Viser innlegg med etiketten stress. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten stress. Vis alle innlegg

torsdag 25. august 2022

Sladretrening er gull verdt!

 Chantie er en hund som lett utagerer. Særlig mot "litt skumle menn" (hennes målestokk!), men også mot andre som kanskje kommer for brått på eller for nært. Feks kan en møtende jogger være litt problematisk, like etter at vi har møtt på en katt. Som hun har gått bananas mot.... Men heldigvis har vi brukt mye sladretrening og i dag tenkte jeg at jeg ville vise hvordan sladretreninga ser ut i praksis - i en virkelig situasjon. 

Hva er egentlig sladretrening? Jo, det er at hunden skal "sladre til deg" når den ser noe. Og dette noe som vi trener på er nettopp "ting" (=triggere) som hunden kan finne på å utagere på. Dersom hunden utagerer på katter, hunder, folk, biler, gjeter syklister osv så er dette gode objekter å trene inn en god sladring på. Chantie kan veldig mange ord, så jeg bruker litt forskjellige ord. I videoen her hører dere at jeg bytter ord fra "folka" som jeg trodde hun ville respondere på, til "jogger´n" ettersom hun ikke begynte å sladre med en gang. For Chantie er reaktiv- og det betyr at ofte når jeg ber henne om en øvelse, så får hun et adrenalinrush som gjør at hun ikke klarer å samle seg om oppgaven med en gang. Hun trenger ofte noen sekunder på å kople det jeg sier til hva det betyr for henne. Jeg tror rett og slett ikke det spiller noen rolle hvilket ord jeg bruker på triggeren, fordi det er når jeg sier "Ser du..." at hun vet hva øvelsen er. Nemlig at hun skal SE først på det skumle/spesielle/triggeren - og deretter SE på meg. Årsaken til at nettopp dette er en fantastisk øvelse er at jeg vil unngå at hun stirrer - så belønningen kommer først når hun SER på meg etter å ha sett på triggeren. Chantie er en border collie-blanding, noe som gjør at hun har et intenst blikk, og det er mange andre hunder som reagerer på det. Og hvis hun får lov til å stirre lenge på noe, så vet jeg at det blir vanskelig å få henne ut av "transen". Og muligheten for at hun utagerer og gir seg selv en dårlig opplevelse er større. Men det å NEKTE henne å se på det hun aller mest i verden har lyst å se på er ingen løsning. Enten hun vil stirre fordi hun er nysgjerrig, skeptisk, redd eller opphisset - så vil hun føle at hun ikke har kontroll over situasjonen dersom jeg tvinger henne til å ikke se (=avledning). Så når triggeren er ikke så fryktelig ille, og Chanties dagsform er riktig så bra  - så bruker vi oftest sladretrening. Hvis hun har en dårlig dag, det kommer en kjempeskummel mann eller jeg vet at hun har hatt mange stressende situasjoner før i dag som gjør at det er stor sjanse for at dette møtet er det som gjør at hun utagerer, så bruker jeg avledning for alt det er verdt. Nettopp fordi det er BEDRE for Chantie at hun ikke utagerer - enn at hun gjør det. Så da kan jeg ta ibruk alle midler: godbitsøk i grøfta, gå en annen vei, bruke 1-2-3-øvelsen, fore på med godbiter tett i tett mens vi passerer triggeren. Så mye at hun knapt merker det. Hun har ikke lært eller erfart noe, men hun har hatt en hundre ganger bedre opplevelse enn om hun utagerte. For hun har kost seg med godbiter og er lykkelig. Istedenfor å ha fått et negativt adrenalin-stress-rush og bekreftet for seg selv at dette var helt forferdelig....

Så tilbake til sladretreninga. I dag var vi ute og gikk, og møtte en jogger på litt avstand. I god tid før joggeren kom nærme, så begynte jeg med øvelsen. Først på filmen ser dere hvor langt unna joggeren er når jeg starter med "Ser du folka". Og dere ser at hun prøver ikke engang å se noe skummelt, hun snur seg umiddelbart til meg for å få godis :D For hun kan øvelsen, hun vet at godisen kommer etter at hun har tatt kontakt med meg. Men hun så ikke på "noe" først, så hun fikk ikke godbit. Så sier jeg "ser du folka" en gang til og hun slikker seg raskt rundt munnen. Dette er et slikk som kan bety to ting, stresset øker - og/eller hun vil ha godbit. Hun snur seg raskt nå også, uten å ha sett "noe". Så stopper hun opp litt og jeg bytter ord, til joggern for å få henne til å tenke, ettersom hun bare "ba om godbit" først. Jeg tenker at hun nå har rukket å "samle seg litt", og hun ser rett på joggeren. Jeg vil gjerne bekrefte at joda, NÅ ser du det jeg ville du skulle bli oppmerksom på - så jeg sier "der ja!" og hun ser på meg - og får godbit. Så ser dere videre på filmen at hun er veldig fokusert på joggeren. Umiddelbart etter at hun har fått første godbiten og så ser på joggeren, så slikker hun snute (00:23). 



Dette er et tydelig dempende signal til joggeren - om at nå blir det litt intenst/mye her. Men fordi vi nå allerede er i gang med "ser du..."-leken, så takler Chantie dette helt utmerket. Jeg bekrefter også hennes atferd med å si "der ja" idet hun ser, men somler med å gi godbiten - fordi vi da kan roe ned hele situasjonen mens joggeren passerer. Chantie VET at "der ja" betyr godbit kommer.

Joggeren passere på filmen på ca 00:38 og dere ser at Chantie slikker snute, ser på meg, og ser også på joggeren etter at hen har passert. Og selv om hun peser og syns dette var litt mye kanskje (det er ca 20 grader også så det er varmt for henne), så gikk det tusen ganger bedre enn om hun hadde utagert. For hun har virkelig aller mest fokus på meg, leken, og det å få godbit - i stedenfor å ha et stirrende fokus på joggeren...



Om du trenger hjelp til  sladretreninga, så ta gjerne kontakt - så kan jeg komme med noen tips. 



tirsdag 5. mai 2020

Fellestrekk hos problemhunder

Når jeg snakker med hundeeiere som sliter med hunden sin, så er en av hovedutfordringene jeg ser at mange av hundene har et veldig, veldig høgt stressnivå. Så kan vi jo bare lure på om stressinga er årsak eller virkning - det er vanskeligere å vite. Men det som er helt sikkert er at et høgt stressnivå hos hunden gjør at hunden får veldig mange overslagshandlinger og atferd som vi syns er vanskelig å håndtere. Signalene som viser at hunden stresser mye er:
- mye bjeffing
- raske bevegelser
- peser
- veldig på vakt
- våkner lett 
- forflytter seg ofte når de hviler
- spiser raskt, eller veldig ujevnt
- har det travelt på tur og snuser lite
- utagerer eller jager mye
- elsker kasteleker (kaste ball eller pinner feks)

Når jeg kommer inn i bildet, så er det ofte fordi hunden utagerer ("angriper" og bjeffer fælt) eller at den ikke går pent i bånd. Når jeg så skal hjelpe til med disse to problemene, så starter selvsagt jeg med en helhetsvurdering av hunden. Hvordan spiser den? Hvor ofte og hvor lenge sover den skikkelig godt (altså så den ikke våkner om du beveger deg i nærheten)? Hvordan ser en normal tur ut? Hvordan liker den å leke? Klarer den å slutte å leke umiddelbart når du sier stopp? I hvilke situasjoner utagerer den? Er den verre på ettermiddagen enn på morgenen? Er det en hund som bjeffer (varsler) mye? osv. Og så observerer jeg selvsagt. Jeg syns det er absolutt best å dra hjem til hunden - i de omgivelsene som hunden tross alt er tryggest. Jeg liker at det første møtet varer i minst to timer, for da rekker hunden å "bli seg selv" på den tida jeg er der. Og det viser seg at mange av hundene endrer seg mye på disse timene! Jeg har mange ganger observert noe når jeg kommer, som viser seg å være noe helt annet etter to timer. En hund som virker tillitsfull og normalt nysgjerrig, kan være full av stress-atferd to timer etterpå, når den har blitt vant til at jeg er der og nysgjerrigheten på meg har lagt seg... Da ser jeg innimellom stereotypisk atferd; feks at hunden har et fast "jagemønster" hvor den stadig sjekker vinduer og hva som foregår utendørs - som etter et godt innarbeidet mønster, jaging av egen hale, stadig henter ball for at den skal kastes.
De aller fleste hundeeiere er flinke til å gå turer med hundene sine, og det er veldig bra. Men om du har en hund med utfordringer - så kan det jo hende at denne turen ikke bare er god for hunden. 
Hunder som snuser, går rolig og sjekker alle spennende lukter langs veien har en fin tur. Har du derimot en hund som hele tida drar framover, som knapt snuser, som virrer hit og dit, fram og tilbake - så er turen faktisk ikke et positivt innslag i hundens hverdag. Den blir bare mer stresset av turen, og den nyter den ikke - men er på vakt og kroppen er i beredskap. Noe som er veldig stressende og selvsagt utmattende for hunden. Så om den sovner etter turen, så er jo spørsmålet om den sovner fordi den er utslitt etter en superstressende tur, eller fordi den har luktet på mange deilige lukter og fått positive inntrykk?

Det å begynne å jobbe med de enkelte utfordringene på veldig stressede hunder - er liten vits. For når adrenalinet fosser gjennom kroppen mange ganger daglig, så gir det kroppslige konsekvenser. Tålmodigheten og lunta blir kort. Man spiser dårligere og sover dårligere. Man blir trøttere, som igjen gjør at humøret blir dårligere. Man blir mer utrygg generelt - og hvordan oppfører man seg når man har hatt et høgt stressnivå over tid? Er det da tida er inne for å kose seg og nyte livet? Lære seg en ny hobby? Omgås folk? Tåler man konflikter godt og ser løsninger? Eller kan det hende at man både feiltolker, bjeffer til en kollega og i hvertfall ikke bør ha hovedansvar for store, kostbare prosjekter?

Jepp. Du forstår nok hvor jeg vil. En stresset hund kan man ikke forvente stort av. For når stresset er høgt så er konsentrasjon og tålmodighet minimal. Og det man gjør - er ofte det man er avlet for å gjøre. Nedarvede egenskaper slår igjennom: gjeterhunder gjeter, vokterhunder vokter, jakthunder jager osv. Og de blir ekstreme i atferden sin. 

All atferd beskrevet i strekpunktene ovenfor her er atferd som genererer mer stress. En hund som bjeffer ofte, blir ikke avslappet etter hver gang den har bjeffet - den blir mer giret. En hund som jager, spiser dårlig, sover dårlig eller går fort, får ikke et lavere stressnivå i kroppen.

Så - før vi kan fikse atferdsproblemene, så må stressnivået ned! Det er helt essensielt. Og selvsagt vil dette være utfordrende både for hund og eier. Eieren har ofte tenkt at ballkasting eller turgåing er bra for hunden elsker å jage ball og blir helt vill når de skal på tur. Og hunden har jo en godt innarbeidet rutine i begge deler. Så å slutte med dette - og finne andre mer givende aktiviteter er ofte vanskelig. Og ofte nesten en sorgprosess. For først må man jo erkjenne at man har tenkt og gjort feil, deretter må man legge om rutiner, for så å etablere andre rutiner som kanskje ikke føles like artige. Og hunden protesterer selvsagt i starten. For den vet jo ikke sitt eget beste. Den blir jo avhengig av disse adrenalin-kickene - og tror den trenger mer av det!

Så - om du har en hund med noen atferdsutfordringer, så tenk gjennom strekpunktene ovenfor. Om hunden din passer til de fleste punktene her, så er det på tide å foreta endringer. For dette går garantert ikke over av seg selv.
Men den gode nyheten er at når stressnivået i hunden går ned, så går ofte også problematferden ned - og i noen tilfeller forsvinner den faktisk totalt! 


Chantie snuser på tur - med slakt bånd ♥



Tips til mer info: Intervju med Torill Moseng om hunder behov

tirsdag 4. februar 2020

Lek motvirker depresjon og stress hos hunder

Hunders hjerne er strukturelt lik menneskehjernen. Hundens nervesystem fungerer helt likt vårt. Et menneske som er deprimert eller veldig stresset har kjemiske og hormonelle endringer i hjernen, og ettersom menneskehjernen og hundehjernen er tilnærmet like funksjonelt, så er dette også likt.
At enkelte hunder er nervøse, bekymrede eller stressa begynner nå å bli allment akseptert. Heldigvis. Men at de kan bli deprimerte tenker vi kanskje ikke på?
Hunders reaksjon ved vedvarende stress eller depresjon er som hos mennesker: dårlig søvnkvalitet, indre uro, dårlig matlyst, tap av vekt, behov for mer søvn, irritabilitet, økt ømfintlighet for lyd/lys, dårlig immunforsvar og ikke minst tap av initiativ og glede.
Hvilke av disse symptomene fanger vi som eiere opp? Legger du merke til om hunden din sover 19 timer daglig, istedenfor 14? Om den bruker litt lengre tid på å spise? At den har mistet glupskheten den hadde som valp? At den har sluttet å leke? Sluttet å være nysgjerrig? At den er mer grinete mot andre?
Jeg har flere gode venner som sliter med depresjon i perioder, og ikke alle "lar det vises" heller. Til tross for at de er mennesker og kan fortelle oss hvordan de har det.
Hunden vår kan ikke det engang!

Stressreaksjoner kommer i mange ulike "former". Vi kan kjenne på stress i forkant av en konkurranse eller opptreden. Da er det fint med stress fordi vi blir mer skjerpet, og kroppen vår er veldig oppmerksom og konsentrert. Dette kaller vi positivt stress, og går relativt raskt over når den utløsende situasjonen er over. Så har vi det stresset vi kjenner når vi blir skremt eller veldig overrasket. For eksempel når en bil kommer litt over i din kjørebane og du lurer på om det blir kræsj eller ikke. Dette er også stress som gjør oss skjerpet og setter kroppen i alarmberedskap. Også her går det ganske fort over etterpå, selv om man kan ha litt hjertebank en stund når man tenker tilbake... Til slutt har vi stresset som varer over tid. Det stresset som er skadelig for både folk og dyr. Følelsen man kjenner på når man utsettes for noe over lang, lang tid - og ikke ser noe lys i tunnelen. Feks krav som stilles til deg i arbeidslivet som du ikke kan innfri, når man bor sammen med noen som er voldelig, når man har vært i krig eller levd på flukt over tid. Det som kjennetegner dette negative stresset er at kroppen produserer cortisol - og er i alarmberedskap over tid. Og dette er en stor påkjenning for kroppen.

Allerede på slutten av 1980-tallet oppdaget Nicholas Dodman ved Tufts universitet at hunder kunne være deprimerte, ettersom de hadde de samme symptomene som deprimerte mennesker. De ga hunden antidepressiva, og det virket! Og etter dette har det blitt ganske så vanlig i noen land å gi hundene antidepressiva ved behov. Problemet har vært at det var vanskelig å "måle" om de var deprimerte/stressede.

Hundens cortisol-nivået henger altså sammen med hundens psykiske helse. Det kan måles både i hundens blod, med en vattpinne på innsiden av munnen eller helt nylig oppdaget: i hundens pels.

Lina Roth ved Universitetet i Linköping ønsket å sjekke om hundens stressnivå - over tid - hang sammen med dens livsstil og aktivitetsnivå. 59 schäferhunder deltok i forsøket, og det var både familiehunder, arbeidshunder og konkurrerende hunder med. Tre ganger i løpet av året ble det samlet inn pelsprøver: i januar, mai og september. Pelsen har nemlig den egenskapen at det lagrer kroppens cortisolnivå, så det er mulig å se om hunden har hatt stressperioder eller rolige perioder. Samtidig fylte eierne ut et skjema for å gi nøye opplysninger om hundens personlighet, deres typiske oppførsel og hundens normale livsstil.

Det kom flere interessante funn ut av denne undersøkelsen, blant annet at hunder som hadde mye positiv samhandling med eieren sin hadde mye mindre sjanse for å oppleve kronisk stress. Hunder som hadde eiere som var enig i utsagnet om at "formålet med å ha hund er bare å ha en god venn" hadde lavere cortisolnivå enn de andre hundene. Et lavt cortisolnivå ble funnet hos hunder som hadde eiere som ofte lekte med dem. Og hos hunder hvor eierne brukte godbiter og leker som belønning i treningssituasjoner. Undersøkelsen viste at hunder som lekte mye med eierne sine er mindre utsatt for negativt stress. Ellers så viste undersøkelsen at

Konklusjonen var altså at hunder som ble lekt med, og ble belønnet/trent med godbiter og leking, hadde et vedvarende lavere stressnivå - og altså mindre sjanse for å bli stresset eller deprimert. Kort sagt vil disse hundene være lykkeligere og i bedre psykisk form.

Så lek med hunden din - hver dag. For hundens psykiske helse!




lørdag 9. november 2019

Vet du hvordan hunden har det inni seg?

Vi mennesker er litt rare. For vi tror at dersom noen ikke gråter - så er de ikke så lei seg, egentlig. Eller om noen sitter rolige, så slapper de av. De har ikke et kaos inni seg om vi ikke ser det utenpå. Når noen skvetter, så forstår vi at de er blitt skremt - men i det sekund vedkommende har pustet lettet ut, så tenker vi at alt er bra igjen. 
Hvordan virker du selv? Kan du grue deg fælt til noe - uten at de rundt deg vet det? Kan du være veldig bekymret for et barn eller en forelder og samtidig fungere sånn nogenlunde på jobb?
Dersom du kjører i 80 km/t på en landevei og bilen du møter plutselig skjener litt mot deg - har du da opplevd å bli skikkelig redd? Så redd at du kanskje må parkere bilen litt for å roe deg? Og hvordan er resten av kvelden når du kommer hjem da? Spilles nær-døden-opplevelsen for ditt indre øye gang etter gang i timene etterpå?

For ikke å snakke om smerter. Hvor godt vises det utenpå deg om du har skikkelig tannverk, en dundrende hodepine eller feks isjias eller muskelsmerter? Trolig vil ikke alle du møter på din vei se at du har kjempevondt. Men hva gjør det med humøret ditt? Konsentrasjonsevnen? Yteevnen? Evnen til å lære nye ting eller gjøre gode rasjonelle vurderinger?

Like etter at du har vært i en nestenulykke - kunne du da ha gjort en litt avansert utregning, fattet en veloverveid beslutning eller besvart en litt krevende oppgave fra sjefen din? Dersom du på åpen gate blir forsøkt ranet, men kommer deg unna - hvordan ville det da være om sjefen din ba deg om å roe deg ned og heller forberede en powerpoint til møtet om en time?

Og hva om du ikke en gang kunne fortelle sjefen din at dette ikke går fordi du har sterke smerter, har tanker som går i ball etter en fæl opplevelse eller ikke klarer å tenke på annet enn barnet ditt som akkurat nå er inne på sjukehuset til en litt alvorlig operasjon...?

Hva hvis hundene våre også har følelser, tanker og stressreaksjoner? Og vi ikke tar hensyn til det?

Selvsagt har hunder alt dette. I tillegg har de en kommunikasjonsform som ikke vi forstår - og vi kommuniserer på et språk de ikke forstår. Her ligger dessverre roten til mye misforståelser, manglende hensynstaking fra vår side - samt roten til mange problemer innenfor hundehold.

For når hunden din har hatt en stressreaksjon - feks når den har måtte bjeffe og utagere mot noe(n) på gata, så er ikke hunden din i vater igjen 1 minutt etter at den har sluttet å utagere. Neida. Adrenalinet pumper gjennom kroppen, den har hatt en "slåss eller røm"-opplevelse som henger i lenge. Lenge! For når adrenalin pumpes gjennom kroppen, så opphører det ikke så fort faren er over. Det fortsetter å virke i hvertfall i halvtime, og hos noen mye, mye lengre. Så når hunden din har fått sin første reaksjon på tur - så er alarmberedskapen satt igang. Den er på tå hev - og klar til å reagere enda fortere ved neste mulige fare. Dette er årsaken til at hunder som utagerer mot noe - bare blir verre og verre utover turen. Første gangen vil det koste litt å sette igang systemet, men når det først er aktivert - så er det lett å reagere neste gang. Akkurat som når vi har vært i en nestenulykke. Resten av kjøreturen er vi ekstra på vakt - og kanskje i dagene etterpå!

Dette forklarer også hvorfor vi IKKE kan stille strenge eller store krav til hunder når de har hatt en stressreaksjon. Hunden vil ikke være kapabel til å mestre - og ved at vi i en ekstremt krevende situasjon for den, skal kreve ekstremt vanskelige ting av hunden, så er vi bare med på å gjøre livet vanskelig for både hund og eier. Tenk på det neste gang du opplever en hund som utagerer. Enten det er din egen hund - eller noen andres. Om eieren kjefter på en hund som reagerer, så gjør det bare vondt verre... For man kan ikke nekte hunden å ha vondt, være redd, fortvilet eller sint. På lik linje som vi ikke kan nekte mennesker å føle. Det bare er.

En redd hund, eller en hund med smerter - trenger ikke kjeft eller vanskelige oppgaver; den trenger eiere som gir den trygghet og kjærlighet i en allerede vanskelig hverdag.  






fredag 22. februar 2019

De vanskelige møte-situasjonene

Veldig mange hundeeiere sliter med ulike møtesituasjoner. Noen hunder er veldig ivrige og vil gjerne hilse på alt og alle (logring, bjeffing, hopping), andre hunder er engstelige og møter utfordringene ved å knurre og bjeffe - for å skape avstand til det som måtte nærme seg. For oss som henger i andre enden av båndet er begge deler like flaut og frustrerende - og det hjelper ikke akkurat på selve situasjonen.

Grunnen til at vi reagerer dumt og rart - ofte ved kjefting, stramming i båndet, høg skulderføring og rask gange - er at vi føler vi har mislyktes som hundeeiere når hunden oppfører seg slik.


Grunnen til at hunden oppfører seg slik kan være mange! Og aller minst at vi har gjort noe galt... Utagerende atferd er styrt av følelser - ikke fornuft. Hunden tenker ikke at "hm...hva gjør jeg nå? Jeg tror jeg velger knurring". Nei, den reagerer instinktivt (amygdala i hjernen krever reaksjon!) på feks frykt, smerte eller glede. Og vi kan tenke oss at for Chantie som er redd en god del mennesker, så både oppdager hun disse farene i god tid - og holder fullt fokus på dem helt til de eventuelt er så nærme at hun bare MÅ bjeffe for å prøve å få de litt lengre unna.

Dersom jeg, som hundeeier, på Chanties frykt - reagerer med sinne, så blir jo alt bare enda verre for henne. Hun handler på instinkt - ut fra at hun selv er redd. Da føles det ganske vondt at jeg som burde være der for henne i en vanskelig situasjon, i tillegg er sint, røsker i selen og kjefter... Mens jeg burde ha medfølelse med henne og bistå til at hun ikke var så redd.

Hva kan man heller gjøre??
Jo - på kurs med Leslie McDewitt lærte vi masse om det hun kaller  "pattern games". Vi kan kalle det mønstertrening eller gjentakende øvelser. Og det fins massevis av muligheter!

Hele hensikten er å lære inn et mønster for hunden som den mestrer 100%, som er ekstremt gjentakende og forutsigbar - og som gjelder alltid. Og som blir automatisert. På lik linje som vi feks tråkker inn clutchen på bilen når vi skal gire. Vi trenger ikke lengre tenke at vi må huske på det - det bare skjer.



Eksempel 1:
Lær hunden at å se på noe skummelt - og så se på deg - er bra - det gir godbit. Og dermed utskillelse av gode hormoner som gir en bedre følelse enn det adrenalin gjør. På sikt vil dette føre til at det skumle istedenfor å framkalle en fryktfølelse, vil framkalle en forventning om noe bra.
Innlæringa består av å belønne hunden for å se på "noe" og så se tilbake på deg.

Eksempel 2:
Lær hunden å oppsøke deg - og ta kontakt med deg, feks ved å touche hånda di / ta blikk-kontakt - gir godbit. Sett på en kommando etterhvert som den mestrer det. Dermed vil du kunne leke denne kontaktøvelseleken når noe skummelt oppstår.

Eksempel 3:
Snute mot hånda di lenge gir godbit. Lær hunden å ta snuta si i hånda di - og holde kontakten der. Dette er en fin og trygg måte å lede hunden din forbi hindringer. Ved at den har fysisk kontakt med hånda di forbi alt.

Eksempel 4: Dette er min favoritt i forhold til Chantie. Vi teller!
Jeg sier "en - to - tre" og så gir jeg godbit. Og repeterer. Etter å ha gjort dette over tid - så blir det automatisert, og hun reagerer instinktivt på 1 - 2 - 3 med å bli glad, med at forventningen til at jeg fortsetter å telle er stor,  fordi hun vet det alltid kommer godbit etter at jeg har sagt "tre". Og hunder hører jo godt - så vi kan telle ganske lavt i situasjoner. Men selvsagt må vi begynne får vi "mister" hunden. Amygdala bestemmer ut fra frykt, smerte og glede om hundens reptilhjerne må iverksette flukt, frys eller kamp. Og alt dette går så fort - at tenkehjernen ikke klarer å overstyre det. Men automatisert atferd kan trenge gjennom mye!

Nå neste gang du møter Chantie og meg - og du ser meg gå med en hund som har fullt fokus på meg - så vil du garantert høre meg hviske "en - to - tre".


For alle med litt reaktive, stressa og hypere hunder - så anbefaler jeg varmt denne boka her:



Ellers så anbefales lesestoff om hjernen til pattedyr - som både gjelder hunden og oss. Feks disse:
Hjerne under ombygging/
Var sitter våldet?
Om angst
Pattern game - up and downs (film)
Intervju med Leslie om pattern games


lørdag 3. november 2018

Jeg hater venterom hos dyrleger

Ettersom jeg har mange dyr, så må jeg innom dyrleger flere ganger i året. Enten har jeg en sjuk kanin, en katt som har skadet seg, en hund som er dårlig eller et annet burdyr som trenger tilsyn. Noen få ganger er dyrlegebesøket kun knyttet til vaksinering eller helsesjekk. Og ettersom dyrlegekontorer fungerer som de aller fleste legekontor - så må vi ringe og bestille time, komme et par minutter før tida helst - og så sitte og vente. I et passe stort, åpent rom. Alene - dersom vi er heldige. Men oftest sammen med andre. Eller i "veien" for de som skal gå ut.

Dyrlegekontoret - og også venteværelsene - er for dyra våre fulle av lukter. Det lukter andre redde dyr, andre sjuke dyr, andre dyrearter som for mitt dyr kan være livsfarlige osv. Vi som dyreeiere lukter ikke dette, så derfor tenker vi nok heller ikke så mye på det. Men for en sjuk kanin eller katt - som først har hatt en kjempebelasning pga bilkjøringa, for deretter å bli fraktet inn i et rom som oser av stresshormoner fra en stor hund - så vil jo situasjonen være grusom. Og mitt dyr er ikke lengre bare plaget av sjukdommen sin, men blir livredd i tillegg...

Og ikke bare dyrene våre misliker disse rommene fulle av hormoner og rare lukter, men JEG som dyreeier blir også stresset. Jeg har en hund som er reaktiv og som jeg jobber mye med i møtesituasjoner med fremmede. Hun trenger god avstand for å håndtere situasjonen godt for sin egen del. På et venteværelse er det ikke nok avstand. I tillegg så sitter vi begge to og gruer oss for "hva som kommer ut fra veterinærens kontor" snart. Er det en liten, redd hund? En stor, veldig sjuk hund? Er det en nyoperert katt? Er det en eier som ikke tenker på at min hund kan finne på å bjeffe? Er det en dyreeier som blir sint på meg fordi jeg har en hund som er redd og derfor virker sint? Slik sitter også jeg og kjenner stresset og ubehaget skylle gjennom kroppen.....

Så når vi endelig kommer inn til veterinæren, så er hunden/katten/kaninen/marsvinet full av stress og frykt i tillegg. Og noen dyr blir helt apatiske og kan faktisk dø av skrekk.

Så hvorfor har nesten alle dyrleger slike venteværelser? Selvsagt er det mulig å vente i bilen, eller i hvert fall la dyret vente i bilen - men det er liksom lagt opp til at man skal sitte klar på venterommet til man blir hentet/ropt inn. Noen steder er venterommet adskilt med en halvvegg, eller noen planter - for at katter og hunder ikke skal sitte sammen, men luktene er selvsagt spredt i hele rommet allikevel.

Men så kom jeg over noen nettsider fra USA i min søken etter noe helt annet. Gleden var stor da jeg oppdaget at i USA er det mye fokus på dette med dyrs frykt på venteværelser. Det kalles fear-free design, og er virkelig verdt å ta en titt på! fearfree hospital design guideline

Fear free er en organisasjon som er stiftet av Dr. Marty Becker i 2016 og som har utviklet egne programmer for å gi dyrene en mindre fryktsom og stresset tilværelse. Det er flere ting veterinærer kan tenke på og legge til rette for, slik at dyrene våre har det bedre når de må til dyrlegen, og også her fins det mange gode tips på nettet.

Why I want to get rid of veterinary hospital waiting rooms (Dr. Marty Beckers blogg)
The fundamentals of a Fear Free? veterinary visit
Fear-Free design ideas for any veterinary practice
Dr. Marty Beckers liste over ting å endre for å skape mindre frykt  

Denne uka her har katten min Kos vært hos dyrlegen fordi han har vært i slåsskamp. Det har etablert seg en dyrlege i nærområdet mitt, Dyrelegen på krysset, og jeg bestemte meg for å ta med Kos dit. I hans lokaler var det ikke noe ordinært venterom, så hans kunder må vente utendørs (i bilen feks) til det blir deres tur. Dette syns jo jeg er den beste løsningen jeg har vært borte i! På den måten trenger ingen dyr å sitte å "vente" i ukjente omgivelser. I bilen er det jo kun kjente lukter - og stressnivået er ikke høyere enn det bilturen har framprovosert. Ingen dyr trenger å møtes - og jeg som dyreeier trenger heller ikke å frykte vanskelige situasjoner og møter.

Problemet med denne løsningen er kanskje for noen logistikken mellom å få meldt fra at man har kommet - og å bli hentet inn. Særlig ved større dyreklinikker. Men mobiltelefon og sms er oppfunnet. Det kan sikkert utvikles en app for å melde fra om ankomst og hvor dyrlegen kan sende varsel når det er ledig. Og det kan jo benyttes slike blinkende lys som en del kafeer bruker når maten din er klar til henting ved disken...

Jeg er i hvert fall stor tilhenger av å avvikle venteværelser hos dyrlegen - rett og slett for dyras skyld. Og litt min egen :)




torsdag 11. oktober 2018

Sover hunden din godt?

Jeg kommer ofte i kontakt med mennesker som har "problemhunder" eller problemer med hundeholdet sitt. Dette kan være hunder som stresser, som har lav impulskontroll, som er bråkete og utagerende eller som ødelegger ting. Et av spørsmålene jeg oftest stiller er "Sover hunden din godt?" Og nesten alltid svarer eierne ubetinget ja, veldig raskt. De forteller om at hunden ligger mye. At den roer seg med en gang den puttes i buret. At den er rolig hele natta. At de tror den sover hele tida når familien er borte. At problemet til hunden i hvert fall ikke handler om nok hvile.

Så spør jeg videre om hvordan ser hunden ut når den sover? Hvordan ligger den? Hvor mange steder i huset har den som den liker å sove på? Våkner den lett?

Og da først merker jeg at de begynner å tenke etter ordentlig. Jo, den våkner ganske lett. Den følger alltid etter eieren om denne forflytter seg fra rom til rom. Den ligger oftest på magen, med beina framfor seg. Og kanskje sover den heller ikke, bare ligger og "hviler" med øynene litt åpne. Den skifter stadig liggestilling. Den skifter ofte liggeplass.

Så spør jeg: "Kan det være at den har uro inni seg som ikke vi forstår?" Slik som jeg kan ha når jeg innimellom bestemmer meg for å sitte i sofaen og lese en bok, men ender med å tenke på alt jeg burde ha gjort på jobb, i huset, et møte jeg gruer meg til eller en oppgave som plager meg. Jeg kan sitte rolig, men innvendig er jeg full av stress, uro og kaos... Disse dagene er dessuten tålmodigheten min på et minimum. Jeg blir fort sint, sur og glefsete - og et bittelite ekstra problem kan være det som velter alt for meg. Mens dersom jeg får en god natts søvn, så virker problemene med ett håndterlige. Hvorfor er det så lett å forstå at vi mennesker kan ha det slik, mens vi glemmer at hundene også påvirkes på samme måten? Fordi det er faktisk de samme stoffene i hjernen vår som påvirker våre indre stemninger - som hundens...

Hunder sover normalt mellom 10 og 16 timer i døgnet. Hunder er "polyphasic sleepers" som betyr at de sover kun 2-3 timer om gangen, og deretter gjør de noe. Så sover de 2-3 timer til. De sover mest om natta og midt på dagen. Hunder er "skumringsdyr" og det er derfor naturlig for dem å hvile om natta og midt på dagen, mens de er mest aktive på tidlig formiddag og ettermiddag/kveld.



Soving er en sosial aktivitet og hunder vil derfor sove sammen med resten av de som bor i huset. De trenger ikke å sove tett inntil, men gjerne i samme rom, eller rett utenfor en dør som står på gløtt. Hundene her ligger ofte en i sofaen og en på gulvet under. Den underliggende årsaken til at de er sosiale sovere, er at det er mer trygt. Da er det større sjanse for å ikke bli "angrepet" eller at en våkner om noe farlig skulle skje.

For at hunder skal sove godt er det viktig med trygghet, riktig temperatur (kan variere fra hund til hund, fra årstid til årstid!), at hunden ligger komfortabelt - på det underlaget den selv ønsker. Og aller viktigst: at den kan ligge rett ut (på siden). For bare når hunden ligger rett ut  - er det mulig for den med REM-søvn.



REM-søvn

I REM-fasen (rapid eye movements) av søvnen er hunden (og vi) fullstendig avslappet - nærmest lammet. Grunnen til at kroppen må være "lam" under denne søvnfasen er at vi ikke skal leve ut drømmene våre. Under REM er det mer fysisk aktivitet i hjernen vår enn når vi er våkne - og vi drømmer derfor mye. I denne fasen er på et vis hjernen våken og veldig aktiv, mens vi sover.

Hos mennesker vil den første REMfasen komme etter ca 90 minutters søvn. Blodtrykk og puls er endret gjennom perioden, og det samme er blodgjennomstrømningene i kroppen. Hos mange hunder kan vi høre og se at de drømmer, ved at de både lager litt lyder (små bjeff kanskje) og at beina beveger seg rykkvis.

REM-søvn forekommer flere ganger i løpet av en soveperiode. Noen ganger er de langvarige, andre ganger veldig korte. Det er gjort forsøk med mennesker hvor de ble vekket i starten av hver REM-fase, og etter et par døgn ble disse menneskene påfallende uvel og mye mer irritable enn om de ble vekket i andre perioder av søvnen.
Forskning (på mennesker vel og merke) viser at REMsøvn er viktig for kreativiteten vår, og det å finne løsninger på problemer. Tidligere har forskere ant at REMsøvn er viktig for hukommelse og læring. Dermed er det logisk at hunder med dårlig søvnkvalitet vil kunne bli irriterte hunder med lav selvkontroll - og lav kompetanse på å lære det vi vil den skal lære, samt håndtere problemer som dukker opp.

Hvorfor er søvn så viktig?

Det å sove godt - hver dag, er viktig for både mennesker og hunder. I søvnperiodene så skjer det mye i kroppen vår og hjernen vår som er viktig for at vi skal være i balanse og ha det godt.
Immunsystemet utvikles, hud og pels gjenoppbygges, minnene vi har samlet gjennom dagen behandles og lagres - og noe av det flyttes over i langtidsminnet. Hjerneaktiviteten reguleres, cortisolnivået (negativt stress) reduseres og serotonin-nivået (regulerer kroppstemperatur, humør, søvn, seksualitet og matlyst bl.a) stabiliseres. Så dersom du syns hunden din spiser dårlig så kan dårlig søvn være en av årsakene. Det samme med hunder som virker irritable eller som har en tendens til å ri på alt og alle...


Så - jeg spør igjen: Sover hunden din godt?



Gjør gjerne en øvelse gjennom en helg - hvor du lager et enkelt skjema for søvnregistrering. For ofte tror og syns vi noe, mens virkeligheten viser noe annet. Noter ned klokkeslett start-stopp søvn, hvor sover hunden (i senga, på gulvet), hvordan lå den (på sida, i en krøll), hvordan sov den (drømte, lett å vekke, urolig) hva gjorde at den sluttet å sove (våknet selv, ble vekket). Hvor mange timer er dyp søvn og hvor mange timer er bare at den ligger og hviler - med åpne øye?

En hund som ikke får riktig søvn - vil ganske raskt få problemer. Men kanskje er dette noe av det som er enklest å gjøre noe med? Og mange hunder blir kvitt sine problemer, kun ved å få bedret søvnkvaliteten sin. Akkurat som oss mennesker!















lørdag 21. april 2018

Livet med en border collie-blanding

Jeg ser stadig flere og flere i nærmiljøet mitt som skaffer seg border collie eller border-collie-blandinger. Flere får de også som omplasseringshunder etter at de har blitt "for mye" for tidligere eiere. Nå skal det sies at hunder også er ulike individer og man kan aldri være sikker på hvilken personlighet hunden har - men man bør i hvertfall være godt kjent med hva hunderasen er avlet fram for å gjøre. Hvilke egenskaper den i utgangspunktet har og hva som kreves for å gi nettopp den rasen et godt hundeliv. Border collier er en av Norges mest populære hunderaser nå, og også en av de som er mest vanlige å omplassere (sjekk link her) - nettopp fordi det blir for krevende for en familie som ønsker seg hund til "familiebruk".

Border collier er energiske, hardtarbeidende, gjeterinstinktet er ofte sterkere enn kjønnsdriften, de er årvåkne og krever mye oppmerksomhet, trening (fysisk, men kanskje mest mentalt!) for å trives.

Chantie er border collie-blanding. Jeg har massevis av erfaring med energisk, stressa, urolig, "fiksert" (mange tror hundene liker å løpe som gale og hente pinner i laaang tid, men det er ikke en positiv aktivitet) og oppfinnsom hund. Og det krever mye. Og til tider faktisk en god del mer enn jeg har mulighet til, dessverre. For det å ta Chantie ut og gå en tur er ikke nok. En hund som trenger mye stimuli eller er urolig, blir ikke bedre ved å gå i timesvis daglig. Man ender bare opp med en enda sprekere hund - men trolig med like mange utfordringer ellers.

Når jeg nå ser hvor mange border collier som har dukket opp som familiehunder så blir jeg  bekymret. Mange av disse går tur med strupebånd og kort leiebånd. De peser rundt med eieren som kjefter og rykker i båndet. Og jeg ser jo at dette ikke er et godt hundeliv. Det er fortsatt mange som mener at bare man tukter hunden nok, "dominerer den nok", setter den nok på plass - så blir det et bra hundehold. Det blir det ikke. Ikke for hunden:(

Og alle som tar til seg ansvaret for et levende vesen bør jo ha vesenets ve og vel i fokus! Ingen har det best ved å bli stuet bort i bur, ingen har det best ved å frykte slag, rykk eller ei kjeftskur av eieren sin. Ingen har det best ved å frykte de man er avhengig av - for å få tur, mat og aktivisering. Ingen lærer godt dersom man frykter for konsekvenser. Alle, også hunder, lærer best når de mestrer og får mulighet til å utforske - og er trygg på eieren sin. Det er en myte at hunden vil forsøke å overta ansvaret for husholdningen og eierne. Hunden er avlet fram i minst 15 000 år for å samarbeide med menneskene - og det er de ekstremt gode på. De er ekstremt gode på å lese oss, forstå sinnsstemningen vår og de bruker timer av dagen til å studere oss. Det er vi som svikter....som ikke setter oss godt nok inn i hundens behov - ut fra etikk, biologi og avl.

Så - jeg håper at alle der ute som har en border collie eller en mix - tilegner seg kunnskap og forståelse (empati!) for hva som bor i hunden de har skaffet seg. For vi MÅ ta hensyn til hundens potensiale og utvikle det, og ikke forsøke å lage den til noe den ikke er avlet for å være...Man kjøper ikke en border collie dersom man ønsker seg en rolig familiehund som man bare tenker å ta med ut på spasertur en gang daglig - og ikke noe annet. Det er ikke border collier skapt for. Border collier trenger mentale utfordringer, mye riktig trening og masse oppmerksomhet!

Og for all del: FÅ AV DEM STRUPEBÅND og halsbånd som skader hundene fysisk i tillegg.


PS: Jeg syns ikke livet med min border collie-blanding er en dans på roser. Jeg har brukt store deler av fritida mi på å forstå hva som kreves av meg for å gi henne et liv som er bra for henne. Og vi jobber med det kontinuerlig. Og innimellom går vi på en skikkelig smell og nedtur, som rykker oss litt tilbake til start...Og da må man reflektere og vurdere - og velge en ny strategi for veien videre. Så personlig vil jeg ikke anbefale border collie til noe annet enn bønder som bruker den til det den er avlet fram for, nemlig gjeting.

lørdag 24. februar 2018

Jeg vil fortelle om Tassen

Tassen er en chinese crested powder puff (kinesisk nakenhund) gutt på snart 6 år. Han bor i Våler i Solør og de første gangene jeg møtte ham var på idrettsplassen. Der var han sammen med familien sin mens vi så på fotballkamp. Tassen bjeffet og stresset, og virket utilpass med det meste. Han reagerte mot folk, mot andre hunder og litt mot ståket på banen når de kom for nærme hvor vi satt. Men når man er liten - som Tassen - så er det enklere for eierne å bare ta ham på fanget eller å frakte han med bort dersom det blir for mye. Etterhvert ble jeg godt kjent med eierne til Tassen (vi hadde sønner på samme fotball-lag), og det var derfor naturlig for meg å invitere dem med når jeg startet opp min egen lille hundegruppe i Våler sommeren 2017.

Eieren til Tassen syntes det å møtes jevnlig for å trene hund var en god idé. Både for hundenes del, men også for at vi eiere skal bli bedre på å håndtere de situasjoner som dukker på. Da jeg spurte eieren hvordan hun vil beskrive Tassen, så sa hun at han virket stresset og redd når han møtte andre hunder, fremmede mennesker og ukjente situasjoner. Han bjeffer mye - og det har selvsagt gjort at man heller velger en rolig skogstur med hunden, enn å hele tida gå tur hvor man møter andre. Dette kjenner nok mange seg igjen i.

Hjemme derimot er han veldig trygg og rolig. Og han er sosial og vil helst være der alle andre er til enhver tid.

Da Tassen - og noen andre - møttes til første hundesamling i starten på juni (2017) så fikk vi se en hund som stresset, bjeffet og var tydelig utilpass med hele situasjonen. Han ville heller ikke ha godbiter, men holdt seg på god avstand fra de andre. Det fine med slike hundesamlinger er at det da selvsagt tas hensyn til Tassens behov. Tassen og matmor holdt seg på den avstanden som var fin for Tassen og han kunne nærme seg i sitt tempo. På de første samlingene var det nok for Tassen å bare "være" der. Det ble fokusert på at det skulle være trygt, Tassen skulle ikke pushes på sine grenser, men heller få nærme seg andre hunder og mennesker når det passet ham.

Etterhvert som vi møttes ca 1 gang i uka så ble Tassen mer komfortabel med situasjonen og han fant seg noen hunder som han ble tryggere på. Som han kunne lukte på og som fikk forsiktig lov å lukte på ham. Bjeffingen avtok raskt - og etter noen uker så sa eieren at Tassen viste tydelig glede når hun pakket bilen for å dra på trening (altså med vannskål, vann og godbiter).

Hunder erfarer gjennom det de opplever, det de assosierer og det de selv "kopler". Når man skal få en stresset, utilpass hund til å få det bedre i nærheten av andre hunder, mennesker og utfordrende situasjoner, så fungerer det absolutt ikke å utsette dem ekstremt mye for det de er redd for. Det forsterker bare frykten. Hunder som er redde/stressa må isteden få oppleve at de behersker og mestrer situasjonen. At de alltid har muligheten til å trekke seg unna det som er skremmende. Slik systematisk "jobbing" gir resultater over tid! Bare spør familien til Tassen!

Denne hundegruppa har nå møttes mer eller mindre jevnlig i 7 måneder og Tassen er blitt en mye roligere, trygg og mindre bjeffete hund. Han er glad når han møte sine hundevenner og har til og med begynt å ta godbiter på trening! Bare det tok 5 måneder å få til. Vi trener på forskjellige steder og med ulike øvelser. Noen ganger er det bare møte- og kontakttrening, andre ganger går vi tur sammen. Og Tassen har vært med nesten hver gang, noe som gjør at han har blitt tryggere og har fått jevnlige inntrykk over tid. Han er blitt tryggere og roligere i hverdagen. På turer og når hunder og fremmende dukker opp. Og eierne har fått noen verktøy for hvordan å hjelpe Tassen når det kan bli vanskelig.

Hundeeiere som har utfordringer med hundeholdet sitt forventer ofte hurtige resultater når de legger om treninga si. Det er kanskje den største feilen vi begår mot hundene våre - å forvente rask endring dersom problemene er knyttet til frykt eller stress. Frykt og stress kan bare kureres over tid - lang tid.

Og at det virker er Tassen et bevis på!

lørdag 2. desember 2017

Hunden elsker sin eier og søker trygghet i oss

Forskning viser at hunder ser på sine eiere på samme måte som barn ser på sine foreldre. Hunder er hengivne og bruker mye av livet sitt på å analysere og tolke oss eiere: feks om er vi glade, sinte, redde eller rolige. Eierens sinnstilstand påvirker hundens velvære og stressnivå (0).

Forskere har benyttet seg av Ainsworths metode på hunder. En metode som psykologer bruker for å måle "styrken" i barnas forhold til foreldre. Foreldre er ikke bare de som bestemmer og kjøper mat, de representerer også tryggheten i livet til barn. Slik er det også for hundene. Selve testen går ut på at man studerer barnets/hundens reaksjon på noe skremmende (feks en ukjent person) når en forelder/hundeeier er tilstede eller ikke. Jo mer beroligende effekt forelderen/eieren har på barnet/hunden - jo sterkere er bindingen mellom dem.

Forskere fra Uppsala (1) undersøkte 20 hunder og eiere i en variant av denne Ainsworthmetoden. Hundenes oppførsel ble studert når de var i et rom der en ukjent kom inn - og der eieren etter en liten stund med samtale med vedkommende forlot rommet - for etter en stund å komme tilbake. Hundens atferd endret seg radikalt når bare den fremmede var i rommet. De lekte og undersøkte mindre og ble mye mer passive. Når eieren så kom tilbake ble denne overøst med gjensynsglede og hunden gjenopptok sin mer aktive oppførsel i rommet.

Ungarske forskere (2) gjorde en liknende test hvor de målte hundenes puls - som er en indikasjon på hvor stresset eller avslappet hunden er i ulike situasjoner. Når eieren ikke var i nærheten og hundene opplevde situasjonen som ubehagelig og kanskje farlig, så økte variasjonen i pulsen deres. Det er et sikkert tegn på at de ble utsatt for stress. Når eieren kom tilbake igjen ble pulsen stabil og normal. Slik vet vi at eieren og bindingen mellom hund og eier er viktig for hundens psykiske helse.


Jeg har alltid tenkt at det er viktig for hunden at jeg er trygg i situasjoner som for den kan være stressende eller skremmende. På lik linje som vi som foreldre tenker at vi ikke skal overføre vår frykt på barna (feks vannskrekk, høydeskrekk, redsel for tordenvær eller edderkopper!). Italienske forskere (3) har undersøkt om hunden sjekker om eieren er redd eller trygg i situasjoner som for hunden virker skremmende. Altså om det spiller noen rolle for hundens stressnivå om vi også er redde eller skremt i situasjonen. Forsøket gikk ut på at i et rom sto en installasjon som lagde lyd og hadde lange blafrende "armer" av papir. I forkant hadde hundeeiere blitt instruert godt om hvordan de skulle oppføre seg. 75 hunder og eiere skulle komme inn i rommet (hundene var løse) og en gruppe skulle nærme seg gradvis installasjonen, sette seg på huk og berøre de flagrende papirremsene samtidig som de snakket rolig og oppmuntrende til hunden. Den andre gruppen skulle sette seg med ryggen mot installasjonen og snakke skremt og opphissende til hunden. Ingen fikk lov til å bruke hundens navn, lokke på den eller bruke noen form for kommando.

Hundene oppfattet selvsagt eierens sinnsstemning og oppførte seg deretter. Hunder som hadde eiere som var rolige og berørte installasjonen - kom selv bort og flere våget til og med å snuse på papirremsene. Mens hunder med "redde" eiere hold seg langt unna installasjonen hele tida.

Det kanskje mest interessante med dette siste eksperimentet var at alle hundene under hele forsøket stadig søkte eiernes blikk. Hundene kikket like mye på eieren som på selve installasjonen. Og hundene som nærmet seg den farlige dingsen brukte bekreftende blikk på eieren som motivasjon for hvert eneste skritt de nærmet seg. Altså dobbeltsjekket de med eieren om dette var riktig eller trygt.

Vi som hundeeier betyr altså særdeles mye for hunden vår sin sinnstilstand og velbefinnende. Er vi som eier "likegyldig" mot hunden vår, så vil vi raskt ende med en hund som ikke har det så bra - fordi den ikke får den helt nødvendige kontakten med oss. Vi er viktigere for hundene våre enn vi kanskje forstår! Dette er et ansvar vi som hundeeiere må ta - på lik linje som vi loser våre barn trygt gjennom livet, uten å bli for overbeskyttende.

Hundeeiere som "avviser" sine hunder - er dermed med på å gi dem en dårligere psykisk helse og et mer utrygt liv.





Referanser:
(0) Jensen, P., (2014). Hunden som skäms. Natur & Kultur. S.32-37.

(1) Rehn, T.et al. 2014. I like my dog, does my dog like me? Applied Animal Behaviour Science, 150, pp. 65-73
http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0168159113002426

(2) Gácsi, M.et al., 2013. Human analogue safe haven affect of the owner: Behavioural and heart rate response to stressful social stimuli in dogs. PLoS ONE, 8(3), p.e58475.
http://journals.plos.org/plosone/article?id=10.1371/journal.pone.0058475

(3) Merola, I., Prato-Previde, E. & Marshall-Pescini,S., 2012. Social referencing in dog-owner dyads? Animal Cognition, 15 (2), pp.175-185.
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21874515


onsdag 27. september 2017

Ekstreme forventninger til hundene våre

Som hundeeier så vil jeg at hunden min ikke skal knurre, bjeffe, flekke tenner eller snappe etter mennesker. Selvfølgelig! Vi godtar ikke slik oppførsel i det hele tatt - og mange straffer hundene sine med høylydt kjefting, rykking i båndet, vannspruting, nakketak eller holding over snuten. Det er fort litt krise dersom hunden din knurrer mot noen på gata eller hjemme... Men - hva er det som utløser denne oppførselen hos hunden?
Veldig, veldig ofte handler det om frykt. Hunden står ovenfor noe den er redd - enten fordi den tror det er en reell fare, fordi det er noe totalt ukjent, eller fordi den forbinder situasjonen med noe den har vært i tidligere som ikke var godt for den. Og hunden forsvarer SEG ved å forsøke å skape avstand til det den frykter - ved å skremme det andre bort.

Når vi som eiere i slike situasjoner ikke aksepterer hunden frykt, men blir sint på den, påfører den fysisk smerte eller tvinger den inn i den situasjonen den gjør alt for å unngå: så trigger vi selvsagt frykten enda mer. Og det kan ende med at hunden biter - fordi den ser ingen annen utvei... Og dette er fysiske reaksjoner den ikke kan noe for at den opplever! Tenk om du selv har skikkelig flyskrekk og blir båret ombord i et fly, mot din vilje - jeg garanterer at du ikke blir kvitt flyskrekken, men heller blir sint, gjør fysisk motstand og får en kjempestress-reaksjon! Men slik tror vi at vi kan løse en hunds frykt. Ved tvang og vold...

Og - hva med de gangene hunden "mister holdet" og kommer til å vise tenner og glefser? Det kan den gjøre fordi den er redd, fordi den er stressa, fordi den vil være i fred, men forstyrres hele tida - fordi den har vondt i ryggen eller magen, mens vi vil børste den eller klø den - og ikke respekterer dens signaler om å la være. Vi forlanger av våre firbeinte venner at de aldri eksploderer, at de aldri blir fly forbanna, at de alltid klarer å kontrollere sin frykt, sitt stressnivå og sin frustrasjon...Og er det rettferdig?

Tenk på barn som krangler, biter, lugger og dytter i barnehagen. Tenk på søsken som krangler i baksetet på bilturen. Tenk på hvordan voksne folk oppfører seg på julebord, i taxikø en sein lørdagsnatt eller på ektefeller som har fått litt nok av hverandre. Alle kan eksplodere - på et eller annet vis. Men vi forventer at HUNDENE ikke gjør det!

Dette er ikke et forsvar for aggressive hunder! Men det er et forsvar for at hunder må bli forstått på sine premisser! Det er VI som har tatt ansvaret for DEM - og da er det VÅRT ansvar å forstå dem, forstå de situasjoner de havner i - og klare å hjelpe dem ut av situasjonen på en god måte. Uten vold, straff eller tvang - fordi de er redde, stressa eller frustrerte. Det er VI som må lese signalene i god tid - og gi hunden en annen mulighet enn å glefse, knurre eller i verste fall bite.


Her er det bare lek, men kan allikvel se og høres voldsomt ut. Da er det viktig å kjenne hunden sin godt for å kunne gripe inn dersom det "tipper over" pga mye adrenalin.



søndag 8. januar 2017

Møte-trening på ukjent sted

Det er ingen hemmelighet at Chantie ikke er en kløpper på å gå pent på tur. Hun er altfor oppvakt og nysgjerrig! Hun er en flittig bruker av luktesansen sin, og som de fleste hundeeiere vet så fungerer ingen andre sanser når lukteorganet brukes maksimalt. Chantie elsker å komme på nye steder hvor det lukter helt andre hunder og mennesker, mens jeg ikke alltid er like komfortabel med det. Så derfor må JEG øve ;) På nye steder bruker Chantie som regel 5 minutter på å ta inn "alt" og disse første minuttene er hun stressa, vimsete og vanskelig å få kontakt med. Og jeg leser det jo også ut fra hennes kroppsspråk for hun rister seg og må også kanskje klø seg en gang eller to. Dette er tydelige stress-symptomer som viser at det blir rett og slett litt mye for henne. Men etter at disse første minuttene er unnagjort så lander hun liksom. Og da kan vi begynne å bevege oss på tur.

I dag tenkte vi å øve på passering og da trenger vi et sted med passe dose fremmede folk og noen hunder. Vi dro derfor til Kongsvinger for å gå langs Strandpromenaden. Lommene mine var som vanlig fylt opp med både tørre lever-godbiter og litt bløtere fiskepudding-biter. Leverbitene fungerer fint som helt grei belønning når hun ikke tar helt av, mens fiskepudding må til når det blir skikkelig vanskelig. Feks når vi møter hunder. Chantie er veldig glad i alle hunder vi har møtt hittils, og har nesten alltid fått lov å hilse også. Dermed har jeg en hund som blir glad når vi ser hunder på avstand og som girer seg opp fram til møtepunktet fordi hun regner med å få hilse. For meg har det vært viktig å la Chantie få hilse på flest mulig hunder, nettopp for at hun skal få utvikle språket sitt - samtidig som hun skal bli god på tolke alle andre hunder. Jeg vil ha en hund som jeg ikke er redd skal provosere andre hunder med usikker oppførsel (de som aldri får hilse blir ofte usikre i møte med andre hunder), og jeg vil at hun selv skal kunne håndtere de fleste hunder hun kan komme til å treffe de gangene hun er løs.
Men jeg har også erfart at en del av de små hunderasene ikke "liker" Chantie så godt ved første øyekast. Dette er kanskje fordi hun er stor og fordi hun er svart. Jeg har hørt en teori om at svarte hunder er litt vanskeligere å "lese" for andre hunder. En del små hunder begynner derfor å bjeffe mot oss på lang avstand og da bjeffer Chantie tilbake. Derfor trengte vi fiskepudding i dag - for å passere disse små hundene som vi møtte uten for mye tullball.

Og jammen må jeg si det var hyggelig å gå langs Strandpromenaden på Kongsvinger. Tror aldri jeg har snakket med så mange, hyggelige hundefolk før - i løpet av en helt vanlig spasertur på halvannen time. Chantie har fått hilse på flere hunder og noen fikk hun også lekt med. Det å møte gående folk uten hunder gikk også strålende, bare en syklist i full fart ble litt skummel.

Selve møtetreninga foregikk som føler: Chantie får lov å lukte og vimse og kose seg når ingen er i nærheten. Når vi så ser at noen kommer imot så ber jeg henne om å "gå pent" og jeg har relativt kort bånd i tilfelle hun gjør utfall. Det ER noen folk hun reagerer kraftig på uten at jeg helt har klart å se fellesnevneren, så derfor tar jeg ingen sjanser. Når vi møter noen så er Chantie sjelden avslappet, men har fullt fokus på de vi møter. Jeg må derfor fore på med godbiter i god tid - slik at jeg ikke "mister" henne. Når en hund ikke tar imot godbit - så er løpet kjørt, da er den for fiksert på faren som truer og det er bare å komme seg fortest mulig ut av situasjonen. Men dersom jeg klarer å fore på med godbiter i god nok tid og passe ofte, så vil hun ikke bli for fiksert på de vi møter. Målet mitt er at hun etterhvert skal forbinde alle folk vi møter med godbit - altså at det er fint å møte folk for da vanker det godbit. Etterhvert som hun fikk ned stressnivået i dag, så ble godbitene litt sjeldnere og belønningen rett etter passeringen ekstra stor - kombinert med masse ros og kos. Chantie og jeg har trent slik i tre år, så ting tar tid - men resultatene kommer heldigvis. Årsaken til at vi drar til Kongsvinger er at det er for vanskelig å øve i Våler der vi kjenner de fleste vi møter. Det blir liksom ikke noe greie på det. Samtidig så må vi trene fordi Chantie syns det er litt skummelt med folk uten hund. Alle som har med seg hund derimot syns hun er kjempekoselig å hilse på. Og jeg er jo litt enig med henne - folk som ikke liker hund KAN være skumle ;)

Turen gikk veldig bra - og det gjorde godt for selvtilliten til Chantie, men kanskje mest for meg. Hun ER en flott hund!


På Tråstad skanse


Turen er over og Chantie demonstrerer at hun ikke vil hjem....

fredag 26. august 2016

Hjemme-alene-hunden Chantie

Da er første skoleuka unnagjort, og Chantie har igjen måtte bli en hjemme-alene-hund. Overgangen for henne er ganske stor fordi hun nesten ikke har vært alene på 9 uker. I hvert fall ikke over flere timer. Allikevel så er rutinene hos oss såpass innarbeidet også hos Chantie, at hun protesterer ingen ting på morgenen når vi drar. Vi har helt faste rutiner om morgenen, og dette er også for at Chantie ikke skal bli for "oppjaget" og stresset før vi drar.

Om å tro det er lurt å slite ut hunden....

Å forlate en hund som er full av adrenalin etter en løpetur eller en skikkelig herjete lekestund er ikke lurt. Noen hundeeiere tror det er lurt å prøve å "slite ut" hunden fysisk før man drar, for da tror man at den vil legge seg å slappe av i det sekund man går ut døra. Dette slår ofte feil. En hund som er full av adrenalin og stresshormoner vil vandre hvileløst rundt etter noe å drive med, og muligens finne noe å sysselsette seg selv med: tygge sko, tygge sofahjørner, spise opp senga si o.l. En skikkelig energiboost like før man drar vil ha helt omvendt effekt. Og hunden vil trenge å finne noe å tygge på for å roe seg ned...
Det beste man kan gjøre for at hunden skal ha en rolig dag, er å gi den en så rolig morgen som mulig. Selvsagt skal den få hilse og logre, selvsagt skal den ut og rusle litt så den får gjort fra seg, selvsagt skal man klappe og kose - men det bør være en rolig stemning. Det hjelper også på om alle andre i husstanden også er forholdsvis rolige - ikke løping eller roping, krangling og slamring med dører.

Om å gjør noe sammen om ettermiddagen!

Om ettermiddagen derimot, er Chantie klar for samvær - og det må vi være også. Har man skaffet seg hund, så er det ikke greit å ikke ha tid nok til den. Og det viktigste er ikke å gå flere kilometer lange turer hver kveld, kaste baller eller trene triks eller lydighet. Det viktigste for hunden er litt av alt, det å få være sammen med flokken sin, det å bli sett og å bli kommunisert med. Ikke tving hunden til å ligge på plassen sin i ro - om ettermiddagen - etter at den har ligget i ro hele dagen...Ikke mas med lydighetstrening når du bare har 5 minutter ledig, og egentlig ikke har tid. Det blir bare en ekstremt dårlig opplevelse for både deg og hunden. La hunden få dilte med i alle dine gjøremål, småprat med den, la den få lukte på ting du holder på med (såpe, møkkete klær, innpakkede matvarer, avisa o.l), la den få være med å ta ut av vaskemaskinen, lappe sykkeldekk eller være med i bilen når du drar på butikken. Før handleturen kan den gjerne få snuse rundt på parkeringsplassen 10-15 minutter før du handler. Da vil den ha fått masse nye inntrykk - og ha tenkt en hel del :)

Dårlig samvittighet

Jeg tror det er mange hundeeiere der ute som stadig har dårlig samvittighet fordi de er for lite med hunden sin. Og jeg tror at det er fordi man definerer "å ha tid til hunden" som joggetur, gå tur, trening av lydighet, LP eller å dra til andre hunder slik at den får leke. Da er man nødt til å bruke kreativiteten litt isteden, og sørge for at det ikke blir så vanskelig å gjøre ting sammen med hunden. Bruk hverdagssituasjoner! Da kan man ha samvær med hunden samtidig som man gjør ting man uansett må gjøre. Chantie har lært å lukke skuffer og skapdører på kjøkkenet, dette er noe hun driver med mens jeg lager mat og rydder ut av oppvaskmaskinen. Chantie kan også ta klær ut av vaskemaskinen, og det gjør jo selve jobben med å henge opp klær morsommere for meg. Hun tar ut - og jeg henger opp. Vips så har vi jobbet sammen i 20 minutter og begge er lykkelige.

Enkle arbeidsoppgaver i hverdagen

Andre hverdagsting hunder kan gjøre: hente båndet sitt før tur, hente skoene til eieren før tur, rydde skoene på plass etter tur, hente håndkle, bære inn avis eller matvarer fra bilen, rydde kvist i hagen, slå av og på lyset og mange andre ting. Og husk at dersom det tar lang tid å få hunden til å forstå hva du vil den skal gjøre - jo mer tid og energi bruker den på å forstå. Og det er jo innlæringsprosessen som er mest krevende for den - så det er bare bra. Men husk at alt skal være lystbetont og morsomt.

Lykke til med hverdagene. 



søndag 10. januar 2016

Stress, angst og aggresjon hos hunder




Boka som dette innlegget er basert på er skrevet av Anders Hallgren - Pegasus forlag, 2014. Originalutgivelse i 2012.

Mennesker og hunder er fysiologisk veldig like og våre stressreaksjoner er ofte identiske. Det er derfor ganske lett å gjenkjenne stress hos hunder dersom man er bevisst og har tenkt gjennom hvordan stress påvirker oss i hverdagen.

Stress

Stress er et fantastisk system! Ofte blir det assosiert med noe negativt, men stress er livsnødvendig for alle levende vesener. Stress er til stede fra vi blir født til vi dør – i enhver situasjon og særlig i enhver forandring. Stress er hode og kropp som jobber sammen – også uavhengig av fornuften.
Stress-funksjonen gjør at vi alltid er riktig tilpasset enhver situasjon. Kropp og sinn er alltid beredt til det vi står ovenfor. Denne mekanismen gjør at vi får ekstra energi, ekstra krefter, større konsentrasjon, ekstra hurtighet når vi trenger det, eller i alle fall når vi tror vi trenger det. Stress kommer til uttrykk gjennom raskere hjerteslag, kortere pust og pupillene utvider seg litt. Dette skjer umiddelbart, og uten at man selv kan styre det. For eksempel når du skal holde foredrag for en ukjent gruppe, skal inn til tannlegen, når du og din hund møter en stor, løs hund etc. Så fort du blir bevisst situasjonen så inntrer disse symptomene. Det er det samme hos mennesker og dyr. Det blir derfor veldig feil når man ofte skal kurrere symptomene uten at man har funnet årsaken. Den enkleste måten å få en hund (og et menneske!) mindre stresset – er selvsagt å fjerne årsaken til stresset, eller å øve forsiktig på det som utløser stresset.
Stressmekanismen er fysiologisk og livsnødvendig for å kunne overleve, men den kan også bli skadelig dersom den blir «konstant». Et menneske eller et dyr som går med et forhøyet stressnivå over lengre tid blir skadet. Alle tåler en viss mengde stress, men det er krevende for kroppen hele tida gå for fullt. Å hele tida være fullt skjerpet, ha høg puls og være årvåken konstant. Etter at man har hatt en stressopplevelse så har man forbrukt mye energi, og kroppen må ha hvile for å bli restituert. All kroppens reserver av næringsstoffer er tømt, og disse må bygges opp igjen. Derfor er ikke bare hvile nok, man må spise godt og riktig og la lagrene få fylles. I vårt moderne samfunn utsettes både vi og hundene for mye mer stress enn det kroppene våre er bygd for å tåle. Mengden stressede situasjoner har økt både for folk og dyr. Hvis en hund (eller et menneske) utsettes for flere mindre stressfaktorer over lengre tid, kan den få symptomer på at den totale belastningen er for stor. Hver for seg er ofte ikke den enkelte stressituasjon skadelig, men totalen blir farlig. Pattedyr er utstyrt for å klare sporadiske vanskelige situasjoner – ikke sammenhengende problemer over lang tid. Tenk bare på hvordan du selv har det i en stressende hverdag, store krav på jobben, konstant dårlig samvittighet for barn og dyr, nabokrangler eller dersom man ligger i konflikt med noen nær. Mennesker får magesår – og det kan også hunden din få.
Positivt stress oppstår når man er opprømt og glad for eksempel over en fysisk prestasjon, en god runde på agilitybanen eller man har lykkes med en oppgave man har jobbet lenge med. Det handler om entusiasme og mestringsfølelse.
Hvordan man mestrer situasjonen man er oppe i, er det som avgjør om det er positivt eller skadelig stress. Derfor vil en hund som har god selvtillit, mestrer hundespråket godt, er vant til å få tenke selv og løse problemer – bli mindre stresset i de fleste situasjoner. En hund som er «hardt dressert» og som ikke er vant til å få ta egne valg, vil fortere havne i trøbbel. En slik hund har ikke fått lov til å tenke selv og løse problemer, men har blitt lært at noen andre skal ta alle avgjørelser for den.

Er hunden stresset?

Hunder er som mennesker veldig ulike. Både på rase-nivå og individnivå. Ofte vil stressede hunder være hyperaktive, overreagere på forskjellige ting (for eksempel blir helt fra seg av glede når noen kommer, bjeffer hopper og snurrer når man skal på tur etc), ha lav impulskontroll, bjeffe mye og drømme mye. Alle disse handlingene er måter hunden blir kvitt sin overskuddsenergi på. En hund som er veldig nervøs, usikker, lettskremt er også stresset. Den er alltid på vakt. Også hunder som gjør utfall mot andre hunder eller mennesker (for eksempel barn!) har et for høgt stressnivå. En stressreaksjon opptrer vanligvis for å forberede kroppen på flukt, forsvar eller noe annet som krever muskulær styrke. Alt dette er symptomer for en stresset hund. En stresset hund vil ha mye kortere lunte før «det smeller».  Hunder som er hyperaktive og som nesten ikke har tid til å slappe av, som uler og tygger på ting, løper rundt og rundt, bjeffer, trekker i båndet konstant og alltid snur seg etter hver minste lyd – er trolig stresset. Særlig gjeterhunder er utsatt for slik oppførsel og krever ekstra trening for å få ned stressnivået. En del hunder er også utålmodige, har lav impulskontroll. Disse vil for eksempel være urolige og bråkete dersom de blir bundet mens eieren forbereder agilitybanen, har høg fart i alt de gjør – og man tenker at denne hunden haster det fælt for.  Stressede hunder har ofte mageproblemer, drikker mye, spiser mye gress og også kvister. De kan også fordrive tida med å slikke på tepper. Stressede hunder får ofte infeksjoner og muskelskader. De hopper ut av bilen så fort den har stoppet og løper altfor fort i ulendt terreng uten oppvarming. Har du en slik hund? Ja, da bør du lese denne boka.

Stressets fysiologi

Hva skjer i kroppen når en stressreaksjon oppstår? En slik reaksjon opptrer på tre plan: det autonome nervesystemet, det indre hormonelle systemet og følelsesdelen i hjernen (limbiske system). Det som skjer når en uventet og «uhåndterbar» situasjon oppstår er som en tretrinnsrakett og det skjer hurtig og uten at man får tenkt seg om:
Trinn 1: Det autonome nervesystemet reagerer (dette er UTENFOR viljens kontroll)
Det kjennes som et elektrisk støt i kroppen. Man blir redd/skremt. Hjertet slår umiddelbart fortere og hardere, blodtilførselen øker og næringsstoffene transporteres raskere rundt. Alle muskler spennes tvert! Og vi gjør oss klar for flukt eller kamp.
Trinn 2: Hormonene skilles ut
Det autonome nervesystemet har sendt beskjed til binyrene om å utskille adrenalin og noradrenalin som nå «overtar» styringa og igjen øker hjertets slag ytterligere. Og som igjen øker lungekapasiteten.  Oksygenopptaket øker, leveren frigir sukker (ekstra energireserve!), blodet omdirigeres fra huden (man blir blek!), mage og tarm. Dette blodet sendes til musklene slik at man faktisk blir sterkere og raskere. Blodtrykket stiger, pupillene utvides og håret reiser seg (man ser større ut). Resultatet av alt dette er at muskelstyrken mangedobles, man blir mer årvåken, beredskapen er på topp!
Dersom situasjonen som utløste dette raskt avtar, så koples ikke trinn tre inn, men det vil fortsatt ta litt tid før man roer seg ned.
Trinn 3: Hormonet kortisol utskilles
Kortisol skilles ut ca 30 sekunder etter at stressreaksjonen oppstår. Kortisol forsterkere stressreaksjonen ved blant annet å påvirke fett-depoter rundt i kroppen til å frigjøre fett ut i blodet, et effektivt næringsdepot som ytterligere styrker muskelkraften. Dette gjør at hunden nå på veldig kort tid har økt sin evne til å kunne slåss hardere eller flykte kjappere –avhengig av hva som er den beste strategien i denne situasjonen.
Hele denne tretrinnsreaksjonen skjer i løpet av 30 sekunder… Man har derfor ikke så mye tid til å avverge en situasjon om den skulle oppstå.

Type A- og B-mennesker og  -hunder

Type A-mennesker er handlekraftige, arbeider fort og hardt, mens type B-mennesker er rolige, tålmodige og arbeider langsomt og nøye. Dette er selvsagt en veldig forenklet inndeling, men den kan på et vis overføres til hunder. På både rase-nivå og individnivå. Type A-hunder er for eksempel gjeterhundraser, mens type B-hunder er store tunge hunder som new foundland og sankt bernardshund. A-typer er høy-adrenalinhunder, mens B-typer er roligere individer. Man bør derfor tenke nøye gjennom hvilke aktiviteter man sysselsetter sine A-typehunder med. Disse girer seg raskt opp og blir der oppe – lenge. Noe som fort er skadelig. Selv om hunden din elsker å løpe etter pinner og baller, så bør denne aktiviteten innskrenkes til et minimum pga at den kanskje gir hunden din et forhøyet stressnivå over tid. Kanskje kan man heller GJEMME pinner og baller. Da vil hundens søkeoppgave bli minst like utfordrende og morsom, men ikke stressende.

Hjernens stressreaksjon

Hjernen jobber hele tida for å oppnå likevekt og balanse i kroppen, slik at vi reagerer, men ikke overreagerer. At vi hele tida tilpasser vår reaksjon til omgivelsene. At vi øker stresset til riktig nivå, og at vi roer ned når situasjonen er over. I noen situasjoner setter stressreaksjonen fart på det fysiske, slik at man blir opphisset, blir «blokkert» og opptrer følelsesmessig.  I andre situasjoner hemmes og bremses stressreaksjonen og vi begynner å tenke klart og logisk igjen. Det er viktig at man kan både «gi gass» og «bremse ned» - for å overleve. Disse kontrollsystemene må virke sammen, og balanseres i hver enkelt situasjon. Dette er selvsagt framstilt veldig forenklet her.
Det autonome nervesystemet er utenfor viljens kontroll og regulerer slikt som svetting, ulike kjertler og hva de skiller ut, hjerteaktivitet, blodtrykk, pust etc. Det autonome nervesystem g består av det sympatiske (som «gasser opp») og det parasympatiske (som «bremser ned») nervesystemet.
Hjernehalvdelene våre oppfatter informasjon på litt ulik måte. Den høyre hjernehalvdel kontrollerer det følelsesmessige (opprørt, sint, redd, nytelse, glede) og handler raskt, mens den venstre hjernehalvdel kontrollerer det logiske, kognitive (utregninger, tanker, planlegging) og opptrer langsommere.
Det limbiske system er hvor følelsene våre oppstår i hjernen, og dette styres fra amygdalakjernen. Takket være forbindelser mellom hjernebarken (hjernehalvdelene) så kan følelser påvirkes av fornuften – og fornuften påvirkes av følelser. Når man er rolig og sindig, er det lett å fundere, resonere og tenke. Mens når man er opphisset, redd eller sint – så blokkeres fornuftsprosessene og man reagerer instinktivt og følelsesmessig. Det er derfor det er umulig å få en person – eller hund – til å opptre fornuftig og rasjonelt når man er lei seg, redd eller opprørt. Dette fungerer også motsatt ved at man ved dyp konsentrasjon kan blokkerer for følelser. For eksempel når hunden jobber hardt med en oppgave (følger et duftspor) så blir den ikke distrahert av en katt som brått dukker opp. Den enser den ikke. Det virker som om hunden er både døv og blind – når nesa jobber intenst.

Stressfaktorer hos hund

Individer (mennesker og hunder) reagerer ulikt på belastninger og stressituasjoner vi utsettes for. Vi har ulik toleranse for stress, ulik toleranse for det ukjente, og vi har ulike fobier og ting som gjør oss glad eller redd. Dette er avhengig av både gener, miljø og tidligere erfaringer. Og også evnen til opptak av B-vitaminer. Alt dette vil påvirke hvordan individets personlighet er og utvikler seg. Mye er medfødt og mye kan læres.
Stressmaskineriet vårt påvirkes av både ytre og indre impulser. Hvis vi tenker på noe fælt eller skremmende som kan skje i nær framtid, så kan det framprovosere en stressreaksjon. På lik linje kan vi håndtere til en viss grad noe stress og uro – ved positiv tenkning. Dette gjelder også for hunder. Vi kan hjelpe hunden til å tenke på eller oppleve en situasjon mindre skremmende. Alt som kan utløse merkbare stressreaksjoner kalles stressfaktorer.
Når det gjelder hunder er det mye som kan gjøres for å dempe stresset, blant annet å venne hunden gradvis til ulike stressfaktorer. Her kan nevnes tidlig påvirkning, båndtrening, positive opplevelser knyttet til kloklipp etc, sosialisering, miljøtilpassing, næring og det å huske på at hunden kan ha en dårlig dag (psykisk eller fysisk).  Vi som hundeeiere er dessuten rollemodeller for våre hunder og det betyr at det antageligvis fins en sammenheng mellom autoritære og straffende hundeeiere og aggressivitet hos hunder. Hvis vi lærer opp hunden ved hjelp av undertrykking og fysisk avstraffelse, så vil vår hund føre dette videre i sitt møte med andre hunder. Det er slik den har lært at man skal oppføre seg mot dem man ønsker å posisjonere seg overfor.

Overstimulering

Hunden blir overstimulert når den utsettes for mer og flere intense opplevelser enn den klarer å håndtere. For eksempel dersom hunder leker lenge og ofte med hverandre, så kan dette forårsake negativt stress – selv om opplevelsen i seg selv burde være positiv. Det samme gjelder hente- pinne-leker, stadige kampleker og dra-leking. Alt dette vil over lang tid (og ofte gjentakelser!) medføre negativt stress.
Også overdreven fysisk aktivitet, spesielt med høg hastighet som galopp og kraftig akselerasjon, vil aktivisere stressmaskineriet for å øke styrken i kroppen. Selvsagt jaktet hundens forfedre både fort og intenst, men ikke hver dag! De har også hviledager hvor de henter seg inn igjen. Hunden er programmert gjennom arv til å ikke anstrenge kroppen for mye, maks en gang eller to i uka. Enkelte jakt- og gjeter-raser er spesielt følsomme for overdreven løping i høy fart og kan få symptomer på stress om de holder på for ofte og for intenst.

Understimulering

En vanlig familiehund vil ofte være understimulert noe som gir seg utslag i tristhet, for lite å gjøre. Hunden stammer fra aktive og jagende dyr, som måtte bruke både kroppens styrke og intelligens for å få tak i mat. De samordnet også bevegelsene sine slik at de jaget i flokk, spiste i flokk og når de hvilte så lå de sammen i grupper. Dagens familiehund har det ikke slik. En valp vil fotfølge oss fra rom til rom i den tro at det snart skal skje noe, men etter å ha erfart at det ikke skjer noe som helst – så slutter den med det, og blir heller liggende tiltaksløs på plassen sin. Maten trenger man ikke å jakte på, lete etter, den serveres i matskåla til faste tider. Er hunden heldig vil den få en spasertur daglig, rundt kvartalet, men har man en dominant eier så får den ikke engang lov til å lukte og snuse på denne turen, men må gå pent på plass. Da fratar man den muligheten til å bruke sin fantastiske nese for å få de impulsene som ligger rett rundt hjørnet.
Dette blir altfor lite stimuli for et intelligent vesen som hunden din er! Hunden trenger ikke bare en luftetur for å bevege musklene sine, men den trenger også å bruke sin intelligens for å ta egne valg, løse problemer og snuse seg fram til godbiter i grøftekanten.
I tillegg trenger hunden fysisk kontakt og selskap av flokken sin – oss. Forskning viser også at hunder som sover nesten 24 timer i døgnet (pga kjedsomhet) også er de som har mest problematferd (definert fra vårt ståsted). Mye problematferd oppstår fordi hunden selv må finne på aktiviteter, og mye kan unngås om man bruker hundens intelligens noen minutter daglig.
Kjedsomhet er ofte koplet til stresshormonet kortisol. Og medfører en mental spenning og en følelse av ubehag. Så selv om hunden ligger avslappet og tilsynelatende sover hele tida (sover regelrett bort livet sitt!!), så bygger den opp en kapasitet til å handle, og som kan sammenlignes med en vulkan som venter på et nytt utbrudd.
Løsningen er enkel: kroppslig og mental stimulans. Hvis du mener du ikke har tid til mental stimulans, så kutt ned på tida du bruker på turen rundt kvartalet…

Usikkerhet

En hund som føler usikkerhet og utrygghet har ingen kontroll over situasjonen den er i. Hvis man ikke gir hunden forutsigbarhet i hverdagen, så blir den usikker. Noen hunder blir stresset pga usikkerheten, særlig de som har en uforutsigbar eier – som svinger i humør og sitt reaksjonsmønster. Hvis man styrer hunden sin med straff og forbud, så vil hunden miste sin følelse av kontroll over situasjoner den stilles ovenfor. For at hunden skal bli trygg må den gis tillit og mulighet til å ta egne valg, og ikke sette den i situasjoner den ikke kan håndtere. Ei heller hvor store krav man stiller til den i trening.
En hund forstår ikke spøk. Den forstår ikke at den noen ganger får være i sofaen, mens andre ikke. Den forstår ikke hvorfor man ler av den og peker når den springer til døra om man roper «kom inn» uten at det kommer noen. Alt dette er bare med på å gjøre den usikker – og heve dens stressreaksjon. Den må alltid være på vakt.
For hunden er det viktig at man har gode rutiner, som alltid følges: Man går på tur når man sier man skal på tur, man gir alltid mat når man har hentet matskåla og det er mat-tid. Etc. Hunden vil aldri kunne forstå at den får kjeft når man kommer når man blir ropt på – men at man kommer for sakte. For hunden fins ikke noe begrep om å komme fort eller sakte. Hunden vil heller ikke forstå hvorfor den får kjeft ene dagen når den drar i båndet, men ikke den andre (kanskje eier har hatt en dårlig dag?). Hunden forstår ikke at du sier at i dag er lunta mi kort… Den bare blir ekstremt utrygg fordi du opptrer uforutsigbart fra dag til dag.

Egen avslutning

Etter å ha lest denne boka, sitter jeg igjen med mye kunnskap om stress hos både mennesker og dyr. Mye av det har jeg lest og fått visst tidligere, mens andre ting var helt nye. Det var spesielt spennende å lese om stressreaksjoner som fysiologisk fenomen. Dersom man klarer å ta dette inn over seg så bør man forstå at det ikke hjelper å kjefte på en hund som er stresset – i selve situasjonen. Det vi kan gjøre er å hjelpe hunden til ikke å havne i slike situasjoner. Og å få den ut av situasjonen så fort som mulig. Jeg har også lest en del andre bøker som er med på å prege meg som hundeeier. Også denne boka her underbygger mye av det samme: det er viktig med riktig fysiske utfordringer, de må bruke hue, hunder er gode problemløsere når de får muligheten til å tenke selv, de reagerer instinktiv – og sist men kanskje viktigst av alt: det er jeg som hundeeier som må ta initiativet for at min hund skal ha et godt og verdig hundeliv.
Jeg har i dette sammendraget kun tatt med en liten del av det som står i boka «Stress, angst og aggresjon hos hunder». Noen tema har jeg ikke skrevet om i det heletatt, men det betyr ikke at det ikke er viktig. Og jeg har skrevet dette i hovedsak for at jeg selv skal lære dette enda bedre.



                                                                                                              Monica Skybakmoen