Chantie har epilepsi

 

Hunder kan ha mange av de samme sjukdommene og helseutfordringer som vi mennesker kan ha. Men fordi hundene ikke kan fortelle oss verken at de har vondt i hodet, er kvalme, svimle eller føler seg uvel - så vet vi ikke at de er sjuke. Muskel og skjelettskader oppdager vi ofte når hunden blir halt, ikke vil være med på tur, piper når den blir løftet eller skal gå trapp - eller viser på andre måter at den vegrer seg for en spesiell bevegelse. Ofte har hunden hatt problemer i lengre tid før vi klarer å fange opp problemet. En svensk undersøkelse viser at 79% av hunder som utagerer har rygg- og/eller nakkeplager! Lavt stoffskifte (hypothyreose) er også relativt vanlig hos hunder, og symptomene er ofte de samme som vi forbinder med endringer fordi hunden begynner å bli eldre. Ofte oppstår problemene også idet hunden er å regne som senior, og mange eiere fanger derfor ikke opp at det er sjukdom som endrer atferden - og ikke bare generelt alderen. Mange av sjukdommene kan selvsagt kureres eller holdes i sjakk med riktig behandling og/eller medisinering - så dersom hunden din endrer atferd, så oppsøk alltid en flink veterinær. Veldig mye kan sjekkes ved blodprøver, røntgen og ultralyd. Og det er verdt hver krone - om det kan gi din beste venn en smertefri tilværelse og god livskvalitet.

Chantie har altså epilepsi. Første gang jeg så hun hadde anfall var hun nok 2-3 år gammel, og jeg forsto ikke helt hva som skjedde. Hun satt og liksom "snappet etter luft" - i noen sekunder. Før hun var helt som før igjen. Dette skjedde med ujevne mellomrom - kanskje 1 gang annenhver måned - og varte veldig kort. Chantie virket helt normal både før og etter - så jeg ble ikke så veldig bekymret. Bare syntes det var litt rart. Jeg tok det opp med veterinæren og forsøkte å forklare hvordan det "så ut", og hun trodde hun bare "dro inn snørr". Hunder gjør også det om de er litt snufsete, feks om de har gravd mye og fått mye jord i nesa. Det hørtes jo litt logisk ut, samtidig som det kanskje ikke stemte helt - men så lenge Chantie virket helt ok hele tida, så gjorde jeg ikke noe mer med det. Og det skjedde som sagt ganske sjelden - og varte kort. 

Etterhvert skjedde det også sjeldnere og sjeldnere - og etter at vi flytta til Årnes så har jeg ikke sett det i det heletatt. Før enn en morgen jeg skulle på jobb. Da fikk hun plutselig et slikt anfall - og det varte i flere minutter. Når det står på så setter jeg meg ofte med henne og stryker henne og sier "går det bra" med rolig stemme. Like mye for å roe ned meg - som henne. Denne gangen kom jeg på å filme det - for å kunne vise det til veterinæren. Og ettersom jeg helga etter skulle delta på helgekurs med Amber Batson (britisk atferdsspesialist og veterinær) om uvanlig atferd hos hunder - så tenkte jeg at jeg kanskje fikk svar på det da. Og - jeg må jo innrømme at jeg også tidligere hadde tenkt at dette ligner på et epileptisk anfall.

I løpet av den helga lærte jeg masse om blant annet epilepsi hos hunder - som kan arte seg på like mange måter som hos mennesker. Også hunder kan ha anfall hvor de er bevisst hele tida, anfall som rammer kun en kroppsdel eller anfall som man nesten ikke ser. Epilepsi er rett og slett når nerveceller i hjernen blir overaktive og de sender ut signaler som gir "rare" konsekvenser for individet. Det skilles mellom fokale eller generaliserte anfall, hvor fokale betyr at kun en kroppsdel er berørt, mens med generaliserte anfall så er hele kroppen påvirket. Epilepsi som er genetisk heter idiopatisk, og er mest vanlig. Dette syndromet rammer 1-2% av hundene og oppstår oftest når hunden er mellom 1 og 5 år. Dette er det som Chantie lider av. Hun har trolig genetisk epilepsi, og det rammer kun en del av kroppen - og vises altså i at hun "snapper etter luft". Jeg har drøftet dette både med lokale veterinærer og Amber Batson - og vi mener at dette høyst sannsynlig er fokale anfall med bevart bevissthet. Hun er helt våken og "svarer" når jeg snakker med henne, men rykningene fortsetter. Og hun virker ganske normal både før og etter. Hun har bare hatt dette ene lange anfallet siste året - bortsett fra at hun hadde et bittelite anfall (kanskje 10 sek) på venteværelset hos veterinæren. Jeg tenker at Chantie generelt har et liv som ikke er så stressende for henne her hvor jeg bor nå, sammenlignet med tidligere. Der jeg bodde før var det mye gangtrafikk hun kunne se fra stuevinduet, mange biler som kjørte til og fra naboer, mye lyder - og vi bodde med en katt, som også stresset henne veldig. Her vi bor nå så bor vi mer "øde" - og hun stresser mye mindre i det daglige. Jeg vet ikke, men tror at det kan gi færre anfall. Men jeg følger med - for blir det oftere og lengre anfall, så må hun jo utredes og muligens medisineres. 

Uansett så må hunder som har epilepsi følges opp - og vi som eiere må ha forståelse for at et anfall ikke er normalt. Trolig merker hun det jo før det skjer, og kanskje er hun utslitt etterpå. Kanskje har hun vondt i hodet - og kanskje klarer hun ikke å konsentrere seg. Mennesker som har epilepsi kan si hvordan de har det - det kan ikke Chantie...