Laserbehandling av slitne muskler

Det har gått en måned siden Chantie var hos dyrlegen og hos fysioterapeut på grunn av mulige ryggsmerter. Forrige bloggpost om hva som skjedde kan leses her. Chantie har vært tre turer hos fysioterapeut, som har sjekket henne grundig. Hun kjente første gangen at Chantie var veldig stiv i ryggmuskulaturen, at hun var "pløsete" i nakkemusklene og at musklene ellers var fulle av arrvev. Det virket som at hun hadde dårlig bevegelse i nakken, og at hun var svakere i ryggen et par steder. Dette kunne komme av spondylose, altså sammenvoksninger i ryggsøyla, noe som er smertefullt - og dessverre ganske vanlig. Chantie har et veldig eksplosivt reaksjonsmønster, og hun kaster seg opp i full utaggering flere ganger daglig. Gjerne fra liggende stilling. Det er nok at hun hører nabohunden bjeffe, en bildør som slår igjen, en bil som tuter - eller en som går forbi på rulleski. Innimellom hører hun syner også. Og ofte er det full styrt til vinduet. Også om hun er ute i hagen så er en katt eller en skjære nok til at det bråløpes hit og dit - i vill fart. Så hun utsetter kroppen sin og musklene sine for sterk belastning, ettersom hun sjelden varmer opp... Og slik har hun alltid vært! Enda så mye vi har trent, enda så mye radio jeg har på - så er ikke dette blitt borte, nei. Hun fikk derfor smertestillende og betennelsesdempende, for å se om det ville hjelpe på humøret. Neste gang bestilte jeg derfor også røntgen, for å få vite om det kunne være noe feil med ryggsøyla og/eller nakken.

Chantie stresser og maser også når vi kommer til dyrlegen. Det er pusting og pesing, draing i båndet hit og dit, kløing og innimellom også litt bjeffing. Så når jeg ba om å få røntge henne uten bedøvelse, så var nok veterinæren mer enn litt skeptisk. Men vi har gjort det før, så jeg visste at vi kunne få det til! Og det gjorde vi. Chantie kan å ligge musestille på en røntgenmaskin når hun får beskjed om det - og jeg holder henne trygt i labben. Jeg tror det ble tatt 4 bilder av henne, og hun lå heeeelt stille. På siden. Til og med hodet kunne veterinæren justere til riktig stilling. Litt motvillig var hun riktignok på siste bildet, ettersom hun trodde hun var ferdig og hadde fått gått ned fra bordet - men ene bildet var overeksponert, så det ble en runde to. Men det gikk det og! Det er slike øyeblikk jeg blir superstolt av hunden min!
Bildene viste - heldigvis - en helt fin og frisk ryggsøyle og nakke. Også hoftene så greie ut, ut fra de bildene som var tatt. Altså var det ikke spondylose eller noe annet galt med skjelettet. Dermed var i hvertfall noe utelukket. Og vi ble enige om å konsentrere oss videre om muskulatur og sener.

Chantie har nå fått laserbehandling på nakke og rygg 3 ganger - og det er er store forandringer i muskulatur og i humør. Fysioterapeuten sier at hun har respondert kjempefint på laserbehandlingen og at musklene er mye bedre. Hun forklarte meg også at når Chantie 5-10 ganger om dagen fra hvileposisjon er oppe i full spurt, så sliter det selvsagt på muskler og sener. Og det igjen kan jo gi andre symptomer og vondter. Vi fikk også i hjemmelekse å gå enda mer i skogsterreng, samt trene balanse og øvelser som styrker ryggen. Det har vi gjort - og da vi var til sjekk på fredag var det store endringer å kjenne i musklene langs nakke og rygg. Jeg ser også at hun er blitt mer høyreist med hodet, og humøret er mye, mye bedre. Hun har begynt å leke igjen, og hun er ikke sur.

Jeg er allikevel ikke helt overbevist om at dette var hele problemet. Chantie har på mange måter blitt litt mer "krevende" enn før. Krevende som i at hun forlanger mer og raskere respons. Når hun skal ut - og hun mener at Tasja også skal være med - så blir hun stående på verandaen og bjeffe, for at jeg skal slippe ut Tasja. Hun utaggerer fortsatt litt raskere enn vanlig på mennesker (særlig menn), og jeg merker når vi trener ulike øvelser at hun ikke klarer å konsentrere seg om øvelsene - kun har fokus på godisen. Det er akkurat som at det "kortslutter" kjappere i toppen. Hun velger også å være mye alene. Hun ligger mye i 2.etasjen, og de siste ukene har hun forlangt å få ligge på gjesterommet oppe. Det er akkurat som at hun trekker seg lengre og lengre unna oss - når det ikke skjer noe. Og det bekymrer meg. Men enn så lenge klarer vi ikke å finne noe annet galt.

Uansett så har hun det i hvertfall mye bedre - nå når ryggen og musklene er blitt bra. Så stiv som hun var der - så var nok det vondt. Men om det var hovedproblemet, eller om det fins noe mer, får vi bare vente og se. Jeg skulle virkelig ønske at hunder kunne snakke!