Problematferd hos hund

Har du en hund som hopper opp på folk? 

En hund som tigger ved matbordet, eller kanskje forsyner seg selv fra bordet? 

En hund som bjeffer intenst på alt og alle? 

En som regjerer i sofaen og godstolen til tross for mange beskjeder om at det ikke er greit? 

En hund som graver i blomsterbedet? 

Som stjeler ting og som ødelegger? 

Som drar i båndet og ikke forstår noe av disse gå pent i bånd-greiene, men heller vil saumfare grøftekantene? 

Som vokter maten sin og senga si?

Som ikke takler å være alene hjemme uten å ule og bite på listene? 

Som ødelegger sko og puter?

Ja, da har du en problemhund.

Eller kanskje en hund med problematferd?

Eller kanskje en hund med problemer?

Eller kanskje en hund med helt naturlig hundeatferd?

Atferd som vil være livsnødvendig dersom den skulle klare seg alene ute i verden.

Den måtte ha kunne skaffe seg mat; og da må den kunne grave, bite, stjele, lete høgt og lavt...
Og den måtte ha passet på maten sin mot andre i dårlige tider, ved å vokte og forsvare.
Denne måtte kunne komme seg unna det den var redd; ved å bjeffe, knurre, hoppe på, skremme bort, være spenstig, kunne flykte kjapt over stokk og stein...
Den måtte kunne rømme og komme seg ut dersom den ble fanget; bite, ødelegge, bruke list...
Og når i all verden skulle en hund måtte kunne gå pent i bånd ved siden av et annet vesen - uten å snuse, uten å undersøke det som ligger i grøftekanten og frister...
Og den må ha god kroppsbeherskelse - enten den er vill eller tam. Og alle krumspring den gjør i oppveksten er med på å lære dette.


Hunder er sosiale og er gode på kommunikasjon seg imellom. De er avlet fram for å være vår beste venn, og derigjennom har de tilegnet seg en del kunnskap om hvordan VI kommuniserer. Men hva med oss? Har vi tilegnet oss nok kunnskap om hvordan hunden kommuniserer? Med ører, øyne, hode og haleføring, bevegelse, lyd osv?
Har du tenkt over at hunden kommuniserer neste bare uten lyd?? Mens vi kommuniserer nesten bare med lyd? Hvor vanskelig er det ikke for en skapning å skulle forstå all kommunikasjon via lyd (fra oss), når den ikke kommuniserer slik nesten i det hele tatt?
Og er det rettferdig at det er den som må lære seg vårt språk, mens vi gir blaffen i alt den forsøker å fortelle oss?
Og for å løse det vi mennesker kaller for problematferd hos hund, så må vi være tålmodige og ta inn over oss at vi må sørge for at hunden forstår det vi vil kommunisere....

Jeg tør påstå at det ikke fins så mange hunder med problematferd der ute. De er simpelthen helt vanlige hunder med nødvendig hundeatferd. Det er vi som kaller det problematferd når hunden oppfører seg som en "ekte hund". Når den graver, hopper, biter, bjeffer osv. Som den må for å lære, utvikle seg, forstå hvordan resten av verden henger sammen.


Hvis du vil ha en lykkelig hund, en hund som syns at den har det godt, trygt og et begivenhetsrikt liv, så må du slutte å tenke at den har problematferd. At hunden er problemet fordi den oppfører seg som en hund. Det er rett og slett vi som prøver å plukke av den mest mulig av det som er medfødt og naturlig for den!

Og det kan vi selvsagt gjøre. Men vi må gjøre det på en måte som ikke skader forholdet mellom hund og eier. Som ikke tar fra hunden dens oppdagelseslyst, trygghet og glede i livet.

For i bunn og grunn så er det ikke hunden som har problematferd, det er vi som kaller det det når hunden ikke oppfører seg som et voksent menneske....Og det er jo ekstremt dårlig gjort å forvente det.

Har du skaffet deg hund - så husk på at det er en hund du får:) 

Lytt til hunden

"Jeg er sliten, og trenger en pause."

Jeg sier ofte at Chantie er så flink til å gjøre seg forstått. Hun signaliserer  mye til meg og er lett å lese. Så plusetlig har jeg jo nå innsett at det kanskje ikke bare er det at HUN er flink til å gjøre seg forstått, men JEg er også flink til å forstå! Jeg har alltid vært opptatt av kommunikasjon - mellom mennesker, mellom dyr og mellom mennesker OG dyr. Det er derfor jeg også alltid har vært opptatt av å forsøke å forstå hva Chantie mener.

De fleste hunder lærer raskt å gå til utgangsdøra når de må ut og gjøre fra seg. Og de aller fleste hundeeiere er bevisst dette signalet. Men jeg er redd mange hundeeiere overser mye annen kommunikasjon og det gjør jo at hunden etterhver forstår at det er ingen vits i å kommunisere for den får ingen reaksjon lell...

Jeg avviser aldri Chanties kommunikasjon. Jeg er alltid oppmerksom på hva hun vil. Når det nærmer seg kveldsmat-tid så legger hun seg i gangen ved matskåla. Er hun veldig sulten så blir hun stående der. Jeg gir henne da alltid mat - som respons på hennes utsagn om "Jeg er sulten!".

Når hun vil ut så går hun mot døra. Vil hun bare ut å stå i bånd for å få med seg det som skjer - så går hun litt bakover når jeg henter fram leiebåndet. Da forstår jeg at hun ikke vil at VI skal ut å gå, men hun vil stå ute i bånd.

Når hun vil ut i hagen går hun til verandadøra. Ofte piper hun litt her, fordi det er lettere for meg å overse denne kommunikasjonen fordi hun jo ofte oppholder seg i stua ved verandadøra uten at hun vil ut.

Når hun vil leke, så henter hun en leke og kommer springende og hoppende mot meg. Det koster meg lite å leke i 3-4 minutter da, og ofte er det nok til at hun er fornøyd. Og hun fikk respons på kommunikasjonen.

Når hun vil ha dentastix så går hun dit hvor disse blir oppbevart - og kaster lange blikk mot oppbevaringsstedet. Dette belønnes med en dentastix, men det hender jo hun prøver seg på denne flere ganger. Da gir jeg henne beskjed om at "nei, du har fått i dag" - og viser henne stopp-tegn med hånda. Det aksepterer hun og går. Men jeg har respondert på kommunikasjonen hennes:)

Når Chantie står ute i bånd og vil inn, så bjeffer hun EN gang. Da responderer selvsagt vi alltid og spør om hun vil inn. Dermed har vi ingen "gneldrehund" som opplever at bjeffing ikke fungerer.

Når vi går tur og hun ser en vannpytt, så spør hun kjapt om hun kan bade. Dette skjer i et brøkdels sekund og er lett å overse. Det er et kjapt blikk på vannet og meg - og så forventer hun respons i form av ja eller "ikke nå".

Noen ganger legger hun seg ned når vi har vært på tur - og nekter å hoppe inn i bilen. Jeg forstår ikke alltid hva hun mener da, men forstår jo at hun mener hun ikke er klar for å ligge i bilen. Noen ganger betyr det at hun vil ned til vannet og bade først, andre ganger betyr det at hun syns turen har vært for kort. Uansett så kjefter jeg aldri for denne oppførselen, og som regel har jeg tid til å vente de to-tre minuttene det tar før hun sier  "ok da, så kan vi dra hjem" og kommer luntende og hopper inn i buret i bilen...

Hvis jeg hever stemmen inne til andre familiemedlemmer fordi jeg er irritert eller engasjert - så bjeffer hun mot meg og går. Det betyr ro deg ned. Jeg responderer ved å se henne og si "Det er i orden" og så roer jeg meg litt ned med både intensitet og stemmehøgde. Det er som regel helt fint å bli minnet på at nå oppfører jeg meg litt dårlig.

Når jeg kommer hjem så er Chantie alltid hoppende glad. Hun viser gjensynsglede med hele seg og er sikkert glad for å få selskap og fordi det er akkurat meg som kom nå. Hunder er flokkdyr og har det best sammen med oss. Det er da viktig at jeg også blir glad for å se henne og bekrefter at "jo - vi hører sammen!".

Flere ganger daglig kommer Chantie bort til meg og setter seg inntil meg. Hun kan touche borti meg med snuten eller legge hodet eller labben i fanget mitt. Alt dette er sterke signaler på tilhørighet og kjærlighet. Hvis jeg ikke respondere så kan det bety "at jeg liker deg ikke" - og det er vel det siste vi vil si til hunden vår! Klapp og kos alltid når hunden inviterer til det. Gi den bekreftelse på at vi hører sammen. Bruk 30 sekunder på det - alltid! Jeg oppsøker også Chantie når hun sitter eller ligger for å gi slik fysisk kjærlighet. Det er viktig for meg å ha et nært bånd til henne.

Chantie kan fint fortelle meg flere ting: hun kan be meg følge etter seg om det er noe hun vil ha tak i eller vise meg. Hun han vise meg hvor hun har vondt eller at det sitter noe i pelsen hun vil bli kvitt. Hun sier ifra om morgenen dersom jeg har sovet litt for lenge - og hun kan lett si til meg at nå er det kjedelig her - jeg trenger at vi finner på noe. Chantie peker med øynene. Hun kaster kjappe blikk mot det kommunikasjonen gjelder. Husk alltid å følge med på blikket til hunden! Det er lett å overse. Trolig kommuniserer hunden din masse med deg som du overser...

Alle hunder kommuniserer, men hvis de opplever å ikke få respons så slutter de selvsagt. Det er ingen vits i å snakke til noen som ikke hører. Eller som i verstefall blir sint fordi de oppfatter det som mas...

Lytt til hunden din! Det er aldri for seint å lære seg å lytt til hunden :)

"Kom igjen, prøv å ta ballen fra meg!"

Gneldrebikkje!

Da jeg var lita trodde jeg at en del bikkjer var "gneldrebikkjer", og at det muligens var en egen rase eller egenskap. Jeg kan huske fra min barndom at særlig elghunder sto ved sine hundehus og bjeffet - dagen lang. Enten i kjetting eller i en inngjerding. Etterhvert som jeg kom litt ut i verden oppdaget jeg at flere hunderaser sto og gneldret - konstant. Og jeg forsto at dette ikke var en egen rase, men kanskje en "egenskap" ved hunder? Noen bare var gneldrere. I dag vet jeg heldigvis bedre. Ingen er født gneldrere - de blir gneldrere. Og hvorfor det? Jo, fordi vi som hundeeiere verken lytter eller prøver å ta forstå hva de ønsket i utgangspunktet....

Bjeffing er en naturlig del av hunden språk. Noen raser bruker lyder mer enn andre, og selvsagt fins det også individforskjeller. Andre lyder som også er naturlig er piping, uling, knurring. Andre dyr har også lyder: katter maler og mjauer, marsvin lager pipelyder når de hører lyder som minner om mat eller eiers fottrinn og fugler kvitrer. Sjelden tenker vi at disse lydene er feil - mens en hund som bruker bjeffing i sin kommunikasjon med oss liker vi ikke. Dette er en av de første og største feil vi gjør - vi tillater ikke hunden å bruke ett av sine viktigste kommunikasjonsformer ovenfor oss. Og dermed er hunden nødt til å bruke andre former, feks hopping på døra for å komme inn/ut, "masing" ved å være innpåsliten, knurring for å si "gå litt lengre unna meg akkurat nå, jeg vil være i fred" osv. 

Dersom vi isteden starter med å forsøke å høre etter (forstå!) hva hunden vil når den bjeffer, så vil trolig bjeffingen avta. Dersom vi reagerer første gangen, så trenger den ikke fortsette med bjeffinga. Typisk for gneldrebikkjer er at de er FORLATT utendørs, av sine eiere - og de har startet med å bjeffe for å si at jeg vil inn. . Jeg vil inn sammen med flokken min! Hunden starter med et enkelt bjeff - venter litt for å se om det hjalp, for så å bjeffe igjen - dersom det ikke hjalp første gangen. Etterhvert vil den bjeffe mer og mer, og plutselig opplever den at eieren enten tar den inn ("Oj! Masse bjeffing fungerte!"), eller eieren kommer ut og kjefter på bjeffinga ("Oj! Masse bjeffing gjorde at eieren min kom ut til meg litt. Da var det koseligere enn når eieren ikke var ute!"). Og hva skjer?? Jo, hunden vil selvsagt måtte fortsette med intens bjeffing fordi vi har lært den at det er det som gir en ønsket reaksjon...

Etterhvert vil disse hundene ha blitt så vant til at den må stå uten og gneldre, at det er blitt en godt innlært atferd. Trist!

Chantie og jeg bor på byggefelt, og jeg er derfor veldig bevisst på at når hun er ute "alene" så kan det skje ting. Unger springer forbi, naboer kommer og går, katter sniker seg langs gjerdet. Mye av dette utløser selvsagt bjeffing hos Chantie. Hun bjeffer for å varsle oss om at noen nærmer seg. Hun bjeffer når hun blir ivrig og skulle vært løs for å jage katta, og ikke minst hun bjeffer når hun vil inn. Dvs hun bjeffer ETT BJEFF når hun vil inn. Det har hun nemlig forstått at er nok - fordi vi er alltid klare til å hente henne når hun ikke vil være ute lengre. Chantie er en utehund, så etter hver tur vil hun ligge ute litt. Noen ganger vil hun raskt inn, andre dager kan hun ligge ute i timesvis og snuse og kikke. Men hun skal alltid oppleve å bli hørt, når hun bjeffer. Så dersom hun bjeffer for å varsle, så iler vi til og overtar situasjonen: enten sier vi at "det var bare naboen", eller så tar vi imot besøket dersom noen kommer til oss. Dersom det er ivrig bjeff feks når katta har løpt forbi, så går vi ut og ser, og sier at "det var bare katta, den skal vi ikke jage". På denne måten så viser vi Chantie at joda, vi hører deg hele tida, og vi forsøker å forstå hva du kommuniserer.

Så - dersom du har en hund som ofte står ute og bjeffer - GJØR NOE MED DET! Begynn å lytte til hva hunden forsøker å fortelle deg. Ta den i hvert fall inn ved første bjeff. Det er en god start. Og husk at å endre atferden tar tid, særlig om den fra før av er godt innlært. Det finnes ingen hunder som står ute og bjeffer for moro skyld, men den kan ha lært at det er det den skal gjøre... 

Hundens språk kontra menneskespråket

Hunden ønsker seg et rolig og trygt liv som oss. Og den vet at den er totalt avhengig av sine mennesker ettersom det er vi som kommer med maten, det er vi som bestemmer når den får komme ut for å gjøre sitt fornødne og det er vi som bestemmer "humøret" og "stemningen" i hele familien.

Hunder kommuniserer mer med kroppen og kroppslige signaler, og mindre med stemmen. De er derfor mer observante på vårt kroppsspråk, vår mimikk og vår oppførsel, enn vi selv er. Hunder tilbringer mange timer i døgnet med å ligge og observere oss - når vi tror de slapper av.

Vår bruk av talespråk/snakking kommer ofte i veien for kommunikasjonen med hunder. For hunder er kroppsspråket viktigst, og lydene vi lager mindre viktig. Vi må derfor også bruke litt tid på å observere hundene våre - for å sette oss inn i deres språk. Vi skylder dem det - etter alle de timene de bruker daglig på å studere oss. Det er derfor VI som må gjøre en innsats for å forstå hundens måte å kommunisere på.

Når vi opplever at hunden blir verbal (knurrer, piper, bjeffer etc) så har hunden brukt mange andre ikke-verbale signaler først som vi ikke har oppfattet. Hunder kommuniserer ved å se til siden, snu hodet til siden, gjespe, senke hodet, snuse i bakken, gå unna, ved haleføring og masse annet! Disse signalene kan man lese om blant annet i boka "På talefot med hunden" av Turid Rugaas. Poenget er at fordi vi overser disse signalene så må hunden bruke sterkere signaler - og opplever ofte at vi da blir sinte! Og hvor frustrerende er ikke det? Her har hunden over lengre tid forsøkt å si at "jeg er i en ubehagelig situasjon" eller "jeg forstår ikke hva du forventer av meg" - og så ender vi opp med å kjefte og skrike. Det hunden egentlig har gjort er å be oss om å hjelpe den ut av en situasjon den ikke mestrer, og vi reagerer med å bli sint på den... 

Vi skal være glade for at vi har hunder som både knurrer og vrenger i leppa, for det er et veldig tydelig signal for alle mennesker om at vi bør gå unna. Dersom vi straffer hunden for denne oppførselen så vil den seinere ikke gi disse forvarslene i vanskelige situasjoner - og vi kan ende med at den går rett fra frykt/redsel til biting. Vi hører ofte mennesker si at "hunden beit uten forvarsel". Da er det enten mennesket som ikke kan lese signalene som sendes i forkant, eller det er en hund som over tid har blitt straffet hardt for å si ifra, og som på den måten har lært seg å undertrykke alle signalene som den skulle ha sendt i forkant og må gå rett til biting.

Så husk følgende: Hunder bruker kroppsspråket sitt hele tida!! Og vi må gjøre en innsats for å lære og forstå deres måte å kommunisere på. Ved å forstå og respektere dette, så vil hunden bli tryggere i sitt språk og vi vil enklere forstå hvordan hunden har det i enhver setting. Også i stressede omgivelser.