"Kompani Lauritzen" og dressur

Så du første episode av "Kompani Lauritzen"? Det gjorde jeg - og det var god underholdning. Avisene er fulle av gode anmeldelser og TV2 beskriver selv det som foregår som "beinhard disiplin, orden og total umyndiggjøring".  Rekruttene, som alle forsåvidt har en anelse om hva de går til, får en ganske så sjokkartet start på serien: de fratas sine personlige eiendeler raskt, stilles opp på linje og blir raskt utsatt for strenge stemmer, irettesettelser, latterliggjøring, krav de ikke klarer å innfri, uforståelige rutiner og krevende, fysiske tester. De får vite at de blir overvåket og at det de sier og gjør kan straffe seg eller belønnes seinere. Når de henvender seg til befalet så skal det kun gjøres på en spesiell måte og de må ha tenkt godt gjennom hva de vil med henvendelse, for ellers sløser de med andres tid. Dette er jo gøy - fordi deltakerne og befalet snakker samme språk, de har gått inn i dette med åpne øyne og de VET at det kun er et TV-program. Og at det vil ta slutt og at de tross alt er i trygge hender. Allikevel så skjer det noen veldig interessante psykologiske greier: flere sier de blir redd av måten de blir behandlet på og snakket til, flere syns det er ubehagelig å få voksenkjeft, de syns det de må gjøre og måten det må gjøres på er meningsløst - og flere blir faktisk sure og i dårlig humør - bare etter noen få timer med denne formen for ledelse og disiplin. Det er ganske interessant å se at han som leder og gjør det best i nesten alle øvelser - lengter hjem og angrer på at han sa ja.

For oss som ser på og vet at dette bare er et TVprogram, så er det ganske fornøyelig. Jeg har aldri vært i militæret, så jeg aner ikke om dette er den vanlige måten å bli snakket til på, men kanskje er det det? Uansett så er det god underholdning en lørdagskveld.

Men det får meg også til å tenke litt på hvor sterkt vi reagerer ut fra hvordan vi blir snakket til av andre. Det var ikke mange av deltakerne som ble motivert og lysten til å gjøre en knallgod innsats ved å bli disiplinert, irettesatt og umydiggjort på denne måten. Det var ingen energiinnsprøytning eller godt samspill mellom befal og rekrutt. Maktforholdet er selvsagt ekstremt skjevt.
Jeg må si jeg er glad for at lærere ikke lengre opptrer ovenfor elever som slike maktpersoner, for vi ser jo at selv voksne personer har problemer med å håndtere dette greit. Og vi får demonstrert at selv de enkleste mattestykker, faktakunnskap og tiltalemåter er vanskelig å huske under slikt press - og i frykt for å gjøre feil.
Dette er en god demonstrasjon må at streng disiplin, kjeft, fryktspredning, latterliggjøring ikke nødvendigvis får fram det beste potensialet i menneskene.

Hva så med måten vi behandler våre hunder? Når vi dresserer hunder med kjeft og streng disiplin - får vi samarbeidsvillige og motiverte hunder? Hvis det er superviktig for meg å ha en hund som alltid går fot på tur - har jeg da en hund som er lykkelig? Vil en hund som frykter straff og kjeft være godt konsentrert til å klare vanskelige øvelser og oppgaver?

Jeg syns det var interessant å se at deltakerne i Kompani Lauritzen bare etter noen timer var helt på felgen følelsesmessig: de angret på deltakelsen, de ville hjem, de var redde - og da tenker jeg på hvor fort tar vi knekken på hundene våre med tilsvarende oppførsel og krav? Og hundene våre forstår ikke engang hva de er med på, hva vi sier - eller hva det forventes av dem.
Og verst av alt kanskje, det kan hende deres rekruttskole aldri tar slutt...