Hunders "theory of mind" - mentalisering

Har du noen gang følt at hunden betrakter deg og vet hva du tenker? At den kjenner hvordan du har det inni deg? At det virker som hunden "forstår deg" på et mentalt plan?
Da har du sikkert også ledd det litt bort, for det er jo umulig. Eller?

"Theory of mind" er navnet på en grunnleggende psykologisk innsikt, som betyr at jeg kan forestille meg hvordan du opplever verden. Dette er en teori, fordi ingen kan vite nøyaktig hvordan andre opplever verden. Teorien dekker evnen til å sette seg inn i andres mentale tilstander, som kunnskap, tanker, tro og følelser. Det er skrevet mange bøker om temaet, og gjort en del forskning - på mennesker. Blant annet har de forsket på når i menneskets utvikling man forstår at andre har en annen mental bevissthet enn seg selv. Og at andre kan handle ut fra andre forutsetninger enn de man selv har.
Ett eksperiment med barn har vært at ett barn og to voksne sitter rundt et bord - og sammen legger man en gjenstand i en boks. Den ene voksne forlater rommet, og den voksne som er igjen samt barnet tar gjenstanden ut av boksen og legger den i en annen boks.  Deretter spør man barnet hvor barnet tror den andre voksne vil lete etter gjenstanden når vedkommende kommer tilbake. Barn som er rundt 3 år og yngre sier at han vil lete i den boksen som gjenstanden nå befinner seg i. Fordi barnet tror at alle andre vet det samme som den selv. Den har ingen forståelse for at andre kan vite/tro/tenke andre ting enn det barnet selv gjør. Når forsøket utføres på 4 åringer så svarer så og si alle at den voksne vil lete i den boksen som gjenstanden var i da han forlot rommet. Altså skjer det en "modning" i barnets hjerne i 3-4årsalderen på dette.

Hva så med hundene våre? Vet de at vi opplever verden annerledes enn dem selv?

For å finne ut av dette så er det gjort et ganske fascinerende forsøk. Joseph Call satte en hund i ene enden av et rom, og en person i den andre enden. Deretter plasserte han to "vegger" mellom personen og hunden, en vegg lagd av treverk og en vegg lagd av glass. Den ene veggen kunne altså både hunden og personen se gjennom, mens den andre var ugjennomsiktig. Så ble det lagt en leke på hundens side av hver av "veggene". Altså kunne hunden se to leker, mens personen i andre enden kun kunne se den som var på andre siden av glassveggen.

Personen stirret så på et punkt på veggen rett bak hunden, mens han ba hunden hente leken. Grunnen til at personen stirret på veggen bak hunden var at hunden ikke skulle se av personens blikk hvilken leke den skulle hente. Hunden måtte selv gjøre et valg - hvilken av de to lekene skulle den hente til personen? Den som lå ved treveggen eller ved glassveggen? Forsøket viste at hundene forsto at det var leken foran glassveggen den skulle hente, ettersom det var den personen kunne se. Hundene forsto at personen ikke kunne se leken gjennom treveggen - ergo var det ikke den personen ville ha. Enda hundene så begge lekene like godt. Nesten alltid plukket de leken ved glassveggen.

Tilfeldig, sier du? Neida. De gjorde flere forsøk. I et annet forsøk satt personen med ryggen til begge veggene, og kunne altså ikke se noen av lekene. Hundene ble  bedt om å hente leken, og nå viste det seg at det var helt tilfeldig hvilken leke hundene kom med. Og det samme skjedde når personen satt ved siden av hundene (på samme side av veggene) og så begge lekene. Også da plukket hundene tilfeldig en leke.

Dette beviser at hundene er oppmerksomme på at vi ser og opplever ting annerledes enn den selv. Altså er de i hvertfall på nivå med 4åringer når det kommer til "theory of mind".

kilder:
Jensen, Per: Hunden som skäms, 2014
Call, J. et al. 2009. Domestic dogs are sensitive to a human's perspective. Behaviour, 146 (7), pp.979-998.
Corbalis, M. 2015. Our dogs can read our minds. 

Frokosten er servert - med aktivisering

De aller fleste serverer hundens måltider i en matskål. Trolig fordi det er lettvint for oss - og fordi vi selv liker å spise mat fra fat. Vi kan sitte og kose oss ved matbordet og pirke i maten over tid, lese avisa samtidig eller konversere med resten av familien. Men hva gjør hunden når den får mat?
Jo - den sluker maten på null komma niks, og så var den aktiviteten over.
Ville dyr bruker det meste av dagen på å skaffe mat. Det er den aktiviteten de har i løpet av dagen. Og på den måten får de brukt alle sine kunnskaper og kvalifikasjoner. Hvilke kunnskaper bruker hunden vår ved å spise fra matskåla? Ingen. Og hva gjør den resten av dagen - mellom måltidene? Veldig lite, kanskje.
Så hva er alternativet? Gi hunden utfordringer for å få tak i maten sin. Ikke server den i matskål, men la hunden få jobbe for å få tak i den. Det er mange, mange muligheter. For dersom hunden din får mat tre ganger om dagen - og du gjør matsankinga også til en aktivitet, så har du plutselig gitt hunden din en mye mer meningsfylt hverdag.

Gi maten fryst i kong'er (klikk på denne linken for ideer!!). Jeg putter feks inn litt leverpostei eller rått kjøtt, noen tørrfor på midten og lukker den igjen med mer rått kjøtt, leverpostei, ost etc. Det går faktisk ganske mye mat i en stor kong. Og de fleste hunder bruker en god stund på det.
Ha all maten i en tom plastflaske som du lager et lite hull i på siden, slik at flaska må rulles, kastes eller destrueres for å få ut litt og litt mat.
Bruk snusematte. Det kan du lage selv av en gummimatte kjøpt på Biltema og oppklipte tøyrester/pledd. Tøm hele matrasjonen i snusematta. Jeg gjemmer også rått kjøtt i snusematta innimellom. Det blir klinete, men som hundene koser seg med å spise og slikke. Og matta slenges i vaskemaskinen etterpå.
Gjem all maten rundt i huset. Og la den få lete opp en og en bit.
Putt maten i dorullkjerner som du deretter gjemmer. Eller i tomme melkekartonger. som du bretter til klosser. Disse kan også fryses om man vil gi hunden mer utfordring. Putt mat i sokker, ødelagte putevar osv. Det er mange ting som kan romme mat som hunden kan jobbe med.

Gjør hverdagen til hunden din mer givende! Bon appetit:)

Chantie jobber med dagens frokost

Tasja liker å spise i sofaen :P

Og en bivirkning av dette kan være at hunden slutter å stresse rundt foringssituasjonen. Noen opplever at hunden blir veldig stressa i forbindelse med mat. Det kan være fordi den får mat for sjelden og derfor er veldig sulten, fordi måltidet er ett av dagens høgdepunkt for den, frykt for at andre skal ta maten osv. Mens vi mennesker kan bli litt irriterte fordi den stresser og sluker maten på et blunk. Vi vil ofte at den skal kose seg mer med maten, som vi gjør.
Om du så legger om rutinene slik at hunden får litt jobb med maten, så vil mange oppleve at hunden blir roligere. Og det blir ikke en stor matmengde å sluke eller forsvare på en gang. Bare prøv!

Betennelse i analkjertelen

I dag har jeg tilbrakt det meste av dagen på kjøkkengulvet, tett inntil Chantie. Hun har sterke smerter og vil ikke være alene. Hun ulte da jeg dro på jobb i dag tidlig - og det gjør hun aldri. Jeg har kun hørt henne ule ved to-tre anledninger før, og det har vært når hun har våknet fra narkose hos dyrlegen...

Så da ble det kun en kort tur på jobb for å delta på et møte - mens resten av dagen ble hjemmekontor kombinert med sjukepleie og kosing av hund.

En av de siste dagene i romjula begynte jeg å legge merke til at jeg syntes "kveldsstellet" til Chantie tok lengre tid enn normalt. Slikket hun seg mer bak enn vanlig? Jeg sjekket rompa hennes, men kunne verken se eller lukte noe rart. Eller kanskje luktet hun litt stramt?
Jeg fortsatte å følge nøye med, og syntes hun styret mer bak enn normalt. Samtidig så lurte jeg på om det kanskje bare var det at jeg nå var blitt ekstra oppmerksom på det. Men etter noen dager så var jeg i hvertfall sikker på at hun luktet litt bak, litt avføring - og det kom noen eimer med sur dunst.
Så da bar det rett til dyrlegen forrige mandag. Chantie så ikke så veldig plaget ut, men dyrlegen tok en grundig titt. Vi hadde også med urinprøve som ble sjekket, uten at den viste noe galt.
Hun klemte også på analkjertlene til Chantie, og det kom ut litt sekret - uten at dyrlegen syntes det var noen unormale mengder. Men det luktet ille. Huden rundt analåpningen var sår ettersom Chantie har slikket seg litt for mye, så kanskje hadde hun bare vært sår pga hard avføring eller noe, og så har det ballet på seg med sårhet og slikking, som igjen hadde ført til mer sårhet?
Vi ble sendt hjem med skjerm - og med beskjed om at dette burde gå over ganske raskt nå når hun ikke fikk slikket mer.
Det gjorde det ikke. Til tross for ikke mer slikking, så begynte det å væske ut av rompa, og det luktet ikke bra. Chantie var tydelig smertepåvirket - og jeg tok kontakt med dyrlegen igjen på onsdagen. De skrev ut smertestillende og betennelsesdempende, og sa at var hun ikke bra til mandag så måtte vi komme tilbake. Kjertlene kunne jo ha vært begynnende betente og ha blitt enda mer irriterte av undersøkelsen.
Dagene gikk - og Chantie ble ikke bedre. Jeg vasket henne godt bak for å være sikker på at det ikke var "gammel" lukt jeg kjente, og jeg tørket henne forsiktig bak et par ganger om dagen for å følge med på om det fortsatt var fuktig. Det var det.

Så i går var det ny tur til dyrlegen, og hun ble lagt i narkose (eller hva de blir lagt i). Hun var ganske fin når hun kom inn, men stressnivået var som vanlig stort - for det tok "vinter og vår" før bedøvelsen begynte å virke. Men så fikk hun endelig slappet av - og narkosen førte henne inn i drømmeland.

Dyrlegen barberte bakenden for å komme inntil huden, og den var tydelig irritert av all væsken som har kommet ut. Analkjertlene ble sjekket på ny. Den venstre var helt fin, mens den høyre var full av verk og også litt blod. Den ble tømt for innhold, spylt - og det ble også satt antibiotika rett inn i kjertelen, for å få raskest mulig effekt. Tarmen ble sjekket så langt det lot seg gjøre - men alt annet så bra ut. Så da var det nok denne ene analkjertelen som har lagd trøbbel for Chantie. Men en kjempebetent analkjertel som er klemt og spylt - er nok også ekstremt vond.

Så når vi kom hjem - var det ikke noe greit lengre...Stakkars Chantie har fryktelig vondt, hun syns det er ubehagelig å gå - og det både svir og klør nok. I går kveld skulle jeg ut en liten tur med hver av hundene, men da Chantie skulle være igjen hjemme protesterte hun høylydt med å bjeffe og pipe. Det ble bare en kjapp tur rundt huset på dem begge.

Og hun klarte ikke å roe seg. Hun hev seg hit og dit i forsøk på å komme til der bak, peip og stresset rundt. Jeg var nødt til å lage sjukestue til henne på kjøkkenet, for humøret er såpass dårlig at jeg er redd hun kan glefse etter en litt masete Tasja. Selvom Tasja forstår at det er noe galt.
Da jeg skulle legge meg var det uaktuelt for henne å bli igjen nede. Det ble piping og uling, så om jeg skulle få noe hvile så var det bare å ta henne med på soverommet - og tilby henne plass i senga. Normalt sover hun nede eller i gangen utenfor døra mi.

Kjøkkenet fungerer som sjukestue

Det ble ikke mye søvn. Det har vært piping og forsøk på å klø seg bak hele natta, og da mener jeg hele natta.
Og som sagt - i dag tidlig når jeg skulle på jobb så ble det uling av en annen verden. Uling er jo at hun tilkaller flokken sin, nemlig meg. Så det var hjerteskjærende å forlate henne et par timer pga et møte.

Resten av dagen har jeg tilbrakt sammen med henne i hundesenga. Slik at hun har fått slappet av litt. Forhåpentligvis vil hun bli bedre iløpet av kvelden og morgendagen, når smertestillende, antibiotika og krem har fått begynt å virke. Men det er ikke lett å få smurt på krem der bak, for hun er livredd for både hale og rompe. Og forståelig er det.

Man blir så innmari hjelpesløs når dyra har det vondt. Ikke får de fortalt hvor de har vondt - eller hvor vondt det er. Og ikke får jeg formidlet godt nok at dette blir bedre framover. Det eneste jeg kan gjøre er å være der for henne - og kose med henne og prøve å få henne til å tenke på noe annet.

Vi håper at vi får sove litt i natt.

Chantie blir snart 7 år, og har aldri hatt problemer med analkjertlene før.

Tvserien "Fra bølle til bestevenn" episode 2

Etter å ha sett episode 1 sist uke, så var jeg spent på hvordan resten av serien ville være. Jeg hadde noen innvendinger etter første episode, men håpet at påfølgende episode ville vise at det kun skulle brukes positive metoder - og at hundene skulle få trenes ved god motivasjon, arbeidsglede og forsterke forholdet mellom hund og eiere. For når hundeeiere og hunder har kjørt seg fast i et negativt/dårlig spor, så er samarbeidet ofte blitt dårlig også. Og man er i ferd med å grave seg ned i problemene - istedenfor å jobbe seg opp.
Dessverre ble håpet mitt om en god episode, positive og glade hunder og eiere borte ganske så raskt...Applausen jeg delte ut til Maren og NRK har stilnet, og jeg skal forklare hvorfor.

Tittelen

Da jeg så episode 1 tenkte jeg at tittelen på serien var som den var fordi den var litt humoristisk og fordi både bølle og bestevenn begynner på "b" og derfor gir det en slående tittel. Etter å ha sett episode 2, så tror jeg ikke lengre den er humoristisk ment. Man mener faktisk at hundene er bøller - og at de har et bevisst forhold til sin egen atferd. At de velger å være bøllete og vanskelige. Og det er dette Maren spiller videre på - hun forutsetter at hundene lar være å høre fordi de er sta og selv vil bestemme. Ikke fordi de handler etter nedarvede instinkter, ut fra frykt eller ut fra smerte. Hun kjenner kanskje ikke til hvordan hjernen til pattedyr fungerer - og hvordan amygdala overstyrer alt av styrt vilje. Enten man vil eller ikke. Jeg mener derfor at ordet bølle er feil - og er med på å fortelle både eiere og oss som ser på at hunden din er en dust. Det gir ikke et videre godt utgangspunkt for jobbing sammen.

Veterinærsjekk

I min forrige bloggpost om serien nevnte jeg at jeg regnet med at alle hunder er godt sjekket av veterinær før de ble plukket ut til å delta. Når hunder med utfordrende atferd skal samles og trenes intensivt, så må de være 100% friske. For bare hele settingen de er i er superkrevende for hundene. Ettersom veterinæren kom på besøk i episode 2, så tok jeg nok feil her. Alle hunder med store atferdsutfordringer må undersøkes skikkelig av veterinær før man starter med intensiv trening. Det er ikke tilstrekkelig med en tannsjekk og litt klemming, man bør også ta blodprøver og røntgen. Dette fordi hunden kan ha skader eller sykdom som eieren ikke har fanget opp, eller har hatt mulighet til å fange opp. Man "ser" ikke at en hund har lavt stoffskifte, sprekte jeksler, ryggskader, stiv nakke, knekt tungebein, ømme ledd, er lys- eller lydømfintlig, konstant hodepine, eller andre usynlige problemer. Dersom du lider av noe av dette, så vet du at omgivelsene ikke ser det på deg når du er på butikken og gjør dine nødvendige ærend. Men jeg kan garantere at humøret er dårlig, lunta er kort, og du unngår bevegelser og øvelser som gir sterke smerter. Kanskje kan du sogar komme til å bjeffe irritert til en samboer som velmenende maser litt mye?
Det var fint at veterinæren kom og at denne undersøkte dyrene. Men den undersøkelsen vi så, var langt fra god nok til å oppdage alle problemer. Og enda hun oppdaget at Anton, newfoundland, hadde vondt i beinet - og han pep når hun tok på det, så var det ingen som sa at dette gjør vondt for ham når han beveger seg. Selvsagt vil en hund med smerter forsøke å bevege seg minst mulig! Og i flere av øvelsene ser man tydelig at han halter og er stiv.
Så vil jo noen si hvorfor hører han da på den mannlige eieren, og ikke den kvinnelige eieren? Det vet vi rett og slett ikke, men det kan være at han har et nærere forhold til mannen. At han "alltid" har hørt på han og derfor bare har fortsatt med det. At han har erfart at han bør prøve å gjøre det som mannen vil - fordi det lønner seg. Kanskje har han en gang fått særdeles sterke smerter i foten eller ryggen når han var sammen med den kvinnelige eieren, eller har opplevd noe skummelt (et smell, noe som skremte han) som han deretter forbinder med kvinnen. Dette trenger ikke å være rasjonelt, men er like fullt gyldig for Anton. Det eneste som er sikkert er at han ikke ligger og opponerer for å være vanskelig! Det er en årsak bak. Og smerter vil kanskje være en del av svaret.

Kontakt-trening

Av en eller annen merkelig grunn så har ikke Maren fokus på kontakt-trening. Så vidt jeg ser så er det ingen av disse hundeeierne som har en veldig god "kontakt" med hunden sin. De har ingen kontaktlyd eller en kommando som gjør at hunden raskt vender sin oppmerksomhet mot eieren. Det kan jo være at noen har det, men at det ikke vises i serien. De som trener hunder vet jo at det er helt avgjørende at hunden er oppmerksom på eieren når vi vil trene noe. Og for å få opparbeidet en god kontakt mellom hund og eier, så må hunden ville være sammen med eieren sin. Den må vite at det er fint, trygt, morsomt, godt å være med eieren og samhandle med denne. Og for å komme dit så må man jo ha det fint, trygt, morsomt og godt sammen. Tilliten må være til stede. Det er derfor lurt å først øve inn en kontaktlyd eller kommando - som betyr "hei, se her, nå skjer det noe snart". Og det som kan skje videre er enten en ny kommando, noe morsomt eller noe godt.  Når Maren ikke legger vekt på dette, så vil det jo også bli vanskeligere alt annet de skal trene på som innebærer å "høre på" eieren.

Triggere

Jeg stusser også på at Maren starter all sin trening rett på det som trigger hundene mest. En trigger er det som gjør at hunden i brøkdelen av et sekund skiller ut adrenalin - og den går over i en modus hvor alt annet blokkeres. Jeg mener det ville være enklere og mer hensiktsmessig å trent inn ønsket atferd UTEN triggere først, for så å nære meg triggerne så sakte at det er mulig å mestre. For vi - og hundene - lærer bedre når vi mestrer, enn når vi stadig mislykkes. Da øker bare frustrasjonen, stressnivået - og vi blir sure og sinte... Og når vi er stressa, sure, sinte og frustrerte - så har de fleste av oss erfart at det er fort gjort å gjøre feil, knuse noe eller løse en oppgave på en dårligere måte. Presisjonen forsvinner. Og selvtilliten forsvinner også - jo mer vi feiler...

Gjeting - utagering

Når Iris, border collien, går bananas mot alt med hjul fordi gjeterinstinktet er så sterkt, så ville jeg ha jobbet inn en god kontaktkommando, deretter kanskje en positiv øvelse som hun syntes var morsom, men beroligende (altså ikke noe med fart i) - og deretter brukt sladretrening (kindereggmetoden) på lang avstand på en sykkel i ro. Deretter sladretrening på lang avstand med en sykkel som beveger seg saaakte, for så å øke tempo på sykkel og komme sakte nærmere. Da vil hunden mestre situasjonen, forbinde sykkelen med masse godbiter og positive følelser, kanskje en artig øvelse innimellom - samtidig som eieren ville oppleve raske framskritt, og dermed selv bli mindre stresset og negativ. Iris har nok et vedvarende høgt stressnivå og dermed er lunta for å reagere blitt veldig kort.

Maren velger å begynne rett på "sykkel i bevegelse", hun velger å trampe/kjefte - og dette fyrer bare mer oppunder alt det negative i situasjonen for Iris. Selvsagt vil det kunne fungere med å skremme hunden til å undertrykke uttrykket sitt, men jeg er slett ikke overbevist om at det fungerer i en situasjon hvor eieren ikke er i andre enden av båndet....For Iris har ikke valgt en annen atferd, men blir tvunget til det. 

Border collier en en arbeidsmaskin og har en enorm utholdenhet. Hun må derfor få lov til å trene mye positivt, ha mange oppgaver å utføre og få omdirigert all energien sin til positive arbeidsoppgaver. Da vil også gjetingen bli mindre framtredende om hun har mye annet å faktisk bruke hodet sitt på. 

Med Nicko er det også gjeterinstinkter som slår inn når familien går på tur. Den gjør alt den kan for å samle familien. Da ville ikke jeg startet treningen med å spre flokken - men heller med å øve først inn en god kontakt, så på å gå pent uten å dra i båndet. Og først når dette sitter så kan man sakte øve på å la ett familiemedlem gå litt i fra, for så å komme raskt tilbake til flokken. Nicko må lære seg at det ikke er farlig at noen går ifra - og at han kan jobbe med det andre han kan når det blir vanskelig for ham at flokken splittes. Mens Marens løsning er å umiddelbart la barna springe ifra - og sette på Nicko en antitrekksele... Det er det nok ikke all verdens læring i. I tillegg vil en hund som trekker mye med antitrekksele kunne få belastningsskader fordi ryggen stadig får en unaturlig "knekk". 

Ressursforsvar 

Medo, australsk cobberdog, tar alt han kommer over og nekter å slippe. Maren starter treningen av "slipp" - ved å gi Medo noe å forsvare. For en hund med lite ressursforsvar så vil det nok hjelpe å bytte med halvpasselig gode godbiter, mens for en hund med sterkt ressursforsvar - så må du nok i såfall dra opp biffen!

Medo slipper ikke ringene i bytte for noen små godbiter. Dersom jeg hadde tro på denne metoden med en hund med så sterkt ressursforsvar, så måtte vi i hvertfall ha visst hva som er det beste i verden for Medo. Det er i hvertfall ikke de godbitene han blir tilbudt her. Og når det ikke fungerer - så prøver Maren heller å vri hodet til Medo såpass rundt at han skal slippe for ikke å knekke nakken...DET gir garantert ikke Medo en god opplevelse. Og han får ingen god relasjon verken til Maren eller eierne sine som ikke griper inn. Og istedenfor å prøve å få hunden ut av en negativ og farlig modus og over i en positiv og lettere modus -så blir situasjonen farlig. Jeg anbefaler INGEN å gjøre som Maren gjør her. For på et tidspunkt har ikke Medo noe annet å gjøre enn å bite for å løse situasjonen. For om det å slippe var en god løsning i hans hode, så hadde han ikke hatt ressursforsvar. 

Det er (minst) to ting som er viktig å vite når man skal lære en hund å gi fra seg noe den helst vil beholde. Det ene er at man må lære inn en slippkommando når hunden IKKE har noe i munnen. Det andre er at du må få snudd en veldig negativ følelse i hunden (noen prøver å ta fra meg det jeg har) til å bli positiv og ikke anspent.

Jeg øver inn "slipp" ved at når vi går tur, så plutselig slipper jeg ned på bakken 5-6 godbiter i en "smell" og sier "slipp". Og hunden går og spiser. Dette gjentar jeg flere ganger - over litt tid. Da lærer jeg hunden at "slipp" betyr "her har du en haug med deilige godbiter - væsjego". Etterhvert så sier jeg "slipp" og venter to-tre sekunder før jeg slipper godbitene. Da rekker hunden å forvente at det kommer godbiter - og det gjør det. Samtidig som hunden spiser godbitene så bøyer jeg meg ned og roter litt i godbitene eller helt i nærheten. Dette fordi at hunden skal bli vant til at jeg sier slipp, det regner godbiter og jeg bøyer meg ned og har hånda helt i nærheten av hundens munn (godbiter og det den har sluppet). Så - når alt dette sitter og er ok. Hunden har bare gode, positive assosiasjoner til ordet "slipp", så kan jeg begynne å øve inn med en gjenstand. Og da begynner jeg med en ekstremt kjedelig og lite interessant gjenstand for hunden. En gjenstand hunden egentlig ikke liker å ta. Som en flaske, en kjedelig leke den aldri leker med, sammenrullet avis osv. Og så følger jeg med på når hunden er iferd med å gå lei tingen - og så sier jeg "slipp", helt idet hunden slipper av seg selv - og lar det regne godbiter. Husk å bøye deg ned for å rote litt i godbitene og ta tingen forsiktig opp. Hvis du tror hunden kan komme til å kaste seg rundt og ta tingen, så vær klar med ekstremt gode godbiter og dytt det mot ham idet den snur seg. Slik at det blir mer godbiter. Hensikten er å gjøre "slipp" til noe positivt. Og ikke lengre forbindes med stress, frykt eller kamp med eieren. Og hvis du får til dette, så gir du selvsagt tingen raskt tilbake til hunden, slik at den lærer at den heller ikke blir borte hver gang du tar den.

Biting

Nicko, schäferen, har også en utfordring med biting. Han liker å leie folk - ved å bite over feks hånda til de som kommer på besøk. Hvorfor han gjør det er ikke godt å si, men mange hunder roer seg selv ned ved å bite og ha noe i munnen. Det kan derfor hende at Nicko har lagt seg til denne uvanen med å leie/bite folk fordi han blir veldig stressa, giret når det kommer noen. Her må det også avledning til - dvs lære inn en annen atferd isteden. Det enkleste vil være å lære han å være på en spesiell plass når det ringer på døra. En plass hvor han kan se hvem som kommer, men hvor han skal vente til gjesten(e) har kommet inn og feks satt seg. I tillegg kan man lære Nicko å ta med seg noe, en leke, til eieren før han får gå til gjesten. På denne måten vil Nicko ha fått senket sitt stressnivå betydelig før han kommer i kontakt med gjesten. 

Nickos biting for å "holde" oppfattes selvsagt som skummel og må trenes bort.

Mali, amerikansk bulldog/Ca de bou, er 1,5 år og i sin verste alder. Hun hopper og biter eier når hun blir overstressa. Marens taktikk med å holde god kontakt med hunden - samt å få den i sitt, er jo god. Problemet er at Mali har et vedvarende høgt stressnivå og dermed bikker det fort over. Hun har derfor også dårlig konsentrasjon - så jeg ville nok tenkt at Mali over en 5-8 ukers periode måtte fått ned sitt stressnivå. Det betyr nok mat, nok hvile, ikke så mye negative opplevelser eller tilbakemeldinger fra eier, men heller bruke hodet enn fartsfylte øvelser. Hun er så urolig og stressa at det å bruke "harde" metoder vil kunne bli farlig på sikt. Jeg ville fokusert på å få bygget opp et godt forhold mellom hund og eier - for det er ikke bra nå. Det er blitt en negativ relasjon. Hvor begge mislykkes.

Bjeffing - utagering

Pippilotta, Shih tzu/Poleranian, er en bekymret varslerhund. Vi må huske på at hun er avlet fram for å sitte i vindusposten for å varsle når det kommer inntrengere. Så når hun bjeffer og bråker, så gjør hun det hun kan best. Og når matmor bjeffer og bråker med, så kan det jo hende Pippilotta syns de er et godt team.

I tillegg er Pippilotta engstelig, så da må hun i tillegg til å varsle at noe nærmer seg, så må hun også forsøke å skremme det litt lengre unna. Og da blir det selvsagt enda mer bråk.

Hvordan skal man klare å få en hund som er engstelig til å ikke prøve å få det skumle lengre unna? Jeg ville umiddelbart tenkt at det vil være bra å jobbe med hundens selvtillit. For en hund som mestrer en del, vil ha mye mer selvtillit til å mestre også det som er skummelt. Og i tillegg til å gjøre øvelser som øker selvtilliten (snuseøvelser feks) så ville jeg brukt sladretrening (se lengre opp). Startet med god avstand til det det er verdt å bjeffe mot og så bruke masse godbiter for å på sikt få endret fra en umiddelbar fryktfølelse når man ser noe - til en umiddelbar godfølelse. Det å jobbe bort fryktfølelse er vanskelig og tidkrevende, for man må jobbe med selve følelsen (det amygdala oppfatter) og ikke bare nekte hunden å varsle/bjeffe. Da er ikke frykten fjernet, kun muligheten for å få utløp for den.

Maren tenker at løsningen er at eieren tar med seg en bærbar hule, slik at den får et trygt sted å gjemme seg. Det er i hvertfall bedre enn ingen ting, men terskelen for å varsle blir ikke nødvendigvis noe høyere. 

 Generelt

Generelt er jeg skuffet over at det brukes mye tvang, at man utfordrer rett på de sterkeste triggerne - og at det ikke er noe fokus på bakgrunnen for hundenes atferd. Det bør jo arbeides med frykt, med medfødte instinkter og med godt innlært atferd. Og så må man arbeide med å endre atferden/uttrykket til noe som blir positivt for både hund og eier. Dersom eier klarer å tenke "hva kan vi gjøre isteden!" - så vil mye være gjort. Altså ikke bare terpe på at hunden skal slutte med en atferd, men gi den en ny atferd isteden. 

Det er alltid lettere å lære inn en ny atferd - enn å forsøke å få den til å bare slutte med noe  innarbeidet som har fungert for hunden inntil nå.

Jeg er skuffet over at man ikke er tydelig på at man bør ha flere typer godbiter, og mer og bedre godbiter dersom de man har ikke fungerer. For det er så mye enklere og mer motiverende når man kan tilby hunden noe fint - istedenfor noe ubehagelig.

Jeg syns det er leit at stressproblematikk hos hunder ikke er en del av fokuset, samt at unghunder er i en rivende hormonell utvikling som faktisk gjør at det går litt ekstra i ball hos noen. Atferden skal selvsagt jobbes med, men man må vite hvordan en hund full av cortisol virker, og hvordan man over tid kan få ned det generelle stressnivået. 

Jeg tror fortsatt at det er fordi dette er en TVserie som skal løse store problemer på ekstremt kort tid, at det blir så mye å sette fingeren på her. Kanskje foregår det mye vi ikke ser som er vesentlig. Men det jeg syns er verst er at man helt glemmer hundens reaksjonsmønster i dette her. Det vises liten forståelse for hva som ligger bak. Dersom det kun er tillært atferd, så kan det enklere endres, men om det er følelser/instinkter inne i bilde så må det jobbet lenge og systematisk for å endre godt satte reaksjonsmønstre i hjernen. Reaksjoner som kommer instinktivt, for eksempel som at jeg får hjerteklapp når en bil kommer over i feil kjørebane og rett mot meg. Jeg klarer ikke å velge å ikke få en raskere hjerterytme, trekk pusten kjapt og kanskje utstøte et hyl. Det blir som å tvinge noen med flyskrekk til å ikke være redd lengre...Man kan sikkert tukte folk til å holde frykten for seg selv - men de slutter ikke å være redde selv om du for eksempel gir dem en kjeftskur hver gang de skvetter eller skjelver. 

Til sist vil jeg bare minne om Mattilsynets faktaartikkel om hva som er lov i forbindelse med trening av hund. Jeg er ikke i tvil om at Maren vil få til resultater med de fleste hundene i løpet av denne serien, men om de er gode for hundene er jeg mer i tvil om. Og om det er varige endringer får vi kanskje aldri vite. 

Jeg kjenner at jeg er usikker på om jeg orker å se mer av denne serien. 

Når atferdsproblemer hos hund skal skape TVunderholdning

På lørdag startet serien "Fra bølle til bestevenn" på NRK1 med hundetrener Maren, som vi ble godt kjent med i serien Superhundene. Jeg syns det er flott at NRK har fokus på positiv hundetrening og tror at mang en hundeeier fikk seg noen aha-opplevelser når de så serien Superhundene. Vi fikk se hvordan Maren trente hundene ved hjelp av godbiter og lek, og hun forklarte godt hvorfor hun gjorde som hun gjorde.

I Superhundene brukte Maren litt tid på å finne en omplasseringshund som hadde noen grunnleggende riktige ferdigheter eller motivasjon ut fra hvilke ønsker og behov framtidig hundeeier hadde. Dette fungerte ganske så bra, selvom jeg er litt skeptisk til om hunden som gjorde store utfall mot andre hunder - ble "kurert" for det ved å bombarderes med mange hunder på Dogs4all messa. Jeg tror dessverre ikke det. Jeg tror den bare ble overmannet av inntrykk og dermed "ga opp". Men i det store og hele en veldig bra serie for den vanlige hundeeier!

Det var allikevel med litt skrekkblandet fryd at jeg la meg på sofaen for å se NRKs nye hundeserie "Fra bølle til bestevenn". Nå er det problematferd hos hunder som skal endres i løpet av noen uker. Og jeg er ikke i tvil om at mye kan gjøres med riktig trening og motivasjon. Allikevel så syns jeg nok ikke dette første programmet var helt etter forventningene og jeg skal forklare hvorfor.

Maren møter hundene i sine hjemmemiljø før treningsleiren starter. Det er veldig bra, for da får hun jo se hvordan de reagerer/oppfører seg i kjent miljø. Det jeg savner er at hundene blir grundig undersøkt av veterinær før treningsleiren, for det kan være ganske mange fysiske årsaker involvert i en del problematferd. Jeg hadde satt pris på at dette hadde blitt kommunisert tydelig og at jeg visste at ingen har tannverk, ryggproblemer eller feks lavt stoffskifte i utgangspunktet. For det kan jo være smerter som gjør at Anton ikke vil bevege seg - og ikke bare stahet? Jeg går ut fra at hundene er sjekket før de fikk være med i programmet, men det ville være fint om seerne var klar over at aggressiv atferd kan komme av smerter. Jeg har selv opplevd at min hund ble aggressiv i løpet av noen uker - og det viste seg at hun hadde to knekte tenner. Når tennene ble trukket så ble aggresjonen borte over natta.

Alle hundene med alle sine utfordringer - fra jakt til frykt sikkert - samles samtidig hos Maren. For hunder som allerede er stresset så er dette en forferdelig situasjon. Og også for eierne. Som Maren også sier så blir jo hundene påvirket av eiernes følelser og stressnivå - og motsatt. Men jeg forstår jo at for TVproduksjonen og underholdningsverdiens skyld så måtte det kanskje gjøres slik...Og det er ikke tvil om at hundeeierne har godt av å se hverandres utfordringer og å lære av det også.

Flere av hundene utagerer og drar kraftig i båndet. Jeg syns det er forferdelig å se på at disse bruker halsbånd og ikke sele. I dag vet vi hvor mye skade et halsbånd kan gjøre på hals, blodårer, muskler, sener, skjoldbruskkjertel, tungebein. Og når Maren i tillegg uttaler at det er bra de nå bruker halsbånd og ikke sele for å få bedre kontroll, ja - da blir jeg veldig skuffet.

Jeg reagerer også på at Maren sier hundene ikke skal få kveldsmat. Hensikten er god - hun vil at hundene skal være mer motivert for godbiter/mat til trening - men en hund som er i ubalanse/sterk stresset situasjon trenger å få dekket sine grunnleggende behov: søvn/ro, mat og drikke, trygghet og varme. I tillegg så vil stressede hunder ha et sterkere behov for gode rutiner, og dersom de nå ikke skal få kveldsmat - så vil det også bli et stressmoment for dem. Og kanskje også for eier. Dersom det er så viktig at hunden skal være sulten til treninga - så kunne for eksempel kveldsmatmengden blitt halvert. Da ville rutinen vært opprettholdt, hunden kanskje blitt fornøyd - samtidig som at det var mer sulten dagen etter.
Men så er spørsmålet om sult er et godt utgangspunkt for trening. For friske hunder kan det være det. For hunder som ikke har et forhøyet stressnivå, som er i indre balanse så er det helt greit - men jeg tror en og annen av disse hundene på Marens treningsleir ikke er helt rolige til sinns. Og disse hundene går ikke på dressurkurs fordi de er udresserte, men de har atferdsutfordringer. Det er stor forskjell på det - og på hvordan man jobber med dette. Det handler om å bryte mønstre, få en redd og engstelig hund til å ikke komme med skremme-atferd, og å dempe medfødte instinkter som jakt eller gjeting.

I tillegg så forklarte Maren at det kan hende hun må bli streng, veldig streng etterhvert, ettersom det ikke funket tilfredsstillende med avledning. Når det kom til border collien som gikk fullstendig bananas mot sykkelen. Jeg håper hun finner en bedre løsning enn å bli veldig streng...

Men ellers så syns jeg dette er et godt program - og jeg forstår jo at det vi ser på TV kun er brøkdeler av treningen. Jeg syns Maren er god til å forklare sine treningsmetoder - og hun er flink til å veilede hundeeierne til små endringer som betyr mye for hund og eier. Og jeg tror at vi kommer til å se helt annen atferd hos alle hundene i siste episode - og nettopp det vil kunne motivere mange fortvilte hundeeiere til å endre egen atferd, kontakte atferdskonsulenter eller søke kvalifisert hjelp til sitt hundehold.
Og jeg liker at hun tidlig forteller hva som er målet for treninga. Det er "små, oppnåelige" mål det handler om. Man kan nemlig ikke endre alt på en gang - men ta tak i det verste kanskje, og så jobbe hardt og lenge med å endre innøvd atferd til å bli noe som både hund og eier kan leve godt med.
Bra!
Og jeg mener virkelig at vi trenger slike TVprogrammer med fokus på alt hva hunder kan lære og forstå - og hvordan vi mennesker kan bli gode veiledere for dem. Takk til NRK og Maren for dette:)

Klippet fra NRK.no

Kastrering av hund

Mange lurer på om de bør kastrere eller sterilisere hunden sin - ut fra atferdsproblemer. Aller først må vi rydde opp i ordbruken: man kastrerer både hanndyr og hunndyr. Kastrering betyr å fjerne testikler eller eggstokker/livmor. Dersom man steriliserer hunden, så fjerner man ingen ting, men bare klipper over eggleder eller sædleder. Ved sterilisering så forsvinner ikke hormonproduksjonen, men det gjør den ved kastrering. Ofte hører jeg at man snakker om kastrering av hanndyr og sterilisering av hunndyr - dette er en vanlig misforståelse. Stort sett er det alltid kastrering det er snakk om.

I Norge er det Lov om dyrevelferd som begrenser muligheten for kastrering av hunder. I Dyrevernlovens §9 står det: "Det skal ikke gjøres operative inngrep eller fjernes kroppsdeler på dyr uten at det foreligger forsvarlig grunn ut fra hensynet til dyrets helse. Det er likevel tillatt å foreta forsvarlig merking av dyr i dyrehold. Avhorning og kastrering er tillatt når det er nødvendig ut fra hensynet til dyrevelferd eller av andre særlige grunner."

Kastrering av dyr er tillatt når det er til det beste for selve dyret - ut fra medisinske og/eller helsemessige årsaker. Har man en tispe som blir sterkt deprimert i forbindelse med løpetid (som slutter å spise, drikke feks) så er det en helsemessig god årsak. En hannhund med en testikkel i bukhulen er også en god grunn fordi det er kjent at denne vil være mer utsatt for kreft.
Men de fleste som lurer på dette med kastrering - gjør det kanskje mest ut fra atferdsproblematikk?
Og da særlig på hannhunder.

Det er riktig at en del hunder kan få atferdsendringer som følge av kastrering - og da fordi man fjerner organer som er viktige i forhold til hormonproduksjon. Men det er jo slik at hormoner som produseres i organene ikke bare har med forplantingsevnen å gjøre. Det bør man ta med i vurderingen. Kjønnshormonene er viktige for individets mentale utvikling, selvtillit, fysisk utvikling osv. Jeg anbefaler å lese denne artikkelen for mer inngående kunnskap og for å forstå kompleksiteten i hormonenes funksjoner. Og det forskes stadig på dette. For eksempel er kjønnshormoner helt vesentlig for vekstsonene i hundenes beinstruktur, og for når disse "lukker" seg. Ofte anbefaler veterinærer at tisper bør kastreres før sin første eller andre løpetid for å forebygge jurkreft. Dessverre har ikke alle veterinærer god nok kjennskap til hormonenes andre funksjoner og vil derfor ikke ta alt med i vurderingen. Dette viser bare hva man bør ha tenkt på før man går til et slikt inngrep. Hunders pels blir også vesentlig dårligere ved kastrering - og den blir ofte mindre vannavstøtende, noe som er dumt dersom du har en hund som er mye i vann. I tillegg vil hunder få lettere for å legge på seg ettersom fordøyelsen i hviletilstand er lavere hos kastrerte hunder enn hos ukastrerte. En matglad hund vil derfor måtte få mye mindre mat, noe som igjen kan være stressende for den - og eieren. Og husk at fedme er skadelig også for hunder.

Hva du bør vurdere før kastrering
Snakk gjerne med en veterinær, men husk at veterinærer ikke er atferdsspesialister. De er utdannet på å forstå hvordan kroppen er bygd opp samt for å kurere sykdom og skade, mens de som har faglig kunnskap om atferd er utdannet etologer. Her finner du en oversikt over utdannede atferdskonsulenter som du kan ta kontakt med for en vurdering.

Er du sikker på at hundens atferd er knyttet til kjønnsdrift? Rir hunden på alt og alle  fordi den er seksuelt frustrert - eller er det pga stress? Stress hos hunder gir seg nemlig utslag i riing...Mange tisper rir også.

Er du sikker på at hundens bjeffing og gneldring mot andre hunder ikke bare handler om at hunden vil hilse, vil skape større avstand, er redd? For om du kastrerer en hund som utaggerer fordi den er redd/bekymret - så vil du ved å fjerne testosteronproduksjonen kunne gjøre den enda mer redd og lite selvsikker, og problemet vil øke.

Er du sikker på at hundens urolige atferd er knyttet til løpetid, andres løpetid - og ikke bare er et uttrykk for at den kjeder seg, er på vakt eller har vondt noe sted?

Kastrering er dessuten et inngrep som også kan gi komplikasjoner som alle andre inngrep.

Jeg har selv en kastrert hund - ut fra medisinske årsaker. Hun verken spiste eller drakk under løpetid, så jeg måtte mate henne med mat og vann flere ganger daglig. Og når løpetida endelig var over, så gikk det et par måneder og så var det på'n igjen fordi kroppen hennes da var i beredskap for å føde. Hun tilbrakte dagene ved å sitte i hjørnet på sofaen og stirre inn i veggen, og vekten raste. Og hun ble verre og verre for hver løpetid. Når hun så hadde tre løpetider i året, bestående av første en måned med selve løpetiden og deretter en måned etterpå med "falske valper", så ble det lite livskvalitet igjen. Det var derfor ingen annen god løsning enn kastrering ifølge veterinæren. Men når jeg spurte om bivirkninger så fikk jeg kun vite om vektøkning, dårligere pels og mulig inkontinens. Jeg spurte spesifikt om det ikke ble andre bivirkninger ettersom en viktig del av hormonproduksjonen ville opphøre - men det kunne ikke veterinæren svare meg på. Derfor har jeg selv lest meg opp på forskning innenfor dette - og det viktigste er vel kanskje å tenke på at dyrene er som mennesker: sammensatte. Ett hormon har ikke bare en funksjon, men mange.

Her kan du lese generelt om kjønnshormoner.