Han har så vondt at han ikke klarer å jobbe i barnehagen hvor han er lærling. Smertene er ikke konstante, men kommer og går. De varierer både i styrke og hyppighet, men hver eneste dag har han så vondt at han ikke klarer å fungere normalt. Han har skikkelig vondt 3-7 ganger daglig, og det varer i alt fra noen minutter til noen timer.
Han har vært hos legen jevnlig - for å fornye sjukemelding, samt har prøvd både migrenemedisin (Zomig Nasal) og betennelsedempende medisiner (indometacin), uten at noe har gitt noe bedring. Han har blitt henvist til MR, øyepoliklinikk og nevrologisk avdeling. MR kom han raskt på og resultatene der viste ikke noe unormalt. Han ble henvist til fysioterapeut, men de er jo stengt inntil videre. Så nå venter han på å komme til nevrologisk og til øyeavdelingen. Og det tar tid. På nevrologisk er det estimert at han kan få time i uke 21 (18.-22.mai), mens på øyeavdelingen har han fått time 20.august. Han har ringt sjukehuset og sagt han kan komme på kort varsel og at han har vondt hver eneste dag, men fått til svar at det er et minimum med undersøkelser nå og at de nok ikke kommer til å ringe ham selvom noen avbestiller en tidligere time. Han har også spurt legen om han kan be sjukehuset om å prioritere han, men fått negativt svar på det. Imens må han bare være sjukemeldt og ha sterke, uavklarte smerter. Hvis "svaret" kan finnes etter undersøkelsen 20.august, så betyr det at han skal gå slik i 4 måneder til før han kan få riktig behandling eller hjelp. Dessverre for oss, så er også optikere stengt pga smittefare, så han kan heller ikke få sjekket synet/øynene mens han venter på timen i august.
Han har hatt veldig lite fravær på skole og jobb opp gjennom tidene, så å plutselig bli 100% sjukemeldt pga sterke smerter er ikke en god tilværelse for en aktiv 20-åring. Og særlig ikke når det blir stillstand i undersøkelsene. I 4 måneder til. Og sjukeperioden har allerede vart i nesten to måneder, uten noen form for forbedring i tilstanden hans.
Og det bekymrer selvsagt meg som mamma. For når man har så sterke smerter i hodet at man ikke klarer å være på en jobb man trives med, så er det noe skikkelig galt. Og jeg er jo bekymra for hvor mye tid han mister nå i ventetida dersom smertene krever en form for behandling eller operasjon.
Jeg aner ikke om han måtte ha ventet like lenge på undersøkelser om det ikke var for korona, men uansett er jeg overrasket over at en 20åring med sterke hodesmerter ikke blir mer prioritert. For jeg er jo redd for at tilstanden hans både kan forverres ettersom ukene går, og at smertene kan ha årsaker som burde blitt behandlet raskt.
Jeg frykter at dette kan bli lange og vonde sommermåneder.
Sydney, juli 2019 |
(Skrevet med tillatelse fra sønnen min)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar