Mange skaffer seg hund fordi de ønsker seg en turkamerat. Eller de liker tanken på daglige gåturer med hunden. Mange legger ned timevis med trening for å lære hunden å gå pent i bånd. Mange trener hele gåturen på at hunden skal gå inntil foten - uten å trekke i båndet, uten å snuse i grøfta. Jeg ser mange hunder som er superflinke til å gå tur - uten å oppleve noe. Uten å snuse. Uten å bruke sin viktigste og mest velutviklede sans. Og jeg ser stolte hundeeiere som har fått veloppdratte hunder som går lydig inntil eierens venstre bein i kilometer etter kilometer. Og det gjør meg bare trist. For disse hundene som alltid går pent inntil eierens fot har ikke lengre noe glede av den sansen de har som er så utrolig velutviklet. Som kan snuse seg fram til bortkomne folk og ting, som kan varsle om kreftceller eller lavt blodsukker, som kan navigere etter jordas magnetfelt - og faktisk lukte en magnet! Nesa deres virker også som et varmesøkende kamera og de ikke bare lukter mus i grøfta, men de kjenner også varmen av den. Ingen ting av dette får disse lydige hundene oppleve på sine daglige turer. Turer som ofte går i parker eller byområder hvor det er tusenvis av spennende lukter for hundene våre. Lukter etter andre hunder som forteller hvem de er, hvor gamle de er, om de er stressede, avslappede, sjuke eller har løpetid. Alt dette vil din hund ha interesse av å sjekke ut! Hvis den får lov. Mange hundeeiere er også litt lei seg for at de ikke får aktivisert hunden sin nok. Mange går bare to turer daglig med hunden sin, og det er det. Om hunden i det minste på disse to turene får lukte og erfare så mye de selv vil - så vil turen ha vært hundre ganger mer givende for hunden. Og mange ganger mer utmattende, faktisk. Og du vil ha en mer fornøyd og rolig hund hjemme. Ettersom den har fått brukt hodet og sansene sine masse. For den ikke bare lukter, men den tolker selvsagt også alle luktsignalene. Og det er krevende. Som om de som elsker matte har klart å knekke en skikkelig nøtt, eller den som elsker kryssord endelig klarte de siste ordene. Det er både krevende - og gir en vanvittig mestringsfølelse. Og det gjør snusinga for hundene våre også. De blir lykkeligere av å få gjøre noe de mestrer godt. Med en sans som er skapt for denne aktiviteten.
En hunds hjerne er ca en tiendedel av vår i størrelse, mens luktesenteret deres er 40 ganger større en vårt! Vi har ca 6 millioner lukt-reseptorer, mens hundene har ca 300 millioner! Vi har ikke sjans til å forstå hvilket luktbilde hundene våre har. Og som vi dessverre gjennom hele dens oppvekst trener den til å IKKE være fascinert av. Fordi vi vil den ikke skal lukte og bruke tid på tur til å gå grøftelangs og erfare... Ta en titt på denne filmen her, så får du mer kunnskap om hundens fantastiske nese.
Hvis du har lyst til å gi hunden din en bedre hverdag, så slutt å gå DIN tur - men gå heller hundens tur. La hunden få snuse der den vil - så lenge den vil! Jeg lover deg, den kommer til å bli lykkeligere og mer sliten etterpå. Mange sier at hunden deres aldri kommer til å gå videre om ikke vi nekter den å snuse, drar den med oss vekk fra det den snuser på - det er selvsagt bare tull. Begge mine hunder får alltid snuse seg ferdig. På alt de vil! Og de blir alltid ferdig:) Men - en hund som ikke har fått lov å snuse før, vil selvsagt enten ikke tørre å begynne å snuse, eller den vil de første gangene den faktisk får lov å snuse så lenge den vil - bli snusende ganske så lenge. Bare fordi den endelig får lov!
Se på denne videosnutten, og lytt til hvordan Chantie "jobber" med snuta.
Har du en hund som ikke snuser, sier du? Da har du nok dessverre lært den av med å bruke sin viktigste sans...og du må starte med å motivere den til å snuse igjen. Du må kanskje ta med deg noen gode pølsebiter og slenge fra deg i veikanten der du vet andre har gått, slik at hunden får snuse etter pølsebitene og samtidig får snuse på alt det andre. Og om du gjentar dette på diverse steder hvor du vet det lukter av mye spennende, så vil det garantert ta seg opp. Alle hunder som har snute - kan snuse. Alle hunder har 300 millioner reseptorer som venter på å bli aktivert - og et stort senter i hjernen sin som igjen må få impulser.
Her ser dere hvordan Chantie og jeg går tur. Jeg tusler bak og observerer og koser meg, og tenker på hva slags spennende inntrykk hun får. Det hun snuser inn på halvannen times tur - skal jo være like givende som når jeg leser bok, surrer på nettet eller ser på TV.
Og til sist: jeg sier ikke at dere skal slutte å lære hunder å gå pent i bånd. Hunder bør selvsagt kunne gå inntil eieren i korte perioder. Når dere passerer andre. Når dere går langs en sterkt trafikkert vei. Eller når du har med deg hunden fra A til B fordi dere må forflytte dere raskt. Men når dere skal gå tur, når hunden skal luftes og få SIN daglige opplevelse - da skal den få snuse. Så mye som mulig. Ikke bestem deg for hvor langt dere skal gå. Eller bestem hvor kort tid dere skal bruke på en viss strekning. La hunden bestemme tempoet, så får heller turen blir på færre kilometer - men vare like lenge. Og om det er du som skal ha din trimtur, så kan du jo ta den etter at hunden har fått gjort sin tur. Og hvis du misliker å følge med hunden hit og dit når den snuser, så bruk lengre leiebånd. Langline er supert, ellers så får man kjøpt leiebånd som er 3-4 meter lange. Eller du kan kople sammen to stk korte.
Hunder kan ha mange av de samme sjukdommene og helseutfordringer som vi mennesker kan ha. Men fordi hundene ikke kan fortelle oss verken at de har vondt i hodet, er kvalme, svimle eller føler seg uvel - så vet vi ikke at de er sjuke. Muskel og skjelettskader oppdager vi ofte når hunden blir halt, ikke vil være med på tur, piper når den blir løftet eller skal gå trapp - eller viser på andre måter at den vegrer seg for en spesiell bevegelse. Ofte har hunden hatt problemer i lengre tid før vi klarer å fange opp problemet. En svensk undersøkelse viser at 79% av hunder som utagerer har rygg- og/eller nakkeplager! Lavt stoffskifte (hypothyreose) er også relativt vanlig hos hunder, og symptomene er ofte de samme som vi forbinder med endringer fordi hunden begynner å bli eldre. Ofte oppstår problemene også idet hunden er å regne som senior, og mange eiere fanger derfor ikke opp at det er sjukdom som endrer atferden - og ikke bare generelt alderen. Mange av sjukdommene kan selvsagt kureres eller holdes i sjakk med riktig behandling og/eller medisinering - så dersom hunden din endrer atferd, så oppsøk alltid en flink veterinær. Veldig mye kan sjekkes ved blodprøver, røntgen og ultralyd. Og det er verdt hver krone - om det kan gi din beste venn en smertefri tilværelse og god livskvalitet.
Chantie har altså epilepsi. Første gang jeg så hun hadde anfall var hun nok 2-3 år gammel, og jeg forsto ikke helt hva som skjedde. Hun satt og liksom "snappet etter luft" - i noen sekunder. Før hun var helt som før igjen. Dette skjedde med ujevne mellomrom - kanskje 1 gang annenhver måned - og varte veldig kort. Chantie virket helt normal både før og etter - så jeg ble ikke så veldig bekymret. Bare syntes det var litt rart. Jeg tok det opp med veterinæren og forsøkte å forklare hvordan det "så ut", og hun trodde hun bare "dro inn snørr". Hunder gjør også det om de er litt snufsete, feks om de har gravd mye og fått mye jord i nesa. Det hørtes jo litt logisk ut, samtidig som det kanskje ikke stemte helt - men så lenge Chantie virket helt ok hele tida, så gjorde jeg ikke noe mer med det. Og det skjedde som sagt ganske sjelden - og varte kort.
Etterhvert skjedde det også sjeldnere og sjeldnere - og etter at vi flytta til Årnes så har jeg ikke sett det i det heletatt. Før enn en morgen jeg skulle på jobb. Da fikk hun plutselig et slikt anfall - og det varte i flere minutter. Når det står på så setter jeg meg ofte med henne og stryker henne og sier "går det bra" med rolig stemme. Like mye for å roe ned meg - som henne. Denne gangen kom jeg på å filme det - for å kunne vise det til veterinæren. Og ettersom jeg helga etter skulle delta på helgekurs med Amber Batson (britisk atferdsspesialist og veterinær) om uvanlig atferd hos hunder - så tenkte jeg at jeg kanskje fikk svar på det da. Og - jeg må jo innrømme at jeg også tidligere hadde tenkt at dette ligner på et epileptisk anfall.
I løpet av den helga lærte jeg masse om blant annet epilepsi hos hunder - som kan arte seg på like mange måter som hos mennesker. Også hunder kan ha anfall hvor de er bevisst hele tida, anfall som rammer kun en kroppsdel eller anfall som man nesten ikke ser. Epilepsi er rett og slett når nerveceller i hjernen blir overaktive og de sender ut signaler som gir "rare" konsekvenser for individet. Det skilles mellom fokale eller generaliserte anfall, hvor fokale betyr at kun en kroppsdel er berørt, mens med generaliserte anfall så er hele kroppen påvirket. Epilepsi som er genetisk heter idiopatisk, og er mest vanlig. Dette syndromet rammer 1-2% av hundene og oppstår oftest når hunden er mellom 1 og 5 år. Dette er det som Chantie lider av. Hun har trolig genetisk epilepsi, og det rammer kun en del av kroppen - og vises altså i at hun "snapper etter luft". Jeg har drøftet dette både med lokale veterinærer og Amber Batson - og vi mener at dette høyst sannsynlig er fokale anfall med bevart bevissthet. Hun er helt våken og "svarer" når jeg snakker med henne, men rykningene fortsetter. Og hun virker ganske normal både før og etter. Hun har bare hatt dette ene lange anfallet siste året - bortsett fra at hun hadde et bittelite anfall (kanskje 10 sek) på venteværelset hos veterinæren. Jeg tenker at Chantie generelt har et liv som ikke er så stressende for henne her hvor jeg bor nå, sammenlignet med tidligere. Der jeg bodde før var det mye gangtrafikk hun kunne se fra stuevinduet, mange biler som kjørte til og fra naboer, mye lyder - og vi bodde med en katt, som også stresset henne veldig. Her vi bor nå så bor vi mer "øde" - og hun stresser mye mindre i det daglige. Jeg vet ikke, men tror at det kan gi færre anfall. Men jeg følger med - for blir det oftere og lengre anfall, så må hun jo utredes og muligens medisineres.
Uansett så må hunder som har epilepsi følges opp - og vi som eiere må ha forståelse for at et anfall ikke er normalt. Trolig merker hun det jo før det skjer, og kanskje er hun utslitt etterpå. Kanskje har hun vondt i hodet - og kanskje klarer hun ikke å konsentrere seg. Mennesker som har epilepsi kan si hvordan de har det - det kan ikke Chantie...
