Jeg er mørkeredd!

Jeg har en bekjennelse å komme med: jeg er snart 48 år og er fortsatt mørkeredd! Jeg har alltid vært mørkeredd. Jeg husker at når jeg var lita og våknet om natta og var redd, så ville jeg inn i senga til mamma og pappa. For å komme fra mitt rom og inn til deres soverom, så måtte jeg gjennom gangen - og den var mørk og hadde ei skummel trapp midt i. Jeg husker at jeg lå lenge hver gang og motet meg opp til å springe så fort jeg kunne forbi "det svarte trappehullet" og fort-fort hoppe oppi senga til mamma og pappa. Jeg tror jeg drev på slik i årevis når jeg var lita. Og selv om jeg visste at det ikke var noe skummelt i førsteetasje, så var jeg like livredd det svarte hullet hver eneste natt....
Da jeg ble litt eldre, kanskje rundt 7-8 år, så syntes jeg selv det var plagsomt at jeg var så innmari mørkeredd. En vinterkveld hadde jeg drevet ute og lekt i snøen og bygd en snøborg. Da det ble mørkt om ettermiddagen, bestemte jeg meg for at jeg skulle kurere mørkeredselen en gang for alle. Så jeg satt ute - i snøborgen - i mørket - og ventet på at jeg skulle slutte å være livredd. Jeg husker ikke hvor lenge jeg holdt ut, men jeg erkjente for meg selv når jeg omsider gikk inn, at det nok ikke hadde hatt noen virkning. Annet enn at jeg hadde erfart at jeg fortsatt var i live.

Jeg vokste opp i Gjesåsen og hadde skogen helt innpå huset på ene sida. Det var den sida der inngangsdøra var. Og innkjørselen vår gikk fra hovedveien og forbi to hus, langs skogkanten - før den kom fram til vårt hus. Da jeg ble ungdom og begynte å farte ute på kveldstid med venner - og kom seint hjem om kvelden, så måtte jeg ofte gå fra hovedveien og opp. I all hovedsak var det selvforskyldt for jeg ville ikke at pappa skulle våkne av at biler snudde rett utenfor soverommet deres. Så jeg ba de jeg satt på med om å slippe meg av ved veien - og måtte da gå noen meter langs skogkanten før jeg kom hjem. Og ikke bare det, men jeg måtte stå stille på trappa og bruke litt tid på å låse opp døra. I mørket - med ryggen mot den beksvarte skogen. Og jeg kan fortsatt huske hvordan jeg tok meg sammen og tenkte rasjonelt for ikke å la panikken ta meg.

Da jeg flyttet til Oslo for å studere så var jeg plutselig kommet til et trygt sted. Der var det lys overalt alltid. Og jeg trengte ikke å være redd. For meg var det mye skumlere å gå 100 meter langs en mørk skogkant, enn å surre rundt i Oslos gater om natta. Og jeg vet at det er irrasjonelt. Det er større sjanse for at et menneske gjør noe galt mot meg, enn noe som kommer ut fra skogen...

Og slik at det fortsatt. Hele livet. Jeg har blitt voksen, fornuftig og rasjonell. Og jeg VET at selve mørket ikke er farlig. Jeg har lært meg å håndtere det. Jeg kan gå tur i mørket langs en landevei, med hodelykt, men jeg jobber intenst for å ikke la panikken gripe tak i meg hele tida. Og særlig når jeg må passere skog. På dagtid går jeg mye i skogen aleine med hund, men så fort det skumrer så må jeg komme meg ut av den. Enda jeg vet at det nok er det samme som lever i skogen om natta som om dagen. Enda jeg VET dette - så kan jeg få panikk. Og skulle jeg først la panikken slippe til og begynne å springe, så klarer jeg ikke å "stoppe" den før jeg er i sikkerhet. Altså inne et sted eller i lyset.
Er det ikke rart?

Hva kunne alle rundt meg gjort annerledes for å kurere mørkeredselen min? Hadde det hjulpet om noen ble sint på meg hver gang jeg fikk panikk som barn og løp inn på rommet til foreldra mine? Dersom jeg en gang løp og kom til stengt dør - og måtte snu igjen, ble avvist feks. Ville jeg sluttet å være redd da? Dersom noen hadde skreket til meg, slått meg, dratt meg hardt i armen eller klypt meg i øret når jeg hadde panikk, ville jeg blitt trygg da? Ville jeg hatt en bedre barndom og oppvekst om alle lo av meg hver gang jeg var livredd? Eller jeg ble nektet kveldsmat om jeg ikke "sluttet å tulle"?
Jeg tror nok ikke det. Jeg tror det ikke ville hjulpet noe som helst på selve redselen, men jeg hadde kanskje sluttet å vise hvor redd og sårbar jeg var. Jeg hadde kanskje grudd meg til noen hadde sett hvordan jeg hadde det, eller forsøkt å bare være redd inni meg og ikke la det synes på utsida. Eller kanskje hadde jeg blitt så fortvilet at jeg hadde hylt og grått og sparket i veggen?
I tillegg til å slite med selve frykten, så ville jeg i tillegg følt meg dum, udugelig og at de rundt meg ikke likte meg...Da hadde jeg fått enda en belastning og enda mer å være redd for...

Hva om jeg isteden fikk en sjokolade hver gang jeg hadde vært skikkelig redd? Hva om jeg fikk en klem og ble strøket på ryggen hver gang jeg hadde hatt panikk? Om noen sa at det er helt ok å være redd, selv om det ikke er noe egentlig å være redd for. Hva om jeg hver natt når jeg våknet og var redd det svarte trappehullet fikk ligge trygt og godt mellom mamma og pappa (det var det jeg fikk!)? Hadde jeg en bedre følelse inni meg da? Ble jeg mer redd av det? Nei. Og i tillegg følte jeg meg ikke udugelig og dum. Jeg følge meg elsket tross den irrasjonelle frykten min. Noe som også har gjort at jeg i dag tør å innrømme at jeg fortsatt er mørkeredd.

Uansett hvor mye jeg har øvd på å ikke være redd, sånn ca i 43 år tenker jeg, så kjenner jeg sneven av panikk hver eneste gang jeg opplever ordentlig mørke. Uansett hvor godt jeg vet at det ikke fins noe som helst å være redd for, så klarer jeg ikke å overstyre følelsene mine som sier "dette er farlig". Følelser trumfer alltid fornuft - men man kan klare å håndtere det noe. Men for å klare å håndtere det, så må man i hvertfall være trygg i seg selv, og trygg på at man er god nok selvom man er redd for noe som andre ikke er redd for.

Og kanskje skjønner du nå hva dette har på en hundeblogg å gjøre?

Jo - for alle hunder som utagerer - gjør det i all hovedsak på grunn av følelser. Og aller oftest pga en fryktfølelse. Det hjelper ikke at reaksjonen er aldri så irrasjonell, for når hunden blir redd eller sint, så har den allerede blitt det. Og da hjelper det ikke å kjefte på den - eller å trampe i bakken. For ved at du oppfører deg som en dust mot en redd eller sint hund, så påfører du den bare enda ett problem, som om den ikke allerede hadde nok med det den slet med.
Det ER bedre å hjelpe hunden så fort som mulig ut av situasjonen - uten å gi den enda mer problemer, og deretter prøve å få den over på positive tanker så kjapt du kan. For om du like etter en utagering kan få den til å skille ut lykkehormoner som kan dempe adrenalinet, så er mye gjort. Da vil gode følelser kunne overta for de negative - og den vil ikke lagre den dårlige opplevelsen like godt. Men årsaken til at den reagerer med frykt, er selvsagt vanskeligere å hjelpe den ut av. Jeg har som sagt drevet på i ca 43 år med å bekjempe mørkeredselen min....;)

Vet du hvordan hunden har det inni seg?

Vi mennesker er litt rare. For vi tror at dersom noen ikke gråter - så er de ikke så lei seg, egentlig. Eller om noen sitter rolige, så slapper de av. De har ikke et kaos inni seg om vi ikke ser det utenpå. Når noen skvetter, så forstår vi at de er blitt skremt - men i det sekund vedkommende har pustet lettet ut, så tenker vi at alt er bra igjen. 
Hvordan virker du selv? Kan du grue deg fælt til noe - uten at de rundt deg vet det? Kan du være veldig bekymret for et barn eller en forelder og samtidig fungere sånn nogenlunde på jobb?
Dersom du kjører i 80 km/t på en landevei og bilen du møter plutselig skjener litt mot deg - har du da opplevd å bli skikkelig redd? Så redd at du kanskje må parkere bilen litt for å roe deg? Og hvordan er resten av kvelden når du kommer hjem da? Spilles nær-døden-opplevelsen for ditt indre øye gang etter gang i timene etterpå?

For ikke å snakke om smerter. Hvor godt vises det utenpå deg om du har skikkelig tannverk, en dundrende hodepine eller feks isjias eller muskelsmerter? Trolig vil ikke alle du møter på din vei se at du har kjempevondt. Men hva gjør det med humøret ditt? Konsentrasjonsevnen? Yteevnen? Evnen til å lære nye ting eller gjøre gode rasjonelle vurderinger?

Like etter at du har vært i en nestenulykke - kunne du da ha gjort en litt avansert utregning, fattet en veloverveid beslutning eller besvart en litt krevende oppgave fra sjefen din? Dersom du på åpen gate blir forsøkt ranet, men kommer deg unna - hvordan ville det da være om sjefen din ba deg om å roe deg ned og heller forberede en powerpoint til møtet om en time?

Og hva om du ikke en gang kunne fortelle sjefen din at dette ikke går fordi du har sterke smerter, har tanker som går i ball etter en fæl opplevelse eller ikke klarer å tenke på annet enn barnet ditt som akkurat nå er inne på sjukehuset til en litt alvorlig operasjon...?

Hva hvis hundene våre også har følelser, tanker og stressreaksjoner? Og vi ikke tar hensyn til det?

Selvsagt har hunder alt dette. I tillegg har de en kommunikasjonsform som ikke vi forstår - og vi kommuniserer på et språk de ikke forstår. Her ligger dessverre roten til mye misforståelser, manglende hensynstaking fra vår side - samt roten til mange problemer innenfor hundehold.

For når hunden din har hatt en stressreaksjon - feks når den har måtte bjeffe og utagere mot noe(n) på gata, så er ikke hunden din i vater igjen 1 minutt etter at den har sluttet å utagere. Neida. Adrenalinet pumper gjennom kroppen, den har hatt en "slåss eller røm"-opplevelse som henger i lenge. Lenge! For når adrenalin pumpes gjennom kroppen, så opphører det ikke så fort faren er over. Det fortsetter å virke i hvertfall i halvtime, og hos noen mye, mye lengre. Så når hunden din har fått sin første reaksjon på tur - så er alarmberedskapen satt igang. Den er på tå hev - og klar til å reagere enda fortere ved neste mulige fare. Dette er årsaken til at hunder som utagerer mot noe - bare blir verre og verre utover turen. Første gangen vil det koste litt å sette igang systemet, men når det først er aktivert - så er det lett å reagere neste gang. Akkurat som når vi har vært i en nestenulykke. Resten av kjøreturen er vi ekstra på vakt - og kanskje i dagene etterpå!

Dette forklarer også hvorfor vi IKKE kan stille strenge eller store krav til hunder når de har hatt en stressreaksjon. Hunden vil ikke være kapabel til å mestre - og ved at vi i en ekstremt krevende situasjon for den, skal kreve ekstremt vanskelige ting av hunden, så er vi bare med på å gjøre livet vanskelig for både hund og eier. Tenk på det neste gang du opplever en hund som utagerer. Enten det er din egen hund - eller noen andres. Om eieren kjefter på en hund som reagerer, så gjør det bare vondt verre... For man kan ikke nekte hunden å ha vondt, være redd, fortvilet eller sint. På lik linje som vi ikke kan nekte mennesker å føle. Det bare er.

En redd hund, eller en hund med smerter - trenger ikke kjeft eller vanskelige oppgaver; den trenger eiere som gir den trygghet og kjærlighet i en allerede vanskelig hverdag.  

"Så sint hund du har!!"

Er det noe du har fått høre? Eller noe du er redd for å få høre? Har du kanskje selv tenkt at du har en aggressiv hund?
Da kan jeg si at det er FEIL! Jeg har ingen aggressiv hund og det har heller ikke du😛.

Fordi: ingen hunder ER aggressive. Like lite som at mennesker ER aggressive. Men både mennesker og hunder - og de aller fleste levende skapninger - har situasjonsbetinget aggressiv atferd. Det betyr enkelt forklart at man framviser sinne/aggresjon i en bestemt situasjon. Eller flere.
Gir det mening?

Hunden din går ikke rundt og framviser aggressiv atferd hele tida - i enhver sammenheng: inne, ute, med familie, alene, med en gang den våkner, når den leker osv. Men den aggressive atferden dukker opp i spesifikke situasjoner.
Feks er det noen hunder som framviser aggressiv atferd om noen kommer i nærheten når den skal spise, dersom en annen hund kommer for nærme - eller det dukker opp noen mennesker på tur som for hunden ser skumle ut, syklister, noen som tar etter eieren, tar fra den en leke.

Og da er vi ved den neste viktige opplysningen når det kommer til "sinte" hunder: Aggressiv atferd er en reaksjonsform som hunden framviser når den er: REDD! Den kan være redd for å bli angrepet, redd for å få (mer) vondt, for å bli fratatt noe den har veldig lyst på (mat, soveplass osv).

For å komme seg unna det som hunden er redd for så har den tre muligheter:
-flykte unna
-"fryse" og ikke gjøre noe og derigjennom håpe at "fienden" gir seg
-kjempe/angripe - for å skremme unna
(Dette er de tre F-ene: fight, flight, freeze)

Og det er de hundene som har lett for å velge den siste strategien som blir omtalt som "sinte hunder".
Er det rettferdig?
Nei.

Og hvordan blir mange rådet til å håndtere "sinte hunder"??
Dessverre fins det fortsatt mange som gir råd om å tukte, bruke tvang, vise hvem som er sjefen, rive og røske i båndet osv.... Tror du at det hjelper på frykt og redsel?!
Nei.
Men man kan tvinge hunden til å "fryse", gi opp, bli enda mer livredd i stedenfor å forsøke å skremme unna....
Får hunden det bedre??!
Blir den kvitt frykten sin??
NEI!

Dessverre så har den nå fått enda en ny frykt: nemlig eieren sin....som påfører den enda mer smerte og redsel.

Så - hva bør du heller gjøre?
Du må lete etter ÅRSAKEN til den aggressive atferden og begynne der.
Sørge for at hunden slipper å utsettes for det som hele tida gir den en så kraftig reaksjon.
Gi hunden mulighet til å få slappe av og restituere - og gi slipp på bekymringen den har slitt med over tid.
Deretter - når den har fått roet seg skikkelig. I flere uker. Først da kan du begynne med desensitivisering. Som betyr å nærme seg det som hunden er redd, men på så lang avstand, i så liten grad - at hunden ikke går i svart. Deretter sakte, men sikkert nærme seg mer og mer. Samtidig som man nå gir den positive assosiasjoner til det som tidligere skremte. For eksempel ved hjelp av kos, leker eller godis.

Dette tar tid - og krever tålmodighet. Men skal du hjelpe hunden over frykten så må denne metoden brukes. Først da kan du få en hund som ikke lengre er redd - og ikke lengre trenger å bruke den strategien den tidligere valgte: nemlig bjeffing, hopping, glefsing og i verste fall biting.

Så neste gang noen snakker om "sinte eller aggressive hunder", så vær så snill å si:
"Det fins ikke aggressive hunder, kun hunder med situasjonsbetinget aggressiv atferd."



Ps: Det er helt ok å dele innleggene mine.

Og vil du lese mer om dette temaet, så har jeg skrevet en del om det før. Link fins her.

Og følg meg gjerne på Facebook. 

Enkeltpersonforetaket mitt heter Tjo-og-hei.

Sjalusi og urettferdighet - har hunden slike følelser og tanker?

Jeg har blitt fortalt at hunder ikke kan føle sjalusi, misunnelse eller urettferdighet. Begrunnelsen har vært at hjernen deres ikke er godt nok utviklet til å kunne gjøre slike "resonnementer" eller vurderinger. Men de seinere åra er det blitt forsket mye på hund og det viser seg jo at hunden opplever, føler, tenker og vurderer mye, mye mer enn vi før har trodd. Dersom alle hundeeiere hadde vært oppdatert på nyere forskning, så ville nok mange hunder fått et mye bedre liv. For når vi vet alt de observerer, kommuniserer, forstår og føler så er det klart at vi også må gjøre en revurdering på hvordan vi behandler menneskets beste venn.

Sjalusi er nært beslektet med følelsen misunnelse, som igjen ofte oppstår når man opplever at man blir urettferdig behandlet. Det ble gjennomført et eksperiment i Wien (1) hvor 29 hunder ble trent i "å gi labb". Når hundene behersket dette godt så testet de hvor lenge de fortsatte å gi labb uten å belønne dem. Det viste seg at de fleste gikk lei etter ca 30 "gi labb" uten belønning etter hverandre. Men hvis de fikk litt godis hver gang så kunne de fortsette nesten i det uendelige.
Selve eksperimentet gikk ut på at to og to hunder fikk "gi labb" samtidig. Og så ga man belønning bare til den ene hunden. Da viste det seg at den andre hunden som ikke fikk belønning, men som så at hunden ved siden av fikk belønning, ga opp allerede etter 15-20 kommandoer. Og enda tidligere begynte de å bli trege til å reagere. Normalt trenge man bare si "gi labb" en gang for å få reaksjonen, men nå måtte man si det to, tre ganger - når "partneren" fikk belønning, men selv ikke fikk noe. Underveis tenkte forskerne at hundene kanskje bare gikk lei av å utføre denne meningsløse kommandoen, men neida. Hvis de samme to hundene igjen ble testet i par - og INGEN fikk belønning, så fortsatte de begge 30 ganger på rad. Det samme skjedde om hunden ble testet alene. Hundene sluttet bare å samarbeide når de så at en annen hund fikk belønning for samme atferd som de selv måtte utføre uten godis....  Forskerne gjorde flere kontrollforsøk, med hunder som var helt ukjente for hverandre og hunder som kjente hverandre, hvor lette de var å trene med godis og ikke. Det viste seg at det var følelsen av å bli urettferdig behandlet som slo til og endret atferden til hundene.

Alexandra Horowitz (2) forsket i 2012 på om hunder ville reagere på urettferdighet også om forskjellene ikke var så store. Hva hvis begge hundene belønnes, men den ene får mye mer enn den andre? Vil de reagere på det? Dette testet de ut ved at to og to hunder kom fram til to ulike trenere til forskjellig tid. Begge trenerne kommanderte hundene "sitt", men den ene treneren belønnet alltid begge hundene med like mye godis på et fat, mens den andre treneren alltid ga den ene hunden mer enn den andre. Det var altså en rettferdig trener og en urettferdig trener som hundene ble utsatt for i par. Begge hundene fikk altså alltid belønning, men hos den ene treneren fikk de lik belønning, mens man hos den andre ofte ble urettferdig behandlet. Etter flere slike treningsomganger ble så selve testen utført ved at hundene en og en fikk velge hvilken av de to trenerne de ville gå fram til og utføre sin sitt-kommando. Det viste seg at de fleste hundene valgte den urettferdige treneren som hadde overbelønnet den andre hunden. Hundene hadde selv blitt urettferdig behandlet, men det kan virke som at de allikevel håpet at det denne gangen var deres tur til å få mye belønning! Hundene var altså mer lysten på å satse på at urettferdigheten ville snu i deres favør, enn å gå til en som ga lite til alle.....

Denne forskningen forteller meg at mine hunder faktisk får med seg dersom jeg behandler mine
urettferdig. Dersom Chantie får store godbiter og Tasja bare små godbiter hver gang, så vil de begge oppleve at jeg forskjellsbehandler. Jeg er usikker på om jeg har lyst å fremstå slik...

Det er derfor bevist at hunder kan forstå og oppleve urettferdighet og dermed også en følelse av å bli dårlig behandlet sammenlignet med en annen hund. Det er derfor også en stor mulighet for at hunder opplever sjalusi ut fra hvordan eieren oppfører seg ovenfor andre hunder og sikkert også mennesker. Mange hundeeiere sier at hundene deres er sjalu dersom de koser med en annen hund eller med partneren sin/barna sine. Mange hunder vil reagere fysisk på slikt ved å prøve å gå imellom (splitte), bjeffe eller også hoppe på og til og med småbite. Mange sier at dette handler om at hunder vil unngå konflikt og bråk. At de er redd for at de to som klenger - egentlig skal begynne å sloss. Men denne forskningen viser at det nok også handler om sjalusi og urettferdighet. En hund vil fint kunne kjenne urettferdighet dersom eieren vier for mye oppmerksomhet til en annen. For som vi vet så er det ikke bare godbiter som hunder higer etter og jobber for. Kos og ros er trolig mye viktigere for hundens ve og vel.



(1) Range, F., et al., 2009. The absence of reward induces inequiety aversion in dogs. Proceedings of the National Academy of Siences, 106 (I), pp.340-345

(2) Horowitz, A. 2012. Fair is fine, but more is better: Limits to inequity aversion in the domestic dog. Social Justice Research, 25 (2), pp.195-212.

Og jeg har lest boka: Hunden som skäms av Per Jensen hvor alt dette er gjort rede for:) 

Hunden forstår at jeg er lei meg

Mange hundeeiere påstår at hunden deres oppfører seg ulikt ut fra eierens sinnsstemning. Hvis eieren er lei seg eller i dårlig humør, så oppfører hunden seg annerledes enn når eieren er stresset eller glad. Andre derimot sier at hunden verken har følelser eller hjerne til å forstå andres følelser. Dette er selvsagt feil. Forskning har for lenge siden avslørt at alle dyr har følelser - kan kjenne nedstemthet og glede, sinne eller tilfredshet. Selvsagt kan de det. Men kan hunden se hvordan vi mennesker har det?

Hunder kan blant annet se av øynene våre hvordan vi har det! Hunder er gode på å skille på bilder av sinte og glade mennesker. Men forstår de at hvordan ansiktet ser ut - henger sammen med hvordan vi føler oss? 

Forskere i Wien tok bilder av ansikter med glade eller nøytrale uttrykk. Bildene ble delt i to - en halvdel med øyne og den andre halvdelen med munnen og haken. Hundene i forsøket fikk godbiter når de pekte med nesa på enten en glad eller en nøytral ansiktsdel. En gruppe hunder fikk altså godbiter når de så en halvdel av "smilende" øyne, en annen gruppe fikk godbiter når de pekte på en smilende munn. Samtidig var det tilsvarende hundegrupper som ble lært opp til å peke på nøytrale halvdeler.

Når hundene hadde forstått hva som ble ventet av dem - så ble de testet på de ansiktsdeler de ikke hadde øvd på. Altså - hunder som hadde blitt trent i å peke på smilende øyne, fikk se bare smilende eller nøytrale munner. Mens de som var trent i å peke på smilende munner - fikk se bare øyne-halvdeler.  Dette hadde ingen av hundene problemer med å kople. Det var altså lett for hunder som har øvd på smilende munner - å plukke ut smilende øyne. Og omvendt.

Dette eksperimentet viser tydelig at hunder ikke bare tolker ansiktsuttrykk som abstrakte bilder (helheter), men at de forstår at det er en sammenheng mellom øyne og munn - og hva de uttrykker.

Så neste gang hunden din ser deg dypt inn i øynene - så er den kanskje på utkikk etter å finne ut om du har en god dag eller ikke. Og kanskje er hunder bedre på å lese dette, enn det vi er?

(Kilde: Müller, C.A., et al. (2015). Dogs can discriminate emotional expressions of human faces. Current Biology, 25, 1-6.)

Kjeft vs ros

Hundens hjerne vs menneskets hjerne

Vi kan skille hjernen i to deler - de kognitive funksjonene (som tanker, beregninger, betraktninger, innlæring) og der som følelser skapes. De kognitive prosessene skjer i hjernebarken, dvs den yngre og ytterste delen av hjernen. Hos mennesker er denne velutviklet, og det er fordi vi har en "stor" hjernebark at vi er overlegen andre arter når det kommer til planlegging, det å tenke framover, skape ting osv. Følelser dannes i de innerste delene av hjernen, i det limbiske system. Her fins amygdala som gir sterke følelsesutbrudd når den stimuleres.
En hund har ikke en like velutrustet hjerne som mennesker når det gjelder tankevirksomhet. Den har rett og slett ikke like mye hjernebark. Derimot har den et velutviklet følelsessystem, noe som selvsagt resulterer i at hunden er MER følelsesorientert (les: følelsesstyrt) enn til kognitive reaksjoner. Dette betyr ikke at den ikke tenker, for den tenker mye, lærer mye og assosierer mye, men det betyr at i utfordringer der man kan bruke både tankevirksomhet og/eller følelser for å løse en situasjon - så vinner trolig følelsene.

Dette er nyttig å vite for oss som forsøker å få hundene til å gjøre som vi vil. Alle hunder er jo kjempeflinke til å være hunder, mens vi mennesker gjennom hele hundens levetid forsøker å få den til å "bli" noe annet i tillegg:) Om hunden vår hadde levd vilt i en flokk med andre hunder så hadde gå pent i bånd, ikke tigge, holde seg i nærheten av eieren, være  rolig i bil, ikke hilse på hunder den møter osv ikke vært noe tema...

Hundens måte å lære på

Så - hvordan kan vi best utnytte hundens hjerne? Jo - to ting er viktig å vite:
1. hunden lærer ved assosiasjon.
2. noe som gir hunden noe positivt funker mye bedre enn noe negativt (straff) OG den vil ikke revurdere sitt valg (følelser vinner over tanker).

At hunden lærer ved assosiasjon og ikke ut fra hva vi sier eller tror vi signaliserer, er viktig å vite. Og så må vi i tillegg huske på at den oftest velger ut fra følelser og ikke det vi ønsker den har av fornuftige tanker.
Den lærer ved å erfare at når den gjør sånn - så skjer dette. Feks: når hunden tar mat fra bordet så får den noe kjempegodt å spise og blir mett (positivt), i tillegg så blir eieren sur og sint (negativt). Hunden vil kanskje da fortsette med det som ga en positiv opplevelse (forsyne seg selv med mat) og heller passe på i de øyeblikk som eieren ikke er til stede (unngå det negative aspektet).

Det samme kan skje når hunden går løs og opplever en tiltrekkende duft utenfor tomta (positiv følelse!), mens den kanskje tidligere har forstått at eieren helst vil den ikke skal gå så langt. Her vil hundens hjerne som er mer følelsesstyrt fort trumfe den tanken den har om at dette er feil. Nettopp fordi følelsene vinner fordi dens limbiske system er bedre utviklet enn det kognitive. I tillegg så står kanskje eieren og roper NEI, NEI og er sur, og da er det i hvertfall et lett valg....Man velger ikke å springe tilbake til en sint eier framfor å få kooooose seg med en kjempegod duft i noen sekunder.

Så hva er greia?? 

Jo - vi må vise at vi har en godt utviklet hjernebark og bruke hue når vi skal "lure" hunden vår til å gjøre som vi vil. Vi må spille på lag med hjernen dens som styres av følelser. Det betyr at hunden gjerne velger en blid, lokkende, koselig, pølsefristende eier framfor å bare lukte på en spennende lukt. Eller når den står iferd med å skulle hoppe opp i et deilig gjørmehull, så ikke kjeft! Ikke si NEI og dermed gjør valget lett for hunden, men lokk og gi den et enda bedre tilbud: kos, ros og masse positiv oppmerksomhet.

I alle situasjoner vi kommer opp i med hundene våre, så kan vi velge en positiv løsning. Og det fine med det er at humøret vårt også blir bedre! Jeg vedder på at dersom man har gått tur med hunden i tre kvarter og kjeftet det meste av turen så er man ganske irritert når man kommer hjem. Dersom man isteden velger å rose, gi hunden et bedre valg, sørge for at hunden er glad og lykkelig og ikke nedtrykt og kuet - så er også dagen vår bedre! Vi har kanskje hatt det artig på tur.

Kjeft vs ros

Eksempler a) kjeft vs b) ros:

Hunden drar i bånd mot møtende folk eller hunder.
a) kjeft på hunden og fyr deg opp b) bruk blid stemme og lokk hunden til deg, gi ros!

Hunden har nettopp tatt skoen din og har tenkt å bruke den som tyggeleke
a) kjeft på hunden og riv skoen fra den b) tilby hunden en tyggeleke/tyggebein og ta skoen rolig

Hunden har lagt seg på din plass i sofaen
a) rop fy til hunden og dytt den ned b) sett deg på gulvet og lokk hunden til deg, kos i 2-3 minutter

Ute på tur så har hunden funnet noe "ekkelt" den vil ha med hjem
a) skrik og riv og slit i det hunden har i munnen b) ta fram en neve godbiter og tilby hunden det i bytte for det ekle

Hunden bjeffer på naboen hver gang naboen er ute i hagen
a) rop til hunden at den skal holde kjeft gang, på gang, på gang....(PS.hunden oppfatter at du gneldrer MED den og vil bare fortsette)  b) vær ute sammen med hunden. Når naboen kommer ut så vær i forkant og ros og kos hunden FØR den bjeffer, eventuelt i de sekundene mellom bjeffene. Jeg lover at med litt iherdig trening en dag eller tre - så vil forbedringen være stor! Bruk litt tid intensivt - det er verdt det!

Og slik kan denne lista fortsette! Hvis du velger metode a) så kan det godt være at du får ok resultater for deg, men jeg kan nesten garantere at det ikke gir en lykkelig hund. Du ender opp med en hund som hele tida får kjeft, som hele tida opplever at alt den gjør er negativt og feil. Og jeg tror at mange hundeeiere selv også blir sure og leie av dette. Ved metode b) krever det at vi tar inn over oss at hundene faktisk ikke forstår ordene vi sier - men tolker oss ut fra toneleie, humør, kroppsspråk og hormoner vi utskiller. Og en eier som ER glad, som gir hunden positive opplevelser og følelser - vil fort bli en mye lykkeligere hundeeier som har en lykkelig, nysgjerrig og aktiv hund. En hund som er oppmerksom på hver gang eieren lokker for da vanker det masse gode følelser og lykkehormoner!

(Referanse: Etik och etologi: för ett lyckligt hundliv av Anders Hallgren. AH Books, 2016.)

De to viktigste bøkene jeg har lest

Hundetrenerutdanninga

Jeg er nå ferdig med Modul 1 : Grunnkurs i atferd, hundens språk og problemløsning ved Innlandet Hundesenter. Kurset har bestått av 70 timer teori og praksis i en rekke emner, og med en medfølgende pensumliste (samt anbefalt lesning). De resterende modulene av utdannelsen har jeg pr nå ikke tenkt å ta ettersom jeg ikke har noen ambisjoner om å jobbe med hund. Jeg har tatt modul 1 kun fordi jeg hadde lyst til å lære mer om hund - og jeg har bare tenkt at dette skal komme Chantie og meg til gode. Og jeg har lært mye! 

Forskningsbasert kunnskap

Jeg har lest alt obligatorisk pensum og litt til. Og vi har blitt presentert for forskningsbasert kunnskap som er etterprøvbar. Det betyr at det vi har lært baserer seg på forskning - og ikke på gamle vaner og gammel tradisjon. Mange oppdrar hund "slik de alltid har gjort det", eller deres hundehold er basert på gamle myter om at "vis at du er sjefen" og "vær dominant". Det spesielle med dette er jo at man ikke har evnet å ta til seg ny forskning og kunnskap som sier at dette er bare tull og tøys. Tenk om vi hadde vært like lite tilhenger av ny vitenskap og forskning når det gjelder indremedisin eller elektronikk??

Turid Rugaas og dempede signaler

Jeg har som sagt lest mye, og bøkene er selvsagt nyttige ut fra hvilket perspektiv man har, hvilken bakgrunnskunnskap man har og hvilke utfordringer man har med sitt eget hundehold. Jeg hadde tidligere lest alt av Turid Rugaas - og har vært en veldig stor tilhenger av hennes måter å forklare hundeatferd og hundespråk på. Filmen hun har gitt ut "Calming signals: what your dog tells you" er en film som viser hundespråket i praksis, og når du først har lært å se signalene så klarer man ikke å slutte! Denne filmen kjøpte jeg for 12-14 år siden, og jeg overraskes stadig over hundeeiere som ikke aner hva hunden deres "sier".

To viktige bøker 

Det er spesielt to bøker som har gjort sterkt inntrykk - og som jeg anbefaler ALLE som har hund eller skal skaffe seg hund. Bøkene er lettleste og veldig informative.

Den ene boka er "Kulturkollisjonen mellom hund og menneske", og jeg har tidligere skrevet blogginnlegg basert på denne boka, bl.a. Fra hundens synsvinkel. Denne boka tar for seg alle de logiske problemene som oppstår i kommunikasjonen mellom mennesker og hunder - og viser hvor urealistiske forventninger vi ofte har til hundene våre. Mens den ikke har mulighet til å forstå hva vi forventer at den skal gjøre... Jeg fikk flere skikkelige aha-opplevelser da jeg leste den, og jeg tror jeg må lese den en gang til snart.

Den andre boka som har forandret livet mitt for alltid er "Dyrenes følelsesliv". Jeg har aldri vært i tvil om at dyr har følelser, men mange mennesker liker å tro at dyr ikke kjenner så mye smerte f.eks. Men hvorfor i alle dager skal det være slik at hunder - og andre dyr - ikke har tilsvarende følelsesregister som oss? I tillegg så lyver ikke dyrene. De viser for det meste sine følelser helt åpent, i all offentlighet - det handler bare om at vi må SE dem:) Enhver hundeeier ser at hunden deres blir veldig, veldig glad når eierne kommer hjem etter en arbeidsdag - mens de samme eierne tror ikke at kattemor føler savn når kattungene tas fra henne, eller en elgkalv skytes foran øynene på mora. 

Denne boka er skrevet av en som forsker på dyrs følelser - og det er en vidunderlig god bok som alle mennesker burde lese. Enten man er glad i dyr eller ikke. For det handler om å respektere dyrene for deres egenverdi.

Og husk, man kan alltids låne bøkene og filmen fra sitt lokale bibliotek:)