite knurr. Det var nok til at Tasja ble redd - og angrep. Jeg var kjappere enn lynet - grep tak i Tasja bakfra og fikk løftet henne bakover, snudd henne rundt og bar henne på gangen. Mens hun glefset og bjeffet og var i full angrepsmodus. Mens Chantie selvsagt glefset tilbake...Stuebordet dytta jeg til i unnamanøveren, vannglasset mitt flagret veggimellom og stua var et øyeblikk et lite katastrofeområde. Men jeg klarte å forhindre en slåsskamp. Og stemningen mellom de to var anstrengt resten av kvelden. Dagen etter var det tilsynelatende bra igjen, men de lekte litt mer voldsomt enn normalt, og jeg måtte avbryte leken fordi Chantie tok helt av med bjeffing og herjing og tendenser til riing. Altså full av stressignaler.

Sist uke var sønnen min innom og vi gikk tur med hundene. Tasja gikk normalt, så normalt som  Tasja kan, mens Chantie bare dro i båndet. Hun fikk ikke noe ro i seg på turen, og det var mer slit enn kos. For oss alle. Det var tydelig at hun ikke hadde en fin tur. Hun hang stort sett i enden av koppelet og snuste knapt. Enda vi gikk i et område hvor både hester, hunder, rådyr og elg ferdes.
Så jeg har ant en stund at ting ikke er helt bra. Men Tasja har hatt løpetid, så jeg har vurdert det dit hen at det har noe med det å gjøre. Det er mye hormoner i huset! Men nå er det over, og Tasja er seg selv igjen - det er ikke Chantie...

Jeg har undersøkt henne godt. Gått over tennene (da hun for noen år siden hadde to knekte jeksler så merket jeg humørendringene først, deretter utaggerte hun oftere og så kom aggressiv atferd i mange situasjoner - se egne bloggposter). sjekket analkjertler (hun hadde betennelse i en kjertel i januar, og da var hun også ekstremt sur, selvsagt!) og ellers gått over det jeg kan med mine udrevne hender. Jeg har fulgt med på avføring, tissing og drikking, men alt virker normalt. Men jeg har i lengre tid, helt siden romjula tenkt litt på ryggen hennes. For jeg syns jeg kjenner ryggraden hennes mye tydeligere når jeg stryker henne over ryggen. Og jeg har lurt litt på om hun er blitt ørlite granne krummere i ryggen, at hun ikke lengre virker så høyreist, men mer "flat" liksom...
Og det viser seg at hver gang jeg aner at noe kan være galt, så er det galt - eller blir galt.
Og jeg oppdager det ALLTID først ved endringer i humør og atferd. ALLTID!!

Så i dag dro vi til veterinæren. Og det er så fint å møte kunnskapsrike, lydhøre og undersøkende veterinærer. Jeg fortalte om bekymringene mine, at det jeg har å slå i bordet med er en litt surere hund, en hund med mer aggressiv atferd og en hund som ofte går og legger seg aleine i 2.etasje. Og at jeg har tenkt litt på ryggen hennes. For å gjøre en lang historie kort - dyrlegen sjekket henne godt og konkluderte også med at hun er veldig stiv og stram i ryggsøyla. Tenner, tannkjøtt, analkjertler og annet virket bra. Dersom Chantie har isjias, ryggsmerter, kronisk betennelse, senebetennelse så er det vondt. Konstant vondt. Og går man med smerter over tid - så blir man sur og grinete. Det blir jeg - og det blir de fleste. Det er ikke noe rart at hunder blir det også. Så da ble det smertestillende og bestilling av time til fysioterapi for å finne ut av dette.

I kveld har Chantie og jeg gått tur på jordet her hvor jeg bor. Vi har vært langt unna andre folk og dyr. Ikke møtt på noe som har giret henne opp, allikevel er hun superstressa. Ta en titt på denne videoen, så ser du hvordan en hund med smerter kan se ut: klør seg febrilsk, går med stramt bånd, vimser stresset hit og dit, snuser ikke på bakken, skummer rundt munnen, peser.  Om hunden din ser slik ut på tur - så bør du tenke at den trolig har vondt.

Og så lurer jeg på hvor mange hunder som stadig går rundt med smerter, uten at eierne forstår at de har vondt. Hvor mange hunder som utaggerer og har aggressiv atferd som kommer av konstant smerte? Jeg tror dessverre at det er mange. For så lenge hunden ikke halter eller piper, så forstår vi ikke at det kan være noe galt.
Legg merke til små endringer i hundens atferd. De har alltid en grunn.

Og det beste er at jeg har erfaring med at den blide, glade, aktive, lekne hunden min alltid "dukker opp igjen" bare vi får fjernet smertene. 
Det har jeg nå erfart tre ganger allerede i Chanties 7 årige liv.

Og DEL GJERNE innlegget, så flere får både sett videoen og lest om atferdsendringer som symptom på smerte.

"Så sint hund du har!!"

Er det noe du har fått høre? Eller noe du er redd for å få høre? Har du kanskje selv tenkt at du har en aggressiv hund?
Da kan jeg si at det er FEIL! Jeg har ingen aggressiv hund og det har heller ikke du😛.

Fordi: ingen hunder ER aggressive. Like lite som at mennesker ER aggressive. Men både mennesker og hunder - og de aller fleste levende skapninger - har situasjonsbetinget aggressiv atferd. Det betyr enkelt forklart at man framviser sinne/aggresjon i en bestemt situasjon. Eller flere.
Gir det mening?

Hunden din går ikke rundt og framviser aggressiv atferd hele tida - i enhver sammenheng: inne, ute, med familie, alene, med en gang den våkner, når den leker osv. Men den aggressive atferden dukker opp i spesifikke situasjoner.
Feks er det noen hunder som framviser aggressiv atferd om noen kommer i nærheten når den skal spise, dersom en annen hund kommer for nærme - eller det dukker opp noen mennesker på tur som for hunden ser skumle ut, syklister, noen som tar etter eieren, tar fra den en leke.

Og da er vi ved den neste viktige opplysningen når det kommer til "sinte" hunder: Aggressiv atferd er en reaksjonsform som hunden framviser når den er: REDD! Den kan være redd for å bli angrepet, redd for å få (mer) vondt, for å bli fratatt noe den har veldig lyst på (mat, soveplass osv).

For å komme seg unna det som hunden er redd for så har den tre muligheter:
-flykte unna
-"fryse" og ikke gjøre noe og derigjennom håpe at "fienden" gir seg
-kjempe/angripe - for å skremme unna
(Dette er de tre F-ene: fight, flight, freeze)

Og det er de hundene som har lett for å velge den siste strategien som blir omtalt som "sinte hunder".
Er det rettferdig?
Nei.

Og hvordan blir mange rådet til å håndtere "sinte hunder"??
Dessverre fins det fortsatt mange som gir råd om å tukte, bruke tvang, vise hvem som er sjefen, rive og røske i båndet osv.... Tror du at det hjelper på frykt og redsel?!
Nei.
Men man kan tvinge hunden til å "fryse", gi opp, bli enda mer livredd i stedenfor å forsøke å skremme unna....
Får hunden det bedre??!
Blir den kvitt frykten sin??
NEI!

Dessverre så har den nå fått enda en ny frykt: nemlig eieren sin....som påfører den enda mer smerte og redsel.

Så - hva bør du heller gjøre?
Du må lete etter ÅRSAKEN til den aggressive atferden og begynne der.
Sørge for at hunden slipper å utsettes for det som hele tida gir den en så kraftig reaksjon.
Gi hunden mulighet til å få slappe av og restituere - og gi slipp på bekymringen den har slitt med over tid.
Deretter - når den har fått roet seg skikkelig. I flere uker. Først da kan du begynne med desensitivisering. Som betyr å nærme seg det som hunden er redd, men på så lang avstand, i så liten grad - at hunden ikke går i svart. Deretter sakte, men sikkert nærme seg mer og mer. Samtidig som man nå gir den positive assosiasjoner til det som tidligere skremte. For eksempel ved hjelp av kos, leker eller godis.

Dette tar tid - og krever tålmodighet. Men skal du hjelpe hunden over frykten så må denne metoden brukes. Først da kan du få en hund som ikke lengre er redd - og ikke lengre trenger å bruke den strategien den tidligere valgte: nemlig bjeffing, hopping, glefsing og i verste fall biting.

Så neste gang noen snakker om "sinte eller aggressive hunder", så vær så snill å si:
"Det fins ikke aggressive hunder, kun hunder med situasjonsbetinget aggressiv atferd."



Ps: Det er helt ok å dele innleggene mine.

Og vil du lese mer om dette temaet, så har jeg skrevet en del om det før. Link fins her.

Og følg meg gjerne på Facebook. 

Enkeltpersonforetaket mitt heter Tjo-og-hei.

Hunder som stresser og utagerer

Har du noen gang fått høre at du ikke har oppdratt hunden din godt nok? At du ikke har vist at det er du som er sjefen? At du må ta i mer? Har du selv følt på utilstrekkelighet? Vært flau over hundens dårlige oppdragelse og oppførsel? Har du tenkt at den er uregjerlig og håpløs? Har du begynt å gå turer på steder og tidspunkt hvor du ikke møter noen? Hvor ingen kan se deg? Har du verdens fineste og koseligste hund hjemme - når kun familien er til stede og det ikke skjer noe som helst?
De som har slike hunder vet hva jeg snakker om! Velkommen i klubben:)

Det kan rett og slett hende at du har det vi kaller for en reaktiv hund. Reaktivitet kommer av engstelse og redsel, som igjen kommer av usikkerhet. Dette er altså følelsesstyrt reaksjon - og ikke noe hunden aktivt velger. En reaktiv hund vil styrte fram til det som den er usikker på, bjeffe, gjøre utfall, knurre og i det hele tatt bråke veldig mye. Andre vil raskt tenke at hunden er aggressiv eller sint, men en reaktiv hund har ingen intensjon om å skade - den har bare rett og slett fått panikk når adrenalinet styrter gjennom kroppen. De friker rett og slett ut - og har ikke kontroll på det den driver med. Noen vil si dette er dominante hunder, men det er absolutt ikke det. De er usikre og i panikk. Det er viktig at vi som hundeeiere forstår dette. Og det er ikke minst viktig at vi tar tak i det, fordi redde hunder kan til slutt bli så redde at de biter...Og særlig dersom eieren i tillegg prøver å straffe bort atferden. Jeg har selv blitt så skremt at jeg har slengt ut en arm for å slå - i ren refleks. Og et menneske med sterk fobi feks for slanger, vil bli rasende og aggressiv om noen slenger en slange mot dem. Det er ikke godt for noe.

Hvordan kan du vite om du har en reaktiv hund, eller en som bare er litt normalt opphisset? De aller fleste som har en reaktiv hund - forstår hva jeg snakker om her. De som aldri har hatt det, vil kanskje tenke at dette er bare tull og tøys. En normalt opphisset hund vil raskt "komme ut" av hendelsen. Den vil raskt klare å fokusere på noe annet, eieren vil kunne avlede den i situasjonen enten ved å rope på den, lokke med godbiter eller rett og slett å "ta den med seg". En normalt opphisset hund vil tåle en forstyrrelse, at noe uventet skjer - og går videre som om det ikke hadde skjedd. Noen sekunder etterpå.

En reaktiv hund har stresset og uroen i kroppen lenge. Den klarer ikke å lande. Den er vanskelig å få kontakt med under utfallet - og også i minuttene etterpå. En reaktiv hund kan være reaktiv ut fra både arv og miljø. Reaktive hunder har høgt stressnivå - nesten alltid. De er skvetne, tåler dårlig forandringer i miljøet eller rutiner, de bjeffer mye og intenst, de er årvåkne og "ligger alltid på vakt", i hvert fall alle andre steder enn hjemme. På tur kan man oppleve at de drar mye i båndet, de snuser og rusler lite, de er opptatt av alt som beveger seg, alt nytt som plutselig har dukket opp (søppelkasser, biler, blomster osv), de vet hvor katter har gjemt seg før og de stirrer på det de møter og de som kan finne på å gå bak... Fysisk så kan de pese mye, sikle mye, skumme rundt munnen (se bildet av Chantie), puste raskt og flakke mye med blikket. Noen hunder liker å bite i noe når de går, feks de plukker opp en pinne eller har med seg en leke på hele turen. De stopper opp for å klø seg og for å riste seg. Alt dette kan være tegn på at du har en reaktiv hund. Reaktive hunder kan ha problemer med maten (de kan spise veldig fort og mye, eller veldig lite...) og de har kanskje problemer med fordøyelsen. De sover dårlig og våkner for den minste lyd og bevegelse. De er litt sure og grinete, og lunta er superkort.

For å lettere forstå hvordan hunden har det, så kan du tenke på den uroen du selv har i kroppen i stressede perioder. Hvordan reagerer vi når det koker i topplokket? Hvordan er kvelden når jeg har dummet meg ut på jobb, eller fått kjeft av sjefen? Hvordan er søvnkvaliteten når jeg står foran at problem som jeg ikke forstår hvordan jeg skal klare å håndtere? Og matlysten? Hva med humøret og tålmodigheten? Kan vi bli uforklarlig sinte for en bagatell?

Hjelper det om ektefellen eller barna dine kjefter på deg i denne fasen? Nei.

Så hvordan skal vi hjelpe hundene våre som er reaktive?? Er det håp? Ja. Heldigvis så er det gode utsikter til bedring og et godt hundeliv dersom man tar grep - og begynner å jobbe med hunden og det den reagerer på. Men da kan den ikke kjeftes på eller tvinges, men den må mestre og hele tida føle seg trygg. Hvilke enkle grep man kan foreta - og hvilke treningsmetoder man bør velge, skal jeg komme tilbake til. Men det man kan gjøre umiddelbart er å unngå at hunden reagerer mer enn høyest nødvendig. Det betyr å unngå det som trigger atferden. Gi hunden nok og god søvn, nok og god, variert mat. Slutt å kjefte eller stille krav til hunden som den sliter med å mestre - og gjør ting både hunden og du trives med. Det er viktig å bygge opp igjen tilliten og forholdet mellom hund og eier. Det er viktig å sørge for at hunden er i fysisk balanse og at fordøyelse og pust fungerer fint. Klapp og kos mye med den, gi den trygghet og nærhet - og finn tilbake til gleden ved å ha hund.

Fra aggressiv til rolig hund - på 8 uker

Chantie har siden hun ble unghund hatt en tendens til å utagere når hun møter noen mennesker og noen hunder. Menneskene har jeg aldri klart å finne noen fellesnevner på, annet enn at hun utagerer oftere mot menn enn kvinner. Når det kommer til hunder, så har det blitt verre og verre med tida. I utgangspunktet likte hun alle hunder, men på et tidspunkt ble hun litt "lei" de små som ofte bjeffer mot oss. Når hun utagerte mot folk så var det oftest i møtesituasjoner, og hun kunne da dra i båndet mot dem, bjeffe og hoppe mot dem, for så å trekke seg tilbake. Det har vært intens bjeffing. Jeg har tolket det dithen at hun egentlig er redd. Chantie har aldri vært overstrømmende glad for å møte nye mennesker. Hun elsker de hun kjenner godt, mens fremmede er hun nok rett og slett litt redd... Når det har kommet til hunder, så har hun fått hilse på de fleste som vi har møtt. Det har vært et bevisst valg, for jeg vil at hun skal kjenne alle hunder i nærområdet - i tilfelle hun eller en av de andre hundene rømmer. Da er det alltid lurt å kjenne de man møter på😃. Det siste året har jeg derimot opplevd at hun ikke alltid virker glad og munter i møte med alle hunder. Hun er det i 99% av tilfellene, men så dukker det opp en og annen som hun rett og slett virker sint på...De fleste av disse har vært mindre, bjeffete hunder, men også en og annen litt større. Jeg er klar over at Chantie nok virker skummel på noen hunder ettersom hun er svart i ansiktet (noen sier at hunder har vanskeligere for å "lese" svarte hunder), hun stirrer (gjeting), senker ofte hodet i møte med andre (kan oppleves som truende, men dette er også gjeting!) og går saktere. Ofte begynner den andre hunden å bjeffe lenge før Chantie, og lenge før vi møtes - men det kan godt være at det er Chanties oppførsel som trigger det. I hvertfall så har dette gitt meg mye å jobbe med....Det ER ikke morsomt å ha en hund som utagerer mot folk og dyr. Og i vår ble dette bare verre og verre.

Trolig hang det sammen med flere ting: jeg har hatt altfor mye å gjøre på jobb, noe som selvsagt har resultert i at jeg har hatt for lite overskudd til å trene Chantie. Chantie er jo en hund som trenger mye hjernetrim for ikke å rett og slett bli gal. Hun er smart, oppvakt og må "jobbe" for å bli mentalt sliten. Dette har jeg slurvet mye med i vinter og vår. Såpass mye at det for det meste har vært gåturer og kanskje litt trening en gang eller to i uka... Men jeg håpte på at Tasja kunne overta jobben for meg. Det var selvsagt litt urettferdig å overlate treninga av Chantie til en valp, men jeg tok sjansen på at deres lek, herjing og kommunisering skulle være godt nok. Det var det ikke.
Over noen uker, kanskje måneder - så ble Chantie surere. Tasja og Chantie kunne godt jage og leke i lang tid, men så plutselig fikk Chantie nok og satte Tasja på plass (ved å bjeffe/glefse). Og når det ble for voldsomt så avbrøt jeg selvsagt leken. Ofte fikk de seg en time-out. Men de var jo alene på dagtid - i hele huset, og mer enn en gang var det mye som ble ommøblert mens vi var borte. Noe som vitner om mye herjing.

Så - ved et par, tre anledninger opplevde vi at Tasja og Chantie "slåss". Det var i forbindelse med tyggebein eller spesielt god mat. To ganger gikk Chantie rett bort for å ta det som Tasja hadde, og hun forsvarte selvsagt ressursen sin alt hun kunne. Alle gangene gikk sønnen min og jeg i mellom og fikk avbrutt det. Men vi var inne i et dårlig spor - ettersom klinsjene så til å skje oftere og oftere. Så en fredag jeg var kommet hjem fra jobb, så skulle jeg ta noe kyllingfileter opp av fryseren og legge de til tining i kjøleskapet. Chantie satt litt unna og fulgte med - og idet jeg tok kyllingen fra benken til kjøleskapet så kom Tasja i full fart. Chantie trodde nok at hun kom for å ta kyllingen og gikk til angrep, mens Tasja forsvarte seg skikkelig. Det ble en brudulje som det føltes som en evighet før jeg fikk avbrutt, men det tok kanskje 20 sekunder. Jeg oppfatter at de sloss skikkelig - og ingen ville gi seg. Jeg tok tak i Chantie og holdt henne unna, men da kom Tasja fortsatt etter, så jeg var nødt til å få løftet Tasja ut av hele situasjonen for å få stoppet det. Etter basketaket så hadde Tasja fått to skinnsår (ikke djupe) på brystet, mens Chanties pels nok har vernet henne mer.

Dette var i starten av april - og verden raste litt sammen for meg....Jeg satt nå med to hunder som ikke hadde det bra sammen, Chantie hadde blitt verre enn noen gang, Tasja viste heller ingen vilje til å komme seg ut av situasjonen - og jeg ante ikke helt hva jeg skulle gjøre nå. Det vil si - jeg tenkte ganske raskt at slik kan jeg ikke ha det. Jeg kan ikke ha en hund som Chantie som angriper uten å varsle først. Som har vært en stor utfordring hele tida. Som nå er blitt irritert og sur - og som i tillegg lar det gå ut over Tasja - som jeg skaffet for at Chantie skulle får selskap. Jeg ville jo ha to hunder for at de skulle ha det fint sammen, i steden så endte jeg opp med to som jeg ikke kunne stole på at ikke sloss om de var alene.... Tida for selvransakelse begynte her. Hvor hadde det gått galt? Hva var løsningen videre? Vi dro til veterinær for å sjekke om det kunne være noe galt med Chantie. Humøret hadde jo forverret seg over tid. Hun ble helsjekket med diverse tester, blodprøver og røntgen - uten at de fant noe. Veterinæren konkluderte med at dette nok var rangordningskonflikt. Det er jeg helt uenig i, fordi jeg har ikke sett noe av at de utfordrer hverandre på den måten. Dessverre så er det en for lettvint løsning å skylde på det. Heldigvis for Chantie så skulle jeg på helgekurs (den siste av tre helger) med den britiske veterinæren og atferdskonsulenten Amber Batson og kunne da få satt det som hadde skjedd inn i en riktig ramme. For det er jo nettopp slike problemer jeg har lært om og som jeg har kompetanse til å jobbe med. Så etter siste undervisningsdag om aggressiv atferd hos hund, så tenkte jeg at dette skal vi få til! Amber har nemlig aldri opplevd en aggressiv hund som det ikke går an å "kurere"!

For å gjøre en lang historie kort: Nå - ca 8 uker etter slåsskampen, som ga meg en skikkelig øyeåpner, så er Chantie finere og mer stabil enn noen gang! Humøret er bra - og jeg har fått tilbake den glade hunden hun var for ett år siden. Den aggressive atferden har vi ikke sett noe til de siste par ukene, enda vi møter både små, gneldrete hunder, skumle menn - for ikke å snakke om katter som ligger på lur under biler og bak busker når vi går tur.

I kveld gikk vi til Glomma for at hun skulle få bade og avkjøle seg, og vi passerte to katter under biler, en hund som sto bundet utenfor et hus som bjeffet og knurret og hoppet mot oss, en veldig, veldig liten hund i hagen med eieren sin som vimset hit og dit og bjeffet masse mot oss (på 4 meters avstand) - og til sist en hund på tur som gjorde skikkelig utfall mot oss, mens Chantie bare så på den og fulgte meg videre. Selvsagt fikk hun masse ros/godbit/klapp etter alle disse situasjonene, og hadde det vært for 2-3 mnd siden så hadde hun både bjeffet, knurret og gjort utfall mot alle disse.

Så - jeg har virkelig forstått og lært hvordan hundens hjerne og kropp fungerer. Og jeg har evnet å bruke kunnskapen jeg har tilegnet meg og faktisk fått testet ut veldig mye av det på egen hund. Og det fungerer! Og til alle som lurer: svaret er IKKE mer straff, mer grenser, mer kjeft eller mer dressur. Men det handler om å forstå kroppens fysiske og psykiske behov - og gi hunden livskvaliteten tilbake.

Kompetanse på aggressiv atferd hos hunder

Denne helga var den siste av tre samlinger med den britiske veterinæren og atferds-spesialisten Amber Batson. Jeg har lært inngående om hvordan hjernen fungerer, hvorfor smerte, stress og frykt gir aggressiv atferd - og viktigst av alt: hvordan vi som hundeeiere kan hjelpe hunden til å få et bedre liv med oss. For det viser seg at villhunder i India ikke har aggressiv atferd, til tross for at de går fritt og "gjør som de vil". Mange ville trodd det da ble konfrontasjoner, slåssing og bråk når de møtes. Men det blir det ikke! Det betyr at hunder som lever slik de selv velger - bråker ikke med hverandre. Det er jo noe å tenke over når vi som hundeeiere opplever at veldig mange har aggressive hunder, hunder som utagerer eller som ikke liker andre hunder eller folk....Kanskje det er VI som feiler på noe vis?



Det er mange årsaker til at hunden viser aggressiv atferd. I hovedsak (veldig, veldig enkelt forklart) så handler det ENTEN om frykt/smerte (følelser som oppstår umiddelbart der og da) eller naturlig rovdyratferd (fange byttedyr, drepe byttedyr). For oss mennesker er det kanskje vanskelig å se forskjell på disse aggresjons-typene, men det er helt vesentlig å vite hva som trigger hundens atferd -for å kunne behandle det. Fordi det som skjer inni hunden, i hjernen på hunden og i resten av kroppen (biologi/kjemi) er helt forskjellige ting ut fra om det er rovdyratferden eller frykt/smerte som forårsaker atferden.


Og for å si det enkelt: sinne, vold, det å "dominere", ta hard, "sette på plass" en aggressiv hund fungerer ALDRI. Det fungerer der og da -fordi hunden frykter for livet og ikke har noen annen mulighet, men hunden blir ikke kvitt frykten eller smerten ved at eieren i tillegg er slem...Den blir bare enda mer redd, får enda mer vondt og i tillegg opplever den at eieren - som den er totalt avhengig av - er en som gjør hunden vondt, som hunden ikke kan stole på, som hunden stadig må være på vakt ovenfor fordi den forventer smerte...

Det er helt andre virkemidler som skal til! Og det fantastiske er at når vi eiere får kunnskap om hva som skjer i kroppen på hunden når den utaggerer, hvorfor den bjeffer og glefser - så kan vi faktisk komme oss (og hunden) ut av denne vonde sirkelen. Det krever at vi tilegner oss en viss menge kunnskap om hvordan hundens hjerne og kropp fungerer (og det artige er jo at dette gjelder oss mennesker også), at vi gjør noen endringer i våre rutiner og hundens hverdag - og at vi forstår at det tar trolig noen uker.

Det som er vondt å tenke på er hvor mange hunder der ute som blir "tatt hardt" av eierne sine. De blir kjeftet på, ristet, røsket i halsbåndet (som gir store skader!) og straffet med bur, alenehet og andre grusomme straffemetoder - for en atferd som vi burde forstått har en årsak. Dessverre er vi mennesker for dårlige til å lytte til hundene våre, tolke de signaler de hele tida sender ut - og å gå i oss selv for å tenke på om vi behandler hunden vår som et verdig, levende vesen. For de har de samme følelsene som oss, de får like vondt i halsen som vi får om vi hadde røsket til i halskjedet så hele kroppen ble slengt avgårde, de kjenner like godt som oss på avvisning, frykt og frustrasjon over å ikke få dekket sine grunnleggende behov.

Men det som er fint å tenke på  - er at JEG har fått ganske så mye kompetanse på dette nå. Etter 36 timer med undervisning, flere caser og flere eksempler. Jeg håper at jeg kan hjelpe til å gi noen hunder et bedre liv. Og også eierne:)

Bildet er tatt av Innlandet hundesenter, siste samling.

Ekstreme forventninger til hundene våre

Som hundeeier så vil jeg at hunden min ikke skal knurre, bjeffe, flekke tenner eller snappe etter mennesker. Selvfølgelig! Vi godtar ikke slik oppførsel i det hele tatt - og mange straffer hundene sine med høylydt kjefting, rykking i båndet, vannspruting, nakketak eller holding over snuten. Det er fort litt krise dersom hunden din knurrer mot noen på gata eller hjemme... Men - hva er det som utløser denne oppførselen hos hunden?
Veldig, veldig ofte handler det om frykt. Hunden står ovenfor noe den er redd - enten fordi den tror det er en reell fare, fordi det er noe totalt ukjent, eller fordi den forbinder situasjonen med noe den har vært i tidligere som ikke var godt for den. Og hunden forsvarer SEG ved å forsøke å skape avstand til det den frykter - ved å skremme det andre bort.

Når vi som eiere i slike situasjoner ikke aksepterer hunden frykt, men blir sint på den, påfører den fysisk smerte eller tvinger den inn i den situasjonen den gjør alt for å unngå: så trigger vi selvsagt frykten enda mer. Og det kan ende med at hunden biter - fordi den ser ingen annen utvei... Og dette er fysiske reaksjoner den ikke kan noe for at den opplever! Tenk om du selv har skikkelig flyskrekk og blir båret ombord i et fly, mot din vilje - jeg garanterer at du ikke blir kvitt flyskrekken, men heller blir sint, gjør fysisk motstand og får en kjempestress-reaksjon! Men slik tror vi at vi kan løse en hunds frykt. Ved tvang og vold...

Og - hva med de gangene hunden "mister holdet" og kommer til å vise tenner og glefser? Det kan den gjøre fordi den er redd, fordi den er stressa, fordi den vil være i fred, men forstyrres hele tida - fordi den har vondt i ryggen eller magen, mens vi vil børste den eller klø den - og ikke respekterer dens signaler om å la være. Vi forlanger av våre firbeinte venner at de aldri eksploderer, at de aldri blir fly forbanna, at de alltid klarer å kontrollere sin frykt, sitt stressnivå og sin frustrasjon...Og er det rettferdig?

Tenk på barn som krangler, biter, lugger og dytter i barnehagen. Tenk på søsken som krangler i baksetet på bilturen. Tenk på hvordan voksne folk oppfører seg på julebord, i taxikø en sein lørdagsnatt eller på ektefeller som har fått litt nok av hverandre. Alle kan eksplodere - på et eller annet vis. Men vi forventer at HUNDENE ikke gjør det!

Dette er ikke et forsvar for aggressive hunder! Men det er et forsvar for at hunder må bli forstått på sine premisser! Det er VI som har tatt ansvaret for DEM - og da er det VÅRT ansvar å forstå dem, forstå de situasjoner de havner i - og klare å hjelpe dem ut av situasjonen på en god måte. Uten vold, straff eller tvang - fordi de er redde, stressa eller frustrerte. Det er VI som må lese signalene i god tid - og gi hunden en annen mulighet enn å glefse, knurre eller i verste fall bite.

Her er det bare lek, men kan allikvel se og høres voldsomt ut. Da er det viktig å kjenne hunden sin godt for å kunne gripe inn dersom det "tipper over" pga mye adrenalin.

Hundens språk kontra menneskespråket

Hunden ønsker seg et rolig og trygt liv som oss. Og den vet at den er totalt avhengig av sine mennesker ettersom det er vi som kommer med maten, det er vi som bestemmer når den får komme ut for å gjøre sitt fornødne og det er vi som bestemmer "humøret" og "stemningen" i hele familien.

Hunder kommuniserer mer med kroppen og kroppslige signaler, og mindre med stemmen. De er derfor mer observante på vårt kroppsspråk, vår mimikk og vår oppførsel, enn vi selv er. Hunder tilbringer mange timer i døgnet med å ligge og observere oss - når vi tror de slapper av.

Vår bruk av talespråk/snakking kommer ofte i veien for kommunikasjonen med hunder. For hunder er kroppsspråket viktigst, og lydene vi lager mindre viktig. Vi må derfor også bruke litt tid på å observere hundene våre - for å sette oss inn i deres språk. Vi skylder dem det - etter alle de timene de bruker daglig på å studere oss. Det er derfor VI som må gjøre en innsats for å forstå hundens måte å kommunisere på.

Når vi opplever at hunden blir verbal (knurrer, piper, bjeffer etc) så har hunden brukt mange andre ikke-verbale signaler først som vi ikke har oppfattet. Hunder kommuniserer ved å se til siden, snu hodet til siden, gjespe, senke hodet, snuse i bakken, gå unna, ved haleføring og masse annet! Disse signalene kan man lese om blant annet i boka "På talefot med hunden" av Turid Rugaas. Poenget er at fordi vi overser disse signalene så må hunden bruke sterkere signaler - og opplever ofte at vi da blir sinte! Og hvor frustrerende er ikke det? Her har hunden over lengre tid forsøkt å si at "jeg er i en ubehagelig situasjon" eller "jeg forstår ikke hva du forventer av meg" - og så ender vi opp med å kjefte og skrike. Det hunden egentlig har gjort er å be oss om å hjelpe den ut av en situasjon den ikke mestrer, og vi reagerer med å bli sint på den... 

Vi skal være glade for at vi har hunder som både knurrer og vrenger i leppa, for det er et veldig tydelig signal for alle mennesker om at vi bør gå unna. Dersom vi straffer hunden for denne oppførselen så vil den seinere ikke gi disse forvarslene i vanskelige situasjoner - og vi kan ende med at den går rett fra frykt/redsel til biting. Vi hører ofte mennesker si at "hunden beit uten forvarsel". Da er det enten mennesket som ikke kan lese signalene som sendes i forkant, eller det er en hund som over tid har blitt straffet hardt for å si ifra, og som på den måten har lært seg å undertrykke alle signalene som den skulle ha sendt i forkant og må gå rett til biting.

Så husk følgende: Hunder bruker kroppsspråket sitt hele tida!! Og vi må gjøre en innsats for å lære og forstå deres måte å kommunisere på. Ved å forstå og respektere dette, så vil hunden bli tryggere i sitt språk og vi vil enklere forstå hvordan hunden har det i enhver setting. Også i stressede omgivelser.

Biting - en helt naturlig atferd hos hund

Hvorfor biter hunden?

Å bite er naturlig og normal hundeatferd. Bitt og trusler er hundens eneste måte å «forsvare» seg på når den ikke kan eller vil flykte. Det er ikke slik at det fins to typer hunder: de snille som aldri biter – og de slemme som kan komme til å bite. Det å bite er helt normal hundeatferd. Det er ved biting, knurring, glefsing den kan løse både små og store problemer. Slik atferd ødelegger ikke forholdet mellom hunder, men i forholdet mellom hund-menneske medfører aggressiv atferd store ødeleggelser og endringer. Dette er en gedigen kulturkollisjon – som vi som mennesker må ta ansvaret for.  Hunder som biter mennesker eller som er redd for folk, oppfører seg som normale dyr (tenkt hvordan elg og rev oppfører seg i møte med deg i skogen – det normale er at de flykter). Standardreaksjonen til et dyr i møte med det ukjente er å ønske å unngå det. Og hunder er som sagt et dyr…

Aggressiv atferd er helt normalt, og livsnødvendig for dyr i det fri for å overleve. Mens tamhunden blir født og adoptert inn i en kultur (menneskekulturen!) intetanende om at denne medfødte atferden er et tillitsbrudd så alvorlig at den ofte straffes med døden. Hunden er forhåndsprogrammert til å håndtere konflikter ved enten flukt eller angrep for å øke den fysiske avstanden til trusselen. Enten det er en annen hund, et menneske eller en truende gjenstand. Hva som hunden oppfatter som truende er det bare den som vet. Personer og situasjoner som for oss er veldig trygge, kan for hunden oppleves livstruende. Vi mennesker må forstå at det er hunden selv som avgjør hva som oppleves som skummelt eller truende for den. Vi er fastlåst i den tro at vår oppførsel som er ment vennligsinnet ovenfor hunden (for eksempel det å strekke seg brått mot den for å klappe) blir forstått av hunden. Det er feil. Vi må forstå at hundens reaksjonsmønster henger sammen med hvordan den oppfatter handlingen (en hånd som truer/skal slå). Om hunden er mest tilbøyelig til flukt eller angrep i truende situasjoner, er avhengig av både dens medfødte anlegg og tidligere læring. Det er også slik at dersom plan A (for eksempel flukt) ikke fungerer eller lar seg gjøre, så slår de umiddelbart over på plan B (angrep). Når «øk avstanden»-alarmen går inni hodet på hunden oppfatter det den som en alvorlig situasjon som må håndteres. Innlært atferd kan være med på å påvirke sannsynligheten for at den velger plan A før plan B.  

Å akseptere aggresjon som normal atferd krever en fundamental endring i vårt syn på familiehunden. Den positive bieffekten av dette vil være at vi fra første dag kan starte bitthemmende trening, for å lære hunden å ikke bite hardt.

Sosialisering

Det å sosialisere hunden betyr å la hunden venne seg til ting i omgivelsene ved bli utsatt for dem. Dette er viktig fordi hunden (dyr!) vil tenke at alt ukjent kan være potensielt farlig. Tidlig i alle dyrs (og menneskers) liv vil det være en sosialiseringsperiode hvor dyret ikke blir så skremt av alt nytt – fordi det er i en innlæringsfase. Denne perioden kalles sosialiseringsvinduet og blir hos hunder regnet fra fødselen og fram til valpen er mellom tre og fem måneder gammel – avhengig av rase og individuelle forskjeller. Det betyr at fram til hunden er 3-5 måneder gammel bør den erfare og utsettes for mest mulig nye impulser, og erfaringene bør helst være bare positive. Etter at sosialiseringsvinduet har lukket seg så krever det mye mer av både hund og eier å venne seg til potensielt skumle ting. Det er derfor viktigere at hunden deltar på valpekurs og omgås mange andre hunder i denne sosialiseringsperioden, enn at den unngår å bli utsatt for smittefarlige omgivelser. Man kan aldri sosialisere en hund for mye! Jo flere ganger en valp kommer i en ny situasjon som den oppfører seg nølende og litt redd, men kommer ut av den med en positiv opplevelse («dette var da ikke skummelt lell» - godbit!) – jo flinkere vil hunden bli til å takle nye situasjoner i framtida. Og du skaper en trygg og selvsikker hund. Og sjeldnere vil den tenke på plan A (flukt) eller plan B (angrep) når nye situasjoner oppstår.

Bitehemming

Hunder er dyr, og dyr er utstyrt med kjever for å kunne drepe, rive i stykker og knekke bein… De er sosiale og skal leve sammen i flokk med andre individer med det samme utstyret. De trenger derfor noen midler for å unngå alvorlige skader på seg selv og andre under sammenstøt. Hunder er ikke født med «myke» bitt, men har evne til å lære å bite uten kraft dersom de får muligheten. Valper er små bitemaskiner med sylskarpe tenner – og de biter både mye og relativt hardt fra første stund. For at de skal lære myke bitt, så er det både normalt og viktig at valper lekebiter og herjer med hverandre, foreldre og oss som deres eiere. Slik lærer de samhandling og hvor hardt det er ok å bite. Å undertrykke valpebiting for tidlig betyr at valpen mister læringa for hvordan bite mykt. Man lærer ikke valpen å bite mykt – ved å straffe biting generelt. Man lærer den myk biting ved å tillate biting og gnaging når det gjøres forsiktig, men avbryter leken ved å rope «Auuu!» og gå unna når det bites for hardt. Slik vil valpen raskt lære seg kontroll over kjevene. Etter hvert når valpen har lært å bite mykt, kan man omdirigere valpen til biteleker når den trenger å få utløp for biting og gnaging. Men det er viktig å holde denne myke bitingen ved like. Dette kan gjøres ved å tillate herjing og bryteleking med hunden, ved å gi godbiter som hunden forsiktig må ta fra fingrene, ved å undersøke og pusse tenner osv. Også apporteringsleking og dralek handler om å kontrollere bitestyrken.

Hunden vil også ha stor glede av lek med andre hunder, og den vil raskt bli korrigert av den andre hunden dersom den biter eller herjer for voldsomt. For valper er det best å treffe andre jevngamle, eller gode, trygge hunder med tydelig språk.

 Det er altså ikke slik at hunden skal straffes for enhver bruk av «bitt», for det er det gripetaket den har! Men vi som eiere må bruke god tid på å lære hunden hva som er grei styrke i bittet i de ulike situasjoner. Hunden må nødvendigvis bite hardere når den tygger tyggebein enn når den bærer avisa, eller når den kosegnager på fingrene mine.

(skrevet etter å ha lest boka Kulturkollisjonen mellom hund og menneske av Jean Donaldson)

Stress, angst og aggresjon hos hunder

Boka som dette innlegget er basert på er skrevet av Anders Hallgren - Pegasus forlag, 2014. Originalutgivelse i 2012.

Mennesker og hunder er fysiologisk veldig like og våre stressreaksjoner er ofte identiske. Det er derfor ganske lett å gjenkjenne stress hos hunder dersom man er bevisst og har tenkt gjennom hvordan stress påvirker oss i hverdagen.

Stress

Stress er et fantastisk system! Ofte blir det assosiert med noe negativt, men stress er livsnødvendig for alle levende vesener. Stress er til stede fra vi blir født til vi dør – i enhver situasjon og særlig i enhver forandring. Stress er hode og kropp som jobber sammen – også uavhengig av fornuften.

Stress-funksjonen gjør at vi alltid er riktig tilpasset enhver situasjon. Kropp og sinn er alltid beredt til det vi står ovenfor. Denne mekanismen gjør at vi får ekstra energi, ekstra krefter, større konsentrasjon, ekstra hurtighet når vi trenger det, eller i alle fall når vi tror vi trenger det. Stress kommer til uttrykk gjennom raskere hjerteslag, kortere pust og pupillene utvider seg litt. Dette skjer umiddelbart, og uten at man selv kan styre det. For eksempel når du skal holde foredrag for en ukjent gruppe, skal inn til tannlegen, når du og din hund møter en stor, løs hund etc. Så fort du blir bevisst situasjonen så inntrer disse symptomene. Det er det samme hos mennesker og dyr. Det blir derfor veldig feil når man ofte skal kurrere symptomene uten at man har funnet årsaken. Den enkleste måten å få en hund (og et menneske!) mindre stresset – er selvsagt å fjerne årsaken til stresset, eller å øve forsiktig på det som utløser stresset.

Stressmekanismen er fysiologisk og livsnødvendig for å kunne overleve, men den kan også bli skadelig dersom den blir «konstant». Et menneske eller et dyr som går med et forhøyet stressnivå over lengre tid blir skadet. Alle tåler en viss mengde stress, men det er krevende for kroppen hele tida gå for fullt. Å hele tida være fullt skjerpet, ha høg puls og være årvåken konstant. Etter at man har hatt en stressopplevelse så har man forbrukt mye energi, og kroppen må ha hvile for å bli restituert. All kroppens reserver av næringsstoffer er tømt, og disse må bygges opp igjen. Derfor er ikke bare hvile nok, man må spise godt og riktig og la lagrene få fylles. I vårt moderne samfunn utsettes både vi og hundene for mye mer stress enn det kroppene våre er bygd for å tåle. Mengden stressede situasjoner har økt både for folk og dyr. Hvis en hund (eller et menneske) utsettes for flere mindre stressfaktorer over lengre tid, kan den få symptomer på at den totale belastningen er for stor. Hver for seg er ofte ikke den enkelte stressituasjon skadelig, men totalen blir farlig. Pattedyr er utstyrt for å klare sporadiske vanskelige situasjoner – ikke sammenhengende problemer over lang tid. Tenk bare på hvordan du selv har det i en stressende hverdag, store krav på jobben, konstant dårlig samvittighet for barn og dyr, nabokrangler eller dersom man ligger i konflikt med noen nær. Mennesker får magesår – og det kan også hunden din få.

Positivt stress oppstår når man er opprømt og glad for eksempel over en fysisk prestasjon, en god runde på agilitybanen eller man har lykkes med en oppgave man har jobbet lenge med. Det handler om entusiasme og mestringsfølelse.

Hvordan man mestrer situasjonen man er oppe i, er det som avgjør om det er positivt eller skadelig stress. Derfor vil en hund som har god selvtillit, mestrer hundespråket godt, er vant til å få tenke selv og løse problemer – bli mindre stresset i de fleste situasjoner. En hund som er «hardt dressert» og som ikke er vant til å få ta egne valg, vil fortere havne i trøbbel. En slik hund har ikke fått lov til å tenke selv og løse problemer, men har blitt lært at noen andre skal ta alle avgjørelser for den.

Er hunden stresset?

Hunder er som mennesker veldig ulike. Både på rase-nivå og individnivå. Ofte vil stressede hunder være hyperaktive, overreagere på forskjellige ting (for eksempel blir helt fra seg av glede når noen kommer, bjeffer hopper og snurrer når man skal på tur etc), ha lav impulskontroll, bjeffe mye og drømme mye. Alle disse handlingene er måter hunden blir kvitt sin overskuddsenergi på. En hund som er veldig nervøs, usikker, lettskremt er også stresset. Den er alltid på vakt. Også hunder som gjør utfall mot andre hunder eller mennesker (for eksempel barn!) har et for høgt stressnivå. En stressreaksjon opptrer vanligvis for å forberede kroppen på flukt, forsvar eller noe annet som krever muskulær styrke. Alt dette er symptomer for en stresset hund. En stresset hund vil ha mye kortere lunte før «det smeller».  Hunder som er hyperaktive og som nesten ikke har tid til å slappe av, som uler og tygger på ting, løper rundt og rundt, bjeffer, trekker i båndet konstant og alltid snur seg etter hver minste lyd – er trolig stresset. Særlig gjeterhunder er utsatt for slik oppførsel og krever ekstra trening for å få ned stressnivået. En del hunder er også utålmodige, har lav impulskontroll. Disse vil for eksempel være urolige og bråkete dersom de blir bundet mens eieren forbereder agilitybanen, har høg fart i alt de gjør – og man tenker at denne hunden haster det fælt for.  Stressede hunder har ofte mageproblemer, drikker mye, spiser mye gress og også kvister. De kan også fordrive tida med å slikke på tepper. Stressede hunder får ofte infeksjoner og muskelskader. De hopper ut av bilen så fort den har stoppet og løper altfor fort i ulendt terreng uten oppvarming. Har du en slik hund? Ja, da bør du lese denne boka.

Stressets fysiologi

Hva skjer i kroppen når en stressreaksjon oppstår? En slik reaksjon opptrer på tre plan: det autonome nervesystemet, det indre hormonelle systemet og følelsesdelen i hjernen (limbiske system). Det som skjer når en uventet og «uhåndterbar» situasjon oppstår er som en tretrinnsrakett og det skjer hurtig og uten at man får tenkt seg om:

Trinn 1: Det autonome nervesystemet reagerer (dette er UTENFOR viljens kontroll)
Det kjennes som et elektrisk støt i kroppen. Man blir redd/skremt. Hjertet slår umiddelbart fortere og hardere, blodtilførselen øker og næringsstoffene transporteres raskere rundt. Alle muskler spennes tvert! Og vi gjør oss klar for flukt eller kamp.

Trinn 2: Hormonene skilles ut
Det autonome nervesystemet har sendt beskjed til binyrene om å utskille adrenalin og noradrenalin som nå «overtar» styringa og igjen øker hjertets slag ytterligere. Og som igjen øker lungekapasiteten.  Oksygenopptaket øker, leveren frigir sukker (ekstra energireserve!), blodet omdirigeres fra huden (man blir blek!), mage og tarm. Dette blodet sendes til musklene slik at man faktisk blir sterkere og raskere. Blodtrykket stiger, pupillene utvides og håret reiser seg (man ser større ut). Resultatet av alt dette er at muskelstyrken mangedobles, man blir mer årvåken, beredskapen er på topp!

Dersom situasjonen som utløste dette raskt avtar, så koples ikke trinn tre inn, men det vil fortsatt ta litt tid før man roer seg ned.

Trinn 3: Hormonet kortisol utskilles
Kortisol skilles ut ca 30 sekunder etter at stressreaksjonen oppstår. Kortisol forsterkere stressreaksjonen ved blant annet å påvirke fett-depoter rundt i kroppen til å frigjøre fett ut i blodet, et effektivt næringsdepot som ytterligere styrker muskelkraften. Dette gjør at hunden nå på veldig kort tid har økt sin evne til å kunne slåss hardere eller flykte kjappere –avhengig av hva som er den beste strategien i denne situasjonen.

Hele denne tretrinnsreaksjonen skjer i løpet av 30 sekunder… Man har derfor ikke så mye tid til å avverge en situasjon om den skulle oppstå.

Type A- og B-mennesker og  -hunder

Type A-mennesker er handlekraftige, arbeider fort og hardt, mens type B-mennesker er rolige, tålmodige og arbeider langsomt og nøye. Dette er selvsagt en veldig forenklet inndeling, men den kan på et vis overføres til hunder. På både rase-nivå og individnivå. Type A-hunder er for eksempel gjeterhundraser, mens type B-hunder er store tunge hunder som new foundland og sankt bernardshund. A-typer er høy-adrenalinhunder, mens B-typer er roligere individer. Man bør derfor tenke nøye gjennom hvilke aktiviteter man sysselsetter sine A-typehunder med. Disse girer seg raskt opp og blir der oppe – lenge. Noe som fort er skadelig. Selv om hunden din elsker å løpe etter pinner og baller, så bør denne aktiviteten innskrenkes til et minimum pga at den kanskje gir hunden din et forhøyet stressnivå over tid. Kanskje kan man heller GJEMME pinner og baller. Da vil hundens søkeoppgave bli minst like utfordrende og morsom, men ikke stressende.

Hjernens stressreaksjon

Hjernen jobber hele tida for å oppnå likevekt og balanse i kroppen, slik at vi reagerer, men ikke overreagerer. At vi hele tida tilpasser vår reaksjon til omgivelsene. At vi øker stresset til riktig nivå, og at vi roer ned når situasjonen er over. I noen situasjoner setter stressreaksjonen fart på det fysiske, slik at man blir opphisset, blir «blokkert» og opptrer følelsesmessig.  I andre situasjoner hemmes og bremses stressreaksjonen og vi begynner å tenke klart og logisk igjen. Det er viktig at man kan både «gi gass» og «bremse ned» - for å overleve. Disse kontrollsystemene må virke sammen, og balanseres i hver enkelt situasjon. Dette er selvsagt framstilt veldig forenklet her.

Det autonome nervesystemet er utenfor viljens kontroll og regulerer slikt som svetting, ulike kjertler og hva de skiller ut, hjerteaktivitet, blodtrykk, pust etc. Det autonome nervesystem g består av det sympatiske (som «gasser opp») og det parasympatiske (som «bremser ned») nervesystemet.

Hjernehalvdelene våre oppfatter informasjon på litt ulik måte. Den høyre hjernehalvdel kontrollerer det følelsesmessige (opprørt, sint, redd, nytelse, glede) og handler raskt, mens den venstre hjernehalvdel kontrollerer det logiske, kognitive (utregninger, tanker, planlegging) og opptrer langsommere.

Det limbiske system er hvor følelsene våre oppstår i hjernen, og dette styres fra amygdalakjernen. Takket være forbindelser mellom hjernebarken (hjernehalvdelene) så kan følelser påvirkes av fornuften – og fornuften påvirkes av følelser. Når man er rolig og sindig, er det lett å fundere, resonere og tenke. Mens når man er opphisset, redd eller sint – så blokkeres fornuftsprosessene og man reagerer instinktivt og følelsesmessig. Det er derfor det er umulig å få en person – eller hund – til å opptre fornuftig og rasjonelt når man er lei seg, redd eller opprørt. Dette fungerer også motsatt ved at man ved dyp konsentrasjon kan blokkerer for følelser. For eksempel når hunden jobber hardt med en oppgave (følger et duftspor) så blir den ikke distrahert av en katt som brått dukker opp. Den enser den ikke. Det virker som om hunden er både døv og blind – når nesa jobber intenst.

Stressfaktorer hos hund

Individer (mennesker og hunder) reagerer ulikt på belastninger og stressituasjoner vi utsettes for. Vi har ulik toleranse for stress, ulik toleranse for det ukjente, og vi har ulike fobier og ting som gjør oss glad eller redd. Dette er avhengig av både gener, miljø og tidligere erfaringer. Og også evnen til opptak av B-vitaminer. Alt dette vil påvirke hvordan individets personlighet er og utvikler seg. Mye er medfødt og mye kan læres.

Stressmaskineriet vårt påvirkes av både ytre og indre impulser. Hvis vi tenker på noe fælt eller skremmende som kan skje i nær framtid, så kan det framprovosere en stressreaksjon. På lik linje kan vi håndtere til en viss grad noe stress og uro – ved positiv tenkning. Dette gjelder også for hunder. Vi kan hjelpe hunden til å tenke på eller oppleve en situasjon mindre skremmende. Alt som kan utløse merkbare stressreaksjoner kalles stressfaktorer.

Når det gjelder hunder er det mye som kan gjøres for å dempe stresset, blant annet å venne hunden gradvis til ulike stressfaktorer. Her kan nevnes tidlig påvirkning, båndtrening, positive opplevelser knyttet til kloklipp etc, sosialisering, miljøtilpassing, næring og det å huske på at hunden kan ha en dårlig dag (psykisk eller fysisk).  Vi som hundeeiere er dessuten rollemodeller for våre hunder og det betyr at det antageligvis fins en sammenheng mellom autoritære og straffende hundeeiere og aggressivitet hos hunder. Hvis vi lærer opp hunden ved hjelp av undertrykking og fysisk avstraffelse, så vil vår hund føre dette videre i sitt møte med andre hunder. Det er slik den har lært at man skal oppføre seg mot dem man ønsker å posisjonere seg overfor.

Overstimulering

Hunden blir overstimulert når den utsettes for mer og flere intense opplevelser enn den klarer å håndtere. For eksempel dersom hunder leker lenge og ofte med hverandre, så kan dette forårsake negativt stress – selv om opplevelsen i seg selv burde være positiv. Det samme gjelder hente- pinne-leker, stadige kampleker og dra-leking. Alt dette vil over lang tid (og ofte gjentakelser!) medføre negativt stress.

Også overdreven fysisk aktivitet, spesielt med høg hastighet som galopp og kraftig akselerasjon, vil aktivisere stressmaskineriet for å øke styrken i kroppen. Selvsagt jaktet hundens forfedre både fort og intenst, men ikke hver dag! De har også hviledager hvor de henter seg inn igjen. Hunden er programmert gjennom arv til å ikke anstrenge kroppen for mye, maks en gang eller to i uka. Enkelte jakt- og gjeter-raser er spesielt følsomme for overdreven løping i høy fart og kan få symptomer på stress om de holder på for ofte og for intenst.

Understimulering

En vanlig familiehund vil ofte være understimulert noe som gir seg utslag i tristhet, for lite å gjøre. Hunden stammer fra aktive og jagende dyr, som måtte bruke både kroppens styrke og intelligens for å få tak i mat. De samordnet også bevegelsene sine slik at de jaget i flokk, spiste i flokk og når de hvilte så lå de sammen i grupper. Dagens familiehund har det ikke slik. En valp vil fotfølge oss fra rom til rom i den tro at det snart skal skje noe, men etter å ha erfart at det ikke skjer noe som helst – så slutter den med det, og blir heller liggende tiltaksløs på plassen sin. Maten trenger man ikke å jakte på, lete etter, den serveres i matskåla til faste tider. Er hunden heldig vil den få en spasertur daglig, rundt kvartalet, men har man en dominant eier så får den ikke engang lov til å lukte og snuse på denne turen, men må gå pent på plass. Da fratar man den muligheten til å bruke sin fantastiske nese for å få de impulsene som ligger rett rundt hjørnet.

Dette blir altfor lite stimuli for et intelligent vesen som hunden din er! Hunden trenger ikke bare en luftetur for å bevege musklene sine, men den trenger også å bruke sin intelligens for å ta egne valg, løse problemer og snuse seg fram til godbiter i grøftekanten.

I tillegg trenger hunden fysisk kontakt og selskap av flokken sin – oss. Forskning viser også at hunder som sover nesten 24 timer i døgnet (pga kjedsomhet) også er de som har mest problematferd (definert fra vårt ståsted). Mye problematferd oppstår fordi hunden selv må finne på aktiviteter, og mye kan unngås om man bruker hundens intelligens noen minutter daglig.

Kjedsomhet er ofte koplet til stresshormonet kortisol. Og medfører en mental spenning og en følelse av ubehag. Så selv om hunden ligger avslappet og tilsynelatende sover hele tida (sover regelrett bort livet sitt!!), så bygger den opp en kapasitet til å handle, og som kan sammenlignes med en vulkan som venter på et nytt utbrudd.

Løsningen er enkel: kroppslig og mental stimulans. Hvis du mener du ikke har tid til mental stimulans, så kutt ned på tida du bruker på turen rundt kvartalet…

Usikkerhet

En hund som føler usikkerhet og utrygghet har ingen kontroll over situasjonen den er i. Hvis man ikke gir hunden forutsigbarhet i hverdagen, så blir den usikker. Noen hunder blir stresset pga usikkerheten, særlig de som har en uforutsigbar eier – som svinger i humør og sitt reaksjonsmønster. Hvis man styrer hunden sin med straff og forbud, så vil hunden miste sin følelse av kontroll over situasjoner den stilles ovenfor. For at hunden skal bli trygg må den gis tillit og mulighet til å ta egne valg, og ikke sette den i situasjoner den ikke kan håndtere. Ei heller hvor store krav man stiller til den i trening.

En hund forstår ikke spøk. Den forstår ikke at den noen ganger får være i sofaen, mens andre ikke. Den forstår ikke hvorfor man ler av den og peker når den springer til døra om man roper «kom inn» uten at det kommer noen. Alt dette er bare med på å gjøre den usikker – og heve dens stressreaksjon. Den må alltid være på vakt.

For hunden er det viktig at man har gode rutiner, som alltid følges: Man går på tur når man sier man skal på tur, man gir alltid mat når man har hentet matskåla og det er mat-tid. Etc. Hunden vil aldri kunne forstå at den får kjeft når man kommer når man blir ropt på – men at man kommer for sakte. For hunden fins ikke noe begrep om å komme fort eller sakte. Hunden vil heller ikke forstå hvorfor den får kjeft ene dagen når den drar i båndet, men ikke den andre (kanskje eier har hatt en dårlig dag?). Hunden forstår ikke at du sier at i dag er lunta mi kort… Den bare blir ekstremt utrygg fordi du opptrer uforutsigbart fra dag til dag.

Egen avslutning

Etter å ha lest denne boka, sitter jeg igjen med mye kunnskap om stress hos både mennesker og dyr. Mye av det har jeg lest og fått visst tidligere, mens andre ting var helt nye. Det var spesielt spennende å lese om stressreaksjoner som fysiologisk fenomen. Dersom man klarer å ta dette inn over seg så bør man forstå at det ikke hjelper å kjefte på en hund som er stresset – i selve situasjonen. Det vi kan gjøre er å hjelpe hunden til ikke å havne i slike situasjoner. Og å få den ut av situasjonen så fort som mulig. Jeg har også lest en del andre bøker som er med på å prege meg som hundeeier. Også denne boka her underbygger mye av det samme: det er viktig med riktig fysiske utfordringer, de må bruke hue, hunder er gode problemløsere når de får muligheten til å tenke selv, de reagerer instinktiv – og sist men kanskje viktigst av alt: det er jeg som hundeeier som må ta initiativet for at min hund skal ha et godt og verdig hundeliv.

Jeg har i dette sammendraget kun tatt med en liten del av det som står i boka «Stress, angst og aggresjon hos hunder». Noen tema har jeg ikke skrevet om i det heletatt, men det betyr ikke at det ikke er viktig. Og jeg har skrevet dette i hovedsak for at jeg selv skal lære dette enda bedre.

                                                                                                              Monica Skybakmoen