Søking - hundenes medfødte talent

Har du lyst til å lære hunden din å søke? Å få den til å gå spor? Få hunden din til å finne gjenstander eller mat? Surprise: Den kan alt dette allerede!!

Alle hunder har en fantastisk luktesans - og om de får lov så bruker de den over alt og i mange, mange sammenhenger hver eneste dag. Det som er litt rart, og dumt, er at det er vi som hundens eiere som ofte avlærer hunden å bruke snuten. Mange hunder har nesten helt sluttet å snuse, fordi de har blitt "straffet" for det, fordi de har fått beskjed om at det er feil - og fordi deres snusing er en av de første atferdene vi som eiere prøver å plukke av dem. Nå tenker du sikkert at "Nei! Det kan ikke stemme..."  Og jeg skulle ønske det var så vel, men:

Når man skaffer seg hund, for eksempel en valp, så vil vi som eiere raskt at den skal tilpasse seg vårt regime: den skal gå inntil oss på turer og ikke surre rundt i grøfta, ikke dra i båndet, ikke bestemme hvor vi skal gå, ikke følge etter katten, ikke gå utenfor stien. Ganske raskt bruker vi mye tid og krefter på at hunden skal følge oss - og ikke tenke selv eller bruke sine ferdigheter for å finne sine veier å gå. Altså avlærer vi hunden å bruke snuten på turer. Kanskje blir vi til og med irritert på den?

Når hunder kommer til nye steder, feks på besøk hos svigermor, så vil hunder undersøke dette nye stedet ved hjelp av blant annet snuten. De vil raskt inn og sveipe over rommene for å sjekke ut hvem som bor her, hvem som har vært på besøk, om det har skjedd noe spennende her, om det fins noe godt her osv. Men lar vi de få lov til det? Neida, når vi tar med hunden på besøk, så skal den være rolig inntil oss hele tida, og aller helst være rolig og være usynlig. Fordi når vi sjekker ut rommet, så gjør vi det med øynene våre - og det får holde. Altså lærer vi hunden at på nye steder skal du heller ikke bruke snuten og den fantastiske sansen du har til å utforske.

 

I filmen her ser man hvordan Chantie følger et spor. Det går raskt, for hun er godt vant til å spore fordi hun alltid har fått lov til det. Og jeg blir selvsagt ikke sur når hun ikke kan komme fort nok fram fordi jeg ikke klarer å henge med. Det er jo min feil :) Legg merke til at hun følger spor selvom snuta er ganske så høgt over bakken.

I møte med andre folk, er det også mange som ikke liker at hunden kommer fram for å snuse. Også her skal hunden holdes tett inntil eier og være i ro. Vi gir hunden beskjed om at dens trang til å sjekke ut vedkommendes helsetilstand, aktivitetsnivå, hormonbalanse og hvem vedkommende har vært i kontakt med og hvor - ikke er ønskelig. Vi har kontrollen over situasjonen, og hundens behov for å sjekke ut er unødvendig.

Så - blir hunden halvannet til to år, og eieren tenker at nå må vi finne på en aktivitet for hunden. Kanskje søking er tingen?! Da skal eier liksom i gang med å lære hunden å søke. Noen vi nå har brukt like langt tid på å få hunden til å forstå er feil atferd.... Lykke til med det!! :P

Hundens nese er fantastisk, og det er helt utrolig hva den kan oppdage! Hunder kan ikke bare finne mistede gjenstander, men de kan også lukte når eier om en stund vil besvime eller få føling om vedkommende har diabetes. Hunder lukter kreft og jeg er helt sikker på at de også kan skille på mennesker med gode og dårlige hensikter. I tillegg så er søking en aktivitet de mestrer og de kan jo underholde seg selv i timevis på nye steder om de får lov å bruke snuten for å utforske. Jeg mener det er ganske så slemt å ta fra hundene denne aktiviteten. Og da blir det også litt dust å tro at du etterpå skal lære hunden å søke. Hunden KAN søke. Men kanskje må du jobbe ekstra for at den skal få tillit til deg - om at det nå er i orden å plutselig bruke snuten igjen.

Ta en titt på filmen her. Dette var ute på tur i går. Vi går på en sti, men plutselig drar Chantie rett til skogs. Jeg henger på så godt jeg kan, for jeg forstår jo at hun har en plan og har ferten av noe. Vi går ca 8-10 meter inn i skogen, og der finner hun superraskt det hun kjente lukten av 10 meter unna: noe tørt, lite og spiselig. Jeg aner ikke hva det var, men er imponert av at DETTE luktet hun på lang avstand.

Vi som eiere trenger ikke lære hunden å søke, om du ikke har fratatt den muligheten i utgangpunktet. Men vi må anerkjenne den for det og la den få lov å følge spor, finne spennende ting, lukte på ting vi syns er ekkelt - og henge på når de virkelig har funnet et spor den mener det er verdt å følge! Du trenger altså ikke å legge ut et spor, gjemme gjenstander eller bruke mye tid på tilrettelegging, det holder å la hunden få bestemme tempo, vei - og se hvor ferden går:) Og du vil ha en fornøyd og sliten hund når dere kommer hjem. Og du, la den få utforske både garasje, vedskjul og gjerne også hos venner og bekjente. Eller arealene i en park, ved et gatekjøkken eller andre steder hvor folk og dyr ferdes.

Til slutt en liten historie fra i høst. Chantie og jeg var på tur i et skogsområde som er et etablert turområde her i Nes. Da vi nærmet oss parkeringsplassen hørte vi at der var det mange folk og mange hunder. Jeg har sett at det trenes med redningshunder/sporhunder i området jevnlig, så jeg tenkte at det sikkert var disse som var på plass. Chantie blir stresset og utrygg av en del mennesker, så jeg tenkte at disse gidder vi ikke å møte på, så isteden for å følge stien ned til dem så tok vi inn til høyre gjennom skogen i retning der jeg visste at bilen min sto. Den sto på en annen parkering enn der alle folka var. Etter bare 15-20 meter så fant Chantie et spor hun ville følge, og ettersom det gikk "riktig vei" i forhold til dit vi skulle, så lot jeg henne følge sporet. Det gikk ganske fort i 40-50 meter, før hun bråstoppet ved et veltet tre og begynte å bjeffe. Skikkelig. Jeg så ingen ting, og ba henne om å være rolig, noe hun ikke gadd å høre på - hun fortsatte å bjeffe, litt sånn usikkert og varslende. "Slutt, nå - det er ingen ting her. Kom vi går" sa jeg igjen, litt høyere nå. Da hørte jeg en stemme fra buskaset som sa "Joda, jeg er her - men jeg gjemmer meg fordi det skal komme en søkshund for å finne meg". Jeg ble skikkelig overraska - beklaget forstyrrelsen, og fikk dratt med meg Chantie vekk fra markøren. Og så roste jeg selvsagt Chantie masse, for hun hadde jo virkelig gjort en god jobb! :)

Slike hendelser vil jeg ikke få - om jeg ikke lot henne få bruke nesa der hun vil! Hun har selvsagt funnet både fugler, lemmen, padder og mus - samt ulike hi på denne måten. Hun gir meg mange flotte opplevelser på tur. Bare litt unna stien hvor alle andre tråkker!

Rovdyratferder i lek med hunden

Medfødte atferder

Hunder er sosiale rovdyr. Men de er ikke utelukkende rovdyr, ettersom de også kan spise og fordøye en rekke grønnsaker. De er også åtseldyr. Selv hundrevis av generasjoners selektiv avl har ikke klart å fjerne rovdyratferden hos hunder. De er og blir rovdyr. Jaktatferd som fins hos både ulv og hund er:

1. Søke (finne bytte hovedsakelig med nesen)
2. Snike seg innpå
3. Styrte mot (bevege seg raskt mot byttet)
4. Jage – dersom byttet flykter
5. Gripe/holde/riste/drepe
6. Dissekere og spise
7. Gnaging og forsvar av mat

Gnaging er for rovdyr en livsnødvendig aktivitet. Det holder kjevene i god stand (noe den trenger for å få tak i mat!), holder tennene i god stand – samt gjør hunden i stand til å spise bein som i naturen er en del av kostholdet. For rovdyr er det særlig energikrevende å få tak i mat, noe som gjør at de også forsvarer sin del av byttet fordi det ikke er godt å vite hvor lenge det blir til neste måltid. Alle disse medfødte atferdene finnes i hundene våre. Uansett hvor lett tilgang familiehunden vår har på mat, så vil hunden være programmert til å reagere med matforsvar i visse sammenhenger. Det meste kan trenes på – og uønsket medfødt atferd kan også dempes ved riktig trening og belønning for den motsatte atferd. Det er vanskelig å få en hund til å forstå at den skal slutte med en atferd (dvs belønne «ingen» atferd), men enklere å lære inn en motsatt atferd – eller ny atferd.

Rovdyratferder i lek

For hunden er det viktig å få utløp for medfødte atferder. På denne måten får man en harmonisk hund som ikke bare ligger og samler opp uforløst energi og «lysten» til å jage. Hunder er ulike – og har ofte sine favoritter blant de medfødte atferdene. Noen elsker å søke, noen jager mens andre elsker å rive ting i filler. Her kommer noen tips til hvordan du og hunden din kan bruke disse atferdene på en positiv måte:

Leke gjemsel: ble hunden bli sittende (eventuelt få noen til å holde den), mens du gjemmer deg. Dette kan gjøres både innendørs og utendørs. Her trigges søke-atferden. Begynn enkelt og ros masse/gi godbit når hunden finner deg. Etter hvert kan dette gjøres vanskeligere og vanskeligere. For eksempel på steder med mange lukter. Man kan også la hunden lete etter favorittleken sin – eller en kong med godbiter inni. Det kan være lurt å ha en spesiell leke som gjemmes, slik at hunden vet hva den leter etter. Den vil kunne lukte sin spesielle leke, så etter hvert kan den gjemmes ganske avansert. Om hunden gir opp – så har du startet for vanskelig, eller med en for lite interessant leke. Rykk tilbake til et enklere stadium! Om hunden virrer rundt, men ER interessert, så ikke hjelp til. Dersom hunden venner seg til at du løser oppgaven for den, så LÆRER den at den raskere kommer i mål om den forholder seg passiv.

Apportering: Alle hunder har nok i seg atferden med å apportere, men noen har denne sterkere i seg enn andre. For eksempel apporterende hunderaser som er avlet for å hente byttet som jegeren har skutt. De hundene som viser liten interesse for apportering må man jobbe mer med for å få «vekket» lysten. Mange hunder er dessuten blitt redd for å bære på ting, fordi eieren ofte (alltid??) har straffet den og blitt sint så fort den har noe i munnen: en sokk, fjernkontrollen, en sko, en blyant eller noe annet. Eieren har blitt sint og kjeftet – og det hunden lærte var at man ikke skal bære noe. Den vet jo ikke at en sokk er verdifull og skal ikke has i munnen… Dersom man ønsker å unngå å straffe hunden for bæring av objekter, så er selvsagt løsningen å alltid rettlede til at det den bærer er sine egne leker, eller noe annet som er ok (båndet sitt, matskåla, avisa).

Øve på avlevering: For å unngå situasjoner hvor eier er sint når hunden har tatt noe den ikke viste var ulovlig – er å lære hunden å avlevere den det har i munnen. Som i alle andre øvelser gjelder det her å følge nøye med på når hunden gjør den atferden jeg ønsker å forsterke. Altså – slippe/gi meg leken. I starten kan man «bytte» med hunden – dvs når den har noe i munnen som du vil den skal slippe, så finn fram en ekstremt god godbit og hold den foran hunden. I det sekund du ser at hunden løsner taket for å heller ta godbiten så si «slipp» og gi godbiten. Etter gjentatte øvelser vil hunden forstå hva slipp betyr. Det er dessuten best om hunden ofte opplever at den får tilbake det den slapp også. På den måten forstår den at det ikke alltid dreier seg om å tape det den hadde. Denne kommandoen er fin å ha lært den dagen bikkja tar en 500-lapp eller et annet verdipapir som ikke bør rives i filler…

Kaisa (t.v) og Chantie leker drakamp

Drakamp: Mange hundetrenere advarte tidligere mot å ha drakamper eller «herje» med hunden din med begrunnelse at dette ville lære den jaktatferd, gjøre den dominant og aggressiv. Hunden din ER allerede et rovdyr med medfødt jaktatferd! Poenget med å benytte disse atferdene i lek er at hunden får utløp for sine medfødte atferder SAMTIDIG som den lærer å håndtere dem. Og den får utløp for masse energi og gir godt samspill mellom hund og eier. Løsningen er selvsagt kontrollert lek, og det å lære hunden kontroll over hvor hardt (løst!) den kan bite uten å skade. Kamplek er krevende: krever masse konsentrasjon og bevegelse hele tida. Og når hunden og du leker drakamp så jobber dere på lag. Ulver og andre villhunder nedfeller byttet sammen ved å dra i forskjellige deler av byttet. Det å leke slik med hunden er derfor med på å forsterke båndene mellom dere. Men det er alltid du som eier som skal kunne starte og avslutte leken. Og det bør gjøres før den blir altfor ivrig.

Drakamp-regler:
1. Hunden slipper på kommando
2. Hunden skal ikke ta kampleken uten invitasjon
3. Hyppige lydighetspauser underveis
4. Nulltoleranse for ulykker

Sportrening: Det å lære hunden å gå spor, handler ikke om å lære hunden å lukte (den har en fantastisk luktesans!), men å motivere hunden til å følge sporet til sporleggeren. Til å ikke distraheres av andre lukter som finnes i nærheten. Begynn med bittesmå godbiter med jevne mellomrom og øk vanskelighetsgraden underveis. Noen hunder følger spor den finner ute helt av seg selv – og da «kopler den bare ut ørene» og er døv for kommandoer. Ikke straff denne atferden neste gang, bli heller med hunden og se hvor sporet fører hen! Det finnes ikke noe mer spennende enn å følge et ukjent sport – og å se hvor lett hunden følger et spor som er usynlig for oss!

Dissekering: Noen hunder elsker å dissekere, dvs rive i filler ting isteden for pent å pyntelig å åpne eller gnage. Chantie er en dissekerer! Jeg har ikke tall på hvor mange typer leker jeg har gitt henne til ulike formål – men alle ender i biter. Vi har prøvd baller som skal trilles slik at godbiter faller ut, bokser som kan åpnes, «intelligente leker» som skal dyttes/rulles eller løftes på – Chanties teknikk er å hoppe på, bjeffe og så ødelegge! En slik «destruktiv» hund krever mye aktivisering – og blir like lykkelig for et par gamle hullete sokker, som en dyr knuteleke. Gi den utslitte håndklær som er knytt knuter på, gamle sokker, t-skjorter, pappesker eller annet som uansett skal kastes. Men følg med på at den ikke spiser noe av det. Etterpå kan den læres til å rydde opp bitene i en egen boks. (Se tidligere utlagt film hvor Chantie rydder papirbiter for første gang.)

(Innlegget er skrevet basert på kapittel 2 i boka Kulturkollisjonen mellom hund og menneske av Jean Donaldson, Canis forlag, 2007)