Når hunden utagerer og det ikke hjelper å være streng og bestemt

 
Har du en hund som utagerer? Mot andre hunder? Mot andre mennesker? Eller mot syklister, sparkesykler eller noe annet? Da gjetter jeg på at du har prøvd ganske mye for å få bukt med atferden...

Aller først så må vi definere "utagering". En hund som utagerer vil ofte gjøre utfall, bjeffe, glefse, hoppe mot noe. Og i det heletatt virke ganske så skremmende. De som ikke har kompetanse på hund, forveksler utagerende atferd med at hunden er sint. At hunden vi ta den den bjeffer og bråker mot. Det er ikke riktig. Hunder som utagerer kan ha mange årsaker, men den mest vanlige er at den utagerende hunden er redd - og prøver å skape avstand til det den er redd for. Ved å skremme det skumle bort. Altså: når du møter en hund som bjeffer og bråker mot deg, så er det beste du kan gjøre å ikke stirre på hunden, ikke gå brått rett mot den, men heller ta et skritt til siden, se bort og komme deg raskest mulig forbi. Da vil den utagerende hunden oppfatte deg som mindre truende.

Som eier til en utagerende hund, så er det ganske så ubehagelig å henge i andre enden av koppelet når hunden går bananas. Vår automatiske reaksjon på noe som er vanskelig og ubehagelig er dessverre oftest å bli morsk og sint på hunden - for å få den til å høre på oss, - og å slutte å bråke! Og noen tyr også til voldelige midler som napping i båndet, klyping, risting og holding over snuten... Hundeeiers refleks-handling er nok å få hunden stille - med alle midler. Vi er i situasjonen null interessert i hvorfor hunden oppfører seg som den gjør. Og kanskje vil vi ovenfor de vi møter demonstrere at vi tar denne fæle atferden på alvor? Vi viser at vi er sjefen i situasjonen. 

Har denne måten å håndtere situasjonen på virket? 

Neppe.

Og årsaken til at det ikke virker at vi blir sinte og morske, er at vi bare tilfører hunden mer problemer i en allerede problematisk situasjon. Trolig er du med på å gjøre hunden din enda mer utagerende...Og jeg skal forklare hvorfor.

Det vi gjør er å sensitivisere. Altså vi gjør situasjonen mer vanskelig for hunden. Begrepet senitivisering betyr at gjentatte stimuli gir stadig større respons. Altså: når hunden er redd noe - og stadig utsettes for det - så vil den reagere mer og mer. Dette er velkjent teori! Dersom du lever i et samboerskap hvor ektefellen ofte blir sint og utagerende etter å ha drukket en del alkohol, så vil du etter hvert bli mer og mer på vakt når det første vinglasset blir drukket. Kanskje blir du stressa allerede når det nærmer seg helga - fordi du vet hva som vil komme? Kanskje blir du mer stressa, mer på vakt og lunta di er kortere allerede ved middagsbordet på fredag? Hvordan utviklet følelsen din seg om du som liten på vei til skolen alltid måtte gå forbi en hage med en bjeffende og utagerende stor hund i? Ble du mindre redd for hver gang du kom deg forbi uten at hunden slet seg? Eller grudde du deg mer og mer fordi du erfarte at den nesten alltid var der og skremte deg? Vi sier jo ofte at "Øvelse gjør mester" - og det er det prinsippet vi jobber etter når vi stadig utsetter hunden for det den syns er vanskelig. Vi tenker at jo mer den øver på å møte hunder som den utagerer mot, jo større er sjansen for at den erfarer at det ikke er farlig. Men Øvelse gjør ikke nødvendigvis mester - når frykt er innblandet! Når kroppen går i alarmberedskap. Øvelse gjør mester når kroppen er i balanse. Når det man øver på ikke er skremmende. Det vi i realiteten utsetter hunden for er MER frykt. Og de aller fleste hundene vil bare bli verre og verre. Kanskje kan du skremme de fra å utagere så mye som de vil i situasjonen - men de vil være minst like redde inni seg...

For å lese mer om fenomenet sensitivisering - så anbefaler jeg denne artikkelen. Den handler om mennesker og smerte, men prinsippene er helt like. Og selv om det er en medisinsk artikkel, så er den god og ganske grei å forstå i hovedsak. 

Men hvordan skal du håndtere en utagerende hund da?

Jo, du må snu på ditt eget tankesett:) Du må erkjenne at hunden utagerer fordi den er redd og vil skape avstand til det den reagerer mot. Altså må dere gjøre to ting:

1. Øve på det skumle når hunden IKKE er i en stress-situasjon (med stor nok avstand!)
2. Når hunden utagerer så må du ikke tilføre hunden MER problemer, men heller sørge for at dere kommer dere raskest mulig ut av situasjonen

Måten å få bukt med sensitivisering - er desensitivisering. Desensitivisering betyr en gradvis tilnærming til angstutløsende stimulus (det hunden reagerer på). For eksempel vil en skuddredd hund ikke bli kurert ved å bli tatt med på en skytebane under konkurranseskyting (da vil den heller gå i "frys" - og bli apatisk!), men kanskje heller ved å være 2-500 meter unna og gjøre noe gøy sammen med eieren sin. Og så kan man gradvis komme seg nærmere skytebanen. Men går man for fort fram, så vil effekten bli motsatt. 

Desensitivisering er en velkjent og mye brukt metode for frykt- og fobibehandling. Og en hund som utagerer er oftest redd det den bråker mot. 

Jeg anbefaler også at du leser dette blogginnlegget, som omhandler frykt hos hund - og hos meg:)

Nysing og snufsing - og manglende luktesans

 I slutten av forrige uke begynte plutselig begge hundene å nyse og snørre. Helt på likt - faktisk. Og vi mistenker selvsagt at dette er kennelhoste. Som det går ganske mye av i området nå, ifølge veterinæren. Begge er vaksinerte, men det er jo ingen garanti for at de ikke blir smittet og får symptomer. 

De første to døgnene var desidert verst. Tasja fikk også flere anfall av "innover nysing", reverse sneezing. Det ser ganske dramatisk ut, og Tasja syntes nok også at det var ganske så ubehagelig - men det er ikke farlig. Man bør allikevel følge godt med, for anfallene skal ikke vare for lenge. Og - det kvalifiserer selvsagt til å sove i senga mi.

Når hunder har fått kennelhoste, så skal de "sjukemeldes" og være mest mulig i ro. For de bør ikke anstrenge seg for mye, for det kan utvikles til lungebetennelse. De skal heller ikke gå tur eller omgås andre hunder - ettersom det smitter lett. Og da bør det gå over innen en ukes tid. 

Etter to-tre dager var de begge mye bedre, men de har mistet luktesansen begge to - og det er faktisk litt rart å oppleve Jeg har jo hunder som elsker å søke, og de kan lukte mat på mange meters avstand. Men ikke nå! For å sysselsette de litt i går, så gjemte jeg litt pølsebiter - men det var virkelig ikke en stor suksess. De fant jo alle pølsebitene de fikk øye på, mens det var helt tydelig at luktesansen er helt borte. Om ikke luktesansen kommer tilbake snart, så må nok jeg på pølsejakt. For jeg ser fortsatt pølser både her og der som ikke hundene har klart å oppdage. Heldigvis er også dette et velkjent symptom på kennelhoste, så vi krysser fingre for at de er seg selv igjen ganske snart.

Her kaster jeg først en godbit som Chantie ser, og mens hun spiser den så kaster jeg en til som lander ved hennes venstre labb. Men den var neimen ikke lett å finne…

Tasja er supergod på snusing til vanlig, og normalt er hun også kjapp når det er godis å finne rundt omkring. Nå lukter ikke engang pølse noen centimeter unna…

En liten historie om å ta hundens følelser på alvor

 Jeg har flytta til Larvik sammen med dyrehagen min, og det har selvsagt vært en omveltning for oss alle. De som kanskje har merket overgangen minst er nok chinchillaen og degusene, ettersom de jo fortsatt har burene sine som de bor i. Selv om det ser annerledes utenfor i rommet når de er løse, så er jo "hjemmet" deres likt. Kaninene brukte lengre tid på å bli komfortable, og hundene har selvsagt hatt den største omveltningen. Og det har gitt seg utslag i mye mer stress, mye mer bjeffing i starten og veldig mye mas for å hele tida være på vakt mot alt det rare utenfor. Nå bor vi på et byggefelt, så her er det jo mye folk, dyr og lyder døgnet rundt. Vinduene ble en "fiende" i starten, samtidig som jeg syntes de burde få se ut. Men det ble bjeffing på alt som beveget seg - så ganske raskt gjorde jeg tiltak på de vinduene mot veiene rundt huset. På det ene vinduet er nå persiennene alltid nede når begge hundene er hjemme (de girer jo opp hverandre!!), og ved to av de andre vinduene har jeg satt på dekorativ vindusfolie nederst. I en slik høgde som gjør at hundene på gulvet ikke ser folk som passerer forbi. Mens jeg derimot helt fint ser ut over folien. 
Men det viktigste tiltaket jeg gjorde - var muligens å tillate hunder på soverommet og i senga. De hadde begge et stort behov for trygghet da vi flyttet. Og jeg som aldri har hatt hunder verken i senga eller på soverommet kastet prinsippene på båten for å gi hundene det de trengte. 

Begge lå hos meg de første ukene. Tasja i senga, og gjerne under dyna - hun fikk raskt sin egen dyne slik at jeg kunne ha min i fred. Og Chantie startet alltid kvelden i senga, men forflyttet seg etterhvert til gulvet - fordi det blir for varmt for henne i senga mi. 
Etterhvert som ukene gikk, så begynte også Tasja å ta seg turer ut i stua om natta - der hvor senga hennes står. Og Chantie kunne finne på å gå ned og legge seg under trappa. Da - var tida kommet for å "stenge" tilgangen til soverommet mitt igjen, ettersom jeg sover best alene. Og jeg forsto at hundene nå var trygge på den nye tilværelsen og det nye hjemmet vårt. Første par kveldene, var det litt protest utenfor grinda til soverommet, men det ga seg i løpet av noen minutter. Jeg var nok oppe en gang eller to og fulgte de til sengene sine, bare for å "forklare" at nå skulle de ligge der. Selvsagt ikke i en streng tone, men en veldig blid tone. Jeg vil jo ikke være sint på hundene for at de ønsker at flokken skal ligge sammen. Det er jo et naturlig instinkt - og handler jo om beskyttelse og kjærlighet. Og de aksepterte at vi var tilbake til normalen der jeg sov alene, men med døra åpen - selvsagt. For jeg vil jo høre om det er noe i løpet av natta...

Og det har ikke vært noe mer mas om at de vil inn på soverommet. Men - for noen uker siden merket jeg at Chantie hadde problemer med å gjøre fra seg om ettermiddagen (det var en søndag), og om kvelden da hun igjen måtte bæsje så skrek hun noe helt forferdelig...Og det var tydelig at hun hadde veldig vondt bak. Vi ringte dyrlegen og fikk vite hvilken smertestillende hun kunne få, og ettersom allmenntilstanden hennes var bra, så ville dyrlegen vente til mandag morgen med å se på henne. Den natta fikk hun selvsagt ligge i senga mi med meg. For når man er sjuk, eller har sterke smerter, så hjelper alltid omsorg, nærhet og kjærlighet. Undersøkelsen viste at hun hadde en veldig full analkjertel, så når den ble tømt - så ble hun etterhvert seg selv igjen. Og hun lå kun med meg 3-4 netter. Mens Tasja holdt seg i stua - i senga si - og lå ikke med oss i det heletatt. 

Og igjen har det gått et par uker, hvor jeg har sovet alene - og hundene har sovet på sine plasser. De legger seg dessuten alltid først, så de har jo slått seg til ro før jeg i det heletatt finner senga mi. Men på tirsdag kveld, da jeg skulle legge meg - ville Tasja plutselig være med. Jeg ble med henne til senga si, og sa at hun skulle sove der, og hun la seg ned. Men det gikk ikke mer enn 5-10 minutter før enn hun var tilbake ved grinda mi og dyttet forsiktig i den for å "si ifra" at hun ville inn. Igjen sa jeg til henne at hun skulle legge seg på plassen sin, men det gjorde hun ikke - hun ble stående og dytte i grinda. Så da sto jeg selvsagt opp og åpnet. For det var helt klart at hun hadde et behov for å ligge i senga mi. Ikke fordi hun er trassig, men fordi det er et behov som må dekkes for at hun skal ha det bra. Jeg hentet en egen dyne til henne, og ordnet plass, og hun la seg fornøyd ned - og sovnet. Og hun lå stille hele natta. 

Kvelden etter, og i går kveld, så gikk hun å la seg i senga si når det nærmet seg leggetid. Og hun har ikke mast om å komme inn til meg i det heletatt. Jeg vet ikke hva som var årsaken til at hun trengte trygghet på tirsdagsnatta - men uansett hva det var, så var det i hvertfall veldig viktig for henne. Og at det var en årsak er jo tydelig, ettersom behovet var borte dagen etter. Og jeg er så glad for at jeg tar hundenes behov på alvor - og at jeg lytter til dem. For hvis de ikke har det bra, har vondt et sted eller er redd - så bør jo jeg være den som de kan lene seg på og søke trygghet hos. 

Det er det gode foresatte gjør. 

Bare en kanin, eller?

 

14. juli 2012 dro jeg til Dyrebeskyttelsen i Oslo og Akershus og hentet hjem kaninene Nasse og Mille. De var begge voksne og trengte nytt hjem. Opp gjennom livet har jeg hatt mange DOOA-kaniner, og syns det er flott å kunne gi noen som virkelig trenger det et godt hjem. Nasse levde dessverre ikke mer enn et par år, men det var gode år - og i godt selskap med Mille.

Kaniner må alltid få bo flere sammen, så da flyttet Syver Sagene inn. Også han fra DOOA. Mille var litt skeptisk de første par dagene, men raskt ble også disse to et radarpar. Han døde ganske brått den uka jeg skulle flytte fra Våler til Nes, og Mille ble veldig lei seg. Hun spiste lite og beveget seg minimalt - og det var helt tydelig at hun hadde det fælt.

Så da Mille, jeg og resten av dyrehagen flyttet til Nes i mai 2019, så måtte jeg hente samboer nr 3 til henne fra Dyrebeskyttelsen. Denne gangen var det Bjørn Bygdøy som skulle få bli hennes utvalgte. De første timene var spennende, og jeg lurte jo på om hun ønsket enda en "mann i livet sitt" etter å ha overlevd 2. Og også fordi jeg visste at hun jo måtte begynne å bli en gammel dame. Da jeg hentet henne i 2012 var hun jo godt voksen, så hun var minst 8 år. Men etter et par-tre timer og ingen slossing - kun litt jaging, så skjønte jeg at dette kunne gå bra. Og det gjorde det!

Det har vært litt jobb med Bjørn, for han er en livlig og kreativ krabat. (Her kan du lese om utbrytertrangen hans.) Og han er både omsorgsfull og kjærlig mot Mille. 

Vinteren 2019 var heftig for Mille. Hun fikk en byll i ansiktet, og det ble mange turer til veterinæren - og det endte med flere Osloturer (til kaninekspertene på Storo!) og operasjon. Etter at ingen ting annet hjalp. Hun var gammel så det var risikabelt å legge henne i narkose gjentatte ganger, og kaniner har massevis av viktige nerver i ansiktet som kunne bli skadet i en slik operasjon. Hun ble operert av en av landets beste dyrekirurger, men han var slett ikke overbevist om at det gikk bra. Men det gjorde det! Her kan du lese om det. 

Mange mente det var galskap at jeg brukte både så mye tid og penger, bare på en kanin. Men det er vanskelig å måle liv i kroner. Også kaninliv! Og i ettertid har jeg aldri angret et sekund på det. Og jeg tror Mille i dag, i 2021 - hvor hun hopper rundt i Larvik også er glad for det.

Ingen vet hvor gammel hun er, men hun har bodd hos meg siden juli 2012. Så hun er i hvertfall godt over 10 år. 

Siste året har hun blitt gammel merker jeg, men hun er fortsatt glad og ganske så livlig. Hun har nok blitt svaksynt eller blind, for hun har fått en grå hinne på øynene. Og det å da flytte til ny bolig har vært litt krevende for henne. Denne gangen har jeg bygd inneområdet inne på vaskerommet, og de må gjennom en katteluke for å komme ut i utegården. De var jo vant til luke, men ikke med plastikk-klaff. De første 3 ukene lot jeg luka være helt åpen, og Bjørn taklet den umiddelbart. Men Mille syns nok at det rett og slett er vanskelig å orientere seg - både inne og ute. Og det er jo ikke så rart dersom hun ikke ser noe. Så jeg har "veiledet" henne ut og inn av luka daglig. Og håpet på at hun selv skulle fikse det etterhvert. Og nå når det ble litt kjøligere om natta, så har jeg måtte slippe ned luka, slik at de må dytte på den også. 

Men Mille har ikke vist noe interesse for utgangen i det heletatt, og jeg har ikke sett at hun har vært noe oppe på rampa heller. Som fører til luka. Noen dager har hun vært stillere enn andre, og jeg har ikke "pushet" henne ut da. For jeg vet jo ikke hvordan det er å være en aldrende kanin. Kanskje har man dager man trenger å være mer i ro. Men de siste to-tre dagene har hun igjen vært i "farta". Og i dag tidlig når jeg sto opp - så var de jammen gått ut begge to. 💓

Håper vi får mange sånne øyeblikk framover også, og at Mille henger med en god stund til.

Avkjølende, hjemmelagd hunde-is

 Det er varme sommerdager - også for hundene. Og de trenger gjerne noe kaldt å kjøle seg ned med. Tomme drikkekartonger fylles med passe mengde vann og litt godbiter. Alt kan brukes: kjøpte godbiter, tørrfôr, kjøttbiter, fisk - eller en god blanding. Putt alt i fryseren. Om hunden er liten og du vil lage en tynn blokk, så bare bruk halvfull drikkekartong og legg den flatt. Har du større eller tålmodige hunder, så fyll opp hele med mye vann og litt godis. 

Dette er god tidtrøyte på varme dager. 

En av de nyttigste kommandoene

 ….jeg har for Chantie er «Riste!». Chantie elsker å bade og å rulle seg, og er gjerne ute i både regnvær og snøvær. Ofte er hun da bløt og «søplete» i pelsen, og jeg vil gjerne ha vekk mest mulig av dette før jeg får henne inn i huset eller inn i bilen. Og da er riste-kommandoen genial!

I tillegg er det superenkelt å lære hunden den. Jeg har bare sagt «riste» gjentatte ganger når hun av seg selv har ristet seg. Feks når hun blir skikkelig våt så rister hun seg jo, og hver gang etter at jeg har børstet henne skikkelig osv. Så når jeg har sett det og vært i nærheten, så har jeg sagt «riste», og etter noen uker/måneder, så visste hun hva «riste» betyr.

Samme metoden har jeg brukt på alt hunder gjør av seg selv, men som jeg også vil kunne be dem om å gjøre: innkalling (hundene kommer jo ofte løpende mot oss av seg selv!), sitt, ligg, legge seg i senga si, inn i bilen, gå pent+++. Så i realiteten er det ikke så mye VI må lære DEM, men vi må lære dem hva atferden de gjør heter. 

De små signalene om at noe er galt

 Chantie er en hund med mye energi og som må "gjøre" noe for å ha det bra. Hun er en border collie-blanding og er altså en jobbhund. Hun har det ikke bra dersom dagene ikke gir henne noen utfordringer, og en av de tingene hun setter pris på er selvsagt turgåing. Vi går mye i skog, en del etter vei hvor andre hunder går mye og vi legger inn litt øvelser og oppgaver underveis. Tidlig i mai var vi som vanlig ute på en spasertur og jeg la merke til at jeg syntes hun gikk litt "hakkete" eller "stakkato" uten at jeg klarte å si nøyaktig hva jeg reagerte på. Hun haltet ikke, men det var noe i ganglaget hennes som jeg syntes var litt endret. Ettersom hun har hatt ryggproblemer også tidligere, så var jeg rask til å bestille time til henne hos "fysioterapeuten"

hennes. 

Tidligere når hun har hatt vondt, så har de første signalene jeg har fanget opp vært endringer i humør, kortere lunte og mer utagering. Denne gangen var ingen av disse signalene der, men kun at jeg syntes det var noe "rart" med måten hun gikk på da vi gikk tur med litt tempo.

Jeg kan også legge til at jeg nesten daglig masserer henne litt - og at jeg hadde kjent at muskulaturen langs ryggraden bakerst muligens hadde endret seg noe. Musklene kjentes mer "pløsete" og samtidig litt ruglete.

Hos fysio-/rehabterapeuten vår , Gry, forklarte jeg hva jeg hadde fanget opp. I tillegg hadde jeg filmet Chantie på tur når jeg syntes hun gikk hakkete - og det tok ikke mange minuttene før Gry kunne bekrefte mine mistanker: Chantie har nok igjen ryggproblemer, og den hakkete gangen er et bevis på at hun prøver å belaste bakparten mindre. 

På filmen kan man se at hun går i passgang, og dette er ofte et symptom på at hunden har vondt i ryggen, og derfor velger en form å gå på som legger tyngden mer på framparten enn bakparten. Jeg hadde ikke klart å snappe opp at det var passgang som ga den rare gangen, men nå når jeg vet det - så ser jeg jo ofte nå at hun velger denne måten å gå på. Istedenfor den typiske måten å gå på for hunder hvor hun strekker ut kroppen mer.

Gry undersøkte muskulaturen, masserte og ga laser. Hun målte også muskelmassen rundt lårene - ettersom denne raskt forvitrer når hundene bruker de litt mindre. Så selv om vi går turer daglig og trener ganske mye, så var Chantie blitt smalere rundt lårene. Altså igjen et lite signal som jeg ikke hadde sett, men som er tydelig nå når jeg vet det!

Etter mange skogsturer, litt målrettet trening i ulendt terreng så var vi tilbake til Gry etter en uke. På EN uke hadde muskelmassen rundt lårene på Chantie økt med 1 cm! Det betyr at laser og massering hadde fått fart på blodomløpet og sakte, men sikkert er vi i gang med å få bukt med ryggproblemene igjen. Denne gangen tok jeg signalene før humøret hennes ble dårligere, før hun begynte å utagere mer - og før hun kanskje selv egentlig er bevisst at det er bakerste delen av ryggen som er problemet.

Hun går fortsatt en god del passgang, men jeg er mye mer bevisst på underlag, terreng og hvordan hun belaster framparten kontra bakparten. I tillegg trener vi litt nesten daglig på vippebrett og/eller stor peanutt-ball. Dette er utrolig slitsom og krevende for musklene, så det er ikke mange minuttene som skal trenes sammenhengende. Vi trener ca 3-4 repetisjoner a 5-6 sekunder med balanse på brettet og ballen. 

I dag er det ny kontroll og behandling hos Gry, og selv om jeg ser at Chantie fortsatt "går feil", så har muskulaturen endret seg og jeg er sikker på at vi går en bedre sommer i møte.

Så husk på å se etter også de små, små endringene i hunden din. For den kan ikke si ifra om den har vondt eller ikke. Alt er opp til oss å oppdage! Og det er mye enklere å håndtere om det oppdages før det har blitt kronisk. I tillegg er det gull verdt å ha en flink fysioterapeut til å undersøke hunden og komme med gode råd om riktig opptrening.

 

Solgt! Hundetilrettelagt eiendom selges - vi flytter!

 

I to år har jeg og dyrehagen min bodd i Nes - Øvre Romerike. Da jeg flyttet hit pga jobbskifte våren 2019, så var det viktigste for meg å finne en eiendom som passet til hunder. Og ikke hvilke som helst hunder, men mine hunder! Hunder som elsker å springe, hoppe, trene, men også som bjeffer og bråker litt. Samtidig så er det viktig for meg at hundene kan løpe "fritt", og jeg liker at de om sommeren kan løpe inn og ut av huset som de vil. Jeg hadde i 2019 også ambisjoner om å fortsette med å hjelpe folk som har hunder med atferdsutfordringer samt å holde leke-kurs. Så da jeg fant Hagatun, og så potensialet for hund her, så var det lett å slå til. Her har jeg gjerdet inn bakhagen, slik at hundene kan løpe fritt ut fra stua mi. Jeg har laget en liten innhegning i hagen, slik at jeg kan putte den ene hunden dit, mens jeg feks trener den andre - for å forhindre forstyrrelser. Og jeg har laget en kanininnhegning, som er lagt for å kunne gjøres om til hundeluftegård. Med inngang inn i bod i garasje - med strøm. Planene mine var å hente kaninuthuset som jeg fortsatt har i Våler, og derfor gjøre om dette her til hundene. Eller til gjestehunder - som jeg da kunne ha på dagsbesøk eller overnatting. Men det fungerer også fint som tilhold for de som vil ha noen hagehøns! 

I kjelleren på huset mitt er det dessuten to store rom som har egen inngang fra gårdsplassen, og som enkelt kan gjøres om til konsultasjonsrom, kontor eller et beriket miljø for hunder som trenger det. Her hadde jeg store planer! Det er derfor ekstra trist å forlate denne eiendommen, for noe ukjent i Larviksområdet (ny jobb fra august), men håper jo å finne en ny perle der.

I tillegg er det et rikt dyreliv her - og jeg har mange ganger tenkt at det er greit med inngjerdet hage, også for å holde elg, rådyr og rev ute.

Katten min hadde også et halvt års opphold her på Årnes, så jeg lagde katteinngang til ham fra andre etasje og ned rundt hjørnet og til bakken. Det fungerte helt fint for ham, men han er gammel og det skal sies at han ikke trives her. Så han fikk flytte tilbake til Våler.

Nå  blir huset mitt ledig for nye firbeinte - og deres tobeinte eiere. Min drøm er at alt jeg har tilrettelagt for dyr på eiendommen, kommer andre dyr til gode! Det er beboere i alle fuglekassene, ekornene forsyner seg av ekornmateren flere ganger daglig - og kaninene fra Dyrebeskyttelsen lever et godt kaninliv her.

Om du kjenner noen som elsker dyr - og som vil bo landlig, men sentralt - gi de et tips!
Klikk HER for annonsen. (Finnkode 218189860) Visning søndag 30.mai!

Bussen mellom Årnes-Jessheim-Gardermoen går rett utenfor døra, og det tar bare en times tid å komme seg til Oslo med bil eller tog. Jessheim og Kløfta er kun 15 minutter unna. Inn til Årnes sentrum er det 8 minutter med bil. Men best av alt byr Nes på fantastiske turområder, og Hvamsåsen (2 km unna) byr på kilometervis med stier! 

Her bor du i din egen oase på landet, men med alle fasiliteter i nærheten. 

Og innimellom hører man kattugla tute.

Hvordan få hunden til å ikke dra i båndet på tur?

 

Veldig mange får ødelagt turen sin med hund ved at hunden drar i båndet på tur. Og helst drar den deg ned i grøfta. Turen blir preget av å hele tida irettesette hunden eller kjempe imot dens iboende lyst til å gå grøftelangs. Svaret er så enkelt som det er genialt: lengre koppel. 

Selvsagt vil en del hunder helst gå i grøfta - for det er jo der alt det interessante for den befinner seg. Der er det søppel, det har gått mus, fugler og andre hunder der og luktene fester seg også bedre på vegetasjonen i grøfta enn på hard asfalt. Så om du vil at hunden skal ha en god tur også, så la den få gå grøftelangs.

Noen bruker fleksibånd, men jeg anbefaler å bruke et langt nok koppel - minst 2,5 til 3 meter. Et fleksibånd vil alltid være stramt mellom deg og hunden din, og hunden "kjenner" at den må dra ørlite grann hele tida. I tillegg kjenner den da hver bevegelse du gjør i armen din og det er ganske stressende og forstyrrende for en del hunder. Fleksibånd har også en klikkelyd og det viser seg at alle hunder assosierer noe med dette og det blir en form for kommunikasjon mellom dere som kanskje ikke er like heldig eller tilsiktet. Jeg har hørt flere si at når de "klikker" med fleksibåndet så reagerer hunden med å kave seg opp og lete etter "det som kommer nå" fordi den erfarer at eieren alltid klikker med båndet når de feks møter andre hunder på tur. 

Om du ikke allerede har et langt nok koppel, så kan du godt kople to korte sammen til ett langt. Da har du også et "håndtak" midtveis, som kan være kjekt å ha feks i passeringer når du må ha kort bånd. Jeg personlig syns også at det er mindre masete å ha et langt leiebånd som jeg justerer lengden på med "løkker" enn med et fleksibånd som alltid er stramt - også for meg.

God tur!

Omplasseringshund - tilvenning i nytt hjem

 Det er mange hunder som omplasseres, - og heldigvis er det mange som gjerne ønsker seg en voksen hund også. Men hvordan sørger man for at matchen er god? Og at den voksne hunden som skifter hjem får en god opplevelse?

Den siste måneden har jeg snakket med flere som har tatt til seg en voksen hund, og det som slår meg er at det fins veldig lite litteratur og god informasjon om det å skaffe seg en voksen hund. En hund som har en historie. Som har gode, men også noen dårlige erfaringer. Som har levd sammen med mennesker eller andre hunder den ikke gikk så godt overens med. Eller som har hatt det helt fantastisk bra, og plutselig opplever å skulle flytte fra til et nytt hjem. Med nye mennesker. Nye lukter. Nye regler og ikke minst en helt annen måte å kommunisere på.

Når man kjøper en valp, så får man i større grad en hund man kan forme selv, fordi valpen vokser til i den nye familien. Og det fins informasjon i haugevis om hva man skal og ikke skal gjør de første ukene og månedene med valp. Men hva gjelder når man får en voksen hund i hus? Hvordan legger man best til rette for at omplasseringen skal bli vellykket?

Når man henter hjem en voksen hund, så er det lett å tro at dette er en god opplevelse for hunden. For de fleste hunder finner seg rolig i både å bli fjernet fra hjemmet sitt, bilturen og den er kanskje til og med ganske nysgjerrig på de nye menneskene og det nye stedet den kommer til. Kanskje har den vært vant til å bli satt bort på kennel eller til venner i helger når eierne har vært borte? Men - de fleste hunder vil nok synes dette er en litt rar og ubehagelig opplevelse. De ser og lukter at senga, matskål og lekene dens blir med - og den lurer jo selvsagt på hva i all verden er det som skjer. Og hvem er disse folka som både lukter rart og prater rart?

Hunder bruker mye av sin våkne tid på å studere familiemedlemmene sine. Hunder er ikke verbale, så det tar litt tid for den å forstå alle ordene vi bruker, men den forstår raskt kroppsspråket og handlingene våre: at tannpuss betyr enten å bli alene hjemme eller at det er sovetid, at sykkelbukse betyr at mor blir borte en stund, at pensko betyr alene hjemme i 8 timer, mens joggesko betyr tur osv. I tillegg er hunder veldig vare på stemmeleiet vårt og kryper fort unna om noen hever stemmen, mens de følger oppmerksomt med om vi snakker med lys stemme. Slik som vi ofte gjør til babyer. Om hunden har opplevd mye krangling og kjefting, så vil den selvsagt være ekstra oppmerksom og bekymret om du hever stemmen. Og feks om den plutselig har kommet inn i en familie med høgt konfliktnivå eller bare engasjement. Hunden vil ikke så lett høre forskjell på det.

En voksen hund har også med seg alt den har erfart i sitt liv - inn i en ny familie. Og den vil bruke sin erfaring fra sin gamle familie for å tolke det som skjer i den nye. Og her er det grunnlag for mange feilslutninger! Dersom hunden kommer fra et hjem hvor den sov i sofaen, så vil det være helt uforståelig for hunden å bli holdt nede fra sofaen i sitt nye hjem. Den vil kanskje få kjeft for å gjøre noe den alltid har gjort før - og som tidligere var knyttet til kos og nærhet til eieren... Og hunden vil nå bli utrygg og føle seg avvist. Andre typiske problemområder er om hunden får være i alle rom, om den får være i nærheten når familien spiser, om den får lov å leke inne, trekking i bånd på tur, rutiner rundt mat osv. Det er superviktig at den nye familien tar seg god tid til å la hunden bli trygg og ikke bruker de første ukene til ny grensesetting. Grensene kan man alltids lære inn etterpå, men ikke samtidig som at hele hundens tilværelse er snudd på hode. Det er nemlig krevende nok for den. Og den har mer enn nok kaos i livet sitt ved å ha måtte flytte til et fremmed hjem - med totalt fremmede personer....

Mange får også lov å ha hunden på prøve. Det kan være en god ide, men den kan også være helt bortkastet...Fordi hunder som omplasseres vil ikke "bli seg selv" før enn det har gått minst 8 uker. De aller fleste som skaffer seg en voksen hund opplever at de første 2 ukene går som en drøm, mens fra uke 3-4 og noen uker framover dukker det ene problemet etter det andre opp. Nå har nemlig hunden begynt å tilpasse seg, og dens personlighet - kombinert med altfor mye stress - er i ferd med å dukke opp. Den har funnet ut at den får mat, at den får en trygg soveplass - og den har fått igjen troen på at dette kan bli et bra sted å være. De første par-tre ukene vil den allikevel vente på at den skal "hjem igjen", men etter hvert som tida går så faller den til ro med at dette er den nye tilværelsen. Og da har den begynt å bli så trygg og fornøyd med sin nye, fine familie at den begynner å mene noe om forskjellige ting. Kanskje begynner den plutselig å tigge ved bordet, bjeffe mer på lyder ute, ikke ville slippe sokken den har funnet, stjeler fra bordet, bjeffer på barna som leker for nær når den slapper av osv. Og det er på dette tidspunkt at den nye familien begynner å angre. Og ofte er vår respons på at hunden tør opp og begynner å kommunisere mer med oss - at vi strammer til grensene, blir mer opptatt av lydighet, av at den ikke skal uttrykke seg osv. Og så er man raskt inne i en ond sirkel hvor man "kriger mot" hunden sin, istedenfor å være en god veileder og læremester!

Jeg erfarer at mange som tar imot en omplasseringshund - dessverre vet lite om dens historie og tidligere erfaringer. Det vil være greit å vite om den har vært utsatt for mye negativ tilbakemelding, om den takler å kjøre bil, være aleine hjemme, omgås barn/katter/hunder, hvordan den er i møtesituasjoner, om den er vant til biltrafikk/syklister osv.

I tillegg må man være kjent med rasens iboende instinkter og behov: en jakthund vil nødvendigvis jage, en vokterhund må man ikke bli overrasket om den bjeffer eller "vokter", en gjeterhund vil gjete og en hihund vil feks elske å grave etter rotter, mus og rev! Om man ikke takler bjeffing, så må man sørge for å ikke skaffe seg en hund som er avlet for å vokte eller varsle. Om man ønsker rolige turer i skogen, så er det ekstremt dumt å gå for en jakthund! Og uansett om man gjør det - så skal i hvert fall ikke hunden få kjeft for at den gjør  nettopp den atferden den mestrer best og er avlet fram for å bedrive.

Så - hva skal man gjøre når man får en voksen omplasseringshund i hus? 

- sett av 8 uker (minst) på at hunden blir trygg og komfortabel i nytt hjem. I disse 8 ukene bør hunden få oppleve og gjøre alt i sitt eget tempo og man bør sette minst mulig grenser. Disse 8 ukene skal du være verdens beste observatør og veileder! Og du skal bygge tillit! Et godt forhold mellom hund og eier er helt essensielt for et godt samliv videre. Disse første 8 ukene bør hunden ha nok mat, nok søvn/hvile og trygghet. Det er en stor - også fysisk - påkjenning for hunden å flytte. Stressnivået vil være høgt selv om du ikke ser det utenpå. Så ikke kjeft eller vær opptatt av den oppførselen den har som du ikke liker. Husk på at den bare gjør det den alltid har gjort. Atferden kan du trene bort etterpå når relasjonen deres er blitt god. Da vil det også være mye enklere å endre. Det er ikke bare hunden som skal tilpasse seg i et nytt hjem, dere skal også tilpasse dere hundens behov. 

- i disse første 8 ukene bør hunden få gå rolige turer på steder hvor den ikke utsettes for så mange nye inntrykk. Velg skog/park med lite folk og andre hunder. Eller gå i sentrum på tider hvor det er lite folk ute. Om den ikke liker bilkjøring, så la være. Ikke la mange folk komme og hilse på nå, heller ikke mange andre hunder. Dersom du har en familie eller en annen hund som dere omgås mye, så er det helt ok at disse introduseres tidlig. 

- ikke lek leker som stresser/girer opp hunden i disse ukene. Ikke kast ball/pinner. Ikke dra på løpeturer/sykkelturer. (Med mindre det er en husky eller løpshund.) Grunnen til dette er at den allerede har å mye stress i seg etter å ha byttet hjem, så den kan fort "tippe over" i andre situasjoner dersom man øker adrenalinnivået/cortisolnivået ytterligere.

- når den nye hunden din skal hilse på andre hunder, så er det lurt om du avtaler å gå en tur sammen første gang. Ikke bare slipp hunden din bort til en annen hund, for du aner virkelig ikke hva som kan skje! Selv om den forrige eieren sa at hundemøter gikk knirkefritt, så hadde ikke jeg stolt på det. Og i hvert fall ikke nå når hunden har flyttet og tilværelsen dens er snudd på hode. Avtal en gåtur og møt hverandre med litt avstand. Deretter går dere i samme retning med hundene. I starten vil de kanskje herje og bråke og vil bort til hverandre, men dette avtar garantert ganske raskt. Det er vi mennesker som syns at hunder skal "hilse" snute mot snute, mens hundene har mye bedre av å få en relasjon til en hund de går rolig tur sammen med.

Om du overtar en omplasseringshund med mye atferdsproblemer, så tenk på at hunden er ekspert på å være hund. Og at hunden er et resultat av både gener og egne erfaringer. Det er ganske urettferdig å kjefte på noen fordi den er født sånn og blitt sånn! Men vi kan hjelpe hunden til å håndtere ganske mye på en bedre måte - både for oss og for den selv. Og for at vi skal få til det, så må du og hunden din ha en god relasjon. Hunden din må like å være sammen med deg - og den må stole på at du er grei. Om du kjefter og smeller mye, så er du faktisk ikke spesielt hyggelig å være sammen med. Og om hunden utagerer og er livredd i en møtesituasjon, så er du bare med på å gi den enda et problem om du kjefter på den i tillegg... Tenk litt på det.

Hunder er avlet gjennom årtusener for å samarbeide med oss mennesker. Og de gjør hva som helst for deg dersom du er til å stole på, og de vet at du ikke utsetter den for smerte eller sterk frykt. Dette er det du skal satse på med en ny hund i hus! Og - når hunden da etter noen uker i nytt hjem begynner å kommunisere og mene noe, så lytt og lær. Tenk at endelig er den blitt så trygg på dere at den tør å vise sin personlighet. Det er først da du kan begynne å bli kjent med din nye bestevenn.

Til sist det viktigste rådet: VÆR GREI! (link til Hun om Hunds fantastiske plakat)

Gjør måltidet til en lek!

 
Hunder liker å leke, undersøke, oppdage og jobbe. Og de liker å bruke sansene og ferdighetene sine. Dyr som lever vilt bruker det meste av sin våkne tid på å finne mat. Det er liksom det de har å drive med som er meningsfylt. Hunder som lever med oss har som regel ganske få "arbeidsoppgaver" i løpet av en hverdag. Kanskje gjør den noen triks, går ganske pent på tur og muligens leker vi litt med den eller den leker litt selv. Og det er det. Det er ganske få av deres timer som den har noe spesielt å utføre. Jeg er derfor sterk tilhenger av at vi gjør hundenes hverdag mer meningsfylt for dem. At de skal ha mer å bruke hodet sitt, sansene sine og kroppen sin til. At det skjer mer og at det som skjer er artig og noe de selv liker å drive med. 

 Og da er for eksempel det å gjøre måltidene mer interessante en ganske så enkel aktivitet! Alle hunder vet at de får mat to, tre ganger om dagen. Og til ganske faste tider. Begge mine hunder kommuniserer godt til meg om de syns det drar ut med et måltid. Om jeg da bare fyller matskåla deres så er måltidet over på under 2 minutter. Det som for ville hunder tar kanskje 6-8 timer (å spise det de trenger i løpet av en dag), gjør hunden våre unna på 4 minutter. Mange syns det er slemt å la hunden jobbe for maten, fordi vi sammenligner med hvordan vi ville taklet å slite for å få tak i maten. Men det er en feil og urettferdig sammenligning. For vi har så mye annet å fylle dagen vår med og vi er bortskjemte med at vi bare drar på butikken og handler det vi trenger. 

Så - tenk litt på om du kan gjøre noen av måltidene litt mer spennende for hunden din! Du kan gjemme matskåla på en ny plass og la den søke gjennom huset etter den. Maten kan gjemmes på flere steder i huset. Du kan putte maten inni en lukket eske som hunden må klare å åpne osv. Bare fantasien setter grenser. En av favorittmåtene å få mat på her i huset er i en flaske. Hvor jeg har klippet et ganske så lite hull i siden, slik at det bare triller ut litt mat når den blir trillet eller slengt bortover gulvet. Og om du tror dette er en slem måte å servere mat på, så tror jeg du må tenke om igjen. Tasja er i hvert fall veldig fornøyd med å både få en leke, en oppgave og det drysser ut litt mat som belønning stadig vekk. 

Hun klarte selv å rote flaska si under puffen, og må selv klare å få den ut igjen også. Mange ville kanskje ha styrtet til og hjulpet henne å få flaska ut, men jeg vet at hun klarer det selv bare hun finner en smart måte å gjøre det på. Det er problemløsing på sitt beste.

25 innendørs aktivitetstips for glade hunder

 

Jeg har i mange år vært ekstremt opptatt av at hundene skal oppleve noe mer enn bare å gå tur. De aller fleste hundeeiere går turer med hundene sine hver dag - og det er bra - men hundene våre bør få oppleve og erfare mer enn det! 

Jeg vet også at mange hunder kjeder seg og får for lite "input" i det daglige. Hunder har sine instinkter og behov, og som familiehunder så blir lite av dette oppfylt gjennom daglige spaserturer. De siste 15 årene er det blitt forsket veldig mye på hva hunder faktisk erfarer og kan gjenbruke av lærdom. Og det er imponerende både hva de kan forstå og hva de kan finne ut av på egenhånd.

Hovedproblemet vårt er jo at vi ikke forstår hvordan vi skal kunne gi de en mer meningsfylt hverdag - uten å kjøpe masse dyre hundeleker, uten å bruke timer på å legge til rette for aktivitet eller å måtte ta bilen for å kjøre til en treningsbane eller hundepark.

Derfor har jeg nå samlet 25 av mine beste - og enkleste - innendørs aktivitetstips for å få gladere hunder! Boka er på 65 sider og hver aktivitet forklares detaljert. Og alt du trenger for å gjennomføre aktivitetene fins allerede hjemme hos deg! I tillegg så kan alle aktivitetene gjøres vanskeligere etter hvert som hunden finner sin måte å løse "oppgaven" på.

Og kanskje best av alt: Hunden din trenger ikke å ha lært noen kommandoer i forkant! For alle aktivitetene her kan den lære/gjøre enten helt ut fra hvilken strategi den selv velger - eller så forklarer jeg hvordan du skal gå fram.

Dette er første bok i en bokserie jeg har planlagt å gi ut lenge, så nå er jeg i gang! :)

Jeg har også valgt å gi den ut helt selv - for dette er kun et hobbyprosjekt pr nå, så får jeg se hvordan det blir mottatt. Jeg håper jo at mange kan få glede av denne boka, og også de påfølgende bøkene. Motivasjonen min for å gjøre dette er et ønske om at mange flere skal forstå hva som "bor i" deres firbeinte venn, og gjøre hundeholdet både morsommere og enklere for alle!

Første opplag av boka mi trykkes kommende uke - og jeg satser på at den er klar for de som ønsker å kjøpe den fra fredag 26.februar. Pris pr bok er 200,-kr og så kommer eventuell porto i tillegg.

Boka bestilles direkte fra meg via messenger eller epost mskybakm@gmail.com. 

PS: Det meldes om at noen ikke får sendt epost til meg. Trolig har serveren oppdaget at det blir sendt uvanlig mange eposter, og blokkerer det den tror er spam. Om du ikke kommer gjennom på epost så send meg SMS på 41610878. Så svarer jeg deg der :)

Stanken av frosne brødskiver

 

Chantie og jeg har vært ute i det fine være i dag. Chantie har litt utfordringer med ryggen og bør derfor ukentlig ha noen litt lengre turer i ulendt terreng. I dag ble det derfor å traske på jordene for å kunne nyte sola og varmen av den.

Her hvor vi bor så er det litt snø, men ikke lengre nok til at det er skiføre. Men det ble kjørt skiløyper sist da det snødde en del, så selve traseene ligger der. Noen har gått litt på ski, ser jeg, men da må man nok ikke være redd for skiene og heller ikke være redd for en bråstopp, for plogfurene stikker opp i løypa. Så vi er flere som er ute og går i traseene om dagen, og jeg ser også at de er brukt som akebakker - både for brett, kjelke og muligens miniski.

Når Chantie og jeg går tur, så går vi alltid i hennes tempo. Om hun vil rulle seg, lukte eller grave - så gjør hun det. Det er jo hennes tur! Og - når hun får ferten av noe - så følger vi også det "sporet". Det er alltid spennende å se hva som befinner seg i enden av sporet, enten det er et fysisk spor som jeg også ser, eller bare et duftspor - som jeg ikke aner hvor ender. Vi har fulgt noen slike duftspor, og jeg har angret flere ganger ettersom vi helt overraskende kommer i enden...og der kan det være bæsj å rulle i, noe mat hun absolutt ikke burde spise - eller en flådd bever. Så jeg har jo begynt å holde litt igjen når intensiteten hennes øker, for da vil jeg gjerne kunne stoppe henne ved behov.

I dag gikk vi i skitraseen ved Hvam videregående, og vi hadde akkurat gått ut av veien da Chantie fikk ferten av noe og ville ut av løypemaskinsporet. Jeg fulgte etter, men ble i tvil etter hvert som vi gikk og gikk - for jeg kunne ikke se noe som helst som kunne være av interesse der ute på jordet. Og hun dro så langt!! Etter ca 100 meter skrudde hun opp tempo enda mer, og jeg holdt henne igjen mens jeg speidet framover for å se om jeg kunne se noe som helst. Og joda - der lå dette:

To halve, frosne brødskiver - med syltetøy....Dette hadde hun altså luktet over 100 meter unna!!

Jeg slutter aldri å imponeres over hunde-nesa. Jeg sjekket brødskivene og anså det for trygt at hun fikk den ene halve som belønning for trimturen opp i skråningen. Hun var lykkelig - og hadde igjen fått vist hvor ekstremt god luktesans hunder har.

Her hvor krysset er gikk vi da Chantie dro ut til høyre. Brødskivene befinner seg i den røde ringen. Og Chantie visste umiddelbart hva hun fikk ferten av, for hun elsker brødbakst.

Samtidig så sendte vi en tanke til alle hunder som ikke får lov å ta slike lukt-utstikkere på tur med eierne sine... Dessverre så er det mange hunder som kun får gå langs en kjent rute, dag etter dag, og heller ikke får utforske lukter mer enn 1 meter fra veikanten.